The Roaring Twenties

The Roaring Twenties (Criterion nr.1208) (Blu-ray)

USA – 1939 – Raoul Walsh (svart-hvitt) –106 minutter – Gangstere, forbudstiden, kriminalitet

Forbudstidens konge

Nivå 1 (uten spoilers)

Eddie (James Cagney) og George (Humphrey Bogart) møtes på slagmarken i 1.verdenskrig. Senere skal de møtes igjen i New York, nå som del av den kriminelle underverden. Sammen slår de seg opp, men er det plass til begge?

Nivå 2 (med spoilers)

The Roaring Twenties er en parademarsj i god filmskaping. Den har to superstjerner i hovedrollene, den ene meget godt etablert, den andre rett før sitt store gjennombrudd. Cagney får her sin debut i Criterion Collection, og for en debut. En strålende rolle som lar han spille ut hele sitt register, og det er imponerende. Han har en helt egen evne til å ta scenene, spesielt med sitt aktive blikk. Humphrey Bogart som den psykopatiske George er også kjempegod. Han har noe illevarslende ved seg, og hans iskalde sjel får stygge utslag.

Eddie er en ok fyr. Han er en god og redelig soldat, litt egenrådig, men i en helt annen klasse enn den sosiopatiske George. Han har lagt sersjanten deres for hat, og løftet om å ta hevn på ham skal oppfylles med glede. Da Eddie kommer tilbake til USA etter krigens slutt er sivilbefolkningen allerede lei av alt som har med krigen og soldatene å gjøre. Velviljen soldatene hadde til å begynne med er oppbrukt. Eddie regnet med å få tilbake jobben sin, men det viser seg at stillingen hans er gitt bort til andre. Så mye for å ha ofret seg for landet altså. Eddie forsøker å skaffe seg jobb alle andre steder, men veteranene får døra slengt i ansiktet over hele linja.

Én god venn har han, Danny. Han driver sitt eget lille taxiselskap med en eneste bil. Eddie får tilbud om å kjøre de timene Danny ikke kjører, og Eddie må slå til. Forbudstiden har startet, kun 2 år etter krigens slutt. Uten å delta bevisst i den ulovlige spritlangingen, blir han arrestert for å ha levert sprit til en kvinne som driver en såkalt «speakeasy bar». Eddie ble bare bedt av en passasjer å levere en pose til henne, men politifolk i sivil arresterer ham midt i overleveringen. Eddie holder tett under fengslingsmøtet, men kan få 2 år i fengsel. Kvinnen, Panama Smith, betaler kausjonen hans neste dag. Slik starter de et samarbeid, før Eddie starter opp sin egen organisasjon med ulovlig spritlanging. Dette innefattet også øl og vin.

Etter hvert som Eddie slår seg opp, må han forholde seg til andre kriminelle organisasjoner som kjemper om det samme markedet. Under en slik konflikt med Nick Brown, bestemmer han seg for å borde et smuglerskip som tilhører Brown. Her finner Eddie til sin overraskelse sin gamle soldatkompis George som kaptein. George sviker Nick Brown på flekken og blir med i Eddies gjeng. Like lett som han sviktet Brown skal han svike Eddie senere.

Med George på laget blir alt mer aggressivt og farlig. Under et ran av et lager om natten, får Eddie se George sosiopatiske personlighet slå ut i full blomst. En av vaktene er deres gamle sersjant, og George henretter ham med kaldt blod. George advarer også Eddie mot kvinnen han elsker, i klare ordelag. Eddie er naiv og litt enkel, og har store problemer med å forstå at en kvinne ikke vil være med ham nå som han er en «bigshot». Men Jean har falt for Lloyd, den tredje og siste av soldattrekløveret fra krigen som nå jobber i samme gjeng. Eddie ryker uklar med George etter at George sviker ham, og samme med Lloyd med det romantiske sviket han står bak. Lloyd blir nå statsadvokat og går etter George som har slått seg opp med egen gjeng.

Når børskrakket rammer USA, mister Eddie alt han eier. Han selger den store stallen med taxier til George, til en brøkdel av prisen han burde ha fått. Det hjelper ikke, og han blir igjen taxisjåfør. Jean og Lloyd har giftet seg og fått barn. En dag kjører han Jean hjem, og hilser på Lloyd. Han advarer Lloyd om at George kommer til å gå etter både Lloyd og familien hans om han ikke stopper etterforskningen av ham. Ganske riktig, senere samme kveld kommer bøllene til George og truer Jean. Hun søker hjelp hos Eddie, og han forsøker å resonnere med George. Det går heller dårlig, så Eddie henretter George på samme måtte George henrettet deres gamle sersjant. På flukt fra gjengen, blir han skutt i ryggen og dør nederst i trappen til kirken. Eddie brukte livet til å klatre opp samfunnstrappen, nå har han trillet helt ned igjen og dødd.

Omstendighetene som skaper gangsteren Eddie er nøkkelen til historien om Eddie. Det å sammenligne George og Eddie er interessant. Kort sagt ville George aldri kunne blitt noe annet enn det han ble, en voldelig og sadistisk mann som levde utenfor samfunnet og loven. Hans sosiopati vil alltid være den sterkeste kraften i det som bestemmer hans utvikling. Eddie på den andre siden ville med stor sannsynlighet vært en vanlig mann om ikke så mange faktorer inntraff samtidig, som i en perfekt storm. Disse tingene skapte gangsteren Eddie: 1) Krigen, og tilbakekomsten til et USA uten rom for veteranene. 2) Forventningen som ble brutt om at han skulle få jobben tilbake da han kom hjem. 3) Forbudstiden som gjorde at han uforvarende kom midt opp i spritlanging. 4) Depresjonen som gjorde det veldig vanskelig å livnære seg på lovlig måte. 5) At han mister kjæresten.

James Cagney viser registeret sitt til fulle i denne filmen. Han formidler mange forskjellige sinnstilstander. Etter Public Enemy tok det mange år før han ville spille psykopat igjen. Det blir Bogarts rolle i denne filmen, mens Cagney gir oss en sympatisk Eddie som går fra høyt til lavt. Å se Cagney alkoholisert og møkkete på en bule mot slutten av filmen er sjokkerende. Men selv da har han integritet og stolthet, og moral. Da han mister kjæresten sin til Lloyd er han nær å klikke, men klarer å ta seg inn. Og senere besøker han dem i deres hus, og ønsker dem godt. Han forsøker til og med å få gale George til å ikke drepe Lloyd.

Når det er sagt, må vi også si at Eddie er et svakt menneske. Han formes i stor grad av samfunnet og menneskene rundt ham. Han er en meget dårlig menneskekjenner, og bedømmer Jean, Lloyd, George og Panama feil. Han blir lurt av de tre første, og altfor treg med å forstå hvor bra Panama er for ham. Han har også en mørk side som moralen hans ikke er i stand til å beseire. For eksempel fordømmer han ikke Georges drap på vaktmannen, men tenker heller at dette er det som må til.

The Roaring Twenties kan fort være en av de aller beste gangsterfilmer som er laget. Filmens naturlige midtpunkt er Cagney, som har en magnetisk tiltrekningskraft på oss. Da blir det en luksus å kunne hive en aldeles strålende Bogart inn i miksen. Og i tillegg drepe begge to. Regissør Walsh sa at man kan drepe Cagney og Bogart på film, men man kunne absolutt ikke drepe Peck, Cooper eller Gable.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: White Heat, Little Cesaer, Public Enemy og In a Lonely Place.

Øyeblikket: Når Bogarts George sikter på en tysk 15-åring og fyrer av. Meget fornøyd snur han seg mot medsoldatene og skryter av at denne gutten ikke blir 16. Sekunder senere kommer beskjeden om at krigen er over, noe de har visst en stund. Allikevel dreper han 15-åringen. Det forteller oss at dette ikke er et godt menneske, og at det er noe alvorlig galt med ham.

Lyd og bilde

New 4K digital restoration, with uncompressed monaural soundtrack: Bildeformatet er 1.37:1. Nydelig bilde med spesielt god kontrast. Skarpe detaljer, minimalt med skader. En fryd å se at denne 85 år gamle filmen kan nytes i en slik kvalitet. Lyden er klar og ganske kraftig der det trengs. Super utgivelse.

Ekstramateriale

Audio commentary with film historian Lincoln Hurst: Et kommentarspor på det jevne. Litt livløst, men når jeg ser på notatene har det vært verdt tiden.

New interview with critic Gary Giddins: Fint intervju med mange interessante opplysninger. 22 minutter.

Excerpt from a 1973 interview with director Raoul Walsh: Dette er en av Walsh sine beste filmer, sammen med White Heat og High Sierra. Bogart var på vei opp, Cagney var på topp.  4 minutter, 30 sekunder.

Trailer: Forfatteren har en intro, og er fortellerstemmen over bilder fra filmen. Unik trailer. Lister opp skuespillerne med karakteristikker. 3 minutter og 29 sekunder.

An essay by film critic Mark Asch: Tja. Greit nok essay, men ikke så opplysende. Mest opptatt av å fortelle om de involvert i produksjonen, og aller mest om regissør Walsh sitt liv.