The Confession

The Confession (Criterion nr.759) (Blu-ray)

Italia/Frankrike – 1970 – Costa-Gavras (farger) –138 minutter – Politisk thriller

En Kafkaprosess 2.0

Nivå 1 (uten spoilers)

Tsjekkoslovakia på 50-tallet: En partitopp blir arrestert og fengslet, mistenkt for forræderi mot kommunistpartiet og spionasje. Filmen er basert på Artur Londons bok om egen rettssak og påfølgende fengselsopphold. Filmen er en nitidig beskrivelse av fengselsoppholdet og avhørsmetodene, som langsomt resulterer i falske tilståelser. Artur London spilles av Yves Montand, under navnet Gerard som var Londons dekknavn i motstandsbevegelsen under 2.verdenskrig.

Nivå 2 (med spoilers)

Regissør Costa-Gavras er den politiske thrillerens ubestridte mester. Han har laget mesterverk som Z, Missing, Under Siege som tilhører samme sjanger som The Confession, men også andre mesterverk som The Music Box. For meg er de eneste som han kan sammenlignes med Gillo Pontecorvo og kanskje Francesco Rosi om vi strekker sjangeren litt.

Moskvaprosessene var tre store rettssaker som ble holdt i Moskva 1936-38. Formålet var å rydde bort potensielle utfordrere til Josef Stalin innad i partiet. Påskuddet var å straffe de som var involvert i drapet på politbyråmedlem og Stalins medarbeider Sergej Kirov. 44 mennesker ble henrettet i prosessene. Mens jeg arbeidet med denne filmen leste jeg Arthur Koestlers «Mørke midt på dagen» som omhandler Moskvaprosessene, og det skapte en dypere forståelse av filmen. Likhetene mellom disse prosessene var uhyggelig store.

The Confession skildrer tilsvarende prosesser i Tsjekkoslovakia. Prosessene foregikk på 50-tallet, etter Stalins død, men i et system hvor Stalinismen levde videre under gode forhold. Partitopper ble plutselig arrestert og utsatt for grunnløse beskyldninger. De anklagede var dedikerte kommunister og partimedlemmer, og det var grunnen til den misforståtte lojaliteten som endte i falske tilståelser. De ville ikke skade partiet og ofret seg selv i en tilstand av forvirring og autoritetstro tillit.

Vår mann i The Confession er Gerard, et partimedlem helt i toppen. Han blir overvåket av menn i lange frakker døgnet rundt, og blir urolig. Fokuset til komiteen ser ut til å være rettet mot veteranene som slåss mot Franco under den spanske borgerkrigen. Så en dag blir han brutalt dratt inn i en bil, og kastet i en celle. Han blir strippet for klær og ikledd en fangedrakt. Det er starten på måneder med forhør og frihetsberøvelse.

Gerard er basert på Artur London, som ble fengslet i 1951 og løslatt i 1956. Yves Montand spiller ham, og vi følger ham gjennom de forferdelige fengselsrutinene. Metoden er å slite ut fangene, frarøve dem søvn og næring. De får ikke hvile på cellen, men må stadig være i bevegelse. Om de stopper den ørkesløse vandringen på cellen blir de overfalt av vakter og banket opp. Når de skal sove må de ligge reglementert på ryggen. I tillegg blir de vekket av lyder midt på natten, og noen ganger dratt opp for å delta på nye avhør. Ikke så lenge nødvendigvis, men nok til å ødelegge all effekt av hvile.

Til å begynne med har ikke Gerard noen problemer med å avvise beskyldningene og stå prinsippfast i avhørene. Dette er ikke avhør hvor du blir mishandlet til du signerer tilståelser. Det er mye mer raffinert enn som så. Kommunistpartiet har god tid. Veldig god tid. Vil du ikke signere, føres du tilbake til cella. Nye avhør vil komme, og du kommer til å signere. Det er kun et spørsmål om tid. Gerard leser dokumentet med referat fra avhøret, og får korrigert det han er uenig i før han signerer. Men gradvis blir han mer lemfeldig. Søvnmangel, mangel på sosial kontakt, gjentakelsene, beskyldningene, trakasseringen og frihetsberøvelsen sløver ham. Han begynner å signere uten å vite sikkert om han leste over. Var det også riktig dokument han signerte? Så signerer han uten å orke å lese gjennom. Nå har det gått måneder.

Avhørene legger vekt på at han må tilstå, selv om beskyldningene er grunnløse. Han får vite at andre arresterte har tilstått, at de har implisert ham som lederen deres, og han får lese deres signerte tilståelser. Han blir forvirret. Han blir avhørt i dagevis om detaljer. Sier han noe de ikke liker, må han begynne på nytt. Når ble han født? Hvor?

Etter hvert blir bunken med signerte dokumenter større og større. Samlet blir de til et ødeleggende tilståelsesdokument som forteller en historie som ikke er sann, men som fremstår uangripelig. Samtidig fristes han med at de bare trenger en tilståelse, så ordnes en mild dom. Han vil snart være tilbake med familien sin. Dette har nok de som ble henrettet også fått høre, men ikke alle ble benådet.

Parallelt med Gerards prøvelser i fengselet, får vi ta del i familiens liv ute i samfunnet. Som partitoppkone har kona forbindelser til visse partimedlemmer høyt på strå. Hun får møte dem og beroliges med løfter om at dette skal ordne seg. Hun vil ikke miste sjåfør eller privilegier. I en elegant kryssklipping ser vi at midt under samtalen blir nettopp disse privilegiene fjernet fra henne. Hun lyves rett opp i ansiktet. Til slutt blir familien tvangsflyttet til en fattigslig leilighet.

Da Gerard skal møte i en høring blir han drillet i hva han skal si. Han får utdelt ark med spørsmål og svar han må pugge utenat. Han trenes i å svare med mer innlevelse. Han trues i forkant av høringen. Begynner han å snakke utenfor manus vil mikrofonen bli slått av, og 20 vitner knuse hans uttalelser. Henrettelse vil bli resultatet, og denne gangen på ordentlig, ikke som den iscenesatte hengingen han ble usatt for i avhørsperioden. Denne usmakelige metoden, hvor han er sikker på at han skal henrettes ved henging, er skildret på en særdeles effektiv måte. Mens han blir ført ut, stilt på en trekasse og får renneløkken tredd over hodet, hører vi hjerteslagene hans dominere på lydbildet. Når løkken strammes til, øker volum og frekvens. Da alt avbrytes og løkken fjernes, hører vi fuglekvitter fra omgivelsene strømme gjennom høyttalerne. Elegant!

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Under Siege, Missing, Z, The Battle of Algiers, Salvatore Giuliano og Christ Stopped at Eboli.

Øyeblikket: Cellen har ikke toalett, og da Gerard ber om mulighet til å gå på do får han tildelt en bøtte. Vakten står bare der, inne i cellen hans, og scenen varer helt til Gerard forstår at vakten faktisk har tenkt å stå rett foran ham til ærendet er utført. Gerard begynner sakte å knappe opp buksen. Ydmykelsen er enorm, og følelsen av å være umyndiggjort og nedverdiget er total.

Lyd og bilde

En herlig filmopplevelse. Det er noe med de fargenedtonede filmene, med filmkorn og det røffe utseendet. Jeg synes denne utgivelsen klarer å gi oss følelsen av å sitte i en kinosal på 70-tallet, med tilhørende tekstur i filmbildet. Det er ikke et glatt og perfekt bilde, men et virkelig filmrullbilde. Lyden er flott mikset og gjengitt. Bildeformatet er 1.66:1, og lyden kommer i ukomprimert mono. Lyden er ikke nødvendigvis alltid 100% i sync, men kvaliteten på lyden er god.

Ekstramateriale

You Speak of Prague: The Second Trial of Artur London, a 1970 on-set documentary by set photographer Chris Marker, featuring Costa-Gavras, source book coauthor Artur London, actors Yves Montand and Simone Signoret, and screenwriter Jorge Semprún: Filmen ble spilt inn i Lille, siden de ble nektet å filme i Tsjekkoslovakia. Mange var redde for at filmen skulle bli propaganda for antikommunistene. Grei liten dokumentar på 31 minutter.

Portrait London, a 1981 French program featuring Artur and Lise London discussing their experiences as political prisoners: Artur London ble arrestert i 1951 og løslatt i 1956, selv om han ble dømt til tvangsarbeid på livstid. Han ser fremdeles seg selv som en sosialist, som ble offer for stalinismen. Han satt 27 måneder på cella, uten kontakt med omverdenen. 11 minutter.

Interview with Montand from 1970: Montand snakker om hvordan filmen er bygget opp, og grunnen til valgene de har gjort. 7 minutter.

New interview with editor Françoise Bonnot: Til å begynne med jobbet hun bare på sin manns filmer, han ville ikke at hun skulle jobbe med andre regissører. Da de ble skilt, kunne hun endelig takke ja til å jobbe med Costa-Gavras. Hun vant Oscar for klipping, noe som var uvanlig for en fransk kvinne. Hun lagde flere filmer sammen med Costa-Gavras. 17 minutter.

One-hour conversation between Costa-Gavras and film scholar Peter von Bagh from 1998: Denne filmsamtalen på 65 minutter er høydepunktet blant ekstramaterialet. Han forteller om filmutdannelsen sin, hvordan alle der måtte prøve å jobbe i alle rollene i et filmcrew, som fotograf, klipper, regissør osv. Etter krigen var det bare actionfilmer å se i Hellas, som del av en sensur. Senere jobbet han med regissører som Rene Clair, Rene Clement og Jacques Demy. Den franske nybølgen var aggressive mot de eldre regissørene, noe Coasta-Gavras likte dårlig. Rene Clement er etter hans mening den beste tekniske regissøren i Frankrike noen gang. Han har en original oppfatning av stumfilmperioden. Han mener alt ble gjort i løpet av 30-35 år med stumfilm, og at vi nå bare gjentar oss selv.

New interview with John Michalczyk, author of Costa-Gavras: The Political Fiction Film: Først var Coasta-Gavras sett som en politisk og venstrevridd regissør av thrillere. The Confession snudde litt på det. 8 minutter.

An essay by film scholar Dina Iordanova: Langt og godt essay som diskuterer filmen, tiden, det politiske landskapet, skuespillerne og Londonekteparet. Alle de små signerte tilståelsene blir til et stort, ødeleggende tilståelsesdokument. Partiet ble som en religiøs kult, hvor frykten for utestenging var stor. Filmen ble kontroversiell på venstresiden.