The Sword of Doom (Criterion nr.280) (Blu-ray)

Japan – 1966 – Kihachi Okamoto (svart-hvitt) –121 minutter – Samurai, action, periodefilm

Ondt sverd, ond sjel

Nivå 1 (uten spoilers)

Japan 1860. Ryunosuke er strålende med samuraisverdet, men har psykopatiske personlighetstrekk. Han er kastet ut fra en kampskole på grunn av «grusomhet», og blir bedt av sin far om å tape en duell for at motstanderen skal kunne få en høyt æret stilling. Ryunosuke kan jo uansett ikke få den. Det ender med at Ryunosuke dreper motstanderen, og hans liv skal heretter dreie seg om drap og atter drap. Hans indre psykopat får slå ut i full blomst.

Nivå 2 (med spoilers)

Vi møter Ryunosuke første gang når han gjør det han kan best, nemlig drepe mennesker. Han dukker opp på toppen av fjellet som en dødsengel og dreper Omatsus bestefar. Hvorfor gjorde han det? Visste han att bestefaren ønsket å dø før han ble en byrde for familien? Det er ingenting som tyder på at han visste det idet han hugger ned bestefaren i ryggen. Han er neppe en tjener for Buddha som oppfyller skjebner.

Etter samtalen med faren om å tape duellen med vilje, kommer Bunnojos kone Hama for å be ham om det samme. Den djevelske Ryunosuke mener at respekten for sverdet er like stor for ham som hennes dyd er for henne. Altså må hun ligge med ham for å hjelpe mannen hennes. Han hopper på henne som et rovdyr. Men Bunnojo finner ut hva hun har gjort, og oppvisningskampen blir en duell på liv og død. Og da er det bare en vinner.

Hama trygler om å bli Ryunosukes kone, men han dytter henne bort. Hun advarer ham om et bakhold, Bunnojos venner vil hevne hans død. Det ender med Ryunosukes første massemord. 10-15 sverdkjempere ligger død igjen i hans spor, som sett på bluray-coveret. Dette er et ikonisk bilde i filmen. Enden på visa er at Hama blir Ryunosukes kone, og vi ser dem etablert som en familie med et lite barn, Ikaturo, i neste kapittel. Men det er et følelsesløst ekteskap, som det alltid vil være når en psykopat er involvert.

Bunnojo har en bror, Hyoma, som søker hevn over Ryunosuke. Han snakker med Ryunosukes far som forteller at han ønsker sin sønn død. Det vil være best for alle. Sønnen er ond, hans onde sverd vitner om en ond sjel. Dette er ord som skal gjentas av Shimada, sverdmesteren som spilles av Toshiro Mifune. Og ordene om at Ryunosuke ønskes død, skal gjentas av Hama senere.

Ryunosuke, som nå kaller seg Yoshida, livnærer seg på snikmord som del av en rufsete gjeng som tar på seg oppdrag. Kun når han sitter i huset sitt etter et drapsraid, ser vi følelser i ansiktet hans. Uttrykket er introvert, men med et drag av orgasmisk glede i øynene og et smil rundt leppene. Dette er Ryunosuke på sitt mest skremmende uten et sverd i hånden.

Etter som Hyoma nærmer seg, blir Ryunosuke mer og mer psykotisk i oppførselen sin. Han ris av mareritt om natten, og blir utsatt for drapsforsøk av Hama. Hennes enkle grunn er at hun hater ham og tenker at verden vil være et bedre sted uten ham. Dette sjokkerer ham. Han kunne ha godtatt, for ikke å si beundret, motivet hennes om det hadde vært å hevne sin mann. Men dette gjør ham målløs. Han dreper henne, og antagelig barnet deres også.

Dette leder opp til den store konfrontasjonen med Hyoma, som på et vis drukner i den mest voldelige samurainedslaktingen festet på film. Ryunosuke opplever at skygger og minner fra fortidens ofre manifesterer seg bak veggene og sender ham inn i en psykose. Han hugger ned vegger for å få bukt med dem. Det er ikke nok med hallusinasjonene, men han må også forholde seg til lyden av ofrenes skrik. Hama, bestefaren og alle de andre ofrene skriker mot ham. Vi hører også barnegråt, og det er grunnen til at jeg tror at han også drepte Ikaturo. Barnegråten ville ellers ikke dukket opp blant alle de andre ofrenes skrik. Han kjemper mot sine indre demoner. Huset er som en labyrint, som Ryunosukes sinn.

Etter bølgen med ofre svinner hen, kommer de virkelige motstanderne. Bølge etter bølge med sverdkjempere angriper Ryunosuke, og han hugger dem ned for fote. Det er en veldig overdreven sekvens, hvor Ryunosuke til å begynne med ikke rammes av et eneste hugg. Men senere skal han blø fra alle mulige steder og blodet renner ned fra drakten hans og danner et blodspor etter ham. Denne sekvensen er ikke alltid realistisk, hverken i lydeffekter eller hvorvidt sverdet stikkes inn i kropper. Allikevel er det høyst imponerende å se all koreografien og kroppskontrollen som skildres her. Noen scener er lange og derfor ekstra imponerende. Ryunosuke blir mer og mer utslitt, han vakler rundt men fortsetter å hugge. Brått stopper filmen, midt i et berserkaktig utfall av vår hovedperson, med et orgasmisk uttrykk i ansiktet og sverdet hevet. The end.

Okamoto er kjent for sine samuraifilmen, som Kill! og Samurai Rebellion, men i Japan er han kanskje mest kjent for sine krigsfilmer og gangsterfilmer. The Sword of Doom er like interessant som Hara-Kiri, i dette segmentet av samuraifilmer som vil noe annet enn å være patriotiske helteepos. I Hara-Kiri avkles den macho og tomme samuraikulturen, i The Sword of Doom ser vi hvordan samuraikulturen kan tiltrekke seg psykopater som vil ende med å lykkes.

Filmen ble populær i Vesten og har vokst til å bli en kultfilm. I Japan gjorde den ikke det så bra. Filmen er bygget på en omfattende bok, og mye av bakgrunnen er rett og slett utelatt i filmen. Det er mye politikk i boken, og kampen mellom ytre høyre og de mer moderate krefter står sentralt. Dette er basert på virkelige hendelser. Filmen dropper mye av det, men flere av karakterene er basert på virkelige personer.

Undertrykt seksualitet er et relevant tema i filmen, og det visuelle uttrykket spiller på det. Da Ryunosuke voldtar Hama i mølla, ser vi stempler bevege seg opp og ned, og sverd er ofte et fallossymbol. Ryunosukes kampstrategi, som vi ser både i duellen med Bunnojo og i treningskampen i Shimadas kampskole, er en defensiv og avvæpnende stil. Han senker sverdet og rygger når motstanderen kommer mot ham. Men når motstanderen rygger, følger han ikke på. Han ser nesten ut som om han sover, og ser kun ned i bakken. Motstanderen får bevege seg sideveis uten at han forandrer stilling, og fristes til angrep. Da hugger han til og kampen er over.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Hara-kiri, Seven Samurai, Kill og Samurai Rebellion.

Øyeblikket: Scenen hvor Shimada hugger ned hele angrepstroppen som Ryunosuke er del av. Vi venter bare på at de to skal møtes til duell, men Ryunosuke blir bare stående og observere med sitt sedvanlige uttrykksløse blikk. Når han er den eneste igjen å slåss med begynner han å trekke opp sverdet, men slipper det igjen. Kanskje er han oppspilt over å se så mye død, kanskje ser han opp til Shaimada, kanskje frykter han ham eller kanskje er han forelsket i Shimada.

Lyd og bilde

New high-definition digital restoration, with uncompressed monaural soundtrack on the Blu-ray edition: Nydelig bilde i 2.35:1. Skarpt og med god kontrast og supert svartnivå. Noen scener har deep focus som ser strålende ut, som egentlig ikke skal gå an i widescreen. Musikken er godt gjengitt, monosporet og den illevarslende komposisjonen kler hverandre veldig godt. Dialogen og effekter kommer klart fram.

 

Ekstramateriale

Audio commentary featuring film historian Stephen Prince on the Blu-ray edition: Som vanlig et strålende kommentarspor av Japan- og samuraiekspert Stephen Prince. Han kan så mye om japansk historie og er flink å sette filmen vi ser inn i epoken den foregår. Det uvanlige med dette kommentarsporet er at det er kapitler han velger å ikke kommentere, 5-6 kapitler til sammen. Det ser ut til å være når filmen omhandler det politiske kampen mellom ytre høyre og en mer moderat bevegelse. Filmen er jo basert på en utrolig lang og kompleks bok, og jeg tror Prince mener det blir umulig å si noe fornuftig om dette i løpet av noen korte scener.

 

Trailer: Her er det fokusert på Ryunosuke og personligheten hans. Derfor er det mange kampscener. 2 minutter og 26 sekunder.

An essay by critic Geoffrey O’Brien: Veldig fint essay om filmen. O’Brien mener at Sergio Leone og Sam Peckinpah var inspirert av Okamoto.