Ride the Pink Horse
Ride the Pink Horse (Criterion nr.750) (Blu-ray)
USA – 1947 – Robert Montgomery (svart-hvitt) –101 minutter – Film Noir, moral
Den meksikanske måten
Nivå 1 (uten spoilers)
«Lucky» Gagin (Robert Montgomery) ankommer San Pablo i Mexico for å konfrontere Frank Hugo angående kompisen Shortys død. Gagin sitter på bevis som kan sende Hugo i fengsel i lang, lang tid. Han vil presse ham for penger. Samtidig er en agent fra amerikanske myndigheter (Retz) også på jakt etter Hugo.
Nivå 2 (med spoilers)
Ride the Pink Horse er en undervurdert film noir. Den har alle ingrediensene til en god film noir, men våger også å bryte med de strenge konvensjonene. Filmen er bygget på en bok av Dorothy Hughes, en like undervurdert forfatter. Hun løftes frem som like god som Cain og Chandler av ekspertene på kommentarsporet, men ble oversett på grunn av at hun var kvinne.
Det er mange gode film noir i Criterion Collection, og denne er blant mine favoritter, men i godt selskap: Night and the City, The Killers, Pickup on South Street, Sweet Smell of Success, Rififi, The Naked City, Brute Force, The Naked Kiss, Kiss Me Deadly, Detour, Aphalt Jungle, Gilda, Blast of Silence, In a Lonely Place og ikke minst Double Indemnity.
Lucky Gagin er en krigsveteran som tjenestegjorde sammen med Shorty. Frank Hugo er en krigsprofitør som ble vraket på grunn av dårlig hørsel. Han har et state of the art høreapparat som viser at han har god råd. Men Gagin forakter mannen, og vet at han fikk Shorty drept. Gagin sitter på bevis for at Hugo er en kjeltring, og vil presse ham for 30 000 dollar. Hvis ikke blir bevisene overlatt til statsetterforsker Retz. Hugo har både butler og håndlangere, og har lagt til seg en verdensvant og maktarrogant væremåte.
Gagin har dratt til den meksikanske landsbyen San Pablo for å møte Hugo. Han er en iskald og uttrykksløs mann, men med en fortid som ikke gjør ham fremmed for kjeltringer som Hugo. Han skal begi seg ut på en reise fra det kyniske og brutale livet han har levd, til å møte mennesker som har varme og omtanke for ham. Mexico er viktig i film noir, det er stedet alle flykter til. Ofte fremstilles det som lovløst land. Gagin er negativ til den meksikanske kulturen til å begynne med, men knytter seg til den etter hvert. Barbesøket med Pancho er starten på Gagins indre reise. Pancho tjener sine penger på karusellen, 10 cent pr tur. Men han er fornøyd med lite. Så lenge han har venner er han tilfreds.
Dette må være den eneste film noir som ikke involverer bilkjøring. Vår mann ankommer i en Greyhoundbuss, og siden beveger alle seg til fots. På stasjonen låser han filmens McGuffin inn i et skap. Han finner fort ut hvor Frank Hugo holder til og slår ned butleren hans i kjent film noir stil. Vi får bare leve med at et slag til magen sender butleren inn i en 20 minutters bevisstløs tilstand. Etter det møter han Pila, en troskyldig ung kvinne som er fascinert av ham. Han opplever henne som pussig, og vifter henne vekk helt til han plutselig forstår at hun er en spesiell sjel med mye godt i seg. Både Pila og Pancho smelter den harde rustningen han har på seg etter et røft liv både i krigen og det kriminelle livet siden. Pilas troskyldighet og Panchos raushet og humør er fremmed for Gagin. Dette er egenskaper som demonstreres uten baktanker og ønske om egen vinning. Motstykket til Pila og Pancho er selvfølgelig Frank Hugo, men kanskje aller mest Marjorie eller Gagin selv.
Gagin er hovedpersonen i filmen, men etter timesmerket forskyves dette til Pila og Pancho. Gagin blir mer og mer hjelpeløs utover i filmen. Når slutten kommer er han som en zombie, totalt ute av stand til å forklare og forsvare seg. Knivhugget i ryggen har sendt ham inn i en feberdøs, med hallusinasjoner og manglende kognitive evner. Pila har hele filmen vært hans hjelper og beskytter, sammen med Retz og Pancho. Pancho ofrer seg for en mann han nettopp har møtt, han tar en skikkelig dose juling ved karusellen av lakeiene til Frank Hugo. Luckys umiddelbare reaksjon på denne oppofringen er å tilby Pancho penger. Og det til en mann som nettopp har fortalt at han er lykkeligst uten penger. Men det er vel umulig for en amerikaner å forstå.
Er film noir en sjanger eller en stemning? Jeg tenker at det er en stemning. Film noir kan omhandle mange temaer, plasser og tider, men det er en del filmtekniske grep og stemning som plasserer filmen der den hører hjemme. Ride the Pink Horse er en film noir, men tøyer begrepet. Gagin kommer fra ingensteds og drar til ingensteds. Pancho er en uvanlig karakter, uselvisk og varm. Filmens verdenssyn er anti-noir, med at så mange er gode hjelpere rundt den kyniske hovedpersonen. Det stilles opp et galleri med erketyper og stereotyper, men alle brytes ned. Det er en veldig progressiv film.
Karusellen er symbol på livet og livsglede. Når den er full av barn er symbolet spesielt kraftfullt. Barna tilfører uskyldighet og liv. Karusellen som spinner kan også symbolisere skjebne. Vi har en femme fatale i filmen også, det uvanlige er at hun ikke er romantisk involvert med hovedpersonen. Hun heter Marjorie, og er en bedragersk og farlig kvinne. Hun er iskald når hun lokker Gagin ut i smuget for å bli knivstukket. Gagin får betale for å ha avvist hennes forslag til å lure Frank Hugo.
Pila, Pancho, Retz og Gagin er arbeiderklasse eller lavere, mens Frank Hugo tilhører overklassen, de velstående. Han har bare forakt til overs for Gagin som kun presser ham for 300 000 kr. Han burde gått for 3 millioner. Klasseproblematikken er sentral i Ride the Pink Horse, sammen med det moralske dilemmaet. For Frank Hugo handler det kun om å spise eller bli spist, og han har ikke noen forutsetninger for å forstå hvordan han kunne bli så utspilt av en mann med god moral. Da Gagin gir beviset til Retz, tror ikke Hugo sine egne øyne. Hvordan kan noen si fra seg penger med overlegg? Det kunne han ikke forestilt seg i sine villeste fantasier, og dermed går ferden rett i fengsel. Hugo har et høreapparat. Han er døv for lyder, men han er også døv for moral.
Slutten er åpen for tolkning. Faktum er at Gagin og Retz forlater Pancho og Pila, og drar hjem til USA. Er det en lykkelig eller ulykkelig slutt? Ingen vet. Pila forlates av en mann hun nok kunne tenke seg å være sammen med videre. Men hun er nå senter for oppmerksomhet, hun blir historiefortelleren med kontroll over sitt narrativ. Hun griper anledningen begjærlig, forteller de andre meksikanerne med glød om alt hun har gjort det siste døgnet. Kun med to korte glimt av vemod mens Gagin forlater landsbyen…
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Touch of Evil, Night and the City, Kiss Me Deadly og Double Indemnity.
Øyeblikket: Lucky Gagin er knivstukket og viderekommen hva feberinfeksjon angår. Han hallusinerer, men har et instinkt som fører ham til Frank Hugos dør. På en eller annen måte vet han at han skal ha penger av denne mannen. Han er så omtåket at han tror på Hugo da han sier at han har 30 000 dollar i hånden, men klarer ikke å huske hvor han har sjekken, filmens MacGuffin. Godt skuespill av Montgomery formidler en mann som tomme for tomme forsøker å huske sin nære fortid, uten å lykkes. Det hjelper ikke noe særlig å slå ham i hodet, heller.
Lyd og bilde
New 2K digital restoration, with uncompressed monaural soundtrack on the Blu-ray: Et absolutt nydelig bilde! Filmen er fra 1947, og har en fantastisk kontrast, ingen synlige skader, fin dybde og mengde filmkorn. Og masse detalj i bildet. Formatet er 1.37:1. Lyden er altså ukomprimert mono, og er kjempebra. Mye lyd i bakgrunnen, men dialogen er klar i forgrunnen.
Ekstramateriale
Audio commentary featuring film noir historians Alain Silver and James Ursini: Et spor på det jevne, sånn passe interessant. De holder praten gående, men det hele blir litt tørt. Ikke nok spennende opplysninger eller smarte tolkninger for min smak.
New interview with Imogen Sara Smith, author of In Lonely Places: Film Noir Beyond the City: Imogen Sara Smith er alltid interessant å høre på, men hun klarer ikke helt å være på topp her. OK, men har hørt henne bedre. 20 minutter.
Lux Radio Theatre adaptation of the film from 1947, featuring Robert Montgomery, Wanda Hendrix, and Thomas Gomez: Hørespillet virker som å være ganske likt filmen, men noe komprimert. 60 minutter.
An essay by filmmaker and writer Michael Almereyda: Fint essay, det beste ekstramaterialet denne gangen. Om filmen, om produksjonen, om regissøren og tiden.
