The Game

The Game (Criterion nr. 627) (Blu-ray)

USA – 1997 – David Fincher (farger) –128 minutter – Thriller, Mystery

Gjenfødelse

Nivå 1 (uten spoilers)

Nicholas Van Orten er styrtrik, enslig, venneløs og kjølig mot sine omgivelser. Han har en bror som han sjelden ser, Conrad. En dag dukker han opp og vil gi Nicholas en bursdagsgave. Det er ferdig betalt opplevelse hos Consumer Recreation Services som heter The Game. En livsforandrende erfaring, som Conrad selv har forsøkt i London.

Nivå 2 (med spoilers)

Nicholas blir nysgjerrig på The Game da han overhører noen klubbmedlemmer snakke om det. Etter en prat med dem, bestemmer han seg for å prøve. Han bruker en hel dag på fysiske og mentale tester hos CRS, noe som han føler som bortkastet tid og noe amatørmessig. Noen dager etterpå ringes han opp av CRS med beskjed om at han ikke har bestått testen, men han skal ha takk for å ha vist interesse. Dette rammer Nicholas hardt, han er ikke vant til å bli avvist. Penger og suksess har alltid gitt han innpass der han ønsker. Derfor lyver han til broren sin og forteller ham at han dessverre ikke har tid til å delta i spillet nå. Det han ikke vet er at spillet allerede har begynt.

Spillet er i ekstrem grad skreddersydd til hver deltager, og målet er å komme ut i andre enden som et bedre menneske. For Nicholas Van Orten handler det om å lære seg å sette pris på livet, og respektere menneskene rundt seg. Hans grunnrefleks i møtet med andre mennesker er nedlatenhet og kynisme. Han bryr seg egentlig ikke om noen andre enn seg selv, i ytterste konsekvens kanskje heller ikke seg selv. Farens selvmord er det eneste vi ser plager ham, visualisert gjennom tilbakeblikk til private filmklipp fra Nicholas sine barnebursdager for eksempel.

Spillet starter med at en dukke ligger på bakken foran trappen opp til huset hans. Den som har lagt den der, må ha kommet seg inn på eiendommen på tross av gjerder, låste porter og alarmsystemer. Dukken ligger forvridd på nøyaktig same sted farens kropp lå da han tok livet sitt ved å hoppe fra taket for mange år siden. Nicholas tar med seg dukken inn, og det viser seg at det er montert et kamera i dukken. CRS ser nå hva Nicholas foretar seg. En nyhetssending på TV blir plutselig til en samtale mellom Nicholas og nyhetsankeret. Vi aner nå hvilken skala CRS opererer på. Og vi ser at Nicholas har store problemer med at han ikke styrer situasjonen. Desperat forsøker han å finne kameraet, først ved å demontere siden på TVen. Da kommenterer nyhetsankeret hva han holder på med. Nicholas er opp mot mektige aktører…

Derfra går det slag i slag, og Nicholas kastes ut i heseblesende situasjoner. Vi sitter med like mange spørsmålstegn som Nicholas, og veksler mellom to forskjellige forståelser av det som skjer. Er det spillet som er i full gang, en harmløs bursdagsgave som gir Nicholas en opplevelse for livet? Eller er det en organisasjon som er ute etter pengene til Nicholas, et altomfattende bedrag? Er han i livsfare når kuler suser rundt ørene, fra noen som virkelig ønsker å drepe ham, eller er det trygt og del av spillet?

The Game er en film med plotvridninger frem og tilbake. Da vi får høre at bankkontoene er tomme, tror vi nok alle at dette handler om et svindelopplegg for å slå kloa i alle millionene til Nicholas. Når vi siden forstår at det hele var et spill, en velment bursdagsgave fra Conrad, er det noen ting jeg vil ta opp. På forhånd vil jeg si at dette ikke er en film som setter realismen i høysetet, det er en film som først og fremst søker å underholde. Filmskaperne innrømmer selvfølgelig selv at vi må legge vekk oppfatninger om hva som er realistisk i scener som hoppet fra CRS-bygningen:

  • Det er null sannsynlighet for at Nicholas skal kunne manipuleres til å hoppe fra nøyaktig den posisjonen han gjør.
  • Ingen kan overleve et fall fra så stor høyde, samme hva du lander i.
  • Det er umulig å kalkulere og treffe i luftputen fra så stor høyde.
  • Jeg vil tro at å brase gjennom et glasstak på den måten, med glass og trelister, ikke kan skje uten skader. Selv om det var spesialglass laget for stunt.

Et annet svakt punkt, sett fra et realismesynspunkt, er skuddene som rettes mot huset Christine «bor» i. Nicholas står foran vinduet da de fyrer løs, så tak og vegger pepres av kuler. De må krype på gulvet mens rommet blir et inferno av kuler og kulehull. Og da de kjører av gårde, skytes vinduene i bilen istykker. Dette er ikke mulig å simulere for CRS, og det virker tilfeldig at ingen blir truffet. I tillegg er det en litt vel stor del av tilfeldigheter som må klaffe for at spillet skal gå videre i riktig retning. Men i rettferdighetens navn skal det sies at mye av dette skyldes at Christine alltid leder vei, og følger en oppsatt plan.

Vi ser i bildet linjer som skal lede Nicholas i riktig retning, det være seg lysrekker eller linjer i interiøret. Det kan også være ganger uten særlig andre valg. Dette er essensielt for CRS og progresjonen i spillet. Det er ikke alltid Christine kan være til stede og dytte ham i riktig retning, så her kommer de underbevisste veivalgene inn.

Nicholas har trekk som vi kan kjenne igjen hos den unge Nicholas på videofilmene fra barndommen hans. Han var egentlig tenkt å være enebarn, og at det var en god venn som skulle gi ham gaven. Men det passet bedre at han var en mann uten evne til å knytte nære bånd som et vennskap trenger, derfor skiftet de Conrad til å være hans bror. Og en bror ville være mer sannsynlig til å kunne overbevise ham til å bli med i spillet.

The Game handler på et dypere plan om gjenfødelse og det å utvikle seg til å bli et bedre menneske. Symbolsk kommer dette tydeligst til syne ved oppstandelsen fra de døde, til en ny tilværelse som fattig. Han står bokstavelig talt opp fra en kiste i Mexico. Fra nå av er han samtidig en hevner, en som skal ta disse folka i CRS. Det er også lett at tankene trekkes mot Prosessen av Kafka, der Nicholas springer rundt i noe som må oppleves som en uforståelig labyrint for ham. Derfra kan man trekke sammenligninger med Hitchcock, for kunne ikke dette egentlig vært en Hitchcockfilm? David Fincher selv sammenligner The Game med 70-tallets The Sting. Og det er nok filmen den har mest til felles med plotmessig.

Michael Douglas er ingen cinefil, han er ikke stolt av at han ikke har sett så mye film. Derfor går han ofte glipp av referanser til andre filmer selv i de filmene han selv spiller i. Men han elsker yrket sitt.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: The Sixth Sense, Panic Room, The Sting, Gone Girl, House of Games, Diabolique, Oldboy og Kammerpiken.

Øyeblikket: Sluttscenen hvor Nicholas Van Orten hopper fra CRS-bygningen mot den sikre død, fortvilt over å ha skutt og drept sin egen bror. Det er grusomt mange etasjer høyt, og på vei ned ser Van Orten ut som en marionettdukke i fritt fall. Så braser han gjennom et glasstak før han lander midt i en enorm luftpute i en restaurant. Der sitter kollegaer og bekjente, klare til å gratulere ham med dagen. Og broren er i live.

Lyd og bilde

Bildeformatet er 2.40:1. Det er en relativt ny film, så ingen overraskelse at bildet er godt. Det har et «dyrt» utseende, dette er ingen billig produksjon. Det er mange mørke scener, men bildet klarer seg utrolig bra. Farger, kontrast og detaljer er topp klasse. Jeg sitter igjen med en visuell følelse av metall og blålig skjær. Lydformatet kommer i to forskjellige versjoner. En kinoversjon med 5.1 surround DTS-HD Master Audio, og en optimalisert hjemmekinoversjon i med 5.1 surround mix DTS-HD Master Audio. Det er denne du skal bruke, det er mer trøkk i den.

Ekstramateriale

Alternate 5.1 surround mix optimized for home theater viewing, supervised by sound designer Ren Klyce and presented in DTS-HD Master Audio: Jeg anbefaler altså dette lydsporet, spesielt tilpasset hjemmekino. Mer trøkk enn standardlydsporet.

Audio commentary by director David Fincher, Savides, actor Michael Douglas, screenwriters John Brancato and Michael Ferris, digital animation supervisor Richard “Dr.” Baily, production designer Jeffrey Beecroft, and visual effects supervisor Kevin Haug: Helt OK kommentarspor. Mest interessant er regissør Fincher og production designer.

An hour’s worth of exclusive behind-the-scenes footage and film-to-storyboard comparisons for four of the film’s major set pieces, with commentary: Storyboardsammenligningen med de ferdige scenene føles litt likegyldig, siden de egentlig er så like. Da er det mer givende med bak kamera sekvensene. Der kan vi få opptil 3 ganger så lange klipp fra innspillingen som den ferdige scenen er på. 48 minutter.

Alternate ending: Van Orten går ut av bygningen, takker nei til taxi og går langs fortauet bort fra oss til han forsvinner i det fjerne. Altså ingen rendezvous med Christine i denne versjonen, som ble droppet.

Trailer and teaser, with commentary: 6 minutter med trailer med forklaring. Teaseren er best, hvor kun en dataanimert marionettdukke gradvis blir mer og mer vill i bevegelsene. En fin metafor for Nicholas i det han mister stadig mer kontroll. Traileren er for fraksjonert. Den hopper fram og tilbake, og det blir for mye action. Pengefolka ville ha det slik, sier Fincher.

A booklet featuring a new essay by film critic David Sterritt: Et essay på det jevne. Trekker en del morsomme paralleller mellom filmer. Ganske langt essay.


The Irishman

The Irishman (Criterion nr. 1058) (Blu-ray)

USA – 2019 – Martin Scorsese (farger) –209 minutter – Mafia, historisk drama

Et gangsterliv

Nivå 1 (uten spoilers)

Jimmy Hoffa, Russell Bufalino og Frank Sheeran. En mektig fagforeningsleder, en mafiaboss og en lojal håndlanger med tette bånd til begge. Her får du historien om dem, og hvordan Jimmy Hoffa døde, basert på boken til Charles Brandt «I heard you paint houses».

Nivå 2 (med spoilers)

Criterion Collection har en avtale på plass med Netflix, slik at Criterion står for utvalgte Netflixutgivelser på fysisk format. Roma var først ute, så fulgte Mariage Story og Parasite, før nå The Irishman ble utgitt i en lekker papputgave. Da venter vi bare i spenning på Okja av Bong Joon-Ho, som jeg virkelig håper Criterion vil velge ut fra Netflixkatalogen.

Vi som har levd en stund, vet en del om saken rundt Jimmy Hoffa. Han var en av USAs mektigste menn i kraft av sin stilling som fagforeningsleder for Teamsters, yrkessjåførene organisert i en sterk fagforening. Han ryktes å ha for tette forbindelser med mafiaen, og var i stadig konflikt med Kennedybrødrene, både president John F. Kennedy og statsadvokat Robert Kennedy. Han støttet Nixon med penger i hans valgkamp. I 1975 ble han sporløst forsvunnet, etter hvert trodd å ha blitt likvidert av mafiaen. Men liket hans har aldri blitt funnet. I Brandt sin bok påstår forfatteren at Frank Sheeran tok på seg ansvaret for Hoffas død. Han og Hoffa gikk inn i et hus i Detroit hvor Sheeran skjøt Hoffa to ganger i bakhodet. FBI fant blod i huset, men klarte ikke å matche det med Hoffas DNA. Det kan muligens skyldes datidens teknologi.

The Irishman er historien om Frank Sheeran som gikk under kallenavnet the irishman. Han starter som lastebilsjåfør som stjeler litt av lasset, og selger det stjålne kjøttet til restauranter. Denne tvilsomme bigeskjeften ender i en arbeidsrettsak, hvor William Bufalino representerer ham. Han igjen er bror til mafiabossen Russell Bufalino, og slik blir Sheeran introdusert til Russell. De husker at de har møttes før, langs landeveien da Russell hjalp Sheeran med motorproblemer. Dette møtet fører til arbeid for mafiafamilien til Russell, og etter hvert som en slags livvakt for Jimmy Hoffa. Jeg føler at det er litt uklart hva Sheeran egentlig blir hyret for av Hoffa, siden han spør Sheeran på telefon om han «paints houses», som er kode for likvideringer. Men antagelig er det andre oppgaver Sheeran blir ansatt for.

Hoffa og Sheeran får raskt et tett og nært forhold, akkurat slik Sheeran og Russell Bufalino har. Dette går bra så lenge Hoffa og Russell går godt overens. Men andre mafiaaktører begynner å gå lei av Hoffas framferd. Sakte begynner også Russell å se at Hoffa er et problem. Han står i skvis. Han forsøker å megle, bruker sitt gode forhold til Hoffa får å dempe ham. Men Hoffa føler seg usårbar, ingen vil tørre å gå etter ham. Til slutt har Russell sett det samme som sine mafiabrødre, og Frank får oppgaven i å roe ned Hoffa. Nå er det Frank som er i skvis. Til slutt er det tydelig for alle at Hoffa ikke kommer til å dempe seg. Uten virkelig å velge side, flyter Frank bare med strømmen som tydelig viser at Hoffa er den svake parten her. Han utfører likvideringen uten egentlig å ha reflektert så mye rundt det. Det er en naturlov, det må bare bli sånn.

Da datteren forstår at det er faren hennes som har tatt livet av Hoffa, bestemmer hun seg for aldri å snakke med Frank mer. Og det gjennomfører hun. Mot slutten av sitt liv ønsker Frank bare å få snakket litt med henne, men det kommer aldri til å skje. Han har alltid prioritert sitt «arbeide», men nå er det ingen andre i live. Som FBI sier når de avhører ham, «det er ingen igjen i live som du kan beskytte. Fortell nå». Allikevel holder han tett. Han er helt alene og helt isolert. Var det verdt det?

Dette er en lang film, ca tre og en halv time. Den er elegant fortalt av en mester i faget. Det er ikke hans beste film, men et veldig godt stykke håndverk og god underholdning. Det historiske aspektet er også interessant, basert på en historie som kan være sann. Det er ingen andre teorier som virker mer plausibel enn denne, så vidt jeg vet. Det er liten grunn til å tro at Sheeran skulle lyve om denne likvideringen, siden han i tilfelle hadde drept en god venn som stolte på ham. Ikke akkurat noe å skryte av.

Filmen har et bakteppe av politikken som foregikk på den tiden. Vi får invasjonen i Grisebukta, Kennedydrapet, samt høyprofilerte gangsteroppgjør som stjal overskriftene den gangen. Hvert tiår har sitt utseende, kanskje vil klesstil og andre faktorer gjøre at man deler inn tiåret i tidlig og sent i tillegg. Scorsese valgte ut det essensielle i sine scener, og da gjorde han grundig. 5 lag med maling på veggene, tunge 50-talls telefoner med lang og høy ringing. Det skulle både se og føles autentisk ut.

I mafiafilmer generelt er det lite fokus på det å bli gammel. Som regel dør de involverte en brå og brutal død. Ingen i dette miljøet forbereder seg på et liv som gammel. I The Irishman havner de som gamle i fengsel eller på aldershjem. Dette perspektivet ble dobbelt gyldig med tanke på alderen på de tre stjernene i filmen. Pacino rundet 80 år, mens Pesci og de Niro var i slutten av 70-årene under innspillingen. Og Scorsese selv er en gammel mann. At livet går mot sitt siste kapittel er noe ingen av de medvirkende eldre herrer kan unngå å reflektere rundt.

Filmen er bygget opp gjennom tilbakeblikk, fra den fatale bilturen Russell og Frank tar til Detroit sammen med sine koner. Bilturen ender i likvideringen av Jimmy Hoffa. Vi får servert historien fra før Russell og Frank møtes, helt fram til i dag og videre til gamlehjemstilværelsen til Frank Sheeran. Der starter også historien i en liten scene. Dermed blir det behov for å vise Robert de Niro, Joe Pesci og Al Pacino som yngre utgaver av seg selv, noe de gjør med digital de-aging. Ofte velges det yngre skuespillere i samme rolle i slike tilfeller, som også gjøres i noen av rollene her, for eksempel Sheerans datter som spilles av to skuespillere blant annet Anna Paquin. Når tidslinjen går andre veien, pleier man å sminke skuespillerne til å se eldre ut.

The Irishman er banebrytende i sin digitale tilnærming. Ved å bruke to ekstra infrarøde kameraer på siden av hovedkameraet, får man datagenererte bilder man kan behandle i ettertid. Her fjernes rynker, hudflekker og hudfolder blant annet, og huden strammes opp. Andre utfordringer kommer til når man skal spille en yngre utgave av karakteren. Mer spenst i steget, rakere holdning, kvikkere bevegelser. Alt dette kunne være en utfordring for disse mennene i sine sene syttiår.

Martin Scorsese er kjent som mafiafilmregissøren, med faktisk har bare 4 av hans filmer tematisk tilknytning til mafia. De er Mean Streets, Casino, Goodfellas og nå The Irishman. Det var overraskende.

Som seg hør og bør i en film på slutten av en mesterregissørs karriere, er det flere hint til tidligere filmer. Håndvåpnene som legges ut på en seng for Frank valg av mordvåpen, speiler scenen i Taxi Driver hvor de Niros karakter skal velge våpen fra våpenkoffertene til selgeren. Et langt trackingshot på gamlehjemmet eller ved likvideringen av Albert Anastasia flytter tankene våre til kjøkkenscenen i Goodfellas.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Goodfellas, Casino, Scarface, The Godfather og Once upon a time in America.

Øyeblikket: Den utrolige kynismen og brutaliteten i likvideringen av Skinny Razor. Han drepes foran sin kone og lille datter på en restaurant, og Frank Sheeran ser det som et pluss at de er til stede. Da vil likvideringen gi kraftigere signaler. Smak på den, det er virkelig en kynisk tilnærming.

Lyd og bilde

Bildeformatet er 1.85:1, og ser strålende ut. Det er ikke så overraskende for en 2019-film. Alt ser bra ut, spesielt er de solrike scenene utendørs flotte. Detaljer og kontraster er fine, med forskjellige fargeuttrykk ettersom tiåret vi er til stede i. 70-tallet er mer dempet i fargene enn for eksempel 60-tallet. Og 50-tallet er, vel, litt femtitalls. Lyden er meget god og fyldig, med klar dialog og kraftige effekter som eksplosjoner og skudd. Lydformatet er Dolby Atmos.

Ekstramateriale

Newly edited roundtable conversation among Scorsese and actors Robert DeNiro, Al Pacino, and Joe Pesci, originally recorded in 2019: Netflix kom på banen med penger og løfte om ingen innblanding i den kreative prosessen. De fire gamle mennene diskuterer The Irishman som en film om nødvendig svik, og om forskjellige regissørers metode. Fin samtale på 19 minutter.

Making “The Irishman,” a new program featuring Scorsese; the lead actors; producers Emma Tillinger Koskoff, Jane Rosenthal, and Irwin Winkler; director of photography Rodrigo Prieto; and others from the cast and crew: Helt grei bakomfilm. Litt typisk. Vi ser scorsese instruere Pacino, blant annet. Det har han aldri gjort før.

Gangsters’ Requiem, a new video essay by film critic Farran Smith Nehme about The Irishman’s synthesis of Scorsese’s singular formal style: Fin dokumentar på 21 minutter. Frank angrer og søker tilgivelse for sine synder. Han forstår fort i en samtale med Russell at han er den eneste som angrer noe som helst…

Anatomy of a Scene: “The Irishman,” a 2020 program featuring Scorsese’s analysis of the Frank Sheeran Appreciation Night scene from the film: Kvelden skal være en feiring for Frank, men egentlig er det en kveld for Jimmy Hoffa og å vise støtte til ham. 5 minutters gjennomgang av scenen.

The Evolution of Digital De-aging, a 2019 program on the visual effects created for the film: 3 kamera montert på en rigg, et vanlig i midten med to infrarøde på hver side for datamanipulering etterpå. Siden skuespillerne ikke nødvendigvis framsto likt i alle filmer fra samme tid, måtte man forsøke å finne det unike uttrykket ved skuespilleren fra denne perioden. 13 minutter.

Excerpted interviews with Frank “the Irishman” Sheeran and Teamsters trade-union leader Jimmy Hoffa from 1999 and 1963: I 6 minutter snakker den ekte Frank Sheeran om likvidering. Paint a house betyr å likvidere noen. I det andre segmentet på 17 minutter får vi se den ekte Jimmy Hoffa i de originale scenene som Scorsese iscenesetter i filmen. Blant annet folkemengdescenen hvor han har på seg den røde lua, og talen til teamsters innendørs. Deretter følger et intervju hvor Hoffa snakker om sin livsfilosofi og arbeid. Han gir vekk mesteparten av lønna si, og noe må brukes for å forsvare seg.

Trailer and teaser: Mer actionorientert enn hva filmen egentlig er. Forteller meg at jo lenger en film er, jo mer kan du manipulere inntrykket du vil formidle. 4 minutter og 28 sekunder til sammen.

An essay by critic Geoffrey O’Brien: Rolig film, små samtaler avgjør liv og død. Godt, jordnært essay om en jordnær film.

 


Code Unknown

Code Unknown (Criterion nr.780) (Blu-ray)

Frankrike – 2000 – Michael Haneke (farger) –117 minutter – Drama, sosial kommentar.

Kommunikasjon

Nivå 1 (uten spoilers)

Et multikulturelt, klassedelt og generasjonsseparert Frankrike sliter med kommunikasjon i år 2000. En krigsfotograf som arbeider på Balkan synes livet er lettere der enn i Paris. Og ingen ser ut til å bry seg særlig om andre enn seg selv.

Nivå 2 (med spoilers)

Michael Haneke er blant et knippe av nålevende regissører jeg følger med intens interesse, sammen med Bela Tarr, David Lynch, Roy Andersson og Joachim Trier. De to første har vel strengt tatt lagt opp.

Som alltid i Hanekes filmer er kommunikasjon og media (indirekte) temaer han tar opp. Kommunikasjon mellom generasjoner, mellom kulturer, mellom klasser og mellom film og sitt publikum. Kommunikasjon må læres for at samfunn skal fungere. Et samfunn hvor grupper er uten evne til å kommunisere, kan ikke ha tillit til hverandre. Dette løftes ofte frem som en betingelse for velfungerende samfunn som det norske, et samfunn hvor vi har tillit til hverandre og til det offentlige. Får du for store forskjeller i levestandard mellom menneskene, vil omgang og kommunikasjon forvitre og tilliten brytes ned.

Så denne ukjente koden i tittelen er altså nøkkelen til å kunne kommunisere med menneskene rundt deg. Filmen består av mange situasjoner hvor partene i en samtale ikke klarer å kommunisere ordentlig. Samtalene hakker, eller det er tydelig at de står for langt fra hverandre. Og grunnen kan ligge i strukturer i samfunnet, som rasisme blant politiet. Det ser vi i mangelen på verbal kommunikasjon fra politiet og tidlig bruk av fysisk makt mot den svarte unggutten, Amadou, på boulevarden. Andre vanskelige situasjoner kan bunne i fastlåste mønstre, som mellom bonden og hans sønn krigsfotografen. De kjenner hverandre, de vet hva den andre vil si, og de har ingen tillit eller håp til hverandre om at noe nytt skal sies. Bonden er naturligvis også faren til Jean, som stikker av fra gården og vil leve et liv i storbyen. Derfor blir dette også manglende kommunikasjon mellom by og land, med tilhørende verdier. Bonden klarer ikke å kommunisere med ord, kun med handling. Så da han dreper alle oksene sine, er det en måte å si at nå er Jean fri til å gjøre hva han vil. Slik kan manglende kommunikasjon få tragiske utfall som her går utover uskyldige som oksene, fordi to mennesker ikke klarer å snakke sammen.

Igjen andre situasjoner kan ha sin forklaring i hva som står på spill, som slåsskampen mellom Amadou og Jean. Anne er redd for at sønnen til samboeren sin skal bli skadet, og vil ikke høre på Amadou. Amadou forsøker å kommunisere sin versjon, både til politiet og Anne, men når ikke fram. Det ender med at han og tiggeren blir tatt med til politistasjonen. Her er det også et element av ironi, for det at Amadou insisterer på at Jean skal beklage til tiggeren, ender med at hun blir utvist fra landet. Mot hennes vilje står Amadou opp for henne, med en effekt som er helt motsatt av hva han ønsket.

Filmen starter og slutter med en symbolsk og enkel versjon av temaet, nemlig en firkantet og digital mangel på nøkkelkode. Her er det enten/eller, ikke som i samfunnslivet mellom mennesker hvor resultatet av å ikke inneha nøkkelen ligger et sted midt mellom. Alt er kommunikasjon, for eksempel er handlingen til Jean overfor tiggeren en måte å kommunisere at han ikke respekterer henne. Da han kaster søppel i fanget hennes, sier han ved handlinger at han føler seg bedre enn henne.

Anne står i leiligheten sin og stryker klær og ser på TV da hun hører skrik og bråk fra naboleiligheten. Hun forstår at det gjelder leiligheten hvor en ti år gammel jente bor. Hun vurderer tydeligvis om hun skal gripe inn, men da lydene stilner skrur hun opp TV-lyden igjen. Mot slutten av filmen ser vi henne i begravelsen til jenta. Igjen et tilfelle av manglende kommunikasjon. Kanskje kunne det at hun hadde  grepet inn og snakket for henne ha avverget dødsfallet. Da hun forsøker å diskutere dette med Georges, toer han sine hender siden dette er «hennes» sak. Han er altså heller ikke så empatisk når det kommer til stykket…

Georges, Annes samboer, jobber for tiden på Balkan med å ta bilder fra krigssituasjoner. Han lever i en tilstand hvor han ønsker å være på det andre stedet til enhver tid, aldri der han er. Så når han kommer tilbake til Anne i Paris, tar det bare noen dager før han lengter tilbake til jobben og Balkan. Han finner livet i Paris mye mer komplisert enn på bygda på Balkan. Han reagerer også på at folk virker så uinteressert i andre, og for å utforske og dokumentere dette fotograferer han passasjerene på T-banen i skjul. Georges er utilpass når han er ute med Annes venner, og havner i diskusjoner med dem. Haneke viser oss ikke hva de diskuterer, kun avslutningen som viser oss at de står langt fra hverandre.

Slik gjør Haneke ofte, han overlater til publikum å fylle inn manglende partier. I Code Unknown skilles scenene med svart skjerm. Hva har skjedd siden sist vi så disse menneskene? Hva har blitt sagt før disse replikkene kommer? Hva har menneskene tenkt og hvorfor har de falt ned på det standpunktet? Disse svarte skjermene minner oss på at vi ser en film, og at vi er publikum. Vi forstår at det vi ser er det en regissør vil at vi skal se. I alle Hanekes filmer er det forholdet mellom publikum og filmskaper, eller media, som er et tema. Sannheten er ikke en sikker verdi som er udiskutabel. Alle bilder som vises, signaliserer en verdensanskuelse og et ønske om manipulering. Haneke skolerer oss i manipulering. Selv en dokumentar manipulerer oss. Om ikke ved hva som vises, så ved hva som ikke vises. Haneke velger ofte å la den viktigste dialogen sies «off-camera», siden en skuespiller i bildet kan distrahere oss fra det som sies.

De døve som dukker opp ved jevne mellomrom i filmen er en kommentar til filmens tema, nemlig vanskelighetene ved det å kommunisere. Filmen i filmen er tatt med for å vise at Anne er en stjerneskuespiller, en vellykket og kjent person. Selve historien i den filmen er en idé Haneke hadde til film om en mann som lokker kvinner i en felle for å ha full kontroll på dem, og se dem dø. Men han fikk beskjed om at den var for lik en film han aldri hadde sett, The Collector, en britisk film som Terrence Stamp spiller i, basert på en roman av John Fowles. Så Haneke puttet historien inn her.

 

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Hidden, Funny Games, Le Havre, My Name is Joe, Naked og mange filmer av Dardennebrødrene.

Øyeblikket: Scenen i Annes leilighet da hun stryker klær. Hun hører det som vi forstår er familievold fra en leilighet hvor det bor barn. Hun skrur ned TV-volumet og vi ser hun vurdere om hun bør gripe inn. Her kommer Binoches dyktighet til sin rett. Scenen har ikke et eneste ord, det er ansiktet hennes som forteller oss alt som foregår i hodet hennes. Hun veksler mellom tanker om å gripe inn eller la det være. Da bråket stilner ser hun det som en anledning til å la situasjonen ligge. Hun skrur opp lyden og stryker videre. Som mange av oss ville gjort…

Lyd og bilde

Glimrende bilde og lyd. Lyden brukes fint, fra velbalansert byliv i gatene til rungende trommer. Dialogen er klar uansett. Lydformatet er 5.1 surround DTS Master Audio. Bildet presenteres i 1.85:1. Fin dybde, gode detaljer i nærbildene. Filmen står for meg som noe dempet i fargene, blågrå i minnet, men kraftfull i noen scener som svømmebassengsekvensen.

Ekstramateriale

New interview with Haneke: Haneke er en forbilledlig regissør i det at han ikke gjør seg til i intervjuer. Han forklarer gjerne om hva han forsøker å si i filmene sine, og slik sett er det lærerikt for filmnerder. Code Unknown er hans mildeste film, og alle småhistoriene har skjedd i virkeligheten. 28 minutter.

Introduction by Haneke from 2001: Kjempefin introduksjon hvor Haneke går rett inn i hva han vil si med filmen. Han snakker om flere nivåer av manglende kode i filmen. Hva er virkelighet i film? 4 minutter.

Filming Haneke, a 2000 making-of documentary featuring interviews with Haneke, actor Juliette Binoche, and producer Marin Karmitz, as well as on-set footage of cast and crew: Haneke mener at han ikke er en kreativ sjel, men en som er god på å knytte ting sammen og se forbindelser. Han er helt avhengig av konkrete ting. Hans filmer er alltid en reaksjon til mediasituasjonen i den aktuelle perioden. 28 minutter.

Interview from 2001 in which Haneke discusses the filming of the boulevard sequences: Ganske kjedelig og dødt segment på 11 minutter.

New interview with film scholar Roy Grundmann: Haneke klarer balansegangen mellom det å fordømme vold uten å vise vold selv i filmene sine. Meningen i filmene ligger ofte i mellomrommet mellom scenene eller i formen på scenene. Haneke mener publikum burde forstå at filmen-i-filmen ikke er selve filmen siden den er filmet helt annerledes, som en Hollywoodfilm. 24 minutter.

Teasers: Ca 5 minutter med teasers. En om filminnspillingen i filmen, en på t-banen og spyttingen og en om krangelen på supermarkedet mellom Anne og Georges.

An essay by critic Nick James: Et ganske langt essay som er verdt å lese, men som ikke gir noe spesielt nytt i tillegg til det andre ekstramaterialet. Det vi får er en fin gjennomgang av Hanekes karriere, fra teater og TV fram til spillefilmene hans.


The Killers

The Killers (Criterion nr.176) (Blu-ray)

USA – 1946/1964 – Robert Siodmak/Don Siegel (svart-hvitt og farger) –102 minutter/94 minutter – Film noir, kriminal, action

Lamb to the Slaughter

Nivå 1 (uten spoilers)

Ernest Hemmingway skrev en novelle som het the Killers, hvor Nick Adams er en av karakterene slik han er i mange av novellene hans. På denne utgivelsen fra Criterion Collection er to filmatiseringer inkludert, pluss Andrej Tarkovskys studentfilm basert på novellen. Filmen fra 1946 er en glitrende film noir, filmen fra 1964 er den første filmen laget for spesielt for TV.

Nivå 2 (med spoilers)

The Killers fra 1946 har de første 17 minuttene lik novellen, nesten ordrett. Men etter at Nick forlater the Swede (Burt Lancaster) på rommet sitt, dikter filmen videre i 85 minutter. The Swede viser seg å hete Ole Andersson. Han blir skutt, og filmen forteller forhistorien til the Swede gjennom tilbakeblikk. Forsikringsagenten som får saken, Jim Reardon, klarer ikke å slippe den, men reiser rundt og snakker med gamle venner og uvenner av Ole Andersson. Slik får vi servert en spennende historie, som er helt der oppe blant de beste film noir-filmene. Som i Double Indemnity er det en forsikringsagent som er hovedpersonen, men de står på hver sin side i moralske spekteret.

The Killers fra 1964 er en helt annen affære. Det er minimalt som forbinder den med 1946-versjonen, og uttrykket er også helt annerledes. Her er det John Cassavetes som spiller rollen Burt Lancaster hadde i den andre filmen, men hovedpersonene er antagonistene, leiemorderne som skyter Cassavetes i begynnelsen av filmen. Filmen har egentlig ingen grunn til å hete Ernest Hemmingway’s the Killers.

Litt om 1946-versjonen: Etter at Ole Andersson taper en boksekamp blir han dumpet fra stallen til manageren. Han blir kjæreste med Kitty, en farlig Ava Gardner som legendarisk femme fatale. Deres første møte er en nydelig og sår scene. Ole er på denne tiden sammen med Lilly, som er med ham på en fest. Da Kitty begynner å synge blir Ole Andersson forhekset av henne. Han stiller seg bak henne og har ikke øyne for andre. Han spiser henne opp med blikket. Lilly forstår der og da at hun har mistet ham. Kitty blir stridens eple mellom the Swede og gangsterbossen Big Jim Colfax som planlegger kuppet the Swede blir med på. For etter at Ole ikke kan bokse lenger, forlater hun ham for Big Jim. Men som den sanne femme fatale hun er, spiller hun begge to som marionettdukker. Hun veksler fram og tilbake, slik at både Ole og vi er forvirret om hvor hennes lojalitet ligger.

De raner lønningskontoret til en hattefabrikk, men da de skal møtes og dele byttet er møtestedet forandret. Kitty varsler Ole om bedraget, slik at han møter opp og stjeler pengene fra de tre andre. Men siden blir han lurt av både Kitty og Big Jim. Dermed starter et liv i skjul. Det er dette livet han gir opp da han blir innhentet av leiemorderne. Han er lei av å alltid se seg over skulderen.

I 1964-versjonen spiller John Cassavetes racerbilsjåføren Johnny North. Etter en ulykke kan han aldri kjøre mer, og han mister kjæresten Sheila (Angela Dickinson). Hun blir sammen med en ekskjæreste av seg, en rik gangster ved navn Jack Browning (Ronald Reagen). Igjen blir vi usikre på om Sheila elsker Johnny eller pengene til Jack, men penger vinner alltid. Hun forråder Johnny etter ranet av en verditransport og Jack står klar til å skyte Johnny i en felle Sheila leder ham inn i. Mye av filmen dreier seg om racerbilmiljøet og løpene. Etter at Lee (Clu Gulager) og Charles (Lee Marvin) skyter og dreper Johnny North på en blindeskole, klarer ikke Charles å la dette oppdraget være ferdig. Han må finne ut hvorfor North bare lot seg henrette på skolen han jobbet som lærer. De to leiemorderne drar tilbake i Johnny Norths fotspor og snakker med folk i racingmiljøet. Slik får de og vi historien til Johnny fortalt, en historie om svik om penger og bedrag i kjærlighet.

Uttrykket er fargesprakende, med typiske 60-tallsfarger. Det var den første filmen laget spesielt for TV, men siden den var så voldelig kunne den ikke vises på TV. De forsøkte å klippe vekk Clu Gulagers voldelige rolle som Lee, men da falt filmen sammen. Derfor ble den heller lansert på kino, hvor den gjorde stor suksess.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Criss-Cross, Point Blank, Night and the City, Lady from Shanghai, Out of the Past og Double Indemnity.

Øyeblikket: I 1946-versjonen vil jeg trekke fram sluttscenen hvor Big Jim ligger døende etter en skuddveksling. Kitty presser på for å få ham til å fortelle politiet at hun er helt uskyldig oppe i det hele. En politimann sier: «Don’t ask a dying man to lie his soul into Hell».

I 1964-versonen må det bli øvingen på øde landevei for å ta igjen pengetransporten. Johnny North blir hentet inn i kraft av sine racerbilsjåførkvaliteter, da Jack forstår at han ikke klarer å presse tiden ned til det akseptable. Johnny må bevise at han kan klare det med en testkjøring, som ser imponerende ut uten vår moderne datagrafikk.

Lyd og bilde

1946-versjonen har et nydelig og stilfullt bilde i svart-hvitt. Gode kontraster og spennende vinkler. Klassisk film noir. 1964-versjonen er den første TV-filmen som ble laget, og har et noe glorete bilde. Det er billige løsninger over hele fjøla. Men det er et fint bilde, i god kvalitet. Mye utendørs lokasjoner og solrike bilder, som får fram detaljene på en god måte. Lyden er god på begge filmene. De har begge ukomprimert monolyd og bildeformat i 1.33:1.

Ekstramateriale

The Killers 1946

Andrei Tarkovsky’s short film adaptation of Ernest Hemingway’s “The Killers,” made when he was a student in 1956: Denne kortfilmen på 20 minutter er helt tro til kildematerialet, altså novellen til Hemmingway. Ganske fin på russisk.

Interview from 2002 with writer Stuart M. Kaminsky: Et godt videoessay på 18 minutter. Film noir startet som grått, men ble gradvis mer kontrasterte, svarte og hvite. Etter krigen ble de kjempemørke. Film noir kan være alle sjangre, western, fengselsfilmer eller krim.

Screen Directors’ Playhouse radio adaptation from 1949, starring Burt Lancaster and Shelley Winters: Litt melodramatisk, som en voiceover i en film noir hele tiden. Dessverre med reklame. 30 minutter.

Audio recording from 2002 of actor Stacy Keach reading Hemingway’s short story: Fin opplesning på 17 minutter av fantastiske Stacy Keach, som jeg likte ekstremt godt i Fat City og The 9th Configuration. Novellen slutter da Nick går fra the Swede.

Trailers: Et knippe med trailere av filmer Siodmak har laget. Son of Dracula, Cobra Woman, The Killers (en gammeldags, lite original trailer), Cry of the City og Criss Cross. Til sammen 10 minutter.

An essay by novelist Jonathan Lethem: Her hevdes det at The Killers er Citizen Kane blant film noir, noe som er en djerv påstand. Kanskje er det riktig. De tyske regissørene Robert Siodmak, Fritz Lang og Otto Preminger var nøkkelregissører når det kom til film noir. Mye av essayet handler om hvorfor the Swede aksepterte å bli skutt. Et kort, røft essay, litt i film noir stil.

 

The Killers 1964

Interview from 2002 with actor Clu Gulager: Skuespilleren som spiller Lee, kompanjongen til Charles (Lee Marvin), heter Clu Gulager. Han mener at The Killers fra 1964 er en god film, men ikke en super film. Lee Marvin gjør en kjempejobb. Dødsscenen hans var den beste Clu noen gang har sett. Dette var den siste filmen til Ronald Reagen, og hans første rolle som bad guy. Han var allerede da mer opptatt av politikk enn film. Og han hatet filmen. 19 minutter.

Audio excerpt from director Don Siegel’s autobiography, A Siegel Film, read by actor and director Hampton Fancher: Don Siegel forteller morsomme historier om hvordan han fikk skuespillerne med i filmen, og resten av historien rundt produksjonen. Kennedy ble skutt under innspillingen, noe som forstyrret filmen stort selvfølgelig. Det er et livlig opptak, selv om han tydeligvis leser fra et ark. Knallhard noir stil på opplesningen. 19 minutter.

Trailer: Litt sånn WOW, BAM med grafikken. Grei nok trailer, passer til filmen.

An essay by critic Geoffrey O’Brien: Greit nok, ikke mer enn det.


The Cranes are Flying

The Cranes are Flying (Criterion nr.146) (Blu-ray)

Sovjetunionen – 1957 – Mikhail Kalatozov (svart-hvitt) –96 minutter – Krigsfilm, drama

Når tranene flyr

Nivå 1 (uten spoilers)

Sovjetunionen under andre verdenskrig: Boris og Veronika er et lykkelig kjærestepar, med planer om å gifte seg. Men når tyske soldater invaderer Sovjet, melder Boris seg til tjeneste. Veronika må streve med alle oppgaver og utfordringer i det daglige sivile livet.

Nivå 2 (med spoilers)

The Cranes are Flying vant gullpalmen i Cannes i 1958. Det var en film som ble kritisert i Sovjet, før den ble nærmest smuglet ut til Vesten og fikk stor annerkjennelse der. Da ble filmen vist i hele Sovjet. Stalin hadde stålkontroll på filmindustrien, og sensuren ble strengere og strengere. Da Khrusjtsjov kom til makten etter Stalins død ble sensuren lettet til en viss grad, det ble kalt opptiningen. Kalatozov turte nå å lage en film som The Cranes are Flying.

Tranene flyr på begynnelsen av filmen når kjæresteparet er lykkelige, og tranene flyr på slutten av filmen når Veronika innser at Boris er død og går videre i livet sitt. I hele perioden mellom disse to scenene med fuglene er det ingen lykke til stede. Den preges av død, ulykke, uvisshet og venting.

Veronika og Boris er et lykkelig kjærestepar, og etter en fin natt sammen ute deler de opplevelsen av å se tranene fly i formasjon over himmelen. De drømmer om bryllup. Men så kommer invasjonen og Boris drar i krigen. Veronika kommer for sent til å ta avskjed med Boris, begge leter etter hverandre ved avreisepunktet. Koner og mødre tar farvel med sine unge menn.

Under et flyangrep blir leiligheten til Veronikas families lagt i ruiner og foreldrene omkommer. Boris sin familie tar henne til seg. Fetteren til Boris, Mark, har aktivt unngått å bli vervet. Straks Boris har dratt i krigen legger han seg etter Veronika. Det hele kulminerer i en voldtekt, kreativt iscenesatt med ekspresjonistisk lys og skygge og kameravinkler. Voldtekten foregår under et flyangrep med bomber og eksplosjoner, så hvite lysblink kontrasterer med en leilighet i mørke uten strøm.

Presset av Mark som klarer å vende voldtekten til skam for Veronika og ikke ham, går hun med på å gifte seg med ham. Men det blir et ulykkelig ekteskap. Og Veronika blir uglesett for å ha gitt opp Boris. Relokalisert i Sibir på grunn av den tyske framrykkingen, tar Veronika jobb på et militærsykehus hvor de skadede fra fronten behandles. Hun går så vidt glipp av å møte soldaten som var sammen med Boris da han døde, men på slutten av filmen får vite sannheten om hvordan han døde.

Det er en vakker scene på slutten av filmen. Veronika drar ut i gatene klyngende til et halmstrå av håp om at Boris kan være blant de hjemvendte soldatene etter krigen. Hun har aldri gitt opp Boris, selv om hun har hørt at han skal være død. Hun har med blomster. Det er her hun får den endelige bekreftelsen på at Boris er død. I stedet for å resignere fullstendig og gi opp livet sitt, vender hun det i stedet til noe håpefullt. Hun begynner å dele ut blomstene til alle rundt seg. Og når den siste blomsten er utdelt ser hun tranene komme flyvende i formasjon over himmelen…

The Cranes are Flying er først og fremst en film om de som blir igjen bak fronten og skal holde samfunnet gående. Og det var i all hovedsak kvinner. De måtte være sterke, selv om de hadde mistet sine menn i krigen.

Slike gode filmer kan bare lages om man er kompromissløs i sin streben etter perfeksjon. Et eksempel på det kan være fotografen Urusevskys visjoner. Han rigget til teamet sitt for å filme en spesifikk scene. Lys, lyd, hele apparatet var på plass. Men Urusevsky ventet på en spesiell sky på himmelen. Den kom aldri, så han nektet å skyte scenen. Han ble ingen populær mann den dagen. Alt utstyret måtte pakkes ned.

Kalatozovs filmer er avhengige av, og kjennetegnes av, kinematografien. Fotografen Sergei Urusevsky var et geni og Kalatozov det samme for å satse på ham. Kalatozov er en av de virkelig store sovjetrussiske regissørene. The Cranes are Flying er hans kanskje mest respekterte verk, i hard konkurranse med Letter Never Sent og I Am Cuba. Sistnevnte er berømt for sin imponerende kinematografi, mens Letter Never Sent mer for historien. Den er omtalt tidligere på bloggen. Hans tidligere filmer som Salt of Svanetia og Nail in the Boot er også høyt respekterte med en viss mytestatus blant cineaster.

Kalatozov var et ikon innen film i etterkrigstidens Sovjet. Filmene hans handlet nesten alltid om selvstendige og unike mennesker. Filmene henger også sammen gjennom den særegne stilen. Temaet kunne ofte være svik og forsoning, som i The Cranes are Flying. Det lå en spenning mellom bildenes storslagenhet og det intime.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Ballad of a Soldier, Burnt by the Sun, The Shop on Main Street, Pianisten, og Ivan’s Childhood.

Øyeblikket: Dødsscenen til Boris. Han reiser seg uforsiktig opp og blir truffet av en snikskytter. Han griper etter et tre, faller langsomt bakover mens kameraet stiger over ham. Så vendes kameraet opp mot tretoppene slik at vi ser livets siste øyeblikk fra Boris sin synsvinkel. Preget i bildet ser vi drømmen til Boris om å springe opp trappene for å gifte seg med Veronika, mens kameraet virvler rundt. I drømmen hans blir de gift.

Lyd og bilde

Fint bilde fra en gammel sovjetrussisk film fra 1957. Formatet er 1.37:1 og stråler i godt opplyste scener. Her er mange forskjellige stilarter blandet. Mørke, ekspresjonistiske scener med mye dramatikk og raske scener med dynamisk håndholdt kameraføring. Alt håndteres med god kontrast. Detaljer er flotte. Lyden er fin i ukomprimert mono.

Ekstramateriale

New interview with scholar Ian Christie on why the film is a landmark of Soviet cinema: Christie mener man kan dele inn sovjetisk film i før-tranene og etter-tranene. Stalin var veldig interessert i film, han så det som viktig å vise fram hva et sovjetisk samfunn kunne være. Ettersom han ble mer paranoid ble de tillatte filmene mindre realistiske. Til og med historiske filmer måtte tilpasses en kommunistisk tankegang. 18 minutter.

Audio interview from 1961 with director Mikhail Kalatozov: Dette lydintervjuet er tekstet! Det er så mye bedre enn å høre en regissør stotre på engelsk som andrespråk. Kalatozov snakker om stilen sin som han utviklet sammen med kameramann Urusevsky. Beskrivende foto underveis gjør dette til helt OK 11 minutter.

Hurricane Kalatozov, a documentary from 2009 on the Georgian director’s complex relationship with the Soviet government: Kalatozov var et ikon for etterkrigstidens Sovjet. Han kan sammenlignes med Cecil deMille. Tarkovsky var et produkt av de to store foregående regissørene Eisenstein og nettopp Kalatozov. God dokumentar på 1 time og 13 minutter.

Segment from a 2008 program about the film’s cinematography, featuring original storyboards and an interview with actor Alexei Batalov: 19 minutters segment om en legendarisk kameramann, Sergei Urusevsky. Enken hans viser frem dreiebok med Urusevskys notater. Hans store styrke var at han forsto alt ved filmskaping, også skuespillerne. Kompromissløs type, noe som tydelig kommer frem i Letter Never Sent, med store skogbranner.

Interview from 2001 with filmmaker Claude Lelouch on the film’s French premiere at the 1958 Cannes Film Festival: Litt om hvorfor Kalatozov turte å lage filmen da Khrusjtsjov kom til makten. Filmen vant gullpalmen i Cannes. 5 minutter.

An essay by critic Chris Fujiwara: Sovjetunionen mistet 27 millioner mennesker under andre verdenskrig. Nikita Khrusjtsjov overtok etter Stalin, og startet en opptining av samfunnet (the thaw). Fujiwara har skrevet et greit essay om filmen og tiden, men ikke et veldig godt essay.

 


Christ Stopped at Eboli

Christ Stopped at Eboli (Criterion nr.1043) (Blu-ray)

Italia – 1979 – Francesco Rosi (farger) –220 minutter – Drama, politisk cinema

Stedet Gud glemte

Nivå 1 (uten spoilers)

Italia på 30-tallet: Carlo Levi blir sendt i eksil under Mussolinis fascistiske Italia, på grunn av sine kommunistiske standpunkt. Stedet han blir sendt til er Eboli, et bakstreversk lite fjellsamfunn hvor tiden har stått stille. En intellektuell kommunist fra nord havner altså i det rurale og fascistvennlige sør. Vi følger hans år i eksil, avsondret fra det moderne Italia.

Nivå 2 (med spoilers)

Så da har vi lært at Mussolinis fascistiske styre ikke bare henrettet dissidenter, men faktisk hadde et alternativ ved å sende dem i eksil innenlands. Og ikke nødvendigvis på livstid, men i rimelige siviliserte 1-2 års perioder med håp om at de kom til fornuft. Carlo Levi var en intellektuell kommunist fra det mer velstående nord-Italia, som får et kultursjokk da han blir fraktet til det ekstremt rurale sør, i form av fjellandsbyen Eboli. Hovedkarakteren er basert på forfatteren Carlo Levi i hans selvbiografiske roman.

Litt om tittelen på boken og filmen: I disse strøkene i sør-Italia blir begrepet en god kristen brukt som synonym på et godt menneske. Er du ikke kristen er du ikke et menneske, og disse menneskene ble ikke sett på som kristne. Ergo ble de sett på som dyr, følte de selv. Kristus stoppet altså litt før Eboli siden de ikke ble sett på som kristne, i deres mytologi.

Eboli ble vel sett på som en straff i seg selv, så det var flere som ble forvist dit. Levi ser flere andre politiske fanger der, men all kontakt mellom dem var forbudt. De lager mat til hverandre på rundgang, men de får ikke lov til å snakke sammen. Et forsiktig nikk er alt de ser seg tjent med. Landsbyen er rural, avsondret. De lever på en måte som tilhører fortiden. Befolkningen har en overvekt av kvinner, og spesielt gamle kvinner. Unge menn har reist ut for å forsøke å livnære seg. Overtro florerer, og heksemytologi lever i beste velgående. En kvinne har ikke lov til å være alene med en fremmed mann. Hvor kan han da bo, i en landsby full av eldre kvinner? Det løses til slutt ved at kvinnen som er utleierske for Levi blir klassifisert som heks.

Det er ikke bare politiske dissidenter som blir forvist til landsbyen for kortere eller lengre perioder. Presten i landsbyen er der heller ikke frivillig. Vi forstår at den katolske presten hadde en større stilling i en annen by før, men ble omplassert pga misbruk av barn. Presten er forøvrig portrettert som en usympatisk, selvmedlidende og intolerant figur. Han har lite til overs for sine sognebarn, og beskriver dem som dyr. Det står ikke i veien for å bruke gudstjenesten til å tigge penger av dem til seg selv. Forakten går forresten begge veier, etter å ha lært forakten av sine foreldre bruker barna fritiden sin til å kaste stein på presten.

Borgermesteren i den lille landsbyen er en ivrig fascist og Mussolinitilhenger, men har også respekt for Levi. Han har generelt liten sans for de fattige og enkle landsbyboerne, men er oppriktig interessert i en intellektuell som Levi selv om han tilhører den politiske motparten. Hver dag må Levi melde seg på rådhuset, og han er ikke fri til å gå overalt i området. En politimann følger etter, og griper inn om han forsøker å passere kirkegårdsmurene. Det er jo ikke det at det er mulig å rømme, de er midt ute i et goldt fjellandskap, så det handler mer om regler og rammer.

Filmen ser ikke særlig utover, men heller innover mot fortiden og bønder og andre mennesker. Kameraet fanger landsbyen gjennom øynene til hovedpersonen Levi. Filmen har egentlig ikke noen historie, det er mer en beskrivelse av dagliglivet til eksilforfatteren. En intellektuell fra nord må forholde seg til en helt annen kultur i sør. Og det er ikke et eksil som er valgt, men en destinasjon han ikke har hatt noen påvirkning på. Allikevel utvikler han en hengivenhet for landsbyen og dens innbyggere. Spesielt når han finner sin plass i det lille samfunnet.

Som lege som aldri har praktisert, blir han kastet ut i legegjerningen. Innbyggerne foretrekker ham foran landsbyens andre leger, og han gjør en god jobb. Men kjerringråd og religiøs overtro er del av utfordringene han må forholde seg til. Han får også en liten kommunistisk seier da han får presset gjennom at han må få lov til å behandle de øvrige innbyggerne om han skal redde borgermesterens datter.

Filmen er laget 40 år etter at boken ble utgitt, men Rosi mente at problemene boken pekte på fremdeles er relevante i 1979. Bakgrunnen for filmen historie er at sør og nord i Italia er to vidt forskjellige områder. Nord er industrialisert, dominert politisk av venstresiden og er i vekst økonomisk. I sør er det helt annerledes. De er rurale, de er tradisjonelle og gammeldagse, og de er håpløst bakpå. Sør-Italia er neglisjert av staten. Politisk er det også mer grobunn for fascismen der. Motstandsmenn fra sør som kjempet mot styret fra nord ble kalt Brigadier. Denne gruppen utviklet seg til å bli den italienske mafiaen.

Det er et veldig spesielt landskap som denne landsbyen er bygget i. Utgangspunktet for husene er fjellhuler. Det bor 20 000 mennesker i disse hulene, hver familie har sin egen hule. Der bor de sammen med dyrene sine. Etter hvert ble disse familien flyttet til mer moderne leiligheter. I dag er disse hulene kunstnerboliger, og landsbyen ble transformert til noe helt annet. Turister valfartet til området, og hulene blir leid ut via airbnb.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Toni, the Tree of Wooden Clogs, I Fidanzati og Lykkelige Lazarro.

Øyeblikket: Prestens tale til innbyggerne under gudstjenesten. Vanligvis vil en slik tale på film bli møtt med sympati av seerne, men denne presten fortjener virkelig ikke sympati. Spesielt ikke når han tigger om almisser til seg selv fra de samme menneskene han beskriver som dyr ved andre anledninger. Fascinerende og kompleks scene.

Lyd og bilde

Flott bilde, med fin filmfølelse. Formatet er 1.33:1. Fargepaletten er dempet, med mye jordfarger og grått. God skarphet og detaljer. Bildet gjør jobben, men gnistrer ikke. Lyden kommer i ukomprimert mono, og lyder fint.

Ekstramateriale

New interview with translator and author Michael F. Moore: Christ Stopped at Eboli var Rosis drømmeprosjekt i to tiår. Folk ble overrasket over filmen siden Rosi pleide å lage mer politiske filmer. Boka bak denne filmen var mer sentimental og nostalgisk. Moore sto bak tekstingen på filmen, og måtte forholde seg til mange dialekter. Her forteller han om det arbeidet, men dokumentaren er stappfull av forskjellig relevant informasjon. Han forsto ikke alt som ble sagt, og hadde ikke noe manus å lese fra. 27 minutter.

Documentary from 1978 on Italian political cinema, featuring director Francesco Rosi and actor Gian Maria Volontè: Mye sies om forskjellen på nord og sør i Italia. Dette er bakgrunnen for mange av de politiske filmene i Italia. Interessant dokumentar på 25 minutter.

Excerpt from a 1974 documentary featuring Rosi and author Carlo Levi: Denne dokumentaren tar for seg budskapet bak tittelen, og fordyper seg også i landskapet og hvordan det virker på de som bor der. 27 minutter.

Excerpt from Marco Spagnoli’s 2014 documentary Unico, in which Rosi discusses working with Volontè: Forfatter Carlo Levi kom til Rosi under innspillingen av Salvatore Guiliano for å skrive om prosessen. Men egentlig ville han se hvordan Rosi arbeidet med tanke på filmatisering av boken hans. Rosi tegner et meget positivt bilde av sin stjerneskuespiller Gian Maria Volontè. Han pugget alle replikker og var alltid 100% forberedt. 13 minutter.

Rialto Pictures rerelease trailer: Lavmælt. Gir et riktig bilde av filmen. Har ingenting om historien eller premisset for filmen. 1 minutt og 48 sekunder.

An essay by scholar Alexander Stille and a 1979 director’s statement by Rosi: Stille har skrevet et godt essay som omhandler Italias tilstand og filmens plass i sin tid. Nord-Italia var dominert av venstresiden og økonomisk fremgangsrikt, i sør ble de hengende etter. Volontè tilhørte radikale venstre, Rosi var plassert på moderat venstreside. I regissør Francesco Rosis erklæring beskriver han hva filmen handler om ytre sett og for ham personlig.


Beau Travail

Beau Travail (Criterion nr. 1042) (Blu-ray)

Frankrike – 1999 – Claire Denis (farger) –93 minutter – Drama, Fremmedlegionen, maskulinitet.

Kropper i arbeid

Nivå 1 (uten spoilers)

Djibouti er et lite land som grenser til Somalia. Frankrike «grunnla» landet som het fransk Somalieland før det skiftet navn til Djibouti. Filmen følger en legionærtropp som er stasjonert der. Galoup er en sersjant som sterkt misliker den nye soldaten Sentain. Filmen er bygget på Herman Melvilles bok «Billy Budd», som foregår på en seilskute.

Nivå 2 (med spoilers)

Det er en kompleks struktur filmen har valgt seg. Filmens hovedperson er Galoup, og hans historie fortelles i tilbakeblikk til tiden hans i legionen. Nå er han i Marseille, sendt hjem i vanære etter hans handlinger mot en menig legionær han la for hat. Det kan være litt vanskelig å vite hvilke scener som utspiller seg hvor, for de kan være korte og uten særlig tydelige markører. Men det er heller ikke så viktig, tenker jeg. Beau Travail handler om følelser og stemninger, og er et eksempel på «slow cinema», selv om vi ikke snakker Bela Tarr her.

Beau Travail er et sjalusidrama. Sersjant Galoup har et tett bånd til kapteinen Forestier, men blir såret og usikker når han ser kapteinen tydelig beundre den nye soldaten Sentain. Forestier imponeres av Sentains gode gjerninger og hans vanskelige oppvekst. Galoup reagerer med innestengt sinne før det kan slippe ut i avstraffelse av Sentain i kraft av å være sersjant.

Det eneste Galoup kan er å være legionær. Han nyter stor respekt blant soldatene og sin kaptein, Forestier, men ser ikke ut til å være spesielt godt likt. Kanskje er det derfor han reagerer så sterkt på Setain. Her kommer det en soldat som er pen, populær og modig. Galoup føler seg presset ut av sentrum, selv om han aldri har vært midtpunktet. Han blir fort stående alene i sin aversjon mot Setain. Han forsøker å få Forestier over på sin side ved å uttrykke sin antipati mot Setain mens de sitter og spiller sjakk. Reaksjonen er langt fra det han ønsket: han får klar beskjed om at baksnakking ikke er legionens stil.

Galoup blir besatt av å bli kvitt Setain, enten fysisk eller få revet ham ned fra pidestallen hans. All hans våkne tid ser ut til å dreie seg rundt dette. Veldig tidlig i filmen vil man som seer plukke opp den homoerotiske atmosfæren som omhyller Beau Travail. Selv om det ikke impliseres eller vises noen homofile handlinger eller tiltrekninger, ligger temaet der så tykt at man kan skjære det med kniv. Er Galoup egentlig forelsket i Setain, men mangler selvtillit til å handle utfra det? Handler dette om kjærlighet som ble til hat? Eller er han sjalu på Setain fordi det er Forestier han vil ha og føler at kapteinen er litt for interessert i Setain?

Uansett får Galoup sin unnskyldning for å kunne kvitte seg med Setain. Han dømmer en svart soldat til å grave et hull i solsteken for å ha forlatt sin post, selv om han bare urinerte rett ved. Det oppleves veldig hardt og urettferdig av de andre soldatene. En annen svart soldat får beskjed om å vokte ham og legge vekk sin afrikanske bakgrunn, legionen kommer først. Setain drister seg til å gi sin kollega vann, noe som Galoup oppdager. Han slår vekk flasken og slår Setain i ansiktet. Når Setain slår tilbake med knyttet neve besegler han sin skjebne. Kapteinen må la Galoup straffe Setain, men ville aldri ha godkjent metoden: Setain settes av midt i ørkenen med et ødelagt kompass.

Setain forsvinner i ørkenen og slik blir ved en skjebnens ironi også Galoups skjebne beseglet. Han får avskjed i unåde. Nok en ironi ligger i at Setain ikke døde i ørkenen, men blir funnet mer død enn levende av nomader. Avskjed i unåde er et utfall Galoup ikke kan leve med. Det hintes mot et selvmord, han ligger på sengen med en revolver i hånden mot slutten av filmen. Men vi ser aldri den bli avfyrt, så det er åpent for tolkning om han kommer til å ta livet av seg. I stedet får vi sluttscenen hvor Galoup danser alene, rasende og desperat, som om livet hans avhenger av dansen.

Da filmen ble spilt inn, skapte den harde treningen et sterkt bånd mellom skuespillerne. Noen var dansere. Båndet mellom dem ble så sterkt at de mistet det individuelle aspektet ved seg selv. Rett før filmingen startet, ankom Denis Lavant som spiller sersjant Galoup. Han ble dermed ikke del av gruppen, noe som var heldig for filmen som helhet. Følelsen vi har av at han står på utsiden av gruppen skyldes ikke bare manus og skuespillerprestasjoner, men også reelle satte grupperinger innad i gruppen.

Fremmedlegionen var ikke begeistret over idèen om en film om legionen med homoerotiske overtoner. De ødela faktisk filmsettet en gang. Men da fikk se den ferdige filmen ble den godt mottatt. Filmen handler mye om kontrasten mellom det abstrakte og det realistiske, eller om kontraster generelt. Vi har mange slike kontrastpunkter. Den erfarne soldaten i tospann med den unge, uerfarne, slik legionen er bygget opp i par. De trener sammen og gjør hverdagslige gjøremål sammen. Erfaring sendes videre. Vi har kontrasten mellom de lokale kvinnene i Djibouti, mellom de moderne og de tradisjonelle. Videre mellom Frankrike og Afrika.

Det er også en veldig sanselig film. Det vi kaller homoerotisk i filmen er egentlig bare et kamera som filmer dagligdagse hendelser, trening, vasking, meditasjon og blikk. Filmen er dvelende, og kameraets blikk er ikke påtrengende. Mye av det du tolker filmen som vil komme fra deg selv. Den er åpen. Filmen har noen litt innfløkte referanser, som jeg lærte fra ekstramaterialet. Jeg har lest boken Billy Budd av Herman Melville, så selve settingen kjøpte jeg. Det er en fin overgang fra det macho mannskapsmiljøet på en seilskute til en tropp med fremmedlegionærer. Fullt overførbart. Musikken vi hører mens Galoup og Sentain sirkler hverandre i bar overkropp, mens de stirrer hverandre i øynene, kommer fra operaen Billy Budd. Kaptein Bruno Forestier spilles av Michel Sorber, som spilte i Le Petit Soldat (1963) av Godard. Karakteren hans der, Bruno Forestier, rømte fra Frankrike på slutten av filmen. Rømte han til Fremmedlegionen og vervet seg, og har nå avansert til kaptein? Alderen stemmer selvsagt…

Slik lenker regissør Denis sammen filmene, og kan spille på den andre filmens regimekritikk uten å ytre en kritisk setning i Beau Travail. Det gjorde Godard til de grader i Le Petit Soldat, så mye at franske myndigheter sperret den for premiere i 10 år. Den opplevdes som en kritikk av franske metoder og krigføring i like stor grad som Battle of Algiers som kom noen år senere.

Beau Travail er en meditativ film som du må investere betydelig i. Den er langsom og dvelende, ekte cinema i den forstand at bildene forteller historien. Den utforsker maskulinitet, vennskap, kontraster og forhold mellom menn som er avhengig av hverandre med livet som innsats. Ta deg tid til å bli med.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Full Metal Jacket, Platoon og The Thin Red Line.

Øyeblikket: Ingen tvil. Det må bli dansescenen på slutten av filmen, en av de beste sluttscenene i filmhistorien. Galoup står helt alene på dansegulvet, og ser ut som en hvit mann som ikke kan danse, men som har veldig lyst. Han gjør et par anslag, men ombestemmer seg. Det ser nesten ut som han later som han egentlig ikke startet å danse. Plystrer og later som ingenting. Så plutselig fremvises en fantastisk kroppsbeherskelse og rytme, enorm energi og koordinasjon. Vi ser en desperat mann med følelsene utenpå kroppen, som danser for livet. Så kommer rulleteksten, men den tålmodige seer vil få se enda en danseeksplosjon. Scenen var ikke scriptet og ikke øvet inn. Èn tagning, så èn til og materiale fra begge tagningene ble brukt.

Lyd og bilde

Perfekt! Mye skyldes nok den kraftige sola, som bluraybildet trives med. Alt blir så skarpt og klart. Nærbildene får fram absolutt alt, furer i huden, hårstrå og skyggene i ansiktet. Fargene er eksplosive, spesielt i klærne. Rødt, grønt og blått spesielt. Bildeformatet er 1.66:1. Lydsporet er ukomprimert stereo, som også er helt toppklasse. Trøkk og kraft, klar dialog og nydelig luftig i musikken.

Ekstramateriale

New conversation between Denis and filmmaker Barry Jenkins: Utgangspunktet for filmen var å lage en film om å være en fremmed. I denne samtalen med regissør Barry Jenkins diskuteres filmens relasjoner og produksjon. Jenkins er veldig opptatt av Black Lives Matter og ser filmen i lys av den tematikken. Og det kan forsvares i flere scener. 30 minutter.

New selected-scene commentary with Godard: Om linser og filmtype. Snakker om hvordan lyset påvirket disse valgene. Den mye omtalte erotismen kom av seg selv, den var ikke planlagt. Det handlet bare om å filme den. Dansescener er det alltid i Claire Denis sine filmer. 22 minutter.

New interviews with actors Denis Lavant and Grégoire Colin: Morsomt å se disse skuespillerne 20 år etter filmen ble innspilt. Colin ser ganske ordinær ut, mens Lavant ser helt vill ut. Gode innspill og fortellinger kommer fra begge. Lavant forteller om sin personlige prosess med å angripe rollen, Colin snakker om samholdet i gruppen og oppholdet i Djibouti. Lavant 29 minutter, Colin 16 minutter.

New video essay by film scholar Judith Mayne: Fint videoessay om psykolgien til karakterene og bruken av symboler. Filmen handler om kropper og menns forhold til hverandre. Kvinner skildres som moderne/tradisjonelle. 28 minutter.

An essay by critic Girish Shambu: Godt og grundig om flere aspekter ved filmen, spesielt tolkning av relasjonene mellom soldatene og indre psykologi hos karakterene.


The Confession

The Confession (Criterion nr.759) (Blu-ray)

Italia/Frankrike – 1970 – Costa-Gavras (farger) –138 minutter – Politisk thriller

En Kafkaprosess 2.0

Nivå 1 (uten spoilers)

Tsjekkoslovakia på 50-tallet: En partitopp blir arrestert og fengslet, mistenkt for forræderi mot kommunistpartiet og spionasje. Filmen er basert på Artur Londons bok om egen rettssak og påfølgende fengselsopphold. Filmen er en nitidig beskrivelse av fengselsoppholdet og avhørsmetodene, som langsomt resulterer i falske tilståelser. Artur London spilles av Yves Montand, under navnet Gerard som var Londons dekknavn i motstandsbevegelsen under 2.verdenskrig.

Nivå 2 (med spoilers)

Regissør Costa-Gavras er den politiske thrillerens ubestridte mester. Han har laget mesterverk som Z, Missing, Under Siege som tilhører samme sjanger som The Confession, men også andre mesterverk som The Music Box. For meg er de eneste som han kan sammenlignes med Gillo Pontecorvo og kanskje Francesco Rosi om vi strekker sjangeren litt.

Moskvaprosessene var tre store rettssaker som ble holdt i Moskva 1936-38. Formålet var å rydde bort potensielle utfordrere til Josef Stalin innad i partiet. Påskuddet var å straffe de som var involvert i drapet på politbyråmedlem og Stalins medarbeider Sergej Kirov. 44 mennesker ble henrettet i prosessene. Mens jeg arbeidet med denne filmen leste jeg Arthur Koestlers «Mørke midt på dagen» som omhandler Moskvaprosessene, og det skapte en dypere forståelse av filmen. Likhetene mellom disse prosessene var uhyggelig store.

The Confession skildrer tilsvarende prosesser i Tsjekkoslovakia. Prosessene foregikk på 50-tallet, etter Stalins død, men i et system hvor Stalinismen levde videre under gode forhold. Partitopper ble plutselig arrestert og utsatt for grunnløse beskyldninger. De anklagede var dedikerte kommunister og partimedlemmer, og det var grunnen til den misforståtte lojaliteten som endte i falske tilståelser. De ville ikke skade partiet og ofret seg selv i en tilstand av forvirring og autoritetstro tillit.

Vår mann i The Confession er Gerard, et partimedlem helt i toppen. Han blir overvåket av menn i lange frakker døgnet rundt, og blir urolig. Fokuset til komiteen ser ut til å være rettet mot veteranene som slåss mot Franco under den spanske borgerkrigen. Så en dag blir han brutalt dratt inn i en bil, og kastet i en celle. Han blir strippet for klær og ikledd en fangedrakt. Det er starten på måneder med forhør og frihetsberøvelse.

Gerard er basert på Artur London, som ble fengslet i 1951 og løslatt i 1956. Yves Montand spiller ham, og vi følger ham gjennom de forferdelige fengselsrutinene. Metoden er å slite ut fangene, frarøve dem søvn og næring. De får ikke hvile på cellen, men må stadig være i bevegelse. Om de stopper den ørkesløse vandringen på cellen blir de overfalt av vakter og banket opp. Når de skal sove må de ligge reglementert på ryggen. I tillegg blir de vekket av lyder midt på natten, og noen ganger dratt opp for å delta på nye avhør. Ikke så lenge nødvendigvis, men nok til å ødelegge all effekt av hvile.

Til å begynne med har ikke Gerard noen problemer med å avvise beskyldningene og stå prinsippfast i avhørene. Dette er ikke avhør hvor du blir mishandlet til du signerer tilståelser. Det er mye mer raffinert enn som så. Kommunistpartiet har god tid. Veldig god tid. Vil du ikke signere, føres du tilbake til cella. Nye avhør vil komme, og du kommer til å signere. Det er kun et spørsmål om tid. Gerard leser dokumentet med referat fra avhøret, og får korrigert det han er uenig i før han signerer. Men gradvis blir han mer lemfeldig. Søvnmangel, mangel på sosial kontakt, gjentakelsene, beskyldningene, trakasseringen og frihetsberøvelsen sløver ham. Han begynner å signere uten å vite sikkert om han leste over. Var det også riktig dokument han signerte? Så signerer han uten å orke å lese gjennom. Nå har det gått måneder.

Avhørene legger vekt på at han må tilstå, selv om beskyldningene er grunnløse. Han får vite at andre arresterte har tilstått, at de har implisert ham som lederen deres, og han får lese deres signerte tilståelser. Han blir forvirret. Han blir avhørt i dagevis om detaljer. Sier han noe de ikke liker, må han begynne på nytt. Når ble han født? Hvor?

Etter hvert blir bunken med signerte dokumenter større og større. Samlet blir de til et ødeleggende tilståelsesdokument som forteller en historie som ikke er sann, men som fremstår uangripelig. Samtidig fristes han med at de bare trenger en tilståelse, så ordnes en mild dom. Han vil snart være tilbake med familien sin. Dette har nok de som ble henrettet også fått høre, men ikke alle ble benådet.

Parallelt med Gerards prøvelser i fengselet, får vi ta del i familiens liv ute i samfunnet. Som partitoppkone har kona forbindelser til visse partimedlemmer høyt på strå. Hun får møte dem og beroliges med løfter om at dette skal ordne seg. Hun vil ikke miste sjåfør eller privilegier. I en elegant kryssklipping ser vi at midt under samtalen blir nettopp disse privilegiene fjernet fra henne. Hun lyves rett opp i ansiktet. Til slutt blir familien tvangsflyttet til en fattigslig leilighet.

Da Gerard skal møte i en høring blir han drillet i hva han skal si. Han får utdelt ark med spørsmål og svar han må pugge utenat. Han trenes i å svare med mer innlevelse. Han trues i forkant av høringen. Begynner han å snakke utenfor manus vil mikrofonen bli slått av, og 20 vitner knuse hans uttalelser. Henrettelse vil bli resultatet, og denne gangen på ordentlig, ikke som den iscenesatte hengingen han ble usatt for i avhørsperioden. Denne usmakelige metoden, hvor han er sikker på at han skal henrettes ved henging, er skildret på en særdeles effektiv måte. Mens han blir ført ut, stilt på en trekasse og får renneløkken tredd over hodet, hører vi hjerteslagene hans dominere på lydbildet. Når løkken strammes til, øker volum og frekvens. Da alt avbrytes og løkken fjernes, hører vi fuglekvitter fra omgivelsene strømme gjennom høyttalerne. Elegant!

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Under Siege, Missing, Z, The Battle of Algiers, Salvatore Giuliano og Christ Stopped at Eboli.

Øyeblikket: Cellen har ikke toalett, og da Gerard ber om mulighet til å gå på do får han tildelt en bøtte. Vakten står bare der, inne i cellen hans, og scenen varer helt til Gerard forstår at vakten faktisk har tenkt å stå rett foran ham til ærendet er utført. Gerard begynner sakte å knappe opp buksen. Ydmykelsen er enorm, og følelsen av å være umyndiggjort og nedverdiget er total.

Lyd og bilde

En herlig filmopplevelse. Det er noe med de fargenedtonede filmene, med filmkorn og det røffe utseendet. Jeg synes denne utgivelsen klarer å gi oss følelsen av å sitte i en kinosal på 70-tallet, med tilhørende tekstur i filmbildet. Det er ikke et glatt og perfekt bilde, men et virkelig filmrullbilde. Lyden er flott mikset og gjengitt. Bildeformatet er 1.66:1, og lyden kommer i ukomprimert mono. Lyden er ikke nødvendigvis alltid 100% i sync, men kvaliteten på lyden er god.

Ekstramateriale

You Speak of Prague: The Second Trial of Artur London, a 1970 on-set documentary by set photographer Chris Marker, featuring Costa-Gavras, source book coauthor Artur London, actors Yves Montand and Simone Signoret, and screenwriter Jorge Semprún: Filmen ble spilt inn i Lille, siden de ble nektet å filme i Tsjekkoslovakia. Mange var redde for at filmen skulle bli propaganda for antikommunistene. Grei liten dokumentar på 31 minutter.

Portrait London, a 1981 French program featuring Artur and Lise London discussing their experiences as political prisoners: Artur London ble arrestert i 1951 og løslatt i 1956, selv om han ble dømt til tvangsarbeid på livstid. Han ser fremdeles seg selv som en sosialist, som ble offer for stalinismen. Han satt 27 måneder på cella, uten kontakt med omverdenen. 11 minutter.

Interview with Montand from 1970: Montand snakker om hvordan filmen er bygget opp, og grunnen til valgene de har gjort. 7 minutter.

New interview with editor Françoise Bonnot: Til å begynne med jobbet hun bare på sin manns filmer, han ville ikke at hun skulle jobbe med andre regissører. Da de ble skilt, kunne hun endelig takke ja til å jobbe med Costa-Gavras. Hun vant Oscar for klipping, noe som var uvanlig for en fransk kvinne. Hun lagde flere filmer sammen med Costa-Gavras. 17 minutter.

One-hour conversation between Costa-Gavras and film scholar Peter von Bagh from 1998: Denne filmsamtalen på 65 minutter er høydepunktet blant ekstramaterialet. Han forteller om filmutdannelsen sin, hvordan alle der måtte prøve å jobbe i alle rollene i et filmcrew, som fotograf, klipper, regissør osv. Etter krigen var det bare actionfilmer å se i Hellas, som del av en sensur. Senere jobbet han med regissører som Rene Clair, Rene Clement og Jacques Demy. Den franske nybølgen var aggressive mot de eldre regissørene, noe Coasta-Gavras likte dårlig. Rene Clement er etter hans mening den beste tekniske regissøren i Frankrike noen gang. Han har en original oppfatning av stumfilmperioden. Han mener alt ble gjort i løpet av 30-35 år med stumfilm, og at vi nå bare gjentar oss selv.

New interview with John Michalczyk, author of Costa-Gavras: The Political Fiction Film: Først var Coasta-Gavras sett som en politisk og venstrevridd regissør av thrillere. The Confession snudde litt på det. 8 minutter.

An essay by film scholar Dina Iordanova: Langt og godt essay som diskuterer filmen, tiden, det politiske landskapet, skuespillerne og Londonekteparet. Alle de små signerte tilståelsene blir til et stort, ødeleggende tilståelsesdokument. Partiet ble som en religiøs kult, hvor frykten for utestenging var stor. Filmen ble kontroversiell på venstresiden.


La Dolce Vita

La Dolce Vita (Criterion nr.733) (Blu-ray)

Italia – 1960 – Federico Fellini (svart-hvitt) –174 minutter – Drama, satire

Det tomme livet

Nivå 1 (uten spoilers)

Marcello Rubini jobber som journalist i sladrepressen i Roma. Hans hverdag er fest og å mingle med de rike og kjente, det søte liv. Men er det så søtt et liv?

Nivå 2 (med spoilers)

La Dolce Vita starter med en scene hvor det gamle og nye Roma forenes på storslått vis. Et helikopter frakter en enorm Jesusfigur innover et landskap hvor nye bygninger er under oppføring, via gamle og ærverdige praktbygninger til sin destinasjon. Den nye tiden som vokste fram har tilknytning til den nye mediavirkeligheten. Fokus på kjendiser, store forskjeller blant mennesker i samfunnet, nye livsstiler som fikk dekadente uttrykk.

Rubini rapporterer fra kjendislivet og farter rundt i Roma nattestid, fra fest til fest. Ingen gjør noe, bare henger rundt og venter og kjeder seg. Skandalejournalistene og paparazzifotografene, de rike og kjendisene. Alle venter på den riktige festen å være med på eller dekke. Denne lediggangen og dekadente livsførselen var noe Fellini var kritisk til. Han var noe konservativ som menneske, han var ingen radikal mann eller regissør som for eksempel Pasolini. Filmen bør sees som en kommentar til overgangen til et nytt Italia, med industri og vekst. I årene som skulle komme var Italia det vesteuropeiske landet med størst vekst.

Fellinis kritikk av denne nye medietilværelsen drukner litt i det faktum at filmen selv ble en mediebegivenhet. Han forsøkte å kommentere denne stripa med utecafeer hvor kjendiser vanket og paparazziene hang. Paparazziuttrykket stammer fra denne filmen, oppkalt etter den ene karakteren som jobber som fotograf i et kjendismagasin. Men når kjendispressen ble løpende etter stjernene i filmen og Anita Ekberg, og fontenen fikk nytt liv etter å ha blitt vist frem i filmen, ble Fellinis kritikk innhentet av virkeligheten. Folk valfartet til fontenen og kvinner badet i fontenen om natten i neglisje. Filmen ble nesten et symbol på nettopp mediesirkuset den forsøkte å si noe om.

Marcello har en kjæreste hjemme, Emma, men han er sjelden hjemme. Hun ønsker seg et stabilt og fast forhold, men Marcello har hverken ønske eller evne til å skape det. Ikke om han hadde ønsket det. Han driver bare rundt, fra elskerinne til kjæreste til neste erobring. Han faller for Anita Ekberg, men det virker som jakten er alt som interesser ham. Hans kjærlighetsliv er like tomt som artiklene han skriver. Filmens eneste menneske med substans er Steiner, og han ender opp med å drepe barna sine før han dreper seg selv. Sier Fellini her at om man ikke er overfladisk, så vil man ikke orke å leve? De eneste som ønsker å leve er de som ikke har substans. Steiners leilighet er en frisone fra det overfladiske. Her kan man høre tilløp til samtaler med faktisk innhold. Emma er også en kontrast til det overfladiske, når hun snakker om familielivet hun ønsker seg.

Marcello ser på Emma som en lenke rundt foten. Vi kan se at han bryr seg om henne, han blir fortvilt når hun (nok en gang) har tatt overdose piller i sin desperasjon. Han flykter stadig fra henne, skjeller henne ut, men kommer stadig tilbake. Til slutt går det ikke lenger. En av de siste scenene er ganske talende. En uønsket fest i et hus blir brutt opp, men Marcello nekter for at festen er slutt. Han vil den skal fortsette og fortsette. Han takler ikke å måtte forholde seg til det virkelige liv. I sine anstrengelser for å holde den gående blir han til en full, ussel og slem mann. Han fornærmer og ydmyker en kvinne, og har helt mistet selvkontrollen. Det hele er ganske ynkelig.

Skjer det noe radikalt med synsvinkelen i La Dolce Vita? Ved første gjennomsyn virker filmen ganske rett fram i sin fortellermetode, det virker som en ganske streit fortalt historie. Marcello Rubini er vår protagonist, og vi ser tilværelsen i Roma gjennom hans øyne. Hva så om jeg sier at Marcello noen ganger er Marcello, protagonisten, og andre ganger er Marcello en åndelig væren av noe slag? Scener som kan underbygge at det skjer et skille, er flere. Èn er jenta på slutten av filmen. Hvem ser hun på da hun ser rett i kameraet? Den fysiske Marcello har vinket farvel og gått fra henne. Er det hans åndelige væren hun smiler til?

En lignende tolkning kan vi knytte til den rimelig lange scenen hvor Marcello blir med Magdalena rundt i det nydelige huset med sine fantastiske rom. Han blir sittende alene på en stol i et tomt rom, mens hun er i et tilstøtende rom. Herfra snakker hun til ham, uten at det er mulig å bestemme hvor hun er. Stemmen hennes kommer overalt eller ingensteds fra. Og hvem ser henne med den andre mannen, som hun gir seg hen til? Dette er scener man bør se flere ganger med dette i bakhodet.

Men det beste eksempelet, som vi skal gå dypere inn i, er to scener knyttet til Steiner, Marcellos venn som han ikke har så mye kontakt med som han skulle ønsket. Steiner er en raus og åpen mann som tydeligvis er veldig glad i Marcello. Det ser vi tydelig i scenen hvor Steiners kone åpner døren for oss, og vi (kameraet) deler synsvinkel med Marcello. Steiner lyser opp når han ser Marcello (oss), og kommer Marcello (oss) i møte med et stort og ektefølt smil. Så skjer det fascinerende: I en glidende bevegelse dreier kameraet seg mot venstre og vi følger Steiner gå frem og omfavne Marcello. Når gikk Marcello fra å se fra vår synsvinkel til å befinne seg foran kameraet? Senere på festen vinker Steiner Marcello (oss) med seg for å vise frem barna som ligger på barnerommet. Men blir Marcello med fysisk, eller er det hans åndelige væren som følger med inn? Filmen har en åndeseanse, som hinter mot at vi skal tenke i disse banene.

Marcellos far dukker opp i Roma, og vil oppleve så mye som mulig. Marcello tar ham med ut, og vi forstår at han også er en levemann som Marcello. Han er begeistret for kvinnene som Marcello introduserer ham for. Men han ender opp med å måtte gi opp nattelivet, kroppen hans har blitt for gammel. I en sår scene sitter faren alene og ser utover Roma, på en måte som minner om Marcello tidligere i filmen. Vil Marcello ende som sin far? Sannsynligheten er stor for det. Men faren har en kone han kan dra hjem til.

La Dolce Vita har som film blitt symbolet på det dekadente. Den skildrer et livsfjernt og overfladisk miljø, og har tydelig inspirert The Great Beauty som stadig refererer til La Dolce Vita. Mange mennesker myldrer rundt, kjendiser og journalister, opptatt som små bier med handlinger som ikke betyr noe som helst. Det er som en evig dans som føles viktig nok for dem til å prioritere, men som etterlater dem som tomme skall.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: The Great Beauty, Il Sorpasso,

Øyeblikket: Modellen Anita Ekberg, allment anerkjent som verdens vakreste kvinne, bader i Fontana di Trevi. Den vakre kvinnen som vasser ut i fontenen har blitt til et ikonisk bilde på linje med Marilyn Monroe og kjolen som blåser opp, Robert de Niro som snakker til speilet i Taxi Driver eller gutten i The Bicycle Thieves som gråter da faren blir ført bort av politiet.

Lyd og bilde

Stort sett et vanvittig flott svart/hvitt bilde. I det brede formatet kan vi oppleve at ytterkantene er ute av fokus, men hovedsaklig er det et glimrende bilde. Kontrasten i bildet gnistrer, skarpheten er meget god, dybde og detaljer gjengis meget godt. Svartnivået er glimrende, det hvite så rent, så rent. Bildeformatet er 2.35:1. Lyden er mono, fyldig og fin. Som vanlig med italiensk film fra denne tiden ville jeg ikke ha stilt inn synkroniteten på hjemmekinoen etter denne filmen, men sånn er det bare.

Ekstramateriale

New interview with filmmaker Lina Wertmüller, an assistant director on the film: Wertmüller mener Fellini var et geni og en lekekamerat. Hans kone Giuiletta Masina var veldig viktig for ham. Greit intervju på 7 minutter.

New interview with scholar David Forgacs about the period in Italian history when the film was made: Filmen viser oss både det nye og gamle Roma. Mye ny arkitektur dukket opp under forberedelsene til OL i Roma i 1960. I dette veldig gode intervjuet på 15 minutter viser Forgacs oss hvordan media var tema i filmen, med siden filmen selv ble en mediebegivenhet ble det vanskelig å gripe det aspektet ved filmen på måten Fellini ønsket.

New interview with Italian journalist Antonello Sarno: Passe interessant intervju på 16 minutter. Journalisten sammenligner La Dolce Vita med Il Sorpasso, men forklarer hvorfor La Dolce Vita har tålt tidens tann så mye bedre.

Interview with director Federico Fellini from 1965: Dette intervjuet på 30 minutter starter rimelig tamt hva nyttig informasjon angår, men tar seg opp. Vi får høre at Fellini liker 8 ½ og La Strada best av sine egne filmer, kanskje sammen med Juliet of the Spirits. Han mener at filmskaperen er den som er minst kvalifisert til å si hva filmen handler om. Han kommer til å blande inn mye fra produksjonen og intensjoner, analysere og intellektualisere så mye at det blir uoversiktlig. Fellini er ikke inspirert av noen filmskapere, men liker Chaplin, Bergman, Kurosawa og Hitchcock. Han sier det mener i filmene, om han skal sette ord på det i intervjuer blir det kleint.

Audio interview with actor Marcello Mastroianni from the early 1960s: Dette lydintervjuet dekker mye forskjellig, men på sitt beste er det når Mastroianni forteller små anekdoter om Fellini. Fornøyelig intervju på 47 minutter, ikke alltid like interessant men vel verdt tiden.

Felliniana, a presentation of La dolce vita ephemera from the collection of Don Young: Fine filmplakater fra hele verden. Vi får også se magasiner og kinoprogram. Morsomt.

New visual essay by filmmaker : : kogonada: Dette er topp, topp klasse. Det er slikt jeg er ute etter når jeg ser ekstramateriale. Her lærer jeg grep regissøren har brukt, som jeg kan gjenkjenne senere i andre filmer og virkelig ha lært noe. 9 minutter.

An essay by critic Gary Giddins: Langt og godt essay.

 


Panique

Panique (Criterion nr.995) (Blu-ray)

Frankrike – 1946 – Julien Duvivier (svart-hvitt) –98 minutter – Film Noir, gruppementalitet.

Skyldig til det motsatte er bevist

Nivå 1 (uten spoilers)

60 år gamle herr Hire bor ensom i sin leilighet, og er ikke særlig sosial av seg. Han har en noe kantete personlighet. Så da en kvinne blir funnet død, er det mange som finner det bekvemt å rette mistanken mot ham.

Nivå 2 (med spoilers)

Denne franske filmen fra 1946, ett år etter at krigen sluttet, må nok sees i lys av den tyske okkupasjonen. Det ble dannet harde fronter mellom franskmenn under okkupasjonen. Regissører som Duvivier som arbeidet i Hollywood under okkupasjonen, ble uglesett da han kom tilbake til Frankrike etter krigen. Selv slår han tilbake med denne filmen som ikke levner den franske majoriteten mye ære i oppgjøret etter Vichyregimet.

Herr Hire har jødisk bakgrunn, noe som det bare hintes mot i filmen, men som er mer fremtredende i boken av Georges Simeon som filmen er bygget på. Er det antisemittisme som er hovedgrunnen til at Hire er så mislikt i byen? Det hjelper ikke at han ikke klarer å bli en del av lokalsamfunnet, men heller går for seg selv og virker uinteressert i sosial kontakt med sine medborgere. Det blir ofte oppfattet provoserende, og man stiller seg lagelig til for hogg fra bygdedyret. Hire var advokat og var lykkelig blant bøkene sine. Siden konen døde, mistet han lysten til å leve. Nå, etter å ha møtt Alice, har han fått tilbake lysten på livet. Han misbrukes eller lar seg bruke av henne, så forelsket er han.

Hire går ofte rundt for seg selv og fotograferer motiver han liker. Det kan ofte være kompromitterende situasjoner for andre. I filmen aner vi tendenser til kikkermentalitet, i boken er han en fullblods voyeur. I filmen ser vi at han liker å kikke på kvinnen som flytter inn i en leilighet som ligger på skrå overfor sin egen leilighet, spesielt når hun skal legge seg.

Denne kvinnen, Alice, har flyttet til byen etter å ha sonet i et fengsel. Hun har en kjæreste i byen, Alfred, men de velger å holde det hemmelig og late som de aldri har sett hverandre før. Han er en kriminell herremann, og vi får ganske tidlig vite at han har drept fru Noblet som ble funnet drept på en åpen plass som brukes til tivoli og lignende. Han skryter av pengene han fikk fra ranet til Alice.

Alice spås at hun må passe seg for en eldre mann, og tar spåkonens advarsel på alvor. Hun mener at det må være Hire det siktes til. Alfred legger en plan for å legge skylden for drapet på Hire. Da Hire følger etter dem på tivoli, hevner de seg ved konsekvent å krasje inn i ham da de kjører radiobil. Resten av deltagerne følger eksempelet, og plutselig har de blitt til en mobb. I en ganske ubehagelig scene ser vi alle bilene krasje inn i Hire, og til slutt er han pakket inn i et hjørne omgitt av en mobb som jakter i flokk.

Alfred skjønner at det beste for dem vil være om Hire får skylden for drapet på fru Noblet. De planter håndvesken hennes i rommet til Hire, og fyrer opp stemningen mot ham med historier om hvordan han tar bilder av folk han ikke liker, og stikker nåler i bildene i voodoostil. Mobben er med på notene. De ransaker rommet hans og finner vesken. Så jager de ham opp på taket og presser ham i døden. Først når han er død, ser politiet hvem som egentlig drepte fru Noblet. Hires fotografi viser Alfred midt i ugjerningen. Men nå er det for sent å rette det opp.

Mobbmentaliteten i kjølvannet av okkupasjonen er Paniques egentlige tema. Linjen mellom selvstendig tenkende individer og en rasende og ukritisk mobb er hårfin. Etter krigen var det mye frustrasjon og innestengt sinne som fikk urimelige utløp. Tvangsklipping av «tyskertøser», urettferdig straff av kollaboratører, dårlig rettssikkerhet og angiveri basert på egen vinning. Det var viktigere å straffe noen enn at det nødvendigvis var riktig.

Panique er en herlig fransk film noir, med sterke temaer til behandling. Nydelig fotografert, minneverdige scener og en spennende historie. Filmen byr på en sterk prestasjon av Michel Simon, helt på høyde med hans beste arbeid i The Two of Us og Boudo Saved from Drowning.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Le Corbeau, Sundays and Cybèle, The Two of Us og Lacombe, Lucien.

Øyeblikket: Da Hire kommer tilbake etter at mobben mener de har funnet bevis for at han er morderen. De lusker rundt på torgarealet, ventende på at han intetanende skal gå forbi. Som en mobb typisk er, er det ingen som konfronterer Hire èn til èn, men en dytt bakfra eller en benkrok setter mot i de andre. Hjerteskjærende scener følger: Hire blir dyttet og presset bakover av en ansiktløs masse det ikke går an å resonnere med. Han flykter opp på taket og ser ned på en blodtørstig mengde som ønsker ham død. Og det får de.

Lyd og bilde

Bilde formatet er 1.33:1. Det er et supert bilde. Filmen er 74 år gammel, men har fint svartnivå og kontrast. Det er en fin skarphet i bildet, og detaljnivået er OK. Lyden formidles i ukomprimert mono, og er flott, med klar dialog og bredde i lydbildet.

Ekstramateriale

The Art of Subtitling, a new short documentary by Bruce Goldstein, founder and copresident of Rialto Pictures, about the history of subtitles: Hvem skulle trodd at en dokumentar om teksting av film skulle være så interessant? Det er en kunst å tekste. Det bør ikke være mer enn to linjer på skjermen, og ikke over 40 tegn pr linje. Alt skal ikke tekstet, det ville fylle over halve skjermen, og gjøre opplevelsen til en lesestund mer enn en filmopplevelse. Teksten må kokes ned uten å miste nyansene. 21 minutters dokumentar.

New interview with author Pierre Simenon, the son of novelist Georges Simenon: Panique var vanskelig å filme siden det ikke skjer så mye. Atmosfæren er tett. For å lage en god film av Simeons bøker må du svike forfatteren. Simeon arbeidet under okkupasjonen, men ble frikjent for kollaborasjon. Men det skulle henge ved ham. 16 minutter.

Conversation from 2015 between critics Guillemette Odicino and Eric Libiot about director Julien Duvivier and the film’s production history: Duvuvier snudde boken på hodet, så mye at Libiot ikke forstår hvorfor han gadd å filmatisere boken. Odicino hevder hun liker Duviviers misogony, men kun hans. Han er litt redd kvinner. Dette er en film om frykt for kvinner, frykt for gruppementalitet og hat mot dumhet. 20 minutter.

Rialto Pictures rerelease trailer: En litt kjedelig trailer på drøye 2 minutter. Rolig og fornuftig, ikke noen overdrivelser.

Essays by film scholar James Quandt and Borger: To gode essays, for ikke å snakke om lange essays. Tankevekkende og informative.