Some Like it Hot

Some Like it Hot (Criterion nr.950) (Blu-ray)

USA – 1959 – Billy Wilder (svart-hvitt) –121 minutter – Forviklingskomedie, mafia,

Komedieklassiker nr.1

Nivå 1 (uten spoilers)

Filmen foregår i 1929. To jazzmusikere blir vitne til St. Valentine’s Massacre, hvor medlemmer av en mafiagruppering blir meid ned med maskingevær av en rivaliserende gruppering. De må flykte med mafiaen i hælene. Løsningen blir å kle seg ut som kvinner og bli medlem av et kvinneband. Men mafiaen gir ikke opp.

Nivå 2 (med spoilers)

Manuset er den lysende stjernen i Some Some Like it Hot. Det er et utrolig stramt og bugnende manus av sprudlende god dialog og hektisk aktivitet. Som Jack Lemmon sier: Dette er det beste komediemanuset han noen gang har lest i filmhistorien. Dialogen er også ganske så skarp og grensesprengende. Det er først og fremst et manus om sex, og det hemmes ikke av tradisjonelle kjønnsoppfatninger. Hvor ellers i en film fra 50-tallet vil du finne en mann som kler seg ut i kvinneklær faktisk vurdere om ikke det beste ville vært å gifte seg med en mannlig millionær? For økonomisk sikkerhet?

En annen ting Some Like it Hot gjør som bryter med de uskrevne reglene, er å kombinere vold med komedie. Hvordan kan du putte inn ikke bare èn, men to massakrer, og slippe unna med det? Vi ser ikke selve nedslaktingen, men vi ser blodige lik og døende mennesker. Men nøkkelen er at komedien ligger i det vonde. No pain, no gain. Komedier er generelt vanskelig. De er ofte samtidsavhengige, og humor beveger seg ikke sømløst mellom kulturer. Ingenting eldes så dårlig som humor.

Joe (Tony Curtis) er den rolige lederen av de to musikerne, mens Jerry (Jack Lemmon) er den impulsive og livlige. Duoen er nok bygget litt på Helan og Halvan. Joe fordeler kvinnenavn til dem, men det bryter den impulsive Jerry ved første introduksjon. Han presenterer seg som Daphne, til venninne Josephines store overraskelse. Togturen er klassisk kaoskomedie, med fest som skal skjules for «de voksne». Det er utrolig hvor mange kvinnelige bandmedlemmer som får plass i en køyeseng. Imponerende koordinasjon, planlegging og kroppsbeherskelse! I denne perioden ser det ut som om Jerry er den som skal stikke av med Sugar, den vakre vokalisten spilt av Marilyn Monroe. Men som vi vet, er det Joe som til slutt ender opp med henne. Jerrys fangst blir i stedet en gammel mann!

Den midtre delen av filmen utspiller seg på hotellet hvor bandet har spillejobben sin. Allerede idet kvinnene går inn i vestibylen har Osgood Fielding III plukket ut Daphne som sin utkårede. Og han viker aldri fra det målet. Joe har forstått at Sugar ønsker seg en rik mann med minst èn yacht. Derfor rigger han seg til på stranden i et marint antrekk med en elegant kapteinlue. Curtis modellerte karakteren sin etter Cary Grant, og la til seg en særegen britiskinspirert aksent. Han påstår å være eier av Shell oljeselskap, og har en yatch liggende forankret noen hundre meter fra stranden. Etter hvert tar han med Sugar ut til en yatch, men det er Osgood Fielding III sin båt. Wilder bruker en variant av impotensvitsen med kapteinkarakteren. Han påstår overfor Sugar at kvinner ikke klarer å vekke noen følelser i han, og det blir opp til henne å se opp han kan vekkes til live. Slik skaffer han seg mange, mange kyss uten å framstå som han forfører henne. Til slutt skjer det jammen noe med biologien hans, og hun blir oppmuntret til å fortsette…

Det viser seg at mafiaen skal ha et møte, tilfeldigvis, akkurat på dette hotellet. Og jammen er det ikke den gjengen som sto bak massakren og jakter på de to vitnene. Jakten er i gang igjen. Men politiet er også til stede, og etter nok en massakre i festsalen er det over og ut for mafiaen. Da gjenstår bare slutten, hvor alle masker faller, og man blir elsket for den man virkelig er. Snipp, snapp, snute, drageventyret er ute!

Filmen setter underholdning og latter i høysetet. Om det kreves at fortellingen tar en ulogisk vri her og der, aksepteres det for å holde tempoet og handlingen oppe. Men filmen er veldig god på å etablere motivasjonen for hver enkelt aktør. Sugar er en lykkejeger, som vil kapre seg en millionær for å sikre framtiden sin. Jerry/Daphne og Joe/Josephine er drevet av ønsket om å overleve. Osgood Fielding III er drevet av begjær og kjærlighet. Mafiaen er drevet av hevn.

Some Like it Hot er bygget opp rundt de tre D’ene. Desire, deception, discovery. Første del handler om flukt for livet. Del to om å skjule at Joe og Jerry er menn. Del tre om å avsløre at de er menn til personene de elsker. Komedien ligger i alle disse delene. Faktisk skulle man tro at del to vil inneholde alt av komedie, men da har man ikke fått med seg den aller siste replikken i filmen. Denne klassikeren er et godt eksempel på at vi ler mest med ørene, ikke med øynene. Det er dialogen som skaper de største latterbrølene.

Vi må snakke om Marilyn Monroe, siden dette er den eneste sjansen jeg får i Criterion Collection, hvert fall om det skal ta ca. 1000 filmer før det kommer en ny Monroefilm. Generelt kan det sies at hun var et dypt ulykkelig menneske som endte med å ta livet sitt i en alder av 36 år. Før det hadde hun forsøkt å begå selvmord flere ganger. Marilyn vokste opp i fosterhjem og det verserte historier om at hun hadde opplevd voldtekt. Hun slet med piller og alkohol, var på stadig søken etter kjærlighet, men endte stadig opp med å være utro. Hun slet med et elendig selvbilde, som gjorde at hun trakk seg tilbake og måtte overbevises om at hun faktisk hadde noe i filmverdenen å gjøre.

Denne bakgrunnen resulterte også i at hun utviklet noen svært dårlige sider. Hun kunne være slem med regiassistenter, var beruset på settet og kom ofte flere timer for sent til tagning. Det tæret voldsomt på regissør Wilder og skuespillerkolleger, spesielt Tony Curtis. Han hadde i andre halvdel av filmen mange store scener med Marilyn og de var problematiske. De ble forsinket med flere uker og det kostet mye penger. Det verserer en historie om at da Curtis ble spurt om hvordan det var å kysse Marilyn Monroe, svarte han at det var som å kysse Hitler. Det første til at Marilyn fikk et iskaldt forhold til ham. Selv nekter han for å ha sagt det. Men ekstramaterialet viser ham fortelle to versjoner av hva som skjedde. Hold deg til èn, Tony!

Billy Wilder ønsket aldri å jobbe med Monroe igjen etter denne innspillingen. Det kunne være anstrengt på settet, men en slik suksess har en tendens til å slette gammelt nag. Men om Wilder ble spurt ville han svare ærlig at Monroe ikke var hans favoritt å jobbe med. Og det ble han spurt om da han landet i Paris i 1962. Monroe hadde tatt selvmord den natten Wilder var på flyet i luften på vei fra USA. Ingen av journalistene fortalte ham at Monroe var død, men ville ha ham til å snakke om Monroe. Det skaffet dem noen saftige forsider dagen etter hennes død. Et nytt bunnpunkt i journalistikken.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Tootsie, La Cage aux Folles, Mrs. Doubtfire og Min Pappa Toni Erdmann.

Øyeblikket: Maracasscenen på hotellrommet. Jerry er oppspilt og forelsket etter en fin kveld sammen med millionær Osgood Fielding III. Denne scenen er så proppfull av gode replikker at Wilder var redd for at de skulle drukne i latterbrølene blant publikum. Derfor kom idèen om at hver replikk avløses av et par takter med maracass. Da er publikum klare til å høre neste replikk. Jerry har forlovet seg med den gamle mannen og grunnen er forbløffende enkel: En jente trenger sikkerhet.

Lyd og bilde

Ikke av de aller beste utgivelsene når det kommer til bildeskarphet. Ikke den karakteristiske blyraydybden og detaljrikdommen som vi har blitt vant til selv på eldre filmer. Kontrasten i bildet er derimot fin. Lyden er meget god. Lydformatet er ukomprimert mono. Bildeformatet er 1.85:1.

Ekstramateriale

Audio commentary from 1989 featuring film scholar Howard Suber: Ganske bra kommentatorspor, men Suber oppleves litt vel bastant til tider. Han har også en tendens til å anta at vi deler hans moral på områder i hvert fall jeg ikke gjør. Det er nok en generasjonsting når han sier «vi tilgir Monroe hennes promiskuitet når hun setter opp det uskyldige ansiktet». Jeg tenker heller at det neppe hadde vært et tema om det var en mann vi snakket om.

New short program on Orry-Kelly’s costumes for the film, featuring costume designer and historian Deborah Nadoolman Landis and costume historian and archivist Larry McQueen: Morsom dokumentar om de store kostymedesignere i Hollywood. Orry-Kelly var en kranglefant, geni og åpenlyst homofil som absolutt ikke følte han skulle unnskylde seg for det. Han klarer å lage noe drøye antrekk til Monroe i denne filmen som balanserer på en knivsegg mellom stilfullt og vulgært. En kjole som viser både øvre del av rumpa og brystene, og en hudkjole uten BH som kun skjuler brystvorter med dekor er to eksempler. 19 minutter.

Three behind-the-scenes documentaries: Til sammen klokker disse tre dokumentarene inn på 58 minutter. Sinatra var først foreslått i rollen som Jerry før Jack Lemmon fikk jobben. Monroe var heller ikke førstevalget. Vi får høre mye om prosessene i produksjonen og innspillingen. The Catholic League var en mektig organisasjon som fordømte filmens tematikk og ønsket den kraftig sensurert. Curtis Hanson har her mange interessante betraktninger om filmen. Var dette Hollywoods første homofile romanse? I siste del er det skuespillerne i kvinnebandet som mimrer om innspillingen, hvordan det var å jobbe med Monroe, Curtis og Lemmon og deres opplevelser.

Appearances by director Billy Wilder on The Dick Cavett Show from 1982: To intervjuer med Dick Cavett. Programlederen har en egen evne til å fiske fram de gode og kontroversielle historiene fra sine intervjuobjekter. Masse spennende her. 55 minutter.

Conversation from 2001 between actor Tony Curtis and film critic Leonard Maltin: Hyggelig samtale mellom filmkritiker Maltin og en gammel Tony Curtis, som virker forfinet og noget ansiktsoperert. De snakker om DVD og ekstramaterialet på Some Like it Hot. Intervjuet er gjort i 2001, og de tror at ekstramateriale vil bli en populær ting ved DVD. 31 minutter.

French television interview from 1988 with actor Jack Lemmon: Her forteller Lemmon om hvordan han bare takket ja til pitchen fra Wilder, nesten uten å høre hva filmen handlet om. Det var jo tross alt Wilder. Bedre å feile enn aldri å ha forsøkt. 10 minutter.

Radio interview from 1955 with actor Marilyn Monroe: Målet til Monroe var alltid å bli en god skuespillerinne, noe hun aldri følte at hun var. Fint intervju på 9 minutter.
Trailer:Grei, men litt snever. Filmen foregår tross alt på hotell, båt og utendørs i tillegg til kun sovekupèen.

An essay by author Sam Wasson: Litt svakt essay med en god del selvfølgeligheter. Hastverksarbeid?