Klute

Klute (Criterion nr. 987) (Blu-ray)

 

USA – 1971 – Alan J.Pakula (farger) –114 minutter – Neo Noir, Thriller, New Hollywood

Et kvinnelig perspektiv

Nivå 1 (uten spoilers)

En ektemann, Tom Gruneman, meldes savnet. Politiet avslutter etterforskningen ganske raskt, da det ser ut som at han har vært horekunde og skrevet mange slibrige brev til prostituerte. De ser på saken som en mann som har forlatt sin kone frivillig. Men John Klute, en gammel venn og politimann fra Philadelphia, ønsker å dra til New York for å finne ham. Han engasjeres av Grunemans kollega, som føler likedan. Klutes første spor er den prostituerte Bree, som skal ha hatt Gruneman som kunde. Klute og Bree spilles av Donald Sutherland og Jane Fonda.

Nivå 2 (med spoilers)

Klute er en skitten New Yorkfilm fra det beste tiåret i amerikansk filmhistorie etter min mening. Den kom ut i perioden som kalles New Hollywood, ca 1969-1977. Pakula er en av de beste regissørene fra perioden. Hør på denne filmografien: All the President’s Men, The Parallex View og Klute! Pluss Comes a Horseman og Sophies Choice som han laget litt senere.

En liten oppsummering av handlingen: Klute drar til New York, en by han ikke har noe kjennskap til. Han er en mann fra mer rurale strøk. Vennens kollega, Peter Cable, er like interessert som Klute i å finne Tom Gruneman. Klutes første spor er den prostituerte som også har blitt avhørt av politiet, Bree Daniels. Hun er en gatesmart call girl, hun trekker altså ikke på gata. Klute anser at hun vet mer hun har fortalt, og legger press på henne. Han leier en leilighet i samme bygning som henne, på gateplan. Bree bor i toppetasjen. Etter å ha følt hverandre på tennene i en periode, samarbeider de godt. Bree føler seg overvåket og forfulgt av noen.

Det er tydelig at noen følger med på dem. Kvinner de spør om informasjon, blir senere drept. Bree blir overvåket i leiligheten. Dette er ikke en whodunnit, siden vi midtveis i filmen får vite hvem som er morderen. Peter Cable har en fascinasjon for prostituerte, og tar opp telefonsamtaler med dem. Det er ham som er den mystiske horekunden som mishandler prostituerte. Han har et opptak av at han dreper Brees venninne, men ser ikke ut til å synes det er grotesk. Han spiller det av for Bree mot slutten av filmen. Mange ganger ser vi Cable filmet gjennom glass, eller innrammet av gjenstander, som et menneske fanget i seg selv og sin grusomhet. Han innrømmer selv at han gjør disse tingene mot kvinner, men allikevel ser han ikke på seg selv som en dårlig person. Rettferdiggjøringen han uttrykker i forhold til kvinnene, er den samme vi hører i dag i de mer mørke sidene av internett.

Det er et fint grep å kunne følge både protagonisten og antagonisten parallelt i en slik thriller. Vi vet dermed mer enn de gjør om hverandre. Vi følger Bree og Klutes backtracking ved å følge sporene via prostituerte for å finne ut navnet på den voldelige horekunden. Samtidig som filmens løsning nærmer seg, er det mest interessante ved filmen dypdykket i en underverden som samfunnet helst ikke vil vite av. Bree og Klute manøvrerer i denne verdenen, den ene mer på hjemmebane enn den andre. Samtidig er de begge outsidere i New York og usikre i forhold til hverandre. Slutten er veldig åpen. Bree har hele tiden gitt uttrykk for at hun ønsker å avslutte denne måten å leve livet sitt på, og det visualiseres gjennom at leiligheten hele tiden ser ut som et midlertidig oppholdssted. På slutten av filmen er leiligheten endelig tom og hun skal flytte ut. Men vi ser at fristelsen til å selge sex fremdeles ligger nært opptil overflaten i henne. Sjansen for at hun klarer å gi opp call girl virksomheten er vel 50/50. Sjansen for at hun og John får en fremtid sammen er vesentlig mindre…

Klute ser ikke ut til å forstå disse merkelige menneskene han treffer på i New York. De forvirrer ham. Han har et enkelt utsyn på livet. Han forstår ikke at det finnes mennesker som ikke har kontroll over følelsene sine, ikke før han i andre halvdel opplever det selv. Han blir forelsket i noe han forakter, en prostituert. Hans reise går fra en svart/hvitt oppfattelse av mennesker, til å se flere nyanser i dem.

Bree kler seg ambivalent. Hun velger ofte å ha en høyhalset genser, slik at hun er dydig på overkroppen. Men sammen med den bruker hun ofte et kort miniskjørt. Hun beskytter seg selv, samtidig som hun «byr fram varene». Når hun er alene i leiligheten liker hun å gå rundt i en stor pyjamas for menn eller andre posete klær. Det føles trygt.

Fonda tilbrakte tid sammen med prostituerte før selve innspillingen startet. Til å begynne med førte det til at hun ville ut av kontrakten, hun ville aldri klare å gjøre dette troverdig. Hun forsto ikke rollen eller Brees situasjon. Men Pakula lo det bort, og Fonda dedikerte seg til researchen. Hun merket seg at de prostituerte hadde en hardhet ved seg, og øynene deres hadde et uttrykk av håpløshet. Hun oppdaget av mange hadde blitt misbrukt som barn. Det eneste de har kontroll på er seksualitet. Dette var trekk Fonda tok med seg inn i Bree. Hun har antagelig kommet fra vanskelig familieforhold hun også. Fonda tenker at halliken blir Brees farsfigur, som vi ser tydelig i nattklubbscenen. Antikrigsarbeidet ga Fonda en styrke som passer godt til Bree. Hun er en sterk og selvstendig kvinne, en prostituert slik man aldri hadde sett fremstilt slik på film. Fonda forsto også at Bree aldri ville ha åpnet seg for en mannlig psykiater, så hun foreslo at det skulle være en kvinne. En horemamma som hun pratet med, fortalte at jo rikere og mektigere horekundene var, desto sprøere sex ville de ha.

Pakula ble kalt en kvinners regissør allerede etter 2 filmer. Det er forhastet, men samtidig sier det noe om hans sensibilitet overfor kvinners situasjon og psyke. Jane Fonda var i en radikal fase under innspillingen av Klute, noe som gjorde henne anspent. Hun mottok jo drapstrusler på grunn av sitt engasjement mot Vietnamkrigen. Det passet bra til rollefiguren Bree, som Fonda vant Oscar for. Fonda var feminist, og var usikker på om det å spille en prostituert var forenlig med feminisme. Men hun forsto at Bree var en sterk og selvstendig kvinne, en kvinne som hadde mye å beundre ved seg.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Night Moves, The Long Goodbye, The Conversation og Three Days of the Condor.

Øyeblikket: Forføringsscenen. Bree er redd og søker selskap med Klute i leiligheten under. Klute er en gentleman, men når hun gjør tilnærmelser om natten responderer ham. De har sex, noe som gir Bree kontroll, dette er hennes område. Her er hun trygg. Hun minimerer betydningen av følelsene de har for hverandre, og er nedlatende mot Klute morgenen etter. Slik tar hun kontrollen tilbake, ligget var en bare en «takk for hjelpen» fra henne. Det psykososiale spillet mellom dem, spesielt Brees veksling mellom sårbarhet og lukkethet, er fascinerende i denne scenen.

Lyd og bilde

Bildet er mørkt, på en deilig måte. Fotografen, Gordon Willis, har kallenavnet «The prince of darkness». Jeg synes ikke at bildet i mørke omgivelser blir grøtete, som ofte kan være tilfellet. Man ser det man er ment å se. I lysere scener står bildet fram som skarpt og detaljfullt. Fargene er ofte holdt i jordfarger og grått, og nyansene kommer fint fram. Formatet er litt overraskende 2.39:1. Et ekstra smalt bilde i forhold til vanlige 1.85 fra denne tiden. Lyden er også fin, med mange nyanser. Lyder er viktig i denne filmen, og de formidles godt. Lydformatet er mono.

Ekstramateriale

New interview with actor Jane Fonda, conducted by actor Illeana Douglas: Meget god samtale på 36 minutter. Jane Fonda savner 70-tallsfilmene, hvor man fikk tid til å la scener synke inn. Og filmene var stillere. Klute er både thriller, kjærlighetsfilm og film noir. Hun er opptatt av det mørke bildet, og av lydbildet. Er det musikk eller bare lyder? Hun mener det ikke er en paranoiafilm, siden Bree faktisk blir forfulgt. Alle følger med på hverandre i denne filmen.

New program about Klute and director Alan J. Pakula by filmmaker Matthew Miele, featuring interviews with film scholar Annette Insdorf, filmmaker Steven Soderbergh, and actor Charles Cioffi, along with archival interviews with Pakula: Pakula laget tre filmer som på folkemunne blir kalt Paranoiatrilogien. Klute åpner, The Parallex View følger opp og All the Presidents Men avslutter trilogien. Her snakker Pakula om Klute som en feministisk film. Pakula ønsker å samarbeide med underbevisstheten til skuespillerinner. Der vil han oppdage ting han ellers ikke kan, og bruke det i filmen. 18 minutter.

The Look of “Klute,” a new interview with writer Amy Fine Collins: Noe bra her, noe dårlig. Collins er moteekspert, og ser filmen delvis ut fra dette. Hun kommer med en del håpløse utsagn, som at Bree ser ut som en slask ved siden av de andre modellene på audition. At hun ser ut som om hun kommer fra en annen planet. Det er en overfladisk overdrivelse. Hun snakker om at klesmoten på 70-tallet var forvirret, som alt annet i det tiåret. Klute viser fram en autentisk New York mote. New York var møkkete og forfallent. Den led av at hvite flyttet ut av byen (White flight) og at skatteinntektene dermed sank. 25 minutter.

Archival interviews with Pakula and Fonda: Regissøren er gjest i the Dick Cavett Show og beskriver sin registil. Han er mild, han tror ikke folk presterer når de er redde. Han er ikke særlig begeistret for improvisasjon, det kan fort bli en showoff for skuespilleren. Men han bruker det for at skuespillere skal komme inn i karakter. 27 minutter. Intervjuet med Jane Fonda starter med klipp fra en bystyrebehandling av et lovforslag om boikott av Fonda på grunn av hennes fredsaktivisme og Vietnamkrigmotstand. Senere intervjuet McKenzie henne om privatliv og politiske aktivisme. Veldig mye tid vies USAs krigføring i Vietnam som Fonda er godt orientert om. Et veldig godt intervju på 38 minutter.

“Klute” in New York, a short documentary made during the shooting of the film: Her får vi være med på innspilling av en scene fra Klute som foregår i Harlem. Fonda og Sutherlands karakterer oppsøker en narkoman kvinne under letingen etter Sutherlands venn. Sutherland synes det er trist med forfallet i New York, men spennende med alle mikrokosmosene i byen. Vi får også se hvordan regissør Pakula instruerer Jane Fonda, for hun er en skuespiller som ønsker og trenger instruksjon. 8 minutter.

An essay by critic Mark Harris and excerpts from a 1972 interview with Pakula: Harris sitt essay er kjempefint. Pakulas intervju er ærlig og utleverende. Pakula er ikke opptatt av å være hemmelighetsfull, han forklarer villig om tolkninger og intensjonen med scener. Glimrende! 2 gode tekster med anselig lengde denne gangen altså.