USA – 1973 – Peter Bogdanovich (svart-hvitt) –102 minutter – Drama, Depresjonen, svindel
Tidenes barneskuespiller
Nivå 1 (uten spoilers)
De harde 30-årene i USA. Lille Addie (Tatum O’Neal) mister moren sin ved filmens begynnelse. En noe slesk mann, Moze Pray (Ryan O’Neal), dukker opp i begravelsen og ender opp med å ta med seg Addie til Missouri og hennes tante. Sammen skal de svindle seg gjennom Amerika.
Nivå 2 (med spoilers)
Moren til Addie er med stor sannsynlighet en prostituert. Vi forstår såpass i samtalen Addie har med Imogene midtveis i filmen. Imogene forteller om Trixie, og Addie må innrømme at moren opplevde noe av det samme. Moze Pray var nok en fast kunde av henne, og jeg tror at han også var Addies far. Det er noe med Addies standhaftighet i denne oppfatningen, at hun har hans hake. Det kan være ønsketenkning, men jeg tror Moze selv også føler det.
Moze tar altså med seg Addie fra begravelsen og lover å få henne til Missouri. Men hun er kun et middel for å skaffe seg raske penger. Ved å vise henne fram for broren til mannen som er ansvarlig for Addies mors død, inngår han et forlik verdt 200 dollar. En trussel om langvarig rettsak hjelper også på. Deretter kjøper han togbillett til Addie og sitter igjen med en fin gevinst. Han kan til og med kjøpe seg en bil.
Addie har andre planer. Hun lager en scene på kafeen, og Moze må ta henne med i bilen. Slik blir Addie eksponert for Moze sitt levebrød, han er en småsvindler uten noen form for skrupler. Metoden er som følger: Et par kasser med billige bibler blir kjøpt. Dødsannonser blir studert, og navnet til enken blir inngravert på bibelpermen. Så drar han til enken og sier at han hadde en avtale med enkemannen om å selge ham en deluxebibel med hennes navn på. Enken blir så rørt at hun gladelig betaler restbeløpet på bibelen, vanligvis 11 dollar (12 dollar minus depositum på 1 dollar, som avdøde hadde betalt).
Addie ser dette utspille seg fra bilen, og munnen hennes vender seg i en grimase av vemmelse. Senere skal hun justere disse prisene fra gratis til 24 dollar, ettersom hvor god råd familiene har. En stor barnefamilie får bibelen siden den var “forhåndsbetalt”. En rik kvinne må ut med 24 dollar siden det var Extra-deluxe-utgaven. Moze klarer ikke å ha en moral, han er fremmed for medfølelse med ofrene sine.
Den unge jenta er kun 11 år, men lærer fort de ulike metodene for å dra inn penger. Om hun slipper å lure vanskeligstilte mennesker, viser det seg at hun er et naturtalent på området. Noen ganger er det hun som ser muligheter ikke engang Moze ser. Og hun finpusser metodene. Det går fint helt til de lurer en bootlegger, altså en som selger alkohol under forbudstiden. De stjeler brennevin fra ham og selger flaskene tilbake til ham. Problemet er at han er bror til byens sheriff. Etter en flukt fra sheriffkontoret, blir de innhentet i en annen by. Her blir Moze rundjult og fratatt alle pengene.
Nå må de enten begynne helt på nytt, eller skille lag. Tiden har kommet for å levere Addie hos hennes tante. Tanten virker som et godt menneske, som har ventet på Addie i spenning. Men Addie kjenner at dette blir feil for henne, og rømmer huset mens tanten er på kjøkkenet. Moze kan ikke annet enn å ta henne med i bilen igjen, og ferden gjennom USA fortsetter. Slik ender filmen.
Den eneste gjenlevende slektningen Addie har, er tanten i Missouri. Om da ikke menneskene i morens begravelse har rett, at Moze ser ut som han er slekt med henne. Da de snakker om at de to har lik hake tennes et håp i Addie, som hun aldri skal slippe. Om det betyr at hun må slåss for å være med Moze, får det være slik. Trixie Delight, selskapspike og eksotisk danser, er helt klart en konkurrent. Ved hjelp av list og sin nyvunne menneskekunnskap, manipulerer hun alle rundt seg til Moze forstår at Trixie ikke er kvinnen i hans liv. Gamle vaner er vonde å vende, og hun har sex med resepsjonisten (for Addies penger). Igjen er det kun Addie og Moze.
Peter Bogdanovich er en av de mest kunnskapsrike og filmhistorisk oppdaterte New Hollywood-regissørene. Han lagde gjerne filmer i svart-hvitt, som Paper Moon og The Last Picture Show. I Paper Moon rettferdiggjør han valget med at 30-tallet føles litt svart-hvitt og at skuespillerne ville blitt for livlige i farger. Fraværet av farger demper også komedien.
Navnet Paper Moon har med falskhet å gjøre. Fotografiet som Addie tar på tivoliet uten Moze, symboliserer dette. Han lovet å bli med, men kom aldri. Falskhet, slik pappfiguren av månen ikke er den virkelige månen. Svindel og lureri, slik livet deres sammen er.
Tatum o’Neal, datteren til hovedrolleinnehaver Ryan O’Neal, gjør en helt fantastisk rolle her. Hun var 10 år under innspillingen, og vant Oscar for prestasjonen. Jeg har aldri sett en bedre barnerolle og prestasjon enn denne.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: The Sting, Bonnie and Clyde, Ace in the Hole, Alice in the Cities og Oliver Twist.
Øyeblikket: Må bli en av scenene hvor Tatum O’Neal briljerer, og da velger jeg scenen i kafeen. Hun lar ikke Moze slippe unna med å sette henne på toget. Hun lager en scene, slik at han må gi seg og ta henne med i bilen. For et naturtalent hun er! Så mange replikker hun klarer å lære seg i filmen, i lange, sammenhengende scener.
Lyd og bilde
New 4K digital restoration, with uncompressed monaural soundtrack. One 4K UHD disc of the film presented in Dolby Vision HDR and one Blu-ray with the film and special features: Et absolutt strålende bilde i svart-hvitt. Nydelige detaljer, som mønster og små tegninger på skjorter. Skrift som kan leses på en bok bak i rommet. Bogdanovich lyste opp både forgrunn, midtfelt og bakgrunn i bildet, slik at alt ble skarpt. Det hadde han lært av Orson Welles. Kontrast er ypperlig, og dette 4k-bildet er en nytelse. Lyden er robust og gjør jobben i alle sammenhenger. Mono kan være bra det!
Ekstramateriale
Audio commentary featuring director Peter Bogdanovich: Dette var den første av kun tre filmer som ble laget av produksjonsselskapet The Director’s Company. Medlemmer var William Friedkin, Francis Ford Coppola og Peter Bogdanovich. De andre filmene var The Conversation og Daisy Miller. All lyd er fra opptak der og da, og all musikk kommer fra kilder i filmen. Bortsett fra første og siste sang. Godt kommentarspor, selv om opplysninger fra annet ekstramateriale blir gjentatt. Men det er nesten ikke til å unngå.
Introduction to the film by Bogdanovich: Som alltid når Bogdanovich er inkludert på ekstramateriale, er det bare å kjøre Orson-Welles-bingo. Hvor lang tid tar det før Bogdanovich nevner «sin gode venn» Orson Welles. Denne gang tar det 3 minutter. I denne 9 minutter lange introduksjonen til filmen, forklarer Bogdanovich hvorfor han ikke kutter en lang scene som krevde mange tagninger. Det har å gjøre med å bygge opp spenningen. Klipp bryter den følelsen av at noe bygges opp.
New video essay by Bogdanovich biographer Peter Tonguette: Paper Moon ble en mulighet for Bogdanovich etter at en drømmewestern med John Wayne, Henry Fonda og James Stewart kollapset. Polly Platt overbeviste ham om at dette var en film verd å lage. 25 minutter,
Three-part making-of documentary featuring Bogdanovich, production designer Polly Platt, associate producer Frank Marshall, and cinematographer László Kovács: Sånn passe interessant. Typisk når studioer skal lage «making of» smådokumentarer. Mye er reprise fra annet ekstramateriale på disken. Til sammen 34 minutter.
Archival interview with Platt: Hun forteller at produsent Robert Evans ikke ville ha med Ryan O’Neal, siden han lå med Ali McGraw under innspillingen av Love Story. Hun deler sine tanker som produksjonsdesigner. Interessant. For eksempel må man vite om spesielle fakta fra tiden man portretterer. På 30-tallet, som Paper Moon er fra, hadde man gjerne biler som var 30 år gamle før de ble skiftet. Dermed måtte bilene i filmen være fra 1900-1910. 18 minutter lang dokumentar.
Excerpts from a 1973 episode of The Tonight Show Starring Johnny Carson featuring Bogdanovich and actors Ryan and Tatum O’Neal: Et livlig intervju hvor de tre forteller om innspillingen av Paper Moon. Greit nok. 11 minutter.
Location-scouting footage with audio commentary by Marshall: Staben fikser opp forfalne bygninger om de kan brukes i filmen, som for eksempel jernbanestasjoner. Så må man huske å få opp riktig skilt og sette noen filmer fra perioden i gatene. 16 minutter ganske fin dokumentar. Positivt overrasket.
Trailer: En veldig god og spesiell trailer. Morsom og original. Klipp fra innspilling og tabber, det har jeg aldri sett før i en trailer. Gøy!
An essay by critic Mark Harris: Kjempefint essay som tar for seg filmen, regissøren, boken og skuespillerne. Lærerikt og konsentrert om det essayet bør ta opp. Forbilledlig.
USA – 2007 – Joel Cohen og Ethan Coen (farger) –122 minutter – Action, Thriller
En eksistensiell western av vår tid
Nivå 1 (uten spoilers)
Vest-Texas på begynnelsen av 1980-årene. Llewelyn Moss (Josh Brolin) kommer over en koffert med penger, på en slagmark hvor alle involverte er drept. Men en koffert full av penger vil bli savnet, og dermed settes leiemorderen Anton Chigurh (Javier Bardem) på sporet av Moss. Og Chigurh er ikke en du kan diskutere med, han er prototypen på voldelig psykopat.
Nivå 2 (med spoilers)
Strukturen i denne filmen er bygget opp ved å følge tre menn. Llewelyn Moss som er på flukt med pengene, Anton Chigurh som er på jakt etter ham, og sheriff Ed Tom Bell (Tommy Lee Jones) som forsøker å redde Moss. Samtidig som spenningen ligger i katt og mus jakten, føler jeg at filmen helst vil få fram et budskap om verdens tilstand, om hvor galt det har blitt. I No Country for Old Men er det Ed Tom Bell sine tanker som får farge vår opplevelse av tiden vi lever i.
Bell vil pensjonere seg fordi han føler seg overveldet. Og det han føler seg overveldet av er menneskets ondskap og råskap. Det har bare blitt verre. Bells hjelpeløse tolkning av dette, er en oppfattelse om at noe gikk galt da vi sluttet å si «yes, sir» og «no, ma’am». Gamle, hvite menn mimrer om hvordan det var, og hvordan det har blitt. Det er vanskelig å si de har feil om nåtiden (1980-tallet), men det var ikke så bra i deres glanstid litt bak i tid heller. Men det er vel vanskelig å tenke at det kunne være noe galt med en tid hvor de satt med all makt. Et fint trekk ved filmen er de korte samtalene mellom Bell og hans kone som gir ytterligere innsikt i Bells tanker og drømmer.
En ondskap som manifesterer seg gjennom Chigurh er vanskelig å forstå. Han minner meg om Terminator, en organisme fullstendig uten empati eller moralske vurderinger. Et slikt menneske vil alltid vinne, siden vanlige mennesker hemmes av moral og medfølelse i alle situasjoner i livet. Chigurh vil ikke nøle med å skyte Moss på en lekeplass full av barn. Om han hadde forkastet idéen, ville det vært at risken for å bli tatt var for stor.
Av de tre hovedpersonene, er det kun Chigurh vi ikke blir kjent med. Det trengs ikke, Javier Bardem spiller ham så godt og innsiktsfullt at vi leser ham som et symbol for ondskap med minimalt med informasjon. Han både er, og ikke er, menneskelig. Kanskje er det som først og fremst kjennetegner det å være menneske viljen til ondskap? Kombinert med egoisme og en stor dose dumskap? Filmens mest grufulle scene må være drapet på sheriffbetjenten som har klart å arrestere Chigurh. Ved hjelp av tøyelige lemmer får han håndjernene på forsiden av kroppen, og dermed er betjenten dødsdømt. Ansiktsuttrykket til Chigurh mens han klemmer livet ut av sitt offer er ubetalelig og urovekkende. En psykopat på jobb her altså, på toppen av sin karriere.
Llewelyn Moss og kona Carla Jean Moss har et fint og ømt ekteskap. De er så trygge på hverandre at de har en både frekk og ironisk tone seg imellom. Men vi merker kjærligheten mellom dem tydelig. Som scenen hvor Llewelyn kommer sent hjem, bærende på en fremmed koffert. Hva har du i kofferten? Masse penger. Det skulle jeg likt å se… Eller da hun spør om hvor han har fått pistolen i bukselinningen fra. Fra «få-stedet». Og hvis hun ikke slutter å mase skal han ta henne med på soverommet og gi en henne en omgang i senga. Ikke lov for mye nå, repliserer hun.
Llewelyn forstår at han har noen etter seg, og sender kona til moras bopæl. Selv drar han fra motell til motell, med psykopaten i hælene. Han klarer å utmanøvrere ham en stund, men det hele kommer til et klimaks som bare kan ende på én måte, Llewelyn liggende død på et motellrom. Dette klimakset i filmen, som filmen har bygget opp til, blir på mesterlig og kontroversielt vis forbigått i stillhet. Her gjør Coenbrødrene det eneste mulige, sett i forhold til deres valg av tema i filmen. De viser ikke et vanlig dramaturgisk høydepunkt, det endelige oppgjøret mellom skurk og helt, med så mye vold som kan forsvares. I en film som diskuterer vold, måtte det bli slik. Vi ser korte glimt fra etterspillet av oppgjøret som har vært og Llewelyn som ligger død på gulvet.
Som ventet er det Chigurh som forlater åstedet i live. Men han også skal bli kvestet i en bilulykke. Men ikke verre enn at ondskapen lever videre i (nesten) beste velgående. Ingen seriøs film kunne ha endt med at ondskapen var fjernet fra verden.
Woody Harrelson har en liten rolle som et slags motstykke til Chigurh, en som vet hva dette handler om. Men han blir ingen match for Chigurh som overlister ham og dreper han som en flue. Men ikke før de har hatt en siste samtale. Høydepunktet er da Harrelsons karakter spør Chigurh om han noen gang tenker over hvor gal han er. Som menneske. Dette er en problemstilling Chigurh ikke kan svare på, slik Terminator heller ikke kunne ha svart på det. Han repliserer kun med et spørsmål som viser at han ikke helt forstår spørsmålet.
Som Harrelsons karakter sier i samtale med Llewelyn: du er ikke rigget for dette. Å stikke av med 20 millioner kr i 1980-penger er ingen spøk. Det tar lang tid før Llewelyn forstår at det ligger en sporingsbrikke i pengekofferten, som har brakt han i livsfare flere ganger. Chigurh dreper til slutt Llewelyn, før han dreper hans kone. Grunnen er at han har lovet Llewelyn at han skal gjøre det. I hans syke hode er det hans eneste motivasjon, å drepe fordi han lovet en død mann det. Og ikke fordi det var en positiv ting han har lovet…
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Taxi Driver, There Will be Blood, The Road, Prisoners, A History of Violence og Children of Men.
Øyeblikket: Diskusjonen med bensinstasjonseieren. Chigurh vil han skal kaste kron og mynt om livet sitt, uten å vite at det er innsatsen. Men så enkelt er det ikke for stasjonseieren. Nydelig dialog og et godt eksempel på Chigurhs forskrudde tro på skjebnen. Denne scenen speiles i scenen med Carla Jean Moss senere i filmen. Men her nekter motspilleren å innfinne seg reglene, til psykopatens store irritasjon. Det redder ikke livet hennes, men det ødelegger psykopatens glede. Eller noe av den.
Lyd og bilde
New 4K digital master, supervised and approved by director of photography Roger Deakins, with 5.1 surround DTS-HD Master Audio soundtrack. One 4K UHD disc of the film presented in Dolby Vision HDR and one Blu-ray with the film and special features: En rimelig ny film, så selvfølgelig et godt bilde. Men det er ikke et bilde som glitrer med sine skarpe detaljer og flashy farger. Bildet er røft, og fargene noe dempet. Et kvalitetsmessig meget godt og nøkternt bilde. Formatet er 2.39:1, altså litt ekstra bredt. Lyden er god og stemningsfull, med trøkk der det trengs. En av de sjeldne filmene uten musikk.
Ekstramateriale
New conversation between filmmakers Joel and Ethan Coen and author Megan Abbott: Boken startet faktisk som et filmmanus. Chigurh, Bell og Llewelyn møtes aldri i filmen. Litt skyting på avstand mellom Chigurh og Llewelyn er alt. Mange blant publikum var irritert på at klimakset aldri vises i filmen. Fin dokumentar på 40 minutter med mange opplysninger og ikke minst et fint møte med Coenbrødrene.
New conversation between Deakins and associate producer David Diliberto, also featuring Abbott: Fin 34 minutters samtale med filmfotografen og produsenten. Mye blikk mot horisonten i denne filmen, i beste westerntradisjon. Bilder fra høyt oppe skaper distanse. Et spørsmål som stilles under samtalen er om Chigurh finnes. Er han kanskje bare vår frykt? Boken er uklar så dette får du selv svare på. Mye forskjellig musikk ble forsøkt, men ingenting passet. Derfor er det en stille film.
Archival interviews with actors Javier Bardem, Josh Brolin, Tommy Lee Jones, and Kelly Macdonald: Det er ingen tvil om at karakteren Ed Tom Bell framstilles enklere i filmen enn i boken. Der er han mer selvransakende. Jeg synes skuespillerne har en fin beskrivelse av Chigurh i filmen. Han er der uten å være der. Som en mann med øreplugger som spør deg om noe. Dette er en rimelig dyp film, som krever flere gjensyn. Roger Ebert så den 4 ganger på kort tid. 25 minutter.
Behind-the-scenes documentary by Brolin: Litt humoristisk og iscenesatt. Kanskje Brolins spede start som regissør? Litt drama og løgn. Ganske morsom. De later som Brolin og Bardem hater Coenbrødrene. 9 minutter.
Three documentaries about the making of the film featuring on-set footage and interviews with members of the cast and crew: Til sammen 39 minutter. Sånn på det jevne, studiostyrte dokumentarer. Coenbrødrene blir oppfattet som ett hode på to kropper. Deler av dette er bare en ren hyllest av reggissørene. En av delene er «dagboken» til sheriff Bell, med litt mer fokus på hans tanker.
Trailer: For mye action. Fremstilles som en annerledes film enn den jeg nettopp har sett. Lite rom for filosofien og spørsmålene. 2 minutter og 36 sekunder.
An essay by author Francine Prose and a 2007 piece on the film by author Larry McMurtry: Superb essay av Francine Prose. Må leses! Tar opp likhetene mellom jeger Moss, Morder Chigurh og statsdrevne kriger. Essay nummer to er på det jevne. Setter filmen inn i en westerntradisjon.
England – 1980 – John Mackenzie (farger) –114 minutter – Gangster, action, IRA
Den beste britiske gangsterfilmen?
Nivå 1 (uten spoilers)
Kongen av Londons underverden, Harold Shand, er på nippet til å nå sitt endelige mål. Får han til en avtale med en gren av den amerikanske mafiaen, tar han steget opp i finans- og eiendomseliten. En nesten helt lovlig forretningsverden hvor han endelig kan fremstå respektabel. Men så begynner angrep etter angrep mot hans organisasjon.
Nivå 2 (med spoilers)
Historien begynner skikkelig i det Harold Shand og han kone Victoria organiserer en fin middag for (korrupte) lokale topper innen politikk, politi og forretningsverden. De bygger nettverk og festens æresgjester er to representanter fra den amerikanske mafiaen. Dette er settingen Harold har drømt om, å være den lille statsmannen som kan snakke i store ord om Englands plass i Europa, og hvordan London skal være Europas hovedstad. I noget svulstige vendinger deklamerer han sine visjoner for London, England og samarbeidet med amerikanerne, «Hands across the ocean». Det simple havneområdet skal huse luksusleiligheter om Harold får det som han vil. Inne i den lille brutale gangsteren bor det en patriotisk og respektabel forretningsmann.
Midt i denne sammenkomsten, der hvor alt Harolds arbeid, nettverksbygging og planlegging skal gå opp i en høyere treenighet, begynner motgangen. Broren Eric blir drept av en bilbombe, en bombe blir funnet udetonert i et kasino, Harolds høyre hånd blir funnet knivdrept i en svømmehall før en bombe sprenger puben i lufta, sekunder før Harold og amerikanerne skulle spise lunsj der. Nå kan ikke amerikanerne holdes utenfor lenger, noe er på gang. Er det en krig blant gjengene i Londons underverden? Dette er ikke en ønsket situasjon for å kunne inngå et samarbeid.
Harold er forvirret og desperat, men satser alt på å holde fasaden overfor amerikanerne. Alt er under kontroll. Men amerikanerne er ikke født i går, og forstår at Harold er under angrep. Victoria tar dem med seg på restaurant, og må gi dem all informasjon for at de ikke allerede nå skal avslutte og returnere til USA. Hun klarer å forhandle seg fram til 24 timers ekstra frist på å få dette under kontroll.
Harold på sin side har funnet ut at dette er IRAs verk. Han har allerede fart brutalt fram mot andre gjenger i London, men selvfølgelig uten resultat. Som han resonerer seg fram til sammen med en av løytnantene sine: hvem kan ønske å hevne seg mot ham? Ingen, alle er døde. Harolds vei til toppen er strødd med lik og overvunne motstandere. Det viser seg at musene har danset på bordet mens katten har vært borte. Jeff, hans venstre hånd, har satt i gang sitt eget opplegg i Nord-Irland. Det resulterte i en død sjåfør og døde IRA-medlemmer. Nå er de ute etter hevn, og den retter seg mot Harolds organisasjon siden Jeff er knyttet til den.
Harold får føle en vrede rettet mot ham han aldri har følt, med en styrke han aldri har opplevd. En terrororganisasjon som IRA brukte bomber som foretrukket metode. De har ingen behov for å være diskre, slik en annen gangstergjeng ville ha hatt. Når bombene begynner å sprenge rundt om i London blir både politi og politikere nervøse, spesielt de korrupte. Harolds politikontakt blir funnet korsfestet til et gulv. Alt foregår på langfredag, noe Harold reagerer spesielt sterkt på. «Hvem sprenger noen i lufta på langfredag?»
Jeff må nok føle at nettet snører seg rundt ham. Enken etter sjåføren som ble drept spytter ham i ansiktet på åpen gate. Byråd Harris forteller både Victoria og Jeff selv at Jeff er en drittsekk, ikke han selv. Og endelig konfronterer Harold han med ryktene. Denne konfrontasjonen ender med at Harold dreper Jeff, et slags uhell i et raseriutbrudd.
Harold er en meget interessant karakter. Han er sårbar, hissig, egenrådig og engstelig. Han er veldig ivrig etter å imponere amerikanerne. Her framstår ham som en liten gutt. Denne nydelige kompleksiteten klarer Bob Hoskins å formidle på en ytterst troverdig måte. For eksempel i lugaren til den amerikanske lederen hvor Harold snakker om alt de skal oppleve og alle han må møte. Amerikaneren ber om ro og tid. Victoria er den som demper Harold og gir amerikaneren rom. Uten henne hadde oppholdet deres blitt enda kortere.
For Victoria og Harold er et nydelig par. Han kommer fra arbeiderklasse, hun kommer fra overklasse. Hun er den stabiliserende i forholdet og organisasjonen. I omgangen med korrupte politikere og politifolk, er hun uvurderlig. Hun kan snakke med den klassen mennesker, og gjøre prosjektet innbydende for pengefolka i forretningslivet. Hun blir den simple arbeiderklasseguttens alibi for at dette er troverdig. Hun forstår mentaliteter Harold ikke har forutsetninger for å forstå, noen gang.
Både Jeff, byråd Harris og den korrupte politimannen Parky advarer Harold mot IRA. Filmen har som tema kampen mellom en gangsterkapitalist som Harold mot en terroristorganisasjon som IRA. Hvem vil komme seirende ut? For filmen er det ikke tvil, og heller ikke for de tre som råder Harold til å skape fred med IRA. En organisasjon som ikke motiveres av penger vil alltid være sterkere, villig til å gå lenger og ofre mer. Harold er sjanseløs.
IRA når fort delmålet sitt, at Harold ikke skal klare å dra i land samarbeidet med amerikanerne. Da Harold tror han har ordnet alt, nøstet opp saken og eliminert IRA, har amerikanerne allerede fått nok. De drar hjem. Harold ser livsverket sitt falle i grus, og reagerer som den han opprinnelig var. Han skjeller og smeller, er glad han ser hvem de egentlig er før de hadde blitt for involvert. Briter og europeere er mye bedre enn amerikanere osv. Rett etter dette kommer sluttscenen. Harold setter seg inn i en bil, og forstår for sent at det er en felle. Victoria er fanget i en annen bil. IRA har tatt kontroll på dem begge. Så kommer den ikoniske sluttscenen (se Øyeblikket).
George Harrison fra Beatles grunnla Hand Made Films mot slutten av 70-tallet. Han ville bidra til at gode britiske filmer ble utgitt, i en tid hvor kun kommersielle filmer fikk interesse fra studioene. The Long Good Friday var en av disse filmen som ble tatt under Hand Made Films vinger. Nydelige filmer som Life of Brian og Withnail and I er andre eksempler. The Long Good Friday må være den beste britiske kriminalfilmen som er laget. Den kommer ofte på topp 10 over britiske filmer, vel fortjent. Idéen om å sette en kriminell organisasjon opp mot IRA er spennende.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Get Carter, The Long Goodbye, Mona Lisa, The Hit og The Friends of Eddie Coyle.
Øyeblikket: Denne nydelige sluttscenen. Så enkel, så sterk. Og så uendelig dyktig formidlet av Bob Hoskins. Kun gjennom øynene og ansiktsuttrykk klarer han å vise oss hver enkelt tanke etter som de kommer inn i hodet hans, blir prosessert og forlatt. Vi ser hvordan han bearbeider det faktum at hans store plan har gått i vasken, at han har tapt London, at Victoria er kidnappet, at han er kidnappet og at han skal dø nå. Og at det er uunngåelig. Hans liv er nå straks over. Mackenzie instruerte Hoskins til å gå gjennom hele filmens historie i hodet sitt. Dette grepet fungerte optimalt for denne scenen.
Lyd og bilde
New 4K digital restoration, approved by director of photography Phil Méheux, with uncompressed monaural soundtrack . One 4K UHD disc of the film presented in Dolby Vision HDR and two Blu-rays with the film and special features: Nydelig 4k bilde. Detaljer i klærne er slående. Som vanlig best i nærbilder i dagslys, og da er det som du kan rekke ut hånden og ta på disse menneskene som står i stuen din. Topp bilde, deilig struktur og skarphet. Old school, litt soft og blast til tider. Lyden er et kraftfullt monospor som også kan å gjengi eksplosjoner på en god måte, som den gjør med dialogen.
Ekstramateriale
Audio commentary with director John Mackenzie: Veldig fint kommentarspor. Innsideinformasjon og forklaring av løsninger de valgte. Arbeidstittelen var The Long Good Friday, som filmen også endte opp med. Alternativet var The Paddy Factor. Paddy betyr irsk, og Mackenzie nektet å bruke denne tittelen, da det ville røpe det irske innslaget i filmen fra starten av.
An Accidental Studio (2019), a documentary about the early years of Handmade Films: Kjempegod dokumentar om det herlige lille filmstudioet Hand Made Films, som sørget for at mange gode filmer fikk se dagens lys. 97 minutter.
Introduction by Criterion Collection curatorial director Ashley Clark: Fin liten intro av Clark, som ikke nøler med å utrope filmen til Englands beste kriminalfilm. Jeg er enig! 6 minutter.
Documentary about the making of the film featuring interviews with Mackenzie and actors Bob Hoskins and Helen Mirren: Denne dokumentaren er på 55 minutter. Fin dokumentar hvor vi får tanker fra alle de mest involverte. Helen Mirren måtte jobbe hardt for å gjøre Victoria mer sentral og til en sterkere kvinne. Dette er Pierce Brosnans første eller andre rolle. Han visste aldri hva som var konteksten i scenene han spilte. Han knivdreper en mann i en dusjscene, han sikter på en mann i et baksete i en bil. I den scenen var ikke engang Bob Hoskins til stede.
Interviews with Méheux and screenwriter Barrie Keeffe: Dette er Humphrey Bogart som engelsk cockneygangster. Idealistisk terror mot gangster som blir underlegen. Harold ser seg nå som en respektabel forretningsmann, men tyr fort til vold når krisen inntreffer. 8 minutter. Fotograf Phil Meheux forteller at filmen egentlig skulle være en TV-film (Den ble solgt til Hand Made Films på et senere tidspunkt). De rettet opp mørkhet og farger i restaureringen. Den ble dramatisk mye bedre. 3 minutter.
Program comparing the soundtracks for the UK and U.S. releases: Noen scener ble dubbet på grunn av at Londondialekten kunne være vanskelig for det amerikanske publikummet. Her ser vi resultatet. 7 minutter.
Trailers: Den britiske traileren er svak. «Undisputed king of Londons underworld». 2 minutter og 30 sekunder. Den amerikanske er bedre. Den er god, men også upresis. Altså litt juksete, men drittøff. 2 minutter.
An essay by film critic Ryan Gilbey: Fin essay som bidrar med det vanlige. Bortsett fra denne innsikten: Harold Shand kan «rundes av» til Harold Shandy, som da vil bety onanist, eller «wanker». Denne filmen kaller altså sin hovedperson «wanker», altså tulling, dust eller tosk.
Vi følger menneskene fra Happiness 10 år etter. Filmen kan sees alene, eller i sammenheng med Happiness. Det er fordeler og ulemper med begge muligheter. I sentrum står fremdeles de tre søstrene Joy, Trish og Helen. Som i Happiness er de andre karakterene interessante for oss ut fra sin kopling til søstrene.
Nivå 2 (med spoilers)
Bill, den pedofile ektemannen til Trish er i ferd med å løslates fra fengselet ved filmens begynnelse. Han søker opp sin gamle familie, mest for å få kontakt med sønnen Billy igjen. Billy er den eneste av barna hans som vet farens historie. Nå går Billy på universitetet og klarer seg bra.
Trish har møtt en ny mann, den noe eldre jøden Harvey. Det som tiltrekker henne er vel tilgjengeligheten og stabiliteten hans. Harvey har en noe eksentrisk sønn som allerede i 2010 var overbevist om at Kina kommer til å ta over verdensherredømme.
Joy giftet seg med Allen, den slibrige mannen fra Happiness, gestaltet av Phillip Seymour Hoffman. I denne filmen spilles han av Michael Kenneth Williams, du vet, Omar fra The Wire. Men hun skilles fra ham, og han er heller ikke helt ferdig med de slibrige telefonsamtalene sine. Han ender med å ta sitt eget liv og komme tilbake til henne som et spøkelse hun kan snakke med. Hennes tidligere kjæreste, Andy, dukker også opp. I form av nok en annen skuespiller, selvfølgelig.
Hvorfor har Solondz denne forkjærligheten for å la forskjellige skuespillere spille samme karakter? Han har gjort det tidligere også, i Palindrome. Kanskje gjør han det for å vise at et menneskes personlighet og moral er frakoblet utseende og etnisitet, men heller koplet til erfaringer og andre faktorer. Allen er ikke en mann som ringer slibrige sexsamtaler fordi han er en hvit mann. Han kan like gjerne være en svart mann. Og han ringer ikke disse samtalene fordi han er overvektig. Den svarte mannen er slank. Kanskje mener Solondz at alle mennesker forandrer seg med alder, og dette bør belyses ved å skifte skuespillere.
Helen er den tredje søsteren, og hun er fremdeles single. Hun er fremdeles like selvopptatt og høy på seg selv. Samtidig sliter hun med bedragersyndrom. Det gir seg noen merkelig utslag. Hun høres egentlig ut som en vandrende sosiale medierkonto, med floskler og snikskryt pumpende ut i et alarmerende tempo. Som hun sier, det er et voldsomt press som følger med hennes enorme suksess og vellykkethet. Men Joy vil aldri forstå det…
Søstrene er fascinerende. Det er lite å like her, selv om Solondz hevder at han beskriver dem med kjærlighet. Joy er jo vår protagonist, men den evig sutrende stemmen som blir svakere og svakere til den bare er en hvisken, er virkelig enerverende. Det er ikke bare stemmen som viskes ut, hele dama viskes jo ut foran øynene våre. Hun er født til å være en dørmatte for andre, kultivert av de überkjipe søstrene i hele oppveksten, og kjærester har fortsatt den jobben. Det er så mye passiv aggressivitet i forholdet mellom Joy og de to søstrene at man kan kveles. De to rakker fremdeles ned på Joy, under dekke av å ville hjelpe, akkurat som i Happiness. Men denne gangen er Helen mer direkte, og enda vanskeligere å tro på at hun har et fnugg av omsorg for andre enn seg selv. Med sitt oppvarmede svømmebasseng og japanske kokk til disposisjon hjemme.
I valget av skuespillere som skulle gestalte rollene videre fra Happiness, har Solondz klart å finne mennesker med noen av de samme trekkene. Trish har fremdeles de irriterende trekkene fra Happiness, så også selvutslettende Joy. Helen har ikke bare den samme type dialog, men framtoningen resonerer med forrige skuespiller. De største kontrastene ligger i å bytte fra hvit til svart skuespiller som Allen, og fra en noe feminin skuespiller som pedofile Bill til maskuline Bill i Life During Wartime. Men kunne Dylan Baker ha formidlet en «walking dead», et tomt skall? Solondz var ute etter noe i uttrykket til en ferdigsonet pedofil, som han ikke følte at den forrige skuespilleren kunne utsondre. Han ville vel strengt tatt heller ikke klart å sjekke opp en nihilistisk Charlotte Rampling på bar heller. Det klarer 2010-versjonen av Maplewood, Ciarán Hinds.
Life During Wartime oppleves ikke like frisk som Happiness, selvfølgelig, men er en god film. Jeg vet ikke helt hva Solondz sitt prosjekt er, hvorfor han insisterer på å beskrive disse utskuddene for oss. Alle involverte i filmen mener han har et hjerte for dem. Men det som appellerer til meg er den svarte humoren og de drøye beskrivelsene. Jeg klarer ikke å se at han har så stor forståelse for dem, bortsett fra pedofile Bill i Happiness. Og hvorfor har han det?
Allen fremstilles ganske kjip i Happiness, og Trish og Helen er umulig å like. Selvopptatte og kjipkonservative, med penger som drivkraft. Og Joy er verre i denne filmen enn noen gang. I Happiness var hun idealistisk, men naiv. Her er hun kun irriterende. Jeg ler mer av dem enn med dem, og føler egentlig at Solondz gjør det også. Filmkritiker J. Hoberman mente ganske treffende at John Waters gjør det fremmede menneskelig, mens Solondz gjør det menneskelige fremmed.
Todd Solondz droppet ut av filmskolen etter 2 år, men rakk å se masse film på campus. Hver dag kunne han se Godard, Truffay, Ray osv. Det var hans filmutdannelse.
Som i Happiness er filmtittelen også tittelen på en sang som spilles i filmen.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Happiness, The Ice Storm, Welcome to the Dollhouse og Boyhood.
Øyeblikket: Når Helen beskriver sitt harde og urettferdige liv, som en postergirl for i-landsproblemer. Joy har kommet til henne i en krise i sitt liv, men Helen får det til å handle om seg selv. Hun minner om en SoMe-konto som alltid snakker om hvor hardt en naturkatastrofe eller sultkatastrofe går inn på henne, og poster sin egen reaksjon.
Lyd og bilde
New digital transfer, supervised and approved by director of photography Ed Lachman, with DTS-HD Master Audio soundtrack on the Blu-ray: Dette bildet likte jeg ikke, og det skyldes i sin helhet det digitale kameraet RED. Farger blør, bildet har liten dybde, det er ingen filmfølelse å oppleve. Når det er sagt, er utgivelsen strålende. Bildet er slik filmskaperne har ment det. Valget av kameraet er grunnet økonomisk. Bildeformatet er 1.78:1. Lyden er flottere enn bildet denne gangen.
Ekstramateriale
Ask Todd, an audio Q&A with director Todd Solondz in which he responds to viewers’ questions: Solondz mislyktes i alle andre kreative retninger enn film. Her får han noen interessante, noen uinteressante spørsmål, men vi blir litt bedre kjent med regissøren. 45 minutter.
Making “Life During Wartime,” a new documentary featuring interviews with actors Shirley Henderson, Ciarán Hinds, Allison Janney, Michael Lerner, Paul Reubens, Ally Sheedy, and Michael Kenneth Williams, as well as on-set footage: Det beste ekstramaterialet. Skuespillerne forteller om Solondz metode, og opplevelser under innspillingen. Skuespillerne fikk ikke kommentere karakterene sine, du skulle godta og omfavne dem. Selv Helen i all sin ufordragelighet. 30 minutter.
New interview with Lachman: Kameramannen har vært liltt usikker på om Solondz hadde hatt sympati for sine karakterer i Happiness, men da han fikk det bekreftet ville han gjerne jobbe med ham. Snakker filmteknisk om bildet på Life During Wartime og påpeker svakheter ved RED-kameraet. 11 minutter.
Original theatrical trailer: Ganske bra. Filmen føles som den kun er i pastell. 2 minutter, 8 sekunder.
A new essay by film critic David Sterritt: Helt greit essay som kort tar for seg alle Solondz filmer.
Flettverksfilm om dysfunksjonelle mennesker i USA. Utgangspunktet er tre søstre og deres forhold og relasjoner. En av de store independentsuksessene på 90-tallet, hvert fall kunstnerisk. Fikk stor annerkjennelse i det alternative filmmiljøet, og ble en kultfilm.
Nivå 2 (med spoilers)
Vi følger konen til den pedofile familiemannen som jakter som et rovdyr på venner og klassekamerater av sin sønn. Vi følger en uoppnåelig kvinne som den ensomme ungkaren i samme oppgang forsøker å bli kjent med. Vi følger den lite ambisiøse kunstnersjelen som bare vil godt, og blir utnyttet av alle. Utgangspunktet er disse tre søstrene og via dem blir vi kjent med deres partnere, elskere og potensielle elskere. Som den russiske sjåvinisten som slår sin kone, mannen som ringer slibrige samtaler til kvinner og den pedofile ektemannen.
Happiness var et frisk pust blant independentfilmen på 90-tallet. Vi kunne nesten ikke tro hvor modig og drøy den var. Den ble beryktet fort, og Todd Solondz ble et viktig navn med en gang. Senere fikk den en slags oppfølger, Life During Wartime, hvor alle karakterene fra den første filmen var byttet ut med andre skuespillere. Den er også utgitt i The Criterion Collection, og blir den neste omtalen på denne bloggen.
De tre søstrene som danner kjernen i filmen, består av Joy, Helen og Trish. Joy er en noe forvirret og håpløs ung kvinne, men med et godt hjerte. Helen er en kjølig, empatiløs og arrogant vellykket forretningskvinne. Trish er en prektig, selvhevdende og ganske så nedlatende husmor, godt plantet på den konservative, kristne siden av det amerikanske samfunnet. Det er hun som har den pedofile ektemannen.
Philip Seymour Hoffmann spiller den nesten ufattelig ensomme og dysfunksjonelle Allen. Han begjærer Helen som bor i oppgangen, men for henne er han luft. En ganske vanlig historie i film og romaner, men Solondz har sin egen vri. Allen er en ganske aggressiv incel, med sterke voldelige sexfantasier. Og han ringer slibrige telefoner til tilfeldige kvinner i telefonkatalogen mens han onanerer. Et annet originalt grep av Solondz, er å gjøre ham like avvisende overfor Kristina som liker ham. Det er et faktum at alle drømmer om de samme attraktive menneskene, og ingen er sammen med noen for å være snill. Alle optimaliserer sitt partnervalg. Dermed gjør han det vanskelig for oss å like den ensomme mannen.
Den russiske innvandreren framstår først som en rett frem og vennlig mann som insisterer på å hjelpe Joy i en knipe. Joy er en veldig naiv kvinne som har romantiske ideer om innvandrere. Så problematiserer Solondz også denne russiske karakteren. Vi ser at han er en sjåvinistisk, utro konebankende drittsekk som stjeler fra Joy uten skam. Hun må faktisk kjøpe tyvegodset tilbake! Og Joy må innse realitetene i livet etter hvert, som at hun ikke slipper unna med streikebryteri. Det hjelper ikke å forsvare seg med at «I am not a scab, I am a strike breaker».
En stor del av filmen er lagt til beskrivelsen av Bill Maplewood, den pedofile familiefaren, glimrende spilt av Dylan Baker. Som han selv forteller det, ingen turte ta i rollen, så han sto nok langt ned på listen. Bill er psykolog, men lider nok av empati fatigue. Vi ser han ha Allen i terapi, men tankene hans vandrer mens Allen legger ut om sine misogyne tanker og voldsfantasier mot kvinner. Han går heller gjennom handlelisten sin i hodet. Bill er en eksemplarisk far og ektemann. Han er korrekt overfor sin kone, han deler ikke taushetsbelagte terapisamtaler med henne, selv om hun maser. Han er en trygg og varm far for sønnen sin. Men sjelden ser man et bedre eksempel på dr.Jekyll og mr.Hyde enn Bill Maplewood. Han har en ekstremt sterk seksualdrift som retter seg mot barn, guttebarn sppesielt. Det er kalkulert og planlagt, uten tegn til anger eller refleksjon over skaden han forvolder. Jeg vet ikke om det er symptomatisk for pedofile, jeg vet at mange rasjonaliserer det de gjør med at barnet ville det selv. Noen legger skylden på barnet, «barnet var den aktive, barnet forførte meg». Andre henviser til at dette ville vært lov i Thailand, det er kun kulturelle forskjeller som gjør at det er ulovlig. Men at Maplewood ikke har behov for å unnskylde seg, kan tyde på at han har sterke psykopatiske trekk. Og han doper ned hele sin egen familie for å få muligheten til å voldta sønnens venn.
Forholdet mellom de tre søstrene er virkelig dysfunksjonelt. Helen og Trish ser på seg selv som veldig vellykkede og respekterer hverandre. Begge har godt med penger, som antagelig er hovedmålet i livet. Trish har fått det gjennom et statusfylt ekteskap, Helen har en god karriere. Joy, derimot, ser begge ned på. De forstår ikke hennes verdier, eller at noen kan ha slike verdier. Egentlig forstår de ikke at noen kan ha andre verdier enn de selv. Begge framstår som veldig overfladiske, som kan dyrke sine nedlatende holdninger til Joy i et fellesskap som knytter de to eldste søstrene sammen. Men de er ikke mer vellykkede enn at Trish har satset hele livet sitt på en pedofil kriminell som ender i fengsel, og Helen i all sin økonomiske og seksuelle frihet, surrer rundt med tapere som Allen siden hun tente på den tilfeldige slibrige telefonsamtalen deres.
Happiness ender i ulykke, men med en ny start for de involverte. Alle forhold i filmen sprekker opp, men søstrene er sammen. Filmen er bygget opp som en TV-serie. Det legges feller, vi føler trygghet, før sjokket kommer. Noen ganger sjokkeffekt, andre ganger overaskende vending. Alltid tas det lengre enn vi er vant til.
Phillip Seymour Hoffman fikk instruks om aldri å smile. Kun én gang smiler han, i fotballdiskusjonen på kontoret. Da blir det virkningsfullt. Både han og Baker fikk beskjed om å holde det nede, ikke for mye, ikke for lite. Balansen er livsviktig i disse rollene.
Dylan Baker, som spiller den pedofile, traff ofte på Rufus Read i månedene etter filmen ved busstopper. Read spilte jo sønnen til Bill Maplewood, dermed så man jo den pedofile faren stå der med sin sønn om man hadde sett filmen. Du kan tro de to fikk lange blikk.
Det er ikke noen lett oppgave å spille en så kynisk pedofil mann som Maplewood. Før pleide Dylan Baker å bygge karakteren sin på venner, familie og kolleger. Denne gangen måtte han distansere seg fra karakteren, for deretter å gå fullstendig inn i rollen som Maplewood. Han måtte finne noen gode sider ved ham for å kunne portrettere ham godt. Ingen er 100% fæl.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Gummo, Buffalo 66, Life During Wartime, Kids, Boogie Nights, Magnolia, Short Cuts og Ghost World.
Øyeblikket: Samtalen mellom far og sønn, hvor sønnen lurer på om faren som pedofil ville hatt sex med sin egen sønn. Faren avkrefter det, som er en trøst for sønnen. Antageligvis er dette en realistisk beskrivelse av slike forhold. At man er pedofil, betyr jo ikke at man samtidig bedriver incest. At man liker unge jenter, betyr jo ikke at man ligger med sin egen datter straks hun blir 16 år gammel.
Lyd og bilde
New 4K digital restoration, supervised by director of photography Maryse Alberti, with 2.0 surround DTS-HD Master Audio soundtrack. One 4K UHD disc of the film presented in Dolby Vision HDR and one Blu-ray with the film and special features:
Meget godt 4k-bilde. Skarpt med fin dybde. Masse detaljer, spesielt i ansiktshår og hudporer. Detaljnivået blir så enormt høyt i 4k. Jeg la merke til at alle menneskene er så bleke, så livløse og fargeløse. Det er et bevisst valg av filmskaperen. Klær kan gnistre i skarpe farger, biler og hus likeså, men alle mennesker er anemiske. Lyden er god, men ikke noe man legger spesielt merke til.
Ekstramateriale
New conversation between director Todd Solondz and filmmaker Charlotte Wells: I denne 40 minutter lange samtalen, snakker filmskaperne om utfordringer ved innspillinger og hvordan man skal skape gode karakterer.
New interview with actor Dylan Baker: Virkelig godt intervju. Tar opp metodikken sin og sin inngang til rollen. 14 minutter.
Trailer: Nydelig trailer. Morsom er den også. 2 minutter.
An essay by screenwriter and novelist Bruce Wagner: Kort, personlig essay av en venn. Fin tekst om utskuddene.
USA – 2002 – Paul Thomas Anderson (farger) –95 minutter – Drama, komedie, ensomhet
Film som nervøst sammenbrudd
Nivå 1 (uten spoilers)
Barry (Adam Sandler) er en kuet og frustrert mann som lever et ensomt liv. En dag møter han Lena (Emily Watson) som virker interessert i ham. Om han kan få kontroll på sitt sinne og frustrasjon, kan dette være kvinnen i hans liv? Men før han få henne, må han bli kvitt the Mattress Man (Phillip Seymour Hoffman) som presser ham for penger.
Nivå 2 (med spoilers)
Punch-Drunk Love er en film med veldig enkel handling. Attraksjonen ligger i bilder, lyd, stemning og skuespill. Og det underlige.
Kort oppsummering av handlingen: Ensomme Barry møter Lena. De merker fort at det er noe i luften mellom dem. Men begge virker skadet av tidligere erfaringer, de er forsiktige i tilnærmingen til hverandre. Lena virker dog noe mer direkte og tar initiativet. Men før de kommer ordentlig i gang, ringer Barry en sextelefon i all sin ensomhet. Han oppgir mye personlig informasjon, og allerede dagen etter ringes han opp hjemme og på jobb av telefonsexvertinnen. Hun vil ha penger. Etter hvert sendes det torpedoer etter ham, og han må overvinne dette firmaet før han kan få sin Lena. Og det får ham.
Mye av grunnen til Barrys frustrasjon og sinneproblem, ser ut til å være den behandlingen han utsettes av fra sine syv søstre. Det er et evig mas, stikk og nedlatende holdning mot ham. Slik forholdet mellom dem er nå, ser vi en resignert og apatisk Barry i kontakten med sine pågående og dominerende søstre. Han snakkes til som en tulling, kommanderes rundt omkring og hånes. Alt under et påskudd av å ville hjelpe ham. Og hva skal de hjelpe ham med? Selvfølgelig å få kjæreste og barn, slik de selv har.
Alt han deler med dem, blir fortalt videre til de andre søstrene. Han er tydeligvis alles underholdningsprosjekt. Han skal få lære seg at svigerbrødrene hans også illojale til ham. Betror han seg til en av dem, vet alle søstrene hans det samme dag. Og han hånes igjen. En slik aften hvor de har vært ekstra ekle med ham, klikker det for ham og han slår i stykker flere glassvegger hjemme hos en av søstrene.
I sin ensomhet, understreket av bordet hjemme som er dekket til én, ringer han en sextelefon. Det blir starten på en meget ubehagelig periode. Dagen etter ringes han av jenta hjemme, etter hvert også på jobben. Hun vil ha mer penger. Han avslår, men dette er forretningsmodellen til sexfirmaet som drives under dekke av å selge madrasser. Sjefen er en småpsykopatisk skurk, spilt uforglemmelig av alltid fantastiske og dyktige Phillip Seymour Hoffman. Dette er antagonisten i filmen, monsteret Barry må overvinne for å få sin jomfru i nød.
Barry er vanligvis konfliktsky, noe som har ført ham inn i et blindspor i livet sitt. Han har blitt trakassert av sine søstre hele livet, og nå trakasseres han av nok et menneske. Torpedoer sendes mot ham, han løper fremdeles. Men så skades Lena, og da er det nok. Han banker opp torpedoene og han går ansikt til ansikt med The Mattress Man. Og vinner.
Hans vei dit går via flere nederlag. Og unnvikelse av konfrontasjoner. Han har en veldig usunn måte å få utløp for frustrasjonen på. Sextelefoner er antageligvis en av dem, å knuse fysiske gjenstander er en annen. På sitt første stevnemøte med Lena på en finere restaurant, tar han ut sin spenning og nervøsitet på toalettets inventar. Det er utrolig pinlig når han blir konfrontert med ødeleggelsene og må forlate restauranten. Han protesterer mildt, men får beskjed om å pelle seg ut før han blir banket opp av hovmesteren. Dette er ikke den eneste gangen i filmen han angriper ting. På kontoret slår han hull i veggen, og da han hviler hånden sin på pianoet, ser vi at kuttene på knoken staver ordet LOVE.
Lena drar til Hawaii, Barry tar mot til seg og drar etter. Han finner henne, vil håndhilse, men nå har hun fått nok og drar han til seg og kysser ham. De får en fin ferie sammen, og deler sine voldsfantasier mot og med hverandre. Er det her forklaringen på hva Lena ser i Barry ligger? Har hun selv noen trekk ved seg som ikke passer helt inn i kjærlighetsliv med andre mennesker? Den observante vil se at hun faktisk følger etter Barry før de har møttes, i supermarkedet. Hun har lagt merke til ham før, og manøvrert seg i posisjon til å bli introdusert av søsteren. Endelig ser det ut til det skal ordne seg for Barry. Men The Mattress Man er ikke ferdig med Barry.
Hjemme igjen blir de angrepet av bøllene hans, og Lena blir skadet. Nå blir Barry omtrent til Hulken og slår dem ned for fote. De fire brødrene er brødre i virkeligheten også. Så drar han til madrassbutikken. Han får en slutt på denne saken en gang for alle.
Filmen er en litt utypisk Andersonfilm, kortere og enklere enn vanlig. Den nærmer seg litt Cohenbrødrene i tone og underlige karakterer. Den har også en litt underlig og tablå-aktig atmosfære. Kanskje ikke for alle, men ekstra verdsatt for de som kjøper premisset. Så må det nevnes at Adam Sandler er overraskende god i en seriøs rolle. Han trenger ikke være klovn hver gang han dukker opp på lerretet. Her spiller han en merkelig mann, og hvilke diagnoser han har vet jeg ikke. Kanskje er det bare naturlig at han er en eneste stor knute av nevroser og frustrasjon med disse forferdelige søstrene han har.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Me and You and Everyone We Know, Verdens Verste Menneske, Lost in Translation og Chunking Express.
Øyeblikket: Da The Mattress Man gir seg til slutt, da han virkelig slutter å tøffe seg. Han skjønner at nå er Barry ordentlig forbanna, og tar absolutt ikke noe mer dritt fra noen. Phillip Seymour Hoffman er en genial skuespiller, med en verbal rytme, komisk timing, karisma og skuespill av ypperste klasse.
Lyd og bilde
Restored high-definition digital transfer, supervised by director Paul Thomas Anderson, with 5.1 surround DTS-HD Master Audio soundtrack: Filmen vises i formatet 2.39:1, ekstra bredt bilde. God kvalitet, flott bilde, spesielt fargene er sterke og rene. Fint detaljnivå. Filmen har et pussig lydspor, mye plingplong, også en del effekter. Alt godt håndtert, med masse aktivitet i alle høyttalere.
Ekstramateriale
Blossoms & Blood, a short 2002 piece by Anderson featuring Adam Sandler and Emily Watson, along with music by Jon Brion: Musikk ligger over forskjellige sekvenser. 12 minutter.
New interview with Brion: Interessant intervju med Brion om hvordan han og Anderson jobbet, tanker han har rundt filmene og filmmusikk. Han jobbet med musikken før en eneste scene var filmet. Dermed blir musikken fullt integrert med filmen. Grunntanken var å finne den følelsen av musikal rett før de bryter ut i sang. 27 minutter.
New piece featuring behind-the-scenes footage of a recording session for the film’s soundtrack: Et symfoniorkester under ledelse av Brion spiller inn filmmusikken. 10 minutter.
New conversation between curators Michael Connor and Lia Gangitano about the art of Jeremy Blake, used in the film: Sikkert spennende om man er interessert i Blakes noe spesielle kunst. For oss andre, njet. 20 minutter.
Additional artwork by Blake: Masse bilder som vises i løpet av knappe 3 minutter.
Cannes Film Festival press conference from 2002: Studio interviews (7 minutter): Sandler, Watson, Anderson og Hoffman. Surrete intervju med simultantolk på øret. Filmer er basert på en sann historie om the pudding man, sier Anderson med et glimt i øyet. Det er vel mer ved filmen enn dette, tenker jeg. Press conference (38 minutter): Spørsmål fra journalister, noe kort svart ut av panelet. Hoffman beskriver sin karakter the mattress man som hindringen Barry må overvinne for å få sin Lena.
NBC News interview from 2000 with David Phillips, the “pudding guy”: Mannen filmen er inspirert av. Phillips fant ut hva som var det mest effektive produktet å kjøpe for å få flest frequent flyer miles. Startet med frossenvarer, men fryseren ble fort full. Endte med puddinger. 5 minutter.
Twelve Scopitones: 6 minutter med lyder og lydeffekter. Farger og scener. 6 minutter.
Deleted scenes: ‘Sisters call’, en scene på 7 minutter. Det er egentlig en lang utgave av en scene fra filmen, men som tenderer mot det mørke mot slutten. ‘Are you from California’, en scene på 2 minutter og 23 sekunder. Stille trusler fra de tre brødrene mot Barry.
Mattress Man commercial: Morsom reklame på 53 sekunder. Hoffman går i asfalten fra 5m, via en haug med madrasser.
Trailers: Theatrical trailer på 2 minutter og 27 sekunder er kjempebra. Jeremy Blakes ‘Love’: Veldig spesiell trailer. Farger, lys og lyd. That’s it. Noen figurer og en sluttscene. Eat Tomorrow: Fransk, kort, kjempefin. 33 sekunder.
An essay by filmmaker, author, and artist Miranda July: Svakt essay. Lite å lære, fort lest, fort glemt.
Den originale Talented mr.Ripley-filmen. Alain Delon spiller Ripley, i rollen som Matt Damon har i Minghellas versjon. Ripley er blitt venn med Philippe Greenleaf, som han egentlig skal overbevise til å komme tilbake til USA. Hvis ikke får han ikke 5000 dollar av faren til Philippe. Omregnet til dagens kurs, ville det vært 500 000 kr. Ripley bryr seg egentlig ikke, han har blitt fullstendig oppslukt av vennen.
Nivå 2 (med spoilers)
For meg er det umulig å ikke tenke på Talented mr.Ripley, en film som jeg liker veldig godt, og som jeg så først. Selv om denne selvfølgelig ble laget først. De to filmene er faktisk veldig likt bygget opp, og Jude Law som spiller Dickie Greenleaf ligner veldig på Maurice Ronet som spiller Philippe Greenleaf i Purple Noon. Det er samme rollen, selv om fornavnet har blitt forandret.
De to filmene har et veldig sterkt skuespillerlag, her er det ingen svake roller. Det er vanskelig å se hvem som er dyktigst i de sammenlignbare rollene, bortsett fra én rolle. Phillip Seymour Hoffman er helt suveren som Freddy i nyinnspillingen.
Historien i Purple Noon er enkel, men detaljene er innfløkte. Filmen er basert på Patricia Highsmith sin krimroman. Boken er en litt merkelig amoralsk historie, hvor Ripley ikke fordømmes på noen som helst måte, selv om han lyver, dreper, bedrar og svindler mennesker rundt og nær seg. Filmen er heller ikke spesielt moralsk av seg, på den måten at vi ikke støtes vekk av Ripley selv om han gjør disse handlingene. Man blir heller litt fascinert og interessert i å se hvordan han manøvrerer og sjonglerer seg gjennom Philippes vennekrets mot sitt mål. En av grunnene til at vi gir ham en sjanse er kanskje at han behandles som luft av Philippes krets.
Filmen kaster oss rett inn i handlingen, ikke noe bakgrunn slik Talented mr.Ripley koster på seg. Det at Philippes far har tilbudt Ripley penger for å få ham tilbake til USA, er noe som dukker opp senere i filmen. Vi ser tidlig et eksempel på hvordan Philippes venner ser på Ripley. Som et null, som ingenting. Freddy viser tydelig at han er negativ til ham, refererer til ham som en chum. Og han har jo rett. Ripley er en snylter, en kamelon, en parasitt, en mann uten kjerne. Tidlig ser vi en indikasjon, eller et frampek, på at han ønsker å ta over Philippes liv, personlighet og karisma. Han har tatt på seg Philippes klær, og imiterer Philippe foran speilet. Han blir observert en stund av Philippe, som er en blanding av irritert og fascinert over vennens oppførsel. For øvrig nydelig spilt av Maurice Ronet, denne blandingen av forakt og fascinasjon.
Apropos skuespill, Alain Delon spiller Ripley på en helt ypperlig måte. Dette var hans gjennombruddsrolle. Ripley er en spesielt vakker mann, men klarer ikke å bruke utseendet sitt til å oppnå fordeler. Han mangle sjarme og personlighet, kort sagt. Han blir den som klamrer seg fast og dilter etter. Et urovekkende eksempel på dette er da Philippe har lurt/sjekket opp en kvinne i Roma. De sitter på en hestedrosje og kysser, Ripley sitter på den andre siden av henne. Plutselig er han med i miksen og kysser henne også. Har allerede hans transformasjon til Philippe satt i gang? Føler han at han er Philippe og har rett på hans kvinne, siden begge er Philippe?
Ripley maser om at Philippe må bekrefte USA-billettene, men han drøyer før han endelig innrømmer at han velger det bort. Dermed er det endelig, de 5000 dollar er tapt for Ripley. Og hva verre er, Ripley har tøyd strikken for langt. Philippe er lei av Ripley, forakten begynner å sive inn i forholdet dem imellom og han innrømmer overfor sin kjæreste Marge at han bare vil se hvor mye Ripley tåler av oppførselen hans. Men Ripley overhører samtalen deres på båten.
Philippe lurer Ripley ut i livbåten og lar han henge etter båten. Ved et uhell løsner repet, og Philippe og Marge må snu og lete etter ham. De finner en dehydrert og grusomt solbrent Ripley i livbåten. Slik kjøper Ripley seg litt tid. På en måte er han dyttet bort, og ikke har noe å tape. Han planter øredobber i Philippes jakkelomme. Marge finner dem og det blir full krangel. Hun vil i land.
Under rekonvalensen kommer Ripley og Philippe til å snakke om hvordan Ripley ville ha drept Philippe for å overta hans liv. Philippe er litt forbløffet, men også nysgjerrig på det Ripley legger fram. Det er tydelig at dette har blitt gitt en god del tankevirksomhet. Og ikke så lenge etterpå sitter kniven i brystet på Philippe…
Liket surres inn i et seil og bindes i en wire til båten. Så kuttes wire ute i åpent farvann. Nå er han fri. Nå kan livet som Philippe Greenleaf begynne.
Aller først må Philippes nærmeste overtales. Marge får høre at Philippe ikke lenger vil være med henne. Han slår opp i et maskinskrevet brev. Signaturen hans har Ripley øvet på lenge, den sitter. Penger blir hevet, ingen stusser over signaturen. Men så dukker Freddy opp. Han er pågående, og Ripley føler at ting er like ved å rakne. Han må slå i hjel Freddy. Nå har han drept 2 mennesker. Et selvmordsbrev blir skrevet og sendt til moren til Philippe.
I alt kaoset klarer Ripley å holde hodet kaldt. Han hever 10 millioner lire, noe som tilsvarer 1,6 millioner kroner i dag. Politiet er litt mistenksomme, men har ikke noe på ham. De ender med å mistenke Philippe for drapet på Freddy. Marge er enearving etter Philippe. Derfor må Ripley innynde seg hos henne. Det klarer han, og vi ser dem som kjærester. Han er virkelig en parasitt.
Hvordan felles Ripley til slutt? Herr Greenleaf senior kommer til Napoli for å selge båten «Marge». Da de tar den i opplag, ser de at en wire har viklet seg inn i propellen. Og i enden av wireren henger et lik.
Purple Noon er en lekker, stilfull film. Elegant regissert av en av skyteskivene til den franske nybølgens regissører, da spesielt Truffaut. Denne filmen lanserte Alain Delon på stjernehimmelen. Og for en rolle og prestasjon. Også deilig med en film som overlater til publikum å dømme karakterene i filmen. Ripley er en gal mann, men her er sikkert en grunn for den som ønsker å se. Har han alltid blitt avfeid som ikke kul nok? Har han alltid vekket forakt hos andre? Har han alltid måtte bite i seg stolthet for å overleve?
Marge ser ham knapt. Freddy har bare forakt til overs for ham. Selv Philippe går lei av ham. Så dreper han de to verste, og kaprer Marge. En stund er på toppen av verden. Så styrter han ned i avgrunnen igjen. Der han alltid har vært.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Talented mr.Ripley, La Piscine og The Swimmer.
Øyeblikket: Arbeidet med å bli kvitt liket av Freddy. Her lot Clément virkelig Delon få jobbe for pengene. Han velger å vise oss hvor mye press og stress et drap inneholder. Holde hodet kaldt og kroppen varm. Vil noen se ham? Kommer politiet? Vil han bli sett i bilen? Har han glemt noe? Ligger noe avslørende igjen i leiligheten? Kommer noen for å se etter Freddy? En virkelig god scene.
Lyd og bilde
New digital restoration, with uncompressed monaural soundtrack on the Blu-ray edition: Min nye 4k-projektor gir bluray et løft. Denne filmen er vakkert filmet, med mange solfylte scener, med det vakre blå vannet spesielt godt gjengitt. Brune kropper, skipsdekk med tekstur til å rekke ut hånden og ta på, gater og bygninger med dybde og detaljer. Et nydelig bilde. Formatet er 1.66:1. Lyden er fyldig, klar og rik. Biler, musikk, folkeliv og vannplask skaper en fin atmosfære.
Ekstramateriale
New interview with René Clément scholar and author Denitza Bantcheva: Bantcheva forteller om Truffauts angrep på Clément. Han slaktet ham, Carne og Duvivier. Selv elsker jeg både Carne og Duvivier. Og Andre Bazin forsvarte Clément. OK intervju som tar opp forskjellige aspekter i løpet 26 minutter.
Archival interviews with actor Alain Delon and novelist Patricia Highsmith, on whose book The Talented Mr. Ripley the film is based: Intervjuet med Delon er på 9 minutter. Han valgte alltid film etter hvilken regissør han skulle jobbe med. Ikke etter manuset eller andre ting. Han elsket å jobbe med Visconte. Delon anser Clément som den beste til å instruere skuespillere. Regissøren skal være sjefen, ikke skuespilleren. Highsmith var født i Texas, men bor i New York. Hun er aldri involvert i filmatisering av sine bøker. Det er en helt annen profesjon. Hun forteller litt om hvordan idéen til filmen kom til henne. Fint intervju på 19 minutter.
Original English-language trailer: En helt grei trailer som foregår mye på havet. Den har en amerikansk fortellerstemme. 4 minutter.
A new essay by film critic Geoffrey O’Brien and excerpts from a 1981 interview with Clément: Veldig flott hefte. O’Brien har skrevet et fint essay, men godbiten er Cléments åpne intervju hvor han forklarer og tolker Ripleys psyke og bakgrunn. Kjempeinteressant og lærerikt for å tolke filmen riktig.
Land – 1960 – Michael Powell (farger) –101 minutter – Thriller, psykologisk drama, horror
Fryktens vesen
Nivå 1 (uten spoilers)
En ung mann, Mark (Carl Boehm), går rundt med et kamera i Soho, London, og filmer kvinner i det han dreper dem. Soho på denne tiden var som Hamburgs Reperbahn eller Amsterdams Red Light District. En ung kvinne, Helen (Anna Massey) som bor i samme bygård, blir interessert i ham. Kan de finne sammen? Hva med Marks stygge hemmelighet?
Nivå 2 (med spoilers)
Michael Powells Peeping Tom var beryktet som en slibrig thriller på 60-tallet i USA. Det var mange som kun kjente ham fra denne filmen, selv om han har regissert store filmer som The Red Shoes, Life and Death of Colonel Blimp og The Tales of Hoffman. I England var han jo kjent og kjær, det var vel derfor sjokket over denne filmen traff publikum og kritikere så hardt.
La oss starte denne omtalen med å beskrive Marks barndom, og så følge ham opp til dagens versjon av ham. Marks far var en respektert psykolog og vitenskapsmann som hadde publisert flere bøker. Han var besatt av fenomenet frykt. For å gripe dens vesen, virkelig forstå frykt, utførte han eksperimenter blant annet på sin egen sønn. Han kunne vekke Mark om natten og kaste et krypdyr opp i sengen hans eller utsette sønnen for andre skremmende opplevelser. Absolutt alt ble filmet, og ofte endte opptakene med en gråtende og hysterisk Mark.
Farens hovedverk var å dokumentere hvilke reaksjoner i nervesystemet som trigges av frykt. Absolutt hele oppveksten til Mark blir filmet. Det syke, og triste, er at sønnen Mark på en måte viderefører farens prosjekt, selv om det har ødelagt livet hans. For Mark dreper ikke kvinner av drapslyst eller sadisme. Han forsøker å få et bilde av ren frykt, den ultimate frykten i øynene til mennesker som ser seg selv dø. Han har nemlig montert et speil på kameraet sitt, sammen med kniven som dreper kvinnene. De skal altså se seg selv drepes av kniven, og da skal kameraet fange alt sammen på film.
Slik skal Mark fullføre farens arbeid, som nå har blitt hans eget. Dette er et resultat av tunge traumer påført Mark i barndommen, for han har ingen glede av det grusomme han gjør. Han vet også godt at det er feil. Det ser vi eksempler på i måten han forsøker å berge både Helen og mrs. Stephens fra å bli neste offer. Men det som driver han er sterkere enn hans egen fornuft og moral. Kanskje forsøker han å få hjelp? Han viser hvert fall Helen videoene fra barndommen, og det må vel tolkes som et rop om hjelp. Ønsker han å bli stoppet?
Mark tjener sitt levebrød ved å fotografere nakne kvinner, som kioskinnehaveren selger videre i kiosken. Studioet er i annen etasje, over kiosken. Det siste offeret til Mark er faktisk kvinnen han har tatt jevnlig bilder av. I løpet av filmen ser vi at drapsfrekvensen eskalerer, og ofrene kommer nærmere hans eget liv. Jeg velger å tro det er slik det er ment fra filmskaperens side, siden det første offeret er en ukjent prostituert, det neste er en skuespillerinne fra filmsettet Mark jobber, og det siste offeret er modellen han er satt opp å jobbe med. Han kan ikke slippe unna det siste drapet.
I tillegg til å filme frykten i offerets øyne, er Mark opptatt av å filme reaksjoner på drapene. Da de bærer den prostituerte ut i ambulansen, er han blant folkemengden og filmer de rundt seg. En politimann spør hvilken avis han kommer fra. Politiet var allerede den gang klar over at mordere liker å se oppstyret de klarer skape, og politiet pleier å filme begravelser og folkemengder der forbrytelser har skjedd. Også de som står og ser på branner. Ofte står pyromanen og beundrer sitt verk. Mark svarer at han jobber for «The Observer», et lite spark eller hint til oss som er delaktige i filmen ved vår trang til å bivåne disse tingene.
På filmsettet gjemmer Mark liket i en stor koffert, og filmer skuespillerinnen i det hun åpner kofferten og ser sin døde kollega. Da politiet stormer leiligheten er Mark mest opptatt av å filme dem komme mot huset. Han har allerede rigget rommet med lamper, kameraer, speil og kniv slik at han skal kunne se sin egen død. Alt skal dokumenteres.
Helen bor i leiligheten under Mark. Mark eier hele bygården, og leier ut rimelig til flere. Helen bor sammen med moren sin, mrs Stephens, som er blind. Det kan virke ut som om mrs. Stephens har «kjent» Mark lenger enn Helen, som først nå i det siste har blitt romantisk interessert i ham. For filmen insisterer på at de blinde har andre skarpere sanser, og kjenner leiligheten over seg bedre enn de som bor der. Hun vet at Mark ser filmer hver kveld, men hun vet selvfølgelig ikke hva som vises. Mark ser filmer av ofrene sine hver kveld.
Mrs Stephens sniker seg inn i leiligheten hans jevnlig, og er godt kjent der oppe. Hun vet hva som er i de innerste rommene. En kveld gir hun seg til kjenne, og Mark blir bestyrtet. Nå begynner en slags duell mellom dem, hvor Mark utnytter sin viktigste sans, synet, for å dominere henne. Hun på sin side bruker intuisjon og menneskekunnskap. Et øyeblikk ser det ut til å være en erotisk ladet situasjon, men det glir over. Hun ber ham søke profesjonell hjelp, og holde seg unna datteren frem til da. Hun vet ikke hva som feiler Mark, eller hva han holder på med, men hun vet det er noe fælt. Samtidig liker hun ham og føler godt for ham.
Helen forstår hvor viktig kameraet er for Mark, men klarer sakte å venne ham av med alltid å ha kameraet med seg. De går på date, og har det fint. Men stadig ser Mark bildeutsnitt og situasjoner han verker etter å filme, men når han griper etter kameraet er det ikke der.
En kveld er det Helen som sniker seg inn, og ser filmene hun absolutt ikke skulle ha sett. Mark overrasker henne, men er ikke farlig for hun som har klart å komme under huden på ham. Han er glad i henne, og passer på at situasjonen ikke kommer ut av kontroll. Hun må ikke få kameraet vendt mot seg.
Dette er en film som man kan bruke mye tolkningsverktøy på. Man kan se den feministisk, psykoanalytisk med Freud i bakhodet, symbolsk med fallos og kastraksjon i tankene. Filmen handler om undertrykkelse, av seksualitet, følelser og instinkter. Erotiske bilder skal skjules og selges i hemmelighet i kiosken. Kjøperne skjuler sin interesse. Mark skjuler sin perversjon og handlinger. Helen skjuler sin forelskelse i Mark.
En morsom fun fact: Slik faren til Mark bruker sønnen sin i arbeidet sitt, brukte Michael Powell sin egen sønn i filmen. Han spiller selv faren i hjemmevideoene, og det er hans sønn som utsettes for eksperimentene i dem. Hmmm.
Filmen og regissør Powell fikk en voldsom medfart av kritikerne. Utsagn som at den bør skylles ned i do florerte. I ekstramaterialet får vi se noen av kritikerne fra den gang forsvare sine utsagn. Powell selv ble overrasket over sinnet mot filmen, og i praksis fikk han ikke lage flere filmer. Kanskje var det et sinne blant kritikerne fordi filmen traff litt for godt med sin idé om at vi som seere er delaktig i det som skjer på skjermen.
Alfred Hitchcocks Psycho kom ut samme år, litt senere på året. Klok av skade over å se mottagelsen Peeping Tom fikk, valgte Hitchcock å ikke ha pressevisning. Han ville ikke at filmen skulle bli slaktet før publikum fikk sett filmen selv. Og Psycho ble en suksess både publikumsmessig og blant kritikere, mens Peeping Tom ble glemt i lang tid.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Don’t Look Now, Cat People, Psycho, Repulsion, Blow Up og Rear Window.
Øyeblikket: Idet vi forstår hvordan Mark har rigget sitt drapsvåpen, ondskapen i installasjonen av kamera, kniv og speil.
Lyd og bilde
New 4K digital restoration, with uncompressed monaural soundtrack. One 4K UHD disc of the film presented in Dolby Vision HDR and one Blu-ray with the film and special features:
Dette er den første Criterion 4k jeg omtaler etter at jeg anskaffet en Sony VPL XW5000ES 4k projektor. Generelt vil jeg si at det å se en 4k-film på denne projektoren er en helt overveldende opplevelse. Et bilde kan faktisk ikke bli bedre. Når det er sagt, er ikke Peeping Tom helt der oppe i opplevelse. Men som bilde fra 1960 er det slettes ikke verst. Det er en nydelig dybde i bilde, som jeg kun har sett på 4k. Fokuset er klart lokalisert til visse områder i bildet. Der hvor fokuset er, er det sylskarpt. Og fargene! Eksplosive, skarpe og dynamiske, skikkelig Technicolor. Formatet er 1.66:1. Lyden er god i mono. Både dialog og effekter er fint gjengitt.
Ekstramateriale
Two audio commentaries, one featuring film historian Ian Christie and one featuring film scholar Laura Mulvey: Kommentarsporet til Ian Christie er informativt, og sånn passe psykologisk. Mulvey sitt blir for psykoanalytisk og overdrevent symbolsøkende. Mulvey har et grunnleggende feminismeinspirert blikk på filmen. Uansett, det bør være noe for enhver i disse to kommentarsporene.
Introduction by filmmaker Martin Scorsese: I denne korte introduksjonen på drøye 2 minutter, fokuserer Scorsese på hvor nært film kan komme galskap. Kunst kan drive deg, men kan også spise deg opp. Lett overførbart til filmen, ikke sant?
Interview with editor Thelma Schoonmaker: Det var Scorsese som fikk filmen relansert i USA ca 20 år senere. Det var uvanlig at Mark ble framstilt som en sympatisk mann. Fin liten dokumentar på 10 minutter.
Documentary about the film’s history, featuring interviews with Schoonmaker, Scorsese, and actor Carl Boehm: Ca 20 minutter med forskjellige intervjuer. Boehm hadde problemer på denne tiden, han identifiserte seg 100% med Mark. Han jobbet seg inn i karakteren. Peeping Tom inspirerte regissører som DePalma, Coppola og Polanski.
Documentary about screenwriter Leo Marks: Ganske kjedelig dokumentar om en ganske selvhøytidelig manusforfatter. 50 minutter.
Program on the film’s restoration: Originalfilmrullene var i ganske god stand. Det gjelder å treffe på fargetonen til filmen. Noen ganger forsøker man å finne regissørens smak, for eksempel ved å se på tidligere director-approved restaureringer. Viktig å ikke lage det for pent. 15 minutter.
Trailer: Dramatisk og ganske god trailer. 2 minutter og 27 sekunder.
An essay by author Megan Abbott: Godt essay av Abbott. Fint poeng at vi ser som Mark før vi ser Mark. Vi blir altså lurt med på laget, identifiserer oss med ham, før filmen kommer ordentlig i gang. Hun mener at Marks vold kan være svar på hans impotens.
Tsjekkoslovakia – 1966 – Jiri Menzel (svart-hvitt) –93 minutter – Krigsfilm, kjærlighet, coming of age
Uskyldens ende
Nivå 1 (uten spoilers)
En liten jernbanestasjon i det okkuperte Tsjekkoslovakia mot slutten av andre verdenskrig. Milos Hrma (Václav Neckar) er en ung mann som nettopp har fått jobb der. Han blir satt inn i oppgavene av sine eksentriske kolleger som alle har viktigere ting fore enn å bruke all sin tid på arbeidsoppgavene sine. Og tog lastet med materiell for tyskerne kjører stadig inn på stasjonen.
Nivå 2 (med spoilers)
Mange av filmene fra den tsjekkoslovakiske nybølgen er skapt over samme lest som denne. Små filmer, med dagligdagse problemer, gjerne iblandet litt absurde situasjoner og humor. Hvis man lar seg avvæpne av sjarmen i filmene, vil man gå glipp av viktige poenger. Filmene er ikke uten brodd, de bare formidler på den tsjekkoslovakiske måten. Nasjonaleposet i Tsjekkoslovakia var Den gode soldaten Svejk, det eneste eposet med humor. Hans lure patriotisme viser en helt egen verdensanskuelse.
Kort om handlingen: Milos er en ung mann hvis viktigste oppgave her i livet er å kunne ha sex med kjæresten sin. Problemet er at han lider av for tidlig sædavgang. Han får råd og veiledning, men ingenting hjelper. Kjæresten hans, Masa, er en søt togkonduktør som er både tålmodig og snill, men hun fortjener bedre. Milos tar problemet sitt så tungt at han begår et selvmordsforsøk.
De andre ansatte er stasjonsmesteren Lanska, som bruker all sin tid på oppdrett av kaniner, gjess og duer. Og sporskifteren Hubicka. Han er en virkelig kvinnebedårer, som forbarmer seg over Milos. Han samarbeider med motstandskvinnen Victoria Freie, som bringer en bombe inn på stasjonen til dem. Samtidig får Hubicka henne til å lære Milos om sex, erfaren og vakker som hun er. Etter en natt med henne er Milos blitt en ordentlig mann. Han har også fått så mye selvtillit og mot, at han vil være en motstandshelt og sprenge ammunisjonstog. Han klarer det, men dør i aksjonen.
Filmen starter med en småabsurd fortelling om Milos sin slekt og bedrifter. Hans bestefar William forsøkte å hypnotisere de tyske invasjonssoldatene da de kom. Det gikk ikke så bra, han ble kjørt over av en tank. Han ville bare bli hypnotisør for å kunne gå gjennom livet uten å gjøre det slag. Faren til Milos jobbet også på stasjonen, men nå er han pensjonert og ligger konstant på sofaen. Alle er misunnelige på han, tenk å få pensjon i 30 år uten å anstrenge seg noe mer.
Siden vi nå er på slutten av krigen, da Tyskland og nazistene blir drevet tilbake på alle fronter, fremstår det komisk når den tsjekkoslovakiske overløperen skryter av hvor taktisk brilliant tyskerne beveger seg. Det ser ut som om han ikke kan innse at hans side er i ferd med å tape stort, og at hals over hode-tilbaketrekningen ikke er en genistrek for å knuse de allierte i neste trekk. Husker du Komiske Ali fra Irakkrigen? Han som sto på TV og sa at irakerne knuser all motstand, amerikanerne er ikke i nærheten og kommer aldri til å komme til Baghdad mens amerikanske soldater omtrent var i bakgrunnen? Slike vibber fikk jeg.
«Closely watched trains» er tog som frakter forsyninger og materiell for den tyske krigsmakten. Det er et slikt som Victoria Freie vil ha sprengt. Milos er nå så full av selvtillit at han går inn på kontoret under et møte og tar bomben opp fra skuffen og med seg ut av rommet. Han klatrer opp på en høy installasjon over jernbanesporet hvor han kan slippe bomben ned på toget. Det utføres, men uforsiktig som han er, blir han skutt av en tysk vakt på toget. Han faller ned på en av vognene. Og var han ikke død da, ble han det da toget eksploderer 500 meter lenger bort.
Eksplosjonen er så kraftig at stasjonen dirrer. Løse gjenstander og trykkbølger rammer stasjonsbygget og menneskene foran den. Milos hatt kommer rullende helt bort til Masa. Filmen har nå endt på en mørk og voldsom måte, og vil nok for de fleste være overraskende. Men om man er oppmerksom i filmens tidlige deler, kan man nesten ikke se at det kan ende på en annen måte. Milos kutting av håndleddene er et varsel om at filmen ikke er fremmed for å gå inn i mørkere materie.
Milos blir en løve etter å ha ordnet opp i sitt private problem. Nå er han klar for å bidra i samfunnet. Denne lille filmen ser ut til å fortelle oss at selv om noen er hyggelige og fredselskende, skal man ikke undervurdere dem. Som det lille landet Tsjekkoslovakia, okkupert så ofte. Og allerede 2 år etter denne filmen ble laget, ble de okkupert igjen, av Sovjetunionen. Milos sin historie er en komprimert coming of age historie, fra uskyld til mann og helt. Som en parallell til Tsjekkoslovakia som mister sin uskyld under okkupasjonen og må slå tilbake. Han er den som observerer omgivelsene og menneskene rundt seg for oss, men uten at vi tror at han lærer noe særlig. Før på slutten.
Closely Watched Trains ble en av den tsjekkoslovakiske nybølgens kjæreste og mest populære filmer. Den gjorde suksess i utlandet også, og vant noen priser. Blant annet Oscar for beste utenlandske film.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Loves of a Blonde, The Cremator, Shop on Main Street og Diamonds of the Night
Øyeblikket: Sporskifter Hubickas stempling av kvinnens edlere deler med togstasjonens stempler under akten. En klassisk scene som fører til politianmeldelse og etterspill i filmen.
Lyd og bilde
Bildeformatet er 1.33:1. Dette er en gammel utgivelse, nummer 131. Jeg forventet et mye dårligere bilde enn det jeg fikk. Noen striper og skader er det, men alt i alt et fint bilde. Lyden er også god, tatt alderen i betraktning.
Ekstramateriale
Trailer: Grei trailer, med amerikansk promotering. Selger den inn på sjarm og gode anmeldelser, type en av årets 10 beste filmer. Knappe 2 minutter.
Hefte: Essay av Richard Schickel, filmkritiker for Time. Meget godt essay. Sier veldig mye på få sider. Tolker filmen, beskriver nybølgen og landets historiske skjebne. Alt på 4 sider.
2.verdenskrig: To unge gutter i fangeuniform i fullt firsprang gjennom skogholtet. De har hoppet av et tog som skal frakte dem til en annen konsentrasjonsleir. Soldater på toget skyter etter dem. Kameraet er tett på ansiktene til guttene. Flukten er desperat gjennom skogen og boligstrøk. Det tyske «Heimevernet» er etter dem, gamle menn med gevær og fingrer som klør på avtrekkeren.
Nivå 2 (med spoilers)
Diamonds of the Night er en spesiell film. Mens vi følger de to guttene halsende gjennom skogen, kan filmen plutselig klippe til scener fra en by, hvor guttene vandrer sammen med stokk og lange frakker med KL på ryggen. KL står for Konzentrationslager, konsentrasjonsleir. Forvirrende? Ja, men det finnes en forklaring.
Filmen fortelles på tre nivåer. Vi har virkeligheten, når vi følger guttene under flukten. Men så kan kameraet ligge tett på ansiktet deres, og plutselig er vi inne i hodet til guttene, i tilbakeblikk og minner de tenker på. Det finnes ingen overgang til dette, tenk på det som at tankene dine vandrer mens du jogger eller holder på med et repetitivt arbeid.
Til sist kan det vi får se på skjermen vise seg å være drømmer og fantasier. Når guttene er sultne eller kalde, kan vi plutselig se dem spise godt, eller gå i varme klær. Her vises tankene de ikke klarer å la være å tenke på til oss. Disse drømmene hjelper dem å overleve, de gir dem håp og motivasjon. Det å skille de tre nivåene fra hverandre er del av nøkkelen til filmen. Vi hopper ut av tilbakeblikket og er tilbake i skogen. Vi går ut av dagdrømmen og forholder oss til den virkelige sulten og kulden og frykten. Men noen ganger kan det være vanskelig å vite helt hva som er hva. Ble guttene henrettet på slutten av filmen, eller kom de seg inn i skogen og fortsatte flukten? Er de desertører eller konsentrasjonsleirfanger? Det er åpne spørsmål.
De eventuelle eksekusjonsskytterne er en broket gjeng med tyskere som ser ut til å kose seg veldig med å jakte på mennesker. Etter å ha fanget de to guttene som ikke klarte å komme seg på et lasteplan i tide, skal det feires og fråtses. Øl og kjøtt i store mengder fortæres. Guttene blir holdt i villrede, de forventer å skytes der de er isolert på et rom. De tyske gamlingene lar dem stå der mens de selv danser og synger. Skudd høres, klokken stopper. Likene deres ligger i veien. Er det deres fantasi om seg selv? Så ler tyskerne og slipper dem løs i skogen igjen. Roper «Fyr!», men skyter ikke. En sadistisk spøk? Catch and release? Her ser vi regissør Nemec sin forakt for tyske nazister.
Min tolkning er at de blir henrettet. Når klokkeslagene stopper etter skuddene er det et kraftig hint. Livet stopper. Og hvorfor skulle tyskerne slippe dem løs etter å ha fanget dem? Guttene drømmer om jenter, en siste trøst før de skal dø. For de vet.
Flere små scener viser alle alternativene som kan utspille seg. Da en av guttene kommer til et lite hus og går inn på kjøkkenet, står det en kvinne ved ovnen. I rask rekkefølge ser vi tre scenarioer utspille seg. Hun frister ham seksuelt, hun gir ham brød eller han overfaller henne. Det ser ut som om det som faktisk skjer er at hun gir ham brød. Men i flere senere scener ser vi at guttene blør ut av munnen mens de spiser brødet. Hart hun gitt dem brød med glasskår bakt inn? Er det hun som angir dem?
Regissør Jan Nemec ser ut til å være en enfant terrible i tsjekkoslovakisk cinema. Han var stadig i opposisjon til filmlærer og var ikke den som ble konform i nybølgen i landet. Han ble truet med utkastelse av filmskolen, men berget med hjelp av mentorer. Men selv dem respekterte han ikke filmene til. Noe var lite inspirerende, noe var propagandamøl, synes han.
Nemec er en spennende regissør, som har flere gode filmer på CVen. Blant annet The Party and the Guests som bare må være inspirert av Buñuels The Exterminating Angel. Han har også laget Perler fra Dypet. Han var opprøreren i nybølgen, og drev det aldri til noe stort omdømmemessig. Andre regissører fra Tsjekkoslovakia kom til Hollywood (Milos Forman), noen ble kultfigurer og atter andre høstet annerkjennelse internasjonalt. Nemec flyttet til USA, men var for eksperimentell i stilen til at han fikk noen sjanse der. Han kunne sammenlignes Cassavetes eller regissøren av I am Cuba når det gjaldt personlige og utemmede filmer. Han måtte tilbake til Tsjekkoslovakia for å få lage film igjen. 4 år etter Diamonds of the Night ble han svartelistet i landet og dro i eksil. Kom ikke tilbake til hjemlandet før kommunismen falt.
Nemec var inspirert av flere, og et av programmene på ekstramaterialet tar for seg nettopp dette. Alain Resnais, spesielt i Last Year at Marienbad, kan ha påvirket ham når det gjelder minnestruktur. Bresson og hans bruk av amatører i rollene var en annen inspirasjon. Som Bresson ønsket ikke Nemec at skuespillerne skulle spille i andre filmer. Den ene gutten ble skadet og spilte aldri igjen, den andre ble pornofotograf for Hustler Magazine i USA. Buñuel har inspirert ham når det gjelder bruken av maur i denne filmen, og hans film The Exterminating Angel har inspirert andre av hans filmer. Tarkovsky og Ivan’s Childhodd har vært forbilde når det gjelder filmingen av sumper og trær. Og til sist må fotografen Josef Suduk ha vært en påvirkning når det gjelder gater og svart-hvitt foto generelt.
Den tsjekkoslovakiske nybølgen brøt med den kommunistiske utopiske filmen. De ville heller lage film om seg selv og sine liv. Nybølgen sluttet med den sovjetiske invasjonen. All Godard, Buñuel, Antonioni og Fellini ble sensurert. Nemec liker ikke forfattere som Hemingway, han synes han har for mye publikumsfrieri. Jeg kunne ikke vært mer enig. Som jeg foretrekker Nemec Faulkner, men han er ikke sikker på at han hadde forstått ham i dag. Han vet uansett at han liker måten Faulkner fletter ting sammen på.
Arnost Lustig er forfatteren bak både boken filmen er basert på, og studentfilmen til Nemec. Lustig er selv jøde, og kommunist. Sammen skrev de manus til filmen. De hadde tre kameramenn på filmen. Janoslav filmet det poetiske, det drømmende og minnene. Ondricek filmet det naturalistiske. En dag annonserte Janoslav at han måtte ta sin livs mulighet i sør-Amerika, og forlot innspillingen. Nemec overlot kameraansvaret til Ondricek, og mener i ettertid at han fikk det beste fra to fotografer.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Night and Fog, The Shop on Main Street, The Zone of Interest, Ivan’s Childhood og Fires on the Plain.
Øyeblikket: Den desperate flukten gjennom skogholtet. Realismen, nærheten, det faktum at en tredjepart av budsjettet forsvant her, og at de ikke kunne ta flere tagninger på grunn av utmattelse. Østeuropeisk cinema er så fysisk, så realistisk, at man kan kjenne teksturen i objektene, i jorden, i objektene. Folk drar i hverandre, dytter, lugger og trekker. Nydelig sekvens.
Lyd og bilde
New 4K digital restoration, with uncompressed monaural soundtrack on the Blu-ray: Et røft, realistisk bilde med mye nærbilder. Svart-hvitt gir det et dokumentarisk preg. Detaljene er der, kontrast og skarphet likeså. Til tider litt kornete. Ikke et bilde man viser frem for demonstrasjon, men et effektivt og riktig bilde. Formatet er 1.37:1. Lyden er god, med effekter først og fremst. Dialogen er nesten ikke-eksisterende, første replikk kommer først ved 15 minutter.
Ekstramateriale
Interview from 2009 with director Jan Němec: Kjempefint intervju på 26 minutter med en regissør som er ny i the Criterion Collection. Frittalende, opprørsk og fremdeles individualist i dette intervjuet fra 2009.
A Loaf of Bread, Němec’s 1960 student thesis film, based on a short story by Arnošt Lustig: Fin kortfilm på 12 minutter om tre jødiske konsentrasjonsleirfanger som må stjele et brød.
Arnošt Lustig Through the Eyes of Jan Němec, a short documentary from 1993: Fin dokumentar om Lustig på 15 minutter. Faren hans maste alltid om han hadde vært med en jente ennå. Hver eneste kveld. Til slutt gikk han til en prostituert. Og samtidig sluttet faren å spørre. Han merket vel at sønnen nå hadde vært sammen med en jente. I ettertid forsto Arnost at faren presset han til å være med en jente, slik at han hadde opplevd det før de ble drept i en konsentrasjonsleir.
New interview with film programmer Irena Kovarova: 16 minutters OK intervju. Åpningsscenen hvor de løper inn i skogen kostet 1/3 av hele filmens budsjett. Det ble bygget trolley til kameraet, mange meter lang i bakke og på slette.
New video essay on the film’s stylistic influences by scholar James Quandt: Denne oversikten har jeg ramset opp i teksten. Fint videoessay på 21 minutter.
An essay by film critic Michael Atkinson: Godt essay som tar opp Nemec karriere, personlighet og hvem han har påvirket som filmskaper. Atkinson mener Dardennebrødrene står i dyp gjeld til Nemec.
The Criterion Collection
Hei!
Her vil det komme anmeldelser, tanker og generelt ord om Criterion Collection på norsk. Criterion Collection er en amerikansk DVD, 4k og Bluray serie, som utgir filmklassikere og viktig samtidsfilm. Verdens desidert mest anerkjente utgivelser, med over 1200 utgivelser til nå. Og flere utgis hver måned. Sjekk gjerne ut criterion.com.
Utgangspunktet for bloggen er at jeg er en samler av disse utgivelsene og har alle opp til nå. Jeg fikk lyst til å skrive litt om filmene, siden det finnes så mange skjulte skatter i Criterion Collection. Bloggen passer best for de som har sett filmen en gang, og fikk lyst til å forstå mer av den. Så kan de se filmen om igjen. Håper leserne blir inspirert og nysgjerrig på kvalitetsfilm.
For spesielt interesserte kan jeg nevne at filmene blir sett på en Sony VPL-XW5000ES 4k Projektor og elektrisk styrt lerret, med en OPPO BDP-203 EU sonefri Bluray- og DVD-spiller til DVD og Bluray. 4k spilles av på en Reavon UBR X100 spiller. Lyden besørges av en 5.1 system med Yamaha 3080 surroundforsterker, Proson høytalere og en Dali subwoofer E-12. Husk at Criterions Blu-ray filmer er region A låst, så du trenger en sonefri Blu-ray spiller. Men alle titlene som finnes på Blu-ray, finnes også på DVD. 4k er sonefri.