Dont Look Back

Dont Look Back (Criterion nr.786) (Blu-ray)

Dont Look Back

USA – 1967 – D.A.Pennebaker (svart-hvitt) –96 minutter – Musikkdokumentar

Tett på Dylan

Nivå 1 (uten spoilers)

1965. Vi får følge Bob Dylan på en turnè i London, på en intim og alltid tilstedeværende måte. Dette var hans siste akustiske konserter. Her er nachspiel, reising og forberedelse til konsert. I overraskende liten grad konsertopptak.

Nivå 2 (med spoilers)

D.A.Pennebaker har en stil og et vesen som gjør at han klarer å forevige magiske øyeblikk på film i sine dokumentarer. Dette er mannen bak Monterey Pop og The War Room. Kameraet går og går, og til slutt er de tilstedeværende så vant til kameraet at den ekte personligheten trer frem. Da får man øyeblikk som når Dylan rasende vil vite hvem som har kastet et glass ned på en bil på gata fra hans hotellrom, eller forhandlingene om honorar mellom Dylans manager og eierne av konsertstedene. En annen spesiell sekvens beskrives i Øyeblikket.

I denne perioden, rundt 1965, var Donovan en folksinger på vei opp. Filmen viser oss avisklipp om Donovan, personer snakker om ham, og han bygges opp som en konkurrent til Bob Dylan. Til slutt får vi se ham på hotellet, og Dylan setter den unge gutten på plass med subtile grep. Mesteren mot læregutten. Donovan synger en Dylansang på nachspielet på en fantastisk måte, en sang han trodde var en gammel folksang. Han virker som en veldig mild og hyggelig ung mann, som er umulig å ikke like. Dylan synger til og med om ham på en av konsertene: «I looked in the closet, and there was Donovan».

Joan Baez er med hele veien, og hun og Dylan jammer og synger sammen på hotellrommet. Alan Price fra The Animals dukker opp og er til stede i store deler av filmen. I et magisk øyeblikk røper han at han er ferdig i The Animals. Slike øyeblikk er det noen av i filmen. Den som er til stede og tålmodig vil klare å fange det på film. Og det er Pennebaker.

Vi følger artistene og crewet rundt på reise mellom konsertene, og får ta del i mange av samtalene mellom dem. De gir et helt unikt og ufiltrert innblikk i livet på turnè. Men Pennebaker bruker ikke materiale uten at det er i en god kontekst. Det hendte Dylan kastet et blikk på Pennebaker ved spesielle anledninger, som om han sa: «dette skal du vel ikke bruke?» Når filmen tipper 1 time og 2 minutter, mener Pennebaker at vendepunktet i Dont Look Back kommer. Heretter går filmen utforbakke, ting blir mer alvorlig og mørkt. Alle filmer har et punkt hvor den går utforbakke eller skifter retning.

Filmen viser minimalt med konsertopptak, selv om Pennebaker satt på masse konsertmateriale. Han er mer interessert i Dylans person bak scenen. Dermed blir ikke dette en typisk musikkdokumentar, men noe annet. En karakterstudie, kanskje?

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Gimme Shelter, Salesman, The War Room, Grey Gardens og Monterey Pop.

Øyeblikket: En journalist har kommet opp på hotellrommet til Dylan, og Dylan og Alan Price (fra The Animals) lar han virkelig gjennomgå. Her får vi se en ubehagelig og kjip Dylan bruke retorikk for å ydmyke og gjøre narr av en stakkar. Men det skal sies at journalisten ikke gjør det lett å like ham heller. Det har tydeligvis vært en foranledning til den sekvensen vi får se, og den hadde det virkelig vært interessant å få se. Dylan har ofte en grunn for slik oppførsel, så jeg tipper at han har reagert på noe journalisten har sagt, og bestemt seg for å sette ham på plass.

Lyd og bilde

Bildeformatet er 1.37:1. Det er svart/hvitt, og på grunn av Pennebakers jakt etter det unike og autentiske, er det ofte naturlig lys her. Han er ikke redd for å hive seg rundt for å være i begivenhetenes sentrum, så her rigges det ikke til lys for opptak. Dermed får vi en del mørke scener, og fokus stilles så godt det lar seg gjøre. Perfekt er det ikke, men det gir en følelse av autentisitet du ikke kan slå. Lyden er bra, med imponerende arbeid av lydfolka. De er smidig plassert i bildet eller bak kameraet, alt ettersom hva som trengs. Når de er i bildet, kan du ikke være sikker på hvem som tar opp lyden. De ser ut som en person som bare henger i en sofa. Lydformatet er mono.

Ekstramateriale

Audio commentary from 1999 featuring Pennebaker and tour manager Bob Neuwirth: Et OK kommentatorspor. Vi får innsideinformasjon om scener i filmen, som hvorfor Dylan opptrer såpass aggressivt mot pressen. Noen av dem visste ikke hvem Joan Baez var, kanskje heller ikke helt hvem Dylan var. Det gjorde at Dylan fikk liten respekt for dem.

65 Revisited, a 2006 documentary by Pennebaker: Ubrukte klipp fra filmmaterialet. Her er det mye mer konsertopptak enn det er i filmen. 65 minutter.

Audio excerpt from a 2000 interview with Bob Dylan for the documentary No Direction Home, cut to previously unseen outtakes from Dont Look Back: Han snakker om hvor hands-on filmskaperne var. De hang på, løp etter osv. Dylan satset på at de visste hva de gjorde. 4 minutter.

New documentary about the evolution of Pennebaker’s filming style: It’s About the Music- Handler om å elske det du gjør, og se musikerne på nært hold. Pennebaker vil bli inspirert av det, og helst bare observere. 29 minutter.

Daybreak Express (1953), Baby (1954), and Lambert & Co. (1964), three short films by Pennebaker: Daylight Express (9 min m/intro) består av Duke Ellingtons musikk kombinert med opptak av tog. Fin rytme. Baby (6 min) handler om Pennebakers datter som flyr rundt i zoo med ballong. Pennebaker filmet dyrene som så på henne. Han lærte mye om å filme i denne filmen. Lambert & Co (14 min) består stort sett av studioinnspilling.

New conversation between Pennebaker and Neuwirth about their work together: Morsomme klipp hvor Dylan vender kameraet mot Pennebaker. Neuwirth og Pennebaker har gode diskusjoner om filmen «Jane». Fonda leser en svært negativ anmeldelse av stykket hun spiller i, med tilhørende slakt av hennes innsats, i sin helhet, uoppfordret. Sporty. 34 minutter.

Snapshots from the Tour, a new piece featuring never-before-seen outtakes from Dont Look Back: Greit. Filmklipp som aldri har blitt sett før fra Dylans turnè. Endel jamming. 26 minutter.

New interview with musician Patti Smith: Skikkelig fangirl! Hun er veldig opptatt av Dylan, klærne hans og måten han går på. Bob Neuwirth tok henne under sine vinger. Hun ønsket å gjøre ham glad og begynte å skrive låter. Han forsøkte også å beskytte Janis Joplin. Han virker å ha vært en fin fyr. 14 minutter.

Conversation between music critic Greil Marcus and Pennebaker from 2010: Mye morsomt her. De snakker om hvordan Dylan «ødelegger» Donovan på nachspielet. De kommenterer det merkelige i at diskusjonen om honorar dreier seg om en differanse på $600. De mener også at filmen ser ut som en pornofilm (!) 18 minutter.

Alternate version of the film’s “Subterranean Homesick Blues” cue card sequence: I denne versjonen er opptaket gjort i en park. 2 minutter 17 sekunder.

Five audio recordings of Dylan songs not used in the film: It Ain’t Me, Babe (4 min), It’s All Over Now, Baby Blue (7.45), Love Minus Zero/No Limit (5.22), The Lonesome Death of Hattie Carroll (6.50), To Ramona (4.29).

Trailer: Subterranean Homesick Blues filmet i en bakgate. 2 minutter, 17 sekunder.

A booklet featuring an essay by critic and poet Robert Polito: Tykt hefte med masse finurlig informasjon. Mange bilder.