The Irishman

The Irishman (Criterion nr. 1058) (Blu-ray)

USA – 2019 – Martin Scorsese (farger) –209 minutter – Mafia, historisk drama

Et gangsterliv

Nivå 1 (uten spoilers)

Jimmy Hoffa, Russell Bufalino og Frank Sheeran. En mektig fagforeningsleder, en mafiaboss og en lojal håndlanger med tette bånd til begge. Her får du historien om dem, og hvordan Jimmy Hoffa døde, basert på boken til Charles Brandt «I heard you paint houses».

Nivå 2 (med spoilers)

Criterion Collection har en avtale på plass med Netflix, slik at Criterion står for utvalgte Netflixutgivelser på fysisk format. Roma var først ute, så fulgte Mariage Story og Parasite, før nå The Irishman ble utgitt i en lekker papputgave. Da venter vi bare i spenning på Okja av Bong Joon-Ho, som jeg virkelig håper Criterion vil velge ut fra Netflixkatalogen.

Vi som har levd en stund, vet en del om saken rundt Jimmy Hoffa. Han var en av USAs mektigste menn i kraft av sin stilling som fagforeningsleder for Teamsters, yrkessjåførene organisert i en sterk fagforening. Han ryktes å ha for tette forbindelser med mafiaen, og var i stadig konflikt med Kennedybrødrene, både president John F. Kennedy og statsadvokat Robert Kennedy. Han støttet Nixon med penger i hans valgkamp. I 1975 ble han sporløst forsvunnet, etter hvert trodd å ha blitt likvidert av mafiaen. Men liket hans har aldri blitt funnet. I Brandt sin bok påstår forfatteren at Frank Sheeran tok på seg ansvaret for Hoffas død. Han og Hoffa gikk inn i et hus i Detroit hvor Sheeran skjøt Hoffa to ganger i bakhodet. FBI fant blod i huset, men klarte ikke å matche det med Hoffas DNA. Det kan muligens skyldes datidens teknologi.

The Irishman er historien om Frank Sheeran som gikk under kallenavnet the irishman. Han starter som lastebilsjåfør som stjeler litt av lasset, og selger det stjålne kjøttet til restauranter. Denne tvilsomme bigeskjeften ender i en arbeidsrettsak, hvor William Bufalino representerer ham. Han igjen er bror til mafiabossen Russell Bufalino, og slik blir Sheeran introdusert til Russell. De husker at de har møttes før, langs landeveien da Russell hjalp Sheeran med motorproblemer. Dette møtet fører til arbeid for mafiafamilien til Russell, og etter hvert som en slags livvakt for Jimmy Hoffa. Jeg føler at det er litt uklart hva Sheeran egentlig blir hyret for av Hoffa, siden han spør Sheeran på telefon om han «paints houses», som er kode for likvideringer. Men antagelig er det andre oppgaver Sheeran blir ansatt for.

Hoffa og Sheeran får raskt et tett og nært forhold, akkurat slik Sheeran og Russell Bufalino har. Dette går bra så lenge Hoffa og Russell går godt overens. Men andre mafiaaktører begynner å gå lei av Hoffas framferd. Sakte begynner også Russell å se at Hoffa er et problem. Han står i skvis. Han forsøker å megle, bruker sitt gode forhold til Hoffa får å dempe ham. Men Hoffa føler seg usårbar, ingen vil tørre å gå etter ham. Til slutt har Russell sett det samme som sine mafiabrødre, og Frank får oppgaven i å roe ned Hoffa. Nå er det Frank som er i skvis. Til slutt er det tydelig for alle at Hoffa ikke kommer til å dempe seg. Uten virkelig å velge side, flyter Frank bare med strømmen som tydelig viser at Hoffa er den svake parten her. Han utfører likvideringen uten egentlig å ha reflektert så mye rundt det. Det er en naturlov, det må bare bli sånn.

Da datteren forstår at det er faren hennes som har tatt livet av Hoffa, bestemmer hun seg for aldri å snakke med Frank mer. Og det gjennomfører hun. Mot slutten av sitt liv ønsker Frank bare å få snakket litt med henne, men det kommer aldri til å skje. Han har alltid prioritert sitt «arbeide», men nå er det ingen andre i live. Som FBI sier når de avhører ham, «det er ingen igjen i live som du kan beskytte. Fortell nå». Allikevel holder han tett. Han er helt alene og helt isolert. Var det verdt det?

Dette er en lang film, ca tre og en halv time. Den er elegant fortalt av en mester i faget. Det er ikke hans beste film, men et veldig godt stykke håndverk og god underholdning. Det historiske aspektet er også interessant, basert på en historie som kan være sann. Det er ingen andre teorier som virker mer plausibel enn denne, så vidt jeg vet. Det er liten grunn til å tro at Sheeran skulle lyve om denne likvideringen, siden han i tilfelle hadde drept en god venn som stolte på ham. Ikke akkurat noe å skryte av.

Filmen har et bakteppe av politikken som foregikk på den tiden. Vi får invasjonen i Grisebukta, Kennedydrapet, samt høyprofilerte gangsteroppgjør som stjal overskriftene den gangen. Hvert tiår har sitt utseende, kanskje vil klesstil og andre faktorer gjøre at man deler inn tiåret i tidlig og sent i tillegg. Scorsese valgte ut det essensielle i sine scener, og da gjorde han grundig. 5 lag med maling på veggene, tunge 50-talls telefoner med lang og høy ringing. Det skulle både se og føles autentisk ut.

I mafiafilmer generelt er det lite fokus på det å bli gammel. Som regel dør de involverte en brå og brutal død. Ingen i dette miljøet forbereder seg på et liv som gammel. I The Irishman havner de som gamle i fengsel eller på aldershjem. Dette perspektivet ble dobbelt gyldig med tanke på alderen på de tre stjernene i filmen. Pacino rundet 80 år, mens Pesci og de Niro var i slutten av 70-årene under innspillingen. Og Scorsese selv er en gammel mann. At livet går mot sitt siste kapittel er noe ingen av de medvirkende eldre herrer kan unngå å reflektere rundt.

Filmen er bygget opp gjennom tilbakeblikk, fra den fatale bilturen Russell og Frank tar til Detroit sammen med sine koner. Bilturen ender i likvideringen av Jimmy Hoffa. Vi får servert historien fra før Russell og Frank møtes, helt fram til i dag og videre til gamlehjemstilværelsen til Frank Sheeran. Der starter også historien i en liten scene. Dermed blir det behov for å vise Robert de Niro, Joe Pesci og Al Pacino som yngre utgaver av seg selv, noe de gjør med digital de-aging. Ofte velges det yngre skuespillere i samme rolle i slike tilfeller, som også gjøres i noen av rollene her, for eksempel Sheerans datter som spilles av to skuespillere blant annet Anna Paquin. Når tidslinjen går andre veien, pleier man å sminke skuespillerne til å se eldre ut.

The Irishman er banebrytende i sin digitale tilnærming. Ved å bruke to ekstra infrarøde kameraer på siden av hovedkameraet, får man datagenererte bilder man kan behandle i ettertid. Her fjernes rynker, hudflekker og hudfolder blant annet, og huden strammes opp. Andre utfordringer kommer til når man skal spille en yngre utgave av karakteren. Mer spenst i steget, rakere holdning, kvikkere bevegelser. Alt dette kunne være en utfordring for disse mennene i sine sene syttiår.

Martin Scorsese er kjent som mafiafilmregissøren, med faktisk har bare 4 av hans filmer tematisk tilknytning til mafia. De er Mean Streets, Casino, Goodfellas og nå The Irishman. Det var overraskende.

Som seg hør og bør i en film på slutten av en mesterregissørs karriere, er det flere hint til tidligere filmer. Håndvåpnene som legges ut på en seng for Frank valg av mordvåpen, speiler scenen i Taxi Driver hvor de Niros karakter skal velge våpen fra våpenkoffertene til selgeren. Et langt trackingshot på gamlehjemmet eller ved likvideringen av Albert Anastasia flytter tankene våre til kjøkkenscenen i Goodfellas.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Goodfellas, Casino, Scarface, The Godfather og Once upon a time in America.

Øyeblikket: Den utrolige kynismen og brutaliteten i likvideringen av Skinny Razor. Han drepes foran sin kone og lille datter på en restaurant, og Frank Sheeran ser det som et pluss at de er til stede. Da vil likvideringen gi kraftigere signaler. Smak på den, det er virkelig en kynisk tilnærming.

Lyd og bilde

Bildeformatet er 1.85:1, og ser strålende ut. Det er ikke så overraskende for en 2019-film. Alt ser bra ut, spesielt er de solrike scenene utendørs flotte. Detaljer og kontraster er fine, med forskjellige fargeuttrykk ettersom tiåret vi er til stede i. 70-tallet er mer dempet i fargene enn for eksempel 60-tallet. Og 50-tallet er, vel, litt femtitalls. Lyden er meget god og fyldig, med klar dialog og kraftige effekter som eksplosjoner og skudd. Lydformatet er Dolby Atmos.

Ekstramateriale

Newly edited roundtable conversation among Scorsese and actors Robert DeNiro, Al Pacino, and Joe Pesci, originally recorded in 2019: Netflix kom på banen med penger og løfte om ingen innblanding i den kreative prosessen. De fire gamle mennene diskuterer The Irishman som en film om nødvendig svik, og om forskjellige regissørers metode. Fin samtale på 19 minutter.

Making “The Irishman,” a new program featuring Scorsese; the lead actors; producers Emma Tillinger Koskoff, Jane Rosenthal, and Irwin Winkler; director of photography Rodrigo Prieto; and others from the cast and crew: Helt grei bakomfilm. Litt typisk. Vi ser scorsese instruere Pacino, blant annet. Det har han aldri gjort før.

Gangsters’ Requiem, a new video essay by film critic Farran Smith Nehme about The Irishman’s synthesis of Scorsese’s singular formal style: Fin dokumentar på 21 minutter. Frank angrer og søker tilgivelse for sine synder. Han forstår fort i en samtale med Russell at han er den eneste som angrer noe som helst…

Anatomy of a Scene: “The Irishman,” a 2020 program featuring Scorsese’s analysis of the Frank Sheeran Appreciation Night scene from the film: Kvelden skal være en feiring for Frank, men egentlig er det en kveld for Jimmy Hoffa og å vise støtte til ham. 5 minutters gjennomgang av scenen.

The Evolution of Digital De-aging, a 2019 program on the visual effects created for the film: 3 kamera montert på en rigg, et vanlig i midten med to infrarøde på hver side for datamanipulering etterpå. Siden skuespillerne ikke nødvendigvis framsto likt i alle filmer fra samme tid, måtte man forsøke å finne det unike uttrykket ved skuespilleren fra denne perioden. 13 minutter.

Excerpted interviews with Frank “the Irishman” Sheeran and Teamsters trade-union leader Jimmy Hoffa from 1999 and 1963: I 6 minutter snakker den ekte Frank Sheeran om likvidering. Paint a house betyr å likvidere noen. I det andre segmentet på 17 minutter får vi se den ekte Jimmy Hoffa i de originale scenene som Scorsese iscenesetter i filmen. Blant annet folkemengdescenen hvor han har på seg den røde lua, og talen til teamsters innendørs. Deretter følger et intervju hvor Hoffa snakker om sin livsfilosofi og arbeid. Han gir vekk mesteparten av lønna si, og noe må brukes for å forsvare seg.

Trailer and teaser: Mer actionorientert enn hva filmen egentlig er. Forteller meg at jo lenger en film er, jo mer kan du manipulere inntrykket du vil formidle. 4 minutter og 28 sekunder til sammen.

An essay by critic Geoffrey O’Brien: Rolig film, små samtaler avgjør liv og død. Godt, jordnært essay om en jordnær film.