Sovjetunionen – 1975– Andrei Tarkovsky (farger, sepia og svart-hvitt) –106 minutter– Drama, minner, barndom, selvbiografisk
En sanselig opplevelse
Nivå 1 (uten spoilers)
En ugjennomtrengelig kunstfilm eller en nydelig audiovisuell reise gjennom minner? Kanskje begge deler. Regissør Tarkovsky har skapt en film basert på hans minner fra barndommen og ung voksen. Midt i historien står hans mor stødig.
Nivå 2 (med spoilers)
Dette er en film jeg har begynt på før med tanke om å skrive om, for noen år siden. Den gangen ga jeg opp, jeg opplevde filmen som ugjennomtrengelig. Det spørs om jeg ikke ble for opptatt av å forstå intellektuelt alt som skjedde på skjermen foran meg. Denne gangen forsto jeg at jeg måtte tilnærme meg filmen på en annen måte. Jeg lot filmen komme til meg, lot hodet hvile og satte pris på fargene, motivene og lydene. Det ga meg mer, en slags undring og verdsetting av filmen på en ny måte.
Som i Inland Empire av David Lynch er det ikke så lett, eller hensiktsmessig, å dissekere filmen for å gripe essensen. Som i omtalen min av den filmen, vil jeg heller bare ramse opp tanker jeg har om filmen. Disse kan hjelpe deg til din opplevelse av denne veldig sanselige filmen. Men all mening ligger i din opplevelse av filmen.
Mirror bruker tre forskjellige utseende. Sepia, svart-hvitt og farger. Jeg tror at sepiabildene skildrer tiden før krigen, svart-hvitt under krigen, og fargebilder viser oss tiden etter krigen. Men det er ikke sikkert.
Jeg ble veldig fornøyd da jeg leste et sted at Tarkovsky anbefalte publikum å la filmen skylle over seg som et landskap. Det var nettopp det jeg hadde kommet fram til selv.
Tiden før krigen handler om moren som alene oppdrar sønnen sin. Mannen har forlatt dem. Moren jobber som korrekturleser på et trykkeri. Under krigen ser vi militærtrening av ungdom. I etterkrigstiden ser vi sønnen forholde seg til en kvinne, og ringe med sin mor. Begge kvinner er utfordrende for ham.
Vi ser en montasje av russiske soldater som krysser en elv. Dette var materiale som egentlig ikke skulle ha blitt vist til publikum. Fotografen ble drept timer senere.
Russiske soldater som vokter grensa til Kina i en anspent tid er et annet dokumentarisk motiv. Jeg tror dette må dreie seg om 1969, og grensekonflikten som eskalerte ved Zhenbaoøya.
Atombombeeksplosjoner vises også, i sin karakteristiske sopp. Kanskje en øvelse, kanskje Nagasaki/Hiroshima.
Dette er en visuelt nydelig film, men den er vanskelig å gripe. Sikkert fordi Tarkovsky bruker sine minner med dertil personlige assossiasjoner, som ikke trenger å være våre.
Det har blitt foreslått en tolkning som sier at filmen foregår i tre tilstander. Før krigen, 1960-tallet og drømmer. Helheten er en drøm. Filmen er organisert som en drøm, med drømmelogikk.
Film var et ganske nytt medium, så Tarkovsky knytter historiens linjer til film gjennom bilder av Da Vinci og få gamle elementer av kunst inn i underbevisstheten.
Tarkovsky hadde gammeldagse holdninger til kvinner. Moren er fremstilt vakker, men hard. Konen blir framstilt egoistisk.
Moren som svever over sengen, skal illustrere at kjærligheten hun føler er som å sveve på en sky.
Tenk poesi mens du ser filmen. Kan være en nøkkel.
Mirror anses for å være regissørens mest personlige, og også vanskeligste film.
Da jeg så filmen, ble jeg slått av en spesiell mise-en-scène. Det kunne ikke være tilfeldig at det minnet meg om et maleri med vintermotiv. Og ganske riktig, statister og rekvisitter var arrangert for å fremstille motivet fra Pieter Brueghels kjente maleri The Hunters in the Snow.
Alexei er Tarkovkys alter ego. Han minnes barndommen i 1935, militærtreningen under krigen og samlivet med Natalia.
Filmen tenker over livet som har vært og livet som skal bli. Minner om framtiden.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Jordbærstedet, Persona, The Tree of Life og Uncle Boonmee who can recall his past lives.
Øyeblikket: Vinden som blåser over trærne og buskene, som en illevarslende kraft. Det er kunstig, men også så ekte. Det minner meg om trærne som flyttes i Polanskis Macbeth. Vakkert, skremmende, med en transenderende kvalitet i seg. Forstå det om du kan! Vanskelig å formulere.
Lyd og bilde
New 2K digital restoration, with uncompressed monaural soundtrack: Bildeformatet er 1.37:1. Bluraybildet er veldig godt, med stor filmlik kvalitet. Skarphet og detaljer er gode, og det hjelper godt at motivene er så vakre. De imponerende russiske bygningene er nydelig gjengitt. I tillegg kommer Tarkovskys komposisjoner til sin rett, med tak som raser i sakte film som et eksempel. Lyden er godt håndtert i monosporet, klart og med kraft der det trengs.
Ekstramateriale
Andrei Tarkovsky: A Cinema Prayer, a 2019 documentary about the director by his son Andrei A. Tarkovsky: Helt grei dokumentar om Tarkovskys liv. 97 minutter.
The Dream in the Mirror, a new documentary by Louise Milne and Seán Martin: Tarkovsky hadde et komplisert forhold til familien sin. Han sammenlignet Mirror med Amarcord, bare bedre. Filmen ble klassifisert som upatriotisk i Sovjetunionene. 53 minutter lang dokumentar.
New interview with composer Eduard Artemyev: Komponist som ble sound designer på filmen, siden Bach egentlig laget filmmusikken. Bach i forgrunnen, andre lyder i bakgrunnen. 22 minutter interessant intervju.
Islands: Georgy Rerberg, a 2007 documentary about the cinematographer: 52 minutter lang dokumentar om en vanskelig, men genial mann. Noen mener Mirror er Rerbergs verk, ikke Tarkovskys. Så viktig var Rerberg. Han var kjent for å filme scener han likte på en nydelig måte, mens de kan ikke likte var han likegyldig til.
Archival interviews with Tarkovsky and screenwriter Alexander Misharin: To korte og uinteressante klipp med Tarkovsky spiller seg ut over 8 minutter. Han forteller at det er en selvbiografisk film, og at seeren skal motiveres til å gå inn i sin egen historie. Misharin er mer interessant. Han forsøker, uten helt å klare det, å være ydmyk og tone ned sin egen betydning for filmen. Blir motsatt resultat. Snikskryt på høyt nivå, av en herlig russisk gentleman. Tarkovskys og Misharins egen historie veves sammen i Mirror. 32 minutter.
An essay by critic Carmen Gray and, for the Blu-ray, the 1968 film proposal and literary script by Tarkovsky and Misharin that they ultimately developed into Mirror: Manuset het A White, White day. Mye er ordrett med i filmen, spesielt i sekvenser som dreier seg om jobben på trykkeriet. Confession er løse tanker om hva filmen skal være, skrevet av Tarkovsky. Carmen Gray har skrevet et OK essay om filmen. Hun mener filmen er en meditasjon over det å være hjemme i, eller føle seg som et barn av Russland.
Ved krigens slutt blir japanske soldater i Burma satt i fangeleir. Men en soldat kommer seg unna og blir munk i stedet. Resten av troppen hans savner ham, og forsøker å finne ut hvor han ble av. Kommer han til å bli med dem tilbake til Japan?
Nivå 2 (med spoilers)
Den japanske troppen som vi møter i begynnelsen av filmen er en spesiell tropp. Kapteinen deres er utdannet fra musikkskole og lærte da korsang. Dette har han lært troppen sin. En annen soldat, Mizushima, spiller harpe. Det er generelt mye sang i troppen. Når harpespilleren rekognoserer i området, spiller han harpeversjonen av “Alt klart” eller “Fare”.
Troppen har et godt samhold under en empatisk ledelse. De er kreative under fare, og kommer seg unna en felle i en landsby. Men når de får vite at Japan har kapitulert, overgir de seg til britiske soldater og settes i fangeleir. Hele Japan har overgitt seg, men noen steder finnes det tropper som ikke vil overgi seg, eller ikke tror at Japan har kapitulert. Mizushima får oppdraget med å overbevise en slik avdeling. De er på nippet til å bli utslettet av et britisk kompani, men Mizushima får en time på seg. Han klarer ikke å overbevise dem, og angrepet settes i gang. Han blir selv skadet i angrepet, og våkner opp med døde japanske soldater over alt. Utmattet svimer han av, og blir pleiet tilbake til livet av en buddhistisk munk.
Mange japanske soldater forsøkte å snike seg unna ved å kle seg ut som buddhistiske munker etter krigen i Burma. Så også Mizushima. Han vandrer rundt på den burmesiske landsbygda og tigger mat. Alle burmesere vil gi matgaver til munkene, så Mizushima klarer seg greit. På sin vandring opplever han flere ganger å se hauger av japanske lik. Han stopper alltid for å begrave dem, men det er en nesten uoverstigelig oppgave. Her dannes idéen om at dette er noe han må gjøre. Han kommer ikke til å bli med sine kamerater tilbake til Japan. Han skal sørge over de døde soldatenes sjeler, det er hans kall.
Filmen er bygget opp finurlig. Vi følger først Mizushima og troppen hans, så følger vi Mizushima på oppdraget sitt. Deretter er vi tilbake hos troppen hans som er i fangenskap og forsøker å spore opp Mizushima. En dag ser de en munk passere dem på en bro. Var det Mizushima? De er usikre, han lignet, men samtidig ikke. Så rulles tiden tilbake, og vi får se hvordan Mizushima endte opp på denne broen. Siste del av filmen handler om Mizushima på utsiden av fangeleiren, mens troppen i fangenskap forsøker å få kontakt med ham. De har en fugl de kan lære setninger. Om Mizushima kan komme i kontakt med fuglen, kan den si en setning som vil berøre ham. Og berøres gjør han. Men han vil ikke reise hjem før han er ferdig i Burma.
Hans beveggrunner blir lest til oss og troppen på vei hjem til Japan på et skip. Brevet er vakkert skrevet, og innholdet er sterkt. Man kan ikke annet enn å beundre Mizushima og hans sterke vilje og oppofrelse. Det er Burma som forvandler Mizushima fra en falsk munk til en ekte munk.
Musikken spiller en stor rolle i filmen. Tittelen henspiller på musikkens evne til å gjøre sjelen vår godt. Musikk gir håp. Selv om Mizushima ikke ligner seg selv, kan hans musikk ikke forveksles med noe annet.
Det ble begått forferdelige krigsforbrytelser i Burma av de japanske soldatene. Filmen og boka den er bygget på tar ikke tak i det. Grunnen kan være at de ble laget for tidlig etter krigen, før det var blitt kjent. Ichikawa er beviselig ikke redd for å skildre krigen og japanernes rolle på en troverdig måte. Filmer som Fires on the Plain og The Human Condition underbygger dette.
Skuespilleren som spiller kapteinen, Rentori, forteller i ekstramaterialet om Japans forferdelige holdninger. Han var selv soldat under krigen, og de øvde bajonettangrep på dyr, deretter på krigsfanger. Begge deler er helt forkastelig.
The Burmese Harp er en rørende og sterk antikrigs-film, som gir oss litt håp. At en mann tar på seg som livsoppgave å få begravet alle sine falne kamerater og be for deres sjel, er inspirerende. Japanere har alltid vært mer opptatt av det kollektive enn oss, og her har vi noe å lære. Det finnes noe større enn meg, meg, meg, selv om det er vanskelig for vestlige mennesker å innse.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Fires on the Plain, The Human Condition, The Ascent, Ballad of a Soldier og Letter Never Sent.
Øyeblikket: Når Mizushima ser haugene med japanske lik på stranden, og går tilbake for å begrave dem. En enorm jobb venter ham, både fysisk og mentalt.
Lyd og bilde
New 4K digital restoration, with uncompressed monaural soundtrack. One 4K UHD disc of the film and one Blu-ray with the film and special features: Et nydelig svarthvitt bilde, med massevis av deilige detaljer i 4k-bildet. Kontrast er perfekt, og detaljer og skarphet kommer spesielt godt fram i nærbilder med godt lys. Formatet er 1.37:1. Lyden er fin og fyldig, selv om det bare er mono.
Ekstramateriale
Interviews with director Kon Ichikawa and actor Rentaro Mikuni: I et 16 minutters langt intervju forteller Ichikawa om sine aspirasjoner som ung mann. Han ønsket å drive med animasjon og bli en ny Walt Disney. Grunnen til at The Burmese Harp ikke ble filmet i farger, var at kameraet var så tungt, og man måtte ha tre filmruller samtidig. Dette var vanskelig å få fraktet rundt i Burma. Han er opptatt av linser og kontrast med god lyssetting. Men han overkjører aldri fotografen sin. Rentori Mikuni som spiller kapteinen, mener filmen er en av 5 filmer som viser oss hva film kan gjøre. 12 minutter OK intervju.
Trailer: En veldig lang, veldig god trailer. 3 minutter og 41 sekunder.
An essay by critic and historian Tony Rayns: Essayet er ikke så veldig bra, har lest mange bedre av Tony Rayns. Men han får sagt litt om krigen i Burma og den japanske krigføringen der.
USA – 1970 – Mike Nicholls (farger) –98 minutter – Drama, misogyni, forhold, New Hollywood
To giftige menn
Nivå 1 (uten spoilers)
To unge menn, Jonathan (Jack Nicholson) og Sandy (Art Garfunkel), studerer sammen på college. De er som alle andre unge menn på konstant jakt etter jenter, kjærlighet og sex. Vi følger dem fra slutten av 40-årene til begynnelsen av 70-årene.
Nivå 2 (med spoilers)
Jeg opplever Jeanne Dielman, 23 Quai du Commerce, 1080 Bruxelles, som en horrorfilm. Det er på grunn av den vanvittige monotonien, repetisjonen i husarbeidet og dagliglivet som Jeanne må gå gjennom hver eneste dag. For meg er det en horrorfølelse i dette, en panikk i møte med dette domestiserte fengselet som hun ikke kan unnslippe. Slik kan fattigdom oppleves som et fengsel og bygge opp enormt stress.
Carnal Knowledge kan også oppleves som en horrorfilm. Her ligger skrekkopplevelsen i samtalene og holdningene som formidles av de to unge mennene. Misogynien og det elendige menneskesynet er skremmende. To unge hvite menn med alle forutsetninger har utviklet en så slett holdning til andre mennesker at det er kvelende å høre på dem. Og dette var 45 år før Joe Rogan, Andrew Tate og Jordan Peterson. Å tenke på at unge menn tenker slik, og at holdningene er i vekst er deprimerende og stressende.
Vi starter vårt bekjentskap med Jonathan og Sandy i 1946. Jeg skriver Jonathan først, siden han er lederen i dette vennskapet. Sandy ser opp til Jonathan og lar ham lede. Slike vennskap blant gutter er veldig vanlig. Som voksen er det lett å se at «visdommen» som Jonathan og alle andre unge alfahanner ytrer er spinkelt fundert og dårlig argumentert. Samtidig er det lett å forstå at andre unge tar det for god fisk. Når man selv er kjempeusikker og andre snakker i store bokstaver med stor selvtillit, så stoler man fort på det.
Det grunnleggende problemet med disse to mennene er ikke slik de framstår i 1946. De er uvitende om alt med kvinner, og egoistiske som alle andre desperate unge mennesker. Problemet er at de aldri vokser dette av seg. Og misogynien blir sterkere i dem, og de gir hverandre næring til den. Det er derfor det går så galt for dem. Da vi har kommet til 1970-tallet, er de patetiske begge to, selv om Sandy har klart seg ørlite grann bedre.
At dette er simple mennesker forstår vi raskt. Sandy har blitt sammen med Susan (Candice Bergen). Jonathan og Sandy diskuterer alle detaljer i tilnærmingen til jenter, og hvordan man skal komme til third base og helst siste stadium, som er sex. Samme dag som Sandy forteller at Susan onanerer ham, slår Jonathan til. Susan er en jente som ikke vil være bortkastet tid, hun byr på seg selv. Altså ringer han henne på kvelden og innleder et forhold til sin beste venns kjæreste. Fra nå av blir scenene med Sandy og Susan filmet i godt lys, mens Susan og Jonathan alltid omgås i mørke scener, som den lyssky affæren de har. Når Susan er sammen med Sandy er hun stiv og utilpass. Når hun er sammen med Jonathan er hun livlig og avslappet. Det er Jonathan som tar jomfrudommen til Susan, og det er også han som presser Susan til å fortelle Sandy om dem. Jonathan vil også ha det som Sandy og Susan har sammen, det nære forholdet. Det får han aldri.
De tre periodene er 1946, 1961 og 1970. De skilles fra hverandre ved hjelp av lyssettingen. Når vi møter dem igjen i 1961 er Jonathan sammen med Bobbi, en seksuelt attraktiv jente som spilles av Ann Margret. Dette er en type forhold Jonathan kan like. Kun sex, mye av det, og ingen forpliktelser. Men vi kan godt legge merke til at han fremdeles dusjer veldig mye. Så mye at man kan ha et drikkespill på det. En shot hver gang Jack Nicholson er i dusjen i denne filmen. Han dusjer etter hvert samleie. Man kan godt tolke det som at han vil vaske av seg det skitne fra kvinnen, han blir liksom aldri ren. I lys av misogynien hans og at det kvinnefiendtlige han lirer av seg, er det en rimelig tolkning.
Med Jonathan nettopp ute av dusjen, lufter Bobbi tanken om at de kanskje skulle gifte seg. Hånden til Jonathan som er i gang med å tørke håret, stivner i luften. Han begynner på en lang og innfløkt argumentasjon om hvorfor dette vil være en dårlig idé. Lei av det hjelpeløse pratet, sier hun bare at det er greit. Men at han er en skikkelig drittsekk. Det gliser bare Jonathan av. Han vant denne runden.
Han har gjort alt han kan for at hun skal flytte inn, og bli avhengig av ham. Hun skal ikke jobbe. Men så begynner han å forakte at hun bare er der, og at hun ikke jobber. En slik kveld har de en grusom krangel. Rett etterpå ringer Sandy og hans nye kjæreste på døren. Jonathan forsøker å få til et kjærestebytte. Sandy kan ha Bobbi på soverommet, hun vil sikkert ikke merke noe en gang. Selv legger han seg etter Sandys kjæreste. Hun blir kraftig provosert, og erklærer at om Sandy så mye som rører den fettklumpen på soverommet, trenger han ikke komme hjem. Så stormer hun ut.
Jonathan sjekker hvordan det går med sin kjæreste og bestevenn inne på soverommet. Der sitter Sandy på telefon til sykehuset mens Bobbi ligger i sengen med overdose. Sandy er oppgitt over Jonathan, det er nesten man kan tenke at han tar avstand fra det vennen hans holder på med. Jonathan får panikk og forsøker å løpe fra leiligheten sin. Men besinner seg og snur i gangen. Etter dette gifter han seg med Bobbi, og når de selvfølgelig skilles må han betale bidrag.
Når vi møter mennenes igjen, er det 70-tallet. Sandy har fått en ung kjæreste (Carol Kane), så vidt lovlig. Aldersforskjellen er stor. De er på besøk hos Jonathan, i hans sterile og dyre leilighet. Han har nettopp vist dem en kvinneforaktende lysbildefremvisning av alle hans kvinnelige nedleggelser, med stygge kommentarer som ledsager hver kvinne. Da det er ferdig, reiser det besøkende paret seg uten et ord og drar. Sandy ser lenge på Jonathan og rister på hodet. Om kvelden treffes de igjen og snakker mens de går en tur. Sandy har møtt denne unge kvinnen som har lært ham om kjærlighet og lidenskap. Rester av 60-tallets frie seksualitet ligger mellom linjene i det han sier. Det pussige med disse mennene er at de blir eldre, men aldri klokere.
De to vennene er nå på to helt forskjellige steder i livet. Jonathan har måttet ta til takke med å betale en prostituert for å få til å ha sex. Hun er drillet i en tale hun må holde for at han skal få reisning. Hun må snakke om hvor sterk og viril han er, hvor overlegen han er andre menn. Ironien ligger tykk over hele livet til Jonathan. Han har alltid hatt problemer med potensen, men samtidig forakter han menn som ikke får den opp. Derfor må han betale en prostituert for å skille seg selv fra disse mennene. Ingen kvinne ville ha sagt disse tingene uten betaling.
På en måte blir vi som publikum lurt i en felle i denne filmen. Våre to hovedpersoner skal jo være sympatiske? Og vi liker dem til å begynne med. Unge, med litt tvilsomme holdninger, men ikke noe de ikke kan vokse av seg. Problemet er jo at de aldri vokser dem av seg, men derimot blir verre og verre og verre. Det er ingen andre menn til stede i filmen, bortsett fra i bakgrunnen. To menn i en verden av kvinner. Og er de nesten litt for tett på hverandre disse to? Er det noe homoerotisk gående her? Kan det verre grunnen til den overdrevne misogynien? De er uansett mer følsomme med hverandre enn med kjærestene sine.
De fire første filmene til Mike Nicholls kan ta pusten fra deg: Who’s Afraid of Virginia Woolf, The Graduate, Catch 22 og Carnal Knowledge. Catch 22 har sine utfordringer, men de tre andre er mesterverk. I Carnal Knowledge brukes grepet med monologer som sies rett i kamera. Det var sjeldent. Ofte hører vi samtalen mellom de to vennene før vi ser bildene den hører til. Friske grep begge deler.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: In the Company of Men, Dogfight, Night Moves og Bob & Carol & Ted & Alice.
Øyeblikket: Den stygge krangelen mellom Jonathan og Bobbi. Så mye stygt mennesker som skal elske hverandre kan finne på å si til hverandre. Jack Nicholson er i storform. Forakten han har overfor Bobbi drypper nesten fra munnen hans. En sterk scene, ubehagelig og en nøkkelscene i filmen.
Lyd og bilde
New 4K digital restoration, with uncompressed monaural soundtrack. One 4K UHD disc of the film presented in Dolby Vision HDR and one Blu-ray with the film and special features: Man blir lykkelig av å se filmer som er 55 år gamle i slik kvalitet. Ikke en skade, og med vibrante farger, skarpe detaljer og balansert bilde. Filmen er bevart for ettertiden i en strålende kvalitet. Bildeformatet er 1.85:1. Lyden er klar og flott i mono.
Ekstramateriale
New audio commentary featuring filmmaker and playwright Neil LaBute: Kjempefint kommentarspor. Aldri kjedelig og masse informasjon.
New program with Mike Nichols biographer Mark Harris and film critic Dana Stevens: Kjempefin samtale. Lærerikt. Går inn på forholdet mellom de to mennene. 29 minutter.
New interview with film-editing historian Bobbie O’Steen: I dette 19 minutter lange intervjuet forteller O’Steen om metoden han brukte og overganger.
Conversation from 2011 between Nichols and filmmaker Jason Reitman: Veldig hyggelig samtale mellom en ung regissør som er stor fan av Nicholls. Han får intervjue sitt idol. Allikevel fungerer samtalen fint. Noen ganger kan det bli litt kleint når man er for fanboy. 36 minutter.
Q&A with screenwriter Jules Feiffer: Denne sekvensen varer i 43 minutter. En fantastisk manusforfatter. To misogyne venner utvikler forholdet sitt til det blir et foraktfullt helvete. De egger hverandre videre. De dehumaniserer kvinnene, deretter seg selv. Disse mennene har ikke utviklet seg siden de var 14 år.
Radio spot and trailer: 1 minutt med sitater fra gode anmeldelser.
An essay by scholar Moira Weigel and a 1971 piece from American Cinematographer about the look of the film: Veldig fint essay av Weigel! Litt om psykologien mellom mennene og filmatiske grep som blir gjort. Lightman: Siden det kun er 4 skuespillere pluss statister, ble ting gjort enkelt med få farger. Fokus var soft til å begynne med i filmen, skarpere når innholdet ble hardere. Forskjellig lys ble brukt i de 3 periodene.
USA – 1953 – Fritz Lang (svart-hvitt) –89 minutter – Film Noir, korrupsjon, sadisme
Kvinners innsats
Nivå 1 (uten spoilers)
Et selvmord begått av en politimann blir starten på en opprulling av korrupsjon som går høyt i politiet og det politiske miljøet. Dave Bannion (Glenn Ford) etterforsker saken, og kommer raskt på kant med underverdens konge, Lagana (Alexander Scourby). Snart er kampen mellom de to personlig, og noen må gi etter.
Nivå 2 (med spoilers)
Tom Duncan begår selvmord. Han er en korrupt politimann som tar penger fra Lagana, som styrer byens underverden. Han styrer også deler av politikorpset og politikere. Politisjef Higgins og politiker Vince Stone, blant annet. Da Duncans kone finner liket av sin ektemann, ringer hun ikke ambulanse eller politi, hun ringer Lagana. Kynisk og pragmatisk. Lagana ber henne ringe politiet, siden det er en politimann som har tatt livet sitt.
Vår mann, Dave Bannion får ansvaret for saken. Han avhører enken, som ikke framstår så troverdig som sørgende. Det viser seg at Duncan har en elskerinne, og ekteskapet sang på siste verset. Bannion tar en prat med elskerinnen, men klarer ikke å skjule sin forakt for B-girls, jenter som skal få kunder til å drikke mer og legge igjen mer penger. Senere ble de til selskapspiker og prostituerte. Lucy Chapman, elskerinnen, sier at Duncan ikke drepte seg selv. Bittert beskylder hun Bannion for å beskytte politienken og dekke over et drap, da han forteller henne at dette klassifiseres som selvmord. Chapman blir funnet død og torturert etter samtalen med Bannion, den første av rekken kvinner som dør på grunn av ham.
Dave Bannion lever i et lykkelig ekteskap sammen med Katie, som spilles av Marlon Brandos søster Jocelyn. Det er en livlig dynamikk mellom de to, og de støtter hverandre på en helt naturlig måte. For Bannion er det slik en kvinne skal være, og alle de kvinnene han skal møte under etterforskningen ser han på med et fordømmende blikk. Da Katie sprenges i luften av en bilbombe rettet mot Dave, er det et sjokk. En av de store rollene i filmen rives vekk etter så kort tid. Det føles nesten som drapet på Janet Leigh i Psycho.
Foranledningen til dette drapet skyldes en telefonsamtale til Bannion som kona tar imot. Trusler og stygge ord rettes mot henne. Bannion tenner på alle plugger, og besøker huset til Lagana. Paradoksalt nok voktes huset av politi som tar på seg ekstraarbeid. Bannion advarer Lagana, og banker opp en av livvaktene hans. Dette er første tilfelle av det eksplosive temperamentet hans. Lagana sverger at han skal få høre om dette, og neste dag blir Bannion tatt av etterforskningen. Politihuset er gjennomkorrupt, politisjef Higgins er kjøpt og betalt av Lagana og politiker Vince Stone, som spille av Lee Marvin.
Bannion føler seg motarbeidet fra dag 2 i etterforskningen. Hans nærmeste leder, Wilkes, tar ham av etterforskningen etter press ovenfra. De er ikke fornøyd med hans gjentatte besøk hos enken. Etter drapet på Bannions kone, lover politisjefen at de skal ta morderen. Han er sikkert en av tidligere skurker som Bannion har puttet i fengsel. Bannion vet jo at dette er på Laganas ordre, og konfronterer sjefene sine. Dermed får han sparken. Dette blir bare starten på et hevntokt i privat regi.
Bannion blir paranoid i jakten på konas morder. Kolleger forsøker å fortelle ham at Wilkes er OK, men han vil ikke høre. I en bar ser han Vince Stones sadistiske side, og konfronterer ham. Stones kjæreste, Debbie, blir imponert og søker ham opp etter han forlater baren. Men han vil ikke engang snakke med en kvinne som vil være sammen med Stone. Men han skal få spise i seg ordene om Debbie. Hun ender med å gjøre et stort offer, og også sørge for at imperiet til Lagana rakner. Hun sørger for at The Big Heat rammer Lagana og Stone, som er ugjendrivelige bevis som vil føre til arrestasjon og dom.
Enken etter Tom Duncan, Bertha, har nemlig sikret seg ved å lage en ordning hvor alle bevis hun sitter på om korrupsjonen frigjøres ved hennes død. En slags livsforsikring mot Vince Stone og Laguna altså. Da Debbie dreper Bertha, settes dette i gang. Selv om Stone klarer å skyte Debbie, føler hun at hun har vunnet uansett. Bannions kynisme og mistenksomhet motbevises flere ganger i løpet av filmen. Wilkes dukker opp for å delta i vaktholdet over Bannions datter, med fare for å miste pensjonen sin. Gamle venner stiller opp for ham. Kvinnene han dømte som uten moral, gjør offer han aldri kunne ha ventet. Flere mister livet.
Bannion dreper ingen i filmen. Det ville stride mot Hayeskoden, som var kraftig til stede i filmen. Men andre dreper, og Bannion er grunnen til at flere kvinner dør. 4 kvinner blir drept i filmen, 3 på grunn av at de hjalp ham. Det er faktisk kvinner som hjelper ham hele veien. Menn feiger ut, eller lar seg kjøpe. Kvinnene ofrer seg og hjelper ham videre.
The Big Heat er et mesterverk som kom sent i karrieren til Fritz Lang. Som alltid i Langs filmer, handler filmen om hvem som vil stå opp mot det onde. Han lagde 3 anti-nazi filmer, Manhunt, Ministry of Fear og Hangmen also Die. Tema var om mennesker fanget i et nett. Han var interessert i tilfeldigheter, oppdragelse og konsekvenser.
The production code har stor innflytelse på hvordan denne filmen ble seende ut. Riktig nok gikk det mot slutten av makten sensur hadde på film i USA, men The Big Heat var fremdeles underlagt systemet. Og det betyr at publikum måtte fylle inn det som er usagt. Om man har sett mange filmer, forsto man etter hvert kodene som filmskapere brukte for å fortelle det de egentlig ville si. For eksempel betydde et heftig kyss med klipp eller utfasing til neste scene at noen har hatt sex. Om en mann viser seg i slåbrok i et rom med en annen mann, er det et homofilt par. Så også i The Big Heat. Lagana har en mann i slåbrok i nærheten, noe som skal fortelle oss at Lagana er homofil og de har tilbrakt natten sammen. Denne koden forhindrer også Lang i å la Bannion drepe noen. Siden han selv ikke kan drepe noen, gjør han det neste beste. Han finner ut at Larry er ansvarlig for bomben som drepte hans kone. Han velger å ikke drepe ham, men heller sette ut rykte om at Larry tystet til ham. Da kommer de kriminelle selv til å ta livet av ham.
Speilbruken i The Big Heat er betydelig. Det skal illustrere at karakteren reflekterer over seg selv. Spesielt Debbie gjør dette, og det blir ekstra betegnende at det er hun som blir vansiret. Hun som var aller mest opptatt av utseende sitt. Bannion ser seg også ofte i speilet, og bør tenke over sin utvikling mot mer og mer skruppelløs. Film noir handler alltid om konflikten mellom den normale verden og den mørke underverden. Bannion må jobbe mot sitt vanlige jeg. Filmen syder av giftig maskulinitet. Ikke bare fra sadister som Vince Stone, men også fra vår helt Dave Bannion. Fritz Lang, film noir regissør nummer 1, er flink med kvinneroller. I alle hans filmer er kvinnene viktige. I motsetning til en regissør som Sam Peckinpah, skildrer Lang giftig maskulinitet som et onde, ikke som et maskulint ideal.
Symbolbruken er elegant i The Big Heat. Vi ser at arbeidet som politimann invaderer hjemmet til Bannion. Grensen mellom jobb og privatliv hviskes ut, med bilder av politikorpset på veggen, kriminelle som ringer ham hjemme og til slutt bomben som sprenger bilen hans i oppkjørselen. Wilkes, Bannions sjef, vasker hendene sine på kontoret som symbol på at han ikke vil ha med Bannions sak å gjøre, som en Pontius Pilates. Baren hvor mye av det kriminelle styres fra, heter The Retreat, som kan bety noe lignende et kloster. Den er langt derifra.
Den lukkede og kyniske Bannion, som er drevet av sorg og bitterhet, tiner litt opp mot slutten. Han får hjelp av gamle venner, avdelingslederen hans tar en stor sjanse ved å hjelpe til og Debbie ofrer livet sitt for saken. Han ser at det finnes håp, at det finnes godt i menneskene. Mange av karakterene i The Big Heat har to sider. Han nektet alltid å snakke om sin kone til Debbie, uansett hvor mye hun ønsket det. For Bannion var hun ikke verdig, hun var annenrangs kvinne og menneske. På dødsleiet hennes har han snudd i sitt syn på henne. Han forteller henne om kona, og viser Debbie respekt slik at hun får oppreisning. Maarilyn Monroe var forresten tiltenkt rollen som Debbie. Jeg tenker det var et godt valg å la rollen gå til Gloria Grahame, som Glenn Ford innledet et forhold til som skulle vare i to filminnspillinger. Nemlig The Big Heat og Human Desire.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Big Deal on Madonna Street, In A Lonely Place, Double Indemnity, Kiss Me Deadly og Pickup on South Street.
Øyeblikket: Den maktsyke psykopaten Vince Stone holder pokerlag hjemme da han blir forbannet på kjæresten sin Debbie. Først er han voldelig med henne, før han får det for seg at det ikke er nok. Han ser seg rundt, og blikket faller på en kanne med kokende kaffe. Den tar han og slynger kaffen i ansiktet hennes. Vi ser ikke selve vansiringen, det hele er løst off-screen. Kraftfull scene, mer siden vi ikke ser handlingen. Vi må bare se den for oss.
Lyd og bilde
New 4K digital restoration, with uncompressed monaural soundtrack. One 4K UHD disc of the film presented in Dolby Vision HDR and one Blu-ray with the film and special features: Absolutt strålende bilde i format 1.37:1. Kontrasten er akkurat passe, detaljrikdommen i 4k er overveldende og skarphet i toppklasse. En anmelder mente dette var det beste filmnoir-bildet han hadde sett, og det kan jeg fort være enig i. Lyden er veldig klar i dialogen, og kraftig når den skal være det. Selv om det er mono.
Ekstramateriale
New audio commentary by film-noir experts Alain Silver and James Ursini: Dette er et par jeg mener å ha hørt før. Grundige, kunnskapsrike og flinke til å holde samtalen gående.
New video essay by critic Farran Smith Nehme on the women in the film: Veldig lærerikt essay som beskriver hva hver enkelt kvinnelig karakter i filmen bidrar med. Fellesnevner for dem er at det er farlig å være i nærheten av Bannion. 28 minutter.
Audio interviews with director Fritz Lang, conducted by film historian Gideon Bachmann and filmmaker Peter Bogdanovich: Samtalen mellom Lang og Bachmann varer i 16 minutter. Kun lydopptak. Lang snakker om hvordan han flyktet til USA da Hitler kom til makten. Rett før måtte han samtale med Goebbels, som ville han skulle lede landets filmproduksjon. I samtalen med Bogdanovich som varer i 7 minutter, insisterer Lang på at filmene hans bør sees på som dokumentarer om denne tiden i historien. Folk må slåss, aldri sitte stille.
Interviews with filmmakers Michael Mann and Martin Scorsese: Scorsese var 12 år gammel da han så filmen. Han ser filmen som en historie om en hevner som blir like ille som de han er ute etter. Fra mild familiemann, til laget av granitt etter eksplosjonen. 6 minutter. Dette tror jeg er første gang jeg ser Mann snakke om film. Han er imponert av kvinnene i historien. Filmen starter med tradisjonelle kvinner, deretter blir vi presentert for andre typer kvinner. Han påpeker at USA i 1950 sto for over 50% av verdens økonomi. Det var et samfunn i overflod. 11 minutter.
Trailer: Vice, dice and corruption. Bra, men kunne vært bedre rettet mot temaet. 1 minutt, 44 sekunder.
An essay by author Jonathan Lethem: Bomben og kaffekjelen er to virkelige sjokk vi får. Fint essay som handler utelukkende om The Big Heat. Jeg husker at Lethem i en av romanene sine lar hovedpersonen gå innom The Criterion Collections lokaler i New York. Stor fan av samlingen han altså.
Dette er en film bygget på samme bok som Clouzots film The Wages of Fear(1953). Filmene er ganske forskjellige, men premisset om fire sjåfører som skal frakte sensitivt sprengstoff på humpete veier i sør-Amerika er kjernen. Begge filmene er mesterverk, også denne New Hollywood-versjonen.
Nivå 2 (med spoilers)
William Friedkin insisterer på at Sorcerer ikke er en remake, men hans versjon av samme bok. Slik Hamlet har blitt filmatisert mange ganger uten at vi sier at filmene er remake av hverandre. Godt poeng!
Allikevel er det naturlig å sammenligne de to filmene for å se hvordan de har løst de forskjellige aspektene ved boken. Starten er helt annerledes i de to filmene. I The Wages of Fear starter filmen i en ikke navngitt sør-amerikansk landsby hvor sjåførene av ulike grunner har endt opp. I Sorcerer får vi fire små vignetter, hvor vi ser sjåførene utføre ugjerninger i forskjellige deler av verden. Felles for dem er at de må flykte til et sted hvor de kan stikke seg bort.
Først ser vi en leiemorder, Nilo, iskaldt henrette en mann i et land som kan være Spania. Deretter ser vi Kassem og en gruppe arabere sprenge en bombe midt i Jerusalem. Alle de andre blir arrestert eller drept. I Paris blir Manzon endelig avslørt i en storstilt svindel mot banker. Og Scanlon er sjåfør ved et ran av irsk mafia i New Jersey. Det ender med bilkrasj og store skader på Scanlon, men han kommer seg vekk fra åsted og ulykkessted. I likhet med de tre andre ender han opp i sør-Amerika.
Denne sør-amerikanske landsbyen er tydeligvis ideell for mennesker på rømmen. Bortgjemt og lite attraktiv som turistmål. Innehaveren av baren er en tidligere nazist får vi vite. Det lokale politiet og grensekontroll er meget mottagelig for bestikkelser. Scanlon blir innbrakt, plaget litt før han settes fri igjen. Dagene går slik, småjobber gjør at de fire kommer seg gjennom dagene.
Som i The Wages of Fear, eksploderer flere oljebrønner ved det amerikanskeide oljeselskapets oljefelt. Men der hvor det var en ulykke i den gamle filmen, skyldes oljebrannen en bombe i Sorcerer. Presidenten i landet er under press fra en frigjøringshær som gjerne saboterer presidentens utenlandske forretningspartnere. Likene fra ulykken kjøres inn til landsbyen, hvor folk går til angrep på soldater og sjåfører, og brenner opp lastebilene. Grensen er nådd når det gjelder imperialisme og multinasjonale selskaper. Friedkin påstår han aldri er politisk i filmene sine, men det er vanskelig å ikke se kritikken av hvordan selskaper går fram i underutviklede land. Et morsomt apropos til det: på kontorveggen til sjefen for oljeselskapet, henger en plakat av styret i selskapet i glass og ramme. Men egentlig er det styret i Paramount Pictures. Ganske så tydelig brodd der.
Sorcerer tar seg altså lang tid før den kommer til det som alle husker den for, nemlig den nervepirrende kjøreturen med sprengstoff på lasteplanet. En slik brann i oljebrønner kan kun slukkes ved å sprenge ut brannen. Her kommer nitroglyserin inn i bildet.The Wages of Fear brukte én time av en spilletid på 2,5 timer på oppbyggingen, Sorcerer har vel det samme forholdet mellom delene. Sprengstofflageret ligger 200 miles fra oljefeltet, og helikopterfrakt er utelukket på grunn av turbulens. Det blir gode, gamle lastebiler, som til og med må bygges om først. En forgasser her og en radiator der, det blir til slutt to OK lastebiler bygget av et mindre antall meget slitne biler.
Som i The Wages of Fear blir det arrangert testkjøring for å plukke ut fire sjåfører blant de desperate beboerne og utlendingene i landsbyen. Natten de skal møte opp, mangler de én person, en tysker. Han blir funnet med halsen skåret over på rommet sitt. Jøden Nilo har drept ham, og jeg tolker det slik at tyskeren har vært nazist under krigen. Et raskt glimt av eiendelene hans tyder på det. Nilo tar hans plass, de andre virker likegyldige. Bortsett fra Kassem, som reagerer sterkt og truer Nilo med døden for dette.
Selve transporten av sprengstoffet er ikke like nervepirrende som Clouzot klarer å gjøre det i The Wages of Fear. På 50-tallet hadde de enda bedre tid i filmene, noe som kler denne historien godt. Når det er sagt er det en fascinerende og strabasiøs tur som tilbakelegges i Sorcerer. Filmen er veldig fysisk og krevende, ingen ting er gjort med data eller filmtricks. Sekvensen hvor lastebilene skal over hengebrua er nesten like imponerende som hårnålssvingen i The Wages of Fear. Så også med sprengingen av det store treet, som tilsvarer sprengningen av steinen i versjonen fra 1953. Litt bedre tid, gjør scenen enda mer intens. De overlever disse prøvelsene, men den ene lastebilen går i lufta kort tid etter.
Et helt nytt element i filmen er frihetskjemperne. De stopper lastebilen og akter å stjele lasten og drepe sjåførene. Nilo og Scanlon klarer å drepe dem, men Nilo får et dødelig skuddsår i bataljen. Han dør i løpet av innspurten, og Scanlon kan nå kreve alle 4 andelene. Men noe er gått tapt. Han vakler til fots med den siste kassen med sprengstoff. Tapet av de andre har gått voldsomt inn på ham. Kynikeren slår sprekker. Han vil ikke ha de andres andel av belønningen. Filmen avslutter idet to menn fra hans gamle liv kommer inn i baren. Så høres skudd. Skjebnen kan ingen flykte fra.
Noen har sett på Sorcerer som en beskrivelse av skjærsilden, men regissør James Gray mener man heller bør se filmen i lys av klassekamp og økonomiske system. Du kommer aldri ut av din fødte posisjon, altså en veldig kontrær holdning til den amerikansk drømmen. Selv lastebilen ser ut som et monster, med frontlys som øyne og grillen som tanngard.
Star Wars dyttet Sorcerer ut av mange kinoer, alle ville vise stjernekampen. Navnet på filmen hjalp vel heller ikke, det var vanskelig å forstå hva filmen handlet om. Sorcerer markerte slik sett slutten på New Hollywood. Folk var lei av det negative, nå skulle det være moro. Og Star Wars var gøy! Som min overskrift antyder, var det mange som ville være på lag med suksessregissør William Friedkin (French Connection, Exorcist), men de distanserte seg fort da Sorcerersuksessen uteble. Noen godtet seg også, for Friedkin er ikke uten sine nykker.
Roy Scheider ble av mange sett på som for lett for denne hovedrollen, men jeg synes han fungerer godt. At han har det i seg synes jeg er tydelig ut fra filmer som All That Jazz, Jaws og Last Embrace. Tarrantino er ikke enig med meg her, han mener Scheider er filmens største problem. Jeg er enig i at jeg gjerne ville hatt McQueen i stedet. Men da ikke kona fikk en rolle i en film uten kvinneroller, trakk han seg.
Apropos navnet på filmen: den ene lastebilen heter Sorcerer, den andre heter Lazarus. Friedkin la merke til at folk hadde navn på lastebilene I sør-Amerika. Sorcerer betyr trollmann, og representerer skjebnen. Disse fire sjåførene vil starte livet sitt på nytt og ta kontroll over det, men istedet setter skjebnen dem i en livsfarlig situasjon hvor de har liten eller ingen kontroll.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: The Wages of Fear, Southern Comfort, The Flight of the Phoenix og Treasures of Sierra Madre.
Øyeblikket: Hengebroscenen. Alt er så realistisk, og taktilt. Vi kjenner at dette skjer på ordentlig og vi føler det da lastebilen nesten krenger av broen. Ingen filmtricks, kun dyktig regi og robuste skuespillere/stab.
Lyd og bilde
New 4K digital restoration, with 5.1 surround DTS-HD Master Audio soundtrack approved by director William Friedkin, and alternate original theatrical 2.0 surround DTS-HD Master Audio soundtrack. One 4K UHD disc of the film presented in Dolby Vision HDR and two Blu-rays with the film and special features: Dette var strålende på alle måter. Vet at det har vært en diskusjon om fargene som har gått i diskusjonsfora på nett, men selv synes jeg alt her er spot on. Nydelige farger, kraftfullt og skarpt bilde. Ikke så overraskende siden min forrige blurayutgave av filmen hadde et særdeles godt bilde. Kombinert med et røft lydspor er dette en meget god utgivelse. Spesielt jungelregnet i 5.1 er mektig.
Ekstramateriale
Friedkin Uncut (2018), a documentary by Francesco Zippel featuring interviews with Friedkin, screenwriter Walon Green, filmmakers Wes Anderson and Francis Ford Coppola, and others: Friedkin er opptatt av å få fram det onde og det gode i hvert enkelt menneske. Et utfordring å ha fire usympatiske hovedroller. Friedkin er jøde selv, og var troende på 70-tallet. Løfter fram Kathryn Bigelow som den beste regissøren i USA rundt 2018. Veldig god og lærerik dokumentar, men ekstremt forstyrrende at Friedkin snakker og høres ut som Donald Trump! 107 minutter.
New conversation between filmmaker James Gray and film critic Sean Fennessey: Begge er enige om at Sorcerer er en politisk film som tar opp selskapers brutale fremferd for å tjene penger. Tøff filminnspilling, som Coppolas Apocalypse Now! Noens a opp, noen fikk sparken og Friedkin fikk malaria. 28 minutter interessant samtale.
Conversation from 2015 between Friedkin and filmmaker Nicolas Winding Refn: Merkelig seanse. Refn har et premiss om at han er en yngre versjon av Friedkin. Dette synes ikke Friedkin stemmer i det hele tatt, men Refn kommer tilbake til det mange ganger i løpet av samtalen. Like mange ganger skyter Friedkin det ned. Blir nærmest patetisk av Refn som ikke klarer å slippe det og bare fortsette samtalen. Uansett, fornøyelig og lærerik samtale. Friedkin ønsket egentlig Steve McQueen, Lino Ventura og Marcello Mastroianni. McQueen insisterte på rolle til Ali McGraw, hans kone på den tiden. Alle disse navnene falt fra. Det bidra til at filmen floppet. “Stjernen” var Roy Scheider, resten var utenlandske navn. Det fungerer ikke i USA. 77 minutter.
Archival audio interviews with Green and editor Bud Smith, from the collection of Giulia D’Agnolo Vallan, author of William Friedkin (2003): Jeg klarer ikke å få med meg meningen i dette lydintervjuet. De snakker om at det er forskjellige stiler i de fire historiene på begynnelsen før filmen beveger seg til sør-Amerika. 36 minutter.
Behind-the-scenes footage: I dette klippet på 6 minutter får vi være med på innspillingen av ransscenen i New Jersey. Vi ser hvordan kameraet er rigget i baksetet på bilen. Friedkin og Scheider står og diskuterer scenen.
Trailer: Ekstremt actionfylt. Mister den nervepirrende spenningen, og har tatt med for mye fra forhistoriene. 2 minutter og 53 sekunder.
An essay by film critic Justin Chang: Skribent i New York Times, Justin Chang, har skrevet et godt essay om innspillingen. I en landsby i Mexico hvor deler av filmingen skulle skje, forlot mange landsbyboere hjemmene sine siden Exorcistregissøren kom dit. Han betydde ulykke. I Jerusalem gikk det av en bombe mens de var der, og Friedkin filmet etterspillet. Scheiders karakter er bygget på Fred C.Dobbs fra Treasures of Sierre Madre.
USA – 1973 – Martin Scorsese (farger) –112 minutter – Kriminalitet, New Hollywood
På skyggesiden
Nivå 1 (uten spoilers)
New Hollywood på sitt mest typiske. En ung regissør lager en film basert på sitt eget liv, og om et tema som opptar hen. Martin Scorsese lager film om sitt nabolag i New York, Little Italy. Charlie (Harvey Keitel) er en slags versjon av Scorsese. Han forsøker å manøvrere mellom det småkriminelle og det anstendige. Johnny Boy (Robert de Niro) er den dårlige innflytelsen som ødelegger for ham.
Nivå 2 (med spoilers)
Mean Streets er en utrolig intens film, laget med kjærlighet og nærgående kjennskap til menneskene og miljøet som skildres. Mange sier at det er den ultimate New York-filmen, at den ikke kunne vært filmet noe annet sted. Dette er setninger man kan lese i anmeldelser og høre fra andre regissører. Ironien er at filmen hovedsakelig er filmet i Los Angeles.
Charlie er en sammensatt figur. På den ene siden er han vennegjengens stødige sentrum. På den andre siden er han en av gutta, en småsvindler og hissigpropp. Han har et ambivalent forhold til religion, det ser vi gjennom hele filmen. Han går i kirken, og sliter med sin tro. Alle vet at han er en troende, de spøker med det, og han blir med på spøken og gir velsignelse til dem på baren. Charlie er opptatt av familien, han oppfører seg respektfullt overfor sin onkel og naboer.
Onkelen har en læresetning, respektable mennesker omgås kun respektable mennesker. Denne setningen er myntet på Johnny Boy og Teresa. Teresa har epilepsi, noe som kategoriseres som «syk i hodet» av onkelen. I tillegg ønsker hun å flytte bort, noe som gjør henne dobbelt suspekt i øynene til lokalsamfunnet. Det er et trangt og strengt samfunn, med den gamle italienske levemåten som rettesnor. Om den er norditaliensk vil det være bedre og mer moderne, men de fleste italienske innvandrer tror jeg kom fra sør, kraftig preget av rural kultur, gammeldags og religiontung. Charlie er en mer moderne mann, som har lyst til å fortsette å være sammen med Teresa, men føler seg i skvis mellom den gamle og den nye italieneramerikaneren.
Johnny Boy er en løs kanon. Apropos, det første vi ser av ham i filmen er at han sprenger en postkasse. Han er kjent, eller beryktet, for å låne penger fra mange og aldri betale tilbake. Som han sier selv mot slutten av filmen. Han har lånt av alle, og aldri betalt tilbake. Ingen vil låne ham penger lenger siden de vet de aldri får dem igjen, kun Michael. Han er dum nok til å låne ham penger, derfor respekterer ikke Johnny ham. Michael skal aldri få pengene sine, sier Johnny direkte til ham. Dette er dråpen som gjør at Johnny blir skutt en sen kveld. Michael kjører bilen mens Scorsese spiller skytteren. Denne scenen er basert på en ekte hendelse som Scorsese godt kjenner til. Han satt på i bilen som ble angrepet tidligere på kvelden. Dette var utgangspunktet til manuset til Mean Streets.
Charlie er fikseren og fredsmekleren i dette miljøet. Han forhandler fram en avtale med Michael om Johnnys gjeld. Dessverre følger ikke Johnny opp avtalen, som vanlig. Han lyver også om å ha betalt forrige uke, og er først ærlig når han blir presset hardt. Johnny er også en vandrende katastrofe å ha med seg ut blant folk. Han klarer ikke å la være å komme med kommentarer, skjellsord og fornærmelser til Charlies utvidete krets. Vi som publikum tenker at Charlie bør la denne idioten brenne, men Johnny er familie og Charlie vil gå langt for å beskytte ham. Men vi ser alle at Johnny nærmer seg en voldelig skjebne. Egentlig gis det inntrykk av at alle de involverte befinner seg i en nedadgående spiral som før eller senere kommer til å krasjlande.
Alt som hender i Mean Streets er episoder som Scorsese har opplevd eller vet om har skjedd. Dette er Scorseses sitt miljø, Charlie er Scorsese, eller hans far. Hadde du ikke utdanning, var eneste vei videre å være tøff. Du kunne ikke flytte for langt, toppen noen kvartaler. Ellers kom du for nære det amerikanske samfunnet. Miljøet verdsatte ikke litteratur, men musikk var populært. Hvorfor Charlie gjør så stor innsats for Johnny, ser vi i scenen hvor Johnny åpner opp for Charlie om hvordan han egentlig har det. Johnny vet godt hvordan han oppfattes, og hva hans fremtid vil bli. I dette miljøet bytter penger hender kontinuerlig, de telles konstant og det krangles om penger. Og de er aldri ærlig tjent.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Goodfellas, Raging Bull, Husbands, A Woman under the Influence og Mikey and Nicky.
Øyeblikket: En scene som viser kropsligheten i Mean Streets. Mot slutten av filmen krangler og slåss Charlie og Johnny foran en garasjeport. De slår hverandre, griper hverandre i kragen, slår med flathånden i ansiktet før de kjærtegner nakken til hverandre og trøster. Så bryter det løs igjen.
Lyd og bilde
New 4K digital restoration, approved by director Martin Scorsese and collaborator Thelma Schoonmaker, with uncompressed monaural soundtrack. One 4K UHD disc of the film presented in Dolby Vision HDR and one Blu-ray with the film and special features: Et nydelig bilde. Det å ha en deilig 70-tallsklassiker i denne kvaliteten er stort. 4k gir en herlig struktur i bildet, med sylskarpe detaljer. Fargene er så finstemt og nyansert. Bilskilt popper ut i all sin skarphet. Filmkornet er nydelig gjengitt. Lyden er fin, med veldig mye kul musikk som passer meget godt til filmen.
Ekstramateriale
Excerpted conversation between Scorsese and filmmaker Richard Linklater from a 2011 Directors Guild of America event: Linklater mener Mean Streets er en gamechanger, mer enn Star Wars var. Mean Streets sa til alle andre aspirerende filmskapere der ute at det bare var å ta en sjanse, lag filmen din. Fun fact: Scorsese ble vurdert for stemmen til R2-D2 i Star Wars. Veldig, veldig fin samtale mellom to av de mest kunnskapsrike filmregissørene i dag. 30 minutter.
Selected-scene audio commentary featuring Scorsese and actor Amy Robinson. Dette er et kommentatorspor som nesten dekker hele filmen. Filmen varer i 112 minutter, og kommentarsporet varer i 77 minutter. Scorsese kommenterer mesteparten, men Amy Robinson (som spiller Teresa) kommenterer noen scener. Hun visste ikke at nakenscenene skulle bli så markerte, men er glad for å ha foreviget sin ungdommelige kropp. Scorsese nevner at Elia Kazan er hans store forbilde og inspirasjon.
New video essay by critic Imogen Sara Smith about the film’s physicality and its portrayal of brotherhood: Spennende dokumentar på 29 minutter som har fått navn A body among bodies. Smith er som vanlig presis og kunnskapsrik. Hun viser oss hvordan hjemmevideoene som starter filmen portretterer Charlie slik han vil vises fram. Godt likt, omgjengelig og viktig i lokalmiljøet. Vi blir så kastet inn i filmen. Den dømmer ikke, den bare er. Filmens karakterer snakker gjennom klapp, slag, klemming og gestikulering. Smith påpeker at Charlie forsøker å leve moraslk i en verden som ikke er moralsk. Siden han ikke klarer det, soner han for sine synder ved å ta vare på Johnny. Han blander religion og synd kontinuerlig. Straffer seg selv ved å holde fingeren over flammen.
Interview with director of photography Kent Wakeford: Dette var Wakefords første film og dermed hans første samarbeid med Scorsese. Han er ikke kjent for så mange andre gode filmer. Han har stor glede av å fortelle at filmen ble i hovedsak filmet i Los Angeles, siden alle var skråsikre på at den kun kunne ha vært filmet i New York. Var ikke først ute med håndholdt kamera, kan fortelle oss at franskmennene hadde gjort det i flere år. DeNiro og Keitel var så gode skuespillere at han trodde det var subb Scorsese hadde plukket opp fra gata i New York. Også viste de seg å være høflige unge menn i Los Angeles. 19 minutter.
Excerpt from the documentary Mardik: Baghdad to Hollywood (2008) featuring Mean Streets cowriter Mardik Martin as well as Scorsese, journalist Peter Biskind, and filmmaker Amy Heckerling: Martin var involvert i Scorseses tidlige kortfilmer, som Italianamerican. Karakterene fra Who’s that knocking on my door fortsatte i Mean Streets. Helt OK klipp på 9 minutter.
Martin Scorsese: Back on the Block (1973), a promotional video from the film’s original theatrical release: Scorsese og to venner vandrer rundt på gamle trakter i Little Italy. 7 minutter.
Trailer: Fire anstendige menn. Og Johnny. Slik starter traileren, som er god og lang. Jeg synes den treffer på filmens sjel. 3 minutter, 39 sekunder.
PLUS: An essay by critic Lucy Sante: Veldig fint essay, som holder seg strengt til denne filmen. Lærerikt. Filmen syder av ungdommelig energi, og det er det vanskelig å være uenig i.
Cuba, Sovjetunionen – 1964 – Mikhail Kalatozov (svart-hvitt) –141 minutter – Drama, politisk film, third cinema
Ta til våpen!
Nivå 1 (uten spoilers)
I am Cuba foregår under revolusjonen da Fidel Castro styrtet president Batista i 1959. Filmen er delt i 4 deler, hver belyser en side av det kubanske samfunnet og løfter fram forskjellige protagonister. Den prostituerte, bonden, studenten og geriljakrigeren. I am Cuba er en film med en agenda. Vakker og imponerende, men med en tydelig politisk slagside.
Nivå 2 (med spoilers)
I den første delen møter vi Havanas dekadente turistliv. Hovedkarakteren her er en ung prostituert som tjener sine penger som selskap for rike turister. Hun er kjæreste med en fruktselger, men han får aldri vite hvor hun jobber. En kveld, etter mye dans og mye drikking, blir en forretningsmann med henne hjem til slummen. Hun tjener sine penger, men morgenen etter dukker kjæresten uanmeldt opp. Forretningsmannen er usympatisk og nedlatende. Det er vel fortjent når han ikke finner veien ut av slummen, med et haleheng av tiggende barn.
Visuelt er denne delen til å ta pusten fra deg. Vi starter om bord i en kano som padles forbi mennesker som lever ved elven. Kameraet ligger omtrent i vannflaten. Vi går under hindringer og tett inntil brygger. Bildet er så sylskarpt at det er som å være til stede. Men kameraets magi har bare begynt. Vi hopper til sekvensens hovedtema, nemlig turistenes luksustilværelse. Her starter kameraet på taket av et hotell, før det senkes ned til bassenget flere etasjer under og derfra ned i vannet. Noen som jeg oppfatter som rike forretningsmenn fra land i sør-Amerika underholdes av unge kvinner. En av dem blir med jenta hjem, fordi «det er interessant». For han er alt underholdning, selv når han ser forholdet mellom de to unge mennesker gå i stykker foran øynene hans. Filmens tittel, Jeg er Cuba, spiller på at Cuba er alle de som bor der. Når et menneske blir utnyttet slik, kan det være et bilde på hvordan hele Cuba utnyttes av utlendinger.
Neste del kretser rundt en sukkerrøråker. En bonde og hans to voksne barn jobber hardt med innhøstingen, men med et smil om munnen. Avlingen er god, dette blir en god inntekt. Godt, ærlig kroppsarbeid gjør godt. Alt forandres da señor Costa kommer ridende. Han har solgt åkrene og huset til bonden til United Fruit. Bonden har tydeligvis skrevet under på et dokument om overdragelse en gang. Han har ingenting igjen. I fortvilelsen sender han gir han de andre to fri. Så brenner han alt, og faller om.
Igjen er de rikes utbytting av de fattige et angrep på hele Cuba, siden alle er Cuba, også de fattige. Bonden er i sin fulle rett til å sette fyr på alt, men det kunne vært unngått om bonden hadde eiet sitt eget. Kapitalismen samler pengene på få hender, sosialismen ville fordelt det. Nå får ingen noe. Filmen synes å ha stor sympati for bondens voldsomme reaksjon.
I byen brannbomber studenter en utendørskino som viser propagandafilm om president Batista. I denne tredje delen følger vi den revolusjonære kampen til studenter som venter på Fidel Castro innmarsj i Havana. Avisene trykker løgner om Castros død for å demotivere tilhengerne. Men studentene vet bedre. Amerikanske matroser oppfører seg som bøller og mulige voldtektsmenn der de forfølger en stakkars jente i flokk inn i smugene. De vender om da en student stiller seg i veien for dem. Studentene er uenige om virkemidlene i den revolusjonære kampen. Én vil skyte politisjefen hjemme hos sin familie, men klarer ikke å gjennomføre det. Senere skal politisjefen brutalt skyte en demonstrant i ryggen, og deretter vår student da han vil slå ham i hjel med en stein. Under studentens begravelse får vi servert en fantastisk kameraføring gjennom en bygning og ut vinduet på den andre siden, ut i luften over begravelsesfølget ned i gaten.
Igjen kan man tolke at filmen støtter den væpnede kampen. Hadde studenten orket å drepe politisjefen der han satt og spiste frokost med sin familie, ville utfallet vært annerledes. Anstendigheten studenten utviste, var naiv og direkte skyld i at den andre studenten mistet livet i demonstrasjonen og han selv bli drept av politisjefen. Hvis i tvil, ty til våpen!
Siste del omhandler den væpnede kampen. Noen revolusjonssoldater blir fanget og spurt om navn. Alle heter Fidel, som en lojalitetserklæring til Castro og i solidaritet med sine revolusjonære brødre. En kriger på flukt blir tatt vel imot av en bonde og familien hans. Han får mat, men de havner i en diskusjon om den væpnede kampen. Bonden liker ikke våpen. Konfrontert om sitt syn, og bedt om å bidra blir det en krangel. Krigeren må derfor dra videre etter måltidet. Etter et flyangrep hvor bonden mister sin sønn, vil han verve seg til kamp. Igjen møter han krigeren han hjalp, nå med en annen innstilling. Han må selv erobre sitt gevær i kamp. Det klarer han, og blir med styrkene som overvinner presidenten.
Dette er den siste måten filmen promoterer den væpnede kampen på. Bonden burde ha forstått at han ikke kunne forbli nøytral og bare dyrke jorden. Han er også Cuba. Filmen er litt tung på labben når den lar ham bli utsatt for direkte angrep av regimets flyangrep, men budskapet er vel at man ikke kan la være å ta stilling på et tog i bevegelse. Er man med eller hopper man av? Bonden burde ha plukket opp våpen lenge før han mistet sønnen sin, for det skulle han sett komme. Sier filmen.
Filmen er et verk som befinner seg i grenseområdet mot propaganda, men ikke mer enn superpatriotisk Hollywoodfilm om amerikanske krigshelter eller den amerikanske levemåten. Teknisk er filmen uovertruffen, men den klarte aldri å treffe kubanerne med historien sin. Noen mener den ikke speiler det kubanske temperamentet, men heller det russiske. Det melodramatiske var for fremtredende. De mener at brasilianske filmer som Black God, White Devil ligger nærere opp til det kubanske. Historien ble heller ikke prioritert, bildet og det tekniske fikk forrang. Men ingen er uenige i at arbeidet til fotograf Urusevsky er uovertruffent, og at regien til Kalatozov er flott.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Black Dog, White Devil, Memories of Underdevelopment, Letter Never Sent, Battle of Chile, Xala, og White Material.
Øyeblikket: I en så teknisk vellykket og stilsikker film, ville det vært uhørt å ikke trekke frem et eksempel den virtuose kameraføringen i I am Cuba. Og den aller mest imponerende er kameraføringen under studentens begravelse. Kameraet går inn et vindu i øverste etasje, før det sklir gjennom en småskala sigarfabrikk før det går ut gjennom vinduet på motastt vegg. Men det stopper ikke der, det svever vider gjennom luften og henger over begravelsesfølget, helt over til en annen bygning. Helt fantastisk!
Lyd og bilde
4K digital restoration, with uncompressed monaural soundtrack. One 4K UHD disc of the film and one Blu-ray with the film and special features: Til tider overveldende, andre tider litt uskarpt. I tillegg brukes det forskjellige linser som skaper fish-eye effekt, og infrarød filmrull som gjør bildet rart. Men ikke nødvendigvis rart på en dårlig måte. Bildeformatet er 1.33:1 og lyden er mono. Grei lyd, litt tynn.
Ekstramateriale
“I Am Cuba,” the Siberian Mammoth, a 2004 documentary on the making of the film featuring key participants: Dokumentaren på halvannen time leter opp skuespillere og produsenter fra I am Cuba, og intervjuer dem. ICAIC, det kubanske filminstituttet ble grunnlagt 3 måneder etter at Castro tok over Havana. Det ble starten på kubansk revolusjonscinema. Grundig dokumentar om filmens tilblivelse.
Interview from 2003 with filmmaker Martin Scorsese: Han jobbet med Casino og satt fast da han så denne. Da fikk han selvtillit til å fortsette med Casino. Han ble inspirert av filmens vitalitet og måten den fortalte en historie på. Scorsese ville få den ut for å inspirere fremtidige filmskapere. Filmen har ingen hovedkarakter, den rollen har Cuba, eller jorden. Scorsese ser på filmen som en ny start i filmhistorien, som Dogmebevegelsen i Danmark. Filmen ble ikke vist, men satt på hylla. Den hadde hatt ubegrenset med penger, tilganger og tid. Men den viste seg å være for kraftfull, for formalisert og for alvorlig, mener han. 28 minutter inspirerende og smittende møte med Scorsese, en av verdens beste formidlere om film.
New appreciation of the film by cinematographer Bradford Young: Fotograf. Han så mange av disse politiske filmene, som Battle of Chile. I dette videointervjuet på 22 minutter snakker han om de vakre scenene og nærbildene. Vannslangene mot menneskene er blitt et symbol på undertrykking. Den infrarøde filmrullen skaper spesielle svart/hvitt-bilder.
Trailer: Coppola og Scorsese presenterer traileren på nesten 2 minutter. Traileren er fin med flere flotte scener. Kontrast mellom de rike og de fattige, mellom myndigheter og opprørere.
Alternate Russian-dubbed soundtrack: Javel.
An essay by film critic Juan Antonio García Borrero: Mange kubanere følte seg forrådt av Sovjet pga Cubakrisen. De ville slåss. Filmen ble ikke tatt vel imot hverken i Sovjet eller Cuba. Men I am Cuba er en hyllest til revolusjonær vold.
England – 1970 – Donald Cammell og Nicolas Roeg (farger) –105 minutter – Krim, drama, mindfuck
Sammensmelting
Nivå 1 (uten spoilers)
En film i to deler. Vi starter i Londons underverden, hvor Chas (James Fox) briljerer som et brutalt gjengmedlem. En dag går han over streken og må gå under jorden. Både politi og hans egen organisasjon er etter ham. Han får ta dekning i det merkelig huset til den eksentriske rockestjernen Turner, spilt av Mick Jagger.
Nivå 2 (med spoilers)
Ikke se denne filmen om du ikke liker filmer som utfordrer hodet på måter som ikke helt går opp. Vi befinner oss i Lynch-landskap her, med sterke impulser av psykedelia, hurtig klipping og forvrengte bilder. Klipperen Roeg er på jobb her. Selv ikke skuespillerne som spilte i filmen er sikre på hva som egentlig foregikk handlingsmessig. Du er herved advart.
Vi tar en kort oppsummering av handlingen. Chas må altså finne et sted og skjule seg, da han har både politi og sin egen sjef etter seg. Og når vi vet at sjefen er modellert etter Kraybrødrene, eller en sammensmelting av dem, forstår vi at det er best å komme seg unna. Han gjennomgår sin første forandring utseendemessig nå. Chas farger håret og frisyren og våger seg til huset til Turner, rockestjernen. Men Turner har ombestemt seg, han vil ikke ha ham der. Det ender med at han får være på en dag til dag basis.
I huset bor også Lucy og Pherber, som virker mest interessert i å ruse seg. De, kanskje spesielt Pherber, er også ivrige på å utfordre Chas på hans femininitet og identitet. Det blir lekt med parykker og kjoler, sminke og mimikk. Alle de fire menneskene i huset sammenblandes gjennom kameraets blikk. Hvem er hvem og hvilken del er dominant?
Midtveis i filmen kommer det nesten en musikkvideo, hvor Turner er lederen for «organisasjonen» og kommanderer gjengen sin rundt. Har han blitt sammensmeltet med Chas og derfra utviklet seg til Harry Flowers? På slutten av filmen kommer gangsterne til Turners hus, og Chas slipper dem inn. Han skyter Turner, men det ser ut som det er Turner som kjøres vekk av gangsterne, i Chas sitt antrekk. Sammensmeltingen er komplett.
Jeg har lyst til å diskutere denne filmen etter samme mal jeg brukte på Inland Empire, når man ikke er sikker på om man har forstått filmen helt. Jeg ramser opp informasjon og betraktninger som kan være nyttige for tolkningen. Håper det er nyttig for dere som leser dette.
Mye i filmen er tatt fra virkelige hendelser. Harry Flowers er bygget på Kraybrødrene som dominerte Londons underverden på 60-tallet. De var psykopater som også var diagnostisert som paranoid schizofrene. Ronnie Kray var homofil, derfor er gjenglederen i filmen homofil. Vi ser ham ha en ung gutt komme ut fra badet mens han selv er i sengen. Det gjøres ikke noe nummer ut av det.
Kray-organisasjonen fikk en mann ut av fengsel og skjulte ham i et hus i øst-London. Så ble han en risiko for dem, og de fant det best å ta han med på en kjøretur som endte med at de skjøt ham. Det ser ut til å bli Turner/Chas sin skjebne i filmen.
Davis Litvinoff var en fixer i swinging London på 60-tallet. Han var en kamelon, vandret ubesværet mellom underverden, overklassen, det homofile miljøet, kunstnermiljø og forretningsverden. Han skaffet Ronnie Kray de unge guttene.
Litvinoff provoserte Ronnie Kray litt for mye en gang, slik at Kray overtok leiligheten hans. Eller som Kray sa, «merged it». Det samme uttrykket brukes i filmen da Harry Flowers tar bedriften fra en stakkar ved hjelp av trusler og vold.
Da Litvinoff provoserte Ronnie enda et hakk mer senere, ble han banket opp og barbert på hodet. Som sjåføren i filmen. I tillegg fikk Litvinoff kuttet opp ansiktet.
Jagger og Richards fra Rolling Stones ble tatt i et narkoraid på privat fest. Mistanken falt på en mann ved navn Kramer. Litvinoff og en gangster banket ham opp og holdt ham ut av vinduet for å få ham til å tilstå at han tipset politiet. Scenen er tatt med i filmen. Flere gangstere fikk biroller i filmen.
Første og andre del er to forskjellige filmer. Andre del skulle egentlig handle om et narkoraid (!) Men endte med å handle om sammensmeltingen av Jagger og Fox.
James Fox pleide å spille overklasseroller. Her ble han sendt for å bo i øst-London i 3 måneder, for å klare aksenten og se volden.
Chas har masse maskulint skall og stritter imot sin feminine side. Turner har mye femininitet og stritter imot sin maskuline side for å kontrollere volden.
Vet Chas hvem han er? Han er ivrig på å fortelle alle hva han ikke er.
Turner og Pherber bruker dop for å dekonstruere Chas sin aggressive maskulinitet. Til slutt holder Pherber opp et speil for Chas, hvor han ser henne og han i samme kropp.
Forakten Chas hadde for den dekadente Turner, blir til fascinasjon. Turner er blakk nok og fascinert nok av gangsteren Chas til å la ham bo der.
Turnerkarakteren er inspirert av Brian Jones.
Turner har mistet driven og kanskje talentet som gjorde han til en rockestjerne. I Chas vilje til å spille en rolle, ser han driven han selv har mistet. Dette inspirerer ham til å utforske gangsteren i seg selv. For alt er en «performance» være seg i musikk eller kriminalitet.
Filmen diskuterer identitet, personligheter, om det maskuline og det feminine og sammensmeltingen av det i et menneske. Men også om sammensmeltingen av den kriminelle underverden og det kunstneriske dekadente miljøet.
Performance fikk en vanskelig fødsel, men har i årene som har gått fått en ny status og respekt. Filmen var ferdig i 1968, men satt på hylla fram til 1970 siden Warner Brothers ikke ante hva de skulle gjøre med den. James Fox tok 10 års pause fra filminnspillinger etter denne opplevelsen. Han slet med å få filmen ut av systemet. Han nektet å ta dop for å komme i karakter.
Donald Cammell begikk selvmord i 1996. Han skjøt seg, men antageligvis skadet han seg med vilje. Han skjøt seg på toppen av hodet, og det tok 45 minutter å dø. Han så seg selv dø i et speil, og var i en lykkelig, euforisk tilstand.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: The Passenger, Lost Highway, Mulholland Drive, The Long Good Friday og Don’t Look Now.
Øyeblikket: Jeg vil si bruddet hvor Mick Jagger er seg selv, eller Turner, eller gangstersjefen i nærmest en musikkvideo. Hvem snakker han til? Hvem er han? Og hva slags scene er dette? Er det egentlig del av filmen?
Lyd og bilde
New 4K digital restoration, with uncompressed monaural original-UK-version soundtrack: Bildeformatet er 1.85:1. Det er generelt et veldig fint bilde. Det er et par scener hvor kildematerialet er skadet. Eksplosive og skarpe farger, fin dybde og 4k effekt. Monolyden er fin, men mange kule sanger.
Ekstramateriale
Donald Cammell: The Ultimate Performance (1998), a documentary by Kevin Macdonald and Chris Rodley: Cammell ville regissere filmen sammen med Roeg, og den doble regien fungerte fint. Fin dokumentar om den vesentlige overlappingen mellom kunstverden, homofili og den brutale gangsterverden på denne tiden. 70 minutter.
Influence and Controversy: Making “Performance” (2007): Hollywood forsøkte å lage filmer om swinging London, alle var elendige. Performance er autentisk. Man finner noe nytt hver gang man ser filmen. Filmen er en blanding av beste gangsterfilm og beste swinging London-film. 25 minutter.
New visual essay about David Litvinoff, the film’s dialogue coach and technical adviser. Utgivelsens beste ekstramateriale. Litvinoff var en svært fascinerende mann, og denne dokumentaren på 20 minutter er proppfull av informasjon. Vi lærer om de psykopatiske Kraybrødrene, swinging London og de forskjellige miljøene på 60-tallet.
Interviews with the actors: 34 minutter med intervjuer av skuespillerne. Noen av dem innrømmer at de ikke aner hva filmen handler om.
Program on the overdubbing done for the U.S. version of the film: Som i The Long Good Friday ble det laget to versjoner, en som amerikanerne kunne forstå med mildere dialekt. Cockneydialekten er en utfordring. 5 minutter.
Memo from Turner, featuring on-set footage: Her får vi se Jagger bli instruert av Cammell. Handler mye om musikken i filmen. Sammensmelter gangstersjef med rockestjerne i denne scenen. 5 minutter.
Trailer: Handler om sammensmelting. To versjoner av James Fox og to versjoner av Mick Jagger. Handler om galskap, sinnssykdom, fantasi og virkelighet, seksualitet og død. Mye Jagger i monitor. 2 minutter og 46 sekunder.
An essay by film critic Ryan Gilbey and a 1995 article by scholar Peter Wollen: Gilbey har laget et flott essay, meget informativt. Vet mye om tiden og de involverte. Han tolker og hjelper oss med bakgrunnsinformasjon. Wollen har et mer beskjedent bidrag, men gir oss en fin tidsstudie av London. Artikkelen er litt ufokusert.
USA – 1923 – Charles Chaplin (svart-hvitt) –81 minutter – Drama, stumfilm, kjærlighet og tragedie
En seriøs Chaplin
Nivå 1 (uten spoilers)
I en liten fransk landsby har to unge mennesker funnet kjærligheten. Men deres foreldre bifaller ikke, og de bestemmer seg for å rømme sammen. Tilfeldighetene gjør at den unge mannen blir forhindret fra å møte opp på togstasjonen, og hun drar alene til Paris. Det skal gå flere år før de sees igjen.
Nivå 2 (med spoilers)
I 1923 var Chaplin litt lei av å bare lage komedier, han ville ta steget videre. Samtidig ville han ikke lure publikum ved å forlede dem. Han annonserte tydelig at han ikke kom til å spille i sin nye film, at det ikke var en komedie, men et seriøst drama. Alt dette gjorde at folk ikke gikk og så filmen. Men kritikerne var godt fornøyde.
Historien er enkel nok. To fedre vil kontrollere sine barn, og godtar ikke deres valg av partner. Dermed vil de to elskende rømme sammen til Paris. Men belastningen av krangelen med sønnen, gjør at hjertet gir etter for faren. Han dør i godstolen sin, elegant symbolisert ved en rykende pipe som ligger på gulvet. Mor og sønn må stå sammen i sorgen. Jenta står på jernbanestasjonen på vei til Paris og venter på kjæresten sin, forgjeves. Hun anser seg sviktet, hun vet jo ikke om dødsfallet. Hun drar alene til Paris.
Ett år senere møter vi henne, Marie, igjen. Vi er i Paris på en fasjonabel restaurant. Her vanker den absolutte fiffen i Paris, og den rikeste ungkaren er Pierre. Med seg har han Marie, som har blitt en elskerinne for Pierre. Slik jeg forstår uttrykket «a woman of Paris», er det en elskerinne som man gir underhold i form av penger, leilighet og restaurantbesøk/spandering. Leiligheten har en kommode med Pierres klær, som Chaplin diskret formidler uten å gjøre noe nummer av det. Det var mange hensyn å ta for at filmen ikke skulle oppleves usømmelig. Allikevel ble filmen forbudt i flere delstater i USA.
En dag leser en venninne av Marie at Pierre skal gifte seg med Leslie. Hun gjør Marie oppmerksom på det, men Marie later som ingenting. Inni seg er hun knust. Da Pierre inviterer henne ut, orker hun ikke. Han sier at dette ikke forandrer deres ordning som elskere, men Marie er ikke i humør til å gå med ham. Dette er noe Pierre ikke forstår. Når hun ikke vil være med, går han bare. Hun er ikke i godt nok humør for ham. Dette er egentlig overfladiske Pierre i et nøtteskall, sammen med den rike mannens mangel på empati.
Marie blir invitert på en fest av en venninne senere på kvelden. På trass sier hun ja, som en reaksjon på Pierres ufølsomhet. Hun leter etter huset hvor festen skal være da hun møter på en ung mann hun kjenner, som bor sammen med moren sin. Det er Jean, kjæresten fra den lille landsbyen. Han er nå kunstner i Paris, tro mot sin natur.
Resten av filmen handler om hvordan Marie velger mellom ekte kjærlighet med Jean, og det gode livet som Pierre kan skaffe henne. Moren til Jean er avgjørende for Maries valg av Pierre, da hun overhører henne karakterisere henne som en dårlig kvinne hun ikke ønsker for Jean. Dette skal føre til tragedie.
Jean forsøker en siste gang å vinne tilbake Marie. Da det mislykkes, tar han sitt eget liv. Moren finner revolveren han brukte, og drar til Marie for å drepe henne. Marie er grunnen til sønnens selvmord. Men Marie er ikke hjemme, hun er hjemme i Jeans og morens hus, gråtende ved Jeans døde kropp. Da moren kommer hjem, smelter hjertet hennes ved synet og de gråter sammen.
Filmen avsluttes ved at vi ser at moren til Jean og Marie har startet et barnehjem sammen. Pierre kjører forbi uten å gjenkjenne Marie, noe som bekrefter hans overfladiskhet. De to kvinnene har virkelig funnet sammen i den store tragedien. De har mislikt og hatet hverandre gjennom frykten for å miste Jean, hver på sin måte. Nå som han er borte, vender de seg til hverandre. Det er ganske flott, egentlig.
Pierre er en kjempeinteressant karakter, glimrende spilt av Adolphe Mendjou. Alle karakterene i filmen har sine gode og dårlige sider. Pierre har sin arroganse og kyniskhet. På den gode siden er det gode humøret og raushet. Kanskje lett når man er så rik at man ikke merker at man er raus, men likevel. Vi må legge godviljen til her. Hans penger er kilden til hans arroganse. Han har sett hva penger kan skaffe og hva slags virkning penger har på mennesker. Derfor er det så frustrerende at han får rett når han er kynisk, og desto mer tilfredsstillende når noen klarer å bryte med pengene og motbevise slike mennesker.
For å utdype, la oss se på en scene med Pierre og Marie. Marie har forstått at Jean hadde en god grunn for ikke å dra til Paris med henne den kvelden faren hans døde. Hun slites mellom Jean og Pierre. Pierre forstår ikke at det skal være noe å lure på. Hun har da alt hun trenger, leilighet, kjoler og tjenere. Det er det som er viktig. Jeg mistenker han for ikke å forstå ord som kjærlighet og respekt. Marie blir rasende og kaster perlekjedet ut av vinduet. En boms plukker det opp på gata og tar det med seg. Marie får panikk og løper etter ham og tar det tilbake. Marie har nettopp bevist at Pierre har rett, og det synes han er så gøy at han får krampelatter. Nedlatende og irriterende!
Chaplin gjør noen fine grep ved bruken av symboler. For å vise Pierre flyktige omgang med Marie, lar Chaplin han spille på saksofonen ganske så lemfeldig. Symbolikken blir fullført i en senere scene da en av Maries venninner bruker saksofonen som askebeger.
Pierre, som menneske og som representant for en dekadent livsstil, blir kontrastert av Jean, den enkle og rettskafne som ikke viker fra sitt kall som kunstner. Han tar seg av sin mor etter hans far døde, i stedet for å halse etter Marie til Paris. Deres Parisleilighet, som Marie finner på leting etter festen, står i grell kontrast til standarden Marie har lagt seg til. Men hun velger Jean over Pierre, helt til hun overhører moren kritisere henne overfor Jean, og kaller henne «en slik kvinne», altså hore. Da reiser Marie tilbake til Pierre. Og han får rett igjen.
Chaplin hadde sin særegne måte å jobbe på. I A Woman of Paris trengte han ikke å konsentrere seg om sin egen skuespillerprestasjon, så han gikk all in på regisiden. Blant annet krevde han at alle replikkene skulle sies, selv om det var en stumfilm. Det høyner troverdigheten i skuespillet. Og han filmet alt kronologisk. Det vil si at om scene 1, 4 og 9 skulle filmes i kjøkkenet, ble de ikke filmet i samme pulje. De dro fram og tilbake mellom lokasjoner. Fordelen med dette er at alle skuespillere er på samme sted i historien, med karakterens utvikling naturlig for dem. Chaplin likte å bruke omgivelser for å fortelle noe om sinnstilstander. For eksempel er huset Jean og foreldrene bor i mørkt, med vegger malt i mørke farger. Det oppleves knugende og moraliserende.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Sunrise, Monsieur Verdoux, Pandora’s box, Blue Angel og Carnal Knowledge.
Øyeblikket: Da Jean skyter seg selv ved fontenen. Nå er det ingen likhet mellom denne filmen og Chaplins komedier, og steget er tydelig tatt over i den seriøse filmen.
Lyd og bilde
New 4K digital restoration of the 1976 rerelease version, with uncompressed monaural soundtrack featuring a score composed by director Charlie Chaplin: Denne filmen er over 100 (!) år gammel, og vi er så heldige å kunne se den på bluray. Her er det minimalt med skader, kontrast og detaljer er fint. Fokus er akkurat der det må være, litt uskarpt foran, bak og på siden. Lyden består av to forskjellige lydspor, et laget av Chaplin selv fra 1923 (mono), og et fra 2005 (stereo) av Timothy Brock. Bildeformatet er 1.33:1.
Ekstramateriale
Alternate score from 2005 created by conductor Timothy Brock, based on music by Chaplin, presented in uncompressed stereo: Hørte litt gjennom det, er ikke så opptatt av filmmusikk. Det første fra 1923 var fint nok for meg.
Introduction by Chaplin scholar David Robinson: Intro på 5 minutter hvor Robinson snakker om Chaplins ambisjoner, mottagelse og anmeldelser.
New video essay by Chaplin biographer Jeffrey Vance: Det subtile skuespillet i denne filmen inspirerte Sergej Eisenstein, Michael Powell og Ernst Lubitsch. Dette videoessayet tar for seg aspekter ved Chaplins karriere og analyserer også A Woman of Paris noe. 23 minutter.
Chaplin Today: “A Woman of Paris,” featuring interviews with actor Liv Ullmann and filmmaker Michael Powell: Chaplin stiftet United Artists sammen med Mary Pickford, Douglas Fairbanks og D.W.Griffith. Michael Powell roser filmen og kaller den en film for voksne. Den lærte ham hva en film kan være. Liv Ullmann følger opp, dette er en realistisk film hvor menneskene har gode og onde sider. To kvinner driver en mann til selvmord, og innser det over liket hans. Ullmann har alltid gode betraktninger om filmer. 26 minutter.
Archive Commentary: About “A Woman of Paris,” a documentary by Arnold Lozano, managing director of Roy Export S.A.S: Forteller om filmens produksjon. Så der. 9 minutter.
Excerpts from an audio interview with Chaplin Studios cinematographer Roland Totheroh: Dette var kort og intetsigende. Neste!
Deleted shots from the original 1923 film: Små detaljer er kuttet. Så vidt jeg kan se er det uproblematisk. 14 minutter.
Archival footage: Grunnleggerne av United Artists signerer kontrakten. Det er del av en større PR lansering. Chaplin klovner og gjør seg til. 3 minutter.
Trailers: 1976 rerelease – Lang, med voiceover. Tar med opplysninger om Chaplins karriere. 2 minutter og 40 sekunder.
2023 rerelease – Mer direkte og kortere. Med skryteplakater fra anmeldelser. 1 minutt og 25 sekunder.
An essay by critic Pamela Hutchinson and notes by Brock on the 2005 score: Essayet er glimrende! Les det. Brock sine tanker rundt hvordan han jobbet fram filmmusikken basert på Chaplins egen musikk er interessant.
USA – 1975 – Arthur Penn (farger) –100 minutter – New Hollywood, Neo Noir, privatdetektiv
Springer til F6, sjakk matt
Nivå 1 (uten spoilers)
En hardkokt privatdetektiv, Harry Moseby (Gene Hackman), tar på seg et oppdrag for å finne en tenåringsdatter, Delly (Melanie Griffith), som har stukket av. Oppdraget tar ham til Florida Keys, filminnspilling i New Mexico og etterforskning hjemme i Los Angeles. Samtidig må han holde ut et havarert ekteskap.
Nivå 2 (med spoilers)
Tittelen er ganske så smart. Night Moves kan også være Knight Moves, altså ridderbevegelser. Vi kan se Hackman som en ridder i skinnende rustning som får i oppdrag av den onde dronningen å finne den forsvunne prinsessen. Tittelen henspiller da på etterforskningen som Moseby gjør.
Moseby er opptatt av sjakk. Han liker å spille om igjen berømte parti, eller deler av parti. Et av dem innebærer at en av spillerne kunne ha vunnet i løpet av 3 trekk, men han forstår ikke situasjonen foran seg. I stedet taper han. Han kunne ha vunnet ved å bevege hesten (knight) i 3 trekk på rad. Moseby ser heller ikke løsningen på mysteriet som er rett foran ham, men fortsetter å bevege seg to ruter frem og en til siden.
Arlene Iverson ser ut til å ønske datteren Delly tilbake kun fordi hun selv lever av fondet Delly disponerer. Men da må Arlene bo i samme hus. Ellers er forholdet mellom dem iskaldt. De krangler hele tiden de ser hverandre, og rett etter Moseby har levert Delly hjem, er krangelen i gang igjen. Med en ny elsker for Arlene og en luguber kjæreste, Quentin, på plass for Delly.
Denne Quentin er Mosebys første ledetråd om vi spoler litt tilbake, til da Moseby fikk oppdraget. Han var kjæresten hennes, til de dro til New Mexico og hun forlot ham for stuntmannen Marv Ellmann. Han er også pilot. Quentin er mekaniker, og holdt flyet til Marv i orden, selv etter han slo ned Quentin og tok dama hans.
Dette er en intrikat film, som midtveis egentlig gjør alt så komplisert at vi er ment å gi litt blaffen i handlingen. Litt som i The Big Sleep, hvor manusforfatter William Faulkner selv sa at han ikke visste helt hvem som hadde gjort hva, og mente han manglet en morder eller to. Uansett, vi forstår til slutt at stefaren til Delly, Iverson, og Marv Ellmann har smuglet statuer ut av Mexico. Regissøren Ziegler viser seg å være en psykopatisk drapsmann som dreper både Quentin, Ellerman, Paula og Delly, før han skyter Moseby og krasjer flyet sitt inn i båten hans. Dette legger grunnlaget for en flott sluttscene, med Ziegler druknende i under glassbunnen i båten med Moseby som tilskuer.
Regissør Arthur Penn nevner ikke Kennedy-attentatene på settet, men filmens karakterer er opptatt av disse temaene. Amerikanerne mistet litt piffen av disse drapene, noe som tydelig kan tolkes ut av paranoia og konspirasjons-thrillerne på 70-tallet. I tillegg kom et tungsinn og en håpløshet inn i den offentlige diskusjonen som film er del av. Paula har utlegninger om politiske spørsmål mens/før hun har sex med Moseby. Et nøkkelspørsmål som Paula kommer med, er interessant. «Do you ask these questions because you want to know the answer, or is it just something you think a detective should do?” Og det Harry svarer – “I just want you to know I’m here”, kan tolkes som et tilbud om hjelp, men også som et desperat rop om annerkjennelse på et eksistensielt plan.
På privaten sliter Moseby med et ekteskap som er i oppløsning. Selv om han er en dyktig etterforsker, har han ikke forstått at kona er utro. Han drar for å hente henne etter et kinobesøk, og ser henne ta følge med en annen mann i bilen. Han følger etter dem, og ser dem kysse. Vel fortjent for Harry Moseby når han ikke vil bli med kona og se en Eric Rohmer-film. Det var like kjedelig som å se maling tørke, må vite.
Innimellom etterforskningen må han håndtere denne nye situasjonen. Han konfronterer elskeren, men det foregår veldig sivilisert. Med kona opptrår han ganske passivt-aggressivt, og de rekker aldri å snakke helt ut. Kona har ikke gitt ham helt opp, hun venter på at hans intelligente og følsomme side skal få mer plass. Og han har tilløp, men sin sjakkinteresse og anstendighet. Men hun holder på å miste tålmodigheten med det macho og sarkastiske i ektemannen. Spesielt når det kombineres i en filister og homofob med en hånlig tone.
Hun er heller ikke særlig imponert med yrkesvalget hans. Selv gjør hun det bra som antikvitetshandler. Han har lite eller ingenting av oppdrag. Han må låne lommepenger av henne. Men han nekter å kaste integriteten sin over bord og ta en stilling i en «informasjonsfabrikk», som han kaller de større detektivbyråene. Oppdraget han får hos Arlene Iverson gir ham $125 om dagen pluss utlegg, ca 7500 kr i dag.
Vi som publikum forstår handlingen i filmen samtidig som Harry Moseby. Her er ingen allmektig fortellerstemme eller scener uten Harry som forteller oss informasjon Harry ikke har. Hackman har evnen til å vise hva han føler på en subtil måte. Han blir dermed mer sympatisk enn Sharps manus opprinnelig signaliserte. Hackmans evne til å gi liv til replikker var også noe som var en positiv overraskelse for manusforfatteren. Moseby er anstendig og en isolert og ensom innadvendt mann. Han hånes ofte med detektivklisjeer i filmen. Elskeren til kona hans spør om han skal slå til som en Sam Spade ville gjort. Paula spør om han spør disse spørsmålene fordi han bryr seg eller fordi han tror det er det en detektiv ville spurt om.
Quentin (James Woods) er en drittsekk, men han snakker også brutalt ærlig noen ganger. Han er hard med Moseby som frakter Delly tilbake til Arlene. Moseby gjør alt for penger, han har ingen skrupler, mener Quentin. Det oppstår full krangel rett etter at Moseby har levert Delly til moren. Moseby kjører avgårde, setter opp farten, ruller opp vinduet for å beskytte seg og følelsene sine, og ser ut som han angrer seg allerede.
Night Moves er en film som bryter med våre forventninger, spesielt gjennom klippingen. Klippene kommer ofte litt før vi venter det, som gjør at vi må reorientere oss brått. Jeg tok som en selvfølge at vi kom til å få høre hva Delly hadde lagt igjen på svareren til Moseby. Vi fikk jo bare høre første del før han blir avbrutt. Men det får vi aldri vite.
Ziegler er den joviale regissøren som virker åpen og hjelpsom. Jeg oppfatter ham som en stødig kar som Moseby kan lene seg litt på for hjelp. Kanskje skulle jeg vært mer alarmert da Ziegler utviser et voldsomt temperament mot unggutten på baren. Men han redder seg inn så elegant, og skylder på at han er sliten. Allikevel, her demonstrerer han sitt potensiale for vold. Flere har stilt spørsmålstegn ved at han kan fly et sjøfly og skyte mot Moseby samtidig, med en brukket arm. Men er vi sikre på at gipsen og bruddet er ekte?
Fun fact fra filminnspillingen – Stuntkvinnen for Jennifer Warren nektet å dykke i vannet siden det fløt av død fisk som tiltrakk seg hai. Jennifer dykket da Penn ba henne om det. De hadde tross alt en utkikksbåt som speidet etter hai. Problemet var at de ikke ville stoppe innspillingen selv om det faktisk kom hai i sonen.
Filmingen av ulykken i filmen kan minne om Zapruderfilmen fra Kennedyattentatet. Penn ble radikal politisk fra 1968 og utover 70-tallet. Det var mye som skjedde i denne perioden med de nevnte attentatene, Munchenterroren og Watergateskandalen. Penn forsøkte å få følelsen av dette inn i filmen, mens manusforfatter Sharrp trakk i retning av studie av maskulinitet i Night Moves. Resultatet ble suverent.
Melanie Griffith har her sin første rolle, og hun er datter av Tippi Hedren. Filmen ble ikke en kommersiell suksess, og fikk blandet kritikk. Men er nå anerkjent som en klassiker fra New Hollywood. Jeg har sett den 3 ganger, og det er først nå den sitter. Vet ikke hvorfor den trenger flere gjensyn, men den har ikke festet seg hos meg før om årene. La det ikke være tvil, dette er en kjempefilm!
Filmen var del av 70-tallets kyniske og pessimistiske tradisjon. Tiåret var preget av de to Kennedy-attentatene og ikke minst drapet på Martin Luther King. Filmen ble laget i den ånd, men innen den ble lansert hadde Haisommer kommet og gått, og forandret amerikansk film for alltid. Kritikerne likte filmen, mens publikum var mettet på pessimistiske filmer.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: The Long Goodbye, Parallax View, Three Days of the Condor, The Conversation, Klute, The Drowning Pool og Chinatown.
Øyeblikket: Sluttscenen. Alle de små hintene om litt kronglete sikt til motivet, kommer sammen i sluttscenen. Tidligere har vi sett gjennom sveisemaske, speil og vinduer for å vise forvrengte bilder av viktige karakterer. Denne gangen er det gjennom bunnplata i båten som består av glass for å se havbunnen. Nå ser vi Ziegler som langsomt drukner i sjøflyet sitt. Zieglers synspunkt opp mot en fortvilt Moseby er nesten mer sjokkerende enn å se den druknende Ziegler fra Mosebys øyne.
Lyd og bilde
New 4K digital restoration, with uncompressed monaural soundtrack. One 4K UHD disc of the film presented in Dolby Vision HDR and one Blu-ray with the film and special features: Røft bilde. Utvaskede farger, dempet overordnet inntrykk. Men samtidig herlig filmlikt med gode detaljer. Min beste indikator på å skille 4k og bluray er å se på skilt. Butikkskilt, bilskilt, gatenavn, det er det samme. Du vil forstå hva jeg mener. Og her er 4k på jobb. Nydelig! Formatet er 1.85:1. Lyden er fin, selv om det kun er mono. Jeg savner ikke masse aktivitet i bakhøyttalerne.
Ekstramateriale
New audio commentary by Matthew Asprey Gear, author of Moseby Confidential: Et kontrollert og informativt spor. Lærerikt.
New audio interview with actor Jennifer Warren: Hun var tiltenkt rollen som kona til Moseby, men ønsket seg rollen som Paula. Hun identifiserte seg mye mer med henne. Å jobbe med Hackman var en opplevelse. Ble faktisk venn med unge Melanie Griffith, selv om aldersforskjellen var stor. Filmen ble markedsført som en actionfilm, noe som var helt feil. Studioet hadde ikke lenger tro på filmen. Men de involverte holdt kontakten, siden de brydde seg om filmen. 17 minutter.
Interview with director Arthur Penn from a 1975 episode of Cinema Showcase: Arthur Penn mener filmen er mye mer enn en detektivfilm. Den ligner på Chinatown. Penn er ingen tilhenger av auteuruttrykket, han mener film er et samarbeidsprosjekt. 19 minutter.
Interview with Penn from the 1995 documentary Arthur Penn: A Love Affair with Film: 20 år senere dukker han opp i dette klippet på 5 minutter. Han forteller om hvordan han lot “glass”-motivet ble gjentatt i filmen til det ender med at vi gjennom båtbunnen ser Ziegler dø.
The Day of the Director, a behind-the-scenes featurette: Klipp fra innspillingen. Fin liten sekvens på 8 minutter.
Trailer: Fin balanse mellom mysteriet og privatlivet. Her blir filmen lansert riktig, ikke slik den ble markedsført som først. 2 minutter og 15 sekunder.
An essay by critic Mark Harris: Veldig godt essay, skrevet av en god forfatter. Inspirerende innhold og ordentlig godt språk. Har lekt seg med hva filmtittelen kan spille på.
The Criterion Collection
Hei!
Her vil det komme anmeldelser, tanker og generelt ord om Criterion Collection på norsk. Criterion Collection er en amerikansk DVD, 4k og Bluray serie, som utgir filmklassikere og viktig samtidsfilm. Verdens desidert mest anerkjente utgivelser, med over 1200 utgivelser til nå. Og flere utgis hver måned. Sjekk gjerne ut criterion.com.
Utgangspunktet for bloggen er at jeg er en samler av disse utgivelsene og har alle opp til nå. Jeg fikk lyst til å skrive litt om filmene, siden det finnes så mange skjulte skatter i Criterion Collection. Bloggen passer best for de som har sett filmen en gang, og fikk lyst til å forstå mer av den. Så kan de se filmen om igjen. Håper leserne blir inspirert og nysgjerrig på kvalitetsfilm.
For spesielt interesserte kan jeg nevne at filmene blir sett på en Sony VPL-XW5000ES 4k Projektor og elektrisk styrt lerret, med en OPPO BDP-203 EU sonefri Bluray- og DVD-spiller til DVD og Bluray. 4k spilles av på en Reavon UBR X100 spiller. Lyden besørges av en 5.1 system med Yamaha 3080 surroundforsterker, Proson høytalere og en Dali subwoofer E-12. Husk at Criterions Blu-ray filmer er region A låst, så du trenger en sonefri Blu-ray spiller. Men alle titlene som finnes på Blu-ray, finnes også på DVD. 4k er sonefri.
