The Servant

The Servant (Criterion nr.1182) (Blu-ray)

England – 1963 – Joseph Losey (svart-hvitt) –115 minutter – Psykologisk drama, maktkamp, klasse

Ulv i fåreklær

Nivå 1 (uten spoilers)

London 1960-tallet. Litt sent for personlig tjener selv i tradisjonstunge England. Tony (James Fox) har kjøpt eller arvet et hus i hovedstaden, og ser det som selvfølgelig at han må ha en tjener. Hugo Barett (Dirk Bogarde) søker og får jobben. Med det starter en maktkamp i huset.

Nivå 2 (med spoilers)

Tony har nettopp vært i Afrika, han er i det hele tatt veldig bereist. Han kommer tydelig fra «gamle» penger, han er rett og slett bortskjemt og har neppe jobbet en dag i sitt liv. Han er skrytende om sine reiser og hvilke land har vært i, og presser Barrett på hvilke retter han må kunne lage. Han skal ha en tjener som skal kunne gjøre alt mulig i huset. Barrett er alt dette.

Barrett er ytterst korrekt, i alle deler av sin gjerning. Men i åpningsscenen finner han Tony sovende, halvfull i en stol, når intervjuet egentlig skal foregå. Mens Barrett betrakter ham, uten selv å bli iakttatt, kan blikket tolkes som et utforskende og erotisk nysgjerrig blikk, om man vil. Mer legges ikke i det, men det åpner for en tolkning av resten av filmen med dette i bakhodet.

Cue tidenes raskeste antipati på film! Frøken Stewart kaster ett blikk på Barrett og bestemmer seg for at hun ikke liker ham. Det bunner like mye i en usmakelig klassementalitet som personlige preferanser, men de skal bli sterkere ettersom hun lærer ham å kjenne. Maktkampen mellom de to starter allerede den første dagen. Stakkars Tony befinner seg mellom barken og veden, halvhjertet støttende frøken Stewart og livredd for å miste den trofaste tjeneren sin. Han strekker seg til en liten reprimande der hvor frøken Stewart vil ha Barrett avskjediget. Hun tilhører overklassen og er vant til å skalte og valte med arbeidsfolk, som om de var leketøy.

Etter en passende tidsperiode foreslår Barrett at husholdningen trenger en hushjelp. Hans «søster» er ledig og skal bo i byen. Tony sier seg enig, og Vera blir ansatt. De opprettholder søster/bror-fasaden, men i virkeligheten er de elskere. Den djevelske Barrett smir en slu plan hvor han sørger for at Tony og Vera blir alene i huset mens han drar ut av byen. Vera forfører Tony, og nå har Barrett noe på Tony. Vera går fra seng til seng i tiden framover, med Tony lykkelig uvitende.

Dette foregår helt til filmens klimaks. Frøken Stewart og Tony kommer overraskende hjem og ser lys i Tonys rom. Når de låser seg inn hører de at Barrett og Vera har et alt annet enn søskenforhold på rommet hans. Tony konfronterer Barrett, men han står naken og selvsikker og rettferdiggjør sine handlinger. Hans eneste feil har vært å være på Tonys rom. Tony er fortvilet, Vera har knust hjertet hans. Men dette forstår ikke frøken Stewart. Tony kaster både Vera og Barrett ut.

Så går det en del tid. Barrett og Tony møtes tilfeldig på en pub. Barrett bedyrer sin uskyld, han ble manipulert av Vera. Han trygler om en ny sjanse, han mistrives så i sin nåværende stilling. Nok et hopp i tid: Barrett er tilbake i jobb for Tony. Denne gangen er det en helt annen dynamikk, nå som vi er kommet litt ut i den andre perioden i arbeidsforholdet. Det virker mer som to studentkompiser som deler hus. Eller et homofilt par. Oppvasken flyter, rot overalt og tomme flasker trillende på gulvet. Barrett styrer og klager på Tony. Tony har tydelige alkoholproblemer. Tony kaster ham ut og tar ham tilbake, de krangler og leker. Oppfatningen av forholdet deres, som de nå deler, er at de er gamle venner.

Vera dukker opp igjen. Fremdeles jobber Barrett og Vera sammen. Hun ønsker jobben tilbake, Barrett later som om han kaster henne ut. Hun oppsøker frøken Stewart og hevder Tony skylder henne penger. Hun sier også at hun elsker Tony fremdeles. Barrett lurer Tony til å drikke igjen, alltid en drink tilgjengelig som personlig tjener. Tony sklir inn i apati, Barrett styrer alt. Frøken Stewart forsøker å ordne opp, men ender med å kysse Barrett. Han ler høyt og får seg en på kjeften. Men det hele ender med at Vera og Barrett bor sammen i huset, med Tony redusert til en apatisk fyllik. Han har gått i oppløsning.

The Servant er et intenst psykologisk drama, med en maktkamp som med små skritt beveger seg framover. Samtidig er det en nydelig filmet og komponert film. Hvem sitter og hvem står? Hvem har overtaket? Hvem er høyest plassert i huset, øverst i en trapp? Alt dette er meningsbærende. Losey er mesteren av mise-en-scene. Filmene henter inspirasjon fra film noir og sosialrealisme.

Da Tony flytter inn i huset, må han pusse det opp, og han velger en smakfull renovering i typisk overklassestil. Senere fremstår huset mer kaotisk, før det ender i en vulgær og overlesset stil, som er Barretts smak og valg. Bilder er fjernet fra veggene.

Losey var besatt av speil i filmene sine, og det er bare å ha dette i bakhodet når man ser The Servant. Speilmotiver framstår i alle varianter, fra vanlige speil til koøye speil. Speil brukes ofte symbolsk for å vise at noen er fanget. Tony er en lat mann, og er ofte portrettert sittende eller liggende. Han vil serveres og vartes opp hele tiden. Men sittende og liggende er man også mer hjelpeløs enn den som står.

Losey var født inn i overklassen, inn i store, flotte hus. Men tidlig i livet hans tapte familien pengene sine, og Losey måtte jobbe for føden. Han ble tidlig politisk bevisst og endte med en kommunistisk verdensanskuelse. Dette førte til problemer i Hollywood. Han måtte flykte fra McCartys forfølgelser og ble svartelistet. Han endte i London. Det var først og fremst franske filmkritikere som oppdaget Losey. Selv så han på svartelistingen som en «blessing in disguise». Det fikk ham vekk fra Hollywood og standardfilmer. Loseys hovedtema i filmene sine var hvordan mennesker dominerer hverandre. Makt, penger, klasse, status.

The Servant handler mye om klasse. Tony er en institusjon som er utdøende, mens Barrett er på vei opp til et mer likestilt samfunn. Losey og Pinter fant hverandre på denne filmen. Pinter hadde stor interesse av temaer som makt, inntrengere og dominering. Da Vera forfører Tony, mister han mye av sin makt. Frøken Stewart ser denne maktforskyvningen, og liker ikke det i det hele tatt. Det er tydelig at Losey som den kommunisten han er, liker å se Barrett rive ned den privilegerte Tony. Barrett vil ha kontrollen. Men når han får den, vet han ikke helt hva han synes om den.

 

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Safe, Personal Shopper og Lacombe, Lucien.

Øyeblikket: Trassen og obsternasigheten Barrett utviser når han og Vera blir tatt på fersken på Tonys rom. Det er slutt på at underklassen skal skamme seg, her blir Barrett symbol på en bevisst arbeiderklasse. Han står støtt i det, nekter å vike. Først er han naken uten å skjule seg (vi ser kun skyggen hans). Senere argumenterer han skamløst videre for sin sak.

Lyd og bilde

New 4K digital restoration, with uncompressed monaural soundtrack:

Bildeformatet er 1.66:1. Bildet føles litt flatt, det mangler dybde. Samtidig synes jeg trekk glattes ut, slik en dårlig TV gjør. Et rart bilde i så henseende. På plussiden må nevnes god kontrast og et rent og uskadet bilde. Lyden er veldig god med ren dialog.

Ekstramateriale

New program on director Joseph Losey by film critic Imogen Sara Smith: Hun er dyktig som vanlig, Imogen Sara Smith. Hennes videoessay er alltid informative. Lærer mye om filmen og folkene bak. 21 minutter.

Rare interview with Losey, conducted by critic Michel Ciment in 1976: Kun lyd, med dårlig lyd. Når man ikke hører alle ordene blir det krevende. Fikk ikke noe ut av dette. 29 minutter.

Interview from 1996 with screenwriter Harold Pinter: Den kjente manusforfatteren elsker regissører som Marcel Carne, Luis Bunuel, Sergej Eisenstein og Orson Welles. Glad i filmer som Grapes of Wrath, Ox-bow Incident og Un Chien Andalou. Han er også veldig begeistret for The Servant. 23 minutter.

Interviews with actors Dirk Bogarde, James Fox, Sarah Miles, and Wendy Craig: Morsomt å se skuespillerne eldre. Bogarde sier han er apolitisk og ikke brydde seg om at Losey var svartelistet. Så flere andre filmer han hadde laget og ble veldig fascinert. 8 minutter. James Fox virker gammel og ørlite surrete. Han har stor respekt for Losey, men har harde karakteristikker av ham. Han var negativ og paranoid på grunn av svartelistingen. Han skrøt aldri av noen, kommenterte bare hva som var feil. Aldri hadde han et fint ord til noen. 47 minutter. Det var Sarah Miles som spiller Vera, som fikk James Fox med i filmen. Han var kjæresten hennes. Sarah kom fra en posh familie, og de likte ikke filmen. De var rasende, mente hun hadde ødelagt sin karriere og familiens navn. Så kom de gode anmeldelsene, så da gratulerte de henne i stedet. 11 minutter. Wndy Craig spiller Susan Stewart. Skuespillerinnen ser på Susan som litt redd, og spesielt for Barrett. Hun kommer fra en familie litt under Tony, føler seg litt underlegen og sparker videre nedover. 6 minutter.

Trailer: Langsom. Veldig lekker trailer, men nok litt vanskelig å få tak i hva den handler om. 2 minutter og 46 sekunder.

An essay by author Colm Tóibín: Veldig fint essay. Lærerikt og reflektert.