Triangle of Sadness

Triangle of Sadness (Criterion nr.1178) (Blu-ray)

Sverige – 2022 – Ruben Östlund (farger) –147 minutter – Satire, Klassesamfunn, Mote, Influencere

Verdiløs valuta

Nivå 1 (uten spoilers)

Et «branded couple» er blant passasjerene på en cruiseyacht. Menneskene om bord er tydelig delt inn i klasser, hvor passasjerene står øverst, deretter besetningen og til sist renhold og maskinistene. Regissør Östlund bruker denne dynamikken for å beskrive samfunnet vårt på 2020-tallet.

Nivå 2 (med spoilers)

Et lite sammendrag: Filmen er delt inn i 3 deler: Carl&Yaya, The yacht og The Island. I første del følger vi modellparet Carl og Yaya mens de krangler om betaling av regninger, og om forhold skal være bygd på kjærlighet. I neste del følger vi dem og andre passasjerer og besetning på luksusyachten. Her dykker vi inn i klassehierarkiet, og i del 3 følger vi dem i et omvendt klassehierarki på øya etter at yachten har forlist.

Triangle of sadness er området mellom øyenbrynene. Der vil rynker først bli synlig, og er også området som vil signalisere sinne og tristhet selv om resten av ansiktet er uttrykksløst. Et «branded couple» er et par som er kjærester fordi det er bra for karrieren deres som modeller eller influencere. Forholdet kan gagne dem i form av flere følgere på sosiale medier, noe som fort vil generere mer penger og helt sikkert mer oppmerksomhet. I steinalderen var den mest attraktive mannen han med størst muskler og klubbe. I kapitalismen er det den rikeste mannen. Nå er vi i ferd med å skli inn i oppmerksomhetsøkonomien. Antall følgere og berømthet kan gjøre deg mest attraktiv, blant annet fordi du kan gjøre din partner berømt også.

Östlund er den mest spennende skandinaviske regissøren vi har for tiden, ved siden av Joachim Trier. Alle hans filmer er uhyre interessante, og for meg er han arvtakeren til Michael Haneke. Så også i Triangle of Sadness hvor han tar opp klasseproblematikk og kapitalisme, selv om han nekter for at filmen er kapitalismekritisk. Det må han jo gjerne mene, men da betyr det at kapitalismekritikken er ubevisst. For kapitalisme skaper klassesamfunn mer enn noen andre samfunnsmodeller. Og klassekritikk, det kan ingen nekte at denne filmen tar opp.

Östlund har uttalt at han synes det er spennende med klasser, og hvordan mennesker i klasser oppfører seg. Jeg er enig med ham i at det å være fra lavere klasser ikke gjør deg til et hyggeligere og mer ekte menneske. Det gjør deg heller ikke til et bedre menneske. En annen film som belyser dette godt er «Tarvelige, heslige og vemmelige», mesterverket til Ettore Scola. Gi en fattig person penger, så oppfører han seg som alle andre rike. Dessverre.

Det spennende med Triangle of Sadness er at den ikke blir til en eventyrfortelling da de kommer i land på øya. Det som vårt moderne samfunn belønner, er verdiløst på øya. Og det som er unødvendig i vårt samfunn, blir livsnødvendig på øya. Og den personen som hersker på øya, benytter seg like mye av privilegier som de øvre klasser gjør i det vanlige samfunnet. Altså, representanten for den laveste klassen på øya, viderefører klassesamfunnet nå som det gavner henne. Hun velger ikke å lage det klasseløse samfunnet, selv om hun har makt og mulighet til det.

Som spesielt i Östlunds tidligere filmer som Play, Turist og The Square, er det mange ting å analysere og diskutere i Triangle of Sadness. Östlund er en av de regissørene som klarer å skape scener som huskes, i motsetning til de fleste samtidige regissører hvor filmene blir som en grøt av scener som henger sammen.

Jeg liker veldig godt mange av scenene, særlig er Östlund god på detaljene som endrer en scene. For eksempel da Carl klager til mellomlederen over at en håndverker jobber uten skjorte på dekk. Yaya har kastet noen talende blikk mot ham som har trigget sjalusimuskelen til Carl. Et par timer senere ser Carl at en motorbåt tar med seg den oppsagte håndverkeren inn til land. Carl blir fortvilt da han innser konsekvensen av hans smålige handling. Det viser også det grusomme i hierarkiet om bord, som også er vårt hierarki i samfunnet vi lever i.

En annen scene viser Carl&Yaya som har havnet på bord med et sjarmerende gammelt engelsk ektepar. De framstår litt mindre sjarmerende da de forteller at de jobber innen våpenindustrien. Deres bestselgere er landminer og håndgranater. Det var røft for dem da FN forbød deres type miner, omsetningen gikk ned 25%, men de kom seg gjennom det. Skjebnens ironi vil at de omkommer av en av deres egne granater, som piratene hiver om bord.

På øya er det kun én person som har den mest livsnødvendige kunnskapen for å overleve, nemlig Abigail, renholderen. Hun kan fiske med hendene, lage bål og rense blekksprut. Gruppen mener det rimelig at alt deles likt mellom dem. Dimitri siterer til og med Marx nå. Men Abigails evner gir henne all makt etter å ha verbalt nedkjempet mellomleder Paula. Som hun sier: på yacht, renholder. På øya, kaptein. En matbit til Paula, en til Abigail. En til Carl, en til Abigail. En til Yaya, en til Abigail. Slik som en kapitalist ville ha fordelt maten. 2 ekstra matbiter og overnatting i livbåten for Carl om han blir hennes leketøy.

Diskusjonen mellom Carl og Yaya om betaling av regninger, kulminerer med at Yaya innrømmer at hennes mål er å få seg en rik mann og bli en trophy wife. Forholdet til Carl er ikke noe som kan vare. Hun vil at mannen skal betale uansett, hun må vite at hun blir tatt vare på om en graviditet gjør at hun mister modelljobben. Carl blir sjokkert, han vil bevise at Yaya kan elske ham for den han er. På øya blir problemstillingen snudd. Her blir han trophy man for Abigail, sex byttes mot mat og privilegier, slik Yaya ville i samfunnet utenfor øya. Nå er hun indignert, og Carl den opportunistiske.

Det er ikke bare klassesamfunnet som snus på hodet på øya, men også patriarkatet. Det vokser veldig fort frem et matriarkat. Noe handler om at noen kvinner kan kjenne på et samhold og delte erfaringer, men i Paulas tilfelle tror jeg det handler om en slags militær forståelse av orden og samfunn. Hun er vant til å være nestleder, og nå er det en ny kaptein. Hun skal være nest øverst, uansett hvem som er på topp. Mennene samler seg i bunn, uten makt og uten midler. De er fullstendig uten initiativ eller ressurser. Stort sett sløver de henslengt mens de småprater. En eneste gang skjer det noe, et brutalt eseldrap hvor den nyrike svensken henter fram urmannen i seg. Han hylles som en mannemann av de andre mennene etterpå.

Apropos dette med hvilke evner som har verdi hvor: Carl roter rundt i søppel som har drevet i land. Han blir over seg av begeistring av å finne en dyr parfymeflaske. Enten er han helt idiot som ikke forstår at denne ikke har noen verdi på en øde øy, eller så er han så framsynt at han regner med å bli reddet i nær framtid. Det samme må sies om Dimitri som etter halvannet minutts sorg da han finner sin døde kone i vannkanten, begynner å plukke gullringer og kjede fra kroppen hennes.

Det dukker opp en svart mann blant de skipbrudne, som ingen helt vet hvem er. Selv hevder han å være maskinist på yachten. Dimitri er skeptisk, og prøver å sette ham fast med tekniske spørsmål. Han er tydeligvis overbevist om at han er en av piratene som bordet skipet. Mannen går rett i angrep og føler seg mistenkeliggjort på grunn av hudfargen. Mellomlederen, Paula, går mellom og oppfordrer til samhold. Selv kan ikke bekrefte om han er del av mannskapet. Det kan være fordi hun enten føler seg over hans klasse som maskinist, og dermed ikke har merket seg ham. Det kan også være at hun ikke «ser forskjell på dem», basert på hudfarge. Det viser seg at han er en av piratene, og han og Dimitri finner tonen ved å snakke om hvor mye piraten kan tjene på en god piratdag. Dette er typisk Östlund. Han balanserer våre fordommer om russisk rasist, uskyldig mørkhudet, naiv hvit skandinav med et rasistisk indre, osv osv. Han balanserer hårfint på denne linjen, og Play og The Square har lignende scener hvor jeg egentlig ikke vet helt hvor Östlund befinner seg politisk/verdimessig. Og det er spennende.

Helt på slutten lar Östlund det henge i luften om Abigail dreper Yaya eller ikke. Scenen stopper i det hun hever steinen over hodet til Yaya, med intensjon om å knuse skallen hennes. Men hun nøler. Så kuttes scenen. De har begitt seg ut på en ekskursjon til andre siden av øya for å se om det finnes hjelp der. Og det gjør det. De snubler inn på en strand som er knyttet til et luksushotell av noe slag. Nå er det sent, så ingen er i syne. Men en heis er bygget inn i fjellet og kan ta dem opp til sivilisasjonen, så å si. Her på denne stranden forstår Abigail at hennes dager som kaptein og dronning er over. Om da Yaya ikke får fortalt dette til de andre skipbrudne på den andre siden av øya…

Uansett vil ikke denne tilstanden vare særlig mye lenger. Strandselgere har allerede vært i nærheten av den andre siden. Ironisk nok traff de på den tyske turisten som bare kan si «Opp i skyene», eller noe lignende. Abigail kommer til å finne ut at de rike vinner igjen, alltid, overalt.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Turist, The Square, Play, Syk Pike og Fluenes Herre.

Øyeblikket: Diskusjonen mellom den russiske kapitalisten Dimitri og marxistkapteinen spilt av Woody Harrelson. De duellerer med sitater som er rettet mot henholdsvis kommunisme og kapitalisme. Sitater fra Ronald Reagan og Margareth Thatcher kniver mot Marx- og Leninsitater. Samtidig er det to godt voksne menn som liker hverandre og har det gøy sammen, spesielt når de er døddrukne.

Lyd og bilde

New 4K digital master, approved by director Ruben Östlund, with 5.1 surround DTS-HD Master Audio soundtrack: Et meget flott bilde. Formatet er 2.39:1. Bildet er fargerikt og kraftig, spesielt på yachten og øya. Mye takket være bildeforbedring gjennom digitale effekter. Lyden er rik, kraftig, veldisponert i alle høyttalere. Topp lyd, kort sagt.

Ekstramateriale

New interview with Östlund and filmmaker and actor Johan Jonason: Fint og åpent intervju på 19 minutter. Litt pussige spørsmål/kommentarer fra Jonason, noe kunne med vond vilje oppfattes frekt. Men alt i alt topp materiale. Östlund opptatt av at filmen ikke er kapitalismekritikk, men at den handler om hvordan vi forandrer oss etter posisjonen vi har i samfunnet. Han er oppgitt over en filmkritiker som mente den var kapitalismekritisk. Selv tenker jeg at vi ikke alltid skal høre på hva regissører sier om sin egen film, de kan ofte være litt vanskelige der. Og filmen kan handle om både kapitalisme og klasseposisjon. Han synes rik-slem og fattig-god er en for enkel måte å se verden på. Det er jeg enig i. Dermed er jeg ikke enig i at han har framstilt det eldre britiske ekteparet sympatisk. Jeg synes de var creepy.

Two new programs: one about the film’s special effects and one about a challenging day on set: Visual effects – Mye innebar å forsterke farger, lys og kontrast. Spy og slikt er effekter som er lagt på digitalt. 6 minutter. Erik the Extra – Filmens produsent Erik fikk en scene som statist. Her ser vi Östlund instruere ham gjennom 12 minutter. Mange øvinger hvor Erik skal bli overskylt med kloakk i en trapp. Lærerikt materiale, og scenen ble kjempebra.

Deleted scenes: Noen scener utbroderer kynismen i forholdet mellom Yaya og Carl. Disse er bra. Ellers kan de andre scenene godt utelates. 12 minutter.

Trailer: Fin trailer. Får skikkelig lyst til å se filmen igjen allerede. 2 minutter og 41 sekunder.

An essay by film critic A. S. Hamrah: Trilogy of masculinity kaller Östlund de tre filmene Turist, The Square og Triangle of Sadness. Et tilbakevendende element i hans filmer er hvordan ingen tar styring når ting går galt i vårt moderne samfunn. Dette går helt tilbake til Gitarmongo i 2004, med den førerløse bilen som bare går i ring på parkeringsplassen. Skuespillerinnen som spilte Yaya døde før filmen nådde kinoene. Hamrah har en ektefølt forakt for de rike, som siver ut mellom setningene hans. Essayet er interessant, godt tenkt og vitner om en skarp observasjonsevne når det gjelder Östlunds film.