The Lady Eve
The Lady Eve (Criterion nr.103) (Blu-ray)
USA – 1941 – Preston Sturges (svart-hvitt) –93 minutter – Komedie, screwball comedy, romantisk komedie
Et eksemplar av arten Sucker Sapiens
Nivå 1 (uten spoilers)
Den voldsomt rike Charles Pike (Henry Fonda), arving til ølbryggeriet Pike, reiser alene på et skip fra Sør-Amerika til USA. Han har vært på ekspedisjon der for å kartlegge slangearter. På skipet er Jean (Barbara Stanwyck) og hennes far colonel Harrington (Charles Coburn). De er profesjonelle falskspillere. Og Harrington har lagt sine øyne på Charles. Men Jean faller for den kjekke ungkaren…
Nivå 2 (med spoilers)
The Lady Eve er en typisk Hollywoodfarse fra 40-tallet. Den er blant de aller beste, en film fra Preston Sturges gullalder. Han hadde en rekke på 8 filmer av ekstremt høy kvalitet som ble utgitt på færre en 8 år. The Lady Eve var en av dem.
Charles Pike er en forsker med slanger som spesialfelt. I kraft av sin formue som deleier/arving til ølbryggeriet Pike, er han en populær mann blant damene. På skipet hjem til USA er det nok av damer som forsøker å få oppmerksomheten hans. Han spiser middag alene i spisesalen og er utilnærmelig, uansett påfunn de varter opp med. Men Jean går mer direkte til verks. Hun spenner ben på ham, og vips har hun ham for seg selv. Det er for øvrig det første av mange fall han skal gjennom i løpet av denne filmen. Og han må bytte mange antrekk på grunn av det, siden han alltid blir nedgriset.
De to finner tonen fort. Han blir hodestups forelsket og hun blir også det etter hvert. Hennes far har derimot skumle planer for den naive pengesekken. Han skal flås i kortspill, som det utmerkede eksemplar av arten Sucker Sapiens han er. Dette fører til en herlig scene, hvor colonel Harrington bruker alle knepene sine for alltid å ha en god samling kort på hånden. Problemet er at Jean gir ham elendige kort fra stokken for å motarbeide ham. Hun er også en talentfull falskspiller. Kortspillet blir en slagmark. Det ender med nederlag for obersten, og Jean forlater bordet triumferende. De to mennene lover at kortspill er over for i kveld. Men obersten lurer Charles utpå igjen, og snart skylder han nesten 700 000 kr i 2022- valuta.
Muggsy er Charles sin vokter og venn. Han er også med på ekspedisjonen og innehar en meget mistenksom natur. Han aner at far og datter Harrington har ugler i mosen, og sjekker det ut med purseren. Og ganske riktig, de to falskspillerne er beryktet. Purseren informerer Charles om situasjonen, og hele hans verden faller i grus. Han er skuffet og knust. Han konfronterer Jean. Hun blir oppriktig opprørt siden hun faktisk elsker ham. Hun sier da en nøkkelsetning i filmen: Gode jenter er ikke så gode som han tror, og dårlige jenter langt fra så dårlige som han tror. Kvinner kan være gode og dårlig i samme person, på samme dag. Da Charles i sin hjertesorg påstår at han har visst at hun lurte ham, og bare lurt henne tilbake, blir hun knust. De skilles i uvennskap.
Etter lang tid dukker muligheten for hevn opp for Jean. Falskspillere har sitt eget nettverk og møtes tilfeldig rundt omkring i verden. En av dem holder til i Bridgefield hvor Pikefamilien holder til. Jean får en idé om at hun skal late som hun er en engelsk overklassekvinne ved navn Eve, og bli invitert til et selskap Pike skal holde. Når vi ser Barbara Stanwyck som Eve, ser vi en skuespiller som har forandret veldig mye ved sin framtoning. Håret er satt opp, klærne er mer elegant, hun fører seg roligere, bruker et lavere stemmeleie og ikke minst snakker hun med engelsk aksent. Da Charles ser henne i selskapet blir han helt satt ut, så mye at Pike Sr. lurer på om alt er i orden. Dette er kvinnen Charles møtte på skipet, samtidig er det ikke det. Muggsy er selvfølgelig overbevist om at det er samme dame. Charles sitt originale svar er at det ikke kan være det, de er jo altfor like. Det har med psykologi å gjøre, forklarer han.
Planen til Eve lykkes, og hun blir gift med Charles. Så kommer hevnens øyeblikk. På bryllupsreisen med tog blir det bare krangel. Charles er opprørt over Eves avsløring av mannlige partnere, tidligere ekteskap og det faktum at hun ikke er jomfru. Det ender med at han forlater toget i sinne. Eve blir igjen på toget, men hun er ikke lykkelig. Hun har igjen fått følelser for den naive og sta unge mannen.
Men det er ikke over der. De skal møtes én gang til, og denne gangen er Jean seg selv. Det vil si, hun bærer fremdeles håret opp slik som Eve, men ellers er det Jean både i oppførsel, aksent og klesstil. De er overlykkelige over å ha møtt hverandre igjen, blir forelsket igjen og fra nå av er det bare dem. Men begge har en tilståelse å komme med. De er begge gift.
Det er en del seksuelle hentydninger i The Lady Eve. Skipsfløytene for eksempel, en stor og en liten som fløyter til hverandre. Boken til Charles heter «Are snakes necessary?», noe som er et nikk til en populær bok noen år tidligere som het «Is sex necessary?» Ellers ligger hentydningene for det meste i dialogen.
Dette er en dialog- og slapstickdrevet film. Mye av det morsomme i dialogen ligger i hvordan de definerer et ord de nettopp har snakket om. Men de ler aldri selv, det overlates til publikum, som i alle gode komedier.
Preston Sturges skrev alle sine manus selv, samtidig som han regisserte filmene sine. Dermed sparte han tid på å diskutere med manusforfatteren om endringer. Det hele ble mer effektivt. Han var en ekstremt selvstendig og innovativ filmskaper, som beredte grunnen for regissører som kom etter ham. Han hadde sin gullalder på 40-tallet med filmer som The Palm Beach Story, Unfaithfully Yours, Sullivan’s Story og The Great McGinty.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Sullivan’s Travels, Holiday, Heaven Can Wait, Bringing Up Baby og The Palm Beach Story.
Øyeblikket: Pike Sr. setter seg ned for å spise frokost. Han løfter på lokket på de forskjellige fatene, men alle er tomme. Han ringer heftig i en bjelle og får vite at de har glemt ham på grunn av det store selskapet om kvelden. Men han skal straks få frokost. Så glemmer de ham igjen. Det ender med en herlig scene hvor den store, overvektige mannen sitter og slår lokkene mot hverandre som om han spiller i korps. Han ser ut som et barn som ikke får oppmerksomheten han ønsker.
Lyd og bilde
New, restored 4K digital transfer, with uncompressed monaural soundtrack on the Blu-ray:
Bildeformatet er 1.37:1, som vanlig på denne tiden. Det er et herlig bilde, med flott kontrast, gode detaljer og høy skarphet. Ingen skader som jeg kunne se. Lyden er klar, med tydelig dialog. Her er det minimalt med effekter, filmen er i stor grad dialogdrevet. Lydformater er ukomprimert mono.
Ekstramateriale
Audio commentary from 2001 featuring film scholar Marian Keane: Ganske bra kommentarspor, som egentlig har den vinklingen jeg ønsker. Men innholdsmessig kunne det vært litt bedre.
Introduction from 2001 by filmmaker Peter Bogdanovich: Fin intro. Bogdanovich klarer faktisk å ikke nevne vennen Orson Welles, det tror jeg er første gang jeg har opplevd. Men han nevner Citizen Kane da. 8 minutter.
New conversation among writer-director Preston Sturges’s biographer and son Tom Sturges; Bogdanovich; filmmakers James L. Brooks and Ron Shelton; and critics Susan King, Leonard Maltin, and Kenneth Turan: En 42 minutters samtale mellom disse 7 ekspertene om en film de alle elsker. Laget under koronaepidemien, så den foregår på Teams. Fin sivilisert samtale.
New video essay by film critic David Cairns: Litt om filmen og litt om Preston Sturges. Cairns lanserer teorien om at slangen symboliser skuespilleren Eric Blore, pga hvesingen han snakker med i rollen som Sir Alfred McGlennan Keith. 21 minutter.
Costume designs by Edith Head: Kostymene som er brukt i The Lady Eve vises fram med kommentarer fra kostymedesignikonet Edith Head. Som gambler kles Stanwyck opp i svart og hvitt, litt vulgært. Hun bruker annen sminke og mer hvite klær som engelske Eve. 6 minutter.
Lux Radio Theatre adaptation of the film from 1942 featuring Barbara Stanwyck and Ray Milland: Helt greit radiohørespill hvor Milland har Henry Fondas rolle. 45 minutter.
Audio recording from 2013 of “Up the Amazon,” a song from an unproduced stage musical based on the film: Et musikalnummer på 5 minutter.
Trailer: Grei trailer på ca 3 minutter.
An essay by critic Geoffrey O’Brien and a 1946 profile of Preston Sturges from Life magazine: To middels tekster, som ikke gir all verden.
