Local Hero

Local Hero (Criterion nr. 994) (Blu-ray)

Storbritannia – 1983 – Bill Forsyth (farger) –111 minutter – Komedie, drama.

Hverken lokal eller helt.

Nivå 1 (uten spoilers)

Et oljeselskap med base i Houston ønsker å kjøpe opp privateiendommer i Skottland for å bygge et raffineri. Landsbyen Ferness har en perfekt beliggenhet i så måte. MacIntyre (Mac) blir sendt til Ferness for å kjøpe opp området.

Nivå 2 (med spoilers)

Grunnen til at Happer, som eier oljeselskapet, vil sende Mac til Scotland er at han tror at han er skotsk. Men Mac er ikke det, han er ungarsk. Foreldrene trodde MacIntyre var et amerikansk navn da de tok navnet i USA. Grunnleggeren av selskapet, Knox, var for øvrig skotsk.

Happer er en eksentrisk toppsjef, med en over gjennomsnitt fascinasjon for stjernebilder. Han har innredet toppetasjen i hovedkvarteret med egen stjernekikkert og planetarium. Mac får et spesialoppdrag med på reisen: Rapportere om spesielle fenomener han får se på himmelen over Skottland. Mac jatter med, men skal senere bli fascinert selv over det rike livet som utspiller seg på nattehimmelen i Ferness.

Local Hero er en komedie, og en av de komiske innslagene er Happers terapeut/psykolog som stadig dukker opp for å trakassere ham. Denne søkte idèen har tro det eller ei rot i virkeligheten. En kirurg ansatte faktisk en psykolog til å forfølge ham, skjelle han ut på telefon og skjemme han ut offentlig, antagelig for å herde ham. Happer ser derimot ut til å gå tidlig lei, og ringer politiet for å få dem til å skyte for å drepe. Må si jeg forstår ham…

20 minutter etter at filmen starter i Houston, er vi på plass i landsbyen Ferness i Skotland. Effektiv historiefortelling her altså. Da har vi allerede vært innom et laboratorium hvor vi har blitt presentert for en ung marinebiolog ved navn Marina. Hun har en skarp forståelse for mekanismene i landsbyen, og det hun tror og håper skal vise seg å slå til. Macs skotske hjelper, Oldsen, blir bergtatt fra han legger øynene på henne.

Amerika handlet om olje på 80-tallet. Mac fremstår som erketypen på en amerikansk forretningsmann på den tiden, og vi legger merke til at han er, og vil fremstå, som en «telefonmann». Han ser en verdi i å stadig være på telefonen, selv om det strengt tatt ikke alltid er nødvendig. Han er også en mann som bruker all tilgjengelig teknologi, spesielt gjør den elektriske og oppladbare kofferten inntrykk. Kontrasten blir stor til den enslige telefonkiosken i Ferness. Her er man satt tilbake teknologisk sett, og det har bare positive følger for en stresset forretningsmann fra Texas.

Mac skrider til verket med en gang han kommer til Ferness. Han tar inn på et pensjonat sammen med Oldsen og den skadete kaninen Trudi, oppkalt etter sin ekskjæreste. Kaninen kjørte de på på veien over åsene, og håper at pensjonateieren kan hjelpe dem med å finne en dyrlege til Trudi. Det viser seg at pensjonateieren har deltidsjobb som advokaten som skal håndtere forhandlingene på vegne av landsbyboerne. Trudi blir servert til middag første dag på pensjonatet. Regissør Forsyth forklarer den handlingen med at de allerede da forsøker å vippe Mac av pinnen for å oppnå mer i forhandlingene. Urquhart har landsbyen med seg i salget av eiendommene, men prisen skal bli høyest mulig.

Forhandlingene i landsbyen forløper i et bedagelig tempo. Det kan se ut som om Mac skal trekke det lengste strået. Han har 60 millioner dollar til rådighet, og det ser ut som om Urquhart vil være fornøyd med 20 millioner. Men det er før de starter forhandlingen med Ben Knox. Han sitter på selve strandområdet, og har ingen planer om å flytte fra det. Mac starter forhandlinger med ham, men lar en sjanse til å få stranden for en neve sandkorn gå fra seg. Hvert sandkorn ville ha tilsvart ett pund. Det hadde antageligvis endt på 15 000 dollar…

Ben Knox har altså samme etternavn som oljeselskapets grunnlegger. De er i slekt, og da Happer ankommer for å sjekke ut nordlyset som Mac har rapportert om, tar han selv over forhandlingene med Knox. De finner tonen inne i den primitive hytta på stranden, og forhandlingene ender med at Happer vil droppe planene om raffineri. Oldsen foreslår at de nye planene kan resultere i et observatorium som kan hete Happer Institute, og at det kan anlegges et marint forskningsanlegg. Slik får Marina det som hun ønsker.

Mac er spilt over sidelinjen, men ser ikke ut til å ta det så tungt. Han har blitt stadig mer fascinert av meteorstormer, stjernebilder og nordlys, og har forelsket seg i landsbyen. Kanskje er han glad for at lokalsamfunnet ser ut til å bestå. Det er i utviklingen av Mac, og Marina og Ben Knox sine betraktninger at miljøperspektivet i filmen kommer frem. Da Mac returnerer til Houston, virker livet fremmed for ham, det virker som et gammelt liv. Han tar frem skjellene han samlet i Ferness og henger opp bilder fra landsbyen. Han har nok knyttet seg mer til landsbyen enn noen skulle trodd.

Skottland har alltid hatt et sterkt bånd til Afrika, spesielt Malawi. Derfor er det ikke unaturlig at pastoren i kirka har afrikansk bakgrunn. Det har alltid vært en utveksling av borgere mellom de to landene. Local Hero er en komedie, men ikke en realistisk film. Den bør sees mer som en allegori. Filmen har en melankolsk tone, og ensomhet må også sies å være et tema i filmen. Vi ser ofte Mac alene i filmen, gjerne i en telefonkiosk under en svart nattehimmel.

Jeg føler at det er små nikk i retning to filmer med handling fra Skottland. Pubscenene gir meg hver gang assosiasjoner til The Wicker Man, det er nesten jeg venter å se Brit Ekland danse naken hvert øyeblikk. Og når Urquhart har håndverkere som jobber på utsiden av vinduet hans i 2.etasje, tenker jeg på Straw Dogs med Dustin Hoffman. Det ekteparet var jo voldsomt plaget av håndverkere med langt fremskreden kikkermentalitet. Local Hero er en hyggelig liten film, som kjennetegnes av en nedtonet stil. De to hovedrollene spilles på en veldig dempet måte, det kler filmen godt.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: I Know Where I Am Going, Gregory’s Girl, Mitt Liv som Hund og Harold and Maude.

Øyeblikket: Hele landsbyen venter i spenning på utfallet av samtalen mellom Happer og Knox. Oldsen blir vinket bort til hytta på stranda av Happer, og alle er spente på hva han kan rapportere om. Han kan bare gjengi at de ønsker mat og drikke. «Men hva sa Happer?» «Han ønsket smørbrød uten sennep, men med salt». Denne scenen oppsummerer både humoren og stemningen i filmen. Litt på siden, tilbakelent og fokus på det viktige…

Lyd og bilde

Filmen har en deilig tekstur, med fint nivå av filmkorn. Formatet er 1.78:1 og detaljer, farger og dybde formidles fint. Lyden er klar, og dialogen tydelig. Monolyden er også tilfredsstillende i de små tilfellene av litt mer trøkk i lydbildet, som da helikopteret lander.

Ekstramateriale

Audio commentary from 2018 featuring director Bill Forsyth and film critic Mark Kermode: Ikke stappfullt av informasjon, mer som en samtale mellom en fan og regissøren. Men en del nyttig er det å ta med seg. Et spor på det jevne.

New conversation between Forsyth and film critic David Cairns: Forsyth er ikke så opptatt av historien i en film. Han mener det er for mye fokus på historien i dag, selv ser han etter andre ting. Tittelen var litt ironisk ment. Han kan røpe at Lancaster i virkeligheten er slik han fremstår på film. 16 minutter.

Shooting from the Heart, a 1985 documentary about the work of cinematographer Chris Menges: I det første intervjuet ser vi en gammel regissør, derfor blir kontrasten stor til den mye yngre versjonen vi får se her. Nesten så jeg skulle ha ønsket å sett dem i motsatt rekkefølge. Dette er en middels dokumentar om en litt kjølig og merkelig fotograf. Pluss for at Ken Loach dukker opp. 52 minutter.

Episode of The South Bank Show from 1983 about the production of the film: Det var viktig at publikum kunne tro på befolkningens sjarm for å overbevise en elegant forretningsmann. Peter Riegert som spiller Mac brukte mye av sine egne følelser i rollen. 52 minutter.

The Making of “Local Hero,” a documentary made during the film’s production, featuring interviews with actors Peter Riegert and Burt Lancaster: Og nok en dokumentar på 52 minutter. Lancaster synes dette er et fantastisk manus, og har gode betraktninger om filmen selv. Det er en film om menneskers grådighet og generelt om kulturforskjeller. I en slik film er det viktig å underspille humoren.

I Thought Maybe I’d Get to Meet Alan Whicker, a 1983 interview with Forsyth: Dette var kjedelige greier!

Trailer: Ingen god trailer. Den har for mye fokus på magien i tilværelsen, noe som gir inntrykk av at filmen er noe annet enn det den er. Filmen har bena mer plantet på jorda enn traileren forteller oss. Traileren tar seg litt inn mot slutten av de ca to og et halvt minuttene.

An essay by film scholar Jonathan Murray: Dette essayet legger fokuset sitt på miljøaspektet ved filmen, hvordan filmen var tidlig ute med vinklinger som er veldig naturlig i dag. Et veldig godt essay.

 


1984

1984 (Criterion nr. 984) (Blu-ray)

England – 1984 – Michael Radford (farger) –110 minutter – Fremtidsdystopi.

En hjernevasket framtid

Nivå 1 (uten spoilers)

Winston Smith er en propagandaarbeider i England i 1984, men et 1984 fjernt fra hva vi husker. England har utviklet seg til et totalitært samfunn, Ingsoc, som står for engelsk sosialisme. Filmen er basert på George Orwells bok fra 1948, som den gang beskrev et dystopisk fremtidssamfunn. Her har ord fått motsatt meningsinnhold, og Storebror ser deg. Alltid.

Nivå 2 (med spoilers)

Ingsocsamfunnet er et overvåkningssamfunn. Begrepet «Storebror ser deg» stammer fra Orwells berømte bok. Det er kameraer overalt, og videoskjermer hvor propagandaen ruller og går. Det spilles av manipulerte nyheter om krigen landet er midt oppi og tilståelser fra dissidenter. Den store syndebukken er Goldstein, en opprører som svertes jevnlig som samfunnsfiende og forræder. Han blir gjenstand for folkemengdens raseri under jevnlige samlinger for å se propaganda fra myndighetene på storskjerm.

Arrestasjoner oppleves som tilfeldige, vanlige lojale arbeidere beskyldes for å være dissidenter og det ender alltid med at de tilstår sine ugjerninger. De godtar at de må ha vært hjernevasket av Goldstein, selv om de ikke har noe minne om det. Bare tiår etter Orwells bok skulle McCarthyprosessene feie over USA, som man godt kan trekke paralleller til. Snart ruller tilståelsene deres over videoskjermene. Havner de på rom 101 står tortur for døren, som ingen klarer å stå imot. Første del er tankekontroll, hvor forvirring og smerte gjør fangen mottagelig for indoktrinering. Det er ikke så mye som skal til på toppen av den daglige indoktrineringen som de lever i.

1984 blander det verste fra Hitler Tyskland og Stalins Sovjet. De vilkårlige arrestasjonene minner om Stalins skrekkregime og Gulagleirene, mens de uniformerte ungdomsavdelingene kan minne om Hitlerjugend. De er tilstede på transportmidler og lignende, alltid klare for å angi samfunnsskadelige aktiviteter. Fanger henrettes ved henging og skyting, i offentlige seremonier og kringkasting. Barn er også til stede blant et entusiastisk publikum.

Himmelen, eller håpet, symboliseres av et herlig grønt landskap som Winston og Julia besøker jevnlig. Her er det nakenhet og ro. Jeg vil tro det er en mental tilstand Winston drømmer seg bort i. Effekten er laget uten digitale spesialeffekter. De filmet bare John Hurt gående gjennom en lang gang de satte opp på et jorde, og åpnet døren i enden ut til det vakre landskapet. De friske grønne landskapet er virkelig himmelsk i forhold til de triste omgivelsene vi er vant til å se.

«Den som kontrollerer fortiden kontrollerer framtiden. Den som kontrollerer nåtiden kontrollerer fortiden.» Det er bakgrunnen for Winston Smiths arbeid som innebærer sensur av nyheter. Setninger skrives om og bilder fjernes. Innimellom flettes det inn meningsløst Newspeak, som «uvitenhet er styrke» og «sannhet er løgn» (Trump anyone?). Alt skal sjekkes opp mot Newspeak dictionary volume 10. Unwords er ord som ikke står i ordlista, og er dermed feil.

Oceania er ledet av B, hvis ansikt og blikk vi ser på plakater og videoskjermer gjennom hele filmen. Han er Storebroren som alltid ser deg. Da Winston arresteres etter å ha innledet kontakt med en kvinne fra motstandsbevegelsen, blir han spurt om hva han føler for B. «Jeg hater ham». Men det duger selvfølgelig ikke. Alle må elske B, selv om de skal henrettes. Først omstruktureres dissidentene til de elsker B, så henrettes de fleste. Da er det ingen spor etter dem, verken i fortid eller nåtid. Winston ender også opp med å elske B. Han får til og med leve. Virkeligheten er i menneskets sinn, men ikke i det forgjengelige individuelle sinnet, kun i den kollektive.

John Hurt spiller Winston Smith, som har spiren til opprør i seg. Han ser for seg at håpet ligger i proletariatet. Han ender opp med et forhold til Julia, som har tatt tankene litt lenger. De har et seksuelt forhold, men det er ikke et kjærlighetsforhold. De har sex mer som en politisk handling. Winston leier et rom av en butikkinnehaver som han har fått indikasjoner på er trygg. Men det er butikkinnehaveren som angir dem, og rommet deres var overvåket hele tiden. De trodde det var deres fristed, men politiet har hatt kontroll på dem. Et helikopter henger plutselig utenfor vinduet og politimenn slår inn dør og vinduer.

Forhørslederen er O’Brien, spilt av Richard Burton. Han er en nådeløs mann, blottet for følelser. Første del av torturen har som mål å omstrukturere Winston gjennom å forvirre ham og få han til å godta absurde idèer. Strømtortur brukes for å få de rette svarene, om det da finnes noen riktige svar. Når Winston har mistet alt fundament, dras torturen til. Her kommer rotteburet inn (se Øyeblikket). Til slutt er Winston villig til å angi alt og alle, og foreslår at de andre tortureres i stedet for ham, til og med Julia. Da han møter Julia igjen senere, virker de begge likegyldige og fjerne, som om de var neddopet eller lobotomert. Nå elsker de B.

Nasjonalsanger laget av høyreradikale samfunn er i moll, preget av makt og kraft. Venstreradikale sanger er i dur, preget av skyldfølelse. I dette samfunnet, Ingsoc, vises tilhørighet ved å holde armene opp i kryss. Det er samme symbol som fascistpartiet i Alan Parkers The Wall fra 1979 bruker.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Equilibrium, Fahrenheit 451, Brazil, Soylent Green, Brave New World og THX 1138.

Øyeblikket: To rotter plasseres i en burinnretning med skillevegger. Disse veggene kan fjernes. Innretningen festes til ansiktet på en panikkslagen Winston Smith. Når alle skilleveggene er fjernet, er det fritt fram for rottene å forsyne seg av ansiktet hans. Det er en skrekkelig innretning, som får oss til å tenke på hvor mye ondskap mennesket er i stand til. Noen har faktisk lagt tid og arbeid i å lage dette faenskapet. Rottene ble satt inn i buret, men rotter er rimelig fredelige og satt bare stille sammen. For å få de scenene som trengtes måtte det sendes litt strøm i nettinggulvet. Da reagerte rottene med glefs og aggresjon. Men etter to slike opplevelser plasserte den ene rotta bena ved siden av det strømførende ståltrådene, og den andre hoppet opp på skuldrene dens. Da kunne de ikke spille inn flere scener med dem. Rotter er smarte dyr. Scenen ble overvåket av dyretilsynet så rottene ikke skulle lide overlast.

Lyd og bilde

1984 presenteres med et ekstremt passende bilde. Fargetonene er grå, blå og brunt, det er som å alltid være i en fabrikk. På fritiden lever Winston i falleferdige omgivelser, og gresset er knapt grønt. Disse scenene er spilt inn i et område i London som var under riving. Inntrykket er industrielt og livløst. I et slikt bilde føles det optimalt med en stor dose filmkorn, noe som skaper en herlig tekstur. Det er mange nærbilder som viser at detaljer er skarpt tilstede. Bildet er ofte mørkt, men det er heller ikke noe problem. Bildeformatet er 1.85:1 og monolyden er fyldig og klar.

Ekstramateriale

Two scores: one by Eurythmics and one by composer Dominic Muldowney: Den første filmmusikken, som filmen også ble lansert med, er god og passende til den dystopiske stemningen. Eurytmicssporet er for meg fullstendig upassende. Jeg er sjeleglad for at filmen ikke ble låst til den musikken.

New interviews with director Michael Radford and Deakins: Michael Radford, 22 minutter: For å få finansiert filmen ble Richard Branson kontaktet. Han sa ja, og produksjonen var i rute til å kunne lansere filmen i 1984. Noe som selvfølgelig var viktig. Brando var ønsket i rollen som O’Brien, problemet var at de bare hadde 80 000 dollar avsatt til hans lønn. Agenten sa at Brando ikke står opp av senga for mindre enn en million dollar, så dermed var han uaktuell. Richard Burton ble kontaktet, selv om det ikke manglet på advarsler om den aldrende alkoholikeren. Men han gjorde jobben strålende, og var nykter hele tiden. Roger Deakins, 20 minutter: For Radford var dette en stor, stor film, men Deakins her sier at bildet var primitivt og enkelt siden det var et lite budsjett. Men han setter stor pris på hvordan bildet ble seende ut. Her finnes ingen bluescreen, alle effekter lages i kameraet.

New interview with David Ryan, author of George Orwell on Screen: Boken var tydelig satirisk for mennesker på 50-tallet, men for oss er den ikke det lenger. Orwell ble likt av både venstre og høyresiden. Selv tilhørte han venstresiden, men så at begge kunne bli totalitære. Han var kritisk til sosialismen, men han var for selvstendig tenkning og opprør samtidig.

Behind-the-scenes footage: I dette 5 minutters segmentet får vi vite hva Ingsoc betyr, som ikke forklares i filmen. Det står for engelsk sosialisme. Eller består materialet av små intervjuer med John Hurt, regissøren og Suzanna Hamilton som spiller Julia.

Trailer: Dessverre er traileren satt til Eurytmics sin musikk, og da blir det fælt. Det er også en dårlig fortellerstemme. Men ellers er faktisk traileren bra. Det brukes bilder av Orwell for å promotere filmen, noe som fungerer fint. 2 minutter, 20 sekunder.

Hefte: An essay by writer and performer A. L. Kennedy: Staten vi får beskrevet i 1984 er en slags blanding av Hitlers og Stalins idéer. Hjelmene er sovjetiske, men med Hitlers svarte farge. Etter Brexit er igjen boken inne på topplistene. Det som i 1984 ble oppfattet som sjokkerende skriking på folkemøter, må i dag sies å være mye mer vanlig. Kjøttfritt kjøtt ble sett på som dårlig i 1984, mens det i dag vil ha en mye mer positiv klang. Mange propagandagrep som brukes i filmen har gått i oppfyllelse i dag, som moral som snus på hodet, fiender som blir fordømt som perverse mens kjærlighetsløse orgasmer er en kveld på internett i våre dager.


The River

The River (Criterion nr. 276) (Blu-ray)

Frankrike – 1951 – Jean Renoir (farger) –99 minutter – Melodrama, India, oppvekst, kjærlighet.

Livets reise

Nivå 1 (uten spoilers)

En britisk familie bor i India. Det er mor, far, fire jenter og så Bogey, gutten. En dag får de besøk av kaptein John, en traumatisert krigsveteran med et trebein. Jentene blir veldig opptatt av John, og sjalusi og rivalisering invaderer det harmoniske livet deres.

Nivå 2 (med spoilers)

John er fetter til jentenes far. Harriet forelsker seg i John, men må til sin fortvilelse se at nabojenta Valerie ser ut til å interessere John mer. Hun er til alt overmål Harriets bestevenninne. Harriet finner ut at hun vil sjarmere John med å demonstrere sin kunnskap om India. Hun forteller historier som vi får se utspille seg på skjermen. En ung indisk jente vokser opp, og flyter som elven. Hun forelsker seg i Aril. Men faren skal velge ektemann for henne. Heldigvis viser den utvalgte seg å være Aril. De blir plutselig omskapt til Lord Krishna og Lady Radha. Hun danser for å vise sin kjærlighet til ham. Dansen minner meg om hvordan fugler kurtiserer sin partner. Mennesker og dyr er likere enn vi tror, med beslektede ritualer.

Harriet og Valerie vil gi blomster til John begge to, men når John kysser Valerie faller Harriets verden i grus. Som naturlig er, blir tenåringsjenta og John venner igjen til slutt. Virkeligheten er sjelden så dramatisk som den kan oppleves i noen øyeblikk. Livet til Harriet er ikke over men går videre, akkurat som en elv. Men før de forsones, skal en tragedie ha inntruffet. Parallelt med denne historien, foregår det mye i lille Bogeys liv. Han er besatt av slanger og fascinert av fakirer som spiller fløyte for kobraer på torget. Han og kompisen leter etter kobraer i villniset, og forsøker å spille fløyte for dem. Det ender med at Bogey blir bitt og dør.

Familien er i sorg, og det er tungt for en far å bære sitt døde barn til graven. Allikevel luftes tanker om at vi egentlig bør feire at mennesker dør som barn. De slapp unna det livet vi fanger dem i. Vi låser dem inn i skoler og lærer dem våre dumme tabuer. Moren mener man må være fornøyd med ting som de er, og ikke slåss mot dem. John må godta at han er en enbent mann. Det hele kulminerer i en indisk fargefestival, hvor alle kaster farge på hverandre. Postmannen blir helt rød av farge, siden han blir et naturlig mål. Filmen slutter med at alle jentene mottar et brev hver fra John i Amerika.

The River er et symbol på livet. Filmen flyter som elven, med liv og død. Livets syklus følger elven. Noen ganger dukker ondskap opp, her symbolisert gjennom slangen. Elven er så viktig for samfunnet. Den gir liv til fisk, fugler og mennesker. Her bades det, vaskes klær og kropp og mediteres. Tempel legges ofte nede ved elvebredden.

India stenges ute fra filmen. Dette er en film om briter i India, de britiskes film. En av familiene består av mennesker fra forskjellig etnisitet, slik at filmen kunne vise litt mer av India. Jeg er litt usikker på hvor vellykket det er. Dette grepet kommer ikke fra boken. Det var en krevende innspilling, med opp mot 45 grader i skyggen. Renoir insisterte på at det ble filmet i India, og ikke i et Hollywoodstudio. Da ville han ikke ha laget filmen. Forfatteren Rumer Godden hadde dårlige erfaringer med filmatisering av sine bøker. Hun hatet Black Narcissus av Powell og Pressburger, og var negativ til å filmatisere nok en av sine bøker. Men det at Renoir kom hjem til huset hennes i India fikk henne på glid. Hun følte det vitnet om en oppriktig respekt.

Audrey Hepburns ektemann, Mel Ferrer, var tildelt hovedrollen. Renoir trengte en stjerne, så det var egentlig krise da han meldte forfall. Renoir endte opp med en ukjent i rollen. Men det ser ut til å ha gått bra, filmen nyter stor respekt. Selv opplever jeg den litt for melodramatisk, på en noe tam måte. Skal jeg ha melodrama, vil jeg heller ha Douglas Sirk når som helst!

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: A Passage to India, The world of Apu, Pather Panchali, Aparajito, Charulata og The Music Room.

Øyeblikket: Bogeys død. Det er jo grusomt og sjeldent at barn dør på film. Det skaper et brudd man ikke forventer i en slik film, noe som i dette tilfelle løfter filmen. At Bogey dør, er nødvendig for å kunne vise alle aspekter ved livet, ikke bare det lyse og ufarlige. Svermeri, familiesamhold, arbeid, ekteskap, traumer og død. Elven tar opp i seg det hele, som en metafor for livet vårt her på jorda.

Lyd og bilde

Denne fargesterke filmen presenteres i 1.33:1 format. Det er et meget godt og skarpt bilde, selv om filmen er nesten 70 år gammel. Bildet grenser til glorete, og har en Powell og Pressburger-følelse ved seg i alle henseende. Lyden er et godt monospor, klar og tydelig. Dialogen uttales tydelig og høyt, litt teatralsk, men dermed også lett å høre.

Ekstramateriale

Introduction to the film from 1962 by director Jean Renoir: En intro på nesten 8 minutter av filmens regissør. Han skryter veldig av boken av Rumer Godden.

Around the River, a 2008 documentary by Arnaud Mandagaran about the making of the film: The River var Jean Renoir egen favorittfilm. Etter fiaskoen med The Rules of the Game dro han utenlands, til Hollywood. I denne dokumentaren på en time, intervjues Satyajit Ray om Renoir, og Ray er en fantastisk regissør og en klok mann. Alltid interessant å høre hans meninger og historier. I dokumentaren snakker også Alain Renoir om sin far. Grei dokumentar, ikke mer.

Interview with filmmaker Martin Scorsese from 2004: Selv om jeg ikke er så veldig begeistret for denne filmen, er det alltid en fryd å høre Martin Scorsese snakke om film. Hans entusiasme kan nesten få deg til å forandre mening om en film. Men bare nesten. Scorsese snakker mye om fargebruken i denne filmen, og mener at The River og Red Shoes er perfekte filmer. Jeg vet at han setter Powell og Pressburger høyt fra før, og kan lett se at fans av Red Shoes vil like The River. Det er bedre å lage en film om India med vestlige øyne enn å forsøke noe annet, men filmen blir da preget av en kolonial stil. Skuespillerne består av noen profesjonelle, men de fleste er amatører.

Audio interview with producer Ken McEldowney from 2000: Uff, jeg liker ikke intervjuer som bare består av lyd. Jeg liker å se intervjuobjektet. Ofte er det dårlig lyd også, som gjør at jeg mister info. Her er lyden bra, men det er lite tilfredsstillende uansett. Dårlig intervju. 47 minutter.

Jean Renoir: A Passage Through India, a new video essay by film writer Paul Ryan: A Passage to India av Forster var en inspirasjon for Renoir. Satyajit Ray kom med innspill til filmen, da han kjente bedre til vestlig kultur enn Renoir kjente til India. Det virker ikke som om Ray var imponert over filmen. Der er jeg på linje med Ray. Renoir kunne ha lært noe av Ray når det gjelder å lage film om India. 15 minutter.

Trailer: Svulstig, skrytende og overdrevet. Fortellerstemmen lirer av seg klisjeer.

An essay by film scholar Ian Christie and notes on the film by Renoir: Passe OK essay som har noen betraktninger om tolkning av filmen. Renoir har noen tankevekkende notater om kontrasten i innfallsvinkel til livet hos indere og vestlige. Vestlige har som ideal å bevege seg, produsere, kjøpe og selge. Indere kan meditere og være i ro. Det kan se ut som om Renoir ser det som en trussel mot økonomisk balanse, men samtidig er det en underfundighet her. Anbefales å lese.

 


Sid & Nancy

Sid & Nancy (Criterion nr. 20) (Blu-ray)

England – 1986 – Alex Cox (farger) –113 minutter – Bio-pic, punk, drama

Punk, kjærlighet og dop

Nivå 1 (uten spoilers)

Sex Pistols var verdens største punkband, men raknet innenfra. Sid Vicious kunne ikke spille bass, ble tungt narkoman og dypt forelsket i Nancy. Her er historien om Sid og Nancy, og litt om Sex Pistols.

Nivå 2 (med spoilers)

Til å være et band som ga ut så få plater, har Sex Pistols en helt unik plass i rockhistorien. Som markør for en protestbevegelse og motreaksjon var de viktige. Alex Cox hadde lyst til å lage en film om fenomenet, men kom fort fram til at det mest engasjerende ved denne historien var det destruktive og lidenskapelige forholdet mellom bassisten Sid Vicious og kjæresten Nancy.

Filmen starter med at Nancy ligger død på Chelsea Hotel. Sid Vicious blir arrestert på hotellrommet. Han påstår selv å ha drept henne, men han ble aldri dømt for drapet siden han selv døde før rettsaken. Men det ser ut til å være en slags enighet i miljøet at Sid ikke drepte Nancy. Jeg vet ikke helt om argumenter som at Sid var så glad i Nancy holder. Filmen beveger seg så tilbake i tid, og til London. Vi får se de to møtes, og Sex Pistols-sirkuset i fri dressur under punkens første år. Låttitler snikes inn i bildet gjennom graffiti, dialogen og lydsporet. Det tar ikke lang tid før Sid og Nancy gifter seg.

Da filmen beveger seg til USA og Sex Pistols USA-turnè blir filmen mørkere. Johnny Rotten forlater bandet da alt bryter sammen på turnèen. Sid ruser seg konstant. Han ringer til Nancy hjemme i England ofte. Hun kommer til New York og de bor på Chelsea Hotel. I denne perioden har Sid et eget band som han synger i, men han er så ruset at det bare blir patetisk. De ender opp i New York for godt, og er knapt utenfor hotellrommet. En gang blir de reddet av brannmenn etter å ha satt fyr på rommet. Men det merket de ikke selv.

Filmen beskriver drapet på Nancy som et «uhell» under en krangel. Sid griper kniven og truer med å ta henne, men hun faller oppå ham og kniven i tumultene. Så med overlegg var det ikke. Hun sier ingenting om såret, og Sid merker ikke alt blodet. Først neste morgen merker han at hun er død. Sid slipper fri fra varetekt, og slutten er en flau sak for Cox. I en merkelig absurd sekvens, ser han Nancy komme i en taxi, som de tar videre sammen til himmelen. Cox synes slutten er «bollocks», og påpeker at Sid aldri ville ha kommet til himmelen. Men en god film ellers er det, med god musikk og gode karakterer. Et røft og trist bilde av avhengighet og bortkastede muligheter.

Sid Vicious, som var så snill at han ble kalt «Vicious» for gøy, kunne ikke spille bass særlig godt. Allikevel danket han ut Sex Pistols første bassist fordi han så bedre ut. Han bidro altså ikke særlig musikalsk sett, heller ikke med låtskriving. Det tok ikke lang tid i rampelyset før Sid var fullstendig hekta på dop, blant annet heroin. Han var ruset under Sex Pistols-konsertene, og enda mer ruset under solokarrieren sin.

Dette var Gary Oldmans første film. Det er også den filmen som har fått best mottagelse av Alex Cox sine filmer. Courtney Love har også en birolle her. Det er mange måter å lage en film om Sex Pistols på. Cox har valgt ikke å sette bandet inn i en anarkistisk og blasfemisk tradisjon som stemmer tilbake til 1800-tallet, noe han lett kunne/burde ha gjort. Han nevner heller ikke at rock hadde møtt veggen da Sex Pistols dukket opp. Tungrock var på vei inn i puddelrock og stort hår. Sid Vicious gikk med swastika på t-skjorten ofte, men i filmen har Cox byttet ut den med hammer og sigd. Det er rimelig feigt, da hammer og sigd er langt fra like provoserende. Og Sex Pistols handlet om å provosere.

Vi ser Sid og Nancy sitte mye ruset på hotellrommet og se på TV, både i filmen og i intervjuer på ekstramaterialet med de ekte Sid og Nancy. Heroinister er veldig opptatt av TV, dette er ikke uvanlig. Heroin gjør at man hallusinerer noe, og heroinister ser ofte seg selv i det som utspiller seg på TV. Dette blir en slags virkelighetsflukt, de kan dra langt bort og delta i mye spennende. I filmen ser vi dette visualisert ved at Sid og Nancy plutselig er i scenen de ser på TV. Det er elementer av negasjon i punkbevegelsen, og det ligger en del falne i kjølvannet av bevegelsen. Sid Vicious var en av dem som gikk for mye opp i det.

Noen av scenene fra Chelsea Hotel er som klippet rett ut av Twin Peaks. Men dette var 4-5 år før serien, så Cox må få ros for det. Han vet også å filme kortvokste uten å bli besatt av dem.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: The Great Rock’n’Roll Swindle, The Doors, Control, Christiane F, Walk the Line og Trainspotting.

Øyeblikket: Det Alex Cox mener er filmens viktigste scene. En mann deler ut metadondosene til Sid og Nancy, men de får dem ikke uten en liten moralpreken. De får høre at de må ta seg sammen, at de svikter bevegelsen og at de svikter seg selv. Dette blir en motvekt til beskrivelsene av galskap, rus og fest.

Lyd og bilde

Bildet er godt og skarpt, i en film som ikke er interessert i å se godt ut. Her legges det vekt på å se møkkete og rufsete ut, og bildet lykkes godt i å formidle det til oss. Formatet er 1.85:1. Lyden er det originale stereosporet, pluss et 5.1 surround DTS-HD Master Audiospor. Lyden er også godt gjengitt.

Ekstramateriale

Two audio commentaries: one from 1994 featuring cowriter Abbe Wool, actors Gary Oldman and Chloe Webb, cultural historian Greil Marcus, filmmakers Julien Temple and Lech Kowalski, and musician Eliot Kidd; the other from 2001 featuring cowriter-director Alex Cox and actor Andrew Schofield: To spesielle faktorer ved dette første kommentarsporet. Det er for mange stemmer, slik at jeg ikke alltid vet hvem som snakker. Det andre er at det deltagerne er merkelig kritisk til selve filmen. Man er kritisk til at filmen ikke er korrekt i alle henseende, og kritisk til hva den velger å fokusere på. Allikevel er det flere interessante opplysninger å ta med seg. Kommentarspor nummer 2 kan man godt hoppe over. Her er det altfor mye mimring og påpeking av at de kjenner igjen en person på lerretet. Kanskje burde de ha sett filmen en gang rett før de skulle lage kommentarsporet.

England’s Glory, a 1987 documentary on the making of Sid & Nancy: Her er det en bakomfilm laget av Martin Taylor. Denne var ikke så bra. Vi får se innspillingsteknikker og småintervjuer som er rare. 30 minutter lang.

Infamous 1976 Bill Grundy interview with the Sex Pistols on British television: Kontroversielt intervju på grunn av litt banning. Ingen hadde blunket i dag. 3 minutter.

Rare telephone interview from 1978 with Sid Vicious: Dårlig lyd i dette telefonintervjuet på 13 minutter. Skjønner ingenting.

Interviews with Vicious and Nancy Spungen from the 1980 documentary D.O.A.: A Right of Passage: Her får vi se flere nøkkelscener fra dokumentaren. Sid sovner konstant under intervjuet. Vi får se klipp fra den siste konserten til Sex Pistols. De to dør med et halvt års mellomrom. 10 minutter.

Archival interviews and footage: Vi får høre om oppveksten deres. Vicious ble litt slemmere etter at han fikk økenavnet sitt. 14 minutter. I et klipp fra «London Weekend Show» får vi se en elendig musikkjournalist forsøke å gripe hva punk er. Hun lykkes absolutt ikke. 14 minutter. Alex Cox får et eget, godt intervju på 24 minutter. Hun forteller om sitt kjennskap til punk, som stort sett er fra L.A-scenen på 70 og 80-tallet. Sex Pistols første bassist spilte faktisk Sids bass i filmen. Joe Strummer skrev 6 sanger til filmen.

An essay by author Jon Savage and a 1986 piece compiled by Cox about Vicious, Spungen, and the making of the film: Savage sier det er bra filmen ikke er en biopic, for da ville den hatt problemer. Filmen er mer en beskrivelse av kaoset som britisk punk åpnet. Det er ikke en britisk film. Den begynner i New York, med flashback til London før den igjen havner i USA. Sid levde kaotisk og døde ung. Johnny Rotten trakk seg inn i ironi og sarkasme. Alex Cox er bedre på å beskrive den amerikanske delen i filmen. Del to av heftet, Cox sin montage av utsagn, er ikke så spennende.

Trailer: «My Way»-fremføringen brukes som ramme for traileren. Masse klipp som bare varer i sekunder. 2 minutter lang trailer.


Klute

Klute (Criterion nr. 987) (Blu-ray)

 

USA – 1971 – Alan J.Pakula (farger) –114 minutter – Neo Noir, Thriller, New Hollywood

Et kvinnelig perspektiv

Nivå 1 (uten spoilers)

En ektemann, Tom Gruneman, meldes savnet. Politiet avslutter etterforskningen ganske raskt, da det ser ut som at han har vært horekunde og skrevet mange slibrige brev til prostituerte. De ser på saken som en mann som har forlatt sin kone frivillig. Men John Klute, en gammel venn og politimann fra Philadelphia, ønsker å dra til New York for å finne ham. Han engasjeres av Grunemans kollega, som føler likedan. Klutes første spor er den prostituerte Bree, som skal ha hatt Gruneman som kunde. Klute og Bree spilles av Donald Sutherland og Jane Fonda.

Nivå 2 (med spoilers)

Klute er en skitten New Yorkfilm fra det beste tiåret i amerikansk filmhistorie etter min mening. Den kom ut i perioden som kalles New Hollywood, ca 1969-1977. Pakula er en av de beste regissørene fra perioden. Hør på denne filmografien: All the President’s Men, The Parallex View og Klute! Pluss Comes a Horseman og Sophies Choice som han laget litt senere.

En liten oppsummering av handlingen: Klute drar til New York, en by han ikke har noe kjennskap til. Han er en mann fra mer rurale strøk. Vennens kollega, Peter Cable, er like interessert som Klute i å finne Tom Gruneman. Klutes første spor er den prostituerte som også har blitt avhørt av politiet, Bree Daniels. Hun er en gatesmart call girl, hun trekker altså ikke på gata. Klute anser at hun vet mer hun har fortalt, og legger press på henne. Han leier en leilighet i samme bygning som henne, på gateplan. Bree bor i toppetasjen. Etter å ha følt hverandre på tennene i en periode, samarbeider de godt. Bree føler seg overvåket og forfulgt av noen.

Det er tydelig at noen følger med på dem. Kvinner de spør om informasjon, blir senere drept. Bree blir overvåket i leiligheten. Dette er ikke en whodunnit, siden vi midtveis i filmen får vite hvem som er morderen. Peter Cable har en fascinasjon for prostituerte, og tar opp telefonsamtaler med dem. Det er ham som er den mystiske horekunden som mishandler prostituerte. Han har et opptak av at han dreper Brees venninne, men ser ikke ut til å synes det er grotesk. Han spiller det av for Bree mot slutten av filmen. Mange ganger ser vi Cable filmet gjennom glass, eller innrammet av gjenstander, som et menneske fanget i seg selv og sin grusomhet. Han innrømmer selv at han gjør disse tingene mot kvinner, men allikevel ser han ikke på seg selv som en dårlig person. Rettferdiggjøringen han uttrykker i forhold til kvinnene, er den samme vi hører i dag i de mer mørke sidene av internett.

Det er et fint grep å kunne følge både protagonisten og antagonisten parallelt i en slik thriller. Vi vet dermed mer enn de gjør om hverandre. Vi følger Bree og Klutes backtracking ved å følge sporene via prostituerte for å finne ut navnet på den voldelige horekunden. Samtidig som filmens løsning nærmer seg, er det mest interessante ved filmen dypdykket i en underverden som samfunnet helst ikke vil vite av. Bree og Klute manøvrerer i denne verdenen, den ene mer på hjemmebane enn den andre. Samtidig er de begge outsidere i New York og usikre i forhold til hverandre. Slutten er veldig åpen. Bree har hele tiden gitt uttrykk for at hun ønsker å avslutte denne måten å leve livet sitt på, og det visualiseres gjennom at leiligheten hele tiden ser ut som et midlertidig oppholdssted. På slutten av filmen er leiligheten endelig tom og hun skal flytte ut. Men vi ser at fristelsen til å selge sex fremdeles ligger nært opptil overflaten i henne. Sjansen for at hun klarer å gi opp call girl virksomheten er vel 50/50. Sjansen for at hun og John får en fremtid sammen er vesentlig mindre…

Klute ser ikke ut til å forstå disse merkelige menneskene han treffer på i New York. De forvirrer ham. Han har et enkelt utsyn på livet. Han forstår ikke at det finnes mennesker som ikke har kontroll over følelsene sine, ikke før han i andre halvdel opplever det selv. Han blir forelsket i noe han forakter, en prostituert. Hans reise går fra en svart/hvitt oppfattelse av mennesker, til å se flere nyanser i dem.

Bree kler seg ambivalent. Hun velger ofte å ha en høyhalset genser, slik at hun er dydig på overkroppen. Men sammen med den bruker hun ofte et kort miniskjørt. Hun beskytter seg selv, samtidig som hun «byr fram varene». Når hun er alene i leiligheten liker hun å gå rundt i en stor pyjamas for menn eller andre posete klær. Det føles trygt.

Fonda tilbrakte tid sammen med prostituerte før selve innspillingen startet. Til å begynne med førte det til at hun ville ut av kontrakten, hun ville aldri klare å gjøre dette troverdig. Hun forsto ikke rollen eller Brees situasjon. Men Pakula lo det bort, og Fonda dedikerte seg til researchen. Hun merket seg at de prostituerte hadde en hardhet ved seg, og øynene deres hadde et uttrykk av håpløshet. Hun oppdaget av mange hadde blitt misbrukt som barn. Det eneste de har kontroll på er seksualitet. Dette var trekk Fonda tok med seg inn i Bree. Hun har antagelig kommet fra vanskelig familieforhold hun også. Fonda tenker at halliken blir Brees farsfigur, som vi ser tydelig i nattklubbscenen. Antikrigsarbeidet ga Fonda en styrke som passer godt til Bree. Hun er en sterk og selvstendig kvinne, en prostituert slik man aldri hadde sett fremstilt slik på film. Fonda forsto også at Bree aldri ville ha åpnet seg for en mannlig psykiater, så hun foreslo at det skulle være en kvinne. En horemamma som hun pratet med, fortalte at jo rikere og mektigere horekundene var, desto sprøere sex ville de ha.

Pakula ble kalt en kvinners regissør allerede etter 2 filmer. Det er forhastet, men samtidig sier det noe om hans sensibilitet overfor kvinners situasjon og psyke. Jane Fonda var i en radikal fase under innspillingen av Klute, noe som gjorde henne anspent. Hun mottok jo drapstrusler på grunn av sitt engasjement mot Vietnamkrigen. Det passet bra til rollefiguren Bree, som Fonda vant Oscar for. Fonda var feminist, og var usikker på om det å spille en prostituert var forenlig med feminisme. Men hun forsto at Bree var en sterk og selvstendig kvinne, en kvinne som hadde mye å beundre ved seg.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Night Moves, The Long Goodbye, The Conversation og Three Days of the Condor.

Øyeblikket: Forføringsscenen. Bree er redd og søker selskap med Klute i leiligheten under. Klute er en gentleman, men når hun gjør tilnærmelser om natten responderer ham. De har sex, noe som gir Bree kontroll, dette er hennes område. Her er hun trygg. Hun minimerer betydningen av følelsene de har for hverandre, og er nedlatende mot Klute morgenen etter. Slik tar hun kontrollen tilbake, ligget var en bare en «takk for hjelpen» fra henne. Det psykososiale spillet mellom dem, spesielt Brees veksling mellom sårbarhet og lukkethet, er fascinerende i denne scenen.

Lyd og bilde

Bildet er mørkt, på en deilig måte. Fotografen, Gordon Willis, har kallenavnet «The prince of darkness». Jeg synes ikke at bildet i mørke omgivelser blir grøtete, som ofte kan være tilfellet. Man ser det man er ment å se. I lysere scener står bildet fram som skarpt og detaljfullt. Fargene er ofte holdt i jordfarger og grått, og nyansene kommer fint fram. Formatet er litt overraskende 2.39:1. Et ekstra smalt bilde i forhold til vanlige 1.85 fra denne tiden. Lyden er også fin, med mange nyanser. Lyder er viktig i denne filmen, og de formidles godt. Lydformatet er mono.

Ekstramateriale

New interview with actor Jane Fonda, conducted by actor Illeana Douglas: Meget god samtale på 36 minutter. Jane Fonda savner 70-tallsfilmene, hvor man fikk tid til å la scener synke inn. Og filmene var stillere. Klute er både thriller, kjærlighetsfilm og film noir. Hun er opptatt av det mørke bildet, og av lydbildet. Er det musikk eller bare lyder? Hun mener det ikke er en paranoiafilm, siden Bree faktisk blir forfulgt. Alle følger med på hverandre i denne filmen.

New program about Klute and director Alan J. Pakula by filmmaker Matthew Miele, featuring interviews with film scholar Annette Insdorf, filmmaker Steven Soderbergh, and actor Charles Cioffi, along with archival interviews with Pakula: Pakula laget tre filmer som på folkemunne blir kalt Paranoiatrilogien. Klute åpner, The Parallex View følger opp og All the Presidents Men avslutter trilogien. Her snakker Pakula om Klute som en feministisk film. Pakula ønsker å samarbeide med underbevisstheten til skuespillerinner. Der vil han oppdage ting han ellers ikke kan, og bruke det i filmen. 18 minutter.

The Look of “Klute,” a new interview with writer Amy Fine Collins: Noe bra her, noe dårlig. Collins er moteekspert, og ser filmen delvis ut fra dette. Hun kommer med en del håpløse utsagn, som at Bree ser ut som en slask ved siden av de andre modellene på audition. At hun ser ut som om hun kommer fra en annen planet. Det er en overfladisk overdrivelse. Hun snakker om at klesmoten på 70-tallet var forvirret, som alt annet i det tiåret. Klute viser fram en autentisk New York mote. New York var møkkete og forfallent. Den led av at hvite flyttet ut av byen (White flight) og at skatteinntektene dermed sank. 25 minutter.

Archival interviews with Pakula and Fonda: Regissøren er gjest i the Dick Cavett Show og beskriver sin registil. Han er mild, han tror ikke folk presterer når de er redde. Han er ikke særlig begeistret for improvisasjon, det kan fort bli en showoff for skuespilleren. Men han bruker det for at skuespillere skal komme inn i karakter. 27 minutter. Intervjuet med Jane Fonda starter med klipp fra en bystyrebehandling av et lovforslag om boikott av Fonda på grunn av hennes fredsaktivisme og Vietnamkrigmotstand. Senere intervjuet McKenzie henne om privatliv og politiske aktivisme. Veldig mye tid vies USAs krigføring i Vietnam som Fonda er godt orientert om. Et veldig godt intervju på 38 minutter.

“Klute” in New York, a short documentary made during the shooting of the film: Her får vi være med på innspilling av en scene fra Klute som foregår i Harlem. Fonda og Sutherlands karakterer oppsøker en narkoman kvinne under letingen etter Sutherlands venn. Sutherland synes det er trist med forfallet i New York, men spennende med alle mikrokosmosene i byen. Vi får også se hvordan regissør Pakula instruerer Jane Fonda, for hun er en skuespiller som ønsker og trenger instruksjon. 8 minutter.

An essay by critic Mark Harris and excerpts from a 1972 interview with Pakula: Harris sitt essay er kjempefint. Pakulas intervju er ærlig og utleverende. Pakula er ikke opptatt av å være hemmelighetsfull, han forklarer villig om tolkninger og intensjonen med scener. Glimrende! 2 gode tekster med anselig lengde denne gangen altså.

 


War and Peace

War and Peace (Criterion nr. 983) (Blu-ray)

Sovjetunionen – 1966 – Sergei Bondarchuk (farger) –422 minutter – Historisk drama, krig, litteraturklassikeradapsjon

Episk Sovjetklassiker

Nivå 1 (uten spoilers)

Filmen er basert på Leo Tolstojs bok Krig og Fred. Denne sovjetrussiske filmen tar for seg Russlands innsats mot Napoleon på 1800-tallet. Storslåtte skildringer av det sivile overklasseliv veksler med spektakulære slagscener i dette 7 timer lange eposet.

Nivå 2 (med spoilers)

I 1956 kom Hollywood med sin storslagne film basert på Tolstojs bok. Hovedrollene var besatt av Henry Fonda, Audrey Hepburn og Mel Ferrer. Denne filmen slo godt an i Sovjetunionen, men kun av én grunn: Audrey Hepburn. Det var nok en torn i øyet på sovjetrussiske myndigheter at amerikanerne laget en film basert på deres store russiske nasjonalskatt. Krig og Fred er boken nesten alle russere vil trekke frem som landets beste gjennom tidene. Så myndighetene forbannet seg på at de skulle overgå Hollywood, og la planer for den dyreste, beste og mest storslagne filmen i russisk historie. Som den fremdeles er. Hvis man regner om til dagens valuta og gjør et overslag hvor man har kompensert museum for tapte inntekter og kompensert militæret for deres bidrag, lander man på 700 millioner dollar (6,3 milliarder norske kr).

Regissør Bondarchuk spiller selv en av hovedrollene, nemlig Pierre Bezukhov. Pierre er en av tre hovedroller, sammen med Natasha Rostova og prins Andrei Bolkonsky. Disse tre er knyttet sammen gjennom vennskap, fortvilelse og kjærlighet. De er tydelige i sin personlighet. Rostovaslekten er helt annerledes enn den strenge og rigide Bolkonskyslekten. De er mer livlig og ubekymret. Pierre fremstår som en filosoferende og følsom mann. Han er adoptert, og kommer til penger gjennom arven fra sin adoptivfar.

Filmen er delt opp i 4 deler. Den første er kalt Andrei Bolkonsky. I denne delen blir vi kjent med prinsen, som er en krigshelt. Han rekker akkurat hjem til sin kones fødsel, som rett etterpå dør under fødselen. Ekteskapet var lidenskapsløst, som Andrei og Pierre har pratet om. Pierre blir gift med en kvinne, det også blir et ulykkelig ekteskap. Rykter om hennes utroskap fører til at Pierre må duellere, og han går seirende ut av duellen.

Del 2 heter Natasha Rostov. I denne delen er det storslåtte ballscener, og overklassen velter seg i rikdom og fest. Prins Andrei og Natasha forelsker seg i hverandre. Han ber om hennes hånd og får ja. I det øyeblikket forstår han at han ikke lenger er forelsket i henne. Han tenker at kjærligheten har blitt annerledes, kanskje dypere? Han pålegger henne ett års ventetid. Hun er fullstendig fri i denne perioden mens de venter på om dette er det rette å gjøre. Natasha er overbevist om at hun vil ta sin død av å vente på sitt livs kjærlighet så lenge. Hun bor hos sin onkel på landet en stund i denne perioden. Hun demonstrerer en blodtørstig fascinasjon for jakt. Anatole Kuragin, en annen offiser, finner det for godt å kurtisere Natasha selv om han vet at hun er lovet bort. Natasha er en emosjonell og dramatisk ung kvinne, og faller hardt for Kuragin. En plan om å flykte sammen med Kuragin slår feil. Pierre konfronterer sin venn Kuragin, men helvete er løs uansett. Prins Andrei bryter forlovelsen, og Pierre foreslår seg selv som ektemann for en sønderknust Natasha.

The Year 1812 heter del 3, og det henspiller på slaget ved Borodino. Dette slaget står støtt i russisk krigshistorie, på linje med slaget ved Stalingrad under 2.verdenskrig. Prins Andreis far dør. Russerne lider store tap mot franskmennene og Pierre vil verve seg. Han besøker prins Andrei på slagmarken, latterlig antrukket i findress og flosshatt. Prinsen blir alvorlig skadet i dette slaget, og på lassarettet ser han sin fiende Kuragin, også skadet. Han har måttet amputere et bein.

Siste del er kalt Pierre Bezukhov. Dette er karakteren som Tolstojs meninger og tanker kanaliseres gjennom. Det var derfor det var så viktig for regissøren at denne rollen ble godt spilt, og han endte med å spille den selv. Det er stor enighet om at han gjør en strålende jobb som Pierre. Russerne oppgir Moskva og lar Napoleon innta en forlatt by. Men Pierre er en av få som er igjen. Hans hus blir et hovedkvarter for franskmennene. Han redder den franske kommandanten fra å bli skutt av en full og forvirret mann i husholdningen, og de snakker mye sammen om kveldene. Det hindrer ikke at Pierre blir arrestert for slåsskamp med franske soldater da han redder en ungjente fra flammene. Russerne satte nemlig fyr på Moskva da de trakk seg ut. Pierre skal henrettes, men berger noe tilfeldig etter at 5 andre fanger har blitt skutt og det egentlig var hans tur. Napoleon trekker seg ut, og Pierre blir med i fangetoget ut av byen mot Frankrike. Elendig vær og tidlig vinter utraderer den franske hæren på tilbaketoget. 2/3 av hæren dør. I kaoset frigjøres Pierre. Prins Andrei dør etter lengre tids pleie av Natasha. Veien til Natashas hjerte ligger åpen for Pierre.

Pierre har en tydelig utvikling gjennom filmen, fra en noe bortkommen mann uten retning, til en moralsk og filosofisk observerer. Den mannen Pierre utvikler seg til å bli, er nok nærmest hva Tolstoj selv tenker. Men han er ikke bare et talerør for Tolstojs humanitet, han blir sin egen person. Med sine feil og mangler, men også med en skarp observasjonsevne og mulighet for forandring og refleksjon.

War and Peace, både boken (som jeg har lest), og filmen er dypt patriotiske verk. Napoleon fremstilles som følelsesløs og uinteressert i soldatenes lidelse. Kutuzov, den russiske generalen, er forvirret og bablende, et bilde på krigens kaos. Alle flyfotoene er vakre, men de har også en dypere mening. De viser oss hva menneskene holder på med der nede på jorden, som Tolstoj var så fortvilet over. Krigens vanvidd og aristokratiets (vanvittige) festing foregår samtidig. Tolstoj selv reformerte skoler, utdannet og slapp fri sine egne livegne. Han ble meget religiøs og jobbet for sosiale reformer.

Dette er en gedigen produksjon. Brenningen av Moskva tok 10 måneder bare å planlegge. Det er bra, for det er vanskelig med reshoot når alt er brent ned. Bygninger ble reist, murstein ble malt på veggene. 15 000 soldater ble lånt ut fra hæren, sammen med helikoptre og fly. 23 tonn eksplosiver gikk med, sammen med 10 000 røykgranater. Og antall statister? 120 000!

Regissør Bondarchuk var ingen populær mann i filmmiljøet. Valget på ham som regissør av War and Peace var kontroversielt. Miljøet så på Bondarchuk som arrogant, med feil bakgrunn, for ung og for uerfaren. Han var dårlig likt sosialt sett også, og vanskelig å samarbeide med. Noe som kom til syne under denne produksjonen også. Litt overraskende at han ikke hadde noe til overs for Vyacheslav Tikhonov, som spilte prins Andrei. Tikhonov var ikke førstevalget hans, men filmmiljøet saboterte ham ved å ansette førstevalget i en rolle han ikke kom seg ut av da de hørte at Bondarchuk ønsket ham. Men han var ubestridelig meget intelligent, sofistikert, hadde god kunnskap om Tolstoj og filmens historiske periode. Han hadde også viljen og styrken til å gjennomføre en slik produksjon. Russere flest likte ikke de russiske regissøren som Vesten likte, som for eksempel Tarkovsky. De likte de små russiske filmene, som Ballad of a Soldier og The Cranes are Flying (som begge er i Criterion Collection og vil få en omtale her senere).

Som nevnt måtte både militæret og museum bidra med materiale til filmen. Alle gjenstander i filmen er fra perioden, og ble lånt ut i lange perioder, noe museum selvfølgelig led under. Våpnene ble nitidig kopiert. 5 generaler ble hentet inn som konsulenter. Amerikanske filmkritikere syntes at slagscenene var for kaotiske, men Tolstojs idé var jo at krig er kaotisk. Bondarchuk filmet utendørsscener ute, ikke i studio, og med håndholdt kamera for å få den kaotiske og realistiske effekten.

Filmen skjemmes av den brutale behandlingen av dyr. Hester går om kull i hopetall i slagscenene, og dessverre vet vi at for å få til det ble dyr skadet, ofte med fatalt utfall. Det er også en stygg jaktscene som involverer hunder og ulv. Disse scenene gjør at filmen er forbudt i England, så Criterionutgaven selges ikke der.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: War and Peace (Amerikansk versjon 1956), Napoleon (1928), Barry Lyndon og The Last Emperor.

Øyeblikket: Duellen mellom Pierre og den mulige elskeren til hans kone. Opptakten til duellen er interessant, med all sin usikkerhet og absurde æreskodeks. Men selve duellen demonstrerer det nesten surrealistiske i hvordan disse normene gjør at situasjoner eskalerer og lever sitt eget liv. Hva er kreftene som gjør at mennesker ender opp med å gjøre noe de ikke vil? Og formalitetene er tydeligvis viktigere enn å redde sitt eget liv.

Lyd og bilde

Bildeformatet er 2.35:1. Jeg må si meg veldig fornøyd med dette bildet. Perfekt er det ikke på langt nær, men stort sett er det skarpt og flott. Fargene er korrekte, detaljer er bra både i slagscener på avstand og i nærbilder av ansikter. Hudfarge er meget presist gjengitt. Det er en kaotisk opplevelse til tider, men bildet gjør jobben. Lyden er 5.1 surround DTS-HD Master Audio. Den er meget god. Mye aktivitet i bakhøytalerne, spesielt under ballscener og slagscener. Kjempefint!

Ekstramateriale

New interviews with cinematographer Anatoly Petritsky and filmmaker Fedor Bondarchuk, son of director Sergei Bondarchuk: Petrisky kom til filmen som kameraassistent, men ble etter hvert hovedfotograf. Han jobbet på filmen fra 1962 til 1969. Det første han gjorde var å få ned antall tagninger, som forgjengerne skjøt altfor mange av. Han var mannen bak idèen om å sette fotografene på rulleskøyter mens de filmet ballscenene. Det fungerte glimrende. En fotograf hadde den gangen mye større påvirkning på filmen enn i dag, siden det kun var han som så hvordan scenen ble seende ut i linsen. De hadde ikke monitorer som regissøren kunne se i. Forholdet mellom han og Bondarchuk ble anstrengt etter hvert, som for alle som jobbet med regissøren. 14 minutter. Regissørens sønn stiller opp i et intervju hvor han snakker om farens forhold til resten av bransjen, produksjonen og karrieren hans. Hans eneste tidligere film var Fate of Man, som ble meget populær. 7 minutter.

Two documentaries, from 1966 and 1969, about the making of the film: Den første er en tysk bakomfilm på 48 minutter kalt Voina I Mir, som betyr krig og fred på russisk. Det beskrives et filmsett uten stress og hast. Alle er tålmodige selv om de ligger langt bak skjema. Målet til staben er å gjengi boken så presist som mulig. Hundrevis av forskjellige uniformer ble laget, med alle distinksjoner. Dokumentar nummer 2 kan beskrives som mer av en propagandafilm om War and Peace. Den er holdt i fortellerstemme fra en i filmstaben. Vi ser hvordan de sminker blod på soldatene på slagmarken og slikt, men hovedsakelig er det lange sekvenser med de flotteste slagscenene og ballscenene. Rene reklamen. 30 minutter.

Television program from 1967 on actor Ludmila Savelyeva, featuring Sergei Bondarchuk: Fransk program på 27 minutter. Programmet er litt merkelig, med en fransk fortellerstemme som er uhyre generaliserende i sin omtale av russere. Russere er slik og slik, og tenker slik og slik. Moskovitter er «intenst likegyldige» til mye. Moskva ligger faktisk på breddegrad med Edinburgh. I Sovjet tjente alle skuespillerinnene like mye, uavhengig om de var med i en liten film, eller et stort internasjonalt verk som War and Peace. Så Ludmila Savelyeva som spilte Natasha Rostova må jobbe like mye som alle andre, og har hverken bil eller hjelp i huset. Natasha Rostova er den mest berømte personen i russisk litteratur. På slutten av programmet er det interessante klipp fra arbeidet med dubbingen av scenene hun har sammen med regissøren i rollen som Pierre.

New program with historian Denise J. Youngblood (Bondarchuk’s “War and Peace”: Literary Classic to Soviet Cinematic Epic) detailing the cultural and historical contexts for the film: En god presentasjon av forholdet mellom bok og film, og filmens posisjon i samtiden. Alle russere mener at Krig og Fred er den beste russiske boken noensinne. Tolstoj ønsket å formidle at russisk sjel, stolthet og folk var det som vant over Napoleon, ikke soldatene. Det er et dypt patriotisk verk av en religiøs mann. Sovjet var i tvil om hva de skulle forholde seg til verket på grunn av det. De valgte heldigvis å omfavne det. 47 minutter.

Janus Films rerelease trailer: Veldig kort trailer, kun ett minutt og 40 sekunder. Den er veldig rolig, med fokus på relasjonene mellom karakterene. Nesten ikke én slagscene. «The definitive epic of all time» – Roger Ebert

An essay by critic Ella Taylor: Veldig godt og langt essay! Jeg bruker en god del opplysninger herfra i omtalen av filmen, og det er den beste referanse jeg kan gi.

 


Hoop Dreams

Hoop Dreams (Criterion nr. 289) (Blu-ray)

USA – 1994 – Steve James (farger) –172 minutter – Dokumentar, Basketball, Afroamerikansk hverdagsliv

Håp og drømmer

Nivå 1 (uten spoilers)

Arthur Agee og William Gates er to store basketballtalenter som ønsker å komme til NBA. De får basketballstipend og skal gå på St. Joseph High School. Vi følger dem og familiene deres i 5 år gjennom oppturer og nedturer. De har hver sine utfordringer, hovedsakelig dårlig økonomi og skader.

Nivå 2 (med spoilers)

Arthur Agee gjør det ikke så bra på skolen, og kommer fra en familie med veldig trang økonomi. Familieforholdene er også ustabile, men til å begynne med får han mye støtte fra en entusiastisk familie. Mye av problemet ligger i at faren Bo er narkoman i perioder. Når moren mister jobben, blir det veldig trangt for familien. Vi får se, til Arthurs irritasjon, at strømmen blir kuttet og de er uten strøm i 3 måneder. De blir liggende etter med skolepengene, og til slutt mister Arthur plassen ved St. Joseph. Han må gå på Marshall i stedet, som er et vesentlig steg ned. Bo forlater familien etter 20 års ekteskap, men finner tilbake til familien senere. Han har da sittet i fengsel.

Williams familie klarer seg noe bedre økonomisk, og han får også stipend til St. Joseph. Han ligger et år lenger frem i løypa enn Arthur, men de går altså på samme skole. Han er sett på som det største talentet av de to. Hans eldre bror, Curtis, har vært en lysende basketballspiller og er en stor støtte for William. Han fremstår som en streng kritiker, men det er kjærlighet til broren som ligger i bunn. Hans karriere ble ikke så stor, mest på grunn av en vanskelig personlighet. Han gjør alt for at broren skal lykkes. William har en fin utvikling helt til en kneskade inntreffer.

På dette stadiet i filmen ser det ut som om det er William som har størst sjanse til å lykkes med sine NBA-planer. Arthur har måttet ta et skritt tilbake, og spille i en annen liga. Men Marshall får en eventyrlig rekke med seire og kommer lengre og lengre i Chicago bymesterskap. Filmskaperne vet at det kun er et spørsmål om tid før laget blir slått ut, for Marshall er egentlig utenfor ligasystemet. Derfor filmes hver kamp med store ressurser. Men de taper aldri, og går hele veien. Arthur løftes frem igjen som den store stjerna.

William må operere kneet, og en lang periode med opptrening følger. Klubblegen har ikke gjort god nok jobb, og operasjonen er ikke solid nok. For mye blir overlatt til Williams vurdering, og en ung basketballspiller vil alltid spille. Han starter opp for tidlig, og en ny operasjon må til. Forholdet til treneren blir anstrengt. Etter det siste comebacket er det tydelig at kneet fremdeles ikke er helt bra. William gjør små feil som han vanligvis ikke gjør. I en siste avgjørende kamp kommer William 5 minutter for sent til oppmøtet, på grunn av trafikkork. Han er vanligvis veldig punktlig, og dagene hans går fra 9 til 21.30 om kvelden. Allikevel blir han disiplinert av treneren, og blir sittende på benken i store deler av kampen. Som Curtis sier, det er ikke denne kampen du disiplinerer spillere. William klarer ikke å bidra til seier, i stedet slås de ut og Williams karriere er over. Dette med straffen gjorde stort inntrykk på William, og satt i lenge.

Williams familie fremstår som en solid enhet som støtter ham i hans iherdige forsøk på å bli best mulig. Arthur må streve mer med de utenomsportslige faktorene i sitt liv. Bo er en støttende far, men er alt for mye til og fra. Arthur reiser spørsmålet i kommentarsporet om det er best å ikke ha en far i livet sitt heller enn slik han har det. William har aldri hatt en faren sin til stede. Arthur opplever at faren kjøper dop i en skolegård hvor Arthur henger, rett foran filmteamet. Dette er et dokumentarisk scoop som festes til film. Bo forklarer senere at han ikke engang la merke til kameraene! Den type hendelser er nok bakgrunnen for en av de siste scenene i filmen, hvor Arthur står opp for seg selv i en èn mot èn basketkamp mot faren.

Det er et hardt miljø de vokser opp i. Da de feirer Arthurs 18 års dag, er moren glad for å kunne feire dagen, for det er ingen selvfølge. Ordene hennes skal få en bitter klang når vi senere får vite at moren er død, Bo er død og lillebroren til Arthur er død. Arthur blir ranet med pistol og fremstår sterkt preget av det. Hans beste venn begynner med narkotikasalg og havner i fengsel. De hadde lovet hverandre å aldri begynne med slikt. William sin eldre bror Curtis blir også skutt og drept.

William har alltid gjort det greit på skolen, og vi merker etter hvert som forholdet til treneren forverres, at basketball mister noe av gleden for ham. Han får en datter i tidlig alder, men hun blir sent og brått introdusert i filmen, kanskje som 2-åring. Grunnen er at William ikke ville fremstå som nok en altfor ung svart far, uten kunnskap om prevensjon og med et barn utenfor ekteskap. For dette barnet var ønsket, og giftemål er på gang. William planlegger et liv utenfor basketball.

Måten talentspeidere og skoler jobber opp mot disse ungdommene, kommer under kritikk i filmen. Nok et dokumentarisk varp gjøres ved å få flere av disse speiderne i tale. De tør ikke la være, siden de så på filmen som en mulighet til å komme tett på disse to store talentene. Men verken de eller skolene kommer heldig ut. En speider spesielt, Kevin O’Neill, er uvanlig ærlig i å beskrive kynismen. Det er en speider som alltid har stått for å si ting rett ut, som et image han har. Han kunne vel ikke bakke ut nå. De lever også under et hardt press. Finn den neste Michael Jordan eller få sparken. En speider på et lavt nivå skifter totalt syn på jobben sin i løpet av disse 5 årene, og slutter. Han er befriende ærlig og selvransakende. Nok et scoop.

PR-messig er det merkelig hvordan St. Joseph ordlegger seg på film. Det ser ikke bra ut. De endte med å saksøke filmen.

Disse stipendene som utdeles betyr ikke at det blir gratis for familiene å ha barna på skolen. Dette blir underkommunisert, og det er derfor Ageefamilien ender opp i situasjonen hvor de skylder St. Joseph penger. Arthur må slutte på skolen, og de får ikke engang karakterutskriftene før de klarer å spare opp pengene. Utskriftene må de ha for å gå videre på en annen skole.

Filmteamet forsto fort hvor viktig basketball er for svart ungdom i bykjerner. Skolene garanterer framtiden til de som står på og spiller bra. Man kommer videre til college. Skolefagene blir løftet frem, men egentlig handler alt om basketball. Hoop Dreams er en film som ikke har noe investert i hvordan utfallet blir, den dokumenterer bare livet deres. Det var befriende for guttene, siden de opplevde mye press fra omgivelsene, og da spesielt William. Mange begynte å leve sine liv gjennom dem. Williams bror og Arthurs far er gode eksempler på det. Med filmteamet kunne de prate om hvordan de egentlig hadde det.

William mener at Hoop Dreams viser hvordan han gikk fra å være en god spiller til å bli en middels spiller. Han var en sjenert og ryddig gutt. Kanskje skulle han og Arthur ha byttet trenere? William kunne ha tjent på å få litt løsere tøyler. Arthur kunne ha trengt mer struktur. Selv mener Arthur at han kan tilpasse seg hva som helst. Han har et gen for det.

Begge ender med å leve godt med at de ikke kom til NBA. William ble pastor i en liten kirke, Arthur har sitt motivasjonskurs for ungdom.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: When We Were Kings, Harlan County USA, «Vernon, Florida» og Murderball.

Øyeblikket: Jeg har valgt meg en scene som ikke har med basketball å gjøre, ei heller med de to hovedpersonene å gjøre. Det er en scene som viser at filmen forsøker å favne bredt og vise hele livet til menneskene vi følger. Arthurs mor har bestått sykepleiereksamen sin, og får tildelt diplomet sitt. Det er nesten ingen tilstede ved utdelingen, men det ser ikke ut til å plage noen. Det viktigste er at familien er på plass. Et tankevekkende grep ved scenen er når det klippes til neste scene som er en fullsatt basketballhall hvor Arthur spiller kamp. Det forteller oss noe om hva samfunnet verdsetter.

Lyd og bilde

På grunn av filmens natur og alder, er ikke dette noe referansekvalitet. Til tider får man følelsen av at det er et videobilde man ser på. Men stort sett er det grei kvalitet, og ikke noe man vil klage på da historien og tidsbildet er vesentlig her. Bluray virker dog unødvendig, jeg tviler på at jeg ville ha sett forskjell om det var en DVD-utgivelse. På en TV ville jeg helt sikkert ikke det, muligens på lerret. Formatet er 1.33:1 og lyden er 4.0 surround DTS-HD Master Audio. Jeg kan ikke si at jeg festet meg så veldig ved lydsporet, men det er en del aktivitet i bakhøytalerne spesielt under kampene.

Ekstramateriale

Two audio commentaries: one with filmmakers Steve James, Frederick Marx, and Peter Gilbert, and one with the film’s subjects, Arthur Agee and William Gates: Det første kommentarsporet med filmskaperne er helt klart det beste, og om du skal velge bare ett av dem er det dette du må ta. 3 timer med gode betraktninger og informasjon om ting som ikke kommer frem i filmen. Spesielt trekker de frem måten Curtis ble fremstilt i filmen. Det var ikke bevisst, men de kan se fra utvalget scener de valgte å beholde at det kan feste seg et galt inntrykk av ham. Båndet mellom de to Gatesbrødrene kommer ikke tydelig nok frem. Han kan oppfattes som urimelig kritisk og selvhevdende, men var ikke det av 2 grunner. Han sto opp tidlig for å kjøre William til treninger og skole, ofret veldig mye for lillebroren. Og han var faktisk en basketballlegende selv, et talent som kun ble stoppet av holdningene sine. Kommentarspor nummer 2 er laget av de to hovedpersonene. Her er det også ting å hente i løpet av de 3 timene, men noe har vi lært fra før og noe blir for detaljert. Begge sporene har fin flyt, og blir aldri stille lenge av gangen.

Life After “Hoop Dreams,” a new documentary that catches up with Agee, Gates, and their families: Denne 40 minutters dokumentaren om livet etter filmen er god. Det viser seg at selv om alle er fornøyd med filmen og at de var med, innser de også at de ble brukt på grunn av filmen. De har blitt signert til klubber på grunn av at de var med i filmen, og endt på benken. Ingen av dem kom til NBA, men William gjør et nytt forsøk i 2004. Rett før han må gi opp dette forsøket på grunn av ny skade, blir storebror Curtis skutt og drept. Arthur mister sin far Bo, som blir søkt opp og drept på grunn av noe som skjedde tidligere i livet hans da han var stoffmisbruker. En mann avtaler et møte med ham og skyter ham ved garasjen hans. I tillegg har Arthur mistet moren og lillebroren sin. Han har nå et motivasjonskurs som han holder for ungdom.

Additional scenes: 21 minutter med scener som ble kuttet fra filmen. Ingen store kontroverser her, man kan se at det var greit at de ikke kom med.

Collection of excerpts from Siskel & Ebert tracking the acclaim for Hoop Dreams: Filmen følger disse to ungdommene i 5 år, fra freshman High School til freshman college. Siskel og Ebert er samstemte i at dette er den beste filmen i 1994 og en av de beste filmene fra 90-tallet. Den er bedre «skrevet» enn noen annen film og inneholder vendinger du ikke hadde kunnet forutse. Det ble en viktig film for guttene og familiene. 15 minutter.

Original 1994 music video for the film’s theme song: En hiphop musikkvideo, ganske typisk.

Trailers: 2 trailers, hvorav den første er svulstig og typisk amerikansk i presentasjonen. Ganske dårlig. Den andre er friskere, og mer kreativ. Til sammen 3 minutter.

Essays by author John Edgar Wideman and filmmaker and critic Robert Greene: 2 helt greie essays. Middels nivå.

 


Blue Velvet

Blue Velvet (Criterion nr.977) (Blu-ray)

USA – 1986 – David Lynch (farger) –120 minutter – Thriller, Horror, Drama

Under overflaten

Nivå 1 (uten spoilers)

Jeffrey Beaumont (Kyle MacLachlan)er en ung mann som finner et avkuttet øre på en eng og tar det med til en politimann han kjenner. Sammen med politimannens datter Sandy (Laura Dern) forsøker han å finne ut hva historien bak øret er. Det fører han til en nattklubbsangerinne ved navn Dorothy Valens. Han sniker seg inn i leiligheten hennes, og det blir hans inngang til en underverden han ikke ante fantes i den lille småbyen. En verden hvor mennesker som Frank (Dennis Hopper) lever.

Nivå 2 (med spoilers)

Blue Velvet er den mest typiske Lynchfilmen som finnes. Som i Twin Peaks portretterer han en idyllisk amerikansk småby, med all-american livsstil og nabolag. Men som i Twin Peaks skal vi under alt dette, og aldri har Lynch vist det tydeligere enn når kameraet bokstavelig talt graver seg ned i jorden for å vise oss det som foregår under overflaten.

Jeffrey Beaumont er en dumdristig ung mann på ca 18 år. Han ser ut til å ville leke Hardyguttene og oppklare det som må være en kriminell handling som dreier seg rundt det avkuttede øret. Sandy blir på en måte Nancy Drew i historien, og hjelper til med å holde vakt og planlegge. Men Jeffrey blir tungt involvert, og mister kontrollen. Han kommer i kontakt med et miljø så brutalt og ondt at han ikke har mulighet til å være forberedt. Tingene han får se innenfra Dorothys klesskap involverer Frank, et kriminelt uhyre som opererer på et nivå man ikke skulle tro fantes i denne småbyen. Jeffrey mister uskylden på flere måter etter den første kvelden.

Denne kontrasten mellom de uskyldige tenåringene og den mørke underverdenen fungerer godt. Det naive balanseres mot det kyniske. I hovedsak er Blue Velvet en meget mørk film, med pustelommer av de lyse familiescenene. Men det er ingen tvil om at man kommer ganske rystet ut av filmopplevelsen, med et bestemt inntrykk av mørke og ondskap.

Det seksuelle forholdet mellom Jeffrey og Dorothy oppleves som skittent og altfor voksent for Jeffrey. Dorothy er et veldig skadet menneske, og insiterer på å bli slått av Jeffrey mens de har sex. Han gir etter, og det plager han i ettertid. Dette er å senke seg til Franks nivå, og fører til selvforakt for Jeffrey. Forholdet til Sandy er det sunne forholdet han burde pleie, men alt rundt Dorothy er spennende for ham. Sandy føler nok mer for Jeffrey enn han gjør for henne, men Sandy ofrer tross alt forholdet til kjæresten sin for Jeffrey.

En korrupt politimann viser seg å være del av Franks miljø. Jeffrey blir tatt av Frank på et av besøkene hos Dorothy og mot sin vilje tatt med på en lang kveld i en verden som er ukjent for ham. Her får vi blant annet servert en legendarisk versjon av Candy Colored Clown sunget av Dean Stockwell. Til slutt blir han banket opp og dumpet. Men det får ham ikke til å gi opp.

Sandys far kjenner selvfølgelig den korrupte politimannen, og Jeffrey forklarer alt for ham. Sammen sørger de for at Franks miljø blir brutt opp. Men Jeffrey havner først i en skremmende scene hvor Frank leter etter ham i Dorothys leilighet. Jeffrey skyter ham i hodet, og Frank faller død om på stueteppet, med hjernemasse tydelig sprutet utover teppet. Dette var ekte hjernemasse fra et menneske, skaffet til veie fra Tyskland.

Dennis Hopper spiller Frank, i en karrieredefinerende rolletolkning. Ingen hadde passet bedre i denne rollen, mye fordi Dennis Hopper selv er en galning. Han kan minne om Klaus Kinski som type. Hopper kom rett fra rehab, og hadde lite å gå på i Hollywood. Han hadde brent nesten alle broer til bransjen og hadde rykte på seg for å være trøbbel og umulig å kontrollere. Mange advarte Lynch mot å ansette ham. Hopper ringte til Lynch, og sa ganske enkelt at han ville ha rollen siden han var Frank. Lynch gikk tilbake til kafèbordet sitt hvor Dern og MacLachlan satt og fortalte dette. Dette var bra for filmen, men dårlig for Hopper mente Lynch.

Men Hopper viste seg fra sin beste side. Han var topp motivert og veldig seriøs. Han strammet opp andre skuespillere hvis de slakket av i holdninger og innsats. Og gir sin beste rolleprestasjon noen gang.

Det finnes mange likheter mellom Lynch og MacLachlan. Begge ser ut som gutter, og har til dels lik stil. Kanskje ikke så rart at Lynch ofte bruker MacLachlan i hovedrollene sine. Isabella Rosselini så på Dorothy Valens som en ødelagt dukke, og tolket henne ut fra det perspektivet. Grunnspørsmålet alle jobbet ut fra i filmen var: «Hvorfor finnes det mennesker som Frank i verden?»

Filmen hadde elendige forhåndsvisninger, men skulle med tiden bli en kultfilm og populær film samtidig. Om det er mulig. Produsenten Dino Laurentiis ville ikke gi final cut til Lynch i kontraktform, for da ville alle andre regissører også kreve det. Og det kunne han ikke gi dem. Men han tok Lynch i hånden på det, og han brøt aldri sitt ord.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Lost Highway, Inland Empire, Mulholland Drive, Wild at Heart, Fear X og Eyes Wide Shut.

Øyeblikket: Vannskillet der Blue Velvet viser muskler og forteller oss nøyaktig hva slags film den er. Da den tar steget ned i kloakken og sjokkerer oss med hva den fant flytende der. Si velkommen til Frank, det skumleste mennesket du ikke visste fantes. Frank er en miks av psykopati, pervertert sexdrift, aggresjon og voldelig atferd. Han er antageligvis også veldig usikker. Han liker å slå kvinner mens han har sex og inhalere en gass fra en maske samtidig. Og det skumleste av alt, Dennis Hopper fortalte Lynch at han var Frank. Og vi tror ham…

Lyd og bilde

Et fint bilde som gnistrer i sollys utendørs. Blue Velvet har derimot ikke så mye av det, siden våre protagonister og antagonister trives best etter mørkets frembrudd. Da er det mange scener i mørke trappeoppganger og dunkle rom. Men det håndteres bra av denne utgaven uansett. Formatet er 2.35:1 med to lydspor, et 5.1 Surround DTS Master Audio spor og et 2.0 Surroundspor. Jeg var godt fornøyd med 5.1-sporet. Spesielt da Jeffrey gjemmer seg i skapet, brukes surroundlyden godt.

Ekstramateriale

The Lost Footage, fifty-three minutes of deleted scenes and alternate takes assembled by Lynch: Mye spennende her. En riktig så sleazy bar får stor plass. Her finner det sted en merkelig jamsession. Som i Criterionutgaven av Fire Walk With Me er det mange fine scener her som nok kun har blitt kuttet pga tidsperspektivet. Filmen var opprinnelig 4 timer lang. Jeffrey sluttet på skolen for å være sammen med sin syke far. Mike, kjæresten til Sandy, får mye plass her. 53 minutter.

“Blue Velvet” Revisited, a feature-length meditation on the making of the movie by Peter Braatz, filmed on-set during the production: En tysk regissør får være til stede og filme under innspillingen. Han lager denne bakomfilmen i Lynch sin ånd. Eksperimentell, men dessverre også svevende, fragmentert og uten særlig innhold. 89 minutter.

Mysteries of Love, a seventy-minute documentary from 2002 on the making of the film: Lynch sin fantasi som ungdom var grunnidèen i Blue Velvet. Lynch forteller i kjent Lynchstil et beskrivende bilde på hva filmen kan være. Hvis du forstørrer et bilde av innvoller veldig mye og henger det på stua, vil folk si at det er et vakkert bilde. Så det. 71 minutter lang interessant dokumentar.

Interview from 2017 with composer Angelo Badalamenti: I dette 16 minutter lange intervjuet snakker Bandalamenti om hvordan han startet som filmkomponist. Han ønsket å slutte med pianotimer og heller spille ball med de andre gutta. Men storebroren presset ham tilbake. Og Bandalamenti fant ut at jenter likte å sitte ved siden av ham når han spilte. Så da var det jo greit.

It’s a Strange World: The Filming of “Blue Velvet,” a 2019 documentary featuring interviews with crew members and visits to the shooting locations: Dette var den første filmen som fotograf Frederick Elmes skjøt sammen med Lynch. Siden skulle det bli 7 filmer til. Vi får detaljert info om Mr.Ear, øret som blir funnet på engen, og hvordan det ble laget. 16 minutter.

Lynch reading from Room to Dream, a 2018 book he coauthored with Kristine McKenna: Kun et lydopptak av Lynch som leser fra en bok. En morsom historie om da han kysset Elizabeth Taylor, og at klipperen trakk seg fra filmen fordi han ikke orket å klippe scenene med Frank. Det sier jo litt. 18 minutter.

Excerpts by McKenna from Room to Dream: Fiaskoen med Dune fikk Lynch til å innse hva slags regissør han var. Hans arena er de små historiene. Lynch utviklet Blue Velvet i tre trinn. Det første var en følelse og tittelen. Det andre var et øre på en eng, siden øret er veien rett inn i hjernen. Det tredje var Bobby Vintons sang Blue Velvet. Filmen har inspirert mange masteroppgaver og blitt pensum på filmskoler.

 


White Dog

White Dog (Criterion nr. 455) (Blu-ray)

USA – 1982 – Samuel Fuller (farger) –90 minutter – Drama, rasisme

En rasistisk hund

Nivå 1 (uten spoilers)

En kveld Julie er ute og kjører, løper en hund ut i veibanen. Den blir skadet, og Julie kjører den rett til dyrlegen. Hun forsøker å finne eieren, men uten hell. Etter at hunden beskytter henne fra en voldtektsmann, bestemmer hun seg for å beholde den. Men hun vet ikke at hunden hun har i hus er en «white dog».

Nivå 2 (med spoilers)

Temaet for White Dog er rasisme. Schæferen blir et symbol for rasismen/rasisten og spørsmålet er om rasismen er medfødt eller tillært. Er det tillært, kan det antageligvis avlæres. Og metoden er utdanning av menneskene i et moderne og sivilisert samfunn. I filmen symboliseres dette gjennom reprogrammering av schæferen gjennom Keys trening av hunden.

Hunden Julie tar til seg, viser seg å være en «white dog», en hund som er trenet opp til å angripe svarte mennesker. Måten det ble gjort på, var å finne en svart fyllik, og gi han penger for å oppføre seg jævlig mot en hund helt fra den er valp. Den vil da naturlig forbinde smerte og ubehag med svarte mennesker. Blindet av hat mot plageåndene vil den angripe svarte mennesker overalt den ser dem senere i livet. Julie får oppleve dette da hunden angriper hennes mørkhudete kollega under en reklamefilminnspilling. Etter dette tar Julie hunden med til en hundetrener. Han er mørkhudet selv, og gjenkjenner straks en «white dog». Mannen heter Keys, og prosjektet med å reprogrammere hunden blir voldsomt viktig for ham. Keys ser det slik at om han klarer å reprogrammere en «white dog» til å ikke være rasistisk lenger og finne en generell metode, vil det være meningsløst for rasister å skape flere «white dogs».

Selv da hunden dreper en mørkhudet mann i en kirke, vil ikke Keys avlive hunden. Han kan ikke forske på en død hund. Han, hans sjef Carruthers og Julie beveger seg inn i farlig landskap ved å fortsette nå. De vil måtte sone i fengsel om politiet finner ut at de fortsatte å trene hunden, og ikke meldte fra hva hunden hadde gjort. Selv ønsker Julie å avlive hunden etter dette siste angrepet. Men hun blir overtalt.

En dag får Julie besøk hjemme. En koselig gammel mann står utenfor døren hennes med sine to barnebarn. Han har med seg en konfekteske til Julie som har tatt så fint vare på hunden hans. Julie konfronterer ham med at han har trent opp hunden til å bli en «white dog». Først ser han ubekvem ut, så lyser ansiktet hans opp i et stort smil og han forteller at han er stolt over den gode jobben han gjorde med den hunden. Julie kaster han ut, og han får en god dose skjellsord med på veien.

Langsomt klarer Keys å få resultater. Han startet treningen med mye beskyttelsesutstyr, og gradvis kan han vise mer svart hud uten at hunden klikker. Til slutt går den med på å få mat av en svart hånd. Julie blander seg i treningen en gang, og gir hunden mat. Keys blir rasende, siden dette setter treningen tilbake med minst en uke. Hunden skal bare fores av en svart hånd. Julie innser at hun har dummet seg ut med misforstått vennlighet.

Mot slutten av filmen har Keys oppnådd så god fremgang at det er på tide å la hunden møte en fremmed, svart mann. Han får faktisk lov til å klappe hunden, og prosjektet ser ut til å være vellykket. Men flere tester må til. Carruthers mener prosjektet er over og særdeles vellykket. Keys mener det er 99% vellykket, men går med på å ringe Julie og invitere henne til en siste test. Keys står i hundegården med bar, svart overkropp og ikke noe beskyttelsesutstyr. Men han har en revolver bak ryggen. Hunden slippes løs, og bykser frem mot Keys. Noen anspente sekunder og en spent revolverhane følger. Men kun en skikkelig rundvask venter for Keys. Dette ser lovende ut. Julie får lov til å kalle på hunden. Overraskende nok snerrer og knurrer den i det den setter fart mot henne. Men det samme gjentar seg, en lykkelig gjenforening. Det er ingen tvil, hunden er kurert. Rasismen er borte, aggresjonen er borte. Julie kan ta den med hjem, trygg på at hunden nå kan omgås alle mennesker.

Eller? Keys har advart mot at en reprogrammering kan ødelegge et hundesinn. Og det er det som har skjedd i dette tilfellet. For ut av det blå vender hunden seg mot den eldre, hvite mannen Carruthers som står i bortre ende av hundegården. Tenner blottes, leppene trekkes opp og en ny, dyp snerring høres. Så river den seg løs og setter fart mot Carruthers. Keys står rådvill med revolveren i hånden. Schæferen kommer nærmere og nærmere Carruther, stadig like målbevisst og aggressiv. Han flyr rett på Carruthers og forsøker å rive han i filler. Skuddene faller og hunden velter død over på siden. Carruthers er hardt skadet. Keys står fortvilt og ser at han har feilet igjen. Prosjektet er dødt, og en hund uten skyld er død. Men rasisten som skapte ham lever videre med sin familie…

Betyr dette at rasisme ikke kan fjernes fra samfunnet? Er mennesket grunnleggende rasistisk, og at vi ikke kan fjerne det helt? Kan utdanning av mennesker bare redusere problemet, og at selv utdannede mennesker kan fortsette å ha disse holdningene? Det kan synes som om det er det Fuller påstår. Rasismen sitter så dypt at det vil følge mennesket i all tid. Men det kan altså reduseres. Men sier filmen også at vi skal ha omtanke for rasistene, og forstå at det ikke er deres skyld at de er som de er? Skal vi forsøke å forstå dem, og se bakenfor fasaden?

Reprogrammering av hunden er en metafor for utdanning for mennesker. I filmen er hunden forgiftet av rasismen, men det er en tillært ting. Rasismen har de ikke fra fødselen av. Så om vi skjermer barna våre fra dårlig innflytelse er mye gjort. Utdannede foreldre vil gi mindre sjanse for at nye rasister vokser opp. Denne innfallsvinkelen er godt underbygd i forskning. Høyt utdannede mennesker er generelt mindre rasistiske enn lavt utdannede. Slik sett er utdanning i et samfunn èn vei til et mindre rasistisk samfunn.

White Dog er en ukjent perle, som heldigvis har blitt verdsatt nok av Criterion Collection til å få en utgivelse. Den ble lagt på hyllen da den var ferdig, av frykt for at den skulle tolkes rasistisk(!) Den fikk en liten lansering i Frankrike, og ikke kinolansering i USA før flere år senere. Den ble dømt til en tilværelse i obskuritet.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Guess Who’s Coming to Dinner, Farvel Bafana, Gentleman’s agreement og En Tørr, Hvit Årstid.

Øyeblikket: Da alle tror at testen er over, og hunden har bestått med glans. Den har godtatt den svarte hundetreneren, og etter noen nervepirrende sekunder blir det tydelig at den elsker Julie også. Men så dukker Carruthers opp, og selv om han er hvit klikker hunden på ham. Den hopper på ham og river han opp. Keys må skyte den. Et ufattelig nederlag, og betyr det at vi aldri vil bli kvitt rasime?

Lyd og bilde

Bildeformatet er 1.78:1. Dette er et godt DVD-bilde. Rimelig god skarphet, fine farger og OK når det gjelder detaljer. Jeg ser ingen skader, og i godt utendørslys er det et meget godt bilde. Mørke scener er litt mer utfordrende som vanlig. Lyden er grei nok. Dialogen gir et inntrykk av at den er lagt på i ettertid, den ligger litt «nære» i lydbildet, noe som er litt skjemmende. Men man venner seg til det. Lyden kommer forøvrig i mono.

Ekstramateriale

New video interviews with producer Davison, co-writer Curtis Hanson, and Sam Fuller’s widow, Christa Lang-Fuller: Manuset er basert på en artikkel i Life Magazine, som igjen ble fulgt av en roman. Curtis Hanson laget et manus, men fikk ikke regissere den. Da foreslo han Samuel Fuller. Fuller var kjent for å lage antirasistiske filmer. Siden Fuller liker å både skrive og regissere selv, samarbeidet de to om manuset. Hanson hadde fokus på jenta, mens Fuller fokuserte på Keys. 44 minutter.

An interview with dog trainer Karl Lewis-Miller: Greit intervju.

Rare photos from the film’s production: Ganske bra faktisk. Bildene av Fuller med hunden ved sin side er fine. 5 hunder spilte samme hund.

A booklet featuring new essays by critics J. Hoberman and Armond White, plus a rare 1982 interview in which Fuller interviews the canine star of the film: Hoberman fokuserer på tegneseriedialogen i filmen. Han føler at det fungerer, men er påfallende. Han anser Keys for å være en slags kaptein Ahab (du vet, fra Moby Dick) i sin besettelse med hunden. White følger opp med betraktningen om at Keys ønsker å etterutdanne (reprogrammere), og ikke nødvendigvis slette rasismen. Det morsomste materialet i heftet er intervjuet Fuller laget med hunden. Du verden for en reflektert hund! Fuller får sagt sine meninger ufiltrert gjennom hundens munn. Det fungerer bra.


Funny Games

Funny Games (Criterion nr.975)(Blu-ray)

Østerrike – 1997 – Michael Haneke (farger) – 109 minutter – Skrekk/Drama

Et lek vi er del av

Nivå 1 (uten spoilers)

En familie på tre skal feriere i feriehuset sitt. Plutselig dukker to unge menn opp for å låne egg. Dette blir opptakten til et mareritt for familien når det viser seg at de to er mer interessert i å utøve vold for voldens egen skyld. Og familien er tilfeldige ofre.

Nivå 2 (med spoilers)

Familien har rigget seg til i feriehuset, og George har gått ned til båten sammen med sønnen Georgie. Anna holder på i kjøkkenet da en ung mann, Peter, kommer på døren og ønsker å låne egg. Han får låne dem, men virker mer interessert i å tvære ut besøket. Da han mister eggene i gulvet oppleves det både for Anna og oss som drøying av tid. Da Paul også dukker opp og blir ubehagelig, forsøker Anna å få dem til å gå. De snor seg unna,  distraherer henne og kontrollerer situasjonen. Spillet vendes til kritikk av Anna og forurettede miner. George ankommer og får beskjed om å kaste dem ut. Men George er nølende og inntar feilaktig en slags meglerrolle. Det ender med at han får kneet sitt knust av en golfkølle. Skaden kombinert med Georges passivitet, skal gjøre ham til et lett offer for de to monstrene.

Spillet fortsetter som en selskapslek kun en part vil spille. I thrillere finnes det en uskreven regel om at man ikke skader hunder og barn. Haneke bryter den med intensjon. Spesielt sekvensen med barnedrapet tværes ut i tid, men selve drapet foregår offscreen. Derimot blir liket liggende godt synlig i en 10 minutter lang scene, hvor foreldrene er i samme rom. Det gir tid til refleksjon rundt en grusom situasjon.

Ved første øyekast kan Funny Games virke som om den handler om to unge menn som terroriserer en liten familie og spiller et sykt spill. Men Haneke er aldri så lett å gripe. Hans hovedanliggende er å vise oss at vi som tilskuere er medansvarlige for den rå volden vi blir eksponert for gjennom film. Mennesker forstår ikke hva vold er når ser det gjennom film og TV, og det fører til farlige situasjoner. Filmens fremste virkemidler er å bryte den fjerde veggen og to forskjellige skuespillmetoder.

La meg utdype: Ved å bryte den fjerde veggen, involverer Haneke publikum i historien. Det starter med et blunk fra Paul, men det er ikke nok til at vi er sikre på hva som skjer. Men senere henvender han seg direkte til oss, og spør om dette er nok. Så konkluderer han med at vi ikke har nådd vanlig spillefilmlengde ennå. Han drar oss altså ut av tilskuerrollen, og bevisstgjør oss på at det som skjer i filmen, skjer av hensyn til oss. Det mest ekstreme tilfellet av det å vise oss at vi ser på en film, skjer mot slutten. Anna gripe geværet og skyter Peter. Dette er den eneste scenen hvor vi ser eksplisitt vold, og scenen følger en tradisjonell skrekkfilm/thrillers oppbygging. Men Peter var ikke død, for Haneke bruker sin regissørmakt til å la Paul plukke opp en fjernkontroll og spole tilbake til rett før skuddet. Når filmen starter opp igjen, avvæpner han Anna med letthet. En tydeligere demonstrasjon av at vi ser på en film, kan knapt tenkes.

Den andre måten er å la de to skuespillerparene spille i to «forskjellige» filmer. Anna og George spiller i en tragedie, Peter og Paul spiller i en komedie/farse. Anna og George forsøker å håndtere en surrealistisk situasjon med en realistisk respons. Det kan ikke gå. Mitt ankepunkt eller bekymring mot filmen, som Haneke bekrefter i et av intervjuene, er at filmen kan sees «feil». Spesielt unge menn kan være tilbøyelige til å se filmen som en «kul» film, hvor de etiske og samfunnskritiske sidene forsvinner ut av vinduet. De to unge mennene som har kontroll på situasjonen blir forbilder og sett på som kule. Vi har sett det skje med andre filmer, som Natural Born Killers. Her har jeg en personlig anekdote å dele med dere. Som ung mann selv var jeg på kino i 1994 og så Natural Born Killers. Jeg så den sammen med en kamerat, og jeg husker godt hva han fortalte meg rett etter visning:  »Det var øyeblikk under filmen hvor jeg bare ønsket å snu meg mot deg og slå til deg». For en 23-åring var det mediekritiske aspektet ved filmen bortkastet, filmen ble sett som en ren actionfilm som pumpet opp adrenalinet. Min kamerat var ikke alene i denne lesningen av filmen, Natural Born Killers inspirerte flere unge par til å legge ut på drapsturnè flere land i verden.

I motsetning til Natural Born Killers skjer all volden i Funny Games off-screen. Det gjør at publikum orker å sitte ut filmen, men også at de må reflektere og forestille seg hva som skjer. Det fører ifølge Haneke til mer innlevelse. Folk ble provosert når de forsto at de selv driver handlingen frem gjennom sitt engasjement. Et bevis på det, som jeg tror Haneke koste seg voldsomt med, er at publikum klappet da Anna skyter Peter. De er tydeligvis «inne» i filmen. Når Haneke så spoler tilbake og visker ut denne hendelsen, føler publikum seg snytt og sviktet. Hvorfor gjør mennesker som Paul og Peter onde ting? Svaret kan være «hvorfor ikke?», når man ikke tror på de moralske eller religiøse holdningene som hadde forhindret det.

I Hanekes tidligere trilogi 71 Fragment, Bennys Video og Seventh Continent sitter publikum på trygg avstand og observerer volden. I Funny Games blir de involvert og en del av volden. I vanlige filmer kan man si at publikum blir forbrukere av vold. Et poeng som er verdt å merke seg, er at de unge mennene ikke tar med noen våpen til huset. Alt de bruker finner de i huset, enten redskaper som kan brukes til vold (golfkølle) eller redskaper som er ment for voldsutøvelse (jaktgevær). Slik kan man jo si at de voksne i familien ikke er uskyldige de heller. Reaksjonen til foreldrene etter at sønnen blir drept, kan virke merkelig. De er veldig fokusert på seg selv og sin overlevelse, og ser ikke ut til å sørge i særlig grad eller ta inn over seg sønnens død. Men denne reaksjonen er realistisk, forsikrer Haneke oss om i et intervju.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Natural Born Killers, Pulp Fiction, Man Bites Dog og Hanekes egen Hidden.

Øyeblikket: Etter lang tid med desperasjon, mishandling og frykt, mobilisere Anna viljen og determinasjonen som skal til for å gripe en mulighet som byr seg. Hun kaster seg over geværet, får vendt det mot Peter og blåser ham til en verden bortenfor vår. Men Paul plukker bare opp fjernkontrollen, spoler tilbake til før hun får tak i geværet og avverger situasjonen med letthet da filmen ruller i gang igjen. Dette er den ultimate påminnelsen om at vi ser en film, og vil dele publikum i to hva responsen angår. Grepet minner om et han gjør i Hidden, som jeg håper å snakke mer om i denne bloggen om filmen blir gitt ut av Criterion Collection i fremtiden.

Lyd og bilde

Funny Games presenteres til oss i et 1.85:1 bilde, med 5.1 surround DTS Master Audio. I en film med så mye off-screen lydeffekter, er det viktig med et godt lydspor og det får vi. Retningsbestemte effekter gjengis presist og riktig. Bildet er jevnt over godt, med gode detaljer i nærbildene. Kontrast og skarphet er også bra. Om jeg skal ha noen innvendinger vil det gjelde de dunkle innendørsscenene, som kunne vært mer imponerende. Men for all del, et godt bilde.

Ekstramateriale

New interviews with Haneke and actor Arno Frisch: Vi starter med Hanekes intervju på 25 minutter. I 1967 hadde Haneke idèen om «Weekend», en film om en ung mann som har begått en forbrytelse ved et uhell og gjemt seg i et feriehus hvor en familie ankom. De overrasker ham og ting begynner å skje. Han fikk støtte fra German Film Fund, men altfor lite. Mange år senere plukker han manuset frem og skriver det om. Klisjeen ville ha vært å la forbryterne komme fra arbeiderklassen, men det ville ha vært å rive fundamentet bort fra den egentlige historien. Da hadde det blitt en søken etter sosiologiske årsaker i stedet for en kritikk av publikums medvirkning til vold på film (min tolkning). Arno Frisch: Filmens innendørsscener ble innspilt i studio, noe som gir skuespillerne meget god kontroll. Det ble et kammerspill. Hans karakter, Paul, er mange karakterer i èn, hvorav den psykopatiske seriemorderen kun er èn. Dette understrekes av navnene de to gir hverandre, som Beavis/Butthead, Tom/Jerry, Helan/Halvan og Peter/Paul. Arno tror at publikum ikke taklet bitende ironi kombinert med brutalitet. De som forlot kinosalen vippet setet opp med et smell for å markere sitt standpunkt. Natural Born Killers og Pulp Fiction var innom samme tema på samme tid. 18 minutter.

New interview with film historian Alexander Horwath: Denne filmhistorikeren har en akademisk tilnærming til filmen, som gir oss en noe mer teoretisk vinkling på filmen. Han mener publikum er del av eksperimentet, både mens den utfolder seg og i tiden etterpå. Filmtidsskriftet Cahiers de Cinema var aldri glad i Haneke, kanskje fordi han ikke var eksperimentell nok i kameraarbeidet. 28 minutter.

Press conference from the 1997 Cannes Film Festival featuring Haneke and actors Susanne Lothar and Ulrich Mühe: Kjempeinteressant segment på 44 minutter. Haneke ønsket at publikum skulle gå ut av kinosalen med et litt annet syn på vold etter filmen. Han var ikke interessert i om det var psykopater eller rike unge menn som kjedet seg som sto bak volden. «Vold uten motiv» er et symptom på vårt industrialiserte mediasamfunn. Filmen inspirerte 3 lignende situasjoner i virkeligheten, i Spania, USA og Tyskland.

Trailer: En kort, kontrastfull trailer på ett minutt og 12 sekunder. Vi får se klipp fra begynnelsen og klipp fra slutten. Stilig.

An essay by critic Bilge Ebiri: Meget innsiktsfullt essay! Haneke avslører publikums ansvar for vold på film. Vi blir bevisst vår posisjon som publikum og forbrukere når Paul blunker til oss. Er vi på familiens side eller på Peter og Pauls som er våre virkemmidler for at filmen skal bli en skrekkfilm?