Husbands

Husbands (Criterion nr.1029) (Blu-ray)

USA – 1970 – John Cassavetes (farger) –142 minutter – Drama

Desperasjon

Nivå 1 (uten spoilers)

USA på 70-tallet. Etter at Stuart dør brått fra vennegjengen, blir de tre gjenværende kompisene kastet ut i en følelsesmessig krise. De er midt i 40-årene, og har ikke verktøyet for å håndtere dette.

Nivå 2 (med spoilers)

Da Stuart dør, kastes Archie, Gus og Harry ut i en dyp sorg som naturlig er. Men de skal også merke at Stuart var mer enn bare en av dem. Han var limet i gruppa, han var det naturlige samlingspunktet og muligens også den som fikk dem til å tolerere hverandre. Nå som han er borte må de lære å omgås hverandre i en helt annen dynamikk.

Husbands er en film jeg har lært meg å elske. Til å begynne med har jeg lyst til å være Djevelens advokat og forklare hva som gjør at man kan mislike filmen. Deler av det jeg skal skrive har vært min mening om filmen før, men jeg har forandret mening etter flere gjensyn.

Filmen har sine svakheter. Det pussige med Husbands er at testversjonen som ble vist for et hundretall bransjefolk var kjempepopulær. Filmen ble møtt med store forventninger etter den imponerende suksessen med Faces. Og etter mottakelsen på testvisningen var det nok en hit for Cassavetes. Folk lo godt, og likte de følelsessterke scenene. Det var kun èn som ikke likte versjonen, og det var Cassavetes. Han laget ikke film for at folk skulle få motstandsløs underholdning. Om de ler for mye, har han ikke klart å få fram budskapet tydelig nok. Så Cassavetes tar med seg filmen inn i klipperommet igjen, i nærmere ett år. Dermed mister han den kommersielle drahjelpen med å ha trekløveret Falk, Cassavetes og Gazarra på forsiden av Time Magazine den opprinnelige lanseringsmåneden.

Cassavetes sin versjon som er denne på 142 minutter, er faktisk kortere enn testversjonen. Allikevel er den tyngre fordøyelig. Jeg kan godt se at noen replikker lider av dårlig avlevering, og at hele filmen kan sies å ha et problem nettopp med klippingen. Ord som jeg vil tro mange vil bruke for å beskrive filmen kan være slitsom, krevende, insisterende, repeterende og langtekkelig. Jeg vil faktisk bruke dem selv, men med positivt fortegn. For disse ordene trenger ikke være negative.

Scener tværes ut og ser ut til aldri å ende. Man lurer på hva som er vitsen, om det skal lede et sted eller om alt dette er tilfeldig satt sammen. Ofte sitter man igjen med en følelse av at man ser øvinger blant skuespillerne. Det er så mye følelser og roping, fysisk håndtering av hverandre, endeløs plapring og opphausing, at man kan bli helt utslitt. Allikevel er det perfekt på en måte.

Dette er Cassavetes utforsking av mannlige følelser og mannlig kjærlighet. De han bruker for å vise oss dette er menn som ikke kan formidle det. Dette er menn som føler noe veldig sterkt: savn, sorg, usikkerhet og forvirring. Men de har ingen de kan snakke med, eller rettere sagt, de har ikke språket til å snakke om dette. Vennene er der, og det snakkes konstant gjennom hele filmen. Det er bare det at det ikke sies noe fornuftig, noe som hjelper. Eller kanskje disse mennene snakker med andre virkemidler? Kanskje er det som generalsekretær i Røde Kors Robert Mood hevder, at menn kan få sagt mye ved å ta med en venn på tur og eller fyre opp et bål i skogen. Eller er det heller at de er like hjelpeløse som en 12-åring som døper jenta han er forelsket i nærmeste snøhaug?

Etter at begravelsen er unnagjort, forsøker vennene å bearbeide tapet av Stuart på en god gammeldags måte. Man drikker seg full. Når det ikke helt virker, forsøker de å knytte båndene mellom dem på nytt, for å pleie illusjonen om at alt er og kan være som før. Til slutt tyr de til grepet med å reise bort fra det vanskelige, på en heisatur til London. Her skal de sjekke opp damer og knulle sorgen ut av systemet. Men det er ikke så lett for tre godt gifte og middelaldrende menn.

På en eller annen måte klarer alle tre å få med seg en kvinne tilbake til hotellet og nachspiel på et av rommene. De klarer også å få med seg hver sin erobring på sitt eget rom, så alt ligger til rette. Sannhetens øyeblikk. Men er det virkelig dette de trenger? Ingen av dem klarer å fullbyrde et samleie, i stedet er det så mange uforløste problemer som tårner seg opp for dem og blir synlige. Harry ender opp med impotens, noe som sikkert kan spores tilbake til sin ekteskapelige krise. Det er ikke så lett å være utro etter mange års ekteskap, om det skranter eller ikke. Cassavetes viser oss i scenen i USA rett før de drar til London, at vold i hjemmet kan bli resultatet for menn som ikke klarer å bruke ord riktig. Harry tvinger kona til å si at hun elsker ham, før han slår både henne og svigermoren. Gus og Archie må rive han ut av huset.

Archie får med seg en kvinne med kinesisk bakgrunn på rommet. Han forsøker å kysse henne og får henne på glid. Etter hvert blir hun med, og starter grådig å kysse ham tilbake. Men da hun bruker tungen, blir det for mye for Archie. Han fikk nå antagelig unnskyldningen han trengte for å kjefte og smelle, og så trekke seg fra hele affæren. Tungekysset bryter med en slags oppfatning om mannens rolle som den aggressive og kvinnen som den passive. Archie kommer fra en etterkrigstid hvor kjønnsroller og familiemoral er vel etablert, og dette blir for moderne for ham. Sex hører ekteskapet til og utroskap betyr vanligvis en oppløsning av ekteskapet. Hans generasjon er for unge for å være etablissementet og for gamle for å være motkulturelle. Og feminismen har nettopp begynt.

Gus ser ut til å bare ville fjase og ha det moro i stedet for egentlig ha sex. Men det er en ubehagelig maktbruk i all lekeslåssingen. Alt hun sier blir avfeid, og det hjelper ikke hvor mye hun ber ham stoppe. Det er noe som heter at et nei betyr nei, men det gjelder ikke her. Denne scenen er spesiell, for grensene mellom skuespiller og karakter viskes ut. Når Mary (Jenny Runacre) er utslitt og ber Gus (John Cassavetes) om å stoppe, vet vi ikke om det er Mary eller Jenny som ikke vil eller klarer mer. Min gjetning er begge. Nettopp dette at kvinnens nei ikke blir respektert i det hele tatt, kombinert med bruken av fysisk makt, gjør det lett å være enig med Runacre at dette egentlig er en voldtektsscene. Dagen etterpå angrer Gus på hele affæren, men Mary har blitt forelsket. Men hun får ingenting av Gus, bare mer klovneri.

John Cassavetes sine filmer er så realistiske og nære livet, at det er mange slike eksempler på at kunst og virkelighet glir over i hverandre. Scener tas om og om igjen, til kun det sanne står igjen. For eksempel scenen hvor Harry beskylder Gus og Archie for å rotte seg sammen mot ham og baktale ham. Dette var noe Ben Gazarra kjente på i virkeligheten under innspillingen. Det var liksom de to, Peter Falk og John Cassavetes, mot ham. Cassavetes måtte hente fram manuset for å vise ham at det faktisk sto i manus.

Et annet eksempel er den lange og improviserte scenen rundt langbordet hvor alle må synge en sang som betyr noe for dem. Ølet som drikkes er ekte, og Cassavetes selv tar flere ølglass på styrten. Her gyver trekløveret løs på spesielt en kvinne og krever at hun synger med mer innlevelse. I mange minutter skriker og dominerer de henne, til hun får tårer i øynene. Og dette er ekte, dette er en skuespillerinne som ikke har det bra. Samtidig er det så vidunderlig ekte, vi forstår så godt karakteren som føler seg så gjennomkritisert for å synge for dårlig at hun har mest lyst til å gråte.

Cassavetes bryr seg ikke så nøye med om du henger med på handlingen. Den er ikke så viktig for ham. Plutselig er en scene slutt og en annen har begynt. Du må selv fylle ut mellomrommet, og hva som kan ha hendt. Alt som betyr noe er følelser. I Husbands er alle ulykkelige ved Londonnattens slutt, både jentene og guttene. Kanskje også ved filmens slutt. Harry blir igjen i London for å finne seg selv. Han gråter da de tar farvel. Kommer han til å se Gus og Archie igjen? Hvordan vil det blir mellom de to framover? Var alt avhengig av Stuart?

Slik sett er det som definerer Husbands det som glimrer med sitt fravær. Det snakkes om familier, men vi ser dem ikke. Stuart hviler som en lang skygge over filmen, men prates lite om og sees enda mindre. Stuart er den fjerde mannen på polaroidbildene under fortekstene. Archie kveles av en selvforakt som han tar ut på stakkars Julie på nachspielet. Harry føler seg illojal mot vennene sine, men klarer allikevel ikke å unngå å skyve dem fra seg. Gus må klare å beseire og sjarmere Mary, han næres av usikkerheten hennes. Men når det er oppnådd, har han ikke mer sjarm eller interesse igjen.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Minnie and Moskowitz, Faces, A Woman under the Influence og Mikey and Nicky.

Øyeblikket: Archie forsøker å sjekke opp dame på kasinoet i London. Han er håpløst ute av trening som den familiefaren han er. Så hans inngang er: «I’m looking for a woman. What do you say?» Det fører selvfølgelig ikke fram, så han forsøker igjen. En moderne frisyre kan være forrædersk sett bakfra. Han forsøker igjen, men da damen snur seg ser han at hun er ordentlig gammel, kanskje over 75 år. Men hun er klar for sex, og hun slipper ikke taket i den unge kjekkasen. Så Archie blir mer og mer stresset og sint, og må bryte seg løs. Under hele scenen står kameraet på ansiktet til den eldre damen og hennes helt utrolige munnbevegelser. Noen vil kalle dem sensuelle.

Lyd og bilde

Bildemessig er ikke dette det beste. Cassavetes brydde seg ikke nevneverdig med tekniske detaljer og estetikk, hans prioritet var alltid skuespillerprestasjonen. Derfor spilles det inn scener i dårlig lys, ute av fokus og i ytterkanter av bildet. Her er ingen kryss man skal stå på eller ruter man skal gå. I deler av filmen er bildet strålende, andre ganger er det DVD-kvalitet. Formatet er 1.85:1, med monolyd. Jeg synes lyden er bedre enn bildet, vi får med oss dialogen klart selv om det er en kakofoni av stemmer involvert.

Ekstramateriale

Audio commentary from 2009 featuring critic Marshall Fine: Veldig lærerikt og godt kommentarspor. Fine kan mye om bakgrunn, produksjonen og Cassavetes generelt.

New interviews with producer Al Ruban and actor Jenny Runacre: Al Rubans intervju er virkelig godt. Åpent og ærlig, ingenting holdes tilbake. Han og Cassavetes følte at middelklassen sjelden eller ble vist fram på film. Dette ville de gjøre noe med. Alt handlet om å finne det ærlige øyeblikket hvor prestasjonen kommer fra innsiden hos skuespilleren. Derfor gikk og gikk kameraet, slik at det ikke gikk glipp av det øyeblikket. Trekløveret hadde forskjellig tilnærming til scenene. Peter Falk kunne ikke få pratet nok om scenen på forhånd, Ben Gazarra var motsatt. Plutselig fikk han nok av prat og sa stopp! Absolutt hele drikke/synge-scenen på bar var improvisert. 25 minutter. Jenny Runacre hadde vært med i Derek Jarmans filmer og The Passenger av Antonioni. Hun gir oss et tett og ærlig intervju i tilbakeblikk. I dag mener hun at scenen hennes er en voldtektsscene. Men hun reagerte ikke den gangen, for slikt gjorde menn. Jeg skjønner godt hva hun mener, dette er annerledes sett på i dag. Cassavetes fikk ut de beste prestasjonene av henne, men hun ser seg som for ung og uerfaren da. Scorsese brukte filmen som eksempel på scener han ønsket i Mean Streets. 18 minutter.

New video essay by filmmaker Daniel Raim featuring audio recordings of actor-director John Cassavetes discussing his approach to working with actors: I dette 13 minutter lange klippet snakker Cassavetes om hvordan han ønsker å kvele skuespillere om de er late eller uinteresserte. Ellers er alt lov, han ønsker å se dem utfolde seg. Dialogen er skrevet, men handlingen er improvisert.

The Story of “Husbands”—A Tribute to John Cassavetes (2009), a half-hour program featuring Ruban, actor Ben Gazzara, and cinematographer Victor J. Kemper: En fin dokumentar på 30 minutter. Den første dagen hadde de en sekretær som skulle skrive ned alt de arbeidet frem mens de jobbet med manus. Cassavetes spurte hvorfor hun ikke skrev ned noe underveis. Hun fortalte at hun husket alt i hodet. Selvfølgelig husket hun ingenting, og en hel dag var bortkastet. Cassavetes hadde en filosofi om at man finner ut ting ved seg selv ved å gå langt under innspillinger/øvinger. Vi får også vite at farvelscenen i London var reell, for Gazarra ble ikke med tilbake til USA.

Episode of The Dick Cavett Show from 1970 featuring Cassavetes, Gazzara, and actor Peter Falk: Herregud! Kaos i 20 minutter, før det roer seg de siste 13 minuttene. I disse minuttene er det faktisk fornuftige ting som sies av de tre klovnene, og vi som seere kan lære litt. Verdt å se, om ikke for annet så for å se hvor barnslige trekløveret kan være. Også er det litt morsomt da. 33 minutter.

Trailer: Kjempebra trailer. Lang. Først er den strukturert, så blir den kaotisk. 3 minutter og 44 sekunder.

An essay by filmmaker Andrew Bujalski: Kjempefint essay! Løp og les.


And God Created Woman

And God Created Woman (Criterion nr.77) (DVD)

Frankrike – 1956 – Roger Vadim (farger) –92 minutter – Drama

The Male Gaze

Nivå 1 (uten spoilers)

I St.Tropez bor den vakre og tiltrekkende 18-årige Juliette. Hun har et rykte som vill og lett på tråden. Hun er forelsket i Antoine, men han har liten respekt for henne. Det har derimot Antoines bror, Michel. Hvem vil ende opp med Juliette? Egentlig er den tynne historien mest en unnskyldning for å kunne vise frem Brigitte Bardot med minst mulig klær i halvannen time.

Nivå 2 (med spoilers)

Som sagt, dette er en tynn historie. Det mest interessante med filmen, er alt den ikke forteller. Hvorfor får vi ingen bakgrunnshistorie? Hva er greia med rikmannen og Juliette? Hvorfor finnes det ikke dybde i noen av karakterene? Svaret er at alt er rigget for at Brigitte Bardot skal være midtpunktet, om det passer eller ikke. Filmen er gjennomgående slibrig, med et helt ekstremt mannlig blikk.

Det nest mest interessante ved filmen er hvor sjåvinistisk filmen er, og hvordan den faktisk slapp unna med det. Det er noe fascinerende i måten Juliette blir fremstilt på, og det at det gikk an å lage film på denne måten på 50-tallet. Dette kommer vi tilbake til.

Litt om handlingen: Juliette har altså et dårlig rykte, siden hun lever på den måten hun ønsker og har en viss appetitt på menn. Hun kom fra et barnehjem, og lever hos en familie som har tatt henne til seg. Men moren i familien er misfornøyd med levesettet hennes, og planlegger å sende henne tilbake til barnehjemmet. Hun har et opplegg gående med hjemvendte Antoine, som driver et lite skipsverft med mest småbåter. Når hun trues med tilbakesending vil hun rømme med Antoine, men han svikter. Juliette må gå tilbake med halen mellom bena, i en scene som virker å forsøke å latterliggjøre henne. Litt sånn «ung pike som må forholde seg til virkelig verden, he he».

Antoines bror Michel er oppriktig forelsket i Juliette, og ønsker å gifte seg med henne for at hun skal slippe å reise tilbake. Han satser på at hun vil kunne elske ham om hun blir kjent med ham. Juliette går med på det, men ser ut til å ha Antoine i tankene fremdeles. Men hun forsøker å leve i ekteskapet og bli en del av familien, blant annet ved å redde verftet fra hennes tidligere elsker. Men da Antoine permanent flytter tilbake til St.Tropez blir det vanskelig for henne. Det er tross alt Antoine hun alltid har elsket.

De har en affære, som moren til Antoine og Michel ikke kan vente med å fortelle Michel. I fylla og med våpen skal Michel redde sin ære. Han skal skyte Juliette som er full på en bar hvor hun danser med afrikanere (fy og fy). Men det ender med at han heller fiker henne opp, noe som hun tydeligvis liker(!) Og så lever de lykkelig sammen videre.

Denne filmen fortjener egentlig ikke så mye omtale. Jeg vil heller påpeke noen av de problematiske sidene ved filmen, som sier noe om tiden den ble laget i. For det første synes jeg Juliette blir fremstilt som dum og deilig, en typisk kopling til Bardots blonde hår. Regissøren bruker et voldsomt mannlig blikk, han kan nesten ikke vente med å få av henne klærne i scene etter scene. Og han formidler en allvitende, nedlatende holdning til Juliette.

Jeg føler også at scenen på baren mot slutten er problematisk. Michel skal rette opp sin ære ved å konfrontere Juliette. Hun er full og danser, og verst av alt, hun danser med svarte franskmenn som liksom sirkler rundt henne som om hun er et bytte. Denne scenen ga meg en vond smak i munnen. I tillegg likte jeg veldig dårlig budskapet fra sluttscenen om at Michel «setter henne på plass» med en omgang pryl. Hun smiler, som om hun endelig «har en sterk mann». Håpløst sjåvinistisk og gammeldags tankegods, hvor kvinnen er det svake kjønn som trenger det sterke kjønn til å rettlede seg.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: «10», Barbarella osv.

Øyeblikket: Den hittil dummeste scenen i Criterion Collection (Jeg har ikke kommet til Armageddon ennå). Juliette har dratt ut på vannet med en utrygg båt. Antoine kommer til verftet og får vite at hun har lagt ut i en båt som når som helst kan begynne å brenne. Han hiver seg i en Jeep og kjører langs stranden etter henne. Da han får øye på henne har båten allerede tatt fyr. Han stopper bilen, svømmer ut til båten og får kastet henne ut i vannet. Men i stedet for å svømme tilbake til Jeepen, legger de ut på en mye lengre og strabasiøs svømmetur til halvøya på den andre siden. Det er selvfølgelig så regissør Vadim kan få vist frem Bardot uten klær igjen og rettferdiggjøre at de to har sex der. Herregud!

Lyd og bilde

Bildeformatet er 2.35:1. Dette er en gammel Criterionutgivelse, spine nummer 77. Det er et glorete bilde, litt uskarpt og med masse «edge enhanchment». Når man først legger merke til det er det ganske forstyrrende. Samtidig må det sies at bildet er restaurert, så det er ingen tvil om at dette var så bra filmen kunne se ut den gangen. Lyden er grei nok, helt på det jevne. Står i stil til bildet.

Ekstramateriale

U.S. theatrical trailer: Ikke overaskende gir traileren et feilaktig inntrykk av filmen. Her fremstilles den som er erotisk thriller. Brigitte Bardot er i hver eneste scene, og alle scenene er seksuelt ladet. En litt teit trailer egentlig. 2 minutter og 35 sekunder lang.

Restoration demonstration: En ganske standard demonstrasjon av resultatet av restaureringsarbeid. Vi kan slå fast at Criterion Collection har gjort en god jobb.

Hefte: Chuck Stevens har skrevet et rimelig svakt essay. Mange hevder at dette var Brigitte Bardots debutfilm, men det stemmer ikke. Her beskrives Bardot som en tenårings-Eva i et Edens Hage fylt med slanger (St.Tropez). Det hevdes at Godards Contempt er en remake av denne filmen, med sex, ekteskap og filmskaping blandet.


Quai des Orfèvres

Quai des Orfèvres (Criterion nr.193) (DVD)

Frankrike – 1947 – Henri-Georges Clouzot (svart-hvitt) –106 minutter – Krim, film noir

På politihovedkvarteret Quai des Orfèvres

Nivå 1 (uten spoilers)

Et mordmysterium uten mysterie, men med mye herlig stemning. Film noir-estetikken er lekker, og vi er i gode hender i denne lettbente kriminalprosedyrefilmen fra mesteren Clouzot. Ikke så hard og alvorstung som vi kjenner ham fra Le Corbeau eller The Wages of Fear, men like mye kvalitet.

Nivå 2 (med spoilers)

Henri-Georges Clouzot er en av de aller største regissørene gjennom tidene, hvert fsll for meg. Dette er mesteren bak toppfilmer som Le Corbeau, Diabolique og The Wages of Fear. Sistnevnte er inne på min personlige topp 10-liste. I Quai des Orfèvres balanserer han det litt lette med det mørke, selvfølgelig i en reise som trekker stadig mer mot det mørke.

Jenny er en flørt. Hun er gift med Maurice, som akkompagnerer henne på piano når hun synger. Han er i overkant sjalu, men samtidig er det forståelig. Hun flørter med menn i musikkbransjen og lar dem gjerne legge hånden på kneet sitt. Vi ser Maurice konfrontere en mann som gjør nettopp dette. Da Jenny får kontakt med den gamle grisen og agenten Brignon, blir Maurice nervøs og sjalu. Han ødelegger en middagsavtale mellom sin kone og Brignon, og drapstruer Brignon samtidig.

Men Jenny gir ikke opp. Under dekke å skulle besøke sin gamle bestemor, oppsøker hun Brignon hjemme i stedet. Maurice finner ut av det, og legger skumle planer med en pistol. Han skaffer seg et alibi på en cabaretforestilling, og setter kursen mot Brignons hus. Da han kommer frem, finner han Brignon myrdet. Han vil forte seg tilbake til forestillingen, men bilen hans har blitt stjålet utenfor huset. Så han kommer sent tilbake, men det ser ut til å fungere allikevel. Flere så ham før forestillingen, og flere så ham etterpå.

Så får vi vite at det er Jenny som drepte Brignon, i et klassisk Me-too scenario i kulturbransjen. En eldre autoritetsfigur tvinger seg på en ung kvinne som vil opp og frem. Hun står opp for seg selv og klinker ham ned med en champagneflaske. Jenny betror seg til Dora som er fotograf og Maurice sin venn. Hun hjelper Jenny for at Maurice ikke skal bli skadelidende. Men Jenny og Maurice vet ikke om hverandres rolle i dette sirkuset.

Dette vanskeliggjør hvordan de skal forholde seg til den nysgjerrige politietterforskeren Antoine, som vi må kunne si er filmens hovedperson, i sterk konkurranse med Jenny og Maurice. Antoine er en herlig karakter, spilt av en av Frankrikes store stjerner Louis Jouvet. Han har en Colombolignende væremåte, bare tøffere. Han dukker ofte opp, med kun ett spørsmål til. Dette går våre to mistenkte på nervene, og spesielt Maurice. Det er også han som utsettes for et langvarig forhør på julaften, hvor tonen har blitt langt tøffere enn tidligere. Vi som tilskuere sitter på løsningen, og vet mer enn alle involverte. Derfor kan vi dirigere sympatien vår i den retning vi ønsker. Men det kommer en tvist på slutten som kan føles noe påklistret.

Antoine er en meget spesiell hovedperson, formidlet til oss gjennom en ekstraordinær skuespiller. Han klarer å formidle ørsmå nyanser gjennom ansiktsmimikk og korte replikker. Men mest av alt gjennom hva han gjør. Legg merke til kjærligheten han viser til sin sønn, som er av blandet etnisk bakgrunn. Han har så store håp, og legger til rette så godt han kan. Og som han sier til lesbiske Dora, i en film fra 1947, «når det kommer til kvinner, har vi ikke en sjanse». En anerkjennelse av lesbisk kjærlighet i en tid hvor det var unisont fordømt, om ikke kriminalisert.

Jenny fremstår som flørtete, men hun er genuint glad i Maurice og er aldri utro. Det er ikke hun som er femme fatale i Quai des Orfèvres, det er det Dora som er. Hun styrer både Maurice og Jenny, overraskelsen er at det er hennes kjærlighet til Jenny som er motivasjonen. Som politiprosedyrefilm er den imponerende. Kyniske politimenn utfører nitidig arbeid i overbevisende detaljrikdom. Men som Luc Sante skriver i sitt essay blir det aldri påklistret eller påtrengende. Derimot er det litt å lære her. Clouzot blir ofte referert til som den franske Hitchcock, men som nevnte Sante sier, han får Hitchcock til å fremstå som lett underholdning i sammenliging.

 

Quai des Orfèvres er basert på en roman av Steeman, som Clouzot har bygget filmer på ellers også. Før han rakk å få tilsendt boken hadde han skrevet 2/3 av manuset, og der var det ikke mye som lignet på historien i boken. Steeman ble rasende.

Cluzot er kjent for hardhendt behandling av skuespillere. Han kan finne på å slå dem for å få dem i rett sinnstilstand. Spesielt skuespilleren som spilte Maurice får gjennomgå, men han er ikke med på at Clouzot er hensynsløs. Derimot mener han regissøren er usedvanlig omtenksom. Stockholmsyndromet, anyone?

 

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Le Corbeau, Coup de Torchon, Panique

Øyeblikket: Da Dora drar tilbake til åstedet for Jennys drap. Etter å ha ryddet bort kompromitterende saker, sparker hun liket hardt i siden. Dette kan oppleves litt hardt og «europeisk», i den forstand at vi neppe ville sett det i en amerikansk film fra samme epoke. Men som Clouzot sier: «For me, death excuses nothing».

Lyd og bilde

Bildeformatet er 1.33:1. Det er et noe slitt og røft bilde. Men vi skal huske på at det er en gammel film, og en gammel DVD-utgave. Det er over 800 utgivelser som har kommet i Criterion Collection siden denne. Samtidig er det mange skarpe og flotte sekvenser, så jeg er fornøyd. Lyden er fin, mono.

Ekstramateriale

Interviews with director Henri-Georges Clouzot and actors Bernard Blier, Suzy Delair, and Simone Renant, from the 1971 French television program Au cinéma ce soir: Kjempefint intervju med en typisk vanskelig stjerneregissør. Som jeg ofte har sagt, ser det ut til at regissører liker å være litt vanskelig og mene motsatt av intervjuere. Allikevel blir det mye morsomt og interessant i løpet av disse 17 minuttene.

Original theatrical trailer: Fin, lang, detaljert, uoversiktlig. Likte den. 3 minutter og 30 sekunder.

Poster gallery from the film’s international release: Helt OK, filmplakater fra forskjellige land.

Essay by author Luc Sante: Et av de beste essayene til Luc Sante, og jeg har lest mange av ham da han brukes mye av Criterion Collection. Teksten gjennomsyres av en genuin kjærlighet til filmen, og han klarer så sint å få frem hva som vekker de følelsene i ham.

 


Chimes at Midnight

Chimes at Midnight (Criterion nr.830) (Blu-ray)

Spania – 1966 – Orson Welles (svart-hvitt) –116 minutter– Historisk drama, Shakespeareadaptasjon

Bedre enn Citizen Kane

Nivå 1 (uten spoilers)

Orson Welles hadde en livslang fascinasjon for Shakespeare. I denne hyllesten til Falstaff tar han elementer fra King Henry IV, King Henry V, Richard III og The Merry wives of Windsor. De blandes sammen i en film som trekker frem Shakespeares bifigur Falstaff og lar oss bli kjent med denne kostelige karakteren. Kanskje fordi han ligner ganske så mye på Orson Welles selv.

Nivå 2 (med spoilers)

En ganske vågal tittel på denne omtalen, men for meg stemmer den. Jeg liker Citizen Kane, men jeg har aldri blitt veldig revet med av den. Jeg kan sette pris på det filmtekniske, vi analyserte den på et filmfag på NTNU, men den beveger meg ikke. Av Welles sine filmer setter jeg både Touch of Evil og Chimes at Midnight høyere. Med det samme jeg er i gang kan jeg jo innrømme at filmen jeg liker minst av Stanley Kubrick sine filmer er 2001: A Space Odyssey. Den gjør absolutt ingenting for meg, den er tung å sitte gjennom. Vi har vel alle slike filmer, mesterverk som vi selv ikke klarer å like. Heldigvis er det ikke slik at vi må nødt til å klassifisere filmer vi ikke liker som dårlige. Det er heller mindre intelligent…

Chimes at Midnight derimot, er en frodig og levende film som det er lett å like om du er i Shakespearemodus. Det er en av de beste Shakespeare adapsjonene jeg har sett, sammen med Kurosawas Throne of Blood, Polanskis MacBeth og Oliviers Richard III. Jeg tror jeg liker denne best. Som nevnt er jo dette en film om Falstaff, ikke egentlig om kampen om tronen i England. Og Falstaff kan spilles på flere måter. Som skuespiller og Wellesbiograf Simon Callow sier på ekstramaterialet, ville han selv ha spilt Falstaff som «larger than life», som en urkraft hinsides «godt» eller «ondt». Men Welles valgte å spille ham som rampete, kjærlig, som et godt menneske, men også med svik, bitterhet og anger. Slikt blir det komplekse karakterer av.

Chimes at Midnight foregår på 1400-tallet i England. Historien er altså en blanding av flere av Shakespeares historiske dramaer. I denne filmen er det King Henry IV som er konge, tilhørende House of Lancaster, men House of York utfordrer tronen. Denne kampen ble kalt War of the Roses, hvor Lancaster er den røde rosen og York den hvite rosen. Disse skal barke sammen i et slag som King Henry IV og Lancaster vant, men de to «Houses» skal allikevel senere slå seg sammen til House of Tudor. Hal er sønnen til King Henry IV, men tar ikke sin tronfølgeoppgave alvorlig. Stort sett tilbringer han dagene sammen med Falstaff i tavernen. Dagene går med til drikking og rampestreker, og rampestreker på denne tiden var jo ran i skogen. Han er ustyrlig i tavernen, og seriøs i slottet. Hal har to farsfigurer, sin kjødelige far King Henry og Falstaff. Han må gjøre et valg til slutt og Falstaff vil tape det valget, som vi ser to hint til i løpet av filmen. Det tydeligste hintet kommer i det improviserte teaterstykket i tavernen, da Falstaff søker Hals lojalitet og hengivenhet, men Hal vil ikke love noe.

Falstaff er ikke en historisk person, men en konstruert karakter. Han er en nobelmann, men respekteres allikevel ikke av sine likemenn. Han har myndighet til å rekruttere soldater til krig, og får penger for hver soldat fra kongen. Han gir dem lønn, beholder resten. Og hvis du rekrutterer skrotsoldater, kan du lønne dem lite, og tjene litt. Han slenger noe stikk i retning av sine likemenn som kjøper seg fri fra soldattjeneste. Falstaff er en ærlig mann, om han ikke er redelig, og han er ikke en klovn. Men han er manipulativ, og han er en opportunist. Et godt eksempel på det er hvordan han under slaget løper vekk fra slagmarken, men da han finner liket av Hotspur tar han like gjerne æren for det. Dette imponerer ikke Hal nevneverdig, da det er nettopp ham som har drept Hotspur i ærlig kamp. Hal lar seg ikke affisere, han er vant til Falstaff store ord.

Jeg legger merke til at Welles benytter seg av et filmgrep som minner om et grep han brukte i Citizen Kane, som fungerer veldig godt. I Citizen Kane ser vi Charles Foster Kane stå i bakgrunnen under overdimensjonerte vinduer, spesialbygget for anledningen. Dette grepet formidler til oss hvor liten Kane føler seg i denne perioden med motgang. I Chimes of Midnight gjøres noe tilsvarende. Falstaff sees som en liten figur i bakgrunnen, for å formidle at han har liten betydning nå mot slutten av historien.

Slagscenene i Chimes at Midnight høster med rette mange lovord. Ved hjelp av 180 statister klarer Welles å gi inntrykk av at det utspiller seg et slag hvor flere tusen soldater deltok. Det fikk han til med raffinert klipping, bildeutsnitt og bevegelser fra høyre mot venstre og motsatt. Slaget var inspirert av maleriet The Battle of San Romano av Paolo Uccello fra ca 1440. Det skittenrealistiske og brutale gjør dette til en av de største slagscenene i historien. Samtidig er det bittelitt humor i sekvensen. Det er nesten merkelig hvor komisk det er å se en polstret og overvektig Welles i en stor og tung rustning springe så fort han kan over slagmarken. Det trekkes tråder til Eisenstein, John Ford og Kurosawa når filmhistorikere skal vise oss inspirasjonskildene for denne måten å iscenesette et slag på.

Welles bodde mye i Europa da han fant det lettere å finansiere filmene sine der enn i USA. Spania ble hans hjemland nummer 2, og det kan føles litt rart. Han bodde i landet under den fascistiske Franco, selv om han selv var godt plassert på venstresiden.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: MacBeth, Othello, Throne of Blood og Hamlet.

Øyeblikket: Hal forsøker å formidle til Falstaff at han vil bli konge, og at Falstaff da ikke kan være hans venn. Det vil være uheldig for hans omdømme. Men ruvende, rølpende Falstaff bryter seg vei under kroningsseremonien til sin venn, bare for å bli slått til jorden av vennens harde ord: I know you not, old man. Falstaff har ønsket at Hal skal bli konge, og i ham bryter det nå to motstridende følelser. Han forstår at Hal må være hard, være et kongsemne, og han er stolt av ham for det. Samtidig er det sårende å være den som ofres for at Hal skal kunne være en riktig konge. Tårene veller opp i øynene til Falstaff og Welles formidler disse følelsene på en så kompleks og rørende måte som jeg aldri har sett maken til. Aldri noen gang.

Lyd og bilde

Chimes of Midnight har vært skjemmet av dårlig lyd, og til dels bilde helt til 2016 med denne restaurasjonen. Spesielt lyden som var ute av sync på hele den første filmrullen har vært et stort problem. Dette kan ha vært en stor grunn til at filmen floppet og fikk en begrenset kinolansering i USA. Men denne versjonen er kjempefin! Lyden er i sync og klar. Bildet er også bra, med skarpe, detaljerte bilder på denne blurayen. Det er alltid så tilfredsstillende når en film blir løftet opp til en presentasjon den fortjener, og endelig har Chimes at Midnight fått det, for første gang i historien. Jeg eide en DVD av filmen før jeg fikk denne, og det var et havari av en filmopplevelse. Bildeformatet er 1.66:1 og ukomprimert monolyd sørger for den lydmessige opplevelsen.

Ekstramateriale

Audio commentary featuring film scholar James Naremore, author of The Magic World of Orson Welles: Veldig fint spor. Når jeg ser på notatene mine, ser jeg at de fyller et par sider, som må sies å være bra. Her er det altså mye informasjon å ta med seg, fortalt på en jevn og underholdende måte.

New interview with actor Keith Baxter: Dette er skuespilleren som spiller Hal, Kong Henry IVs sønn. Han forteller at Welles ikke ga skuespillerinstruksjoner, men siden han var skuespiller selv var han en drøm å jobbe med. Baxter trekker frem scenen hvor Welles gråter på slutten av filmen som noe helt eksepsjonelt. 30 minutter langt fint intervju.

New interview with director Orson Welles’s daughter Beatrice Welles, who appeared in the film at age nine: Den lille gutten som er munnrapp og listig i filmen, er Welles egen datter Beatrice. Hun var med Orson overalt i verden, nesten aldri på skole. Her er hun over 60, og forteller om hvordan det var å reise rundt med faren. Intervjuet skjemmes av idiotiske utsagn om at hun er ordentlig glad i dyr, selv om hun som sin far er stor fan av tyrefekting. Slike utsagn er bare egnet til å redusere språk til meningsløshet, ord mister sin mening. Man kan få Donald Trump-vibber eller Newspeak-assosiasjoner (good means bad, pretty means ugly). Ellers greit intervju på 15 minutter.

New interview with actor and Welles biographer Simon Callow: I dette gode intervjuet på 31 minutter får vi noen små nøkler til Welles private liv og hvordan det kan kobles til filmen. Welles egen far drakk seg i hjel på et hotellrom, og det siste Orson sa til ham var at han ikke ville snakke med ham før han var fri fra drikkingen. (I know you not, old man), som Hal sier til Falstaff på slutten. Welles mener han hadde den beste flaksen og den verste uflaksen. Etter Citizen Kane ble det mest uflaks. Paradoksalt nok var det kun hans erkefiende Pauline Kaal som ga Chimes at Midnight god kritikk i USA.

New interview with film historian Joseph McBride, author of What Ever Happened to Orson Welles?: Denne humørløse mannen er en sterk autoritet på fenomenet Orson Welles, men karismatisk er han ikke. Her gir han en fin gjennomgang av Welles fascinasjon for Shakespeare. Svik er Welles favorittema. McBride mener dette er hans mest personlige og beste rolle, noe det egentlig ikke er så vanskelig å være enig i. Etter Lady of Shanghai og MacBeth dro han til Europa, siden disse to filmene floppet i USA. Kom ikke tilbake før med Touch of Evil. Da den også floppet, dro han til Europa for godt filmmessig. 26 minutter.

Interview with Welles while at work editing the film, from a 1965 episode of The Merv Griffin Show:

Trailer: En god trailer på 1 minutt og 50 sekunder. Den har fokus på slag og selve historien. Om jeg skal være kritisk, er det at den ikke får frem den rampete Falstaff.

An essay by film scholar Michael Anderegg: Helt greit essay. Verdt å lese, men ikke noe å huske for ettertiden.


Ballad of a Soldier

Ballad of a Soldier (Criterion nr.148) (DVD)

Sovjetunionen – 1959 – Grigori Chukhrai (svart-hvitt) –89 minutter – Krigsfilm, moralfortelling.

En oppbyggende fortelling

Nivå 1 (uten spoilers)

En ung sovjetisk soldat klarer å ta ut to tyske tanks under andre verdenskrig, i en desperat kamp for å redde sitt eget liv. Han blir belønnet med medalje, men ber heller om litt fri for å dra til sin mor og reparere taket på huset hennes. Han får 6 dager. Vi følger ham på ferden hjem på perm og menneskene han møter.

Nivå 2 (med spoilers)

Alyosha er vår helt, i en god gammeldags heltefortelling. Den har elementer av propaganda og et riktig oppbyggende moralsk budskap i seg. Allikevel klarer den å være en god film samtidig. Det er en engasjerende historie, med godt skuespill og til og med glimt av kreativ historiefortelling bakt inn i regien.

Filmen starter med at Alyosha havner i strid med tyske tanks, og det hele ser håpløst ut. Han kan ikke annet enn å forsøke å springe fra dem, men de tar ham selvfølgelig igjen. Han er presset opp i et hjørne og slår desperat tilbake. Han lykkes i å uskadeliggjøre to av tanksene alene før sovjetrusserne får overtaket igjen. Han innrømmer straks at han var redd og klarte kunststykket mest fordi han var desperat. Det skjemmer ikke det heltemodige i handlingen hans, og offiserene sender ham på en seksdagers perm som belønning.

På vei til toget møter Alyosha soldaten Pavlov, som har en kone i en by Alyosha må innom på sin vei til moren. Medsoldatene til Pavlov presser sersjanten sin til å gi hele troppens såperasjon til Alyosha for at han skal overrekke såpen til Pavlovs kone. Vel fremme på togstasjonen møter Alyosha en annen soldat, Vasya. Han har mistet et ben, og tør ikke dra hjem til kjæresten av frykt for å bli avist. Vår mann hjelper ham og overbeviser ham om at jenta hans ikke vil svikte. Og han får rett.

Filmen er bygget opp slik at Alyosha havner i små moralske problemstillinger hvor han bidrar til et bedre utfall. Det er ment som en oppbyggelig historie, en moralsk rettesnor i hvordan vi kan gjøre vårt til at verden blir et bedre sted. Det handler om å hjelpe andre, men også om å stå opp mot dem som ikke er så gode.

Ved hjelp av en boks med kjøttrasjon får den russiske soldaten lov til å bli med i en fraktevogn. Ellers hadde han neppe rukket å få noe tid hos moren. En vaktsoldat som passer på at ingen blindpassasjerer hekter seg på er nemlig åpen for litt frynsegoder på si. Han er en slask, som refererer til sin nærmeste offiser som et beist. Men vi skal se senere at det er offiseren som er en god mann, og vaktsoldaten som er ussel.

Ved et senere stopp kommer plutselig en vakker, ung jente inn i fraktvognen. Da hun ser ham får hun panikk og kaster posen sin ut av døråpningen, og er på vei etter selv. Alyosha rekker så vidt å hindre henne. Hun har et kraftig temperament, fiker til ham og forsøker flere ganger å hoppe av toget. Hver gang stopper han henne, og til slutt forstår hun at han ikke er farlig for henne. Hun heter Shura og forteller at hun er på vei til sin kjæreste som er pilot.

Resten av turen drar de sammen. De holder avstand siden hun er forlovet med en annen, men det er tydelig at de liker hverandre. I en liten by søker de opp kona til Pavlov for å overrekke gaven fra ham. De får komme inn, men ser tydelige spor etter en mann i leiligheten. De forstår at han er inne på soverommet. Begge gjestene får et kaldt drag over ansiktet. Dette at hun er sammen med en annen mann mens Pavlov strever ved fronten inngir kun forakt. De legger igjen såpen og drar uten et ord. Vel nede på gaten snur Ayosha og går opp igjen til leiligheten. Han går rett inn på kjøkkenet og tar tilbake såpen uten et ord. Han gir såpen i gave til Pavlovs far i stedet.

Toget ruller videre. På en stopp hvor Ayosha ser sitt snitt til å få hentet litt vann, blir han for sen til å bli med videre. Han får haik med en bil, og ankommer neste stasjon etter en krevende ferd. Men toget har kjørt videre. Alt ser mørkt ut, men heldigvis roper en stemme hans navn. Shura har gått av toget og ventet på ham. Idet de skilles forteller Shura ham at hun ikke har noen kjæreste. Det står som en invitasjon, men Ayosha må videre til sin mor. Ferden skal bli enda mer strabasiøs da toget hans blir bombet av tyske fly. Da han endelig får haik og til slutt kommer fram til sin mor, er tiden brukt opp. Han rekker en klem og en prat med moren før han må begynne ferden tilbake til fronten.

Det har blitt hevdet at Sovjetunionens øverste leder, Nikita Krutsjov, var fan av regissør Chukhrai og at regissøren dermed fikk litt mer spillerom enn vanlig. Det er kanskje grunnen til at vaktsoldaten blir portrettert såpass negativt, eller at vi får se at russiske kvinner var utro mens mannen kjempet. Dette er jo vanligvis ting som blir klippet vekk fra filmer som skal styrke moralen og fremvise nasjonens overlegenhet.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: The Cranes are Flying, Ivan’s Childhood, Blodveien, Come and See og Letter Never Sent.

Øyeblikket: En av de første scenene i filmen. Ayosha er i strid og tyske tanks kommer mot ham. Kameraet vipper opp, dreier og filmer opp/ned. Meget elegant kameraarbeid, og overraskende i en slik film fra 1959. Kreativt og imponerende, og ikke minst effektivt.

Lyd og bilde

Fint bilde. Formatet er 1.33:1. Få synlige skader, og jeg er meget fornøyd. Skarpt og god kontrast. Lyden er mono. Klar dialog, sikkert fordi den er lagt på i ettertid. Fin utgave, men gammel DVD fra 2002.

Ekstramateriale

Interview with director Grigori Chukhrai and stars Vladimir Ivashov and Zhanna Prokhorenko, conducted after a preview screening in New York: Lydintervju som er vanskelig for meg å få noe ut av.

Hefte: Et kort essay av Vida T. Johnson. Ballad of a Soldier vant priser i Cannes, London og Teheran. Filmen konkurrerte mot Fellini, Antonioni og Bergman. Spesielt La Dolce Vita var en hard utfordrer. Men der hvor Ballad of a Soldier var positiv og handlet om godhet, høy moral og å hjelpe andre, var Fellinis film motsatt. Kort sagt: Lev som i Ballad of a Soldier, ikke lev som i La Dolce Vita. Fint essay.


A Face in the Crowd

A Face in the Crowd (Criterion nr.970) (Blu-ray)

USA – 1957 – Elia Kazan (svart-hvitt) –126 minutter – Drama, politisk satire.

TV og makt

Nivå 1 (uten spoilers)

En radiovertinne oppdager en spesiell type landstryker i et fengsel. Han går med på å delta i radioprogrammet, og blir et fenomen over natten. Han får navnet Lonesome Rhodes, og veien går fort videre til TV. Og der blir han virkelig stor…

Nivå 2 (med spoilers)

Det blir fort umulig å se denne filmen uten å tenke på USAs situasjon nå, som har vart siden 2017. Det er ingen tvil om at TV har vært en usunn del av amerikansk valgkamp, og galskapen kuleminerte i 2016. Allerede i 1957 laget Elia Kazan en film som pekte mot farene ved det relativt nye mediet. Han viste oss hvordan en uvitende mann kunne manipulere publikum gjennom et mektig hjelpemiddel, og på sikt bli en mektig samfunnsaktør selv. Mennesker føler at de kjenner en person selv om de bare har sett personen på TV, faktisk nok til å la ham styre landet deres.

Lonesome Rhodes har en karriereutvikling som går fra radio til TV (TVprogram, TVreklame), for så å sikte mot politisk innflytelse som statsråd. Heldigvis kveles denne karriereretningen i en tidlig fase. Det var først i 2016 at det karriereløpet fikk gå hele veien. Det er general Haynesworth som først kobler påvirkningskraften L.R (Lonesome Rhodes) har på TV, med politikk. Han ønsker å gjøre en politisk figur av L.R, som kan dyrke frem en sterk hånd som kan lede et folk. I første instans hentes han inn for å hjelpe en senator med sin fremtoning og appell.

Det er Marcia som først ser at L.R har noe ekstra livlig ved seg, noe som kan gjøre seg på radio. Hun har tatt turen til småbyfengselet for å slå av en prat med byens løse fugler. Herfra tar hun ham med seg til radiosendingene sine. Hun klarer å holde han på rett kjøl, mens lytterne elsker ham. Og L.R er ikke sen om å teste hvor mye makt han har. Han ydmyker sheriffen ved å få lytterne til å sende hunden deres til boligen hans, og senere erklærer han radiostasjonseierens basseng åpent for alle. Han har nok alltid vært vant til å få det som han vil blant venner, men dette er på en helt annen skala. Og det kan bare være begynnelsen.

Han sørger for at Marcia får være med da han går over til TV, og han er en hit fra første sekund. Marcia er hans anker. De innleder et forhold, men L.R er alltid seg selv nærmest. En kone dukker opp for å sikre seg noen penger, og selv etter at L.R er forlovet med Marcia velger han å gifte seg med en pur ung jente. Det er litt av et sjokk for Marcia å møte ham på flyplassen mens han presenterer sin nye kone for pressen, rett fra ferie i Mexico.

Marcia ser alltid noe godt i L.R, og da klarer vi også å gjøre det. Av det følger også at da hun gir opp, gir vi også opp. Hennes grense nås i studio, hvor han snakker nedlatende om TVpublikummet sitt. Hun skrur lyden opp, så alle i USA kan høre hva han sier om dem etter at rulletekstene går. Det er dette som knekker L.R. Hun skapte ham, og hun knuste ham. Eller kanskje han både skapte og knuste seg selv?

Det er mange paralleller mellom L.R og Donald Trump, og det meste ligger i at de setter likhetstegn mellom politikk og underholdning. Da L.R veileder senatoren i hvordan han skal vinne velgere, er det en sindig stemme blant tilhørerne som påpeker at det fremdeles er forskjell på politikk og L.Rs bransje. Det avfeies rimelig kjapt av L.R, og det er vel nok å se på 2016 presidentvalgkampen for å gi L.R langt på vei rett. Som L.R sier er det viktigere med slagord enn debatter. Og man kan alltid nekte for alt, eller lyve litt til. Menneskers hukommelse er dårlig. En politisk kandidat bør kunne selges på lik linje med en ketchupflaske eller en deodorant.

L.R har en utrolig selektiv oppfattelse av verden. Han er en opportunist, han har ikke ett eneste prinsipp. Da hans nye kone ligger med agenten hans, vender han sinnet mot henne siden agenten har for stor kontroll over merkevaren L.R. Jeg vil si han sier henne opp mer enn han slår opp med henne. Som vi ser da han begynner å få en mer politisk profil på TV-opptredene sine, spesielt i tankesmieprogrammet sitt Grassroot Wisdom, er det ganske høyreradikalt tankegods han presenterer. Igjen trekkes tankene mine til dagens demagoger, folkevalgt eller ei. Dette er tankegods vi kjenner igjen fra USAs Trump, Fillippinenes Duterte, Brasils Bolsonaro og Ungarns Orbàn, bare at det er mye verre nå.

L.R er bygget på virkelige personer i medieverden. Han ligner mest på Will Rogers og Harry Long, som hadde egne show. Walther Matthau har en interessant rolle i filmen, som den anstendige men kyniske mediereven. Han ser godt hva som foregår og kritiserer det, men samtidig putter han seg selv inn blant dem som han kritiserer. Dermed tas brodden av kritikken, og det hele får fortsette. Han blir for øvrig hånet og tildelt et kallenavn av L.R, ikke ulikt en annen statsleder vi vet om.

For å få til den store sluttscenen med en stormannsgal L.R helt ute av kontroll, måtte Kazan skjenke Andy Griffith ganske så godt. Griffith er for nedpå til å klare en slik scene ellers. Da Kazan vekket Griffith morgenen etter for å ta om igjen noen scener, fikk Griffith beskjed om bare å lukte litt på korken den dagen.

A Face in the Crowd er en tankevekkende og urovekkende film om en situasjon vi står midt oppe i dag. Desto mer framsynt av manusforfatter og regissør å varsle om dette allerede i 1957. Kanskje er veien å gå et slags kurs før man får stemme, hvor man må klare et minimumskrav til samfunnskunnskap. Hvis ikke blir det fort kjendisfaktor og hårfrisyre som avgjør hvem som skal lede et land.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: All the King’s Men, Sweet Smell of Success og Being There.

Øyeblikket: Lonesome Rhodes er på en tilstelning i Pickett, hvor det er en konkurranse blant cheerleaders som han skal avgjøre. I Lee Remick sin debutrolle, spiller hun jenta som vinner. I en ganske så tydelig «male gaze» sekvens, stirrer Rhodes utilslørt på jenta med et blikk som oppleves påtrengende og ubehagelig selv for oss blant publikum. Hvordan fikk han til det? Kazan forklarte ham at han ikke trengte å spille for kameraet. Hvis han følte og tenkte sterkt nok, vil det synes i øynene. Og Griffith fikk bare en linje med instruksjoner før scenen med Lee Remick: «Fuck her!».

Lyd og bilde

Bildeformatet er 1.85:1. Det er et nydelig svart-hvittbilde vi får servert her. Glimrende kontrast, skarphet og detaljer. A Face in the Crowd har mange nærbilder, og det er en fryd å se alle detaljene i bildet og den utrolige skarpheten. Lyden er også strålende, i et ukomprimert monolydspor.

Ekstramateriale

New interview with Ron Briley, author of The Ambivalent Legacy of Elia Kazan: Da HUAC (House of unamerican activities committee) rettet skytset mot Hollywood, stilte Kazan opp og navnga kollegaer han kjente som var kommunister.  Dagen etter satte han inn en annonse i avisen hvor han forsvarte avgjørelsen og oppfordret andre til å gjøre det samme. Etter det var han en meget polariserende figur i Hollywood. Allikevel ble han slaktet av høyrepressen når det gjaldt A Face in the Crowd. Venstreradikal propaganda lød dommen. Fin dokumentar på 21 minutter.

New interview with Andy Griffith biographer Evan Dalton Smith: 20 minutters intervju om hvordan Griffith fikk rollen, og hvordan Kazan instruerte ham i rollen.

Facing the Past, a 2005 documentary featuring actors Griffith, Patricia Neal, and Anthony Franciosa; screenwriter Budd Schulberg; and film scholars Leo Braudy and Jeff Young: Opplysende samtale om «den mest undervurderte amerikanske film noensinne». Her er vi innom HUAC, produksjonen, skuespillerne og regissøren. Filmen er mer populær nå enn den var da den kom ut. 29 minutter.

Trailer: Dessverre ikke særlig vellykket. Vi får følelsen av at Lonesome Rhodes er en musikkstjerne, og at idrettsmiljøet er en arena i filmen. Borte er det politiske, borte er TV, borte er radio. 2 minutter og 19 sekunder.

An essay by critic April Wolfe, excerpts from director Elia Kazan’s introduction to the film’s published screenplay, and a 1957 New York Times Magazine profile of Griffith: Wolfe har et godt essay hvor hun trekker inn nåværende politiske ledere og hvordan de kan sammenlignes med Rhodes og klimaet i filmen. Hun viser til en interessant studie (2018) fra New York University som viser at mennesker som bruker søkeord som hårtap, testosteron og ereksjonsproblemer, hadde større sannsynlighet for å stemme på en alfahann-type i politiske valg.  Kazan har skrevet et kjempefint essay om hvor viktig manusforfatteren er i den tiden hvor TV overtok mye av filmens domene, og vi lærer masse her. I siste essay er det Griffith som er temaet. Han ble besatt av rollen sin, og ble rett og slett en ufyselig mann under innspillingsmånedene. Ekteskapet holdt på å ryke, men han tok seg sammen i siste liten.

 


Jeanne Dielman, 23, quai du Commerce, 1080 Bruxelles

Jeanne Dielman, 23, quai du Commerce, 1080 Bruxelles (Criterion nr.484) (Blu-ray)

Frankrike, Belgia – 1975 – Chantal Akerman (farger) –201 minutter – Drama

En annerledes skrekkfilm

Nivå 1 (uten spoilers)

I løpet av 3 dager følger vi en husmors daglige gjøremål, i nitidig detalj. I 3 timer og 21 minutter.

Nivå 2 (med spoilers)

Denne filmen kan vi gradvis snakke oss inn i. La oss begynne med å se den som bygget opp av 3 skall.

  • En husmor gjør dagligdagse gjøremål i huset i realtime til hun på slutten klikker på en av horekundene sine og dreper ham.
  • Den første dagen forløper som den skal, alt utføres korrekt og til riktig tid. Dag nummer 2 starter bra, men når hun får orgasme av kunden sin forstyrres rutinene hennes. Potetene koker for lenge, hun må ut på butikken igjen, middagen blir forsinket, glemmer lokk på terrinen osv. Vekkerklokken blir stilt feil når hun legger seg. Den tredje dagen starter dårlig siden klokken er feil stilt. Midt på dagen får hun en time ledig, som hun får store problemer med. Vi ser at hun blir sittende passiv i en stol og plages av angst. Da horekunden nok en gang gir henne orgasme, dreper hun ham. Hun vet at det ødelegger rutinene og tryggheten hennes.
  • Er filmen en beskrivelse av enhver feminists mareritt? Er dette beskrivelsen av en indoktrinert husmors repetitive og meningsløse liv? Dreper hun kunden fordi hun heller vil ha et trygt intetsigende liv enn en uforutsigbar frihet? Er dette egentlig en eksistensiell skrekkfilm?

Jeanne Dielman er altså en husmor som har lagt opp livet i sitt etter strenge rutiner, hvor hun ser ut til å eksistere kun for sin tenåringssønn. Hun lager mat og rydder for ham. Alt legges opp etter når han skal på skolen og når han kommer hjem fra skolen. Han ser ut til å forvente seg denne oppvartningen, men det er kanskje ikke så rart når det er slik han har blitt oppdratt. Når han er på skolen, rydder hun og passer et barn i en halvtime mens moren handler. Så tar hun imot en kunde i en halvtimes tid, Jeanne er nemlig prostituert som jobber hjemmefra. Selv med den nøysomme livsstilen hun og sønnen har, blir det ikke nok penger.

Chantal Akerman hevder i et intervju at filmen ikke har et budskap. Det er det veldig vanskelig å tro på. For meg handler denne filmen om kvinners kjønnsrolle som husmor i en fastlåst tilværelse. Hverdagen er repetitiv på grensen til det uutholdelige, uten mulighet til å bryte ut. Vår husmor fortsetter tilværelsen slik den var da hun var gift, nå er hun enke. Rutinene gir henne trygghet, men det kan også sees på som at hun var og er så indoktrinert at hun opprettholder kjønnsrollene selv uten at noen presser det på henne. Det er et fenomen man kan se i miljøer hvor kvinner er de som opprettholder kvinneundertrykkende mekanismer, hvor mennene kun trenger å observere. De må jo le i skjegget når de kan opprettholde livet slik de vil, uten å trenge å løfte en finger for det. For meg er det toppen av indoktrinering, og egentlig bare trist.

Det er noe spesielt som skjer når man ser langsomme filmer som dette. Filmskapere som Bela Tarr og Andrej Tarkovsky er to andre eksponenter for filmer som tar seg spesielt god tid. Når vi setter oss ned for å se en film av de nevnte regissører, er det samme mekanismer som utløses i oss som publikum. Først skanner blikket vårt over lerretet etter hvor det viktige foregår. Når vi ikke finner det blir vi rastløse, kanskje vi tenker at vi går glipp av noe. Så kjeder vi oss. Deretter blir vi resignerte, vi overgir oss til filmen, og det er i dette stadiet at vi er der filmskaperen vil ha oss. Nå kan vi slappe av, godta at vi er i gode hender og se filmen på filmskaperens premisser. Vi kan komme inn i riktig rytme, kose oss med detaljer i bildet, i bakgrunnen og skuespillerens mimikk. Vi får tid til å følge en refleksjon et godt stykke på vei, her er det ingenting vi få med oss. Verden, eller historien, overlever om vi blunker. Det er skjønnheten i en langsom film.

Det som er spesielt med Jeanne Dielman for meg, er at dette repetitive og kjedsommelige ikke ser ut til å ha noen ende. Jeg opplever en slags panikkfølelse når jeg tvinges til å se henne gjøre samme rutine om igjen og om igjen. Jeg holdes fast i samme bur som henne, min filmopplevelse og hennes liv. Rutinene som vi tvinges til å se på i nesten 3 og en halv time gjør at vi føler filmen på kroppen, som er grunnleggende for å gripe filmen. Denne fastlåste hverdagstilværelsen kan være overveldende når man ikke ser noen vei ut. Det kan være mange grunner til at man står fast i et slikt liv. Økonomi, normer, tradisjoner, psykiske lidelser eller sosial kontroll. Følelsen av eksistensiell angst og meningsløshet er vel så skremmende som et mer typisk skrekkfilmscenario hvor det er noen etter deg i en mørk skog.

Som sagt begynner Jeannes rutiner å stokke seg i løpet av dag 2, og det fortsetter utover den tredje dagen. Hun ser ut til å få en følelse av eksistensiell tvil mens hun skreller potetene, men tvinger seg inn i sporet igjen. Men det lugger gjennom hele dagen. Og hvordan kan man unngå å reflektere rundt dette? Et liv uten venner, kultur og tid til seg selv? Hun lever for sønnen, og husholdet i seg selv. Gud forby at hun får tid til overs, for da kommer de vonde tankene. Og Gud bedre den som kommer og viser henne et friere og bedre liv, for eksempel gjennom en orgasme. For han må elimineres.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Salmer fra kjøkkenet, Satantango, The Turin Horse og Solaris.

Øyeblikket: Vi har sett en Jeanne Dielman i fullstendig kontroll, hver bevegelse har en mening. Ingen bevegelse er for mye eller for lite. Lys slukkes og tennes i perfekt harmoni. Alle ting har sin plass, og den plassen vet Jeanne hvor er. Ting gjøres i riktig rekkefølge, alt går opp. Derfor blir det et lite sjokk da lyset ikke slukkes, da rekkefølgen stokkes om på. Etter 1,5 time med Jeanne Dielman og hennes rutinetilværelses vold, er vi så kondisjonert at vi reagerer sterkt på dette. Det føles faktisk dramatisk. Det var veldig interessant å oppleve dette.

Lyd og bilde

Et helt greit bilde, men ikke noe man vil huske. Ikke imponerende detaljnivå eller dybde, men et rent og uskadd bilde fra 1975. Lyden er OK, i en film som ikke har noen effekter, og i minimal grad dialog eller musikk. Allikevel er jeg fornøyd både med lyd og bilde i denne utgivelsen. Bildeformatet er 1.66:1, lydformatet er ukomprimert mono.

Ekstramateriale

Autour de “Jeanne Dielman,” a documentary—shot by actor Sami Frey and edited by Agnès Ravez and Akerman—made during the filming of Jeanne Dielman: Vi får se nitidig terping på detaljer og viderekommen diskusjon mellom Seyrig og Akerman. Seyrig synes at alt er så metodisk og gjennomarbeidet at hun føler seg blokkert og ikke får bidra. 68 minutter.

Interviews from 2009 with Akerman and Mangolte: Først ut er et intervju med Akerman om filmen på 20 minutter. Pierot le Fou (Godard) er filmen som åpnet Akermans øyne for at film kunne være kunst, og at du ikke trenger en historie. Hun var opptatt av at 80% av staben skulle være kvinner. Fotograf på filmen var Mangolte, og her forklarer hun valgene hun tok angående kameraplassering, utseende på filmen osv. Det ble en større film enn noen hadde trodd. 23 minutter.

Excerpt from “Chantal Akerman par Chantal Akerman,” a 1997 episode of the French television program Cinéma de notre temps: Dette var rimelig skivebom. Akerman skulle lage et program om en filmskaper av vår tid, men alle hennes forslag var det laget program om fra før. Da foreslår Akerman seg selv, og det blir programmet. Men hun beskriver mer prosessen enn å dele noen interessante opplysninger med oss. 17 minutter.

Interview from 2007 with Akerman’s mother, Natalia: Morsomt intervju med en livlig dame på 28 minutter. Hun blir intervjuet av Chantal om filmen og tiden den ble laget. Hun forteller også om da hun som jøde ble berget under krigen.

Excerpt from a 1976 television interview featuring Akerman and actor Delphine Seyrig: Veldig fint, men kort intervju på 7 minutter. Akerman er opptatt av at dette ikke er en film med et budskap. Nå ja…

Saute ma ville (1968), Akerman’s first film, with an introduction by the director: Til sammen 14 minutter. Denne debutfilmen er en antitese til Jeanne Dielman. Akerman spiller selv hovedrollen og bryter alle rutiner, til slutt også seg selv. En litt Chaplinaktig film i farsestil, hvor vi møter en ubrukelig dame som ikke kan vaske eller pusse sko. Så dør hun.

An essay by film scholar Ivone Margulies: Kjempefint essay! Gode tolkninger, som tør å gå litt på tvers av Akermans utsagn. Så det vil jeg også gjøre i denne omtalen.


Do the Right Thing

Do the Right Thing (Criterion nr.97) (Blu-ray)

USA – 1989 – Spike Lee (farger) –120 minutter – Drama

Sommerens varmeste dag

Nivå 1 (uten spoilers)

Vi befinner oss i Bed Stuy, et nabolag i Brooklyn, New York, på sommerens varmeste dag. På slike dager går mordraten opp, og folk har kort lunte. Alle plages av varmen, og alt kan skje.

Nivå 2 (med spoilers)

Det første som slår oss når vi begynner å se Do the Right Thing, er varmen. Alt vi ser jobber mot å få oss til å føle varmen, fargene, lyset, klær og svette. Alt skal foregå i løpet av én dag, den varmeste den sommeren. Alle tørker svette, trekker inn i skyggen, kjøler seg ned med drikke, aircondition eller vifter. Og filmskaperne lykkes til de grader. Det er nesten så man svetter selv i godstolen. Men de første 2 ukene med filming foregikk i regnvær!

Med kraftig lyssetting, smart kameraføring og overbygde scener, klarte de å skape en illusjon av sterk sol. Sjekk ut scenen hvor vi møter Radio Raheem for første gang. Noen ungdommer sitter og svetter på en trapp. Kameraet sveiper ned, svinger rundt og opp, til vi ser Radio Raheem fra en posisjon nedenfra og opp. Himmelen bak ham er overskyet, men det legger vi ikke merke til. Så klippes det til han gående i en solfylt gate, nå 2 uker inn i innspillingen. Flere scener ble løst slik.

Premisset er som følger: Det er årets varmeste dag. Vi følger en gate i Brooklyn gjennom en dag, som starter som alle andre. Men den skal ende i raseopptøyer. Nabolaget er svart, men italienske Sal’s Pizzeria har holdt til på hjørnet i mange år. Sal har bygd pizzarestauranten med sine egne hender. Han driver den sammen med sine sønner Pino og Vito. Den svarte gutten Mookie leverer pizzaene på døra til beboerne i bydelen.

Når det er så varmt, skjer det noe med mennesker. De blir fort irritable og hissige. I Do the Right Thing rettes irritasjonen mot andre etniske grupper. De er det 4 av i filmen, asiater, svarte, hvite og puertoricanere. I en glimrende scene i filmen ser vi en representant hvor hver gruppe skjelle ut en annen gruppe direkte til kameraet. Den scenen forteller oss hvilke underliggende strømminger som koker under overflaten. Og som snart skal slippes løs.

Buggin Out er en ung, politisk bevisst svart mann som i varmen og en tilstand av kjedsomhet, henger seg opp i at Sal´s Pizzeria bare har bilder av kjente italienske amerikanere på veggen. Siden kundene stort sett er svarte, forlanger han at Sal henger opp bilder av kjente svarte. Sal svarer at den dagen Buggin Out får sitt eget sted, kan han henge opp hva han vil. Det faller ikke i god jord, og krangelen eskalerer til Sal ber han pelle seg ut. Mookie, som er Buggin Outs venn, må geleide han ut. Dermed starter Buggin Out en boikott av Sal’s Pizzeria. Men uansett hvor hardt han prøver, får han bare med Smiley og Radio Raheem på boikotten.

Mookie spilles av Spike Lee selv, og er en ung og ansvarsløs kar, med arbeidsmoral som en 10-åring. Enhver pizzalevering er en mulighet til å drøye tilbaketuren maks, ved å stikke innom kjæresten, skravle med kompiser eller ta en dusj. Han er underbetalt og mistrives, men han har en jobb. Han er stadig i konflikt med Pino, Sals rasistiske og misfornøyde sønn. Han kommer bedre ut av det med Vito, som også trakasseres av Pino. Pino hater restauranten og nabolaget, og svarte generelt som han ser på som dyr.

Radio Raheem går alltid rundt med en boombox som slynger ut Public Enemy på full guffe. Han også havner i clinch med Sal, siden han nekter å slå av spilleren inne. Og temperaturen stiger.

Etter å ha hisset seg opp på et gatehjørne, bestemmer Buggin Out og Radio Raheem seg for å nok en gang å konfrontere Sal. Sal har stått i heten hele dagen, både fra solen og pizzaovnene, og har liten tålmodighet. Da de to durer inn med høy musikk og krav, dras balltreet fram. Boomboxen til Radio Raheem knuses i fillebiter, og Sals utsagn om at han «killed the fucking radio» får det til å tilte for Radio Raheem. Han drar Sal over disken og kaoset er i gang.

Slåsskampen utvikler seg til et masseslagsmål som beveger seg utendørs. Radio Raheem har et godt halsgrep på Sal, og da politiet ankommer hiver de seg over Radio Raheem. Tre politifolk må til for å trekke han vekk fra Sal, men de gir seg ikke der. En politikølle brukes til å presse mot halsen hans og løfte han opp fra bakken. De gir seg ikke før han slutter å sprelle. Da de slipper taket, er Radio Raheem død.

Folkemengden som har stimlet sammen begynner å rope slagord mot politiet. Det er en anspent stemning, og den forløses da Mookie av alle kaster et søppelspann gjennom vinduet på restauranten. Det blir startskuddet for plyndring, vandalisering og brannstifting av Sal’s Pizzeria. Da brannvesenet ankommer, bruker de vannslangene til først å spre mengden før de under kraftig motarbeidelse forsøker å slokke brannen. De svarte er rasende, og det er på nippet at den koreanske grønnsaksbutikken blir rasert også. Men eieren berger butikken ved å hevde at han også er svart, på en måte.

Dagen etter oppsøker Mookie den nedbrente restauranten for å kreve sin siste lønn fra Sal. Det er nesten ikke til å tro, og en lamslått Sal kaster penger til ham i forakt. Men vi kan ane en slags forsoning utover i scenen mellom de to, selv om de har en lang vei å gå. Spike Lee velger å avslutte filmen med et ikkevoldelig budskap fra Martin Luther King, og et mer militant budskap fra Malcolm X. Det blir opp til publikum å reflektere rundt den beste veien videre. Lee ser ut til å mene at forskjellige situasjoner krever forskjellig tilnærming.

Dj Mr. Love Daddy, som spilles av Samuel L. Jackson, ser ut til å være fornuftens stemme, eller samfunnets stemme. Han er opprørt over utviklingen og maner til fornuft gjennom hele filmen, etter hvert som gradestokken skyter i været. Han og Da Mayor ser ut til å legge seg på samme linje, sammen med Mother Sister (til slutt). Det samme gjør de 3 eldre svarte som observerer livet fra solveggen, hvert fall inntil politiet gjør sin inntreden.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: La Haine, Hoop Dreams ogWhite Dog

Øyeblikket: En liten scene mellom Pino og Mookie inne på Sal’s Pizzeria. For en gangs skyld en rolig og ærlig samtale mellom dem, selv om den er ganske sjokkerende i sitt innhold. Mookie starter med å spørre hvem som er Pinos favoritt idrettsmann (Michael Jordan), favoritt skuespiller (Eddie Murphy) og favorittmusiker (Prince). Mookie spør da hvorfor han har så mye imot svarte mennesker. Svaret han får er at disse ikke er svarte, eller niggere. Pino har som alle rasister behov for å skille svarte mennesker han liker, fra svarte mennesker som gruppe. Det blir som rasistene som sier at de ikke liker innvandrere, bortsett fra Ali som er naboen deres og som de kjenner. Han er da ikke som alle de andre. Empirien er haltende, men utbredt. En slags videreføring av denne tankegangen, er å fjerne de positive svarte egenskapene fra historien/samfunnet. Som når det er Forest Gump (en hvit mann) som lærer Elvis rock’n’roll, og ikke Chuck Berry. Kjenner at jeg fikk enda mer imot en film som jeg allerede misliker sterkt der. Og det er Michael J. Fox (en hvit mann) som lærer Chuck Berry rock, da han drar tilbake fra fremtiden til rockens spede begynnelse. Er det noen som har et problem med å innse at svarte kan skape positive ting?

Lyd og bilde

Fantastisk! Dype røde farger, jordfarger og andre varme farger. Alt bidrar til å skildre et nabolag som koker. Fargene er fantastisk, men det er også detaljene, skarpheten og filmkornet. Svart hud har aldri blitt filmet så flott, og nyansert. Topp, topp kvalitet på bildet i 1.85:1. Lyden presenteres i 5.1 surround DTS-HD Master Audio, og det river når det skal. Topp på begge felt. Denne utgaven kom i juli 2019.

Ekstramateriale

Audio commentary from 1995 featuring director Spike Lee, Dickerson, production designer Wynn Thomas, and actor Joie Lee: Et helt OK kommentarspor, men føles delvis overflødig når man har pløyd gjennom alt ekstramaterialet. Noe vil være overlappende. Et fint grep, som kanskje stammer fra disse tidlige Criterion-kommentarsporene, er å skille stemmene fra hverandre med å si navnet på den som snakker før replikk.

Introductions by Lee: Spike Lee forsikrer oss om at den påfølgende «making of» dokumentaren er en skikkelig dokumentar, ikke vanlig sammenraskete opptak som ofte er tilfelle. Den vil fokusere på lokalsamfunnet Bed Stuy som er et ganske røft nabolag.

Making “Do the Right Thing,” a documentary from 1989 by St. Clair Bourne, in a new 2K digital transfer: Her får vi ta del i leseøvinger av replikker og bygging av locations. Sal pizzeria og den koreanske grønnsaksbutikken ble bygget og revet (brent) etter innspillingen. Det snakkes også om hva filmen vil formidle i denne dokumentaren på en god time.

New interviews with costume designer Ruth E. Carter, New York City Council Member Robert Cornegy Jr., writer Nelson George, and filmmaker Darnell Martin: Ruth Carter, kostymedesigner, forsøkte å understreke den vanvittige varmen gjennom klærne. Korte shorts, topper og lyse farger. Samtidig ville hun få frem rasemotsetninger og popkulturelle trekk. Siden filmen foregår over kun èn dag, fikk hun ikke hjelp fra klesskift som kunne signalisere en utvikling eller et narrativ. Da Mayor ble kledd i en slitt, men verdig lys dress. Kanskje var det dressen som ga han kallenavnet en gang i tiden. DJen byttet lue hele tiden, etter hva som skjedde. Lærerik dokumentar på 17 minutter. Manuset var veldig godt skrevet, noe som kom tydelig frem da filmen ble klippet. Klipperen fikk regissere scenen hvor gutten nesten blir påkjørt av bilen. 10 minutter. Gentrifisering blir tatt opp i filmen, og diskutert i en av disse dokumentarene. Hvite som flyttet vekk fra sentrumsnære bydeler med svart vold og narkotika, fant ut at forstedene var like ille, uten svarte. Dermed kjøper de opp igjen leiligheter nære sentrum, for å være nær jobb. De svarte presses ut. 42 minutter.

Three programs from 2000 and 2009, featuring Lee and cast and crew members Barry Alexander Brown, Chuck D, Dickerson, Richard Edson, Frankie Faison, Jon Kilik, Kevin Ladson, Steve Park, Rosie Perez, Luis Ramos, Monty Ross, John Savage, Roger Guenveur Smith, and John Turturro: Back to Bed Stuy – Her går Spike Lee gjennom lokasjonene og ser på hvordan det står til i 2000. 5 minutter. Twenty Years later – Spike Lee oppsummerer hvordan tilstanden er i 2009. New York har blitt bedre. 34 minutter. Spikes Last Word – Gjorde Mookie the right thing? Kun hvite spør Lee om det, aldri har en svart person spurt om det. Mookie så sin beste venn bli drept av politiet. Lee forbløffes av hvordan noen mennesker setter en bygning høyere enn et menneskeliv. Noen filmkritikere karakteriserer knusingen av ruta som en voldelig og uansvarlig handling, en av de verste de har sett på film, men nevner ikke drapet på Radio Raheem med et ord. 6 minutter.

Music video for Public Enemy’s “Fight the Power,” directed by Lee, with remarks from rapper Chuck D: Spike Lee har igjen en intro hvor han forteller om hvordan låta ble bestilt og hva han ønsket. 4 minutter. Musikkvideoen filmes under en opptreden av Public Enemy i gaten. 7 minutter. Photographs består av bilder fra innspillingen mens Chuck D fra Public Enemy kommenterer det vi ser. 11 minutter.

Cannes Film Festival press conference from 1989 featuring Lee along with actors Ossie Davis, Ruby Dee, Edson, and Joie Lee: I denne 42 minutter lange spørsmål og svar-seansen med utvalgte skuespiller og Spike Lee, får vi høre en del om hva Spike Lee har ment med filmen. Interessant program.

Behind-the-scenes footage: Litt for amatørmessig og sammenrasket. Lyden er også ganske dårlig. 58 minutter.

Deleted and extended scenes: Noen ganske morsomme og utfyllende. Flere kunne vært med i filmen. 14 minutter.

Original storyboards, trailer, and TV spots: Helt OK TV-spots. Traileren eskalerer mot slutten, og fungerer fint. Vi får se storyboard for opptøyene-scenen, samtidig som vi får se den endelige scenen i en horisontall split-screen. Dette fungerer kjempefint, og er lærerikt. Ca. 20 minutter.

An essay by critic Vinson Cunningham and (on the Blu-ray) extensive excerpts from the journal Lee kept during the preparation for and production of the film: Essayet av Cunningham er OK, men godbiten blant hele ekstramaterialet er ca. 100 sider med Spike Lees produksjonsdagbok fra idé til filmingen begynner. Vi får lese hans tanker rundt historien, casting, forhandling med filmstudioene og meningen med filmen. Alt dette må sjongleres mens han promoterer hans nylig premiereklare film School Dazed. Spesielt fascinerende å se hvordan prosessen med å få Robert De Niro i rollen som Sal mislykkes. En liten perle av en bok.


Eraserhead

Eraserhead (Criterion nr.725) (Blu-ray)

USA – 1977 – David Lynch (svart-hvitt) –89 minutter – Horror, psykedelisk drama

Frykt for foreldreskap

Nivå 1 (uten spoilers)

Et ungt par blir foreldre til et barn, et altfor fortidligfødt vesen. Det blir en veldig krevende periode for dem, og da spesielt for Henry som ender opp med hovedansvaret.

Nivå 2 (med spoilers)

Henry lever i et industriområde. Et øde jernbanespor går rett forbi bygningen han bor i. Han tar heis for å komme opp til leiligheten sin, og har naboer i samme oppgang. En ung kvinne er nærmeste nabo. Henry har en kjæreste som bor i et lite hus med hage. Han går dit på middag med svigerforeldrene, og møter dem for første gang. Og nå forstår vi at vi er i en Lynchfilm.

Første scene i huset er umiskjennelig Lynch. Kameraet er plassert litt høyt, og kjæresten og moren sitter i henholdsvis sofaen og en lenestol. Stemningen er anstrengt, og samtalen har litt for lange pauser. Henry ser på et tidspunkt der så ukomfortabel ut at han nærmest klatrer ut av sofaen. Så blir det verre. Kjæresten får et sammenbrudd som minner om epilepsi, før moren får noe lignende. Men ingen lar seg merke med det.

Faren virker som han har øvd på sine sosiale ferdigheter, og avslutter hver setning med et permanent smil. På kjøkkenet sitter en bestemor som ikke kan brukes til noen ting, kanskje bortsett fra å inhalere sigarettrøyk. Det er her moren overrumpler Henry med svært intime spørsmål om kjæresteparets sexliv. Før hun overfaller han med kyss og grafsing.

Henry har hatt sex med kjæresten sin for noen dager siden, og barnet fødes bare noen dager senere. Det ser ikke ut som et menneskebarn, mer som E.T. Og det gråter konstant. Etter bare en dag drar kjæresten hjem for å få sove ordentlig, og Henry er overlatt ansvaret. Det går ikke bra. Barnet er stramt inntullet i bandasjer, og da Henry klipper opp bandasjene med saks, klipper han samtidig opp buken på barnet. Og til sist dreper han barnet med gjentatte stikk med saksen.

Hvordan skal man tolke en film som Eraserhead? Lynch sier selv at ingen publikummere har sett filmen på samme måte som han selv ser den. Det liker han godt, og er grunnen til at han aldri snakker om meningen i filmene sine. Han kommer med gode argumenter. Om du leser en bok om igjen etter 10 år, vil du få en annen opplevelse, og kanskje tolke den annerledes enn det du gjorde da du var yngre. Men teksten er akkurat den samme, det er du som har forandret deg, gjennom å få flere erfaringer, mer kunnskap og kanskje forandret deg emosjonelt. Kanskje blir du lettere rørt nå? Derfor må det være fritt frem for meg å komme med min tolkning, som er helt annerledes nå enn da jeg så filmen for første gang i 2003.

Denne gangen satt jeg med en følelse av at vi så frykten for foreldreskap utfolde seg på lerretet. Henry og kjæresten er et ungt par, overveldet og uforberedt på å skulle blir foreldre etter noen få dagers graviditet. Svangerskap og småbarnsperioden tærer på dem, men alt er skrudd opp tempomessig slik at det er komprimert inn i en kort periode. Henry blir fristet av nabokvinnen som byr seg frem til ham om han trenger å komme litt bort fra kone og baby. Bekymringen til Henry kommer frem om natten da han drømmer at kjæresten føder flere små kryp, en manifestasjon av hans angst for flere barn han ikke mestrer.

I denne settingen tolker jeg scenen hvor hodet til Henry faller av, og barnet som fødes gjennom halsen hans symboliserer at barnet har tatt over hele livet hans. Det er vel slik noen småbarnsforeldre kan oppleve å føle tilværelsen. Det å være småbarnsforeldre er en altoppslukende tilstand, med stress, ansvar, søvnmangel og en følelse av å ikke strekke til. Hodet til Henry blir plukket opp og levert til en mann som borrer ut en del av hjernen hans. Dette materialet blir montert på blyanter som et viskelær, herav navnet på filmen. Hvorfor aner jeg ikke, kanskje man må være Lynch for å forstå det. Eller kanskje jeg bare er dum. Uansett tenker jeg at når Henry dreper barnet med saks, fjerner han det som har tatt over livet hans. Om vi ser en tanke eller ønske han har, eller om han gjør dette i virkeligheten, vites ikke.

Eraserhead presenteres i svart/hvitt, og er den eneste av Lynch sine filmer bortsett fra The Elephant Man som ikke er i farger. Det skaper rom for kreativitet, både hos filmskaper og publikum. Vi får muligheten til å granske de mørke partiene i bildet, og reflektere over hva som finnes i de mørke hjørnene. Lyddesignet gir oss pekepinner om hva som skal komme, på samme måte som enkelte scener har dette umiskjennelige «Lynchske» ved seg. På lydsiden hører vi ofte knitrende elektrisitet, noe som skal brukes videre i omtrent hver eneste Lynchfilm siden. Han tar det elektriske nesten til en egen karakter i Twin Peaks sesong 3. Eraserhead bruker også mye industrilyder som Lynch er så fascinert av. Tungt maskineri, during og lyder fra metallarbeid ligger konstant i lydbildet. Lynch er opptatt av kraft, spesielt elektrisk kraft fra kraftstasjoner, strømkabler og maskiner. Han synes det er litt trist med moderne maskiner som drives av lite strøm, de er ikke imponerende nok. PCer har masse kraft i seg, men fremstår så puslete.

Stanley Kubrick var en av flere regissører som elsket filmen. En gang inviterte han en gruppe filmfolk for å se hans favorittfilm og viste dem Eraserhead. Han brukte også filmen for å få staben på The Shining til å komme i riktig modus for innspillingen av den filmen. Terrence Malick organiserte en visning for en mulig investor, men han reiste seg halvveis i filmen og toget ut av kinosalen mens han ropte bullshit!

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Ingen, bortsett fra kortfilmene til Lynch for å si det litt flåsete.

Øyeblikket: Når radiatordamen synger Pixies. Et frempek mot Twin Peaks, med noe av den samme estetikken og gulvmønstrene. Og det ubehagelige kroppsspråket til Radiatordamen, rytmen i bevegelsene og sjenertheten. Utrolig creepy.

Lyd og bilde

Et aldeles glimrende bilde. Nydelig kontrast, høyt nivå av detaljer og skarphet og fin dybde i bildet. Filmkornet er fint gjengitt. Jeg ble veldig overrasket av at en debutfilm fra 1977 via en filmskole kunne ha slik bildekvalitet. Lyddesignet er topp klasse også. Bildeformatet er 1.85:1, mens lyden gjengis i ukomprimert stereo. Strålende!

Ekstramateriale

“Eraserhead” Stories, a 2001 documentary by Lynch on the making of the film: David Lynch husker ikke om han fikk idèen i Philadelphia, og husker heller ikke at han skrev manuset. Han fikk midler fra American Film Institute (AFI), men ble mye kontrovers. AFI mente at de ikke skulle lage slike filmer. Rektoren, Frank, trakk seg fra stillingen i protest mot det vedtaket. Selv om han ikke likte Eraserhead selv. Kudos! 85 minutter lang dokumentar.

New 2K digital restorations of six short films by Lynch: Six Men Getting Sick (1967), – Jeg tror det er seks menn som spyr. Siden er det noen indre organer som blør. Herregud, Lynch…The Alphabet (1968), – Lynch sin kone heter Peggy. Her vises Peggys kusines mareritt slik Lynch forestiller seg det. ##&%£@!! The Grandmother (1970), – En gutt dyrker en potet (?) i senga. Som igjen føder en bestemor i ferdig bestemorkjole og sko. Gutten har tydeligvis ønsket seg en bestemor. Foreldrene er fæle. The Amputee, Version 1 and Version 2 (1974), – En pleier steller en pasients amputerte ben, mens pasienten skriver et brev. Situasjonen kommer ut av kontroll med blod sprutende ut av beinstumpene, and Premonitions Following an Evil Deed (1995), – Lynch fikk filme et minutts kortfilm med Lumierebrødrenes kamera i forbindelse med 100 årsjubileet. All with video introductions by Lynch: Til sammen 23 minutter.

New documentary featuring interviews with actors Charlotte Stewart and Judith Roberts, assistant to the director Catherine Coulson, and cinematographer Frederick Elmes: Coulson – Filmen tok 6 år å spille inn. Ikke et vanlig manus, mer idèer som storyboard fra natten før innspillingen. Cassavetes jobber motsatt av Lynch, bevegelig kamera mot ubevegelig kamera. Lynch fikk filmruller som var til overs fra Peter Bogdanovich film The Last Picture Show. Staben fikk prosenter fra fremtidige inntekter fra filmen i lønn. Elmes – I dette gamle, slitte opptaket fra Eraserheads innspillingsmiljø, forteller Lynch og kameramann Elmes om filmen. Det er en marerittaktig film, det er vanskelig å si hva som er ekte og hva som er drøm. Publikum var ikke i tankene til filmskaperen da filmen ble skapt. Filmen er abstrakt på en planmessig måte.  Lynch sier mer om film her enn jeg har hørt fra den kanten siden. Kameramannen Herbert filmet i 9 måneder før han døde, så overtok Elmes i 2,5 år. 26 minutter + 17 minutter lane dokumentarer.

Archival interviews with Lynch and members of the cast and crew: Her får vi blant annet se et 7 minutters segment fra fransk TV, hvor Jack Nance og Lynch kjører rundt i et industriområde som Lynch synes er vakkert. Lynch har den samme fascinasjonen for industriområdeestetikk som jeg husker at Anonioni hadde. I en 16 minutters dokumentar får vi være med når staben møtes 20 år etter filminnspillingen. Vi får bli med dem på en vandring på innspillingslokasjonene.

Trailer: 46 sekunder lang. Sær. God. Slik den bør være. Nok en trailer (1 minutt, 24 sekunder). Galskap. Lynch i en sofa sammen med hakkespettdukker,snakkende om Eraserhead.

A booklet featuring an interview with Lynch from filmmaker and writer Chris Rodley’s 1997 book Lynch on Lynch: Kjempefint intervju med Lynch. Bøkene som inngår i serien [Lynch] on [Lynch], sett inn regissørnavn i klammene, er kjempefine. Jeg har lest Cassavetes on Cassavetes og Herzog on Herzog, og det spesielle er at alle opplysninger vi får i bøkene, kommer fra regissøren selv. Her er ingen tolkninger eller tredjepersons observasjoner.


The Piano Teacher

The Piano Teacher (Criterion nr.894) (Blu-ray)

Frankrike – 2001 – Michael Haneke (farger) –130 minutter – Psykologisk/erotisk drama

Søken etter kjærlighet

Nivå 1 (uten spoilers)

En følelsesmessig uttrykksløs pianolærerinne blir dratt mot en av hennes unge, mannlige studenter. Men hennes seksualitet er problematisk og uvanlig.

Nivå 2 (med spoilers)

Det starter med moren. Nå, over 40 år etter datterens fødsel, er hun fortsatt svært dominerende overfor henne. Dessverre har ikke Erika (Isabelle Huppert) kommet lenger i livet enn at hun fortsatt bor sammen med moren. Faren er død, muligens mens han var innlagt på mentalsykehus. Det har alltid vært stilt høye krav til Erika, og hun har aldri klart å oppfylle dem. Hun har vært en god pianist, men ikke god nok. Det er de som blir pianolærerinner.

Dette har ikke bare vært Erikas store sorg i livet, men kanskje i enda større grad morens. Hvert fall klarer ikke moren å la være å komme med små stikk til Erika, selv så mange år etter at karrieren har blitt avklart. Vi ser en ærgjerrig østerisk kultur med ekstremt høye og harde krav. Hun vil styre Erikas økonomi, hennes klesstil og hennes bevegelsesmønster. Det er som en mor og en tenåringsdatter. Harde ord slynges mellom dem, noen ganger blir krangelen fysisk.

Vi vet jo ikke hva som har gjort Erika til et så skadet menneske, men mitt tips er nettopp dette: en kultur som presser og forventer alt for mye av en datter, hvor ikke engang alt er nok. Erika har en fremtreden på jobben som pianolærerinne som er helt uttrykksløs. Hun viser aldri følelser, aldri et smil eller et hyggelig ord. Men det går begge veier, her mangler også gråt eller sinne. Men ordene hennes er strenge, aldri oppmuntrende, alltid kritiske.

Erika har antagelig aldri hatt en kjæreste, hvert fall ikke et forhold som har vært seriøst. Hun har sansynligvis liten erfaring med intime forhold fysisk og psykisk. Hun har fått et skrudd forhold til seksualitet, noe vi ser i hennes forhold til pornoklubber. Hun går som kvinne på klubber som stort sett har et mannlig klientell, og bruker avlukker hvor menn har onanert i tørkepapir. Hun er mest opptatt av disse papirlommetørklene, som lukter tiltrekkende for henne. Andre ganger spionerer hun på par som har sex i biler på drive-in kinoer, og urinerer rett ved bilene hvor det er action. Senere ser vi at hun har utviklet det dysfunksjonelle sexlivet til selvskading med barberblad i underlivet. Det sies at selvskading handler om kontroll, at ved å skade seg selv har man selv kontroll på smerten i motsetning til den smerten man opplever fra andre ute i samfunnet.

Men hennes seksualitet er et hemmelig kapittel i Erikas liv. Den er ytterst privat. Hun bruker porno i avlukkene på pornoklubben, men da hun ser en student titte i pornoblader i kiosken kjefter hun på ham i neste pianotime. Hun moraliserer også over ham. Hun har en hemmelig eske med SM-utstyr under sengen, og selvskadingen er hemmelig og skjult.

Med dette i bakhodet, kan man si at Erika åpner seg i veldig stor grad for Walter Klemmer. Walter er en student hun møter på en privat musikkrecital. Hun opplever han først som freidig, men faller for ham og hans fantastiske pianospill. Han kurtiserer henne, og sørger for å komme inn på hennes pianokurs. Hun ønsker ikke å ta ham opp, men gir etter. Antageligvis er hun redd for sine egne følelser. Sjalusien brenner i henne etter å ha sett en annen student, Anna, få god kjemi med Walter. Hun legger glasskår i jakkelommen hennes for å skade Annas karriere. Se ‘Øyeblikket’.

Walter ser ut til å forstå at det var Erika som har gjort dette, og konfronterer henne på toalettet. Etter å ha avvist hans tilnærmelser, gir hun nå etter. Kanskje er det det at de er på et toalett som hun finner pirrende. Hun stiller strenge krav, noe som gjør at Walter ser ut til å miste lysten. Men han er fascinert, og kommer til å fortsette å gjøre tilnærmelser fremover. Hun er redd for at ekte kjærlighet og forføring forveksles i situasjonen med Walter. Hun har hele tiden opplevd ham litt bråkjekk og forførende fremfor oppriktig.

Walter følger etter henne hjem en dag, og hun godtar at han blir med inn i leiligheten. Hjemme må hun omtrent slåss med moren for å få ha et privat besøk på rommet. Moren river i dørhåndtaket, og de må skyve en stor kommode foran døren for å få litt privatliv. Inne på rommet ber hun ham om å lese et brev hun har skrevet om sine seksuelle preferanser/krav. Det er pervers og voldelig sex hun ønsker. Walter blir frastøtt, avviser henne og drar. Fra nå av er det han som har kontrollen. Hun har gitt fra seg all kontroll og verdighet.

Hun blir klengete, og møter opp på ishockeytreningen hans. Hun vil by seg frem til ham, og ønsker å ha sex utenfor garderoben. Hun oppnår bare å gjøre seg enda mer uspiselig for ham. Allikevel dukker han opp utenfor døren hennes en dag, full og aggressiv. Hun får nå det hun ønsket før. Han slår henne og låser moren inne på et rom. Han knekker nesen hennes og sparker henne. Han følger instruksene fra brevet hennes.

Filmen avsluttes med en scene hvor de møtes igjen på musikkonservatoriet. Hun har pakket en stor kniv i vesken, i filmens hitchcockianske scene. Vi lurer på om hun kommer til å drepe ham, men i tråd med filmens tone hugger hun seg selv i brystet med den. Ingen ser det, kun hun selv der hun går ut hovedinngangen med en stor blodflekk på brystet. Hun har tatt tilbake kontrollen i sitt liv, og vil nok aldri slippe den igjen…

Erika er perfeksjonist, både når det gjelder musikk og kjærlighet. Hun har veldig høye idealer, men de er ikke realistiske. Livet er et kompromiss, men det aspektet behersker hun ikke. For en gangs skyld slipper hun kontrollen i forhold til en mann, og ber ham om å elske henne. Hun viser ham hennes vilje til å lide, noe som må til i et forhold, tenker hun. Han avviser henne, men ville uansett ha dumpet henne senere. Erika blir så skadet av avvisningen at hun ønsker å trenge inn i morens kropp, tilbake til der hvor morens følelser kommer fra, opprinnelsen til henne selv.

Studenten Anna kan sees som en yngre versjon av Erika, med den samme kravstore moren. Anna har heller ikke det som skal til for å bli topp pianist, noe Erika gjør klart for henne tidlig. Men det å feile er ikke en opsjon i den familien heller. De innser ikke at hun ikke vil bli best før hånden blir ødelagt. Skader Erika Anna av sjalusi eller medfølelse?

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Secretary, Crash, The Night Porter og Elle.

Øyeblikket: Garderoben. Erika har blitt oppbrakt av at Walter og Anna ser ut til å ha fått en god tone mellom dem. Hun føler seg truet. Hun går ned i garderoben, hvor hun blir sittende og tenke. På et bord står tomme glass. Idèen om å skade Anna dukker opp. Glasset blir knust i et sjal med foten, og glasset lagt i Annas frakkelomme. Anna kutter seg senere grusomt opp i hånden. Er det hevn mot Anna for å tiltrekke seg Walter? Eller er det som Huppert tenker, at Erika sparer Anna for en karriere som middelmådig pianist. Uansett, Annas drøm om å bli en stor pianist er nå over.

Lyd og bilde

Godt bilde, men ikke gnistrende. Generelt et litt tamt uttrykk på filmen, med sine hvite flater og beige frakker. Det er ikke bildet sin feil, men dette er ikke en film man ser pga det spektakulære visuelle uttrykket. Skarphet og detaljer er dog flott gjengitt. Bildeformatet er 1.85:1. Lyden er gjengitt som DTS surround 5.1 HD Master Audio, og gjengir den klassiske musikken nydelig. Dialogen og andre effekter får også god behandling, men musikken…

Ekstramateriale

New interview with Haneke: Intervjuer med Michael Haneke er alltid informative og fascinerende. Her snakker han om at filmen ikke er pornografisk. Det er derimot vold slik den er brukt i film. Fint intervju hvor Haneke snakker om samarbeidet med forfatter Elfriede Jelinek, og om østerisk kultur og særegenhet. 30 minutter.

New interview with actor Isabelle Huppert: Hun elsker å jobbe med Haneke, og her kommer hun med gode betraktninger om Erika. 11 minutter.

Selected-scene commentary from 2001 featuring Huppert: Her går vi gjennom mange scener, 8-9 stykker, med Huppert sine kommentarer på lydsporet. Dette blir som en utvidet versjon av Huppertintervjuet, med mye tolkning av Erika av skuespillerinnen som spiller henne. 50 minutter.

Behind-the-scenes footage featuring Haneke and Huppert: Her ser vi prosessen med å dubbe replikker etter innspillingen. Vi får følge diskusjonen rundt ordvalg på fransk og selve dubbingen. Interessant. 19 minutter.

Trailer: Man får en typisk Hanekefølelse av å se den traileren. Urovekkende, alvorlig, streng. Vi er i gode hender. Ett minutt, 49 sekunder.

An essay by scholar Moira Weigel: Strålende! Et av de bedre, korte essayene. Intelligent om Haneke, om filmens tema, om stil og metode.