Ashes and Diamonds

Ashes and Diamonds (Criterion nr.285)(DVD)

Polen – 1958 –Andrzej Wajda (svart/hvitt) – 105 minutter – Motstandskamp, drama

Etterspill

Nivå 1 (uten spoilers)

Verdenskrigens siste dag i 1945: Polen står foran en ny kamp, mot kommunister med sovjetisk støtte. Den Polske Hjemmehæren fortsetter kampen, men nå gjennom attentat mot kommunistiske nøkkelpersoner. Maciek har fått i oppdrag å ta livet av Szczuka, en kommisær innsatt av Moskva. Men første forsøk mislykkes.

Nivå 2 (med spoilers)

Det har vært en spennende reise å fordype seg i disse tre filmene fra Polen motstandskamp under 2.verdenskrig. I A Generation følger vi den daglige motstandskampen med organisering og illegale operasjoner. I Kanal er det Warszawaopprøret som skildres gjennom en tropp fra den Polske Hjemmehæren som må ned i kloakken for å overleve. I Ashes and Diamonds er det etterspillet av naziokkupasjonen som skildres. Ikke før er nazistene borte før kommunistene forsøker å ta over styringen. Og Hjemmehæren får en nye fiende.

Filmen starter med et idyllisk landsbyscenario, himmelen er skyfri og kameraet senker seg nedover langs spiret på en kirke. I denne kirken skal snart en mann bli skutt inn gjennom døren til han faller død om i en slags Kristuspositur. Maciek og Andrzej er hovedmennene bak et attentat som viser seg å være mislykket. De dreper to andre menn enn mannen som var målet, nemlig den sovjetstøttede polske kommisæren Szczuka.

Jeg får en følelse av at okkupasjonen av Polen under krigen har en parallell til situasjonen Norge sto i under krigen. Der skjedde det også et skifte i fokus hos motstandsbevegelsen da krigen gikk mot slutten. Straks krigen var over, vendte motstandsbevegelsen blikket mot kommunistgrupperinger som Oswaldgruppen. Selv om de hadde en stor del av æren for at den tyske okkupasjonsmakten som sto i Norge fikk hendene fulle med illegale handlinger, ble de utstøtt etter krigen. Arbeiderpartiet gikk etter dem og marginaliserte både dem og innsatsen de hadde nedlagt under krigen. Milorg samarbeidet med dem under krigen, blant annet ved å bestille attentat fra dem mot utvalgte fiender. Oswaldgruppen var gjennom hele krigen mer aktive med våpen i hånd. Mot slutten av krigen i Polen, begynte den polske Hjemmehæren å se på kommunistene som den største trusselen. Derfor ble sovjetstøttede polske kommunister et mål for attentat.

Maciek sverger på at han skal fullføre oppdraget sitt, og at Szczuka skal likvideres. Skjebnen vil ha det til at de møtes flere ganger, først tilfeldig, deretter med en plan for øyet fra Macieks side. To ganger gir Maciek fyr til Szczukas sigarett, men trenger bekreftelse fra sin leder Andrzej om at dette er en mann som må drepes. Szczuka framstår som en sympatisk mann (og ligner litt på Stellan Skarsgård). Han har også slåss mot fascistene i Spania på 30-tallet, noe polakkene kan verdsette. En polakk kjemper alltid de håpløse kampene, og polsk blod spilles alltid forgjeves.

Handlingen i Ashes and Diamonds utspiller seg krigens siste dag og natt. Fremtiden åpner seg for Maciek gjennom møtet med den vakre bartenderen Krystyna. Plutselig har Maciek muligheten til å omstille seg fra et liv i kamp, til et liv med håp og kjærlighet. Men oppdraget ligger der og kniver med hans egen lykke. Hva vil han velge? Han diskuterer med Andrzej, seg selv og kjærligheten representert ved Krystyna. Pliktfølelsen seirer, og han dreper Szczuka i en mørk gate. Derfra går det bratt utforbakke og han ender død på en søppelfylling, skutt av kommunistene. Drapet på Szczuka er et bilde på at forening innad i Polen eller mellom generasjonene ikke er mulig. Fyrverkeriet som går av samtidig er en ironisk kommentar til at dette ikke er noe å feire.

Hvordan den indre kampen i Maciek utspiller seg, illustreres gjennom observasjoner han gjør. Fra hotellrommet blir han vitne til en opprivende scene i leiligheten på andre siden av gaten. Vi ser en kvinne som sørger over en av mennene Maciek har drept. Senere skal han se dem ligge døde under et klede i kirken. Dette gjør inntrykk på Maciek, han gjør det karakteristiske skuldertrekket hvor skuldrene aldri går ned igjen. Han er fortapt i situasjonen. Noe av det samme gjør han etter at han har skutt Szczuka. Han kaster pistolen fra seg i avsky. Han er slettes ikke sikker på at dette drapet var riktig. Men han har drept symbolet på fremtidens Polen, styrt av kommunister. Var det rett?

I filmen er kameraet alltid aktivt, det er ikke en passiv observatør. Speil brukes for å antyde doble identiteter, både hos Maciek og Szczuka og kanskje alle oss mennesker. Maciek var en bifigur i romanen som ble løftet fram til å bli hovedperson i filmen. Szczuka gikk motsatt vei. Sensuren var nok ikke forberedt på at kommunistmorderen skulle bli så sympatisk fremstilt. Men også Szczuka blir sympatisk fremstilt. Et spørsmål vi kan stille oss er hva som skyldes sensuren og hva som bunner i  Wajdas ønske? Uansett gikk slutten gjennom sensuren siden kommunistene var fornøyd med at kommunistmorderen dør på en søppelfylling som fortjent. Men den vanlige polakk vil nok tenke at det er noe galt med et system som lar en god og sympatisk mann som Maciek dø på en søppelfylling.

Ashes and Diamonds går for å være et mesterverk, en av de store europeiske filmene i etterkrigstiden. Wajda var spesielt inspiret av amerikanske regissører som Orson Welles og William Wyler, og det kan vi blant annet se av den utstrakte bruken av deep fokus, dypfokus, i filmen. Vi ser et eksempel på dette i en scene i foajèen på hotellet. Andrzej står i en telefonboks i forgrunnen, Maciek henger ved disken lenger bak i bildet og helt bakerst ved inngangen kommer Szczuka inn døren. Alt er i fokus. I denne filmen beveger filmstaben seg vekk fra de tidligere filmenes inspirasjon fra italiensk nyrealisme. Spesielt en scene er symboltung. I stedet for å tenne et lys ved graven til de falne, lager Maciek sin egen seremoni med tente vodkaglass hvor han og Andrzej sier navnet på de falne soldatkameratene sine. Den scenen slapp gjennom sensuren.

Ashes and Diamonds kan sees som et filmatisk motstykke til Dantes Den Guddommelige Komedie, med 2.etasje i hotellet som Himmelen, 1.etasje med lobby og bar som Skjærsilden og kjelleren med sine toaletter som Helvete. Hvis du vil. Toalettene er virkelig et helvete.

Hva så med tittelen? En tolkning er at Polen ligger i aske etter krigen, både materielt og menneskelig. Men det finnes diamanter her også og for Maciek er diamanten Krystyna. Og hvorfor bruker han solbriller hele tiden? Fordi øynene hans er skadet etter altfor lang tid nede i kloakken under Warzawaopprøret.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: The Cranes are Flying, Army of Shadows, Kanal, A Generation og Flammen og Sitronen.

Øyeblikket: Macieks dødsscene. Han er skutt i magen, og har flyktet ut på en søppelfylling. Her skal han dø. Han har ikke mer krefter igjen og faller sammen. Han klynker og trekker seg sammen i fosterstilling. I dette øyeblikket er han så forferdelig alene som vi alle er når vi dør. «Man fødes alene og man dør alene», sier et ordtak. Maciek sparker hardt fra med bena, som om han forsøker å sparke døden unna. Eller er det fosteret som sparker i magen? Uansett, det blir ingen gjenfødelse av Polen som nasjon her. Han dør bare, helt alene…

Lyd og bilde

Disse filmene i Three War Films-boksen har blitt bedre og bedre i bildekvaliteten. Ashes and Diamonds har et godt DVD-bilde, og den første av filmene med et bredere format enn 1.33:1 God kontrast, uskadet, rimelig skarpt og med dypfokus flere steder. Noen scener er litt skjemmet av dårlig fokus. Men allikevel vil jeg si det er en fin DVD. Bildeformatet er 1.66:1, lyden er mono og klar.

Ekstramateriale

Audio commentary by film scholar Annette Insdorf: Et rimelig godt kommentatorspor. Insdorf er utvilsomt kunnskapsrik, og det er mye å hente her om både symbolikk og produksjonen. Men det blir litt monotont, hun kunne godt ha gitt oss en spenstigere presentasjon.

Andrzej Wajda: On Ashes and Diamonds, a 35-minute exclusive new interview with the director, second director Janusz Morgenstern, and film critic Jerzy Plazewski: Til tider interessant, men i lengre perioder kjenner jeg at jeg blir noe likegyldig til det de prater om. Et ekstramateriale på det jevne.

Vintage newsreel footage on the making of Ashes and Diamonds: Dette kan du godt hoppe over. 1 minutt og 22 sekunder.

Rare behind-the-scenes production photos, publicity stills, and posters: Plakatene var spennende, et par av promoteringsbildene var stilige, mens bildene fra produksjonen var uinteressante.

A new essay by film scholar Paul Coates: Godt essay om filmen, rimelig langt. Spesielt tar han opp balansegangen filmen må finne mellom regimet og publikum for at den skal ha relevans. Han bruker også mye plass på symbolbruk, filosofer og doble motiver. Som hvordan Macieks nedskyting med maskinpistol av de to mennene på begynnelsen av filmen speiles i bruken av brannslokkingsapparatet under festen mot slutten av filmen. Les dette essayet!


Kanal

Kanal (Criterion nr. 284)(DVD)

Utdrag fra filmen

Polen – 1957 –Andrzej Wajda (svart/hvitt) – 97 minutter – krigsfilm

Warszawaopprøret

Nivå 1 (uten spoilers)

Polen mot slutten av andre verdenskrig. Polakkene starter et opprør mot nazistene for å frigjøre seg. Den Røde Armè har felles fiende med polakkene mot Hitlers styrker. Den Polske Hjemmehæren skrider til verket med stor entusiasme og selvtillit.

Nivå 2 (med spoilers)

I den første filmen i Andrzej Wajda Three War Films, A Generation, kan vi se sporene etter jødeopprøret i bakgrunnen. Det neste opprøret på polsk grunn var Warszawaopprøret. Litt om bakgrunnen: Mot slutten av krigen, i 1944, hadde som kjent Sovjetunionen kastet seg inn i krigen på alliert side. Første del av krigen hadde Stalin og Hitler en ikke-angrepspakt som gjorde at Sovjet ikke blandet seg inn da Tyskland tok invaderte land rundt seg. Motivert av det faktum at Polen og Sovjet nå hadde en felles fiende i Tyskland, mobiliserte Den Polske Hjemmehæren. Warszawaopprøret var tenkt som gnisten som skulle føre til at russerne kastet nazistene ut av Polen. Polakkene var sikre på at sovjetrusserne ville krysse elven Vistula og angripe tyskerne. Men Stalin hadde ingen interesse av en sterk polsk hjemmehær siden han hadde tenkt å legge under seg Polen senere. I hans hode var det fornuftig å la to fiender marginalisere hverandre. Så Den Røde Armè ble stående som tilskuere til kampene mellom dem. Ingen hadde forventet at kampene skulle vare lenger enn en uke. Men de skulle vare i 63 dager! Denne tiden som Den Røde Armè ventet, førte til at Sovjet ikke rakk å ta Berlin alene. Dermed ble Warszawaopprøret grunnen til delingen av byen i fire soner.

Polakker er kjente for å kjempe de håpløse kampene. Det ligger i polakkens sjel. De vil gå 100% inn i noe de vet ikke kan vinnes. Russerne følte at opprøret var initiert av London, og at det politiske målet var Sovjet. Kanal var den første filmen som beskrev Warszawaopprøret. Over 200 000 mennesker døde i kampene, kanskje så mange som 250 000. 700 000 mennesker ble drevet på flukt. Byen lå i ruiner.

Filmen starter med at vi ser en sliten tropp, redusert fra 70 soldater til 43. Flere av dem er kvinner, og det er en styrke med disse filmene at de viser kvinnenes innsats i de væpnede styrkene. Etter enda en trefning, hvor de mister 12 soldater og 10 skades, er moralen kjørt. De føler de kjemper forgjeves. Den eneste utveien for dem er å rømme ned i kloakksystemet. Men der ned er det mange utfordringer. Det blir som nedstigningen til Helvete i Dantes bok. Kloakkvann, lite oksygen, bombede ganger og drukningsfare. Og tyske soldater, enten der ned med maskingevær eller oppe i veien med håndgranater på vei ut av nevene og ned i kummene.

Nede i kloakken er det hver mann for seg selv. De mister struktur og oversikt i irrgangene og de stadig flere valgene av retning. Oksygenmangel gjør dem kraftløse, og musikeren blant gruppen mister forstanden. En liten kjærlighetshistorie blir det også plass til. Daisy og Jacek finner hverandre. De ser lenge ut til å klare seg godt, men deres ferd ender i en utgang til Vistula. Problemet er at det er montert et gitter der. Daisy holder den skadete Jaceks øyne lukket, så han ikke skal kollapse når han ser det.

En annen soldat klarer å komme seg opp, kun for å havne i klørne på nazistene som allerede har tatt alle de andre. En stor haug med henrettede ligger langs en murvegg. Den iherdige troppsføreren klarer også å komme seg opp av kanalen og ut i det fri. Han kommer opp i en utbombet del av Warszawa, et scenario som ikke var vanskelig å rekapitulere i 1957 i Warszawa. For fremdeles lå deler av byen i ruiner, så det vi ser er ekte. Da offiseren forstår at troppen hans ikke følger med opp, går han ned igjen for å finne dem. Men først etter å ha skutt sin adjutant, av grunner som fremstår uklare. Kanskje ble han gal.

Som i A Generation brukte produksjonsteamet ekte ammunisjon, utrolig nok. Filmen blir bestående av to deler. En foregår utendørs i en realistisk, dokumentarisk stil. Den andre delen foregår i kloakken, med kraftig lyssetting som skaper et mer kunstig preg. Slik sett en schizofren film i uttrykket sitt.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: A Generation, Ashes and Diamonds, Ivan’s Childhood, Come and See og Overlord.

Øyeblikket: Etter en strabasiøs ferd gjennom kloakken, kommer soldaten opp av kloakkummen. Han er fullstendig blindet av sollyset, men vi tror alle at han er fri. Så ser vi vi den svarte støvelen ved siden av ham. «Hende hoch!» Den tyske offiseren står bare og sanker inn polske soldater som kommer opp fra kloakken, uten å bruke en kalori. Kameraet viser oss mer av omgivelsene. Vi ser en fullstendig resignert motstandsgruppe med bøyd hode, og lik langs en murvegg. Absolutt og fullstendig nederlag.

Lyd og bilde

Bildeformatet er 1.33:1, med mono lyd. Bildet er generelt noe bedre enn A Generation, selv om kloakkscenene er utfordrende. Her måtte det lyssettes kraftig, noe som skaper en litt ekspresjonistisk stil. Uten lyset ville det vært et uklart og dunkelt bilde. Jeg synes bildet er klart godkjent. Lyden er god.

Ekstramateriale

Andrzej Wajda: On Kanal, a 27-minute exclusive new interview with the director, assistant director Janusz Morgenstern, and film critic Jerzy Plazewski: Et veldig fint intervju om Warszawaopprøret. Dette var den første filmen om det temaet. Sensuren var ikke hovedproblemet sier Wajda, men manuskommisjonen som bestemte hva som skulle produseres. Kanal var filmen som gjorde at Wajda bestemte seg for å satse på regikarrieren.

Jan Nowak-Jezioranski: Courier from Warsaw, a new 28-minute interview by Wajda of a Warsaw Uprising insider: Dette var som en historietime, fortalt av en av dem som hadde stor innflytelse på igangsettelsen av opprøret. Han trekker inn storpolitiske hensyn og taktikk. Nowak-Jezioranski hevder at oppdelingen av Berlin i soner ikke ville vært mulig uten Warszawaopprøret og de 63 dagene det forsinket russerne mot Berlin. 28 minutter.

Rare behind-the-scenes production photos, publicity stills, and posters: For en gangs skyld fant jeg stor glede i stillbilder fra produksjonen. Mange av bildene er stemningsfulle, gripende og tøffe. Spesielt er filmplakatene kreative og gode.

A new essay by film critic John Simon: I dette meget gode essayet diskuterer Simon opprørets påvirkning på storpolitikken. Russerne ventet på den andre siden av elven Vistula, og lot polakkene bli marginalisert av tyskerne. Stalin så ingen grunn til å la polakkene blir sterke siden han selv ville ta Polen etterpå. Russerne skjøt til og med ned vestlige forsyningsfly på vei til polakkene.


A Generation

A Generation (Criterion nr. 283)(DVD)

Fant ingen trailer.

Polen – 1955 – Andrzej Wajda (svart/hvitt) – 87 minutter – Motstandsbevegelse, krig

Motstand!

Nivå 1 (uten spoilers)

A Generation utspiller seg i Warsawa under tysk okkupasjon i andre verdenskrig. Stach begynner i jobb på en møbelfabrikk. Arbeiderne tilhører forskjellige fraksjoner av motstandskampen, det samme gjør ledelsen. Stach blir etter hvert del av en gruppe som er ganske så aktiv, ledet av den unge kvinnen Dorota.

Nivå 2 (med spoilers)

A Generation er del av Andrzej Wajdas Three War Films-utgivelse fra Criterion Collection. De to andre filmene i boksen er Kanal og Ashes and Diamonds. Denne første filmen fra 1955 markerer starten på det som skulle bli kalt Den Polske Skolen. Bevegelsen kjennetegnes av ekspresjonistisk svart-hvitt utseende og tung symbolikk fra polsk romantikk.

Stach er en ung mann som har den vanlige tøffe fremferden som tilhører denne aldersgruppen. Han er usikker, men fremstår ikke slik. Dermed kan man si at A Generation er en oppvekstfilm, samtidig som det er en film om livet under okkupasjon. Det blir jo både en utvikling som menneske og søking etter kjærligheten. Selv i slike livssituasjoner finner mennesker en partner, og livet skal jo gå sin vante gang. For Stach manifesterer kjærligheten seg i form av den unge og vakre motstandslederen Dorota.

Før Stach begynnte på fabrikken, pleide han og vennene hans å stjele kull fra tyske togtransporter. Det kan sees som en tidlig motstandskamp, da de neppe hadde ville stjålet fra polske medborgere. En gang går det galt og en av dem blir skutt og drept av vaktene. Kullet er symbolsk med sin svarte farge og opphav til ild. Til tider skal ghettoopprøret bli vist som et inferno i flammer og røyk, som passer godt med kullets svarte symbolikk og bildenes dunkle utseende. Vi ser senere at det brenner i bakgrunnen i jødekvarteret mens polakken hygger seg på tivoli.

Det skjer et jødeopprør i ghettoen, de slår tilbake da de forstår hvilken vei det bærer. Polakkene er delt i jødespørsmålet, der som i mange andre land. Noen synes at jødene får som fortjent, andre er likegyldige og lukker øynene, mens atter andre aktivt forsøker å redde dem. Wajda adresserer dette forsiktig, blant annet med en kommentar fra en kollega av Stach som sier: «Til og med yids slåss nå.» Vi må huske på at Wajda balanserer på en fin line mellom kommunistenes sensur og befolkningens oppfatning, og kommunistene ville ikke godta annet enn heltehistorier om jødespørsmålet. Samtidig vet polakkene hvor mye kommunistene gjorde i praksis. Misnøyen var stor med det faktum at grunnen til at polakkenes store mobilisering mot nazistene ble sabotert, var at Sovjet ikke hjalp dem. Hjemmehæren hadde forventet hjelp fra Sovjet siden de nå hadde en felles fiende. Men Sovjet ville ikke ha en for sterk polsk hær med tanke på fremtiden.

Den mest dramatiske aksjonen Stach var med på, var kanskje drapet på en tysk offiser på en kro. De går rett bort til offiseren og Jacek skyter ham rett ned. Han er en løs kanon på dekk, og illustrerer på en fin måte alle utfordringene som ligger i det å organisere mange forskjellige mennesker i motstandskampen. Strukturer med naturlig autoriteter er ikke etablert, og meningene er mange om hvordan kampen skal føres. Jacek var i tillegg nervøs og usikker på motet sitt og holdningen til motstandskampen generelt. Dorota viser sin autoritet og lederegenskaper i måten hun løser situasjonen med Jacek. Hun blir et godt eksempel på den enorme innsatsen kvinner gjorde i motstandsbevegelsene i de ulike europeiske landene.

Filmen viser forskjellige måter å drive motstandskamp på. Selvfølgelig viser filmen kommunistisk motstandskamp på en ekstra fordelaktig måte. Paradoksalt nok ønsket myndighetene å klippe vekk scenen hvor den eldre formannen holder en monolog om Karl Marx! Grunnen var nok at de ikke ønsket å dra oppmerksomhet mot det faktum at i et kommunistisk samfunn tas det også ut et overskudd, men nå havner det hos myndighetene. Så for mye fokus på at noen henter ut arbeidernes slit i kroner og øre uten å gjøre noe for det er uheldig. Filmen viser også hvordan ledelsen ved fabrikken skjuler våpen for den største delen av motstandsbevegelsen, Den Polske Hjemmehæren (The Polish Home Army), som de også støtter med penger. De sto i opposisjon til den kommunistiske Folkevakten (The Peoples Guard). Her ser jeg paralleller til norsk motstandskamp, mellom fraksjoner som Milorg og de kommunistiske grupperingene som Oswaldgruppen. De også hadde et samarbeid, for eksempel ved at Oswaldgruppen utførte likvidasjoner på bestilling fra Milorg, siden Milorg i lang tid ikke løsnet skudd mot tyskerne i Norge. Et slikt begrenset samarbeid foregikk nok også i Polen. Kommunistmotstandsbevegelsen i Polen kom sent i gang, først etter at Sovjet erklærte krig mot Tyskland midtveis i 1941. Før det hadde jo Stalin og Hitler en ikke-angrepspakt.

A Generation var en film som nesten i sin helhet ble skapt av debutanter. De årvåkne vil legge merke til Roman Polanski i sin aller første opptreden på lerretet. En følge av at de var debutanter, var de risikofylte valgene de tok. De brukte ekte ammunisjon, for eksempel i scenen hvor de henretter den tyske offiseren på kroa. Da skjøt de med ekte kuler i en sandsekk rett ved siden av skuespilleren og en livredd og skjelvende kameramann. Inspirasjonen til Wajda og de andre regissørene i Den Polske Skolen var i hovedsak italiensk neorealisme. Regissører som De Sica og Roberto Rossellini, og filmer som spesielt Paisan.

Jeg synes vi får en god og realistisk fremstilling av livet under naziokkupasjonen, som vanlig i europeisk krigsfilm. Historiene formidles med en helt annen realisme og troverdighet enn vi får se i amerikanske krigsfilmer. Ofte er virkemidlene neddempede, men virker allikevel sterkt på publikum. Et eksempel er scenen hvor fabrikkarbeidere må gå til og fra jobb på en vei hvor mennesker er lynsjet i lyktestolper langs veien. Slik går det om du motarbeider okkupasjonsmakten.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: The Shop on Main Street, Kanal, Ashes and Diamonds, The Two of Us, Ivan’s Childhood, Blodveien, Army of Shadows og selvfølgelig Roberto Rossellinis War Trilogy. Nesten alle disse har jeg skrevet omtaler om.

Øyeblikket: Coveret viser oss en trappeoppgang sett nedenfra. Dette er fra scenen som gjorde mest inntrykk på meg, både visuelt og emosjonelt. En motstandsmann, Jacek, er på flukt fra tyske okkupasjonsstyrker, løper seg inn i et hjørne i form av toppen av en trappeoppgang hvor døren videre er låst. Han står på toppen av trappa og skyter nedover mot forfølgende tyske soldater. Da kulene tar slutt, kaster han pistolen mot dem. Når alt håp er ute, klatrer han opp på rekkverket og kaster seg ned mange etasjer, ned i den sikre død. En liten kuriositet: filmstaben festet en blodpose med små eksplosiver på armen til Jacek. Når skuddene går, utløses eksplosivene og blodet spruter. Fantastisk, men slettes ikke trygt. Derfor valgte de armen, som er lengst unna hals og hode på overkroppen. For det var en fare for at splinter skulle fyke.

Lyd og bilde

Dette er en tidlig DVD-utgivelse, med tilhørende svakere bilde enn vi er vant til i dag. Det er et noe slitent bilde, ikke helt skarpt og til tider rufsete. Men i det store og hele er bildet OK. Lyden er grei, kanskje kvalitetsmessig på linje med bildet. Bildeformatet er 1.33:1 og lyden er mono.

Ekstramateriale

Andrzej Wajda: On Becoming a Filmmaker, an exclusive interview with the director and film critic Jerzy Plazewski: Et fint intervju med Wajda på 34 minutter. Her forteller han om inspirasjon, okkupasjonen og etterkrigstiden. Veien inn i filmbransjen var motivert av det faktum at polakker som ikke fant seg jobb ville bli fraktet til arbeidsleire i Tyskland. På filmskolen fikk han gode karakterer. Der fant Wajda at sensuren på skolen var strengere enn det myndighetene la opp til. En gruppe venstreorienterte regissører etablerte START, fremtidens regissører. De kom fra det intellektuelle samfunnslaget, men befant seg plutselig på gaten uten midler. Filmen ble ikke markedsført i Vesten siden den ble sett på som kommunistisk propaganda. Men beskrivelsen av tysk okkupasjon var korrekt.

Ceramics from Ilza (Ceramika Ilzecka), Wajda’s 1951 film school short: En kortfilm fra filmskoletiden til Wajda på 9 minutter. Dette er en dokumentar om keramikktradisjonen i et område i Polen. Den tar for seg både det historiske aspektet ved keramikkproduksjonen og tilstanden da filmen ble laget.

Rare behind-the-scenes production photos, publicity stills, posters, and original artwork by the director: Som vanlig, her er det ingenting som forteller meg så mye om filmen. Bilder fra innspillingen, plakater og markedsføringsmateriale. Det mest interessante er Wajdas kunst.

A new essay by film scholar Ewa Mazierska: Et veldig godt og ganske langt essay. Når Sovjet hadde kontroll på Polen, drepte de 15000 polske offiserer og dermed utslettet hele offiserskorpset. De ble dumpet i massegraver, deriblant faren til Andrzej Wajda.


The Magnificent Ambersons

The Magnificent Ambersons (Criterion nr. 952)(Blu-ray)

USA – 1942 –Orson Welles (svart/hvitt) – 88 minutter – Tragedie, episk generasjonsdrama

Det som kunne ha vært

Nivå 1 (uten spoilers)

Ambersons er byens midtpunkt, en styrtrik familie som har slått seg opp på eiendom. Men en rekke uheldige investeringer har ført til at de sakker akterut i automobilens tid. En venn av familien har stor suksess med bilene han designer. I denne filmen følger vi de to vidt forskjellige holdningene til den nye tiden, og selvfølgelig står kjærligheten i sentrum. Men på en tragisk måte…

Nivå 2 (med spoilers)

Dette er en av de virkelig store «tapte» filmene i filmhistorien. Orson Welles brutalt nedklippede film, hvor 55 minutter er tapt for alltid. Her er et bevis på forbannelsen med testvisninger for publikum. Studioet klippet ikke bare filmen med hagesaks, men de hev det bortklippede materialet på sjøen. Det er til å gråte av når man ser hvor mye bra det er i filmen. Hva kunne ha vært? Spesielt er det snakk om en lang ballscene i et utrolig imponerende sett, med virtuost kameraarbeid slik bare Welles kunne det. Han hevdet selv at han var verdens beste på å bevege kameraet i forhold til skuespillerne.

Kort om historien: Ambersons er byens viktigste familie. Men den gamle type økonomi som har bygget deres velstand, er under press fra bankvesen og industrialisering. Tidene skifter raskt, og biltrafikken øker. Eugene Morgan er oppkomlingen som på slutten av filmen har funnet opp gode bilmodeller og gått forbi Ambersons i velstand, riktignok fordi de har en kurve som peker nedover.

Eugene har alltid elsket Isabelle Amberson, og etter at henne ektemann Wilbur Winafer dør, søker de to mot hverandre igjen. Isabelles sønn George derimot, har så mye imot dette forholdet at han saboterer det ved enhver mulighet. Utrolig nok er han i et forhold med Eugenes datter Lucy, men det er vel vanskelig å vinne svigerfars gunst med slik oppførsel. George driver Isabelle vekk fra Eugene, og mor og sønn drar på dannelsesreise til Europa. Etter mange år returnerer de til USA, men da er Isabelle blitt så syk at hun dør kort tid etter. Først nå forstår George at han har forkortet hennes liv ved å nekte henne Eugenes kjærlighet.

Ambersons og Winafers forsøk på å omstille seg til dagens økonomi fungerer ikke. Etter hvert må de selge ut deler av hagen rundt huset til boliger. George som er den yngste, er den mest konservative og fremtidsskeptiske av alle. Han har spesielt mye imot biler. Hans tante Fanny, Winafers søster, er ulykkelig forelsket i Eugene, men selv ikke når Isabelle er uoppnåelig vender han seg mot henne. Fanny og George blir de to siste av Ambersonfamilien som holder sammen, selv om de strengt tatt er Minafers. Litt ironisk siden de to har vært i tottene på hverandre gjennom hele filmen opp til da. Et annet ironisk poeng er at George blir påkjørt av en bil mot slutten filmen, symbolet på det han forakter mest.

George og Fanny blir utover i filmen hovedpersonene i historien. Det er George og hans tante som til slutt bor sammen, i dårlige kår. George er en karakter som alle hater, og tro det eller ei, han er enda mer usympatisk i boka. Der kommer hans arroganse og foraktfullhet enda tydeligere fram. I filmen ser vi George som et bortskjemt og arrogant barn, før han blir en ung voksen som til omgivelsenes fortvilelse ikke vokser den dårlige oppførselen av seg. Han har aldri blitt korrigert når det gjelder oppførselen sin, det kan se ut som om majoren syntes at det hele er fornøyelig. Han vokser opp til å bli en playboy, som aller helst vil bli en «yachtsman». Slik jeg forstår begrepet er det en mann som seiler rundt med den fine båten sin, i en evig fritidstilstand. Han snakker aldri om noen ambisjoner innen et yrke, han regner nok med å leve på familiens penger. Hele familien tar for sent innover seg at pengene deres er i ferd med å ta slutt.

I denne beskyttede boblen som George har vokst opp i, har han utviklet et selvbilde som gir ham rett til å ta valg for sin mor. Egenhendig saboterer han forholdet mellom moren og Eugene etter Wilbur Minafers død. Han starter med å bryte enhver kutyme overfor deres gjest ved middagsbordet, før han direkte avviser Eugene ved døren når han senere kommer for å møte Isabelle. Denne gjentagende historien om Eugene som blir avvist ved Ambersons dør, er ganske morsom. Før Isabelle giftet seg med Wilbur var det hovmesteren som avviste ham på beskjed fra Isabelle. Nå er det George som mot Isabelles vilje som gjør det samme.

Tilbake til middagsselskapet: Dette er en utsøkt scene på flere måter, skuespillet, det estetiske uttrykket, det overraskende ved handlingen og hvordan Welles viser oss mennesker med flere sider i samme sekund. Cotton stjeler denne scenen med sitt dyktige skuespill og totale kontroll. Welles følte seg litt truet av Cotton, som var kjekkere enn ham og utrolig dyktig. Men han hadde vett på å bruke ham allikevel, for han elsket ham som skuespiller. Og denne scenen viser oss hvorfor. Settingen er Ambersons middagsstue, et lekkert værelse, høyt under taket. Smakfullt innredet, flotte møbler og en stor peis. De snakker om løst og fast, og George klarer ikke å skjule sin misnøye med Eugene. Kanskje han ikke liker at han selv ikke midtpunkt, men at heller en gjest er det. Eller kanskje han har aspergertrekk ved seg. Han snakker i direkte ordelag om sin forakt for bilens frammarsj, som Eugene i høyeste grad er delaktig i. Han er så kritisk at alle gisper litt, og hans onkel må forsøke å ta brodden av ordene. Men Eugene tar ordet. Med sin fløyelsmyke stemme, kan han si seg enig i George sin kritikk av bilen. Hvem vet hvilke endringer av samfunnet vårt bilen vil føre med seg? Men den har kommet for å bli, og det vil ikke forandres. Mens han prater forståelsesfulle ord med et behagelig vesen, er fingrene opptatt med en skje. Her er bevegelsene kantete og harde. Han gnir tommelen hardt mot skjeen, og dette står i grell kontrast til stemmen, ordene og vesenet hans. Etter å ha sagt sitt, reiser han seg og går. «Skandalen» er et faktum. Herlig scene!

Filmen har samme måte å åpne på som Citizen Kane. Denne filmen er like grensesprengende, vakker og original som den mye mer kjente førstefilmen. Dette hevder Robert Carringer i sitt kommentarspor. Welles fikk bygget et sett med fire vegger, noe som var høyst uvanlig. 2 eller 3 vegger var maks. Men 4 vegger gir muligheten for «reverse shot», og var hovedmotivasjonen for de fire veggene. Welles elsket sammenhengende kameraføringer og mislikte klipp.

De 55 minuttene med film som mangler, gjør at filmen fremstår som et skjelett av et mesterverk mener Carringer. Andre mener at det som faktisk er der, er mer enn nok til å kalle The Magnificent Ambersons et mesterverk uansett. Udiskutabelt er det at handlingen fremstår hakkete på grunn av den lite smidige klippingen, hvor store bolker mangler. Til tider lider filmen av gap i handlingen, for eksempel en scene hvor vi skulle sett at deler av eiendommen er solgt ut.  Men vi kan si at filmen følger to parallelle tråder: Familien Ambersons forfall og kjærlighetshistoriene Eugene/Isabelle og George/Lucy.

Filmen ble under prøvevisningen ropt til og buet på. Mye pga at den ikke var munter, som folk ville ha under krigen. Det var vanskelig for vanlige folk å sympatisere med småproblemene til aristokrater. Mange eksperter mener også at originalen var dårlig klippet. Det ble bestemt at den skulle klippes ned. Men Welles var i Sør-Amerika og måtte veilede i klippingen. Resultatet ble at filmen så ut som den hadde blitt klippet med gressklipper. Noen scener måtte filmes på nytt og brøt med det visuelle uttrykket fra før. De var da selvfølgelig ikke regissert av Welles.

Når det gjelder denne utgivelsen, er det på plass med noen ord om selve utformingen. Temaet Criterion har valgt, er at The Magnificent Ambersons er en ufullstendig film. Som nevnt er 55 minutter klippet fra den versjonen Welles først ferdigstilte. Det gjenspeiles i utgivelsens coverart. Tegningen på coveret viser et motiv som i utkanten av tegningen er en skisse. Blyantstreker viser omriss der hvor senter av tegningen er solid og fargelagt. Dette temaet fortsetter på innecoveret, ytterkantene av tegningen er kun omriss.

Rulleteksten er også annerledes enn vi er vant til. Fortellerstemmen til Welles forteller oss hvem som er fotograf når vi ser et kamera i bildet, manusforfatter når vi ser en bunke med heftede ark osv. Til slutt presenterer han seg selv, men uten bilde. Agnes Moorehead, som spiller Fanny, gjør en fantastisk rolleprestasjon i filmen. Pussig nok er hun del av et firkløver som står og sladrer på begynnelsen av filmen, men da er hun ikke Fanny…

Welles gjør noen fine grep som bare et trenet øye får med seg, men ekspertene på kommentarsporet har dette blikket. I den lange seansen med ballet hos Ambersons, som for øvrig var ment å være en god del lenger, er det et par ting å legge merke til. Etter at Eugene har sagt «There aren’t any times than new times», danser han mot kameraet som rygger. Han følger med i tiden, er fremtidsrettet og danser fremover. George derimot, reaksjonær og negativ av levning, danser faktisk bakover i scenen. Kanskje vil slike små scener feste seg i underbevisstheten vår og knytte Eugene til fremtid og George til fortid?

Et annet grep Welles gjør ofte, er å nyansere og problematisere karakterene. Eugene er sympatisk, men han er også ansvarlig for å introdusere bilen i samfunnet, med alle dens problematiske sider. George er usympatisk på omtrent alle felt, men i denne saken er han forutseende. Tenk at bilen skulle bli en så enorm klimabelastning som den har blitt, og at den skulle bli en slik kilde til splid i befolkningen. Dødsulykker, viltpåkjørsler, svevestøv, støy, dårlig luftkvalitet og krigsmaskiner kan også tilskrives bilen.

Ambersons er en av de store dysfunksjonelle familiene i filmhistorien. Deres økonomiske ruin kan best sammenlignes med Thomas Manns fantastisk gode roman Buddenbrooks. Det var en roman jeg tenkte på ved flere anledninger da jeg så filmen. Familiens patriark, majoren, var døende under filminnspillingen, og klarte ikke å lære seg replikkene sinde. Welles måtte stå og si replikken til ham, så kan kunne repetere den i kameraet.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: The Leopard, Gone Wih the Wind og Senso.

Øyeblikket: Jeg velger meg scenen hvor George forteller Lucy at han skal reise fra byen, og kanskje aldri kommer tilbake. Han håper på tegn på hennes kjærlighet for ham, men hun er merkelig likegyldig. Hun ønsker ham riktig god tur, og håper han får det fint. Omtrent som du ville ha sagt til et menneske som kun var en bekjent av deg. George kan ikke tro dette, og fortvilt gjentar at han blir lenge borte som om hun ikke har forstått det. Så tar de avskjed, George forvirret og fortvilt, og Lucy like fortvilt når George ikke lenger kan se henne. Handlingen i scenen er i seg selv fin, men den løftes av at mens de spaserer ved siden av hverandre i et langt «tracking shot», ser vi hvordan byen har forandret seg. Vi får se bygningene langs fortauet der de spaserer, og bygninger fra andre siden av gaten reflektert i vinduer. Vi ser fremveksten av forretninger, banker, filmplakater, elektriske lyktestolper og ikke minst biler i gaten.

Lyd og bilde

Stort sett veldig bra, herlig Wellesdybde i bildet. Bildeformateet er 1.37:1. Lyden er mono. Lyden er fin, selv med dubbede partier. En stor, stor forbedring fra min gamle, usle DVD.

Ekstramateriale

Two audio commentaries, featuring scholars Robert L. Carringer and James Naremore and critic Jonathan Rosenbaum: To gode spor, på hver sin måte. Det siste er mer livlig, det fungerer godt med dynamikken mellom to eksperter i samtale. Begge er vel verdt å lytte til.

New interviews with film historians Simon Callow and Joseph McBride: Simon Callow snakker i 26 minutter om ting som ligger bak filmen, om Welles personlighet som er spennende. Welles var dominerende og nyskapende, men han var også gammeldags i noen henseende. Fint intervju. Joseph McBride følger egentlig i samme spor i sine tildelte 29 minutter. Her får vi høre at Hollywood egentlig aldri likte Welles, som de så som en arrogant østkystkar. McBride kommer med en plausibel forklaring på hvorfor filmen var en katastrofe under prøvevisningen. Det var krig, og publikum klarte ikke å sympatisere med noen aristokrater med småproblemer. Greit innhold i intervjuet, men det er lov med litt mimikk i ansiktet da, McBride!

New video essay on the film’s cinematographers by scholar François Thomas: I dette 15 minutter lange intervjuet diskuteres filmen opp mot det faktum at det var tre-fire forskjellige fotografer på filmen. Cortez var klart den beste, og han komponerte noen vidunderlige komposisjoner i The Magnificent Ambersons. Men Welles mente han jobbet for langsomt og sparket ham. I tillegg brukte han Wild, Carranger og Melty. Men Cortez er kreditert som fotograf, heldigvis.

New video essays by scholars François Thomas and Christopher Husted: Litt kjedelig om lydsporet, sikkert fordi jeg ikke er så opptatt av musikk i film. 19 minutter.

Director Orson Welles on The Dick Cavett Show in 1970: Welles slår seg løs med sine larger than life historier. Mange kan ikke verifiseres, men er morsomme uansett. Alt om film kan læres på 1 ½ dag. Fotografen på Citizen Kane ville jobbe med Welles, siden Welles ikke hadde laget film før. Dermed visste han ikke hva som ikke kunne gjøres. Kjempefint segment på 36 minutter. Jack Lemmon er også tilstede i samtalen.

Segment from a 1925 silent adaptation of The Magnificent Ambersons: En virkelig spennende brannscene i dette segmentet. Imponerende laget!

Audio from a 1978 AFI symposium on Welles, and audio interviews with Welles conducted by filmmaker Peter Bogdanovich: Dårlig lydkvalitet skjemmer begge disse lydklippene. Begge ender opp i bortkastet tid for meg. Jeg mister for mange sentrale ord til å forstå innholdet. Ga opp Bogdanovich intervjuet etter 20 av 36 minutter. Hørte hele segmentet på 29 minutter av AFI, men det var det ikke verdt.

Two Mercury Theatre radio plays: Seventeen (1938), an adaptation of another Booth Tarkington novel by Welles, and The Magnificent Ambersons (1939): Liker ikke radio plays. Hørte etter med et halvt øre. The Magnificent Ambersons hørespillet er 35 minutter kortere enn filmen. Seventeen var 60 minutter langt.

Trailer: Dramatisk trailer, som egentlig avslører hele handlingen. Pussig. Men jeg likte den allikevel.

An essay by critic Molly Haskell and (Blu-ray only) essays by authors and critics Luc Sante, Geoffrey O’Brien, Farran Smith Nehme, and Jonathan Lethem, and excerpts from an unfinished 1982 memoir by Welles: Heftet er på 57 sider denne gangen, og følger designet fra hele utgivelsen. Enkelt stiftet sammen som et manus. Molly Haskell og Jonathan Lethems essay anbefales, de andre kan droppes. Spesielt Luc Sante skriver unødig kronglete.


Boyhood

Boyhood (Criterion nr. 839)(Blu-ray)

USA – 2014 –Richard Linklater (farger) – 165 minutter – Oppvekst

Den ultimate oppvekstfilmen

Nivå 1 (uten spoilers)

Historien som fortelles i Boyhood kan godt sies å være tradisjonell, men den fortelles ikke på en tradisjonell måte. Fra vi møter Mason Jr. som seksåring, og forlater ham idet han begynner på college, har det gått 12 år. Både i filmen og i virkeligheten. Her får vi en dobbel dimensjon i fortellingen om en ung gutt som vokser opp i USA.

Nivå 2 (med spoilers)

Arbeidstittelen til Boyhood var 12 Years, men så dukket 12 Years a Slave opp. Dermed endte filmen opp med tittelen Boyhood, noe jeg er godt fornøyd med. 12 Years høres ut som en tittel som drar oppmerksomheten til grepet i filmen, og ikke temaet til filmen. For filmen handler om oppvekst og barndom, og behandler det på en original og herlig måte.

Litt om premisset for filmen og produksjonen: Boyhood er en oppvekstfilm, coming of age, som vi har sett mange av opp gjennom filmhistorien. Det er populære filmer, som er egnet til å si noe om mellommenneskelige forhold. Men alltid er det forskjellige mennesker som spiller de forskjellige karakterene i de forskjellige alderne. I denne filmen er det annerledes. Den sentrale kjernen av personer i filmen, gutten Mason Jr., jenta Samantha, moren Olivia og faren Mason Sr. pluss et par karakterer til, har forpliktet seg til en 12 år lang filminnspilling. Så alle karakterene spilles av samme skuespiller, og vi ser dem eldes foran øynene våre. Det er ikke så dramatisk når det gjelder de voksne, men barna forandrer seg virkelig. Gi Mason Jr. et par år til, så ville utseendet hans «ha satt seg».

Hvert år møtes de for å spille inn nye scener. Det var et puslespill å få alles kalendre til å passe overens, men de fikk det til takket være sterk motivasjon for å fullføre dette spesielle de var med på. Overgangene i filmen fra år til år ble markert på forskjellig vis i filmen. Det kan være Samantha som har skiftet hårfarge eller at vi ser familiemedlemmene i et nytt kjøkken. En gang markeres det ved at Olivia kommer hjem fra bryllupsreisen med sin nye mann, professoren.

Filmen begynner når Mason Jr. er rundt seks år. Olivia er alenemor med Samantha og ham. Hun har et løselig forhold til en mann, men han viser liten forståelse for hennes hektiske livssituasjon som alenemor. Mason Sr. kommer tilbake i livet deres etter å ha reist rundt i verden, og ønsker tydeligvis å ta mer ansvar nå. Han blir en helgepappa, som vi forstår kunne ha tenkt seg et nærere forhold med familien. Det håper ungene også, men Olivia har stengt den døren for godt. Jeg får inntrykk av at han prøver litt for hardt. Allikevel må vi si at de to voksne har et godt samarbeid og generelt forhold.

Olivia klarer å fullføre utdanningen sin, og innleder også et romantisk forhold med professoren sin. Det virker som en oppegående mann som Olivia kan stole på. De gifter seg, og blir en storfamilie med hans to barn i tillegg. Men han begynner å drikke, og det eskalerer. Etter hvert begynner han å hakke på barna, før det ender med at han drikker kontinuerlig. Så begynner han å slå Olivia, og hun bryter ut av forholdet. Et interessant poeng er at hun senere får seg jobb som foreleser, og innleder et forhold til en av de modne studentene sine, en soldat som tar opp utdanningen sin etter to perioder i Irakkrigen. Dessverre skal han også begynne å drikke tett, og forholdet hans til Mason Jr. som nå er tenåring forsurer seg. Olivia avslutter forholdet, uten at vi får se hvordan. Men neste gang vi ser familien, er de kun tre igjen.

Mason Sr., spilt av Ethan Hawke, er til stede i periferien gjennom hele filmen. Han har startet en ny familie, og involverer barna sine i den nye svigerfamilien sin. Det ser ut som det fungerer godt. En nyfødt baby er kommet til, sportsbilen er byttet ut med en mer familiefornuftig van, og Olivia lurer nok på hvorfor han ikke kunne ha kommet til dette stadiet mens han var sammen med henne. Men Mason Sr. har brukt lenger tid enn henne på å komme dit. Vi kan anta at han var mer egoistisk i sine yngre dager, og prioriterte opplevelser og egen utvikling framfor å forplikte seg til familielivet.

Regissør Richard Linklaters datter Lorelei spiller Samantha i filmen, og til tider vil hun være akkurat i den fasen som Samantha går gjennom i filmen. Et veldig godt eksempel på dette er scenen på en kafe sammen med de to Masonene. Faren forsøker å si noe vettugt om prevensjon nå som han mener hun har kommet i den alderen, men han er nok litt for tidlig ute. Samantha/Lorelei himler med øynene og vrenger ansiktet i grimaser for hver setning han kommer med. Dette er ekte avsky for temaet, dette er Lorelei som lar sine egne følelser skinne gjennom. Herlig scene.

Mason Jr. blir med jevne mellomrom utsatt for velmenende råd fra voksenpersoner i livet sitt. Det er ofte et tosidig budskap. De penser innom det filosofiske i tilværelsen, og samtidig det pragmatiske. Moraltalene kommer fra lærere, faren og stefedre. Men livet må leves, og ikke bare følges. Mason Jr. gjør sine egne feil, og jeg tror han synes at det er helt OK. Uansett er det ikke alltid at vi kan beskyttes, men må finne vår egen måte å håndtere situasjoner på. Det aller beste med Boyhood er klippingen, eller selve historiefortellingen. Vi får sjelden se de dramatiske høydepunktene i Mason Jrs liv. Linklater velger ofte å vise oss etterspillet av en signifikant hendelse. Eksempler på dette er det å komme hjem etter hans første store fest og klining med en jente. Eller oppgjøret med kjæresten etter at hun har vært utro og de har slått opp. Andre ganger får vi se ett eksempel på en situasjon som vi ikke vet om er et mønster eller en ofte opplevd situasjon. Her kan nevnes opplevelsen med bølla inne på skoletoalettet, hvor Mason Jr. blir plaget. Er dette noe som skjer ofte, ble Mason Jr. mobbet på skolen? Det blir opp til oss å ta slik informasjon med i beregningen når vi danner oss et bilde av hvem Mason Jr. er. Et elegant grep av Linklater er å la Olivia rase ut av seg mot slutten av filmen, om alle de store hendelsene i Mason Jrs liv som nå har gått og aldri kommer tilbake igjen. Og med det har hennes eget liv sust av gårde. Hva gjenstår egentlig?

Filmen bruker Irakkrigen som bakteppe for sin historie, omtrent slik en hver 70-talls amerikansk film kunne tolkes med Vietnamkrigen i minne. Vi ser fryktelige scener fra Irak på nyhetssendinger på TV, og familien setter ut Obamaplakater i hager under valgkampen. Olivia blir også sammen med en krigsveteran fra Irakkrigen. Mason Sr. er overbevist demokrat, og veldig negativ til republikanere. Noen ganger snakker han politikk med barna sine, men de er ikke av de mest politisk modne.

Linklater er veldig takknemlig for all velvilje han ble vist under innspillingen av denne filmen, både fra sin egen stab og ytre aktører. Han fikk rettighetene til all musikk han ønsket å bruke, og dermed fikk han preget øyeblikkene perfekt slik han ønsket det. Pink Floyd, Beatles og andre store band var samarbeidsvillige, slik de var det i Dazed and Confused. De fikk filme inne på baseballkamp, og fikk faktisk oppleve en home run på direkten. Det er visstnok ganske så sjeldent, og beskrives som uvirkelig heldig. De lærte seg også å ikke juble i presselosjen, for det gjør man bare ikke. Der er man nøytral, som profesjonelle sportsjournalister skal være.

Noen av sangene som spilles i filmen er laget av Ethan Hawke, som er en multikunstner. Han er også forfatter, og jeg har selv lest en bok av ham som var en veldig god lesesopplevelse for 25 år siden. Sangen han spiller på kassegitar hos sin nye svigerfamilie, hvor alle synger med, har han laget selv.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: 400 Blows, Mitt Liv som Hund, Mamma, Dazed and Condused, Fanny og Alexander og Pater Panchali.

Øyeblikket: En brutal påminnelse om hvor lite en tenåring klarer å gripe av den voksne verden. Hjernen er visstnok ikke ferdigutviklet før rundt 20 år. Etter å ha flyktet fra en alkoholisert og voldelig ektemann, er en del strakstiltak nødvendig. Ny skole ordnes og de får bo hos en venninne. Olivia klarer å finne tid til å levere Samantha på skolen, men får bare kjeft som takk. Samantha har ikke alle klærne sine og kjenner ingen på den nye skolen. Hvorfor kunne hun ikke få med klærne når de flyktet?

Lyd og bilde

Lyden er elegant og smidig. Den er ikke påtrengende, men er tilstede overalt og komplementerer bildene godt. Formatet er 5.1 surround DTS-HD Master Audio. Boyhood er en veldig dialogdrevet film med klar lyd. Bildet kommer i 1.85:1. Det er et skarpt og nydelig bilde. Et imponerende stabilt og uniformt utseende gjennom 12 års innspilling.

Ekstramateriale

New audio commentary featuring Linklater and nine members of the film’s cast and crew: Et ensembletungt kommentarspor, hvor nye deltagere introduseres ved relevante partier utover i filmen. Kommentarsporet er best i den første timen. Deretter blir det for mye småprat om minner fra innspillingen. Endte litt kjedelig.

New documentary chronicling the film’s production, featuring footage shot over the course of its twelve years: Det viktigste ved å rollebesette hovedpersonen, var å se 12 år frem i tid. Hvem kan bli en moden og god skuespiller? Ethan Hawke mener denne filmen er original, han kan ikke se at dette har blitt gjort før. 50 minutter lang fin dokumentar.

New discussion featuring Linklater and actors Patricia Arquette and Ellar Coltrane, moderated by producer John Pierson: Det var vanskelig å samle alle skuespillerne og filmstaben hvert år. Linklater snakker om tvil han hadde innimellom om prosjektets retning. Burde det vært mer dramatikk for eksempel? 57 minutter.

New conversation between Coltrane and actor Ethan Hawke: Tid er leiren som skaper historien. Fra ca 1.klasse begynner vi å huske ting. Filmen var avhengig av at Coltrane hadde lyst til å delta år etter år, for du kan jo ikke juridisk binde en 6-åring til å filme i 12 år. Som det jo bør være. Filmen premierte på Sundance festival, og deretter fulgte et år med priser, festivaler og medieoppmerksomhet. 30 minutter.

New video essay by critic Michael Koresky about time in Linklater’s films, narrated by Coltrane: Veldig fin odysse gjennom Linklaters filmer. Ender opp med omfattende prat om Boyhood. 12 minutter.

Collection of portraits of the cast and crew by photographer Matt Lankes, narrated with personal thoughts from Linklater, Arquette, Hawke, Coltrane, and producer Cathleen Sutherland: Fotografier gjennom disse 12 årene, med kommentarer fra de involverte. Linklater snakker om minner vi stjeler fra ting vi har hørt. 24 minutter.

An essay by novelist Jonathan Lethem: Veldig godt essay fra Lethem, lengre enn vanlig. Ikke alt i filmen sees gjennom Mason Jr. Det finnes andre vinkler. Et essay som tar opp interessante aspekt ved filmen og innspillingen.


The Last Wave

The Last Wave (Criterion nr. 142)(DVD)

Australia – 1977 –Peter Weir (farger) – 106 minutter – Mystisisme, overnaturlig thriller.

Vann

Nivå 1 (uten spoilers)

Som den forrige filmen jeg skrev om, Tunes of Glory, er The Last Wave også en film du neppe har hørt om. Jeg er tydeligvis inne i en periode hvor jeg plukker disse ukjente perlene. The Last Wave er en film om det okkulte som tar for seg Australias stammefolk blant aboriginere. David Burton er forsvarsadvokat, og får en sak i fanget hvor han må forsvare 4 aboriginere som er siktet for å ha drept en femte. Han får fort en følelse av at det ikke dreier seg om fylleslåssing, men om okkulte stammeregler.

Nivå 2 (med spoilers)

Som med regissør Peter Weirs film fra 1975, Picnic at Hanging Rock, er det hendelser i The Last Wave som ikke forklares og som heller ikke kan være mulig. Men det overlates til oss å tolke, både om det vi ser skal tas bokstavelig eller symbolsk, eller om det var en drøm. Weir liker å la ting henge i luften, hans filmer går ikke nødvendigvis opp ved hjelp av logikkens og fornuftens briller. Kun når du ser filmen med andre briller, føles det som et sammenhengende verk. Omtrent som hos David Lynch.

Vann, som i regn og bølger i denne filmen, symboliserer ofte omveltninger. Jeg føler at den symbolske tolkningen av vannet retter seg mot David. Det er først og fremst han som skal oppleve omveltninger, og den største kommer på slutten av filmen. Det bygger seg opp med gjentatte stormer og noe som kan tolkes som en flodbølge på slutten, det ultimate symbolet på omveltning. Regn, som kontinuerlig er til stede i filmen, symboliserer gjennom bestanddelen vann opprinnelsen til livet. Regn symboliserer også forbindelsen mellom himmel og jord, altså mellom det åndelige livet og livet vi lever her på jorden. David skal komme i kontakt med sin åndelige side i løpet av filmen.

Filmen starter med torden uten at det er skyer på himmelen. Skolebarna er ute og leker, men må trekke innendørs da regnet begynner å fosse ned. Uværet eskalerer og blir til storm. Hagl så store som håndballer fosser ned mot bakken. Nå er det livsfarlig. Vinduer blåses inn, vindusruter knuses og skader elevene. Fra nå av skal det regne omtrent konstant gjennom filmen. Men i en oppholdsperiode tidlig i filmen, skal allikevel vann være framtredende. Et overfylt badekar skaper oversvømmelse på badet, og vann renner nedover trappen. En smakebit på hva huset skal oppleve av regn og storm senere i filmen.

«Loven står over mennesket». Det er en nøkkelsetning for aboriginers stammefolk. Loven er det åndelige i deres verdensanskuelse. Denne setningen forlangte Gulpilil, aborigineren som spiller Chris, å ha med i filmen. Han er fra stammefolk selv, og han ønsket at andre australiere skulle forstå stammefolket. Han er omtrent den eneste som kan føre disse to verdene sammen i Australia. Da han godtok å spille i filmen, åpnet det for at Nandjiwarra Amagul som spiller Charlie, også ble med sammen med fire andre stammefolk. Amagul er stammeleder i det virkelig liv også, slik som karakteren Charlie i filmen er.

Det finnes to måter å eksistere på parallelt i vårt liv. To tidsvirkeligheter. En vanlig som du og jeg lever i til vanlig. Men også en drømmetid som er mer virkelig enn vår tid. For å komme i kontakt med drømmetiden brukes symboler, objekter og ritualer. En ånd kalles Mulkurel, og Burton finner ut at han er del av denne ånden. Mulkurel uttrykker seg gjennom mennesker. Charlie tester David ved å spørre ham om han er fisk, slange eller menneske. David svarer nei til disse, og et tydelig ja på om han er Mulkurel.

Nå føles det naturlig å rekapitulere handlingen. Andre vil sikkert hevde at det burde ha kommet i begynnelsen av teksten, men jeg tenker at det vi har drøftet til nå kan være greit å ha i bakhodet når vi nå skal se på handlingen. David Burton får altså oppgaven med å forsvare de fire mennene som er siktet for å ha drept en mann i det som ser ut som en krangel i fylla. Egentlig jobber han mest med næringslivsjuss, men han får allikevel denne oppgaven. Kanskje fordi det ikke er så farlig med saker hvor aboriginer er involvert. Jurysammensetningen kan betraktes med dette i mente. Den er nemlig kritthvit. David ser for seg et forsvar basert på å trekke inn stammefolkaspektet i saken. Det har frikjent aboriginer før, siden saken da har blitt overlatt til stammens eldste. De har ofte dømt mildt. Men hans kollega kan fortelle ham at det ikke finnes stammefolk i byene. Det skal David etter hvert finne ut ikke stemmer. Chris og Charlie blir hans inngang til denne overbevisningen.

David begynner å få drømmer. I den ene får han visjoner om en aborigin som holder frem en stein med tegninger på. Da han møter de fire tiltalte, har de med en femte mann som heter Chris. Chris er mannen fra Davids drøm. David etablerer en kontakt med Chris, og sakte men sikkert deler Chris av sin kunnskap om drømmeverdenen. Han tar med seg Charlie på en middagsinvitasjon hos Burton. Sammen trenger de inn i drømmetiden, som skal være hovedbjelken i forsvaret. Men det er en møysommelig og motvillig prosess. Chris går fra å innrømme at de er stammefolk i rettsaken, til å reversere sin forklaring til at det var et fylleslagsmål. Straffen i en vestlig rettsak er mindre enn stammefolkets straff for å utlevere stammens ritualer.

I sin ferd mot mer kunnskap om stammefolkets indre hemmeligheter, blir drømmene hyppigere og inneholder mer og mer voldsomt innhold. Charlie dukker etter hvert opp i dem, og kona til David ser Charlie holde huset under oppsikt. David finner det best at kona tar med seg barna og drar til et tryggere sted til rettsaken er over. Etter dette eskalerer prosessen. Vann, regn og storm herjer huset. Det nærmer seg et klimaks.

Til slutt går Chris med på å vise David hva som eksisterer i byens underverden, både fysisk og spirituelt. Ned gjennom kloakksystemet bærer det, dypere og dypere helt til de urgamle aboriginlevningene dukker opp. Her er tegninger og symboler, altere og steiner med rituell betydning. Byen er bygget oppå disse levningene. Her er tegninger som viser Mulkurel i kontakt med mennesker. David må gå det siste stykket alene uten Chris. Plutselig dukker en aggressiv Charlie opp i full rituell mundur, med ansikts- og -kroppsmaling. Det er mulig at David slår ham i hjel med en rituell stein, men det blir aldri helt avklart. Da David finner en vei ut på en strand, kommer en stor bølge mot ham, the last wave. Kanskje betyr det at livet skal aldri bli det samme for David, eller at bølgen skal bli hans død. Slutten er vanskelig å tolke. Peter Weirs utgangspunkt for filmen var å beskrive reisen til en jordnær person som opplever et forvarsel. Resultatet ble en av de beste australske filmene noensinne.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Walkabout, Picnic at Hanging Rock, The Ninth Gate og Exorcist II.

Øyeblikket: Dødsfallet til aboriginen skyldes ikke fysisk vold, men magi. Stammelederen Charlie retter en ben mot ham mens han fremfører besvergelser. Mannen får tydelig smerter i brystet, og faller om. Denne scenen forteller oss noe om retningen filmen tar, og hva som er virkelighet i denne filmen. Den ser ikke på magi som noe overnaturlig, men som en reell del av virkeligheten og det blir premisset for historien.

Lyd og bilde

Bildeformatet er 1.77:1. Bildekvaliteten er som en middels DVD i dag. Dette er en gammel utgave, og var veldig bra da den kom ut. Men i forhold til dagens DVDer faller den gjennom. Men allikevel, lite skader og et greit bilde. Lydformatet presenteres i to utgaver, stereo og 5.1 surround. Lyden er god, med mye aktivitet i bakhøytalerne. Storm og regn skaper en magisk stemning. Lyden av en brummende Didjeridu, et aboriginiinstrument, svever i rommet.

Ekstramateriale

Interview with director Peter Weir: Meget fattig utgivelse når det gjelder ekstramateriale. Dette 11 minutter lange intervjuet med regissør Weir er det mest omfattende på disken. Det sier ikke så lite. Weir snakker mest om hvordan han fikk med stammefolket på å delta i filmen. Kort, greit intervju. Hadde ønsket meg mye lenger intervju med en strålende regissør.

Original theatrical trailer: Trailer på snaue tre minutter, som fokuserer på været. Kan været fungere som en advarsel? Dessverre bygges traileren over en lest som skal formidle The Last Wave som en ren skrekkfilm, og det er den ikke. Det er misvisende, men jeg gir traileren godkjent allikevel.

Hefte: Et essay av Diane Jacobs. Kort essay som går direkte på essensen i filmen, og bruker sine tilmålte sider effektivt. Jacobs er god til å plassere stikkord for oss å reflektere rundt. Hun konsentrerer seg om filmens budskap og tema. 4 små sider.


Tunes of Glory

Tunes of Glory (Criterion nr. 225)(DVD)

Dessverre er ingen trailer tilgjengelig.

England – 1960–Ronald Neame (svart/hvitt) – 106 minutter – Drama

En kamp til døden

Nivå 1 (uten spoilers)

Denne filmen trodde jeg egentlig at jeg hadde skrevet om før, og jeg ble glad da jeg fant ut at det hadde jeg ikke. Tunes of Glory er en av de skjulte skattene i Criterion Collection, et mesterverk jeg ikke hadde sett før den dukket opp i samlingen. Om jeg ikke hadde samlet på Criterion Collection, er det ikke sikkert at jeg hadde kommet over den. Vi følger et regiment i Skotland i fredstid. Regimentet ledes av Jock Sinclair, men neste dag skal en ny kommandant ta over regimentet. Sinclair er en offiser som er en av gutta, og han har en jovial og brautende lederstil. Den nye kommandanten har en korrekt tilnærming til profesjonen, og dette kommer i konflikt med den kulturen Sinclair har bygd opp i regimentet.

Nivå 2 (med spoilers)

Tunes of Glory er på mange måter et kammerdrama bygget rundt konflikten mellom de to sterke karakterene Sinclair og Barrow, om enn på en noe utvidet canvas. Den er et psykologisk drama hvor det bare kan stå igjen en vinner. Barrow ankommer leiren en festaften, en dag før avtalt tid. Sinclair har arrangert en fyllefest på hans siste kveld som kommandant. Allerede neste dag innfører Barrow nye rutiner, og noen av offiserene ønsker dette velkommen. Men Sinclair konspirerer og undergraver Barrow fra første minutt.

Datteren til Jock Sinclair bor sammen med faren i landsbyen ved garnisonen. Hun har forelsket seg i en av sekkepipespillerne og sniker seg stadig inn i garnisonen til ham. Andre befal advarer henne mot denne romansen siden Jock kommer til å bli rasende når han finner det ut. Men hun vil fortelle det når hun er klar for det. Dessverre oppdager Sinclair forholdet på en uheldig måte. De to deler et glass på den lokale puben da Sinclair valser inn med en gruppe soldater. Han skjeller ut datteren før han slår den unge mannen ned. Kavaleren er i uniform, noe som skjerper hendelsen og bringer den opp på krigsrettnivå. Barrow må ta tak i dette, men ønsker ikke å gjøre noe overilet. En medoffiser av Sinclair presser ham i retning av krigsrett.

Tunes of Glory byr på skuespill av ypperste klasse. Sympatien vår veksler mellom de to kamphanene gjennom hele filmen, og med stor sannsynlighet vil den være delt mellom de to når filmen kommer til sin slutt. Små drypp av Barrows bakgrunnshistorie serveres oss utover i filmen, men aldri fristes regissør Neame til å åpne historien gjennom flashbacks. I stedet er det Barrow selv som forteller litt til sin eneste støttespiller, adjutanten. Under krigen ble han torturert, og han sliter med ettervirkningene av dette. Barrow forsøker å strekke ut en hånd til Sinclair ved å dele litt av bakgrunnen sin. I forlengelsen av dette bestemmer Barrow seg for å benåde Sinclair i disiplinærsaken. Det blir dessverre ikke en vei til forsoning mellom de to, for selv om Sinclair fremstår som ytterst takknemlig, er det bare spill fra hans side. Allerede neste dag er Sinclair sitt gamle jeg, og misbruker denne gesten til å fortsette å undergrave den nye kommandanten.

Regimentet har fått streng ordre om å alltid oppføre seg eksemplarisk. Dette innebærer å danse på en mye mer neddempet måte, og å omgås den sivile befolkningen i sosiale sammenhenger. Da det avholdes et selskap på garnisonens område, foregår det i siviliserte former helt til Sinclair setter i gang en utagerende fest med tilhørende rølpete dans. Barrow mister besinnelsen, irettesetter offiserene foran gjestene og avslutter festen. Sinclair har oppnådd det han ville.

Slike episoder tærer på Barrow, og det er etter nok et slikt nederlag at han innser at han ikke vil vinne denne kampen. Han trekker seg tilbake, og de andre offiserene hører litt etter et skudd fra badet. Barrow har skutt seg. Sinclair overtar da kommandoen, men det er en totalt forandret mann som nå står foran regimentet sitt. Han har innsett at han har drevet en kollega i døden, og det eneste avlatet han kan komme på, er å gi Barrow en militær begravelse som egentlig ikke kan gis til soldater som tar sitt eget liv. Men han trumfer dette gjennom, i en innbitt seanse hvor han virkelig fremstår som en leder.

Alle innendørsscenene i filmen ble skutt i studio. De fikk ikke lov til å filme innendørs i garnisonen, men kunne filme den fra utsiden om de skiftet ut taket med spesialeffekter slik at den ikke kunne gjenkjennes. Det hadde å gjøre med at boken kom ut med et filmomslag som ikke falt særlig heldig ut. Dette førte også til at de ikke fikk bruke et skotsk sekkepiperegiment i filmen, men måtte bruke et engelsk. Disse måtte igjen trenes i visse grunnleggende øvelser. Når man går med kilt kan man ikke sitte bredbent som det de engelske soldatene gjorde. Skotter i kilt sitter med bena samlet, veldig sømmelig. Dette kan ha sammenheng med oppfattelsen av at de ikke bruker undertøy. Det er  fremdeles ikke er avklart om det stemmer.

Guiness var tiltenkt rollen som Barrow, en type rolle han hadde spilt før. Tenk på den korrekte militære offiseren i Broen over Kwai. Men Guiness følte at det ville være å stagnere kunstnerisk sett. Han ville ha rollen som Jock Sinclair, den brautende, larger than life karakteren. Vi må jo si at det falt meget heldig ut. Dette var Ronald Neames favorittfilm av sine egne. Ingen dårlig merkelapp å få for en film, når man tenker på at Neame regisserte gode filmer som The Horse’s Mouth, Hopscotch og The Odessa File. Løse rykter sier at det var også Alfred Hitchcocks favorittfilm noen sinne…

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Life and Death of Colonel Blimp, The Horse’s mouth, The Bridge of River Kwai, Beau Travail og Breaker Morant.

Øyeblikket: En litt lang scene, mye lenger enn et øyeblikk, men det får gå. Etter at Sinclair har avfeid alle innsigelser mot Barrows militære begravelse, beskriver han for underoffiserene hvordan seremonien skal foregå. Han velger hvilke sanger som skal spilles, og samtidig får vi som publikum høre dem. Dette er disse som kalles «tunes of glory» fra tittelen. Han beskriver hva som så vil skje, og vi får høre lydeffektene fra dette. Vi er med på Sinclairs visualisering av seremonien, men vi får kun høre lydsporet. Og det holder. En herlig scene, med et element av uhygge. På vei ut bryter Sinclair sammen i gråt og må støttes ut i bilen.

Lyd og bilde

Bildeformatet er 1.66:1. Dette er jo en gammel DVD, med dertil tilhørende kvalitet. Det er et bilde helt på det jevne. Lite skader, men samtidig beskjedent på detaljfronten og hva skarphet angår. Fargemessig er det et litt svømmete technicolour-preg på bildet. Lyden er mono og gjengir dialogen godt.

Ekstramateriale

New video interview with director Ronald Neame: Guiness og Mills kastet mynt og kron om hvem som skulle få navnet sitt øverst på filmplakaten. Neame mener at den vanskeligste rollen var den som Mills spilte, altså Barrow. Han måtte spille den med dybde og underspilling. Neame foreslo at Mills modellerte rollen ørlite etter Montgomery. Neame hadde med seg forfatteren/manusforfatteren med seg under hele innspillingen, noe han ikke gjorde hverken før eller senere. Han snakker også om at han misliker dagens frenetiske klipping og tror at det vil snu etter hvert. Folk blir lei av ikke å få tid med scenene. 23 minutter.

Exclusive new audio interview with actor Sir John Mills: Rollen her er noe av det beste Guiness har gjort, ifølge motspiller Mills. Han må innrømme at filmen ikke er den beste reklamen for militærlivet. Dette intervjuet er fra 2002 og varer i 14 minutter. Kun lyd, men lyden er klar.

Original theatrical trailer: En tre minutter lang trailer som fokuserer på at denne rollen er annerledes for Guiness. Ellers er det mange dumme slogans i stor skrift.

New essay by acclaimed film critic and historian Robert Murphy: Tunes of Glory passet ikke inn i noen tradisjon eller sjanger, og ble derfor neglisjert. Men det var det unike som gjorde den fascinerende. Murphy motsier Ronald Neame da han skriver at Guiness har den vanskeligste rollen.

BBC television interview with Alec Guiness: Dette sjeldne intervjuet med Guiness er fra et TV-program fra 1973. Han forteller at det han liker best er å øve, for da er alle antennene ute. Det er i denne perioden han prøver å finne karakteren. Innspillingen er bare gjennomføring. Han bekrefter at Jock Sinclair er antitesen til Alec Guiness privat. 15 minutter.


Shampoo

Shampoo (Criterion nr.947)(Blu-ray)

USA – 1975 –Hal Ashby (farger) – 110 minutter – drama, sexfarse

Frisøren George

Nivå 1 (uten spoilers)

Det er valgkveld i 1968. Nixon ender opp med å bli president som vi alle vet. Vi følger frisøren George mens han strever både med sine kvinner og sin forretningsidé om egen salong. Filmen utspiller seg i løpet av ett langt døgn.

Nivå 2 (med spoilers)

I løpet av dette ene døgnet ser vi treskallen, eller heller vakuumhodet, George stresse rundt fra kvinne til kvinne. Innimellom klipper han litt hår, men det ser ikke ut til at han fullfører noen klipp. Han forsøker å ha forretningsmøter også. Han tilbringer en usannsynlig mengde tid på motorsykkelen på vei til noe som aldri oppleves som fruktbart.

Alle kvinnene i filmen er smartere enn George, og han klarer ikke helt å se sin plass i verden. På en måte har han det klart, han skal starte sin egen frisørsalong, men samtidig er han utilstrekkelig i det sosiale liv. Han innrømmer at han ikke forstår kvinner, at de bare vil snakke om hvordan menn alltid svikter dem. I det han sier det til Lester, frustrert mann til frustrert mann, ser han fortapt ut.

For George er alle kvinnene samme person, Kvinnen. Det er min tolkning av det, sett på bakgrunn at han ordlegger seg på samme måte til alle og har samme kjælenavn på dem. Alle er «Baby» og alt er «great». Han er veldig distre, hopper fra samtale til samtale, spesielt mens han hjelper en kunde. Når kunden i tillegg ofte er en flamme, blandes ofte business og pleasure. Han må sjonglere sjalusi og intime samtaler ved å gå fra den ene og til den andre, men har bare noen meters avstand. Her ligger farsens kjennetegn, siden faren er stor for at kvinnene møtes i pinlige situasjoner. Jill er hans nåværende kjæreste, Lesters kone Felicia er hans elskerinne, mens Jackie er en ekskjæreste. Og han ordner håret til dem alle. Lester har også en elskerinne, nemlig Jackie. I tillegg forsøker Felicia å få Lester til å støtte etableringen av Georges frisørsalong, bare sånn for virkelig å vikle sammen alle de involverte.

En livsførsel som George har, med stadige erobringer og sjonglering med damebekjentskaper, er dømt til å ende dårlig. Men George har ikke evne eller karakter til å velge smart, og vi ser tidlig at dette ikke vil gå bra. For hver gang George unnslipper den store konfrontasjonen, vet vi at han har kommet nærmere den. Ikke overraskende ender filmenfor Georges del uten kvinner og uten salong. Aller verst er det at han har forspilt sjansen til å få Jackie, som griper sjansen til å gifte seg med Lester. Hun gikk lei av å vente på en kar som nærmest har skrytt av at han ikke kan binde seg til noen. Ironisk nok skjer det i det George har funnet ut at hun er kvinnen i hans liv. Filmen avslutter med en scene hvor George ser Lester og Jackie kjøre mot flyplassen, mens han selv ser mot en tom horisont. Horisonter symboliserer fremtiden veldig ofte, og dermed i dette tilfellet: en tom fremtid.

Bakteppet for historien er valgnatten i 1968, da Nixon endte med seieren. Men dette er ikke påtrengende i filmen. Filmen er ikke politisk i stor grad, men sier noe om kjønnsroller og den seksuelle revolusjonen. Nye kjønnsrollemønstre vokser frem, paradoksalt nok i en periode hvor det konservative partiet vant valget. Filmen leker litt med å la filmens største skjørtejeger være en frisør, et yrke som ofte forbindes med homofile. Lester er en tradisjonell konservativ, om enn nyrik, som ikke helt klarer å forstå et en heterofil mann vil velge en slik yrkesretning. Han tar dette opp flere ganger i løpet i filmen. Apropos nyrike, vi ser ofte antikt interiør og møbler som ser ut som det er kjøpt dagen før gårsdagen. Interiøridealet er møbler som er luksuriøse og gamle, men dette miljøet kommer ikke fra gamle penger og disse møblene er kjøpt, ikke vært i familien i generasjoner. Jeg føler at filmens humor best kommer til uttrykk i scenene fra disse miljøene.

Warren Beatty var produsent på denne filmen, og hadde arbeidet med den i ca 7 år før den ble en realitet. Han fikk en av New Hollywoods aller beste regissører med på laget, nemlig Hal Ashby. Han har mesterverk som Harold and Maude og Being There på sin CV. Ashby har den rette sensibiliteten for en film som Shampoo, og det kommer tydelig frem i måten han lar det politiske bakteppet aldri bli mer enn nettopp et bakteppe. Han var også et høyst oppegående og liberalt menneske som hadde en teft for å forstå og fremstille mellommenneskelige relasjoner på film.

Warren Beatty var Hollywoods sexsymbol nummer 1 i en ganske lang periode. Han var kjent for sine ganske så offentlige eskapader med kvinner. Det sjarmerende med Shampoo er at han spiller på sitt image, og George innehar elementer av den virkelige Beatty. Det skal dog sies at Beatty ikke var like begrenset som George fremstilles. Beatty selv går så langt som å beskrive George som patetisk. Et annet morsomt poeng som knytter sammen fiksjon og virkelighet er at to av George sine elskerinner i filmen spilles av Beattys ekskjærester, nemlig Julie Christie og Goldie Hawn. Meta på høyt plan, dette altså.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Bulworth, Carnal Knowledge, Blow Up og Bob&Carol&Ted&Alice.

Øyeblikket: Det må bli «I want to suck his cock» scenen på den prominente valgfesten. Først og fremst fordi det var første gang en slik setning var ytret i en Hollywoodfilm. Den ble senere brukt i markedsføringen. Dernest for at det er en morsom scene, nettopp fordi den bryter med stilen tidligere i filmen. Som farser går, handler det om pinlige øyeblikk og det blir neppe mer pinlig når Julie Christe straks etterpå forsøker å gjøre nettopp det.

Lyd og bilde

Herlig filmlikt bilde med flotte farger og dybde i bildet.Filmkorn er til stede i passende mengde. Skarpe detaljer, spesielt i utendørsscener og godt opplyste innendørsscener. Ellers kan innendørsscener være litt dunkle, med tilhørende mindre skarphet. Bildeformatet er 1.85:1. Lyden kommer i to formater, mono og 5.1 surround DTS-HD Master Audio. Klar og fin lyd, livlig med overlappende dialog og bra romfølelse.

Ekstramateriale

New conversation between critics Mark Harris and Frank Rich: En samtale som flyter fint mellom to som er helt enige om alt vedrørende filmen. Det blir en skikkelig koseprat, men det fungerer godt. De berømmer fotograf László Kovács for hans blikk på Los Angeles. Han viser oss et røft og smoggy L.A. De påpeker at Nixonfesten kan minne om Rules of the Game, hvor menneskene er uvitende om det som skjer rundt dem i verden utenfor. Shampoo kostet 4 millioner dollar å lage, og spilte inn 49 millioner dollar. Den var en kjempesuksess.  30 minutters samtale.

Excerpt from a 1998 appearance by producer, cowriter, and actor Warren Beatty on The South Bank Show: Warren Beatty er gjest og snakker om Bonnie&Clyde og starten på New Hollywood-perioden i amerikansk film. Han later som om han ikke kan navnet på perioden, hvorfor vet jeg ikke. Bonnie&Clyde ble hyllet av unge kritikere og slaktet av de eldre. Han forteller en morsom historie fra denne filmens premiere: Beatty hadde insistert på at skuddsalvene skulle være ekstra høye, og lyden ble ekstra skarp av å fyre av inne i tønner. Men da filmen ble vist første gang, var all lyd like høy. Ikke noe ekstra sprut i skuddene. Beatty løp opp til kinomaskinisten, som stolt kunne fortelle at han hadde reddet filmen for Beatty. Han satt manuelt og dempet lyden hver gang det ble skyting! 13 minutters sekvens.

An essay by Rich: Teksten handler noe om filmens budskap, og noe om produksjonen og Beattys arbeid. Fint oppsummerende essay om tiden filmen handler om og ble laget.


Andrei Rublev

Andrei Rublev (Criterion nr.34)(Blu-ray)

Sovjetunionen – 1966 –Andrei Tarkovsky (farger og svart/hvitt) – 183 minutter – Historisk drama

Tidsvitne

Nivå 1 (uten spoilers)

Et mesterverk. Ikonmaleren Andrei Rublev levde på 14-tallet, men vi vet veldig lite om han. Slik sett kan vi ikke kalle filmen en biopic, men mer en film som omhandler tiden han levde i, med ham som vitne til hendelser den gangen. Vi ser aldri Rublev male et ikon.

Nivå 2 (med spoilers)

Dette er muligens Tarkovskys beste film, hans andre film i filmografien hans. En lang film, over tre timer, i svart-hvitt med en fargesekvens på slutten. Dette er den ultimate utgivelsen av denne filmen, med høyeste standard på alle aspekter ved bluray-boksen.

Filmen starter med at en merkelig kar, Yetin, flyr avgårde i en ballong før den til slutt styrter. Deretter starter filmens egentlige handling, hvor Rublev, Kiril og Danil er tre munker på vandring. Kiril er mye mer aktiv enn Rublev, han er mer av en protagonist. Det er han som konfronterer «fariserne», noe som ender med at han jages fra landsbyen. Rublev er mer en tilskuer som havner i dramatiske situasjoner, enn han har innflytelse på det som skjer. Danil er et slags senter, men også en støttespiller for Rublev og en som har forstått genialiteten i Rublevs arbeider.

Vi ser aldri Rublev male, men vi kan høre omtale av hans arbeid eller hans teknikk. Theopharis the Greek blir Rublevs mentor en stund. Kiril vurderer dem slik: Rublev maler uten sjel mens grekeren maler hellig. Filmen er delt inn i små kapitler, og i dette kapitlet om grekeren får vi observere religiøs fanatisme, med rekapitulasjon av korsfestingen.

Neste kapittel er et fantastisk skue. Andrei har dratt videre sammen med Foma, en assistent for grekeren. De havner midt oppe i et hedningopptog hvor nakne kvinner og menn vandrer med fakler. Hedningene lever i frykt for de kristne som beskylder dem for å leve i synd. Rublev blir fristet av en vakker og naken ung kvinne. Symbolikken er tydelig: i passiaren med kvinnen tar kjortelen til Rublev fyr fra bålet. Han slukker flammene, men betydningen er klar. Denne retningen kan bare ende i Helvetets flammer. Rublev blir fanget og bundet, igjen fristet av en kvinnes kyss der han står bundet. Men hun løsner ham og lar ham gå. Rublev gir opp hedningene. De liker livet sitt slik. Sekvensen avsluttes med at de kristne jager og fanger hedninger.

Denne sekvensen er preget av mystikk og illevarslende visuelle inntrykk. Spesielt treffer Tarkovsky perfekt når han viser oss hedningene samlet i elven, med fakler i skumringen. Mennene står vendt mot oss, og faklene skaper en skummel stemning. Er dette inspirasjonen for den perfekte sekvensen i Apocalypse Now! hvor de malte innfødte kommer mot Willard i kanoer på elven? Slik som jeg føler Apocalypse Now! inspirerte den helt fantastiske Embrace of the Serpent (2015).

I det neste kapitlet er det tid for vold og maktmisbruk. I en «kaldt nedover ryggen»-scene, ser vi hvordan uskyldige bønder blir utsatt for ekstrem vold av prinsens soldater. En gruppe bønder møter en gruppe ridende soldater, og helt umotivert griper lederen for soldatene tak i hodet på en bonde og stikker ut øynene hans, en kynisk utført handling. De andre soldatene følger hans eksempel. Tilbake ligger døde bønder, og andre blinde og skrikende bønder som virrer omkring.

Så begynner del 2 av Andrei Rublev. Her blir de brutale tatarene introdusert. De møter en russisk greve, litt forsinket siden de ikke klarte å stå i mot fristelsen ved å plyndre en landsby på veien. Sammen angriper de en landsby med mur rundt, og filmens lengste slagscene utspilles. Men det er egentlig ikke et slag, mer en plyndring og massakrering av landsbyboere. Rambukker brukes for å slå inn kirkedøren, med påfølgende massakrering av alle landsbyboerne som har søkt tilflukt i kirken. Rublev redder en kvinne fra voldtekt ved å drepe en tatar. Men voldtekter og nedverdigelse følger, sammen med tortur av det oppfinnsomme slaget. En jente mister forstanden etter disse opplevelsene, og blir en slags maskot for muntre tatarer. Her griper Rublev inn for andre gang i filmen, men denne gangen lykkes han ikke i å redde kvinnen. Hun velger i sin villfarelse å bli en tatarkone.

Siste kapittel skifter fokus over til Boriska, en ung gutt som er sønn av en klokkemaker. Faren er død, og Boriska klarer å overbevise russere som leter etter en klokkemaker om at han kan gjøre jobben for dem. Faren overlot hemmeligheten med å lage en god klokke til ham før han døde. Han får hovedansvaret for å bygge en klokke for Storprinsen i området. I denne lange delen av filmen ser vi bare Rublev i bakgrunnen, som en statist. Alt dreier seg om Boriska, og arbeidet med å lage en kirkeklokke verdig en Storprins. Vi følger prosessen fra et hull til ovnen graves i bakken, via det å finne den perfekte leiren, helt fram til klokken heves opp i tårnet. Boriska blir en brutal arbeidsleder i løpet av prosessen. Han ler hysterisk ved tanken på at klokken kanskje ikke vil gi fra seg lyd i det hele tatt når den blir ferdig. Han er den eneste som vet at han har bløffet om sine ferdigheter som klokkemaker. Faren har slett ikke betrodd ham hemmeligheten før han døde.

Men klokken blir et mesterverk, og Storprinsen får sin store åpning. Etterpå synker Boriska sammen, gråter og betror Andrei Rublev at han ikke kunne noe om å lage kirkeklokker. Rublev trøster ham, og sier at de skal reise sammen fra nå av, Boriska skal lage klokker og Rublev skal male ikoner.

Den episodiske strukturen i Andrei Rublev kler den over tre timer lange filmen godt. Den føles aldri lang, men er allikevel en veldig mektig opplevelse. En mester tar vare på oss gjennom hele filmen. Jeg aner ikke hvor mange tagninger Tarkovsky brukte, men alt i denne filmen føles ekstremt vellykket. Ikke en detalj føles feil, eller som et brudd med tiden som skildres. Det er mange temaer som diskuteres i filmen, som maktmisbruk av autoriteter, religion, kunst og ikke minst strevet med å skape noe spesielt ved hjelp av en dedikert gruppe mennesker. Det siste kapitlet med Boriska og kirkeklokken føles som en beskrivelse av Tarkovskys arbeid på denne filmen. Kanskje følte sovjetrussiske myndigheter at det lå en latent kritikk av dem i filmen, og derfor valgte å holde den tilbake i flere år og kreve kutt. Etter at den gjorde suksess i Frankrike 2 år senere, ble den lansert i Sovjet.

Tarkovsky var ikke opptatt av nødvendigvis å ha skuespillere i rollene, men trengte mennesker som passet til personligheten i karakterene. Et punkt å merke seg er at det i alle Tarkovskys filmer lages en kopling mellom kjærlighet og det som svever eller stiger.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Marketa Lazarovà, Kristin Lavransdatter, The Virgin Spring, The Seventh Seal, Ivan The Terrible, Barry Lyndon, The Saragossa Manuscript og Aleksander Nevsky.

Øyeblikket: Pussig valg av meg dette, men det har sine grunner. Jeg velger meg øyeblikket da alt det harde arbeidet kulminerer i lyden av en kirkeklokke som runger utover åssiden. Boriska har bløffet om at han kan klokkemakerhemmeligheten, og nå kommer sannhetens time. Hva om klokken ikke gir fra seg noe lyd? Vi har fulgt hele prosessen gjennom nitidig observasjon, helt fra hullet blir gravd og riktig leire blir funnet. Pendelen svinger fram og tilbake, litt lenger for hver gang. Til slutt treffer den klokkekanten, og klangen er perfekt! Vi trekker alle et lettelsens sukk…

Lyd og bilde

Bildeformatet er 2.35:1 og lyden er mono. For et bilde, for en restaurering! Den gamle Criterionutgivelsen på DVD var svak sett med 2018-øyne. På denne utgivelsen derimot, er alt fryd og gammen. Bildet er klart, skarpt, uten skader og med god kontrast. Monolyden er klar og fin, med fin fylde. Andrei Rublev er muligens min favoritt blant Tarkovskys filmer, og dette er en utgivelse jeg har håpet på skulle komme i mange år. Nå er den her og den er helt fantastisk, fra coverart til lyd/bilde og ekstramateriale.

Ekstramateriale

New high-definition digital restoration of the director’s preferred 183-minute cut, with uncompressed monaural soundtrack on the Blu-ray: Dette er den beste versjonen, og det er også Tarkovskys foretrukne versjon.

The Passion According to Andrei, the original 205-minute version of the film: Dette er den første versjonen, som sensurmyndighetene ville ha klippet ned. Her er den forferdelige scenen som skjemmer hele mesterverket, hvor en hest blir kastet ned noen trapper før den blir brutalt drept med spyd nede på bakken. Alt dette er ekte, og er en marerittaktig snuffilmsekvens. Tarkovskys idiotiske forsvar var at dette var greit siden hesten skulle slaktes noen dager senere uansett. Vel, vi skal alle dø. Og noen av oss skal henrettes, andre skal dø av dødelig sykdom. Er det greit å lage underholdning av vår død da? Dette handler egentlig om synet på verdien av et dyreliv, ikke noe annet.

Steamroller and Violin, Tarkovsky’s 1961 student thesis film: En vakker kortfilm (45 minutter) i farger som Tarkovsky lagde på filmskolen. En hjertevarm film om vennskapet mellom en liten gutt og en dampveivalsarbeider.

The Three Andreis, a 1966 documentary about the writing of the film’s script: Her får vi høre hovedrolleinnehaveren snakke om rollen som Andrei Rublev. De tre Andrei er Andrei Konchalovsky, Andrei Tarkovsky og selvfølgelig Andrei Rublev. Altså manusforfatter, regissør og hovedkarakter i filmen. Vi får blant annet se Tarkovsky diskutere på klipperommet om hvorfor han valgte å kutte scenen hvor Rublev snakker om mannen han drepte. 19 minutter.

On the Set of “Andrei Rublev,” a 1966 documentary about the making of the film: 5 minutter og 20 sekunder. Dette er en lydløs fargefilm fra innspillingen. Den viser hvordan Tarkovsky instruerer skuespillerne. Det mest interessante er egentlig fargene.

New interviews with actor Nikolai Burlyaev and cinematographer Vadim Yusov by filmmakers Seán Martin and Louise Milne: Når vann renner ned vegger symboliserer det bevegelse i tid. Andrei Rublev ble bygget opp av mange småhistorier. Mannen var en genial kunstner, men lite er kjent om han historisk sett. Derfor sto filmskaperne veldig fritt da det gjaldt å lage filmen. Den ble da også angrepet for å være unøyaktig historisk sett. Tarkovsky repliserte til dette med at han brukte historiske hendelser for å si noe om det han ville si. Kunst er ikke vitenskap. 13 minutter.

New interview with film scholar Robert Bird: Herlig erkebritisk filmekspert. Han kan fortelle at det finnes ekstremt lite historisk stoff å finne om Rublev. Kun ett ikon har overlevd. Dette kan være grunnen til at filmen ble som den ble, og at Tarkovsky valte den tilnærmingen han gjorde. Tarkovsky bygde opp under mytene om Andrei Rublev. Sovjetunionen knyttet mange bilder de likte til Rublev, slik de gjorde ellers i nasjonsbyggingen angående usikre heltedåder. Den originale versjonen måtte kuttes ca 20 minutter pga tiden og noe pga innhold. Tarkovsky kuttet gladelig ned 20 minutter, men også den nye versjonen ble avvist. Da sa Tarkovsky nei til videre kutt. Kuttene hadde uansett ført til noen kontinuitetsproblemer. Filmen ble liggende på hyllen i 2 år, før den ble lansert i 1968. Videoessay på 37 minutter.

Selected-scene commentary from 1998 featuring film scholar Vlada Petric: Dette 49 minutter lange «kommentarsporet» er halvbra. Noe er litt for søkt og komplisert. Petric sier at Tarkovsky typisk ville la kameraet følge karakterer fra utside til innside. Noen ganger er kameraet subjektivt, vi er kameraet. Petric hevder at Tarkovsky gir oss en psykologisk sannhet om Rublev, ikke en historisk sannhet. Han lanserer også tanken om at Boriska er en utgave av Tarkovsky selv. Slutten med fargebilder av ikonene er det eneste i filmen som har med Rublevs kunst å gjøre.

New video essay by filmmaker Daniel Raim: Tarkovskys Andrei Rublev. A journey: Tarkovsky kunne forhandle med sensurregimet fordi han var hyllet i Vesten. Det var god reklame for Sovjet. Da Matisse så Rublevs ikon og hyllet det ble myndighetene oppmerksom på kvaliteten, og lagde et museum med såkalte Rublev-ikoner. Vi får ofte kunnskap om en periode gjennom kunsten, og Tarkovsky viser oss det. 29 minutter.

Trailer: Fin, kort trailer, med utdrag fra anmeldelser. 1 minutt og 38 sekunder.

An essay by critic J. Hoberman: Kjempefint og intelligent essay som tar for seg ulike sider av filmen, som faktisk gjør oss litt klokere og mer informert om Andrei Rublev. Kjempefint!


Hopscotch

Hopscotch (Criterion nr.163)(Blu-ray)

USA – 1980 –Ronald Neame (farger) – 105 minutter – actionkomedie

Å hoppe paradis gjennom Europa.

Nivå 1 (uten spoilers)

En av CIAs beste agenter, Kendig, blir støtt ut i kulden av sin nye sjef, en usympatisk og ganske inkompetent streber ved navn Myerson. Kendig akter ikke å ta til takke med en kontorjobb på arkivet. Derimot vil han hevne seg ved å skrive en bok om CIAs indre fadeser og krydre det med lite flatterende karakteristikker av navngitte agenter. Hverken CIA eller andre lands etterretning synes det er en god idé, og snart har Kendig både amerikanske og russiske spioner etter seg.

Nivå 2 (med spoilers)

Hopscotch er en lettbeint spionthrillerkomedie, som kun er laget for å underholde. Og det klarer den ganske så bra. Det er vanskelig å ikke bli sjarmert av denne filmen, og spesielt vår protagonist Kendig i Walter Matthaus skikkelse. Han er en slik type helt som alltid ligger et hestehode foran sine fiender, og har en slags guddommelig kontroll på dramaturgien i det intrikate spillet som utfolder seg.

Det første Kendig gjør er å stikke av til Østerrike. Der møter han, i en særdeles elegant scene, en kvinne på en uteservering. De kommer i snakk da hun ønsker å gi ham råd angående vinvalg. Hele samtalen dreier seg om vin, før vi forstår at de er gamle kjente. Et kyss viser oss at hun er en gammel flamme av Kendig. Senere finner vi ut at hun er en tidligere agent hun også. Kendig skal bo hos henne, mens han skriver boken. Isobel er absolutt ikke enig i planen hans, men hun sier seg villig til å hjelpe.

En russisk toppspion deltar også i jakten på Kendig etter hvert, etter å først å ha prøvd å rekruttere ham. Sammen med Cutler fra CIA, er de to den største trusselen for Kendig. Cutler er en tidligere kollega av Kendig, og de to har stor respekt for hverandre og tilsvarende liten respekt for Myerson. Cutler vil helst ikke tro at Kendig akter å gjennomføre planen, men må til slutt innse at han vil det, og dermed sette sitt eget liv i fare. Dette kan ende med at Cutler må likvidere sin gamle venn.

Da Kendig sender første kapittel til CIA, KGB osv, eskalerer jakten på ham. Fremdeles mener Cutler at dette ikke bør tas alvorlig, men Myerson er av en annen oppfatning. For Kendig er alt et spill, og tydeligst kommer det fram da han leker katt og mus med agentene. Stadig nye identifikasjonspapirer og grensepasseringer er tydeligvis underholdende for Kendig. Høydepunktet for ham kommer da han klarer å leie sommerhuset til Myerson, og det blir skutt i filler av FBI under jakten på ham.

Kapittel etter kapittel blir postlagt til Myerson og CIA, og til slutt skal hele boken gis ut. Et forlag i London skal stå for utgivelsen. Myerson er desperat siden han er den som kommer dårligst ut i boken. Forlaget lar seg ikke skremme, og det store oppgjøret ser ut til å stå i London. Myerson har fått snusen i at Kendig skal forlate England ved kysten, og ankommer en flystripe i et helikopter. Kendig drar av gårde i et lite fly, men Myerson følger etter i helikopteret. Myerson skyter ned flyet, og det eksploderer rett utenfor kysten. Her ser filmen ut til å ta en dreining mot det mer alvorlige, siden alle nå anser Kendig som omkommet. Men selvfølgelig er det et tomt fly som blir skutt ned, fjernstyrt av en Kendig med full kontroll på bakken. Han og Isobel er snart på vei til Sør-Frankrike i en bil, lykkelige og forelskede. Og Ronald Neame har respektert bokens antivoldelige budskap.

Walter Matthau er jøde, og mistet flere familiemedlemmer i Holocaust. Derfor var han særdeles lite villig til å dra til Tyskland for å spille inn scener i Hopscotch. Ronald Neame på sin side trengte Matthau for å spille inn filmens åpningsscener under oktoberfesten i Tyskland. Men frontene sto steile, og Neame ga etter. Matthau skulle få spille inn sine scener i et studio i USA. Men etter en stund kom Matthau opp med et forslag om å gi hans sønn en rolle som CIA-agent. Neame syntes det hørtes greit ut, og det kunne la seg gjøre om Matthau ble med til Tyskland og spilte inn scener der. En motvillig Matthau gikk til slutt med på det. Enda noe senere foreslo Matthau at hans stedatter kunne spille den kvinnelige piloten som tar han til Bahamas. Greit, sier Neame, om Matthau blir med inn på oktoberfesten og tar de siste scenene der. Aldri i livet, sier Matthau, han drikker ikke øl med krauter. Men tilslutt ble han med på det. Alt gikk Neames vei til slutt.

Ned Beatty, som spiller Myerson, var en meget religiøs mann. Han spilte alltid drittsekkroller, men var egentlig en omtenksom og vennlig mann. Han er vel mest kjent for å «squeal like a pig» i Deliverance. Han bannet aldri privat, men Neame fikk han til å banne mye i Hopscotch. Og Beatty øvde under lunsjpauser ved matbordene for harde livet. Skjellsordene fløy.

Walter Matthau var en musikkelsker, og operaekspert, men hadde sjelden fått demonstrert det på film. Men i Hopscotch får han portrettere en mann med et sterkt forhold til klassisk musikk. Mozarts komposisjoner gjennomsyrer filmen, og Kendig nynner med. Kendig elsker Mozart, og etter hvert som han blir varm i trøya, blir det modigere arier i dusjen eller bilen. Et morsomt grep er at bildet av Myerson på skrivebordet skifter fra gang til gang vi ser det. Myerson blir surere og surere på bildet.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Charade, tidlig James Bond og Charley Varrick.

Øyeblikket: Når Myerson må være med på å skyte i filler sitt eget feriehus i Savannah, siden Kendig har kløktig arrangert et «angrep» mot agentene som nærmer seg huset. FBI gjør som FBI pleier å gjøre når det skytes mot dem. De fyrer av alt de har mot huset i flere minutter, og ikke en vegg eller et vindu er helt når de er ferdig. Myerson vet hva som kommer til å skje, men han må bare stå å se på.

Lyd og bilde

Et litt uvanlig bildeformat på denne filmen, 2.39:1. Jeg synes at utseendet på filmen omtrent er som en DVD, dessverre. Lite skarphet, lite detaljer og dybde. Hopscotchblurayen gir meg rett og slett et DVDinntrykk, med sitt litt kornete og flate uttrykk. Lyden er mono, men helt ok. Litt på den beskjedne siden.

Ekstramateriale

Interviews from 2002 with director Ronald Neame and writer Brian Garfield: Forfatteren av boken Hopscotch ville skrive en bok som var spennende uten at noen døde. Ronald Neame ville lage en film som var en tour de force for Matthau. Disse intervjuene på 22 minutter er interessante og underholdende.

Walter Matthau in a 1980 appearance on The Dick Cavett Show: Pussig valg av ekstramateriale kan man si. Matthau og Cavett har en hyggelig og morsom samtale, men den har ikke noe særlig med film å gjøre og absolutt ingenting med Hopscotch å gjøre. 22 minutter.

Trailer and teaser: Jeg vil si at teaseren er litt bedre enn traileren. Der hvor traileren er høyst ordinær, har teaseren litt mer kreativitet, selv om den er ca halvparten så lang med sine ett minutt og 37 sekunder.

Optional broadcast television audio track for family viewing: Faktisk et lydspor hvor all banning er fjernet, slik at filmen passer for en familievennlig TV-kveld.

An essay by critic Glenn Kenny: Et lettlest og underholdende essay av fin lengde. Opplysninger om Neame og hans karriere krydres med historier om samarbeidet mellom Neame og Matthau.