Lone Star

Lone Star (Criterion nr.1202) (4k)

USA – 1996 – John Sayles (farger) – 135 minutter – Moderne western, rasespenning, etterforskning, korrupsjon

Skrevet uten noen som helst bruk av KI

Om grenser

Nivå 1 (uten spoilers)

Sam Deeds (Chris Cooper), har tatt over som sheriff i en liten grenseby i Texas. Hans far Buddy Deeds (Matthew McConaughey), var en legende som sheriff før ham. Ved filmens begynnelse blir det funnet et skjelett som skal vise seg å være sheriff Charlie Wade (Kris Kristoffersen), Buddys sjef da han var deputy. Sam begynner å grave i hva som skjedde den gangen Wade forsvant fra byen. Filmen veksler mellom 1950-tallet og 1996.

Nivå 2 (med spoilers)

Buddy Deeds og Hollis var deputies under Charlie Wade. Hollis er fremdeles i live, har styrt byen som borgermester i mange år, mens Buddy er død. Wade var gjennomkorrupt, rasistisk og en drapsmann. Vi skal få se han avrette Eladio Cruz på en øde veistrekning, og det er bare en av mange. Han krevde beskyttelsespenger fra barer og andre forretninger, og skulle ha en andel av de fleste kreative påfunn, som terningspill.

Ganske tidlig i filmen ser vi at Buddy nekter å kreve inn beskyttelsespenger for Wade. I stedet går han rett i clinch med Wade og truer han med fengsel for korrupsjon. Han har skaffet seg en dødsfiende. Da Sam hører denne historien, ser han et motiv for Buddy. Drep Wade før Wade går etter Buddy. Sam har nå et hypotese, og etterforsker videre. Han vil ikke bli beskyldt for å beskytte Buddys ettermæle, han går heller lenger enn det alle han snakker med ønsker. Det skal vise seg at Buddy og Sam ikke har hatt noe godt forhold, og Sam helst ser at Buddy har drept Wade. Da vil andre se Buddy som drittsekken han var.

Men slik skal det ikke gå. Hvert fall ikke helt. For selv om Sam til slutt har funnet ut at Buddy heller ikke var helt ren, han var korrupt på en mer innfløkt måte, var han ingen drapsmann. Ei var han rasist, selv om han opprettholdt rasismen. Som en av informantene hans fra den svarte minoriteten sier til Sam: ingen var redde for ikke å komme ut igjen fra fengselscella om de ble tatt inn. Dette er et hint til Charlie Wades regime, og mange andre byer i sør. Man ble skutt under rømningsforsøk, skadet seg fatalt eller begikk selvmord. Dette var vanlige forklaringer politiet ga på mishandling til døde i fengsel.

Otis jobbet for Roderick i baren hans, før han overtok i 1967. Det fortsatte å være et vannhull for svarte, det eneste stedet de følte seg trygge. Alle folkegruppene gikk til sine egne steder. Grensene ble ikke utfordret. Otis jobbet den dagen Wade forsvant. Wade og Hollis kom inn og overrasket Otis i et terningspill Wade ikke visste om. Otis ble mishandlet før Wade skulle til å henrette ham. Men Hollis har fått nok av sin morderiske sjef, og det er han som trykker på avtrekkeren. Wade ligger død på gulvet. Hollis, Otis og Buddy bestemmer seg for å legge lokk på dette, og begrave liket ute ved skytebanen. Mange hadde hørt Buddy foreslå at Wade stakk fra byen, og man kunne lett tenke at han tok rådet før han kom til å bli arrestert.

Lone Star handler i bunn om grenser. De usynlige grensene mellom folkegrupper, mellom kjønn, mellom nasjonaliteter og mellom familiemedlemmer. Otis har vært en fraværende far for sin offisersønn. De vet ikke hvordan de skal nærme seg hverandre. Og offiseren gjentar feilen med sin egen sønn, selv om han en far som er tilstede. De kommuniserer for dårlig. Mercedes Cruz var selv en wetback, altså en immigrant som kom over elva inn i Texas. Vel etablert angir hun andre til grensekontrollen om hun ser dem. Helt til hun en dag får det nært på, og kanskje kjenner igjen seg selv i skjebnen til en kvinne. Da trår hun til og hjelper. Men snakk engelsk! Vi er i USA! Det vil hun aldri gi seg på.

Et annet interessant trekk ved filmen er grensene historien setter opp. Hva er sant, hva er ikke sant av det som undervises på skolen? Hva er styrt av interessegrupper og ikke av fakta? Dette er høyaktuelt nå under Trumps sitt vanstyre i USA, med bøker som forbys i tusentall og hele temaer som kreves fjernet fra pensum. Denne kampen for retten til historien forgår i klasserommene og foreldremøtene i Lone Star. Den meksikanske befolkningen er lei av den unyanserte framstillingen av slaget ved Alamo. De hvite foreldrene sier at de som seierherrer styrer historien, det får meksikanerne leve med. Texas tilhørte Mexico før det ble uavhengig, for deretter å bli med i USA. Men majoriteten er meksikansk i byen, og de vil ikke at læreren skal måtte fortelle den hvite historien ukritisk. Stopp nyanseringen, sier da en hvit kvinne. Kampen om historien føles som en desperat kamp om identitet og røtter, som er sår på begge sider. Og kulturen blir en slagmark.

Rasismen lever videre i USA, også i 1996. Sam får høre historier om Buddy på sin ferd. Om feks en svart kvinne og en hvit mann satt sammen i en kafé, ville Buddy Deeds vennlig be dem om å bryte opp. Mest for deres egen del, som han sa. Dette ble satt pris på av de hvite fremdeles, i filmens nyeste del. Sam er en av dem som utfordrer grensene selv, med sitt forhold til Pilar, en meksikansk kvinne. Som skal vise seg å være hans halvsøster. Ved at de velger å fortsette forholdet, utfordres nok en grense, selv om de ikke kan eller vil få barn. Pilar er resultatet av Buddy og Mercedez Cruz sitt forhold. Derfor var både Buddy og Mercedes så strenge med Sam og Pilar som ungdommer.

Sam og offiseren møtes aldri i Lone Star, selv om de kanskje er de to hovedrollene. Hver gang Sam spør «Hva hendte i 1956?», spør han egentlig «Hvem var min far?» Man må huske at sheriffer er på valg i USA. Man må passe på hvem man arresterer. Politikk er en stor del av yrkesutøvelsen. Derfor er ikke Sam sikker på at han vil ta gjenvalg. Og da blir han den siste hvite sheriffen i en by med meksikansk majoritet.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Killers of the Flower Moon, Eddington, Heaven’s Gate og One False Move.

Øyeblikket: Da sheriff Wade blir skutt idet han skal skyte Otis i ryggen. Og det er Hollis som skyter ham. Endelig har han fått nok, og nådd sin grense. Samtidig gjør det at de fleste av oss publikum forstår at vi har vært litt raske med å følge Sam i hans selvrettferdige korstog for å «ta» faren for et drap. I alle fall jeg, som også trodde at Buddy skjøt Wade senere den kvelden. Uten bevis, kun motiv og anledning.

Lyd og bilde

New 4K digital restoration, supervised by director John Sayles and director of photography Stuart Dryburgh, with 2.0 surround DTS-HD Master Audio soundtrack. One 4K UHD disc of the film presented in Dolby Vision HDR and one Blu-ray with the film and special features: Bildeformatet er 2.39:1, som gir filmen et storslagent uttrykk. Det går mye i jordfarger om dagen og mørke barer eller elver om natten. Bildet er flott, ikke overraskende for en film på snaue 30 år. Detaljnivå og kontrast er ganske godt. Lyden er solid, dialogen tydelig og stereo kan absolutt gi et rikt lydbilde.

Ekstramateriale

New conversation between Sayles and filmmaker Gregory Nava: Sayles startet som romanforfatter, og mener man bør ha den samme kontrollen som filmskaper. Men det får man sjelden, og derfor jobber han som uavhengig filmskaper. Han og Hollywood er sjeldent enige om film. Kryss grensene! sier Sayles. Gå over til de andre og prat med dem. Da blir verden bedre. 38 minutter.

New interview with Dryburgh: En film med mange karakterer, og mye er skjult. Mange forskjellige steder blir til hele verden. Grepet med å tilte kameraet, gjør scenen mer dramatisk. Hans tredje film, har blant annet filmet Once Were Warriors. 18 minutter.

Trailer: Veldig dårllg bilde. Litt vel amerikansk voiceover, ellers bra. Ett minutt, 46 sekunder.

An essay by scholar Domino Renee Perez: Kjempefint essay. Filmen gir et komplekst og nyansert bilde av et multietnisk samfunn. Texas var jo en uavhengig stat fra 1835 til 1845, før det ble innlemmet i USA. Alamo ble forsvart av europeere, meksikanere og amerikanere, men historien tilhører kun Bowie og Crockett. Lone Star ble brukt i klasserom i USA før, men i 2021 ble loven forandret slik at man som lærer ikke kan snakke om rase og historie slik man ønsker. Dermed når ikke Lone Star lenger kriteriene.


Let the Sunshine In

Let the Sunshine In (Criterion nr.976) (Bluray)

Frankrike– 2017– Claire Denis (farger) –95 minutter – Drama, forhold, kjønnsroller

Skrevet uten noen som helst bruk av KI

Menn hun har møtt

Nivå 1 (uten spoilers)

Middelaldrende og vakre Isabelle (Juliette Binoche), er på jakt etter ekte kjærlighet. Hun har flere mannlige venner, men det er vanskelig å finne den rette. Lurer hun seg selv, eller blir hun lurt? En film først og fremst om ensomhet.

Nivå 2 (med spoilers)

Isabelle er kunstner, og hennes venner består av kunstnere, gallerister og generelt en intellektuell krets. Det er et ressurssterkt miljø. Det er blant disse hun prøver kjærligheten, men det er kanskje ikke de beste jaktmarkene. Det høres fordomsfullt ut, men er det ikke litt slik, at blant mennesker som har både solid økonomi og selvbilde kan det være høy grad av selvrealisering? Hvem er god nok for deg, når du fortjener det beste?

Som i tilfelle med beiler nummer 1, bankmannen. Han har mye penger, og oppfører seg deretter. Han er vrien og nedlatende mot en bartender mens han har en date med Isabelle. Kanskje trigges han av å ha en ekkel oppførsel? Han forklarer hvert fall Isabelle helt umotivert at han aldri kommer til å forlate sin kone for Isabelle. Isabelle er flott, mens hans kone er helt spesiell. Det må gi ham en følelse av makt å kunne si slikt til mennesker som bryr seg om deg. Jeg lurer på hvorfor han holder seg med en elskerinne om kona er så spesiell. Tullebukken presterer også å dukke med blomster etter en periode hvor han ikke har ringt, som han lovet. Han kommer rett fra utlandet, og fikk en trang til å ligge med henne. Derfor står han utenfor studioet hennes. Hun kaster ham ut, og er ferdig med ham for godt.

Men det er nok ubrukelige manneben å ta av i denne filmen. Som vanlig mellom menn og kvinner, er kommunikasjon en kilde til misforståelser om den finnes og konflikt om den ikke finnes. En ung skuespiller er ekspert på intetsigende kommunikasjon, hvor han blir så svevende at Isabelle blir i tvil om han idet hele tatt sa noe hun har mulighet til å forstå. I dette forholdet henfaller Isabelle til å bli veldig «kvinnelig», med utsagn som at han ikke må høre på alt hun sier. Da blir jeg også oppgitt. Hun sier hun ikke vil være i et forhold med ham, og da han respekterer det, blir hun sur og sier han må prøve hardere. Det er ikke lett å være mann, det er en tynn linje mot stalkerstatus, spør du meg. Så selvfølgelig fungerer ikke det forholdet lenge. Særlig ikke da han sier at han angrer på sex med henne.

Hun blir sammen med en annen jevnaldrende mann, som egentlig virker ganske ålreit. Han er respektfull, de danser sammen, og de har god kjemi. Men han kommer fra et annet samfunnslag, arbeiderklassen. Og klasse er ekstremt viktig i Frankrike. I Norge er ikke klassebakgrunn noe vi reflekterer så mye over, men i Frankrike er det helt annerledes. Han får aldri innpass i hennes miljø, og hun klarer ikke å stå opp for ham. Skuffelsen hans er enorm over at hun ikke bare kunne si at hun er sammen med ham, og glad i ham. Så det forholdet bryter også sammen.

I tillegg dukker det opp en veldig sympatisk svart mann som hun har et begynnende forhold til. Problemet her er at han ikke er klar for et seriøst forhold akkurat nå. Hun merker det i det små, og det blir veldig tydelig da han sier at han vil treffe henne igjen når han kommer tilbake om 6 måneder. Om de føler seg på samme sted da. Det høres ikke ut som den store kjærligheten, gjør det vel?

Den siste muligheten hennes er eksmannen, far til hennes barn. De møtes, har sex, krangler, og hun forstår hvorfor han er hennes eksmann. Hun har mistet troen på ham for godt. Den eneste som bare gir henne noe, er taxisjåføren, som gir henne musikk. Livet er ikke lett, og kjærligheten enda vanskeligere.

Av alle mennene hun har kontakt med i denne filmen, er det den synske David hun får best kjemi med, men på et platonisk nivå. Han kommer med observasjoner hun opplever som innsiktsfulle, som faktisk kan hjelpe henne. Han er veldig sanselig og esoterisk. David ser hennes framtid som tyngre og mer kjøttfull. Fellen er speilet. Finn noe annet enn deg selv.

Det er et lite paradoks at David er den Isabelle knytter seg sterkest til, siden skuespilleren som spiller David er Gerard Depardieu. Binoche har hatt en uheldig episode med ham, og hun var spent på det å spille mot ham. Han er jo beryktet for metoo episoder og verre overgrep. Litt søk på nettet viser til en NRK-artikkel om at han hudfletter hennes evner som skuespiller i 2010. Hun har ingenting! Hun slo tilbake med milde hentydninger om profesjonell misunnelse og sårede mannlige egoer. Allikevel valgte hun å spille inn scenen, på innspillingens siste dag. Og det gikk bra. I ettertid, da Depardieu ble tatt for grove overgrep, har hun støttet kvinnene offentlig. Så deres broer er nok brent.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Certified Copy, Close Up, Worst Person in the World og Manhattan.

Øyeblikket: Scenen da forholdet til mannen fra et lavere samfunnslag bryter sammen. Han er veldig såret, og hun vet at han har rett. Hun burde nha stått opp for ham og dem. Men hun ga etter.

Lyd og bilde

4K digital master, approved by cinematographer Agnès Godard, with 5.1 surround DTS-HD Master Audio soundtrack: Et veldig godt bluraybilde, man blir bortskjemt etter hvert. Gode kontraster, flotte farger, godt detaljnivå. Bildeformatet er 1.60:1. Lyden er fin, dialogen er klar og musikken fint gjengitt. Ellers er det ikke så mye som skjer på lydsiden.

Ekstramateriale

New interviews with director Claire Denis and actor Juliette Binoche:

Claire Denis: Filmen er kronologisk, men ikke med vanlig narrativ. Isabelle ser på sitt liv fra det verste, bankmannen, til det beste, den synske David. De forskjellige karakterene forstår ord forskjellig. Det er dialogen som er arkitekturen i filmen, ikke situasjoner eller andre ting. Isabelle er sterk, men sårbar. Hun er naiv i sin jakt på kjærligheten. Humoren ligger i spennet mellom naivitet og fri vilje. 21 minutter.

Binoche: Filmen trenger humor, siden det er mørkt å gå fra forhold til forhold. Claire Denis har en spesiell måte å instruere på. Ikke legg vekt på hva hun sier, det er hennes intuisjon som styrer. Før innspillingen starter, analyserer Binoche alt mulig. Motivasjon, mening, tolkning osv. Men under innspillingen gjør hun det aldri. Det vil komme i veien, og stenge noe ute. Binoche nevner språket i filmen som signifikant. Setninger repeteres, trykket legges annerledes, mening forandres. 17 minutter.

Voilà l’enchaînement (2014), a short film directed by Denis and adapted from a text by Let the Sunshine In cowriter Christine Angot, featuring actors Norah Krief and Alex Descas: Kortfilm basert på Angots manus, som har laget manuset til Let the Sunshine In. Filmen skildrer et pars usunne forhold, med beskyldninger, mistenksomhet og krangler. Et nedstrippet miljø, uten en gang kulisser, bare en ensfarget bakgrunn. 31 minutter.

Trailer: Misvisende trailer synes jeg. Det blir hevdet at filmen er den morsomste filmen Denis har laget. Jeg har riktignok ikke sett alle hennes filmer, men jeg tenker ikke at denne er morsom. Det er et seriøst drama. Å lansere den som en romantisk komedie hjelper ingen. En ganske intetsigende trailer. 1 minutt og 38 sekunder.

An essay by critic Stephanie Zacharek: Kanskje det beste ekstramaterialet denne gangen. Innsiktsfullt og klokt, skarpt og samlende. God på tolkning av filmen og av regissøren Claire Denis. Og mest av alt om Isabelle. God lesing.


Cruel Story of Youth

Cruel Story of Youth (Criterion nr.) (4k)

Japan – 1960 – Nagisa Oshima (farger) –97 minutter – Drama, Krim, Samfunnskritikk

Skrevet uten noen som helst bruk av KI

Japans Enfant Terrible

Nivå 1 (uten spoilers)

En ung mann redder en ung jente fra en mulig voldtekt, for så å voldta henne selv. Allikevel fascineres hun av ham, og de innleder et forhold.

Nivå 2 (med spoilers)

Regissør Nagisa Oshima er en kompromissløs kunstner. Jeg koblet ikke navnet med en gang jeg så Cruel Story of Youth, men dette er jo regissøren bak den beryktede In the Realm of the Senses. Det var en film som utfordret sensuren i alle land med sine eksplisitte sexscener. I Norge fikk den navnet sansenes rike, og var veldig kjent, selv om ingen hadde sett den. Den ble ikke lovlig vist før i 2001 i Norge. Han har også laget Empire of Passion og min favoritt Death by Hanging. Den har jeg skrevet om tidligere.

Cruel Story of Youth starter med at vi ser en montasje av en demonstrasjon i svart-hvitt. Musikken er tøff, introen er kul. Demonstrasjonen retter seg mot «Japanese Security Act». Dette er en avtale mellom USA og Japan som gir USA rett til å ha militærbaser i Japan. Spesielt unge japanere følte at dette var nedverdigende. En av Oshimas sterkeste kvaliteter er måten han fletter aktuell samfunnsproblematikk inn i sine filmer. I Death by Hanging diskuterer han rasismen mot koreanere i det japanske samfunnet.

Makoto (Miyuki Kuwano) haiker med eldre menn, og havner i en ubehagelig situasjon da mannen kjører henne avsides for å utnytte henne. Kiyoshi (Yusuke Kawazu) dukker tilfeldigvis opp og banker opp mannen. Han tar penger av ham og truer med å politianmelde ham. Slik fødes en plan om raske penger. Deretter voldtar han jenta han nettopp reddet. Et pussig poeng er at regissør Oshima ikke tenkte at dette var voldtekt. Da han ble konfrontert med voldtekttematikken i filmen på en filmfestival i Vesten, ble han forvirret. Tony Raynes tar selvkritikk for at han ikke forberedte ham på at vestlig kultur ville tolke filmen hans slik. Han var med Oshima til festivalen. Raynes deltar i ekstramaterialet på denne utgivelsen.

Makoto blir fascinert av Kiyoshi, og ringer ham. Men han er ikke interessert i henne. Det ser ut som om han livnærer seg som gigolo for eldre kvinner. Han er en mannlig prostituert som har voldtatt henne. Allikevel er det hun som vil ha ham. Japanere er rare.

På et utested blir hun påspandert drinker av tre gutter. De har en plan om å sjekke henne opp for så å leie henne ut og tjene penger på henne. Kiyoshi dukker opp og redder henne for andre gang. Så voldtar han henne igjen. Hun lurer på hvorfor han alltid voldtar henne. Men nå blir de et par. De er ekte forelsket.

Søsteren til Makoto forsøker å få henne vekk fra ham og den selvdestruktive livsførselen deres. Skole og ære må vike for fristelsen som ligger i livet på skyggesiden. Ryktet går om at hun lever med en mann, og hun kan bli utvist. Søsteren stiller opp for henne og vitner om hennes karakter. Makoto tar opp igjen haiking med eldre menn. Han følger etter på mopeden sin. Om mannen er slesk, får han juling og blir ranet.

Ting eskalerer ganske fort. Hun blir gravid, men må abortere. De vikler seg inn i flere ran og blir arrestert. Kiyoshi forsøker til og med å slå en politimann. Dette er ungdom som er dømt til undergang. Men én gang viser Kiyoshi karakter. Han nekter å gi de tre gangsterne kjæresten sin. Det koster ham livet. Samtidig dør Makoto på en annen side av byen. Omtrent som Bonnie og Clyde.

Filmen har en herlig energi, og er moralsk fra en litt annen verden enn vi er vant til. Mye kan bli sagt om kvinnesynet her, men det er ikke en misogyn film. Tror jeg. Det er heller en film om desperat og desillusjonert ungdom uten noe å miste eller noe å vinne. Slikt skaper ikke et sunt samfunn.

Oshima var en regissør som ville noe med filmene sine. Montasjen han viser på begynnelsen var noe han ønsket også skulle skje i Tokyo. Han var utrolig nyskapende. Han ville ødelegge de gamle naturalistiske metodene i japansk film. Og han ville gjøre det med historien, framstillingen, lyd og bilde.Hele hans filmstil kan beskrives som push-pull. Han frastøter deg, så fascinerer han deg.

Sun Tribefilmene var filmer om misfornøyd ungdom. De ble gjerne stemplet som umoralsk av storsamfunnet. Men de tok virkelig pulsen på en generasjon japanere. Det er ikke vanskelig å se hvorfor filmene kunne oppleves som umoralske. Makoto tiltrekkes tydeligvis av sterke uavhengige menn. Så mye at hun kan voldtas uten å miste tiltrekningen mot mannen. Han har kommet lenger på feil sti, men hun kommer etter med stor determinasjon.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Double Suicide, In the Realm of the Senses, Crazed Fruit, Pale Flower og Woman in the Dunes.

Øyeblikket: Kiyoshi har kastet Makoto ut i vannet da de balanserte på tømmerstokker. Hun er dårlig til å svømme, og holder på å drukne. Hver gang hun forsøker å komme seg opp, dytter han henne uti igjen. Hun står i reell fare for å drukne, flere ganger går hun under, utmattet. Først da hun lover å ligge med ham, får hun komme opp av vannet. Dette er også en cruel story of youth.

Lyd og bilde

4K digital restoration, with uncompressed monaural soundtrack. One 4K UHD disc of the film and one Blu-ray with the film and special features: Litt overraskende at Criterion koster på seg en 4k-restaurering av denne filmen, men jeg er absolutt glad for det. Det er en heftig film med kraftige farger, spesielt gult og rødt. De gjør seg godt i denne flotte 4k-presentasjonen. Mye nærbilder, kraftig sol og utendørsscener, som skapt for 4k. Bildeformatet er ekstra bredt, 2.39:1. Lyden er plettfri mono.

Ekstramateriale

A Town of Love and Hope (1959), director Nagisa Oshima’s first feature film: En ganske fin film egentlig. Viser den fattige delen av Japans befolkning. Vi møter en liten familie med mor, sønn og datter. Gutten er desperat etter å avlaste sin mor som pusser sko. Han selger lillesøsterens duer, og selger dem på nytt hver gang de vender som hjem. Slik duer gjør. Men denne svindelen får ham til slutt i trøbbel. 1 time lang debutfilm.

Tomorrow’s Sun (1959), a short film by Oshima: En rar og springende kortfilm på 6 minutter. Litt cabaret, litt tablåfilm. Ikke min type film, men vitner om en regissør med mye på hjertet, ikke minst når det gjelder form.

Interview with film scholar Tony Rayns: Som vanlig er det lærerikt å lytte til Rayns. Han snakker både om filmen, regissøren og bakgrunnen for filmens tilblivelse. 20 minutter.

Trailer: Energisk og voldsom. Som filmen. Varer i ett minutt og 44 sekunder.

An essay by critic Chris Fujiwara: Godt essay hvor Fujiwara setter filmen i en kontekst med Sun Tribefilmene, som Crazed Fruit av Kô Nakahira. Morsomt å få hjelp til å gjøre koblingen mellom de forskjellige filmene.


All of Us Strangers

All of Us Strangers (Criterion nr.1234) (4k)

England – 2023 – Andrew Haigh (farger) –105 minutter – Drama, homofili, isolasjon, forhold

Flukt til fortiden

Nivå 1 (uten spoilers)

En ung homofil mann lever alene i en høyblokk i London. Han kjenner på isolasjon, og savner sine foreldre som døde i en bilulykke da han var barn. Men det finnes måter å ta opp igjen kontakten med dem.

Nivå 2 (med spoilers)

Adam (Andrew Scott) lever et ensomt liv, visualisert gjennom en livløs høyblokk. Den ser delvis bebodd ut, men mangler all form for liv. Det er også meningen, den skal være ekte, men også ha noe unaturlig ved seg. Adam hadde det greit på 90-tallet, men nå føler han seg frakoblet og isolert. Hvorfor ble det slik?

Han mistet foreldrene sine i en bilulykke da han var ca 10 år gammel. Han rakk aldri å bli kjent med dem, og kanskje mer sårt at de aldri rakk å bli kjent med ham som den han virkelig er. En ung homofil mann. Hvordan ville de ha reagert på ham?

Denne uvissheten, og dette savnet etter foreldrene sine, manifesterer seg i filmen ved at Adam oppsøker barndomshjemmet sitt. Og der er de, foreldrene hans, litt yngre enn ham. De er så gamle som de var da de døde. Familien får muligheten til å bli kjent på nytt, som voksne mennesker. Det vi ser kan være vanskelig å klassifisere. Er dette en spøkelseshistorie, en drøm eller ser vi en fantasi? Det spiller ingen rolle egentlig. Vi får være med Adam og utforske et tapt forhold til hans foreldre.

Første gang vi følger Adam «tilbake» til foreldrene ser vi ham på en eng. I enden av engen ser vi en mann på hans alder, med bart og skinnjakke. Han vinker på ham, og gir signal til at han skal følge etter. Ser vi en homofil mann sjekke opp en annen mann? Adam blir med. Mannen spør om han vil bli med. «Hvor», spør Adam. «Hjem». Mannen er faren hans, og han vil ha med Adam hjem til moren. Dette blir starten på møtene mellom de tre.

I høyblokka har ikke Adam kontakt med noen. Men en kveld ringer det på døra, og en kjekk ung mann står utenfor. Harry (Paul Mescal) er en helt annen type enn Adam. Homofil han også, det er ikke vanskelig å se, men mye mer utadvendt og sosial. Han vil gjerne invitere Adam opp til seg. Men Adam takker nei. Senere møtes de igjen. Adam har ombestemt seg, han er mer åpen for å bli kjent med Harry. Forholdet mellom dem utvikler seg, og vokser til et ordentlig og kanskje seriøst forhold.

Adam tar Harry med til huset i han vokste opp i. Nå vil ikke foreldrene åpne opp, men Harry ser også foreldrene stå inne i gangen. Vi forstår at det nå hender noe rart. Harry skal ikke kunne se foreldrene, de er jo Adams indre liv på et vis. Er han også død, og kun en fantasi hos Adam av hva som kunne vært? Vi ser en scene sent i filmen som beskriver Harry som død, ensom i sin leilighet. Men i Adams drømmeverden i dobbel forstand, har han et sterkt forhold til Harry og et avklart forhold til foreldrene. Han har fått kommet ut foran sine foreldre, og vist hvem han er. Faren har akseptert ham, og han har fått snakket ut med moren. Han har fått kjenne tryggheten ved å være barn igjen hos dem. Dette manifesterer seg gjennom hans tilbakevending til barn igjen, symbolisert ved pyjamas og ønsket om å ligge sammen med foreldrene i sengen. Hvor Harry også blandes inn, kanskje som et symbol på voksenlivet og brytningen mellom den unge og eldre Adam. Til slutt forteller foreldrene at de ikke kan se ham mer, som jeg tolker som at Adam nå føler han har fått sjelefred og er klar for å gå videre med sitt voksenliv.

Det er så mange fine scener i denne filmen. Å se en mor på 80-tallet, med sine holdninger om homofili rett etter det ble avkriminalisert, i samtale med sin sønn vant til vår tids syn på homofili er flott. Adam er tålmodig, litt sjenert og søkende. Det er noe han trenger her, men akkurat hva vet vi ikke. Jeg tror det det er mer enn bare aksept fra moren om hvem han er. Hun er stolt av at han er en forfatter, uansett hvor mange ganger han presiserer at han er manusforfatter. De har alltid visst at han skulle bli til noe, men forfatter da gitt! Samtalene med faren er rørende. Han har alltid visst at sønnen var homofil. Han kunne jo ikke kaste en ball. Faren beklager oppriktig at han ikke stilte mer opp for ham, og snakket på en annen måte til ham.

Harry er en veldig fin fyr. Han forteller Adam at han var så redd den kvelden han ringte på hos Adam. Da han ble avvist, gikk han tilbake til leiligheten og drakk seg i hjel. Filmen slutter med en spenstig scene hvor de holder rundt hverandre i sengen, og vi trekkes lenger og lenger vekk fra dem til de er en prikk i universet. Dette er regissør Haighs måte å si noe om kraften i kjærligheten og hvor viktig den er i universet. Den kjærligheten er reell for Adam, om Harry er et minne, en fantasi, et spøkelse eller en manifestasjon i samtaler i en terapitime.

Arkitekturen spiller en viktig rolle i filmen. Høyblokka som Adam bor i virker moderne og slettes ikke slitt. Derfor er det rart at den er halvveis fraflyttet eller delvis ubebodd. Den formidler på en måte ensomheten som Adam, og Harry, lever i. Hver gang Adam møter sine foreldre, drar han ikke tilbake til fortiden. Det er mer som han fordyper seg i minnene, men også lager nye minner. Så kanskje blir det riktigere å si at det er en fantasi. Eller en tredje ting. Det merkelige ved huset han møter foreldrene sine i, er at det er regissør Haigh sitt barndomshjem, som sto tomt slik at de faktisk kunne filme i det. Det var helt surrealistisk for ham å vandre rundt i huset igjen.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Weekend, Aftersun, Call me by your Name, Happy Together og Blue is the Colour.

Øyeblikket: En tidlig scene fra Adams leilighet. Han er selvfølgelig alene, alt er ryddig, London utfolder seg i bakgrunnen ut av vinduene. Det er halvmørkt i leiligheten og Adam spiser noe som ser ut som take away. Så elegant og effektivt kan vi få mye informasjon om Adam.

Lyd og bilde

4K digital master, with 5.1 surround DTS-HD Master Audio and uncompressed stereo soundtracks. One 4K UHD disc of the film presented in Dolby Vision HDR and one Blu-ray with the film and special features: En veldig ny film i 4k. Det må bli referansekvalitet. Mange mørke scener hvor 4k sin skarphet ikke helt kommer til sin rett, men allikevel ser vi kvaliteten i lysere scener. Nydelige farger og detaljer i klær og ansikter er topp klasse. Bildeformatet er 2.39:1. Lydbildet er komplekst, med regn og lyder fra omgivelsene. Surroundhøyttalerne er konstant på jobb.

Ekstramateriale

New conversation between director Andrew Haigh and author and critic Michael Koresky: Filmen er løst basert på boken Strangers av Taichi Yamada, men jeg forstår det slik at vi må understreke ordet løst. Det homofile aspektet er ikke engang med i boken. Ei heller dette med fortid. Det boken hadde, og som tiltrakk Haigh til filmidéen, var isolasjon og ensomhet som tema. Adam må få noe til å forandre seg. Haigh snakker litt som de som har inspirert ham. Nicholas Roeg er lett å se i fragmenteringen av tid. Haigh var også inspirert av engelsk kitchen-sink-filmer. 26 minutter lang veldig god samtale.

New interview with cinematographer Jamie D. Ramsay: Hvordan filme ensomhet? Det var utgangspunktet hans. Vi fødes alene og vi dør alene. Men Harry og Adam skal få dø sammen, tilbake til universet. 24 minutter interessant og veldig livlig intervju.

Behind-the-scenes documentary and featurettes: Dokumentaren er på 22 minutter og ganske bra. Featureretten Roots of the story er repetisjon av materiale vi har sett ellers, og dermed meningsløst. Dårlig redigert av Criterion. Varer i 6 minutter og 30 sekunder. Building Adams World er bedre. Adam er jo frakoblet verden. Han kler seg som han gjorde på 90-tallet, for da var han lykkeligere. Harry er mer samtid. Filmen skal være ganske realistisk, men ikke helt. Den skal også være litt rar. 6 minutter.

Trailer: Fin trailer, passe vag. Gjør oss nysgjerrige.

An essay by film critic Guy Lodge: Kanskje det beste ekstramaterialet på utgivelsen. Innsiktsfullt og undrende samtidig. Nydelig essay.


Sentimental Value

Sentimental Value (Criterion nr.1311) (4k)

Norge – 2025 – Joachim Trier (farger) –133 minutter – Drama, familie, film, traumer

Traumer i arv

Nivå 1 (uten spoilers)

Criterion Collection har gitt ut Affeksjonsverdi under tittelen Sentimental Value. Den aldrende filmskaperen Gustav Borg (Stellan Skarsgård) ønsker å reparere sitt dårlige forhold til de voksne døtrene sine. Da deres mor dør, ønsker han at Nora (Renate Reinsve) spiller i hans nye film. Slik Agnes (Inga Ibsdotter Lilleaas) gjorde da hun var liten. Men Nora har ikke tenkt å la ham komme tilbake i livene deres så lett.

Nivå 2 (med spoilers)

Da har Norge fått sin tredje film i the Criterion Collection, etter Erik Skjoldbærgs Insomnia og Triers egen The Worst Person in the World. Denne kommer i en nydelig papputgivelse, med familiehuset i filmen som hovedmotiv. Et elegant og relevant valg.

Jeg har nå sett filmen 6 ganger, lest manuset som ble utgitt fra Tiden forlag og kost meg med ekstramaterialet. Dette tror jeg er den andre norske filmen som er gitt på 4k. Den eneste andre jeg vet om er Quislings Siste Dager. Det er vanskelig å si hva som er Triers beste film, for meg er det omtrent dødt løp mellom Oslo 31.august, Affeksjonsverdi og Verdens Verste Menneske. Sistnevnte er kanskje min favoritt.

Men Affeksjonsverdi blir bedre og bedre for hvert gjensyn. Den skiller seg fra de to andre filmene ved at den kan sees på flere måter. Hva er dens egentlige tema? Er det hvordan traumer kan gå i arv i en familie? Er det en film om filminnspilling og dermed kunstens plass i livet? Eller er det en film om et far/datter-forhold som er ødelagt? For meg er det alle tre, likeverdig. Første gangen jeg så den var jeg mest opptatt av far/datter-historien. Neste gang synes jeg historien om krigens innvirkning på familien var det som sto ut. Og tredje gang synes jeg egentlig at filmen handlet mest om kunst og filminnspillingen, som en norsk Day for Night (Truffaut). Man kan argumentere for at huset er en så sterk karakter i filmen, at filmen egentlig handler om det. Slik Jenny Erpenbecks roman «Hjemsøkelse» handler om et hus og alt som foregår i det gjennom generasjonene, men det blir å trekke det litt langt. De neste tre gjennomsynene ble ikke preget av én spesiell historie, men sammenvevingen av dem.

Derfor vil jeg diskutere alle de tre historietrådene i filmen. La oss begynne med krigen og hvordan den preger familien, og til slutt Nora og Agnes. I manuset står det ting som aldri ble med i filmen. I tillegg finnes det slettede scener på denne utgivelsen hvor vi får drypp av bakhistorien til karakterene som ellers er utilgjengelige. Gustavs foreldre heter Lennart og Karin. Lennart Borg møter Karin i Sverige. Hun blir fanget og torturert i 1943, og flykter til Sverige i 1944. Lennart hjelper flyktninger over grensen til Sverige. Han har et ønske om å gifte seg med en jødisk kvinne, for det hadde foreldrene hans hatet. I stedet blir han forelsket i Karin. Etter krigen kom hun hjem som Karin Borg.

Traumet starter med Karin i 1943. Vi får vite i detalj hva hun ble utsatt for da Agnes besøker Riksarkivet og får studere mapper etter landsviksoppgjøret. Dette er vår felles hukommelse. Et stykke ut på 50-tallet, da sønnen Gustav var 7 år, har Karin fått nok og henger seg i huset. Hun kom aldri ordentlig over torturen og fengselsoppholdet på Grini under krigen. Lennart tar med Gustav tilbake til Sverige. Karins søster Edith overtar huset og bor der til hun dør. Gustav arver huset etter henne, siden hun var lesbisk og ikke hadde egne barn. Han møter Sissel som har egen psykologpraksis, og får barna Nora og Agnes med henne. Men Sissel har selv psykiske problemer, og barna blir ofte overlatt til seg selv.Det er mye krangel mellom Gustav og Sissel, og til slutt gir han opp og flytter tilbake til Sverige. Barna blir overlatt til en ustabil Sissel, og Nora må i stor grad ta seg av Agnes. Det er det som ligger i setningen Agnes sier: «Det er stor forskjell på hvordan vi vokste opp. Jeg hadde jo deg». Nora var den eldste, hun hadde ingen til å hjelpe seg.

Kanskje fikk Gustav tilknytningsproblemer etter at moren hans hang seg da han bare var 7 år. Han var aldri til stede for sine døtre. Nora, siden hun aldri fikk den dype tilknytningen til sine foreldre, har problemer med å knytte seg til andre. Det er derfor manuset treffer henne så hardt mot slutten av filmen. Hun leser høyt for Agnes: «…jeg klarer det ikke alene, jeg vil ha et hjem, jeg vil ha et hjem». Agnes har klart det, hun har sønnen Erik med mannen Even. Nora har forhold til gifte menn, som aldri vil kreve tettere tilknytning. Hun føler seg 80% føkka, og de andre 20% er det Jacob får se i deres affære. Det er det hun kan gi.

Gustav kommer tilbake til Norge i anledning Sissels begravelse. Han orker ikke gå i selve begravelsen, men kommer etterpå til huset. Huset er for øvrig hans. Han ga det til Sissel og barna, men det ble aldri korrekt overført. Nora og Agnes tror han senere er i byen for å selge huset, men han har andre planer for huset. Vi ser han forsøke å overtale Nora til å spille hovedrollen i hans nye film, men hun avviser det raskt. Det handler om at de to ikke klarer å snakke sammen. Hver gang de prater sammen, går det galt.

Jeg husker at Gustav irriterte meg i samtalen på Lorry, han virket som han ikke hørte etter på det Nora prøvde å si, men kun var opptatt av manuset sitt. Da hun tar opp hvorfor hun er sint på ham, klarer han bare å si at hun må lese manuset. Da klikker hun og går. Velfortjent, tenkte jeg. Senere skal det vise seg at dette manuset viser at han har fulgt med på døtrene sine, og kjenner dem på en måte de ikke helt kan forstå at han har klart. Problemet er at han er så klønete i relasjonen deres at han ikke forstår hvor sårende han er. Det er nok av eksempler på det i filmen. Men manuset er hans måte å snakke på, og rollen er skrevet for Nora. Han har nok rett i at om de hadde lest manuset tidligere kunne noen av trefningene deres vært unngått.

Nora sliter med depresjon, og har et selvmordsforsøk bak seg. Søstrene har ikke diskutert det med noen, men Gustav viser i manuset at han vet om det. Små kommentarer mellom Even, Agnes mann, og kona hans, viser at de fremdeles er redd for at Nora kan ha tilbakefall. Og det får hun. Triggeren ser ut til å være at hun må forholde seg til sin far igjen etter så mange år, og at han igjen skuffer henne. Han gidder ikke møte opp på premieren på hennes nye stykke, selv om han har lovet det. På premierefesten er hun merkelig flat i følelsene sine, og Agnes legger merke til det. Nora sykmelder seg, og lukker seg inne i leiligheten. Hun tar ikke telefonen, og åpner ikke døren. Først da Agnes ikke gir seg på ringeklokken slipper hun inn.

Gustav er ikke Bergmann, men har noen likheter med den type selvopptatt kunstner. Etternavnet deler han med Isak Borg, hovedpersonen i Bergmanns film Jordbærstedet, som spilles av regissør Victor Sjöström. Gustav har et dårlig forhold til sine døtre, mens Bergmann knapt kunne navnet på sine barn. Slik Bergmann har affærer med mange skuespillerinner, har Gustav også et rykte om forhold til skuespillerinner. Det er derfor Nora sier til ham da han sier han aldri kunne ha giftet seg med en skuespillerinne: «Men ligge med dem er greit?». I manuset er det en scene som ikke er med i filmen, hvor han har sex med Ingrid, Rachels svenske medskuespiller.

Det er litt vanskelig å forstå om Gustav er slem eller klønete i omgangen med Nora. Kanskje er han bare en selvopptatt og egoistisk tosk. Måten han fornærmer Nora som skuespillerinne på, med setninger som at de er så trengende, eller at ingen vil ha noen som er så sinte som hun, er drøy. Han avbryter henne, og river ned hele hennes tilværelse med sine uforsiktige ord. Og de rammer der det gjør vondt, mangelen av forhold, barn og hjem. Det gjør ekstra vondt for Nora, for grunnen til at hun ikke har disse tingene, sitter rett foran henne og sier disse ordene. Jeg tror denne scenen i Eriks bursdag, er første trinn i tilbakefallet til depresjon.

Nora har store tilknytningsproblemer som vi ser. Da Jakob ønsker å kysse og klemme litt etter samleie, er hun avvisende. «Vi er jo ferdige!» Kollegaene hennes vet mer om elskerens privatliv enn henne selv. De vet at han har brutt med kona, noe Nora ikke vet. Når du ikke gir noe, får du heller ikke noe. Det er også betegnende at hun kun sier «Jeg elsker deg også», aldri «Jeg elsker deg». Det ligger ikke i hennes natur å være emosjonell først, hun kan bare respondere når hun føler hun bør eller må. Hun har en oppfatning av seg selv som en som ikke kan vise omsorg. Men det stemmer ikke, hun viste mye omsorg for Agnes da hun var liten.

Filmen i filmen heter Hemlängtan. Vi vet at selvmordscenen til Karin er med i filmen, men Gustav insisterer på at dette ikke er en film om hans mor. Og tiden skal vise at han har rett. Dette er en film om og for Nora, hvertfall til en viss grad. Det bygger jeg på hvordan søstrene er enige om at manuset viser at Gustav har skrevet inn Noras liv, og fått med seg så mye. Jeg tror vi kan si at filmen er Gustavs måte å forsøke å reparere forholdet til sine døtre. Han kan ingen annen måte. Om han forsøker å snakke, blir alt feil. Han må vise. Som en far som ikke kan si at han er glad i sin datter, men som kan male huset hennes.

Da Nora avviser å lese manuset og filmen, nettopp fordi de to ikke engang kan snakke sammen, faller prosjektet til Gustav i grus. Finansieringen var egentlig på plass, men dette skulle jo være Noras rolle. På en filmfestival i Frankrike får han idéen til en erstatning for Nora. Superstjerne Rachel Kemp elsker hans gamle filmer og føler behov for å lage en slik film, ikke bare blockbustere. Hun kommer til Norge og får se huset som skal inneholde en av de viktigste scenene, nemlig selvmordet som er modellert etter Gustavs mor Karins selvmord.

Men gradvis forstår Rachel at hun ikke er ment å spille denne rollen. Det føles feil at filmen ikke er på norsk. Hun klarer ikke helt å gripe rollen sin, karakterens motivasjon og følelsesregister. Da hun ser et bilde av Nora på sosiale medier, ser hun at Gustav gradvis har forsøkt å få Rachel til å ligne på datteren sin. Håret er farget og frisyren er lik. Hun tar konsekvensen av dette og trekker seg fra filmen, men på en skånsom måte. Gustav forstår det og berømmer henne for hennes mot, men kollapser full utendørs etter at hun drar.

Dette åpner for at Nora kan ta rollen allikevel. For da Agnes ber henne om å lese manuset midt i depresjonen sin, klikker noe på plass i Nora. Hun leser hele manuset i et strekk, og blir rørt og fascinert av det. Det handler virkelig om henne, og det er virkelig godt. Den scenen ved kjøkkenbordet da Agnes hører Nora lese scenen vi har hørt Rachel lese tidligere i filmen, er vidunderlig god. Den har et metaaspekt ved seg også. Agnes gråter mens Nora leser, og det var ikke i manus. Lilleaas klarte ikke å la være, men ville ikke stjele scenen fra Reinsve, det var jo en stor scene for henne. Derfor legger hun hånden over munnen for å skjule emosjonene sine. Så det vi ser er i stor utstrekning ekte, og resten er stor skuespillerkunst.

Huset fikk en sprekk ikke så lenge etter det ble bygget, og den sprekken blir større. Den kan symbolisere sprekkene innad i familien. Men familien bor der kort tid, som et sekund midt i fallet som huset er inne i. Jeg ser at huset blir tillagt mer emosjoner og menneskelige egenskaper desto flere ganger jeg ser filmen. Øynene er vinduer, huset liker liv i huset og savner lydene menneskene lager. Huset har levd gjennom tiårene, med sine særtrekk i interiør og mennesker.

Dette er vel den første filmen hvor Trier refererer til sine tidligere filmer. Båsen på Lorry har navnet til Sten Egil Dahl, forfatteridolet til Erik og Phillip fra Reprise, inngravert på et lite skilt. Huset er det samme huset hvor Anders tar selvmord i Oslo 31.august. Som for øvrig eies av Lars Lillo Stenberg. Et mer utenlandsk nikk kommer til The Umbrellas of Cherbourg da Gustav og Rachel nyter champagne på strande i Frankrike. Som vanlig er hennes management opptatt av mobilene sine, de ser sjelden opp.

Krigstraumet som hjemsøker familien i filmen, har sine paralleller i Triers eget liv. Hvor mye og hva vil han ikke si, men det er nok til at han har diskutert dette med sin familie og de har godkjent filmen i denne formen. Vi vet at Triers bestefar Erik Løchen satt på Grini under krigen for motstandsarbeid. Vi vet også at Trier har flere kjennskap til selvmord i sin nære eller utvidete krets. Han er opptatt av at traumer kan gå i arv og at vi trenger en nasjonal hukommelse, som et riksarkiv kan være. Historien må dokumenteres. Bente Børsum hadde hovedrollen i bestefarens fil Jakten, og Bente Børsum er fortellerstemmen i Affeksjonsverdi.

Morfingen av ansiktene til Agnes, Nora og Gustav i filmen, har blitt tolket som en for tydelig hyllest av Bergmanns Persona. Selv sier Trier at dette var noe som sprang naturlig ut av et eksperiment fotografen holdt på med under innspillingen og som viste seg interessant og noe de ville ha med. Trier er ikke glad i tolkninger av filmen som vil plassere Gustav som en versjon av Bergmann. Han har ingenting med Bergmann å gjøre, men heller med Vogt og Trier selv som filmregissører.

Slutten bør ikke sees som en lykkelig slutt hvor alt er på stell mellom Gustav og Nora. Men de har klart å kommunisere gjennom kunsten, når tale ikke når fram. Det er jo en av kunstens store styrker, det bør alle kunne enes om. Hva er ellers poenget med kunsten? Kanskje kan de bygge videre på dette, kanskje ikke. Det sier ikke filmen noe om. Men de klarte dette. Kanskje er det bra nok.

Nora tror at det er kjolen eller vannmangel som er problemet da hun får panikkanfall før forestillingen. For alle oss andre er det tydelig at det er hennes egen psyke som er problemet. Noe som filmen klarer å balansere på imponerende vis, er karakteren Rachel. Hun skal være god, men feilcastet. Vi kjenner at Rachel ikke helt fungerer, men hun fremstår både seriøs, dedikert og dyktig. Men hun presser litt for mye på Gustav med sine emosjonelle scener. Hun vil vise at hun kan det.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: The Worst Person in the World, Beginners, Clouds of Sils Maria, Another Year,

Øyeblikket: Så mange gode skuespillerprestasjoner i denne filmen kunne vært valgt ut her. Jeg har allerede snakket om Lilleaas og Reinsve rundt kjøkkenbordet. Velger meg da Skarsgård nå. Gustav har kjørt ut i den svenske skjærgården for å møte sin gamle venn og fotograf som han ønsker skal fotografere den nye filmen. Det er allerede bestemt etter Gustavs insistering. Men de siste 15 årene har ikke fart vel med fotografen. Da han reiser seg fra stolen, ser Gustav at han må bruke stokk og er ustø på beina. Han er også litt for ivrig etter å si at filmen ikke skal ha håndholdt kamera, men at han ser for seg kran og skinner. Det er absolutt ikke det Gustav har tenkt. Den fysiske formen gjør at Gustav trekker seg på valget sitt, og sier at Netflix ikke har bestemt seg, men vil at de snakker med flere fotografer. Hans gamle venn ser rett gjennom ham og sier «jaså, er det slik?», som like gjerne kan bety at han er skuffet over hvordan Gustav er. Så viser han sin raushet, sier at han forstår og sier «skål!»

Lyd og bilde

New 4K digital master, approved by director Joachim Trier, with 5.1 surround DTS-HD Master Audio soundtrack. One 4K UHD disc of the film and one Blu-ray with the film and special features: Det er et flott bilde, denne andre norske filmen jeg ser i 4k. Det er tydeligvis lagt ned mye arbeid i fargekorrigering og bildeutsnitt. Noen scener popper på skjermen, som eksteriørbilder av huset, eller kjøreturen i den svenske skjærgården. Jeg er veldig fornøyd. Formatet er 1.85:1. Lyden er rikholdig og smart designet. Masse aktivitet og fin romklang. Det er jo en lavmælt dialogdrevet film, men den har store scener med mye lyd også. Jeg tenker på teaterscenene med kraftige effekter og tilbakeblikk/montasjer med fester. En veldig fin utgivelse på alle måter.

Ekstramateriale

New conversation between Trier and filmmaker Mike Mills: Kjempefin samtale mellom to gode venner. Veldig lærerikt. Trier er ikke en regissør som holder igjen, men deler raust av tanker og teknikker. Han og Vogt møtes kl.9, hører musikk, diskuterer film i 2 måneder før de begynner skrivingen. Vogt uttrykker seg veldig gjennom manus. 47 minutter.

New selected-scene commentaries by Trier, coscreenwriter Eskil Vogt, production designer Jørgen Stangebye Larsen, and sound designer Gisle Tveito: Huset – 6 minutter – Voiceover er noe Trier/Vogt er glade i. Det kan frigjøre en scene til å bety noe annet. Panic – 7 minutter – Trier/Vogt – «Heksen» Anne er Noras karakter på teatret. En datters harde angrep på en farsfigur. Nydelig scene, men bak scenen er det kaos. Metaforisk for Noras flotte ytre og nervøse indre. Deauville – 7 minutter – Trier/Vogt – Skrev rollen for Skarsgård og satset alt på å få ham. De rettet opp noen av vitsene på Gustavs bekostning. Han var en stor regissør, på stranden fikk han være dekadent igjen. Karins files – 7 minutter – Trier/Vogt – De er opptatt av at noen dokumenterer det som skjedde så vi vet at de fantes. Nazistene dokumenterte alt, det skal de ha. Vi setter sammen hendelser, tid, fakta og historier til oss selv. The script – 9 minutter – Trier/Vogt – Dette var vanskelig scene å skrive. Åpnes ved at Agnes sier at hun nå ser faren slik Nora gjør. Renate jobbet seg inn i depresjonsfølelsen og holder igjen hardt. Inga gråter, men holder igjen for ikke å stjele scenen. Karakterene Agnes og Nora snakker om hvor forskjellig de vokste opp. Huset – 11.30 – Jørgen Stanghelle Larsen – De fant bilder av huset fra 30, 40 og 50-tallet, som de brukte som modell. De herjet ganske kraftig med huset, men heldigvis var Lars Lillo Stenberg i utlandet hele perioden. Opptatt av dette at husets vinduer var øyne som så. Lyddesign – 15 minutter – Gisle Tveito – Har jobbet med Trier siden Reprise. Han går gjennom scenene i huset, hvordan han komponerer lydbildet. Stillhet, en bil osv.

New interviews with actors Renate Reinsve, Stellan Skarsgård, Inga Ibsdotter Lilleaas, and Elle Fanning: Skarsgård ble smigret av at rollen var skrevet for ham. Smiger kan få deg langt. Elle Fanning ønsket å jobbe med Trier. Mike Mills anbefalte henne. Skarsgård snakker om hvordan Gustav vil nå inn til sine døtre, men bommer på alt. Feks DVDene til barnebarnet. Du gir virkelig ikke Irreversible og the Piano Teacher til en 9 åring. Fint supplement på 31 minutter.

Deleted scenes: 11 minutter sammenlagt. Arriving in Deauville viser Gustav som møter Gaspar Noe på filmfestivalen. Han har altså et navn fremdeles. Inga, Even og Nora ser på Gustavs nye dokumentar på TV. Egentlig en film om klimaendringer og arter som dør ut, men ender som et selvportrett føler Nora. Drepte han frosken på slutten for å få frem poenget? Scene 2 foregår på kontoret til teaterdirektøren. Nora irettesettes for å ha laget så mye styr før hun gikk på scenen. Får beskjed om å gå til psykolog. Så følger en kort scene hvor vi ser flere av Sissels pasienter i huset. Enda en kort scene understreker magien ved å stå på en scene. Den siste scenen er et utvidet versjon av de to barna som rømmer fra tyske soldater. Dette foregår før toget, og gutten legger seg under en sten, som føles som et trygt sted hvor kan kan krølle seg opp.

Trailer: Kjempefin! Smart klippet. Den har et tydelig fokus på Nora og faren. 2 minutter.

An essay by author Karl Ove Knausgård: Et kjempefint essay som drøfter Reprise og Oslo 31.august før det konsentrerer seg om Affeksjonsverdi. Jeg deler Knausgårds tolkning av filmen, og synes han har mange gode betraktninger. For eksempel i at Gustavs blikk ikke helt rimer med den småbrautende oppførselen. Og at hans mange forsøk på fortrolighet i samtalen med Nora faller til jorden, siden de ikke får noen som helst respons.


The American Friend

The American Friend (Criterion nr.793) (Bluray)

Tyskland– 1977– Wim Wenders (farger) –126 minutter – Thriller, drama,

Et sårbart bytte

Nivå 1 (uten spoilers)

Ripley (Dennis Hopper), kjent fra Patricia Highsmiths krimromaner, er ikke helt den kontrollerte sosiopaten vi kjenner ham som i denne filmen. Men den manipulative siden av ham lever i beste velgående. Han planlegger et attentat hvor en uskyldig rammemaker i Hamburg (Bruno Ganz) skal utføre drapet. Han trenger bare litt overtalelse.

Nivå 2 (med spoilers)

Jonathan Zimmermann er rammemakeren som spilles av Bruno Ganz. Dette var egentlig den første virkelige spillefilmen Ganz spilte i, omtrent alt hans arbeid hadde fram til nå vært i teatret. Han er en herlig skuespiller, så naturlig og dyktig. Selv om han kommer fra teatret, mestrer han den lille mimikkens kunst ypperlig. Han er alltid god, men dette må være en av hans beste roller. Jeg synes han setter den mer maniske Hopper helt i skyggen.

Det er en liten detalj i filmen, som er viktig. Detaljen har større viktighet i boken, men har stor relevans i filmen også. Situasjonen oppstår da kunsthandleren forsøker å introdusere Ripley for Winther, som kjøper et av Derwatts bilde, og for Zimmermann. Zimmermann beholder hånda i lommen. I stedet for å ta Ripleys utstrakte hånd, sier han at han har hørt om Ripley. Denne uhøfligheten fester seg hos Ripley, og i boken er det grunnen til at han går etter Ganz sin rollekarakter. I filmen er det ikke like tydelig, men han bestemmer seg for å lure Zimmermann da han får noen ekstra opplysninger av kunsthandleren. Han føler vel på at han må unnskylde Zimmermanns oppførsel, og forteller at han er syk og at konen må forsørge ham.

Her har Ripley to viktige elementer på plass. En sykdom som kan presenteres som fatal og dårlig økonomi. Om de kan overbevise Zimmermann om at han snart kommer til å dø av sykdommen, og at han kan få så mye penger at familien hans får det bra etter hans død, er mye gjort. Ripleys partner in crime heter Minot. Han tar kontakt med Zimmermann, og han vet så mye om hans liv at Zimmermann blir i stuss. Minot beskriver familien hans, og sier at sykdommen er fatal. Så foreslår han oppdraget som vil sikre hans kone økonomisk. Hvorfor ikke skyte en mafiosi, en ond leiemorder? Frøet er sådd.

Selvfølgelig forsøker Zimmermann å få bekreftet opplysningene om at han er dødssyk. Men han er for utålmodig. Da legen trenger noen dager på å få svar på prøvene, drar han heller med Minot til Paris for å få en fornyet vurdering. Den bekrefter selvfølgelig det Minot allerede har sagt.

Zimmermanns liker ikke folk som ser på kunst som en investering. Det var grunnen til at han nektet å håndhilse på Ripley. Ripley har et samarbeid med Derwatt, en maler som er ansett som død. Han maler for harde livet, og Ripley sender et maleri ut på markedet gjennom auksjoner en gang i mellom. Kunsteren selv er misfornøyd med sin døde tilværelse, som naturlig er.

Zimmermann ender med å ta på seg oppdraget, og fullfører det på en klønete måte. Men død mann er død mann. Regissør Wim Wenders ble innstendig overtalt av Ganz til å gå rundt med et ladet våpen i lomma i Hamburgs gater en hel helg. Slik fikk han den rette følelsen og kunne regissere scenen på en mye bedre måte etterpå. Ripley er vanskelig å lese som karakter. Han er jo en sosiopat, og i Hoppers tolkning en løs kanon på dekk. Men jeg forstår det som at de to, Ripley og Zimmermann, er i ferd med å bli gode venner. Drap nummer 2 skal foregå på et tog. Dette drapsofferet har livvakter med seg, og det blir en mye mer krevende jobb. Zimmermann er ille ute ved togtoalettet og er i ferd med å bli overmannet. Da dukker Ripley opp og hjelper ham. To mennesker blir kastet av toget i fart, deriblant målet for attentatet. Ripley ønsker ikke penger for jobben, alt skal gå til Zimmermann. Han vil bare ha vennskap.

Dette har ført til et brudd i forholdet mellom Ripley og Minot. Et oppgjør mellom alle de involverte står for turen. En skurk i Samuel Fullers skikkelse blir kastet ned en trapp. Minot blir eliminert og den siste skurken blir brent opp i en ambulanse på en strand. Zimmermanns kone er involvert i den siste kjøreturen til stranden, og det er kun de to i bilen da den lille boblen kjører fra stranden. Zimmermann forlater en sjokkert Ripley der, det vakre vennskapet er over. Har han forstått at Ripley har orkestrert mye av opplegget han har vært utsatt for? Zimmermann har vært utslitt i flere timer nå. Er han allikevel dødssyk? På kjøreturen hjem klarer han ikke å holde seg helt på veien. «Det er så mørkt», sier han til sin kone, kjører av veien og dør.

Alle skurkene i filmen, syv stykker, spilles av regissører. Dennis Hopper, Jean Eustache, Samuel Fuller, Gérard Blain, Nicholas Ray, Danied Schmid og Peter Lilienthal. Det er jo passende. Wenders har ekstra mange gode ord å si om Fuller. Da han jobbet med Alice in the Cities, kom Paper Moon av Peter Bogdanovich ut. Likheten mellom de to filmene var så stor at Wenders ringte produsenten og sa han trakk seg fra prosjektet. Fuller fikk høre om dette, og ramset opp for Wenders. Her var han godt i gang med en film som var fullfinansiert! Da lager man den filmen. Om han forandrer litt her og der, ble det en helt annen film enn Paper Moon. Så Wenders ringte tilbake til produsenten. Wenders introduserte faktisk Fuller og Ray for hverandre. Selv om de var samtidige i Hollywood, hadde de aldri møtt hverandre. Rart!

Krimdronningen Patricia Highsmith så denne filmversjonen sammen med Wenders på en egen visning. Hun ristet på hodet og forlot visningen etter filmens slutt uten å si noe. Etter gode anmeldelser så hun filmen igjen, og skrev et brev til Wenders. Hun synes nå at dette var den beste filmatiseringen av en Ripleyfilm. Hun hadde ikke likt Hopper første gangen, men nå gjorde hun det. Det var for øvrig John Cassavetes som foreslo Hopper for Wim Wenders, da han avslo rollen som Ripley.

Da Hopper ankom Hamburg for første innspillingsdag, gikk han av flyet kledd som fotojournalisten uten navn i Apocalypse Now! 5 kameraer hang rundt halsen, og Hopper var fremdeles i karakter. Og ruset. Han måtte rett på avvenning, han kjente hverken igjen Wenders eller byen. Etter hvert ble han klar til jobb, bare for at det skulle bli full krasj med Bruno Ganz. Han tilhørte den systematiske og godt forberedte skolen, mens Hopper ikke klarte å huske linjer og improviserte fritt. Det er sikkert kult for ham, men et mareritt for medskuespiller. Til slutt raknet det for Ganz, og han plantet en neve midt i fjeset på Hopper. Snart lå de og rullet rundt på gulvet, før Wenders&Co fikk skilt dem. De ravet ut i bakgården, formodentlig for å gjøre opp. De ble borte hele natten, og kom tilbake dagen etter. Fulle som svin, men perlevenner. Etter dette forberedte Hopper seg til dagens filming, og Ganz virket ledigere i snippen. Resultatet ser vi skjermen nå.

Alt vi ser i filmen er filmet på location, bortsett fra togscenene. Der måtte de bruke back projection, siden blue screen ikke var godt nok den gangen. 95% av lyden er fra opptaket, noe som var uvanlig i Europa. Man la ofte på lyden i ettertid, noe som forklarer dårlig sync i europeisk fil i disse årene. Wenders hadde en idé om å ha kameraet stasjonært, men ga det opp etter 2 dager. Han filmet materialet om igjen, og så at det ble mye bedre, spesielt i den trange leiligheten til Zimmermann. Dette var første gang det var våpen og drap i en Wim Wenders-film.

Derwatt-karakteren var bygget på en ekte person, antatt å være død, som levde av å male bilder og legge dem ut for salg. Huset hvor de venter på skurkene helt på slutten av filmen, er en replika av et hus i Russland. Det er meget spesielt med disse «betongskyttergravene» rundt kjelleren.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: The Talented mr.Ripley, Purple Noon, The Game og House of Cards.

Øyeblikket: Så mange scener det kunne ha vært. Men som eksempel på lavmælt, ultrarealistisk skuespill velger jeg scenen hvor Minto og Zimmermann møtes for første gang. Minto kommer med det uhyrlige drapsforslaget. Hvordan ville du ha reagert? Som Zimmermann. Fantastisk skuespill. Pauser, mimikk, avlevering av replikker, blikk. Alt!

Lyd og bilde

New, restored 4K digital transfer, commissioned by the Wim Wenders Stiftung | A Foundation and supervised by director Wim Wenders, with 5.1 surround DTS-HD Master Audio soundtrack: Nydelig bilde! Deilig filmlikt uttrykk, med de herlige dype 70-tallsfargene. Dy grønn, dyp rød, brunt. Det er som du kan rekke ut hånden og ta på murveggen, så godt er bildet gjengitt. Formatet er 1.66:1. Lyden er i surround, og brukes aktivt for å gi inntrykk av et levende Hamburg og storbyatmosfære. Topp!

Ekstramateriale

Audio commentary from 2002 featuring Wenders and actor Dennis Hopper: Ikke av de beste. Litt vanskelig å sette fingeren på hva som ikke fungerer helt. Noe av grunnen er nok at Wim Wenders har en litt søvndyssende stemme, og at han snakker litt for mye om ting som ikke er så interessant for undertegnende. Jeg er mest opptatt av artige historier fra settet, eller informasjon som hjelper meg å tolke filmen. Hopper virker engasjert til tider. Men ikke alltid.

New interview with Wenders: Dette er nok det beste blant ekstramaterialet. Mye å lære her, og interessante historier fra innspillingen. Herfra kommer historien om hvordan Ganz og Hopper jobbet fram et kompromiss mellom de to skuespillstilene deres. 37 minutter.

New interview with actor Bruno Ganz: Et meget interessant betraktning som Ganz kommer med, er hvordan Jonathan Zimmermann blir mer introvert etter som filmen skrider frem. Det stemmer, gjør det ikke? Ellers får vi hans opplevelse av filminnspillingen, som vi kan holde opp mot Wenders og Hoppers beskrivelse. Fint intervju på 27 minutter.

Deleted scenes with audio commentary by Wenders: Ingen av disse scenene trengs i filmen, slik jeg ser det. 35 minutter.

Trailer: Lang trailer, men den forteller lite. Rotete. Vanskelig å gripe hva slags film dette er, og umulig å forstå hva den handler om. 3 minutter og 25 sekunder.

An essay by author Francine Prose: Ved siden av intervjuet med Wenders det beste ekstramaterialet. Et veldig godt essay som setter grunnidéen i krimromanen opp mot Wenders tolkning. Kunne godt vært litt lenger.


Killers of the Flower Moon

Killers of the Flower Moon (Criterion nr. 1302)(4k)

USA- 2023 – Martin Scorsese (farger) – 206 minutter – Drama, true crime, urbefolkning, thriller

Djevelen blant oss

Nivå 1 (uten spoilers)

Filmen er basert på dokumentarboken En amerikansk forbrytelse: drapene i Osage county og dannelsen av FBI av David Grann. Osageindianerne ble verdens rikeste folkeslag per individ da de fant olje i reservatet tidlig på 1900-tallet. Det tiltrakk seg hvite mennesker som svindlet og drepte dem for å få tak i pengene deres.

Nivå 2 (med spoilers)

Jeg leste boken i da den kom i 2019 med stor interesse. Og det var ikke lenge etterpå at jeg forsto at Scorsese jobbet med filmatiseringen. Etter å ha sett alt av ekstramateriale på denne nydelige utgivelsen, er det tydelig at Scorsese har hatt en meget respektfull og sympatisk inngang til produksjonen. Han har kommunisert godt med Osageindianerne og klart å forsikre dem om at deres skikker og kultur skal ivaretas. Et annet sympatisk grep han gjorde var å bruke Osageindianere som skuespillere og statister, men også i filmstaben som filmteknikere. Og selvfølgelig ble det filmet på Osageland.

Historien er like fascinerende som den er ond. Osageindianerne ble som mange andre indianerstammer i USA plassert i reservat. Det de gjorde som var spesielt, var at de sikret seg rettighetene til det som måtte være av verdi under bakken i reservatet også. De hadde sikkert lært av andre tilfeller hvor alle knep har blitt brukt mot urbefolkningen. Det ga dem hvert fall rett til oljerikdommen som de fant på 1920-tallet. Det gjorde dem styrtrike. De kjøpte luksusbiler, pelser og smykker. Det fantes to sett med priser i byen. Osagepriser som var skrudd opp, og vanlige priser for alle andre.

Ingen rikdom uten folk som vil ha en del av rikdommen, om ikke alt. Osagekvinnene opplevde stor pågang i hvite menn som begynte å beile dem. Noen kvinner falt for det, andre forsto at pengebegjær lå bak, men tok allikevel i mot kjærligheten. Så begynte dødsfallene.

Osageindianere som sto i veien for den hvite mannens rikdom, ble drept. Som oftest med forgiftning utført av ektemannen. Da arver han alt. Et pussig utslag av Osagerikdommen, var at mange av dem ble kategorisert som «begrenset» (restricted). Da måtte de ha verge, som porsjonerte ut penger til dem. Og tok resten selv. Noen ganger ble rike indianere skutt, og fikk revolveren plantet i hånden. Rask klassifisert som selvmord. Andre ganger ble de bare skutt, og det korrupte politiet og rettsmedisineren kategoriserte det som ulykke. Alle fikk sin del av kaka, for til slutt arvet en hvit mann dette. Drapene fulgte en nådeløs logikk. Om en mann giftet seg med en av fire døtre, likviderte han han søstrene til kona først. Så var hans kone enearving av den rike moren. Deretter forgiftet han sin kone etter at hun hadde arvet moren, og fikk hele arven selv.

Det finnes et fotografi på Osagemuseet i reservatet. Det står en mengde indianere og hvite mennesker oppstilt. Men et menneske er klippet ut av bildet. Han er mulig å se om vi går ned i arkivet, og finner originalen. De turte ikke ha ham med på bildet, for han er Djevelen. Han het William Hale, og han spilles av Robert De Niro i filmen.

William Hale snakket omtrent flytende Osage, og han kjenner alle i byen og Osagestammen ved navn. Han gir råd til alle, og deltar i alle bryllup, dåp og konfirmasjoner. Om noen har trøbbel, kan de komme til ham. Da drapene startet, er det han som utlyser belønning for å få tips. Han vil også bidra til å leie inn Pinkerton detektivbyrå.

Snakk om et menneske med to ansikter! Det er han som trekker i trådene, arrangerer giftemål og instruerer mennene til å forgifte konene sine. Han leier inn folk til å skyte, drukne og bombe Osageindianere. Han tegner forsikring hvor utbetalingen skal gå til ham selv, siden «Jim skylder meg penger». Han er som en mafiaboss, kysser et menneske på kinnet før han beordrer dem drept i neste sekund. Han hevder at Osageindianerne er det flotteste folket på jorda, selv når han kun sitter sammen med gjengen sin. Så beordrer han dem drept…

Hale har en nevø, en slubbert og fyllik som spilles av Leonardo Di Caprio. Ernest Burkhart har nettopp kommet hjem fra første verdenskrig, og sendes til sin onkel. Her tar han arbeid som sjåfør, og får kjøre den rike Osageindianeren Mollie. Han har jo litt sjarm, den godeste Ernest. Og selv om Mollie vet han er en luring, får hun følelser for ham. Men det tar ikke lang tid før han løper ærend for sin onkel med dødelige utfall.

Forholdet mellom nevø og onkel er meget merkelig. Ernest tiltaler Hale med «sir», som vanlig er. Men Hale sier at han ikke trenger det. «Kall meg King». Som om ikke det er mer formelt, og helt unaturlig. Det er ikke navnet hans. Men absolutt alle gjør som den stormannsgale småkongen ønsker, også Ernest. Han forgifter til og med sin egen kone da Hale ber han om det. Hver kveld blander han gift i medisinen hennes, og ser at hun blir sykere og sykere. Absurd, for han elsker jo Mollie. Samtidig deltar han i mord på andre indianere, og sprenging av hus. Denne dobbeltheten gjør Ernest mer interessant enn mange andre drapsmenn.

Lily Gladstone spiller Mollie. Hun er ikke Osage selv, men lærte seg både språk og skikker. Hun gjør en fantastisk tolkning, hun oser verdighet. Det er i det hele tatt en veldig sterk rollebesetning i filmen, spesielt de tre hovedrollene, Gladstone, De Niro og De Caprio.

Osageindianerne ønsker å leie inn en etterforsker fra storbyen, og Hale ønsker å bidra med penger til det. Så får han etterforskeren drept. Men påtrykket fra stammen, fører til at de føderale myndighetene sender et etterforskningsteam. Dette blir til FBI, og det var Osagesaken som sørget for at det ble stiftet i den formen det har i dag. Faktisk under J. Edgar Hoover. Sjefsetterforskeren er dyktig, og slår fast ganske tidlig at Hale ikke er en anstendig mann. Han lar seg heller ikke pille på nesen av Ernest, men er nitidig og målbevisst. Både Hale og Ernest blir dømt til fengsel til slutt. Den første rettsaken er en farse, hvor Ernest blir tvunget til å støtte sin onkel. Men senere vitner han mot ham. Hale trodde oppriktig at ingen Osageindianerne ville vitne mot ham. Så forrykt var ham. Hale døde i fengsel.

Hendelsene minner om lavskala Tulsa i 1921, hvor hvite brant ned en hel bydel hvor svarte bodde. En indianer utbryter at det som skjer er som i Tulsa. 35 kvartal ble jevnet med jorden, og det ble hetende the Tulsa race massacre. Scorsese mener dette er en historie om amerikansk grådighet og kapitalisme, og om dagens situasjon. Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: The Irishman, Dead Man, There Will be Blood, Capote og In Cold Blood.

Øyeblikket: Scenen hvor vi ser hvor redusert Mollie har blitt av Ernest gradvise forgiftning. Hun forsøkes drept i sitt eget hjem, av sin egen mann. For et svik.

Lyd og bilde

New 4K digital master, approved by director Martin Scorsese, with Dolby Atmos soundtrack. One 4K UHD disc of the film presented in Dolby Vision HDR and two Blu-rays with the film and special features: Både lyd og bilde er topp klasse. Dolby Atmos omkranser oss med regn, sang, effekter og musikk. Masse aktivitet i alle høyttalere. Bildet er skarpt og egnet med HDR til å være referansekvalitet. Spesielt de indianske draktene popper på skjermen med sine farger og detaljer. Til tider er det naturlig lys i scenen, men det også framstår imponerende. Formatet er 2.39:1.

Ekstramateriale

New documentary featuring Scorsese, actors Leonardo DiCaprio and Lily Gladstone, author David Grann, Osage Nation Principal Chief Geoffrey Standing Bear, Osage cultural consultant John Williams, editor Thelma Schoonmaker, and other members of the cast and crew: Dette er hovedbeholdningen i ekstramaterialet. En 36 minutter lang dokumentar hvor mange av de innvidde kommer til orde. Mange Osageforeldre er det vi kaller helikopterforeldre pga det som skjedde i 1920-årene.

“WahZhaZhe”: A Song for the Osage, a new documentary illuminating the film’s final shot, featuring Scorsese, Chief Standing Bear, and six members of the Osage Nation: En sterk dokumentar på 33 minutter. Vi lærer om amerikaniseringen av indianerne, noe vi kjenner igjen fra Norges behandling av samene. Vi forstår mer av Osagementaliteten etter denne korte dokumentaren.

Excerpted archival interview with director of photography Rodrigo Prieto: Fantastisk lite videoessay med fotografen. Veldig sympatisk og imøtekommende fotograf som forteller om sitt samarbeid med Scorsese gjennom 4 filmer. Han er ekstra opptatt av lyssetting. Hva er lysets rolle og solens rolle i filmen? Lærerikt. 24 minutter.

Excerpts from the 2023 Cannes Film Festival press conference featuring Scorsese, DiCaprio, Gladstone, Chief Standing Bear, and actor Robert De Niro: Filmen handler om tillit og svikt av den tilliten. Tillit mellom Mollie og Ernest, mellom Osage og samfunnet. Scorsese har reparert mye av tilliten det sviket ødela. God samtale med publikum på 30 minutter.

Short program on Noah Kemohah’s cover art: Et kunstprosjekt laget av beinrester og knokler kunstneren fant på reservatet. Det ble til det flotte coveret på Criterionutgivelsen. 1 minutt.

Trailer: Veldig god trailer på 2 minutter og 25 sekunder. Forteller om historien, og virker spennende. Stilig laget, meget vellykket.

Essays by critic Vinson Cunningham and film programmer Adam Piron: Cunningham har skrevet et godt essay. Han ser på historien og Scorsese vinkling av den i filmen. Piron (Kiowa/Mohawk) poengterer at Scorsese ikke bruker FBI sin etterforskning fra boken som omdreiningspunkt. Filmen fokuserer heller på forholdet mellom Ernest og Mollie.


Stray Dog

Stray Dog (Criterion nr.233) (4k)

Stray Dog

Japan – 1949 – Akira Kurosawa (svart-hvitt) – 122 minutter – Thriller, politiarbeid, etterkrigstid, samfunnskritikk

Livets lodd

Nivå 1 (uten spoilers)

Den unge politimannen Murakami (Toshiro Mifune) får frastjålet sin tjenestepistol på bussen. Han løper etter tyven, men mister ham. Han må klare å spore opp tyven før pistolen brukes til å begå kriminelle handlinger. Heten er umenneskelig, og gjør arbeidet enda mer krevende. Men hjelp fra den erfarne detektiven Sato (Takashi Shimura) blir uvurderlig.

Nivå 2 (med spoilers)

Dette er den «varmeste» filmen jeg har sett. Svette, vifter, tørkler og vann, alt forsterker følelsen av hete. På bussen står alle passasjerene tet i tett, og det skaper enda mer varme. Murakami blir sløv, og plutselig kjenner han at pistolen hans, en Colt, er borte. En kvinne sto tett inntil ham, han husker henne fordi hun luktet billig parfyme. Hun må ha tatt pistolen og gitt den videre til en partner.

Da Murakami må innse at tyven slapp unna, tilbyr han seg å si opp. Men sjefen hans vil at han skal fakke tyven og vokse på dette. Resten av filmen skildrer nitidig etterforskning og jakt etter Yusa, som bruker Colten for å rane og drepe mennesker. Det første Murakami gjør, er å gå gjennom politiets enorme arkiv over lommetyver. Her blir filmen virkelig interessant, og viser hvilken retning filmen ønsker å ta. Svartebørsen var enorm på denne tiden. Veldig mange mennesker klarte ikke å livnære seg av lovlig arbeid. Derfor stjal mange, og skapte grobunn for det svarte markedet for å få omsatt tyvgodset. Spesielt kom mange soldater tilbake etter krigen til arbeidsledighet og fordømmelse. Alle sivile japanere hadde hørt om hvor barbarisk de japanske soldatene hadde oppført seg andre steder i Asia.

Murakami ble frastjålet alle sine eiendeler da han kom tilbake etter krigen. Han kunne lett ha havnet i en kriminell løpebane, men valgte å gå stikk motsatt vei. Montasjen hvor Murakami leter etter pistolen sin på svartebørsen og i slummen er overdrevet lang, 8 minutter. Det er for at vi skal få et godt innblikk i livet mange japanere delte. Vi ser tiggere og prostituerte, Yakuza og tyver side om side i disse forferdelige leveforholdene. Mye av denne montasjen er dokumentarfilm. Yusa, som vi forstår er den som endte opp med Murakamis Colt og bruker den, havnet på denne skyggesiden. Det kunne Murakami fort også ha gjort.

I lommetyvarkivet finner Murakami bildet av kvinnen som sto så tett inntil ham. Hun er en meget kjent lommetyv. Murakami avhører henne, men hun står i mot. Så han fotfølger henne i dagesvis. Til slutt gir hun ham informasjon for å slippe å ha ham hengende på seg. Det fører ham til en cafe hvor yakuzaen Honda overvåker utleie av pistolen. Han har rasjoneringskortet til skytteren. Men Murakami blir for heit i toppen, og arresterer kvinnen som sørger for overlevering av våpen. Honda skygger banen, og uten Honda vil de aldri finne skytteren. Men Honda får de tak på under en baseballkamp, og de ser at skytterens navn er Yusa. Kuleanalyser har nå vist at det er Murakamis Colt som har blitt brukt i forbrytelsene.

Murakami har en intens drivkraft til å få tak i tjenestepistolen sin. For hver gang han hører om et ran eller skuddløsning, krymper han seg. Det er stor skam knyttet til det å miste pistolen sin i tjeneste. Hans verste frykt blir til virkelighet da Sato blir skutt av hans våpen i jakten på Yusa.

Yusa er helt klart den kriminelle og han som utfører mange dårlige handlinger i filmen. Men han har sine formildende sider. Han ønsker ikke å skyte andre, men følte seg tvunget til å rane da han ikke får rasjoneringskortet sitt. Han nøler og er nervøs da han sikter på Murakami, han er ikke en skruppelløs morder. Og kjæresten hans ser det gode i ham og beskytter han mot politiet. Det er flere som snakker varmt om han, også hans søster. Yusa fikk også frastjålet alle eiendelene sine etter endt tjeneste, akkurat som Murakami. Nok en ting som binder dem sammen.

Yusa blir avslørt på grunn av all sølen han har griset til klærne sine med. Han ser Murakami i øynene, og hopper ut av vinduet og løper. Nå blir det en reprise av forfølgelsesscenen fra starten av filmen, men denne gange vinner Murakami. I basketaket som følger, er det vanskelig å se hvem som er hvem, som filmen forteller oss på flere måter. Yusa får et fullstendig nervesammenbrudd etter slåsskampen. Det var aldri slik livet var ment å være. Han ser hvor han tro feil, og skjønner at livet hans er over.

Honda er en mer rutinert Yakuza. Han kler seg flashy, som Yakuzaer ofte gjorde. Kurosawa har ikke noe til overs for forbryterorganisasjonen, og viser det gjennom Honda. Sato uttrykker antageligvis Kurosawas holdning da han sier at kriminelle er rovdyr samfunnet må beskyttes mot. Sato forstår at han og Murakamis uoverenstemmelse kan spores til om man var voksen før krigen eller bare etter krigen. Kurosawa har uttalt at man alltid har et valg, selv om valget kan være hardt.

Filmen ble laget under den amerikanske okkupasjonen av Japan. Åpningsscenen av en hund som ligger og peser, ble rigget ved å sykle en tur med hunden. Hunder svetter som kjent gjennom tungen, og til dels potene. En amerikansk kvinne som overså innspillingen, beskyldte Kurosawa for å ha satt en sprøyte med rabies på hunden. Dette førte til mye ondt blod mellom filmstaben og okkupasjonsmakta, da Kurosawa er en hundeelsker. Han følte dette var fordomsfullt mot det «barbariske» japanske folket.

Av grep som Kurosawa bruker i filmen, bør nevnes voiceover og deep focus, begge meget vellykkede. Denne dobbeltgjengertematikken som ligger i Stray Dog, er mye brukt i film og litteratur. Den er meget vellykket for å skildre etterkrigstidens Japan gjennom Murakami og Yusa. To unge menn som er ganske like, men havner på to helt forskjellige steder i livet. Løshunden i filmtittelen er Yusa, men kunne like gjerne vært Murakami.

Barna er Japans framtid. Flere steder understrekes dette, blant annet hjemme hos Sato. Senere skal leker dukke opp i filmen, og minne oss på dette. Harumi, Yusas kjæreste, ønsket seg en kjole hun aldri kunne ha råd til. Yusa stjeler den til henne. Kurosawa ser kjolen som symbol på kapitalisme og ujevnhet i Japan. Forbrukerkapitaslime er en uting.

Sjelden har jeg sett en så god prosedyrefilm med et så stort hjerte for samfunnet vi lever i. Dette er ingen forenklet skildring av hvordan det er å være menneske i krisetid. Tilfeldigheter kan avgjøre hvordan livet vårt skal utspille seg. Det kommer tydelig fram i filmen. Men uten å undervurdere den enkeltes karakter oppe i det hele.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: High and Low, The Lower Dephts, The Bad Sleep Well, The Naked City og In a Lonely Place.

Øyeblikket: Avhørsteknikken til den rutinerte detektiven Sato. Han har skapt en jovial atmosfære med sigaretter og vennlig prat. Så skrur han til, og plutselig forstår kvinnen at hun må gi noe for å kunne gå. Scenen fungerer ekstra godt siden den viser kontrasten mellom ferske Murakami og hans eldre og rutinerte kollega.

Lyd og bilde

New 4K digital restoration, with uncompressed monaural soundtrack. One 4K UHD disc of the film and one Blu-ray with the film and special features: Ganske godt bilde, men dette er en gammel film. Ser ikke så mye til 4k i bildet, men det er et godt bilde. Litt skader, ikke mye. God kontrast og mange lekre komposisjoner. Formatet er 1.37:1. Lyden er klar og fin.

Ekstramateriale

Audio commentary by Stephen Prince, author of The Warrior’s Camera: The Cinema of Akira Kurosawa: Helt forbilledlig! Vi hører han er godt forberedt og har planlagt hver setning. Godt oppbygget, informativt og aldri kjedelig.

Short documentary on Stray Dog, from the series Akira Kurosawa: It Is Wonderful to Create, featuring interviews with director Akira Kurosawa, production designer Yoshiro Muraki, actor Keiko Awaji, and others: Litt kjedelig, men nok informasjon til at det absolutt er verdt det. Kurosawa jobbet med film i 55 år, og laget 30 filmer. Politidramsjangeren ble lansert i Japan med Stray Dog. 33 minutter.

An essay by film critic Terrence Rafferty and an excerpt from Kurosawa’s book Something Like an Autobiography: Kurosawautdraget er litt kjedelig. Han forteller sin versjon av hundehistorien. Han var aldri begeistret over filmen, men innrømmer her at innspillingen var kjempebra, den beste han har hatt. Han skrev manuset som en roman. Han liker ikke å prate om filmene sine, han gjør det bare om han må oppklare noe. Rafferty har skrevet et kort, kort essay. Kurosawa laget filmen som en kommentar til de desperate sosiale forholdene etter krigen.


Westfront 1918

Westfront 1918 (Criterion nr.907) (Bluray)

Westfront 1918

Tyskland– 1930– G.W.Pabst (svart-hvitt) –96 minutter – Krigsfilm, antikrig

Blod og gjørme

Nivå 1 (uten spoilers)

Vi er i skyttergravene på vestfronten under første verdenskrig. Fire tyske soldater slåss mot franske styrker når krigen går mot slutten. Prøvelsene er store både for dem og de sivile i byene.

Nivå 2 (med spoilers)

Westfront 1918 kom samtidig med en annen tysk antikrigsfilm, nemlig All Quiet on the Western Front. Begge kom i 1930. Året etter lagde Pabst Kameradschaft. Det er også en sterk film, enda bedre enn Westfront 1918 etter min mening. Se gjerne omtalen min om Kameradschaft. Begge de filmene ble fordømt og etter hvert forbydd av nazistene.

Handlingen i filmen er enkel nok, den er ikke filmens prioriterte bestanddel. Budskapet er det viktigste her. Vi følger de fire kameratene i strid og på perm blant de sivile. Sketsjer blir utspilt omtrent i sin helhet. I tillegg får vi innsikt det sivile livet under krigen, de hadde det heller ikke lett. Mangelen på mat tvang mennesker til å utføre handlinger de ellers aldri ville. En av våre soldater, Karl, får erfare det da han overrasker sin kone til sengs med slakterens sønn. Han sitter med makt siden han har tilgang på mat. De har ordnet en byttehandel, som kan ha foregått lenge mens soldaten slåss ved fronten. Denne hendelsen ødelegger ekteskapet deres. Han blir i huset sine permisjonsdager, men snakker knapt med henne. Han er kald overfor henne til siste slutt, selv om vi ser han nøler da han skal dra. Stoltheten vinner, og det var siste gang de så hverandre. Noen dager senere er han død.

Karl er den eneste med navn vi kjenner, og som har en kone hjemme. Studenten, han har ikke et annet navn i filmen, er den uskyldige. Han er forelsket, og tilfører filmen det eneste glimtet av romantikk. Han ender opp død i en vannpytt i bunnen av bombekrater. Han fra Bayern har heller ikke noe navn. Han er den godhjertede kjempen, som forsøker å spare Karl for nyheten om studentens død. Løytnanten er siste i firkløveret Pabst har valgt å fokusere på. Ingen av deres endelikt er signalisert på noen måte, det kommer brått.

Westfront 1918 er hakket mindre sentimental en All Quiet on the Western Front. Den slutter med kamphandlinger og etterspillet av striden. Mennesker er fullstendig ødelagt både fysisk og psykisk. Løytnanten som har fulgt soldatene ender opp som komplett psykotisk med granatsjokk. Vi ser soldater uten ben, blinde og med store skuddskader. Vår mann dør på en sykeseng og får et teppe lagt over ansiktet. Det verste er at slike skader kan komme av å bli beskutt av sine egne. På begynnelsen av filmen ser vi de tyske stillingen bli beskutt av eget artilleri, som er stilt inn på for kort avstand.

Tyskland var først ute med gassangrep, men soldatene er enige om at flammekasterne var verre. Det var en horribel oppfinnelse som spredde frykt.

G.W.Pabst var en av de fire store tyske regissørene på denne tiden, sammen med Fritz Lang, Murnau og Ernst Lubitsch. Men han huskes ikke like godt, og har heller ikke blitt skrevet så mye om. I øyeblikket finnes det ingen bøker om ham på engelsk i trykk. Men han står bak gode, store filmer som Pandoras Box og Tolvskillingsoperaen. Pabst var den første regissøren som klarte å bevege kameraet på en så effektiv og elegant måte. Vi ser det i Westfront 1918 når det følger soldatenes angrep. Han brukte også lyd kreativt.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: All Quiet on the Western Front, The Bridge, Cross of Iron og Fires on the Plain.

Øyeblikket: Slutten, med løytnanten som har blitt gal, Karl som dør og det sterke antikrigsbudskapet som ligger i en slik brutal skildring.

Lyd og bilde

2K digital restoration, with uncompressed monaural soundtrack: Bildet er helt OK til så gammel film å være. Originalfilmrullene har gått tapt, så versjonen vi ser er restaurert fra en kopi fra British Film Institute (BFI). Noen skader er det, og noen småhopp over en «frame» oppstår. Lyden er ganske tynn. Men alt i alt en godkjent utgave av en snart 100 år gammel film.

Ekstramateriale

Hour-long French television broadcast of World War I veterans reacting to the film in 1969: Fantastisk godt valg som ekstramateriale. Dette fjernsynsprogrammet på 71 minutter viser en paneldebatt mellom tyske veteraner fra første verdenskrig og sine franske motstandere. De er overraskende samstemt, respektfulle og pasifistiske i sine synspunkter. En historiker og forfatter utfyller panelet. De er enige om at filmen er realistisk, men samtidig når den over kun en brøkdel av alt som kunne vært sagt.

Interview from 2016 with film scholar Jan-Christopher Horak: Godt og informativt intervju. En engasjert mann som unner Pabst mer plass i historien. Han var en antinazist og sosialist, nesten kommunist. 18 minutter.

New restoration demonstration featuring Martin Koerber and Julia Wallmüller of the Deutsche Kinemathek: Et tysk firma demonstrerer metodene, og viser resultatene side om side. Snaue 9 minutter.

Brief audio interview from 1988 with editor Jean Oser: Kun lyd på dette segmentet. Produksjonen fikk ingen hjelp fra det militære da de fant ut at det var en antikrigsfilm. De måtte derfor lage lydeffekter selv. Brukte lekepistol, og satte sammen lyden til maskingeværlyd. Lydutstyret ble etter hvert ødelagt av de høye lydene. De fikk hjelp et annet sted da de sa de var en hemmelig militærøvelse. 3 minutter.

An essay by author and critic Lucy Sante: Pabst var en regissør som var best med bilder, og ganske svak på ord. Manusene hans kunne være mangelfulle. Ofte handlet filmene hans om menn i grupper, i samfunn i krise. Fint essay om regissøren og Westfront 1918.


Scarface

Scarface (Criterion nr.1239) (4k)

Scarface

USA– 1932 – Howard Hawks (svart-hvitt) –95 minutter – Gangster, action, pre-code, forbudstiden.

Et stort og farlig barn

Nivå 1 (uten spoilers)

Scarface skal opp og fram. Da «Gudfaren» Louis Castello blir drept, ligger veien åpen for den som tør å ta rollen som gangstersjef. Det gjør Johnny Lovo, og Scarface (Paul Muni) er hans høyre hånd. Men det er ikke nok for Scarface. Gangsterdrama fra forbudstiden i USA, og kampen om spritmarkedet.

Nivå 2 (med spoilers)

måtte Dette er en pre-codefilm, altså en film laget i tiden før Hays-code (1934-1968) ble toneangivende for sensuren i amerikansk film. Dette var regelverket som skulle hindre umoral og dårlig innflytelse fra filmer. Og fikk artige utslag som at man måtte ha en fot i gulvet om man skulle filme mennesker på en seng. Eller at ektefolks senger måtte stå et stykke fra hverandre på soverommet. Og at religiøse mennesker ikke kunne være skurken i filmen. Homoseksualitet måtte ikke nevnes, men refereres til som seksuell perversjon.

En pre-codefilm slapp å forholde seg til alt dette våset, og var ofte ganske drøye filmer. Drøyere enn man skulle tro om filmer fra tidlig 30-tallet. Det fantes selvfølgelig sensur, men den var mer edruelig. Scarface hadde sine problemer med sensuren, blant annet måtte slutten endres. Den alternative slutten er med på ekstramaterialet her, men filmens slutt er den originale som Hawks ønsket.

Johhny Lovo er altså sjefen, men Scarface skal vise seg å være umulig å kontrollere. Vi ser det tidlig i filmen, da han kaster sine øyne på Lovos kjæreste. Han kommenterer henne åpenlyst, med Lovo i rommet. Han har bestemt seg allerede da at hun skal bli hans. At hun er sjefens kjæreste er merkelig uvesentlig. Scarface tar det Scarface vil ha. Snart tar han organisasjonen hans også. Alle vet at da Castello ble drept, åpnet det for en bandekrig. Ingen vet det bedre enn Scarface, siden det var han som drepte Castello på ordre fra Johnny Lovo. Men Lovo ønsker å ha fred med de andre bandene i nord, så lenge han får kontroll i resten av byen. O’Hara og de sprø irene styrer der oppe. Et element ødelegger konstant for den fredsplanen, og det er hans høyre hånd.

Krigen raser og Lovo må få stanset den løse kanonen på dekk. Men attentatet mislyktes, og Scarface setter opp en slu felle for å se om Lovo avslører seg. Det gjør han, og Lovo må bøte med livet. Ville tilstander i byen med bandekrig, er noe politi og politikere ikke kan stå og se på. Scarface blir nedkjempet og skutt i et kuleregn i en siste shoot-out. Han er indirekte skyld i at søsteren treffes av rikosjett, og må tåle hennes forakt da han sutrer over at han blir helt alene om hun dør. Feigheten og uselvstendigheten er nå det mest framtredende ved ham. Han trygler også politiet om nåde, før han i et blaff styrter mot dem med våpen i hånd. Da er det natta, og samtiden har fått en oppbyggelig film hvor skurken viste seg å være feig og ussel, og døde som fortjent.

Selv om Scarface ser på kvinner som noe han kan ta og fortjener, er han fanatisk beskyttende overfor sin søster. Det hintes mot et incestiøst forhold dem i mellom, men vi får ikke nok informasjon til å være sikre. Men det er noe gærent i orden der…

Søsteren forelsker seg i Scarface nærmeste venn, Little Boy. Forholdet utvikler seg, og de gifter seg i skjul. De gleder seg til å fortelle nyheten til Scarface, men da han ser dem i samme leilighet svartner det for ham. Han skyter og dreper Little Boy.

Scarface er en kjempegod film, mye bedre enn remaken av De Palma. Paul Muni griper denne rollen med begge hender, og gjør den unik og legendarisk. Han er egentlig et barn, besatt av fart, pangpang og makt. Se på ham da han så vidt overlever et attentat, og får tak i de nye maskingeværene. Helt likt et barn som får ny leke. Han er ensporet og direkte i all sin framferd. Om det viser seg at et offer overlevde et attentat, drar han på sykehuset og fullfører jobben. Om O’Hara står i veien, må han ryddes av banen. I den irske banden legger vi merke til Boris Karloff.

Saint Valentine’s Day Massacre er skildret i filmen, da Scarface dreper 7 av O’Haras gjeng. Denne virkelige hendelsen er også starten på Some Like It Hot, med Monroe, Lemmon og Curtis. I alle scener som innebar at noen mistet livet, plasserte regissør Hawks en X i bildet. Feks ligger et lik som en X på gata, under massakren ser vi mange X’er i ornament i et gjerde osv. Han tilbød pengepremie til de i produksjonen som kunne komme opp med ideer til å plassere Xene.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: The Roaring Twenties, Underworld (1927), Some Like It Hot, High Sierra, Little Caesar og Public Enemy.

Øyeblikket: Scarface tar over for Lovo. Først er han et barn med det nye maskingeværet. Så plukker han opp tempoet til Lovo i pratingen hans og dominerer ham. Dette fører til maskingeværsalver, likt tempoet i snakkingen. «I am gonna spit» understreker koplingen mellom skuddsalver og dialogsalver.

Lyd og bilde

New 4K digital restoration, with uncompressed monaural soundtrack. One 4K UHD disc of the film and one Blu-ray with the film and special features: Bildet er noe soft jevnt over. Man får ikke så stor 4k effekt her, jeg tviler på at Blurayversjonen er så mye dårligere. Men filmen nærmer seg 100 år gammel. Og det er lite skader å oppdage. Formatet er 1.35: 1. Lyden er grei nok.

Ekstramateriale

Alternate ending, from the censored version of the film: I denne slutten blir han fanget i stedet for skutt, som et sivilisert samfunn bør gjøre. Før han får en knallhard dom og blir hengt. Det er bedre, for da får både politikere og dommer fordømt handlingene hans i klare ordelag. Hawks var så forbannet på sensuren, at han nektet å filme en annen slutt. Assistenten måtte gjøre det, og dermed også krediteres. 13 minutter.

New conversation with author Megan Abbott and actor Bill Hader: Livlig samtale mellom skuespiller og kritiker. Skjemmes litt av knirkestemmer og meninger som sies som spørsmål, dette nye amerikanske fenomenet, ellers fint. De har sett sine pre-codefilmer og byr på seg selv, som det heter. Lovo er faktisk Anthony Perkins far. De dveler ved det incestiøse forholdet mellom Scarface og søsteren. Søsknene er tydelig erotisk opphisset under shoot-out med politiet. 38 minutter.

New interview with film scholar Lea Jacobs on director Howard Hawks’s innovative use of sound and editing: I dette 18 minutters materialet, lærer vi om hvordan Hawks brukte lyd i filmen. I denne tiden, overgangen mellom stumfilm og lydfilm, ble faktisk dialog og lyd sett på som kjedelig og noe som tok ned tempoet. Stumfilmen og tekstplakatene var konsentrerte. Hitchcock hevdet faktisk det samme på slutten av 30-tallet. Tempoet var vanskelig å kombinere med dialog.

An essay by critic Imogen Sara Smith: Hawks trakk filmen fra kino etter noen få visninger, og den ble ikke vist igjen før etter hans død i 1976. Fint essay om sensur og små historier fra produksjonen.