Sid & Nancy
Sid & Nancy (Criterion nr. 20) (Blu-ray)
England – 1986 – Alex Cox (farger) –113 minutter – Bio-pic, punk, drama
Punk, kjærlighet og dop
Nivå 1 (uten spoilers)
Sex Pistols var verdens største punkband, men raknet innenfra. Sid Vicious kunne ikke spille bass, ble tungt narkoman og dypt forelsket i Nancy. Her er historien om Sid og Nancy, og litt om Sex Pistols.
Nivå 2 (med spoilers)
Til å være et band som ga ut så få plater, har Sex Pistols en helt unik plass i rockhistorien. Som markør for en protestbevegelse og motreaksjon var de viktige. Alex Cox hadde lyst til å lage en film om fenomenet, men kom fort fram til at det mest engasjerende ved denne historien var det destruktive og lidenskapelige forholdet mellom bassisten Sid Vicious og kjæresten Nancy.
Filmen starter med at Nancy ligger død på Chelsea Hotel. Sid Vicious blir arrestert på hotellrommet. Han påstår selv å ha drept henne, men han ble aldri dømt for drapet siden han selv døde før rettsaken. Men det ser ut til å være en slags enighet i miljøet at Sid ikke drepte Nancy. Jeg vet ikke helt om argumenter som at Sid var så glad i Nancy holder. Filmen beveger seg så tilbake i tid, og til London. Vi får se de to møtes, og Sex Pistols-sirkuset i fri dressur under punkens første år. Låttitler snikes inn i bildet gjennom graffiti, dialogen og lydsporet. Det tar ikke lang tid før Sid og Nancy gifter seg.
Da filmen beveger seg til USA og Sex Pistols USA-turnè blir filmen mørkere. Johnny Rotten forlater bandet da alt bryter sammen på turnèen. Sid ruser seg konstant. Han ringer til Nancy hjemme i England ofte. Hun kommer til New York og de bor på Chelsea Hotel. I denne perioden har Sid et eget band som han synger i, men han er så ruset at det bare blir patetisk. De ender opp i New York for godt, og er knapt utenfor hotellrommet. En gang blir de reddet av brannmenn etter å ha satt fyr på rommet. Men det merket de ikke selv.
Filmen beskriver drapet på Nancy som et «uhell» under en krangel. Sid griper kniven og truer med å ta henne, men hun faller oppå ham og kniven i tumultene. Så med overlegg var det ikke. Hun sier ingenting om såret, og Sid merker ikke alt blodet. Først neste morgen merker han at hun er død. Sid slipper fri fra varetekt, og slutten er en flau sak for Cox. I en merkelig absurd sekvens, ser han Nancy komme i en taxi, som de tar videre sammen til himmelen. Cox synes slutten er «bollocks», og påpeker at Sid aldri ville ha kommet til himmelen. Men en god film ellers er det, med god musikk og gode karakterer. Et røft og trist bilde av avhengighet og bortkastede muligheter.
Sid Vicious, som var så snill at han ble kalt «Vicious» for gøy, kunne ikke spille bass særlig godt. Allikevel danket han ut Sex Pistols første bassist fordi han så bedre ut. Han bidro altså ikke særlig musikalsk sett, heller ikke med låtskriving. Det tok ikke lang tid i rampelyset før Sid var fullstendig hekta på dop, blant annet heroin. Han var ruset under Sex Pistols-konsertene, og enda mer ruset under solokarrieren sin.
Dette var Gary Oldmans første film. Det er også den filmen som har fått best mottagelse av Alex Cox sine filmer. Courtney Love har også en birolle her. Det er mange måter å lage en film om Sex Pistols på. Cox har valgt ikke å sette bandet inn i en anarkistisk og blasfemisk tradisjon som stemmer tilbake til 1800-tallet, noe han lett kunne/burde ha gjort. Han nevner heller ikke at rock hadde møtt veggen da Sex Pistols dukket opp. Tungrock var på vei inn i puddelrock og stort hår. Sid Vicious gikk med swastika på t-skjorten ofte, men i filmen har Cox byttet ut den med hammer og sigd. Det er rimelig feigt, da hammer og sigd er langt fra like provoserende. Og Sex Pistols handlet om å provosere.
Vi ser Sid og Nancy sitte mye ruset på hotellrommet og se på TV, både i filmen og i intervjuer på ekstramaterialet med de ekte Sid og Nancy. Heroinister er veldig opptatt av TV, dette er ikke uvanlig. Heroin gjør at man hallusinerer noe, og heroinister ser ofte seg selv i det som utspiller seg på TV. Dette blir en slags virkelighetsflukt, de kan dra langt bort og delta i mye spennende. I filmen ser vi dette visualisert ved at Sid og Nancy plutselig er i scenen de ser på TV. Det er elementer av negasjon i punkbevegelsen, og det ligger en del falne i kjølvannet av bevegelsen. Sid Vicious var en av dem som gikk for mye opp i det.
Noen av scenene fra Chelsea Hotel er som klippet rett ut av Twin Peaks. Men dette var 4-5 år før serien, så Cox må få ros for det. Han vet også å filme kortvokste uten å bli besatt av dem.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: The Great Rock’n’Roll Swindle, The Doors, Control, Christiane F, Walk the Line og Trainspotting.
Øyeblikket: Det Alex Cox mener er filmens viktigste scene. En mann deler ut metadondosene til Sid og Nancy, men de får dem ikke uten en liten moralpreken. De får høre at de må ta seg sammen, at de svikter bevegelsen og at de svikter seg selv. Dette blir en motvekt til beskrivelsene av galskap, rus og fest.
Lyd og bilde
Bildet er godt og skarpt, i en film som ikke er interessert i å se godt ut. Her legges det vekt på å se møkkete og rufsete ut, og bildet lykkes godt i å formidle det til oss. Formatet er 1.85:1. Lyden er det originale stereosporet, pluss et 5.1 surround DTS-HD Master Audiospor. Lyden er også godt gjengitt.
Ekstramateriale
Two audio commentaries: one from 1994 featuring cowriter Abbe Wool, actors Gary Oldman and Chloe Webb, cultural historian Greil Marcus, filmmakers Julien Temple and Lech Kowalski, and musician Eliot Kidd; the other from 2001 featuring cowriter-director Alex Cox and actor Andrew Schofield: To spesielle faktorer ved dette første kommentarsporet. Det er for mange stemmer, slik at jeg ikke alltid vet hvem som snakker. Det andre er at det deltagerne er merkelig kritisk til selve filmen. Man er kritisk til at filmen ikke er korrekt i alle henseende, og kritisk til hva den velger å fokusere på. Allikevel er det flere interessante opplysninger å ta med seg. Kommentarspor nummer 2 kan man godt hoppe over. Her er det altfor mye mimring og påpeking av at de kjenner igjen en person på lerretet. Kanskje burde de ha sett filmen en gang rett før de skulle lage kommentarsporet.
England’s Glory, a 1987 documentary on the making of Sid & Nancy: Her er det en bakomfilm laget av Martin Taylor. Denne var ikke så bra. Vi får se innspillingsteknikker og småintervjuer som er rare. 30 minutter lang.
Infamous 1976 Bill Grundy interview with the Sex Pistols on British television: Kontroversielt intervju på grunn av litt banning. Ingen hadde blunket i dag. 3 minutter.
Rare telephone interview from 1978 with Sid Vicious: Dårlig lyd i dette telefonintervjuet på 13 minutter. Skjønner ingenting.
Interviews with Vicious and Nancy Spungen from the 1980 documentary D.O.A.: A Right of Passage: Her får vi se flere nøkkelscener fra dokumentaren. Sid sovner konstant under intervjuet. Vi får se klipp fra den siste konserten til Sex Pistols. De to dør med et halvt års mellomrom. 10 minutter.
Archival interviews and footage: Vi får høre om oppveksten deres. Vicious ble litt slemmere etter at han fikk økenavnet sitt. 14 minutter. I et klipp fra «London Weekend Show» får vi se en elendig musikkjournalist forsøke å gripe hva punk er. Hun lykkes absolutt ikke. 14 minutter. Alex Cox får et eget, godt intervju på 24 minutter. Hun forteller om sitt kjennskap til punk, som stort sett er fra L.A-scenen på 70 og 80-tallet. Sex Pistols første bassist spilte faktisk Sids bass i filmen. Joe Strummer skrev 6 sanger til filmen.
An essay by author Jon Savage and a 1986 piece compiled by Cox about Vicious, Spungen, and the making of the film: Savage sier det er bra filmen ikke er en biopic, for da ville den hatt problemer. Filmen er mer en beskrivelse av kaoset som britisk punk åpnet. Det er ikke en britisk film. Den begynner i New York, med flashback til London før den igjen havner i USA. Sid levde kaotisk og døde ung. Johnny Rotten trakk seg inn i ironi og sarkasme. Alex Cox er bedre på å beskrive den amerikanske delen i filmen. Del to av heftet, Cox sin montage av utsagn, er ikke så spennende.
Trailer: «My Way»-fremføringen brukes som ramme for traileren. Masse klipp som bare varer i sekunder. 2 minutter lang trailer.