Beau Travail

Beau Travail (Criterion nr. 1042) (Blu-ray)

Frankrike – 1999 – Claire Denis (farger) –93 minutter – Drama, Fremmedlegionen, maskulinitet.

Kropper i arbeid

Nivå 1 (uten spoilers)

Djibouti er et lite land som grenser til Somalia. Frankrike «grunnla» landet som het fransk Somalieland før det skiftet navn til Djibouti. Filmen følger en legionærtropp som er stasjonert der. Galoup er en sersjant som sterkt misliker den nye soldaten Sentain. Filmen er bygget på Herman Melvilles bok «Billy Budd», som foregår på en seilskute.

Nivå 2 (med spoilers)

Det er en kompleks struktur filmen har valgt seg. Filmens hovedperson er Galoup, og hans historie fortelles i tilbakeblikk til tiden hans i legionen. Nå er han i Marseille, sendt hjem i vanære etter hans handlinger mot en menig legionær han la for hat. Det kan være litt vanskelig å vite hvilke scener som utspiller seg hvor, for de kan være korte og uten særlig tydelige markører. Men det er heller ikke så viktig, tenker jeg. Beau Travail handler om følelser og stemninger, og er et eksempel på «slow cinema», selv om vi ikke snakker Bela Tarr her.

Beau Travail er et sjalusidrama. Sersjant Galoup har et tett bånd til kapteinen Forestier, men blir såret og usikker når han ser kapteinen tydelig beundre den nye soldaten Sentain. Forestier imponeres av Sentains gode gjerninger og hans vanskelige oppvekst. Galoup reagerer med innestengt sinne før det kan slippe ut i avstraffelse av Sentain i kraft av å være sersjant.

Det eneste Galoup kan er å være legionær. Han nyter stor respekt blant soldatene og sin kaptein, Forestier, men ser ikke ut til å være spesielt godt likt. Kanskje er det derfor han reagerer så sterkt på Setain. Her kommer det en soldat som er pen, populær og modig. Galoup føler seg presset ut av sentrum, selv om han aldri har vært midtpunktet. Han blir fort stående alene i sin aversjon mot Setain. Han forsøker å få Forestier over på sin side ved å uttrykke sin antipati mot Setain mens de sitter og spiller sjakk. Reaksjonen er langt fra det han ønsket: han får klar beskjed om at baksnakking ikke er legionens stil.

Galoup blir besatt av å bli kvitt Setain, enten fysisk eller få revet ham ned fra pidestallen hans. All hans våkne tid ser ut til å dreie seg rundt dette. Veldig tidlig i filmen vil man som seer plukke opp den homoerotiske atmosfæren som omhyller Beau Travail. Selv om det ikke impliseres eller vises noen homofile handlinger eller tiltrekninger, ligger temaet der så tykt at man kan skjære det med kniv. Er Galoup egentlig forelsket i Setain, men mangler selvtillit til å handle utfra det? Handler dette om kjærlighet som ble til hat? Eller er han sjalu på Setain fordi det er Forestier han vil ha og føler at kapteinen er litt for interessert i Setain?

Uansett får Galoup sin unnskyldning for å kunne kvitte seg med Setain. Han dømmer en svart soldat til å grave et hull i solsteken for å ha forlatt sin post, selv om han bare urinerte rett ved. Det oppleves veldig hardt og urettferdig av de andre soldatene. En annen svart soldat får beskjed om å vokte ham og legge vekk sin afrikanske bakgrunn, legionen kommer først. Setain drister seg til å gi sin kollega vann, noe som Galoup oppdager. Han slår vekk flasken og slår Setain i ansiktet. Når Setain slår tilbake med knyttet neve besegler han sin skjebne. Kapteinen må la Galoup straffe Setain, men ville aldri ha godkjent metoden: Setain settes av midt i ørkenen med et ødelagt kompass.

Setain forsvinner i ørkenen og slik blir ved en skjebnens ironi også Galoups skjebne beseglet. Han får avskjed i unåde. Nok en ironi ligger i at Setain ikke døde i ørkenen, men blir funnet mer død enn levende av nomader. Avskjed i unåde er et utfall Galoup ikke kan leve med. Det hintes mot et selvmord, han ligger på sengen med en revolver i hånden mot slutten av filmen. Men vi ser aldri den bli avfyrt, så det er åpent for tolkning om han kommer til å ta livet av seg. I stedet får vi sluttscenen hvor Galoup danser alene, rasende og desperat, som om livet hans avhenger av dansen.

Da filmen ble spilt inn, skapte den harde treningen et sterkt bånd mellom skuespillerne. Noen var dansere. Båndet mellom dem ble så sterkt at de mistet det individuelle aspektet ved seg selv. Rett før filmingen startet, ankom Denis Lavant som spiller sersjant Galoup. Han ble dermed ikke del av gruppen, noe som var heldig for filmen som helhet. Følelsen vi har av at han står på utsiden av gruppen skyldes ikke bare manus og skuespillerprestasjoner, men også reelle satte grupperinger innad i gruppen.

Fremmedlegionen var ikke begeistret over idèen om en film om legionen med homoerotiske overtoner. De ødela faktisk filmsettet en gang. Men da fikk se den ferdige filmen ble den godt mottatt. Filmen handler mye om kontrasten mellom det abstrakte og det realistiske, eller om kontraster generelt. Vi har mange slike kontrastpunkter. Den erfarne soldaten i tospann med den unge, uerfarne, slik legionen er bygget opp i par. De trener sammen og gjør hverdagslige gjøremål sammen. Erfaring sendes videre. Vi har kontrasten mellom de lokale kvinnene i Djibouti, mellom de moderne og de tradisjonelle. Videre mellom Frankrike og Afrika.

Det er også en veldig sanselig film. Det vi kaller homoerotisk i filmen er egentlig bare et kamera som filmer dagligdagse hendelser, trening, vasking, meditasjon og blikk. Filmen er dvelende, og kameraets blikk er ikke påtrengende. Mye av det du tolker filmen som vil komme fra deg selv. Den er åpen. Filmen har noen litt innfløkte referanser, som jeg lærte fra ekstramaterialet. Jeg har lest boken Billy Budd av Herman Melville, så selve settingen kjøpte jeg. Det er en fin overgang fra det macho mannskapsmiljøet på en seilskute til en tropp med fremmedlegionærer. Fullt overførbart. Musikken vi hører mens Galoup og Sentain sirkler hverandre i bar overkropp, mens de stirrer hverandre i øynene, kommer fra operaen Billy Budd. Kaptein Bruno Forestier spilles av Michel Sorber, som spilte i Le Petit Soldat (1963) av Godard. Karakteren hans der, Bruno Forestier, rømte fra Frankrike på slutten av filmen. Rømte han til Fremmedlegionen og vervet seg, og har nå avansert til kaptein? Alderen stemmer selvsagt…

Slik lenker regissør Denis sammen filmene, og kan spille på den andre filmens regimekritikk uten å ytre en kritisk setning i Beau Travail. Det gjorde Godard til de grader i Le Petit Soldat, så mye at franske myndigheter sperret den for premiere i 10 år. Den opplevdes som en kritikk av franske metoder og krigføring i like stor grad som Battle of Algiers som kom noen år senere.

Beau Travail er en meditativ film som du må investere betydelig i. Den er langsom og dvelende, ekte cinema i den forstand at bildene forteller historien. Den utforsker maskulinitet, vennskap, kontraster og forhold mellom menn som er avhengig av hverandre med livet som innsats. Ta deg tid til å bli med.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Full Metal Jacket, Platoon og The Thin Red Line.

Øyeblikket: Ingen tvil. Det må bli dansescenen på slutten av filmen, en av de beste sluttscenene i filmhistorien. Galoup står helt alene på dansegulvet, og ser ut som en hvit mann som ikke kan danse, men som har veldig lyst. Han gjør et par anslag, men ombestemmer seg. Det ser nesten ut som han later som han egentlig ikke startet å danse. Plystrer og later som ingenting. Så plutselig fremvises en fantastisk kroppsbeherskelse og rytme, enorm energi og koordinasjon. Vi ser en desperat mann med følelsene utenpå kroppen, som danser for livet. Så kommer rulleteksten, men den tålmodige seer vil få se enda en danseeksplosjon. Scenen var ikke scriptet og ikke øvet inn. Èn tagning, så èn til og materiale fra begge tagningene ble brukt.

Lyd og bilde

Perfekt! Mye skyldes nok den kraftige sola, som bluraybildet trives med. Alt blir så skarpt og klart. Nærbildene får fram absolutt alt, furer i huden, hårstrå og skyggene i ansiktet. Fargene er eksplosive, spesielt i klærne. Rødt, grønt og blått spesielt. Bildeformatet er 1.66:1. Lydsporet er ukomprimert stereo, som også er helt toppklasse. Trøkk og kraft, klar dialog og nydelig luftig i musikken.

Ekstramateriale

New conversation between Denis and filmmaker Barry Jenkins: Utgangspunktet for filmen var å lage en film om å være en fremmed. I denne samtalen med regissør Barry Jenkins diskuteres filmens relasjoner og produksjon. Jenkins er veldig opptatt av Black Lives Matter og ser filmen i lys av den tematikken. Og det kan forsvares i flere scener. 30 minutter.

New selected-scene commentary with Godard: Om linser og filmtype. Snakker om hvordan lyset påvirket disse valgene. Den mye omtalte erotismen kom av seg selv, den var ikke planlagt. Det handlet bare om å filme den. Dansescener er det alltid i Claire Denis sine filmer. 22 minutter.

New interviews with actors Denis Lavant and Grégoire Colin: Morsomt å se disse skuespillerne 20 år etter filmen ble innspilt. Colin ser ganske ordinær ut, mens Lavant ser helt vill ut. Gode innspill og fortellinger kommer fra begge. Lavant forteller om sin personlige prosess med å angripe rollen, Colin snakker om samholdet i gruppen og oppholdet i Djibouti. Lavant 29 minutter, Colin 16 minutter.

New video essay by film scholar Judith Mayne: Fint videoessay om psykolgien til karakterene og bruken av symboler. Filmen handler om kropper og menns forhold til hverandre. Kvinner skildres som moderne/tradisjonelle. 28 minutter.

An essay by critic Girish Shambu: Godt og grundig om flere aspekter ved filmen, spesielt tolkning av relasjonene mellom soldatene og indre psykologi hos karakterene.