The Cranes are Flying

The Cranes are Flying (Criterion nr.146) (Blu-ray)

Sovjetunionen – 1957 – Mikhail Kalatozov (svart-hvitt) –96 minutter – Krigsfilm, drama

Når tranene flyr

Nivå 1 (uten spoilers)

Sovjetunionen under andre verdenskrig: Boris og Veronika er et lykkelig kjærestepar, med planer om å gifte seg. Men når tyske soldater invaderer Sovjet, melder Boris seg til tjeneste. Veronika må streve med alle oppgaver og utfordringer i det daglige sivile livet.

Nivå 2 (med spoilers)

The Cranes are Flying vant gullpalmen i Cannes i 1958. Det var en film som ble kritisert i Sovjet, før den ble nærmest smuglet ut til Vesten og fikk stor annerkjennelse der. Da ble filmen vist i hele Sovjet. Stalin hadde stålkontroll på filmindustrien, og sensuren ble strengere og strengere. Da Khrusjtsjov kom til makten etter Stalins død ble sensuren lettet til en viss grad, det ble kalt opptiningen. Kalatozov turte nå å lage en film som The Cranes are Flying.

Tranene flyr på begynnelsen av filmen når kjæresteparet er lykkelige, og tranene flyr på slutten av filmen når Veronika innser at Boris er død og går videre i livet sitt. I hele perioden mellom disse to scenene med fuglene er det ingen lykke til stede. Den preges av død, ulykke, uvisshet og venting.

Veronika og Boris er et lykkelig kjærestepar, og etter en fin natt sammen ute deler de opplevelsen av å se tranene fly i formasjon over himmelen. De drømmer om bryllup. Men så kommer invasjonen og Boris drar i krigen. Veronika kommer for sent til å ta avskjed med Boris, begge leter etter hverandre ved avreisepunktet. Koner og mødre tar farvel med sine unge menn.

Under et flyangrep blir leiligheten til Veronikas families lagt i ruiner og foreldrene omkommer. Boris sin familie tar henne til seg. Fetteren til Boris, Mark, har aktivt unngått å bli vervet. Straks Boris har dratt i krigen legger han seg etter Veronika. Det hele kulminerer i en voldtekt, kreativt iscenesatt med ekspresjonistisk lys og skygge og kameravinkler. Voldtekten foregår under et flyangrep med bomber og eksplosjoner, så hvite lysblink kontrasterer med en leilighet i mørke uten strøm.

Presset av Mark som klarer å vende voldtekten til skam for Veronika og ikke ham, går hun med på å gifte seg med ham. Men det blir et ulykkelig ekteskap. Og Veronika blir uglesett for å ha gitt opp Boris. Relokalisert i Sibir på grunn av den tyske framrykkingen, tar Veronika jobb på et militærsykehus hvor de skadede fra fronten behandles. Hun går så vidt glipp av å møte soldaten som var sammen med Boris da han døde, men på slutten av filmen får vite sannheten om hvordan han døde.

Det er en vakker scene på slutten av filmen. Veronika drar ut i gatene klyngende til et halmstrå av håp om at Boris kan være blant de hjemvendte soldatene etter krigen. Hun har aldri gitt opp Boris, selv om hun har hørt at han skal være død. Hun har med blomster. Det er her hun får den endelige bekreftelsen på at Boris er død. I stedet for å resignere fullstendig og gi opp livet sitt, vender hun det i stedet til noe håpefullt. Hun begynner å dele ut blomstene til alle rundt seg. Og når den siste blomsten er utdelt ser hun tranene komme flyvende i formasjon over himmelen…

The Cranes are Flying er først og fremst en film om de som blir igjen bak fronten og skal holde samfunnet gående. Og det var i all hovedsak kvinner. De måtte være sterke, selv om de hadde mistet sine menn i krigen.

Slike gode filmer kan bare lages om man er kompromissløs i sin streben etter perfeksjon. Et eksempel på det kan være fotografen Urusevskys visjoner. Han rigget til teamet sitt for å filme en spesifikk scene. Lys, lyd, hele apparatet var på plass. Men Urusevsky ventet på en spesiell sky på himmelen. Den kom aldri, så han nektet å skyte scenen. Han ble ingen populær mann den dagen. Alt utstyret måtte pakkes ned.

Kalatozovs filmer er avhengige av, og kjennetegnes av, kinematografien. Fotografen Sergei Urusevsky var et geni og Kalatozov det samme for å satse på ham. Kalatozov er en av de virkelig store sovjetrussiske regissørene. The Cranes are Flying er hans kanskje mest respekterte verk, i hard konkurranse med Letter Never Sent og I Am Cuba. Sistnevnte er berømt for sin imponerende kinematografi, mens Letter Never Sent mer for historien. Den er omtalt tidligere på bloggen. Hans tidligere filmer som Salt of Svanetia og Nail in the Boot er også høyt respekterte med en viss mytestatus blant cineaster.

Kalatozov var et ikon innen film i etterkrigstidens Sovjet. Filmene hans handlet nesten alltid om selvstendige og unike mennesker. Filmene henger også sammen gjennom den særegne stilen. Temaet kunne ofte være svik og forsoning, som i The Cranes are Flying. Det lå en spenning mellom bildenes storslagenhet og det intime.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Ballad of a Soldier, Burnt by the Sun, The Shop on Main Street, Pianisten, og Ivan’s Childhood.

Øyeblikket: Dødsscenen til Boris. Han reiser seg uforsiktig opp og blir truffet av en snikskytter. Han griper etter et tre, faller langsomt bakover mens kameraet stiger over ham. Så vendes kameraet opp mot tretoppene slik at vi ser livets siste øyeblikk fra Boris sin synsvinkel. Preget i bildet ser vi drømmen til Boris om å springe opp trappene for å gifte seg med Veronika, mens kameraet virvler rundt. I drømmen hans blir de gift.

Lyd og bilde

Fint bilde fra en gammel sovjetrussisk film fra 1957. Formatet er 1.37:1 og stråler i godt opplyste scener. Her er mange forskjellige stilarter blandet. Mørke, ekspresjonistiske scener med mye dramatikk og raske scener med dynamisk håndholdt kameraføring. Alt håndteres med god kontrast. Detaljer er flotte. Lyden er fin i ukomprimert mono.

Ekstramateriale

New interview with scholar Ian Christie on why the film is a landmark of Soviet cinema: Christie mener man kan dele inn sovjetisk film i før-tranene og etter-tranene. Stalin var veldig interessert i film, han så det som viktig å vise fram hva et sovjetisk samfunn kunne være. Ettersom han ble mer paranoid ble de tillatte filmene mindre realistiske. Til og med historiske filmer måtte tilpasses en kommunistisk tankegang. 18 minutter.

Audio interview from 1961 with director Mikhail Kalatozov: Dette lydintervjuet er tekstet! Det er så mye bedre enn å høre en regissør stotre på engelsk som andrespråk. Kalatozov snakker om stilen sin som han utviklet sammen med kameramann Urusevsky. Beskrivende foto underveis gjør dette til helt OK 11 minutter.

Hurricane Kalatozov, a documentary from 2009 on the Georgian director’s complex relationship with the Soviet government: Kalatozov var et ikon for etterkrigstidens Sovjet. Han kan sammenlignes med Cecil deMille. Tarkovsky var et produkt av de to store foregående regissørene Eisenstein og nettopp Kalatozov. God dokumentar på 1 time og 13 minutter.

Segment from a 2008 program about the film’s cinematography, featuring original storyboards and an interview with actor Alexei Batalov: 19 minutters segment om en legendarisk kameramann, Sergei Urusevsky. Enken hans viser frem dreiebok med Urusevskys notater. Hans store styrke var at han forsto alt ved filmskaping, også skuespillerne. Kompromissløs type, noe som tydelig kommer frem i Letter Never Sent, med store skogbranner.

Interview from 2001 with filmmaker Claude Lelouch on the film’s French premiere at the 1958 Cannes Film Festival: Litt om hvorfor Kalatozov turte å lage filmen da Khrusjtsjov kom til makten. Filmen vant gullpalmen i Cannes. 5 minutter.

An essay by critic Chris Fujiwara: Sovjetunionen mistet 27 millioner mennesker under andre verdenskrig. Nikita Khrusjtsjov overtok etter Stalin, og startet en opptining av samfunnet (the thaw). Fujiwara har skrevet et greit essay om filmen og tiden, men ikke et veldig godt essay.