Husbands

Husbands (Criterion nr.1029) (Blu-ray)

USA – 1970 – John Cassavetes (farger) –142 minutter – Drama

Desperasjon

Nivå 1 (uten spoilers)

USA på 70-tallet. Etter at Stuart dør brått fra vennegjengen, blir de tre gjenværende kompisene kastet ut i en følelsesmessig krise. De er midt i 40-årene, og har ikke verktøyet for å håndtere dette.

Nivå 2 (med spoilers)

Da Stuart dør, kastes Archie, Gus og Harry ut i en dyp sorg som naturlig er. Men de skal også merke at Stuart var mer enn bare en av dem. Han var limet i gruppa, han var det naturlige samlingspunktet og muligens også den som fikk dem til å tolerere hverandre. Nå som han er borte må de lære å omgås hverandre i en helt annen dynamikk.

Husbands er en film jeg har lært meg å elske. Til å begynne med har jeg lyst til å være Djevelens advokat og forklare hva som gjør at man kan mislike filmen. Deler av det jeg skal skrive har vært min mening om filmen før, men jeg har forandret mening etter flere gjensyn.

Filmen har sine svakheter. Det pussige med Husbands er at testversjonen som ble vist for et hundretall bransjefolk var kjempepopulær. Filmen ble møtt med store forventninger etter den imponerende suksessen med Faces. Og etter mottakelsen på testvisningen var det nok en hit for Cassavetes. Folk lo godt, og likte de følelsessterke scenene. Det var kun èn som ikke likte versjonen, og det var Cassavetes. Han laget ikke film for at folk skulle få motstandsløs underholdning. Om de ler for mye, har han ikke klart å få fram budskapet tydelig nok. Så Cassavetes tar med seg filmen inn i klipperommet igjen, i nærmere ett år. Dermed mister han den kommersielle drahjelpen med å ha trekløveret Falk, Cassavetes og Gazarra på forsiden av Time Magazine den opprinnelige lanseringsmåneden.

Cassavetes sin versjon som er denne på 142 minutter, er faktisk kortere enn testversjonen. Allikevel er den tyngre fordøyelig. Jeg kan godt se at noen replikker lider av dårlig avlevering, og at hele filmen kan sies å ha et problem nettopp med klippingen. Ord som jeg vil tro mange vil bruke for å beskrive filmen kan være slitsom, krevende, insisterende, repeterende og langtekkelig. Jeg vil faktisk bruke dem selv, men med positivt fortegn. For disse ordene trenger ikke være negative.

Scener tværes ut og ser ut til aldri å ende. Man lurer på hva som er vitsen, om det skal lede et sted eller om alt dette er tilfeldig satt sammen. Ofte sitter man igjen med en følelse av at man ser øvinger blant skuespillerne. Det er så mye følelser og roping, fysisk håndtering av hverandre, endeløs plapring og opphausing, at man kan bli helt utslitt. Allikevel er det perfekt på en måte.

Dette er Cassavetes utforsking av mannlige følelser og mannlig kjærlighet. De han bruker for å vise oss dette er menn som ikke kan formidle det. Dette er menn som føler noe veldig sterkt: savn, sorg, usikkerhet og forvirring. Men de har ingen de kan snakke med, eller rettere sagt, de har ikke språket til å snakke om dette. Vennene er der, og det snakkes konstant gjennom hele filmen. Det er bare det at det ikke sies noe fornuftig, noe som hjelper. Eller kanskje disse mennene snakker med andre virkemidler? Kanskje er det som generalsekretær i Røde Kors Robert Mood hevder, at menn kan få sagt mye ved å ta med en venn på tur og eller fyre opp et bål i skogen. Eller er det heller at de er like hjelpeløse som en 12-åring som døper jenta han er forelsket i nærmeste snøhaug?

Etter at begravelsen er unnagjort, forsøker vennene å bearbeide tapet av Stuart på en god gammeldags måte. Man drikker seg full. Når det ikke helt virker, forsøker de å knytte båndene mellom dem på nytt, for å pleie illusjonen om at alt er og kan være som før. Til slutt tyr de til grepet med å reise bort fra det vanskelige, på en heisatur til London. Her skal de sjekke opp damer og knulle sorgen ut av systemet. Men det er ikke så lett for tre godt gifte og middelaldrende menn.

På en eller annen måte klarer alle tre å få med seg en kvinne tilbake til hotellet og nachspiel på et av rommene. De klarer også å få med seg hver sin erobring på sitt eget rom, så alt ligger til rette. Sannhetens øyeblikk. Men er det virkelig dette de trenger? Ingen av dem klarer å fullbyrde et samleie, i stedet er det så mange uforløste problemer som tårner seg opp for dem og blir synlige. Harry ender opp med impotens, noe som sikkert kan spores tilbake til sin ekteskapelige krise. Det er ikke så lett å være utro etter mange års ekteskap, om det skranter eller ikke. Cassavetes viser oss i scenen i USA rett før de drar til London, at vold i hjemmet kan bli resultatet for menn som ikke klarer å bruke ord riktig. Harry tvinger kona til å si at hun elsker ham, før han slår både henne og svigermoren. Gus og Archie må rive han ut av huset.

Archie får med seg en kvinne med kinesisk bakgrunn på rommet. Han forsøker å kysse henne og får henne på glid. Etter hvert blir hun med, og starter grådig å kysse ham tilbake. Men da hun bruker tungen, blir det for mye for Archie. Han fikk nå antagelig unnskyldningen han trengte for å kjefte og smelle, og så trekke seg fra hele affæren. Tungekysset bryter med en slags oppfatning om mannens rolle som den aggressive og kvinnen som den passive. Archie kommer fra en etterkrigstid hvor kjønnsroller og familiemoral er vel etablert, og dette blir for moderne for ham. Sex hører ekteskapet til og utroskap betyr vanligvis en oppløsning av ekteskapet. Hans generasjon er for unge for å være etablissementet og for gamle for å være motkulturelle. Og feminismen har nettopp begynt.

Gus ser ut til å bare ville fjase og ha det moro i stedet for egentlig ha sex. Men det er en ubehagelig maktbruk i all lekeslåssingen. Alt hun sier blir avfeid, og det hjelper ikke hvor mye hun ber ham stoppe. Det er noe som heter at et nei betyr nei, men det gjelder ikke her. Denne scenen er spesiell, for grensene mellom skuespiller og karakter viskes ut. Når Mary (Jenny Runacre) er utslitt og ber Gus (John Cassavetes) om å stoppe, vet vi ikke om det er Mary eller Jenny som ikke vil eller klarer mer. Min gjetning er begge. Nettopp dette at kvinnens nei ikke blir respektert i det hele tatt, kombinert med bruken av fysisk makt, gjør det lett å være enig med Runacre at dette egentlig er en voldtektsscene. Dagen etterpå angrer Gus på hele affæren, men Mary har blitt forelsket. Men hun får ingenting av Gus, bare mer klovneri.

John Cassavetes sine filmer er så realistiske og nære livet, at det er mange slike eksempler på at kunst og virkelighet glir over i hverandre. Scener tas om og om igjen, til kun det sanne står igjen. For eksempel scenen hvor Harry beskylder Gus og Archie for å rotte seg sammen mot ham og baktale ham. Dette var noe Ben Gazarra kjente på i virkeligheten under innspillingen. Det var liksom de to, Peter Falk og John Cassavetes, mot ham. Cassavetes måtte hente fram manuset for å vise ham at det faktisk sto i manus.

Et annet eksempel er den lange og improviserte scenen rundt langbordet hvor alle må synge en sang som betyr noe for dem. Ølet som drikkes er ekte, og Cassavetes selv tar flere ølglass på styrten. Her gyver trekløveret løs på spesielt en kvinne og krever at hun synger med mer innlevelse. I mange minutter skriker og dominerer de henne, til hun får tårer i øynene. Og dette er ekte, dette er en skuespillerinne som ikke har det bra. Samtidig er det så vidunderlig ekte, vi forstår så godt karakteren som føler seg så gjennomkritisert for å synge for dårlig at hun har mest lyst til å gråte.

Cassavetes bryr seg ikke så nøye med om du henger med på handlingen. Den er ikke så viktig for ham. Plutselig er en scene slutt og en annen har begynt. Du må selv fylle ut mellomrommet, og hva som kan ha hendt. Alt som betyr noe er følelser. I Husbands er alle ulykkelige ved Londonnattens slutt, både jentene og guttene. Kanskje også ved filmens slutt. Harry blir igjen i London for å finne seg selv. Han gråter da de tar farvel. Kommer han til å se Gus og Archie igjen? Hvordan vil det blir mellom de to framover? Var alt avhengig av Stuart?

Slik sett er det som definerer Husbands det som glimrer med sitt fravær. Det snakkes om familier, men vi ser dem ikke. Stuart hviler som en lang skygge over filmen, men prates lite om og sees enda mindre. Stuart er den fjerde mannen på polaroidbildene under fortekstene. Archie kveles av en selvforakt som han tar ut på stakkars Julie på nachspielet. Harry føler seg illojal mot vennene sine, men klarer allikevel ikke å unngå å skyve dem fra seg. Gus må klare å beseire og sjarmere Mary, han næres av usikkerheten hennes. Men når det er oppnådd, har han ikke mer sjarm eller interesse igjen.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Minnie and Moskowitz, Faces, A Woman under the Influence og Mikey and Nicky.

Øyeblikket: Archie forsøker å sjekke opp dame på kasinoet i London. Han er håpløst ute av trening som den familiefaren han er. Så hans inngang er: «I’m looking for a woman. What do you say?» Det fører selvfølgelig ikke fram, så han forsøker igjen. En moderne frisyre kan være forrædersk sett bakfra. Han forsøker igjen, men da damen snur seg ser han at hun er ordentlig gammel, kanskje over 75 år. Men hun er klar for sex, og hun slipper ikke taket i den unge kjekkasen. Så Archie blir mer og mer stresset og sint, og må bryte seg løs. Under hele scenen står kameraet på ansiktet til den eldre damen og hennes helt utrolige munnbevegelser. Noen vil kalle dem sensuelle.

Lyd og bilde

Bildemessig er ikke dette det beste. Cassavetes brydde seg ikke nevneverdig med tekniske detaljer og estetikk, hans prioritet var alltid skuespillerprestasjonen. Derfor spilles det inn scener i dårlig lys, ute av fokus og i ytterkanter av bildet. Her er ingen kryss man skal stå på eller ruter man skal gå. I deler av filmen er bildet strålende, andre ganger er det DVD-kvalitet. Formatet er 1.85:1, med monolyd. Jeg synes lyden er bedre enn bildet, vi får med oss dialogen klart selv om det er en kakofoni av stemmer involvert.

Ekstramateriale

Audio commentary from 2009 featuring critic Marshall Fine: Veldig lærerikt og godt kommentarspor. Fine kan mye om bakgrunn, produksjonen og Cassavetes generelt.

New interviews with producer Al Ruban and actor Jenny Runacre: Al Rubans intervju er virkelig godt. Åpent og ærlig, ingenting holdes tilbake. Han og Cassavetes følte at middelklassen sjelden eller ble vist fram på film. Dette ville de gjøre noe med. Alt handlet om å finne det ærlige øyeblikket hvor prestasjonen kommer fra innsiden hos skuespilleren. Derfor gikk og gikk kameraet, slik at det ikke gikk glipp av det øyeblikket. Trekløveret hadde forskjellig tilnærming til scenene. Peter Falk kunne ikke få pratet nok om scenen på forhånd, Ben Gazarra var motsatt. Plutselig fikk han nok av prat og sa stopp! Absolutt hele drikke/synge-scenen på bar var improvisert. 25 minutter. Jenny Runacre hadde vært med i Derek Jarmans filmer og The Passenger av Antonioni. Hun gir oss et tett og ærlig intervju i tilbakeblikk. I dag mener hun at scenen hennes er en voldtektsscene. Men hun reagerte ikke den gangen, for slikt gjorde menn. Jeg skjønner godt hva hun mener, dette er annerledes sett på i dag. Cassavetes fikk ut de beste prestasjonene av henne, men hun ser seg som for ung og uerfaren da. Scorsese brukte filmen som eksempel på scener han ønsket i Mean Streets. 18 minutter.

New video essay by filmmaker Daniel Raim featuring audio recordings of actor-director John Cassavetes discussing his approach to working with actors: I dette 13 minutter lange klippet snakker Cassavetes om hvordan han ønsker å kvele skuespillere om de er late eller uinteresserte. Ellers er alt lov, han ønsker å se dem utfolde seg. Dialogen er skrevet, men handlingen er improvisert.

The Story of “Husbands”—A Tribute to John Cassavetes (2009), a half-hour program featuring Ruban, actor Ben Gazzara, and cinematographer Victor J. Kemper: En fin dokumentar på 30 minutter. Den første dagen hadde de en sekretær som skulle skrive ned alt de arbeidet frem mens de jobbet med manus. Cassavetes spurte hvorfor hun ikke skrev ned noe underveis. Hun fortalte at hun husket alt i hodet. Selvfølgelig husket hun ingenting, og en hel dag var bortkastet. Cassavetes hadde en filosofi om at man finner ut ting ved seg selv ved å gå langt under innspillinger/øvinger. Vi får også vite at farvelscenen i London var reell, for Gazarra ble ikke med tilbake til USA.

Episode of The Dick Cavett Show from 1970 featuring Cassavetes, Gazzara, and actor Peter Falk: Herregud! Kaos i 20 minutter, før det roer seg de siste 13 minuttene. I disse minuttene er det faktisk fornuftige ting som sies av de tre klovnene, og vi som seere kan lære litt. Verdt å se, om ikke for annet så for å se hvor barnslige trekløveret kan være. Også er det litt morsomt da. 33 minutter.

Trailer: Kjempebra trailer. Lang. Først er den strukturert, så blir den kaotisk. 3 minutter og 44 sekunder.

An essay by filmmaker Andrew Bujalski: Kjempefint essay! Løp og les.