The Killers

The Killers (Criterion nr.176) (Blu-ray)

USA – 1946/1964 – Robert Siodmak/Don Siegel (svart-hvitt og farger) –102 minutter/94 minutter – Film noir, kriminal, action

Lamb to the Slaughter

Nivå 1 (uten spoilers)

Ernest Hemmingway skrev en novelle som het the Killers, hvor Nick Adams er en av karakterene slik han er i mange av novellene hans. På denne utgivelsen fra Criterion Collection er to filmatiseringer inkludert, pluss Andrej Tarkovskys studentfilm basert på novellen. Filmen fra 1946 er en glitrende film noir, filmen fra 1964 er den første filmen laget for spesielt for TV.

Nivå 2 (med spoilers)

The Killers fra 1946 har de første 17 minuttene lik novellen, nesten ordrett. Men etter at Nick forlater the Swede (Burt Lancaster) på rommet sitt, dikter filmen videre i 85 minutter. The Swede viser seg å hete Ole Andersson. Han blir skutt, og filmen forteller forhistorien til the Swede gjennom tilbakeblikk. Forsikringsagenten som får saken, Jim Reardon, klarer ikke å slippe den, men reiser rundt og snakker med gamle venner og uvenner av Ole Andersson. Slik får vi servert en spennende historie, som er helt der oppe blant de beste film noir-filmene. Som i Double Indemnity er det en forsikringsagent som er hovedpersonen, men de står på hver sin side i moralske spekteret.

The Killers fra 1964 er en helt annen affære. Det er minimalt som forbinder den med 1946-versjonen, og uttrykket er også helt annerledes. Her er det John Cassavetes som spiller rollen Burt Lancaster hadde i den andre filmen, men hovedpersonene er antagonistene, leiemorderne som skyter Cassavetes i begynnelsen av filmen. Filmen har egentlig ingen grunn til å hete Ernest Hemmingway’s the Killers.

Litt om 1946-versjonen: Etter at Ole Andersson taper en boksekamp blir han dumpet fra stallen til manageren. Han blir kjæreste med Kitty, en farlig Ava Gardner som legendarisk femme fatale. Deres første møte er en nydelig og sår scene. Ole er på denne tiden sammen med Lilly, som er med ham på en fest. Da Kitty begynner å synge blir Ole Andersson forhekset av henne. Han stiller seg bak henne og har ikke øyne for andre. Han spiser henne opp med blikket. Lilly forstår der og da at hun har mistet ham. Kitty blir stridens eple mellom the Swede og gangsterbossen Big Jim Colfax som planlegger kuppet the Swede blir med på. For etter at Ole ikke kan bokse lenger, forlater hun ham for Big Jim. Men som den sanne femme fatale hun er, spiller hun begge to som marionettdukker. Hun veksler fram og tilbake, slik at både Ole og vi er forvirret om hvor hennes lojalitet ligger.

De raner lønningskontoret til en hattefabrikk, men da de skal møtes og dele byttet er møtestedet forandret. Kitty varsler Ole om bedraget, slik at han møter opp og stjeler pengene fra de tre andre. Men siden blir han lurt av både Kitty og Big Jim. Dermed starter et liv i skjul. Det er dette livet han gir opp da han blir innhentet av leiemorderne. Han er lei av å alltid se seg over skulderen.

I 1964-versjonen spiller John Cassavetes racerbilsjåføren Johnny North. Etter en ulykke kan han aldri kjøre mer, og han mister kjæresten Sheila (Angela Dickinson). Hun blir sammen med en ekskjæreste av seg, en rik gangster ved navn Jack Browning (Ronald Reagen). Igjen blir vi usikre på om Sheila elsker Johnny eller pengene til Jack, men penger vinner alltid. Hun forråder Johnny etter ranet av en verditransport og Jack står klar til å skyte Johnny i en felle Sheila leder ham inn i. Mye av filmen dreier seg om racerbilmiljøet og løpene. Etter at Lee (Clu Gulager) og Charles (Lee Marvin) skyter og dreper Johnny North på en blindeskole, klarer ikke Charles å la dette oppdraget være ferdig. Han må finne ut hvorfor North bare lot seg henrette på skolen han jobbet som lærer. De to leiemorderne drar tilbake i Johnny Norths fotspor og snakker med folk i racingmiljøet. Slik får de og vi historien til Johnny fortalt, en historie om svik om penger og bedrag i kjærlighet.

Uttrykket er fargesprakende, med typiske 60-tallsfarger. Det var den første filmen laget spesielt for TV, men siden den var så voldelig kunne den ikke vises på TV. De forsøkte å klippe vekk Clu Gulagers voldelige rolle som Lee, men da falt filmen sammen. Derfor ble den heller lansert på kino, hvor den gjorde stor suksess.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Criss-Cross, Point Blank, Night and the City, Lady from Shanghai, Out of the Past og Double Indemnity.

Øyeblikket: I 1946-versjonen vil jeg trekke fram sluttscenen hvor Big Jim ligger døende etter en skuddveksling. Kitty presser på for å få ham til å fortelle politiet at hun er helt uskyldig oppe i det hele. En politimann sier: «Don’t ask a dying man to lie his soul into Hell».

I 1964-versonen må det bli øvingen på øde landevei for å ta igjen pengetransporten. Johnny North blir hentet inn i kraft av sine racerbilsjåførkvaliteter, da Jack forstår at han ikke klarer å presse tiden ned til det akseptable. Johnny må bevise at han kan klare det med en testkjøring, som ser imponerende ut uten vår moderne datagrafikk.

Lyd og bilde

1946-versjonen har et nydelig og stilfullt bilde i svart-hvitt. Gode kontraster og spennende vinkler. Klassisk film noir. 1964-versjonen er den første TV-filmen som ble laget, og har et noe glorete bilde. Det er billige løsninger over hele fjøla. Men det er et fint bilde, i god kvalitet. Mye utendørs lokasjoner og solrike bilder, som får fram detaljene på en god måte. Lyden er god på begge filmene. De har begge ukomprimert monolyd og bildeformat i 1.33:1.

Ekstramateriale

The Killers 1946

Andrei Tarkovsky’s short film adaptation of Ernest Hemingway’s “The Killers,” made when he was a student in 1956: Denne kortfilmen på 20 minutter er helt tro til kildematerialet, altså novellen til Hemmingway. Ganske fin på russisk.

Interview from 2002 with writer Stuart M. Kaminsky: Et godt videoessay på 18 minutter. Film noir startet som grått, men ble gradvis mer kontrasterte, svarte og hvite. Etter krigen ble de kjempemørke. Film noir kan være alle sjangre, western, fengselsfilmer eller krim.

Screen Directors’ Playhouse radio adaptation from 1949, starring Burt Lancaster and Shelley Winters: Litt melodramatisk, som en voiceover i en film noir hele tiden. Dessverre med reklame. 30 minutter.

Audio recording from 2002 of actor Stacy Keach reading Hemingway’s short story: Fin opplesning på 17 minutter av fantastiske Stacy Keach, som jeg likte ekstremt godt i Fat City og The 9th Configuration. Novellen slutter da Nick går fra the Swede.

Trailers: Et knippe med trailere av filmer Siodmak har laget. Son of Dracula, Cobra Woman, The Killers (en gammeldags, lite original trailer), Cry of the City og Criss Cross. Til sammen 10 minutter.

An essay by novelist Jonathan Lethem: Her hevdes det at The Killers er Citizen Kane blant film noir, noe som er en djerv påstand. Kanskje er det riktig. De tyske regissørene Robert Siodmak, Fritz Lang og Otto Preminger var nøkkelregissører når det kom til film noir. Mye av essayet handler om hvorfor the Swede aksepterte å bli skutt. Et kort, røft essay, litt i film noir stil.

 

The Killers 1964

Interview from 2002 with actor Clu Gulager: Skuespilleren som spiller Lee, kompanjongen til Charles (Lee Marvin), heter Clu Gulager. Han mener at The Killers fra 1964 er en god film, men ikke en super film. Lee Marvin gjør en kjempejobb. Dødsscenen hans var den beste Clu noen gang har sett. Dette var den siste filmen til Ronald Reagen, og hans første rolle som bad guy. Han var allerede da mer opptatt av politikk enn film. Og han hatet filmen. 19 minutter.

Audio excerpt from director Don Siegel’s autobiography, A Siegel Film, read by actor and director Hampton Fancher: Don Siegel forteller morsomme historier om hvordan han fikk skuespillerne med i filmen, og resten av historien rundt produksjonen. Kennedy ble skutt under innspillingen, noe som forstyrret filmen stort selvfølgelig. Det er et livlig opptak, selv om han tydeligvis leser fra et ark. Knallhard noir stil på opplesningen. 19 minutter.

Trailer: Litt sånn WOW, BAM med grafikken. Grei nok trailer, passer til filmen.

An essay by critic Geoffrey O’Brien: Greit nok, ikke mer enn det.