State of Siege

State of Siege (Criterion nr.760) (Blu-ray)

Frankrike – 1972 – Costa-Gavras (farger) –121 minutter – Politisk thriller, drama.

Hensikten helliger middelet

Nivå 1 (uten spoilers)

Et land i Sør-Amerika, herjet av uro mellom myndighetene og en revolusjonær gruppe. En amerikansk rådgiver, Philip Michael Santore, blir kidnappet og funnet død, henrettet av den venstreradikale gruppen Tupamaros.

Nivå 2 (med spoilers)

Filmen sier aldri rett ut hvilket land vi befinner oss i, men glimt av bynavn som Montevideo og navnet på geriljagruppen, forteller oss at vi er i Uruguay. Filmen tar oss med bakover til hvilken funksjon Santore hadde i Uruguay og hvorfor det gikk som det gikk med ham.

Nyhetsmeldinger ruller over TV-skjermen om at den amerikanske rådgiveren Philip Michael Santore er funnet død i en bil, etter å ha vært holdt fanget av Tupamaros i mange dager. Etter en avstemming i parlamentet hvor venstresiden holder seg borte, tar staten på seg begravelsen og hedrer ham. Kirken hedrer ham også. Den katolske kirken har ofte støttet høyreradikale styresett, de hjalp blant annet mange nazister i å flykte til Sør-Amerika etter andre verdenskrig.

Tupamaros har et intrikat system for å stjele biler de bruker til operasjonene sine. De kaprer biler med eieren i, med pistol, men ellers ganske vennlig. En av dem har blitt utsatt for det før og vet rutinen. Mens andre bruker bilen, spaserer kaprerne med eieren en halvtimes tur. Disse kapringene har en lett tone ved seg, til tider er de litt humoristiske. De opplever også at noen eiere sympatiserer med saken deres og samarbeider villig. Biler stjeles, kjøres, byttes med neste bil og blir dermed vanskelig å spore.

Filmens hovedanliggende er å vise oss hvorfor Santore blir målet for kidnappingen. Hvem er han og hvilken funksjon har han i landet? Heri ligger også spenningen i State of Siege. Gradvis og meget møysommelig avdekkes et større bilde, med flere detaljer gjennom hvert tilbakeblikk og hvert forhør Tupamaros har med fangen sin. Bildet av Santore som en vanlig rådgiver for regjeringen slår fort sprekker. Det viser seg at han er en militær rådgiver med politibakgrunn fra USA. Han bistår politiet i Uruguay med tortur og avhørsmetoder. I et forhør bryter han ut i en tirade hvor han erklærer at Tupamaros er destabiliserende og kommunister, og må utryddes med alle tilgjengelige midler. I samme forhør undertegner han sin egen dødsdom ved åpent å dele hvordan myndighetene vil tenke nå som de har arrestert så mange Tupamarosmedlemmer. Myndighetene har avbrutt de hemmelige forhandlingene de hadde med gruppen. Han har nå liten verdi, og gruppen må vurdere om han bør henrettes. Uansett valg vil de framstå som svake. Dreper de ham er det et tegn på ondskap og maktesløshet. Lar de ham leve, er det et tegn på svakhet (og maktesløshet).

Santore viser seg å ha vært sentral i militærkuppet i Brasil. Han var rådgiver for politiet da parlamentet ble oppløst. Han trente det brasilianske politiet i bruk av torturmetoder. I forhørene med Tupamaros følger han en velkjent strategi om å innrømme mindre ting og nekte for det verste. Men det blir tidlig klart at gruppen har ekstremt god oversikt over hans virke, og han presses fra skanse til skanse. Gruppen trenger egentlig ikke hans informasjon, de har den fra før. Kanskje vil de bare at han skal forstå hvorfor de har kidnappet ham?

Santore har en annen synsvinkel på hans arbeid enn at han er fascist og torturist, og støtter de rike og makta. Han ser på motstanderne som destabiliserende for et samfunn, og at hans arbeid stabiliserer samfunn. Han er ikke fascist, men konservativ. Men han går ikke av veien for å massakrere opposisjonelle i sin streben etter å stabilisere et urettferdig samfunn.

Media spiller en stor rolle i filmen. Stadig for vi se hvor viktig det er å holde pressekonferanser, og det essensielle ved å få sin versjon fram. En av journalistene, Ducas, er spesielt kritisk til myndighetene. Han er nok godt plassert på venstresiden selv. Ducas stiller gjentatte spørsmål om Santore og hans funksjon i landet. Han aner at det er nøkkelen til hele historien, men myndighetene forsøker å beskrive ham som en vanlig amerikansk borger. Ducas er ment som regissørens øyne i filmen.

Philip Michael Santore er basert på den amerikanske diplomaten Dan Mitrione. Han hadde omtrent den samme bakgrunnen som Santore har, og som rulles ut i filmen. Han var tidligere politimester gjennom 5 år i Richmond, Indiana USA. Han arbeidet for en organisasjon som kan sees på som CIAs lillebror. For oss som er glade i Yves Montand etter å ha sett ham i eksepsjonelt sterke The Wages of Fear, er det glede å se ham i rollen som Santore. Som i Z hvor han kun har 15 minutter skjermtid, er det begrenset hvor mye tid han er på skjermen i State of Siege også, men det føles som om han er der brorparten av tiden.

Ved å holde publikum i mørket angående hvilket land det handlingen foregår i, tvinger Costa-Gavras publikum til å være konsentrert og forsøke å finne ut av det. Mot slutten kommer hintene tettere, slik at alle vil få det med seg. Slik metodikk har han i alle filmene sine. I Z har han til og med en erklæring under fortekstene om at alle likheter med hendelser og personer IKKE er tilfeldig. Ved at Santore dør tidlig i filmen, styrer han publikums måte å se filmen på til å dreie seg om politikk og historie, og ikke observere thrillerens appell med sine vendinger og spenningskurve.

Costa-Gavras mener at demokratiet som styringsform skal kunne håndtere vold rettet mot seg, uten å ty til totalitære metoder. Musikken er utstudert med stor vekt på panfløyter. Costa-Gavras mener de høres ut som mennesker som ikke helt får puste, slik menneskene som lever i et slikt samfunn.

Mange søramerikanske land forbød State of Siege da den hadde premiere, men nå i ettertid synes de samme landene at det er en svært viktig film. Heldigvis, for dette er politisk film på øverste hylle.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Z, The Confession, Battle of Algiers, og Missing.

Øyeblikket: Gisselsituasjonen med Santore har tilspisset seg. Myndighetene har arrestert mange av de viktigste medlemmene i Tupamaros i flere koordinerte aksjoner, og gruppen står overfor en viktig avgjørelse. Skal de henrette Santore som motsvar, eller ikke? Det er en gruppe med rimelig flat struktur, med forskjellige fraksjoner. En av lederne koordinerer en avstemming, hvor han møter èn etter èn av mellomlederne på en busstur gjennom byen. De kommer på, setter seg ved siden av ham på bussetet, og går av på neste busstopp. De sier ja eller nei til spørsmålet. Det blir flertall for å henrette Santore. Metoden blir som et symbol for det styresettet de ønsker seg i landet, demokrati.

Lyd og bilde

Herlig og røft bilde med ganske dempede farger. Symptomatisk for stemningen i land i krise? Filmkornet er passe til stede. Jeg er godt fornøyd med skarphet og dybde i bildet. Formatet er 1.66:1, det vil si at bildet nesten fyller hele bredden på lerretet. Lyden er god, meget realistisk lydmiks med mye som koker i lydkanalene når journalister svermer rundt i presidentpalasset. Romklangen virker autentisk. Lyden kommer i et fyldig ukomprimert monoformat.

Ekstramateriale

New conversation between Costa-Gavras and film scholar Peter Cowie: Kjempefin samtale, hvor Cowie er eksemplarisk i sin evne til å være stille og la intervjuobjektet prate. Det er tross alt ham vi ønsker å høre fra mest. Peter Cowie er utrolig kunnskapsrik, det vet jeg fra tidligere Criterionutgivelser, og han stiller gode spørsmål og kommer med interessante betraktninger. 31 minutter.

NBC News excerpts from 1970 on the kidnapping of Dan A. Mitrione, on which the film is based: Fascinerende å se hvordan den originale nyhetssaken ble presentert på TV, nå som vi har spillefilmen i bakhodet. Tendensiøst og med tydelig slagside i de amerikanske nyhetskanalene. 7 minutter.

An essay by journalist Mark Danner: Kjempefint og ganske langt essay. Et godt poeng er at journalist Ducas fungerer som regissørens rolle, som publikums Virgil inn i inferno. Ellers gode tolkninger og karakteristikker av de mest vesentlige karakterene i filmen. Nyansert og opplysende.

 


Old Joy

Old Joy (Criterion nr.1008) (Blu-ray)

USA – 2006 – Kelly Reichardt (farger) –73 minutter – Drama

En bitte liten stor film

Nivå 1 (uten spoilers)

Mark er vordende far og bor sammen med sin gravide samboer. En ettermiddag ringer Kurt, en gammel venn som han hører fra nå og da. Han vil ha med Mark på skogstur, og Mark aksepterer. Han overrasker seg selv litt, for de har hatt liten kontakt de senere årene.

Nivå 2 (med spoilers)

Old Joy er en slik film som handler om det du vil den skal handle om. Man kan utmerket godt se den som en hyggelig film som handler om to venner som legger ut på en skogstur sammen, men det er også mye mer her om du vil problematisere filmen. Vi kan begynne med at skogsturen kan sees som en reise i forholdet mellom to venner som har vokst fra hverandre, og at det ligger mye grums under overflaten. Som vanlig er i forhold mellom menn, må det gjerne litt alkohol til før det bringes fram i lyset. Ved en slik anledning, rundt leirbålet etter en del øl sier Kurt at det er noe galt mellom dem, og at han gjerne vil at det skal forsvinne. Og typisk nok, når Mark her har muligheten til å ta Kurt på ordet og snakke om det som er galt, velger han å heller forsikre Kurt om at alt er bra. For så i senere scener klage til samboeren Tania om Kurts personlighet.

Kurt er den frie sjelen, som lever veldig uortodokst. Han har ikke fast arbeid, han reiser stadig rundt, og dukker opp i hjembyen med jevne mellomrom. Ettersom årene går, havner Mark lenger og lenger ned på listen over gamle venner Kurt tar kontakt med. Men han tar alltid kontakt. Denne gangen tok det to uker.

Han ringer til Mark og foreslår en skogstur med overnatting. Mark er straks interessert, han må bare klarere det med Tania. Dette er en liten påminnelse om at de lever forskjellige liv. Mark har forpliktelser, ikke bare overfor sin samboer, men også det tredje familielivet som er på vei. Kurt derimot, kan når som helst følge impulsene sine. Vi ser drypp av hans personlighet gjennom hvordan han følger opp idéene sine. Da Mark drar for å møte Kurt er ikke Kurt klar, han er ikke engang hjemme. Mark må vente, til det etter en stund kommer en liten mann tuslende med en trillevogn med en TV på. Og når de nærmer seg destinasjonen, viser det seg at Kurt ikke har kontroll på hvor det er heller. De blir tvunget til å overnatte på noe som nesten ser ut som en søppelfylling i skogen, men som viser se å være et festreir med gjensatte sofaer og skrot. Kurt har forøvrig røyka marihuana mens de kjører, det hjalp vel ikke. Mark som kjører takker nei, men Kurt ser ingen grunn til å la være selv om kompisen må stå over. Små ting som disse viser en skjødesløshet eller likegyldighet med andres tid og situasjon. Kurt har aldri tatt spesielt hensyn til andre enn seg selv, han har aldri behøvd det.

Filmen kan sies å dypest sett handle om mennesker som lever et liv som ikke passer inn i det normale. Den utforsker også postfeminisme og maskulin ømhet. Hvordan vil postfeministiske menn oppføre seg i naturen? Hvilke redskap har de for å uttrykke ømhet for hverandre? To unge menn nærmer seg middelalderen. Gjennom en økonomisk historiefortelling utforskes samtidsmaskulinitet. Det er også tydelig at de har vokst bort fra hverandre. Mark har latt livet sitt utvikle seg i en mer tradisjonell retning, med familiestiftelse og alt det innebærer av ansvar og livsførsel. Kurt fortsetter som han alltid har gjort, han har hatt liten utvikling i livet sitt. Men filmen vokter seg vel for å felle en dom over noen av dem, det vil eventuelt være opp til oss tilskuere. Og vi vil nok bruke vårt eget liv og erfaringer i den prosessen.

Filmen tar også opp det å leve i et USA formet av president Bush den yngre. Mange følte på fremmedgjøring og tap, og søkte samhørighet i radiokanaler som Air America, en venstresidekanal. Mark hører på kanalen når han kjører bil, mens Kurt virker mer apolitisk Han sverger mer til sine egne filosofier. De kommer til uttrykk ved leirbålet, og kan fort klassifiseres som «stoner-philosophy». Mark ser ut til å harselere litt med Kurts utlegginger, og Kurt klarer ikke helt å sette ord på alt. Han ender med å snakke ned teoriene sine, som startet ganske selvsikkert. Autoritetene ville ikke høre på ham, men på den annen side hadde han ikke noe tallmateriale for å underbygge teoriene. Her viser også Reichardt at hun er mild med karakterene sine, de er absolutt ikke endimensjonale. Det hadde vært lett å slå Kurts teorier til jorden, men hun lar heller ham selv svekke dem. Han er ikke dum, men han er søkende. Samtalen her, og turen i sin helhet, blir som en eksistensiell kamp. Kurt snakker om Mark sitt modige valg om familie, dette er et minefelt som han velger en beundrende tilnærming til. Men mener han det?

Mark er som sagt konfliktsky, og framstår som passiv-aggressiv i stedet. Vi vet at han klager over Kurts retningssans til Tania, men da Kurt får dem på rett spor forteller han kameraten at han aldri tvilte på ham. Og de to utsagnene kommer i løpet av to minutter. Men Mark har forskjellige forpliktelser i livet, han er to forskjellige mennesker, som vi alle er. Han vil fremstå som ansvarlig og oppgitt over skjødesløsheten til Kurt overfor Tania, og den kule kompisen overfor Kurt. Disse to sidene av ham kan ikke forenes over tid, men vi er aldri i tvil om hvilken side han kommer til å dyrke.

Raymond forklarer i ekstramaterialet hvilke intensjoner han hadde med novellen. Han mener den kan leses som en western, om utforsking av yttergrensene av tilværelsen. Mens Sam Peckinpah søkte det følsomme i maskulin vold, utforsker Raymond volden i maskulin ømhet. Tittelen Old Joy kan leses som minner i hodet.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Sideways, Wendy and Lucy, My Dinner with Andrè, Y tu Mamá También, Mikey and Nicky og Certain Women.

Øyeblikket: Massasjen som Kurt gir Mark i de varme kildene. Kurt reiser seg fra badebaljen, og stiller seg bak Mark som ligger i sin. Han legger hendene på skuldrene til Mark og begynner å massere ham. Mark er tydelig ukomfortabel og forsøker å reise seg opp, men Kurt insisterer fysisk. Denne massasjen overskrider Marks grenser for maskulin nærhet, han føler at to nakne menn ikke kan ta slik på hverandre. Men Kurt sin insistering gjør at han til slutt gir etter og en hånd som faller ned i badevannet symboliserer dette. Denne scenen kan tolkes homoerotisk, men selv føler jeg at det er et eksempel på maskulin ømhet. For menn må slike handlinger ofte ha en praktisk konsekvens, som at stive skuldre skal bli bedre.

Lyd og bilde

Strålende bilde, selv om dette er en meget liten produksjon. Nydelige farger, skarpe detaljer og herlig kontrastnivå. Fin dybde i bildet, og det hjelper selvfølgelig at dagslyset skinner på både mennesker og ting. Bildeformatet er 1.78:1. Lyden er presentert i ukompromittert stereo, med veldig klar dialog, nydelig musikk av Yo La Tengo og klare radiosendinger.

Ekstramateriale

New interviews with Reichardt, Sillen, and author Jonathan Raymond: Reichardt var glad i novellene til Jon Raymond, og de møttes via en felles venn, Todd Haynes. Filmen foregår under Bushæraen, og motstykket blir Air America, en venstresideradiokanal som vi får høre deler av sendingen fra. 19 minutter. Raymond skrev novellen basert på fotografier som Justine Kurland hadde tatt. Hun brukte kvinner, Raymond ville bruke menn i sin historie. Reichardt la til Marks gravide samboer i manuset, noe Raymond ønsket at han selv hadde kommet på i novellen. 11 minutter. Peter Sillen var produsent på filmen. Her snakker han mye om kameraarbeidet, han er selv filmskaper. Hver dag hadde de felles middag på kafe, det ble etter hvert dagens høydepunkt. Han fikk skikkelig juling av alle pinnene hunden Lucy drev og bar på, som hun kom løpende med på stiene. 10 minutter.

New conversation between actors Daniel London and Will Oldham: Rollen som Mark var først tiltenkt Will Oldham, men egenskaper som dukket opp etter hvert lot ham bli til Kurt. Litt pussig, siden den fysiske beskrivelsen av Kurt i novellen er så langt fra Oldham som det er mulig å komme. Men Oldham fikk en god kontakt med hunden Lucy, noe som åpnet opp for et fint samspill mellom de tre. 23 minutter

An essay by film critic Ed Halter and (on the Blu-ray) the short story by Raymond on which the film is based: Essayet er virkelig godt. Her er det mange fine tanker, tolkninger og sammenhenger å ta med seg. Halter er imponert over hvor mye filmen dekker i løpet av sine 73 minutter. I tillegg er novellen vedlagt i heftet. Det er en fin, liten novelle. Filmen er nesten ordrett adaptert fra novellen.

 


Dont Look Back

Dont Look Back (Criterion nr.786) (Blu-ray)

Dont Look Back

USA – 1967 – D.A.Pennebaker (svart-hvitt) –96 minutter – Musikkdokumentar

Tett på Dylan

Nivå 1 (uten spoilers)

1965. Vi får følge Bob Dylan på en turnè i London, på en intim og alltid tilstedeværende måte. Dette var hans siste akustiske konserter. Her er nachspiel, reising og forberedelse til konsert. I overraskende liten grad konsertopptak.

Nivå 2 (med spoilers)

D.A.Pennebaker har en stil og et vesen som gjør at han klarer å forevige magiske øyeblikk på film i sine dokumentarer. Dette er mannen bak Monterey Pop og The War Room. Kameraet går og går, og til slutt er de tilstedeværende så vant til kameraet at den ekte personligheten trer frem. Da får man øyeblikk som når Dylan rasende vil vite hvem som har kastet et glass ned på en bil på gata fra hans hotellrom, eller forhandlingene om honorar mellom Dylans manager og eierne av konsertstedene. En annen spesiell sekvens beskrives i Øyeblikket.

I denne perioden, rundt 1965, var Donovan en folksinger på vei opp. Filmen viser oss avisklipp om Donovan, personer snakker om ham, og han bygges opp som en konkurrent til Bob Dylan. Til slutt får vi se ham på hotellet, og Dylan setter den unge gutten på plass med subtile grep. Mesteren mot læregutten. Donovan synger en Dylansang på nachspielet på en fantastisk måte, en sang han trodde var en gammel folksang. Han virker som en veldig mild og hyggelig ung mann, som er umulig å ikke like. Dylan synger til og med om ham på en av konsertene: «I looked in the closet, and there was Donovan».

Joan Baez er med hele veien, og hun og Dylan jammer og synger sammen på hotellrommet. Alan Price fra The Animals dukker opp og er til stede i store deler av filmen. I et magisk øyeblikk røper han at han er ferdig i The Animals. Slike øyeblikk er det noen av i filmen. Den som er til stede og tålmodig vil klare å fange det på film. Og det er Pennebaker.

Vi følger artistene og crewet rundt på reise mellom konsertene, og får ta del i mange av samtalene mellom dem. De gir et helt unikt og ufiltrert innblikk i livet på turnè. Men Pennebaker bruker ikke materiale uten at det er i en god kontekst. Det hendte Dylan kastet et blikk på Pennebaker ved spesielle anledninger, som om han sa: «dette skal du vel ikke bruke?» Når filmen tipper 1 time og 2 minutter, mener Pennebaker at vendepunktet i Dont Look Back kommer. Heretter går filmen utforbakke, ting blir mer alvorlig og mørkt. Alle filmer har et punkt hvor den går utforbakke eller skifter retning.

Filmen viser minimalt med konsertopptak, selv om Pennebaker satt på masse konsertmateriale. Han er mer interessert i Dylans person bak scenen. Dermed blir ikke dette en typisk musikkdokumentar, men noe annet. En karakterstudie, kanskje?

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Gimme Shelter, Salesman, The War Room, Grey Gardens og Monterey Pop.

Øyeblikket: En journalist har kommet opp på hotellrommet til Dylan, og Dylan og Alan Price (fra The Animals) lar han virkelig gjennomgå. Her får vi se en ubehagelig og kjip Dylan bruke retorikk for å ydmyke og gjøre narr av en stakkar. Men det skal sies at journalisten ikke gjør det lett å like ham heller. Det har tydeligvis vært en foranledning til den sekvensen vi får se, og den hadde det virkelig vært interessant å få se. Dylan har ofte en grunn for slik oppførsel, så jeg tipper at han har reagert på noe journalisten har sagt, og bestemt seg for å sette ham på plass.

Lyd og bilde

Bildeformatet er 1.37:1. Det er svart/hvitt, og på grunn av Pennebakers jakt etter det unike og autentiske, er det ofte naturlig lys her. Han er ikke redd for å hive seg rundt for å være i begivenhetenes sentrum, så her rigges det ikke til lys for opptak. Dermed får vi en del mørke scener, og fokus stilles så godt det lar seg gjøre. Perfekt er det ikke, men det gir en følelse av autentisitet du ikke kan slå. Lyden er bra, med imponerende arbeid av lydfolka. De er smidig plassert i bildet eller bak kameraet, alt ettersom hva som trengs. Når de er i bildet, kan du ikke være sikker på hvem som tar opp lyden. De ser ut som en person som bare henger i en sofa. Lydformatet er mono.

Ekstramateriale

Audio commentary from 1999 featuring Pennebaker and tour manager Bob Neuwirth: Et OK kommentatorspor. Vi får innsideinformasjon om scener i filmen, som hvorfor Dylan opptrer såpass aggressivt mot pressen. Noen av dem visste ikke hvem Joan Baez var, kanskje heller ikke helt hvem Dylan var. Det gjorde at Dylan fikk liten respekt for dem.

65 Revisited, a 2006 documentary by Pennebaker: Ubrukte klipp fra filmmaterialet. Her er det mye mer konsertopptak enn det er i filmen. 65 minutter.

Audio excerpt from a 2000 interview with Bob Dylan for the documentary No Direction Home, cut to previously unseen outtakes from Dont Look Back: Han snakker om hvor hands-on filmskaperne var. De hang på, løp etter osv. Dylan satset på at de visste hva de gjorde. 4 minutter.

New documentary about the evolution of Pennebaker’s filming style: It’s About the Music- Handler om å elske det du gjør, og se musikerne på nært hold. Pennebaker vil bli inspirert av det, og helst bare observere. 29 minutter.

Daybreak Express (1953), Baby (1954), and Lambert & Co. (1964), three short films by Pennebaker: Daylight Express (9 min m/intro) består av Duke Ellingtons musikk kombinert med opptak av tog. Fin rytme. Baby (6 min) handler om Pennebakers datter som flyr rundt i zoo med ballong. Pennebaker filmet dyrene som så på henne. Han lærte mye om å filme i denne filmen. Lambert & Co (14 min) består stort sett av studioinnspilling.

New conversation between Pennebaker and Neuwirth about their work together: Morsomme klipp hvor Dylan vender kameraet mot Pennebaker. Neuwirth og Pennebaker har gode diskusjoner om filmen «Jane». Fonda leser en svært negativ anmeldelse av stykket hun spiller i, med tilhørende slakt av hennes innsats, i sin helhet, uoppfordret. Sporty. 34 minutter.

Snapshots from the Tour, a new piece featuring never-before-seen outtakes from Dont Look Back: Greit. Filmklipp som aldri har blitt sett før fra Dylans turnè. Endel jamming. 26 minutter.

New interview with musician Patti Smith: Skikkelig fangirl! Hun er veldig opptatt av Dylan, klærne hans og måten han går på. Bob Neuwirth tok henne under sine vinger. Hun ønsket å gjøre ham glad og begynte å skrive låter. Han forsøkte også å beskytte Janis Joplin. Han virker å ha vært en fin fyr. 14 minutter.

Conversation between music critic Greil Marcus and Pennebaker from 2010: Mye morsomt her. De snakker om hvordan Dylan «ødelegger» Donovan på nachspielet. De kommenterer det merkelige i at diskusjonen om honorar dreier seg om en differanse på $600. De mener også at filmen ser ut som en pornofilm (!) 18 minutter.

Alternate version of the film’s “Subterranean Homesick Blues” cue card sequence: I denne versjonen er opptaket gjort i en park. 2 minutter 17 sekunder.

Five audio recordings of Dylan songs not used in the film: It Ain’t Me, Babe (4 min), It’s All Over Now, Baby Blue (7.45), Love Minus Zero/No Limit (5.22), The Lonesome Death of Hattie Carroll (6.50), To Ramona (4.29).

Trailer: Subterranean Homesick Blues filmet i en bakgate. 2 minutter, 17 sekunder.

A booklet featuring an essay by critic and poet Robert Polito: Tykt hefte med masse finurlig informasjon. Mange bilder.

 


When We Were Kings

When We Were Kings (Criterion nr. 998) (Blu-ray)

USA – 1996 – Leon Gast (farger) –87 minutter – Idrettsdokumentar

The Rumble in the Jungle

Nivå 1 (uten spoilers)

I 1974 arrangeres det en musikkfestival i Zaire, tidligere Kongo. Etter hvert kobles festivalen sammen med århundrets boksekamp, tungvektskampen mellom Muhammed Ali og George Foreman. Arrangert av svarte, med svarte musikere og svarte boksere i et svart land styrt av president Mobuto. When We Were Kings skifter fokus fra å være den opprinnelige festivaldokumentaren til å handle om boksekampen, og vant Oscar for beste dokumentar.

Nivå 2 (med spoilers)

I 1974 var Muhammed Ali 32 år, og han hadde bokset 46 kamper. Av disse hadde han vunnet 44 og tapt kun 2. Men seirene hans hadde ikke kommet uten at han hadde blitt truffet en hel del. Ali har jo gått den kampen som sies å være den mest utmattende i boksehistorien, Ali vs Frazier III, The Thrilla in Manilla. Ali har sagt at han aldri har vært så nær døden som da. Han var så utmattet at han så vidt orket å løfte hendene og juble da Joe Frazier ga opp. Så kollapset han selv.

Så en 32 år gammel Ali med en ganske så herjet kropp skulle møte George Foreman på 25 år. Foreman var sett på som uovervinnelig, og selv Alis hjørne håpet bare at Ali ikke skulle dø i denne kampen. Ali hadde tapt for Joe Frazier, George Foreman knocket Frazier ut i løpet av 2 runder. Han gjorde det samme med Ken Norton, den andre bokseren som hadde slått Ali. Ingen levnet Ali en sjanse.

Dette var Alis sjanse til å ta tilbake tungvektstittelen, og kampen skulle gå i Zaire. President Mobuto ønsket kampen som del av PR for landet, og den ble presentert som en kamp arrangert av svarte, med svarte og i et svart land. Samtidig skulle en musikkfestival med bare svarte artister gå av stabelen. Men det var kampen som trakk folk til Zaire, og da George Foreman pådro seg et kutt over øyet på trening og kampen ble utsatt, måtte festivalen avholdes med nesten tomme tribuner.

Kampen ble utsatt i 6 uker, og bokserne fikk ikke forlate landet. Mobuto var redd for at de ikke ville komme tilbake. Ali brukte tiden godt, han dyrket sine afrikanske røtter og snakket fort og mye om svartes rettigheter og stolthet. Han hadde konvertert i en ganske radikal religiøs og nasjonalistisk retning, Nation of Islam. Jeg opplever at de stigmatiserer hvite like mye som svarte har blitt stigmatisert, og virker som en lite gunstig vei å gå. Ali ville ikke kalle noen hvite for bror, med tanke på alt hvite har gjort mot de svarte opp gjennom historien. For meg blir det å være altfor opptatt av hudfarge, noe som jeg håper vi som samfunn kan bevege oss vekk fra. Men på 60-tallet levde Ali i et rasistisk og segregert samfunn som ung svart mann, så han er selvfølgelig farget og bitter på grunn av det.

Ali gjorde en stor innsats for svarte rundt om i verden. Jeg har stor respekt for mennesker som lider for de valgene de tar for å bidra til en bedre verden. Da Ali sa nei til å slåss i Vietnam med den ikoniske setningen «No vietnamese has ever called me nigger», måtte han sitte 5 år i fengsel og ble bøtelagt 10 000 dollar. Han mistet de aller, aller beste bokseårene sine. Dette ga han respekt blant vanlige folk. Da han kom til Zaire, var det han som hadde publikum på sin side. Ali klarte å så tvil om hvor «svart» George Foreman egentlig var, og Foreman hjalp ikke saken sin når han ankom Zaire med en schæfer. Disse ble brukt som politihunder av den belgiske kolonimakten i det som het belgisk Kongo. Umusikalsk av George der, altså.

Don King organiserte den første, eller en av de første, av sine kamper som promotor med The Rumble in the Jungle. Han sier alle de riktige tingene, appellerer til svart stolthet og poengterer at det er en historisk begivenhet. Shakespearesitatene sitter løst. Han var promotor for begge bokserne, så han ville tjene på dette uansett. Don King er jo en kjeltring, og pleide alltid å si at ingen gjør noe for ingenting. Han sees på som en amoralsk person, han styres av andre beveggrunner enn rett og galt, hvorav den største er penger. Han lovte at han skulle gi begge bokserne 5 millioner dollar, det skulle bli 10 millioner til sammen. Da ble avtalen signert, problemet var bare at han ikke hadde 10 millioner dollar. Men det hadde Mobuto, som så dette som en måte Zaire kunne løftes fram på. «Alle snakker om svart makt, i Zaire har svarte makta».

Forfatter Norman Mailer var bokseentusiast og til stede i Zaire. Han skulle senere skrive «The Fight» om denne kampen. Jeg kjenner litt til Mailer fra før, og tror det er innafor å si at ikke alt denne mannen sier nødvendigvis er helt presist. Han er en mann av den gamle skole, som liker å drikke og slåss på barer. Han er også regissør, og regisserte Rip Thorn i en film. Det endte med at Thorn forsøkte å slå ham i hjel med en hammer. Sjekk Youtube, der ligger angrepet i sin helhet. Uansett, tilbake til When We Were Kings. Mailer hevder at president Mobuto, i et dramatisk grep for å vise hvem som styrer i Zaire, samlet sammen 100 av de verste kriminelle i Kinshasa. Foranledningen var at noen hvite utlendinger var blitt ranet og drept. Mobuto drepte alle 100. Det var viktig å vise det kriminelle miljøet at ingen skulle få ødelegge denne verdensbegivenheten. Det viste seg å fungere.

Mailer rapporterte fra kampen, og beskriver Foreman som en mann som snakket lite. Men når han snakket var det alltid vært å lytte til. Kampen skulle gå kl.4 på natten, siden det passet de amerikanske TV-selskapene. I Alis garderobe var det stille, alle hadde en dårlig følelse. Ali måtte bruke energi på å løfte stemningen, for så å få et løft selv. Han får med seg publikum på ropene «Ali bombaye», «Ali, drep ham». Ali starter kampen uortodokst, med direkte høyre hele tiden. Det fungerer, men vil ikke ha noe overraskelsesmoment etter runde 1. I pausen mener Mailer at han for første gang ser frykt i øynene på Ali. Fra runde 2 starter Ali den vanvittige taktikken med frivillig å rygge inn i tauene, og ta imot slagene fra verdens mest hardtslående bokser. Han ruller på tauene og prater til Foreman, ustanselig. Det gikk mye på ting som «du slår ikke ordentlig», «kom igjen George!»

I den 8.runden kom åpningen Ali hadde ventet på, og en sliten Foreman ble slått ut. Han gikk inn i en 2 år lang depresjon, og kom tilbake i offentlighetens lys som en annen og mer ydmyk mann. Haan ble kristen senere. Etter kampen i Zaire, bokset Ali ytterligere 22 kamper. Han pådro seg Parkinsons sykdom, som er en sykdom som skader motorikken, ikke intellektet. Ali forble en skarp mann til sin død. Han var en like stor politisk leder som han var bokser, og det sier ikke lite.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Hoop Dreams, General Idi Amin Dada, Monterey Pop, Gimme Shelter og Grey Gardens.

Øyeblikket: Det må bli boksehistoriens største øyeblikk, som fanges på film her. Ali har gått mange runder mot George Foreman, rullende på tauene og tatt imot slag etter slag. Foreman sliter seg ut, Ali tar imot fryktelig mye juling, men uten å være skikkelig i trøbbel. Så hogger han til, får inn flere gode treffere og merker at Foreman vakler litt. De veksler flere tunge slag, men Ali har initiativet. To tunge treffere sender Foreman i gulvet, så rent at Ali ikke vil ødelegge estetikken ved å slå ham på vei ned i canvasen. Et legendarisk og unikt bilde blir tatt i dette øyeblikk.

Lyd og bilde

Tja. Mye forskjellig kvalitet og lysforhold, som ofte er tilfelle med de beste dokumentarene som har fokus på å fange de unike øyeblikkene. Generelt kan man si at det er en DVD-kvalitet på filmen, med sine gode bluray-øyeblikk. Formatet er 1.78:1, så bildet fyller skjermen. Lyden er overraskende god og fyldig, spesielt er musikken meget godt gjengitt. Lydformatet er 5.0 surround DTS Master Audio.

Ekstramateriale

Soul Power, a 2008 documentary about the Zaïre 74 music festival directed by Jeffrey Kusama-Hinte: Denne filmen er laget av det samme materialet som When We Were Kings, men nå klippet sammen for å lage en dokumentar om musikkfestivalen. Den er ikke ment som en film som skal snylte på den andre filmens suksess, men heller lage den originale dokumentaren med fokus på musikk. I tillegg til å få servert mye god musikk (James Brown, B.B.King osv), får vi følge strabasene bak kulissene. Don King ble spurt om å kombinere festival og boksekamp. Alt var godkjent av president Mobuto. Fin musikkdokumentar på 92 minutter.

New interview with producer David Sonenberg: Etter at Ali ble syk, møttes han og Foreman på en tilstelning på 90-tallet. Her tok Foreman seg godt av sin gamle motstander. Det var første gang de møttes siden Zaire. Produsent Sonenberg var usikker på om Foreman ville like filmen, men det gjorde han. Han sa at for hver gang han så filmen, var han like sikker eller mer sikker på at han ville vinne kampen når den startet. 16 minutter.

Interview from 1997 with director Leon Gast: Ali var veldig deltagende i dokumentaren, han var nærmest med og regisserte. Foreman var utilgjengelig og litt vrang. Den unge Foreman sto i veldig kontrast til den joviale og åpne eldre Foreman, som USA ble kjent med noen år senere. When We Were Kings vant Oscar for beste dokumentar. Regissøren mener at vi om 100 år vil huske Ali mer for det han gjorde utenfor ringen, enn det han gjorde som bokser. 4 minutter.

Trailer: En hektisk trailer, med stort fokus på Ali. 1 minutt og 39 sekunder.

An essay by critic Kelefa Sanneh: Dette essayet tar for seg produksjonen, hendelsene, musikkbegivenheten og boksebegivenheten. Han har også en del om Alis virke utenfor bokseringen, og problematiserer Alis holdninger mot George Foreman. Kjempeinteressant.


The Tree of Life

The Tree of Life (Criterion nr. 942) (Blu-ray)

USA – 2011 – Terrence Malick (farger) –139 minutter – Drama, oppvekst, eksistensialisme, universets opprinnelse.

Grace or Nature

Nivå 1 (uten spoilers)

USA på 50-tallet. Jack er en av tre brødre som vokser opp i en familie med en streng far og en kjærlig mor. Fars strenghet skaper utrygghet og skyver dem fra ham og mot mor. Denne motsetningen mellom mor og far er et symbol på selve livet. Vi følger Jack som barn og som voksen, ca 40 år senere.

Nivå 2 (med spoilers)

Det vil være mange meninger om The Tree of Life, og mange tolkninger. Mange vil se den som pretensiøs, kaotisk og selvhøytidelig, andre vil se den som ambisiøs, dyp og seriøs. Ordvalget vil følge øyet som ser. Jeg kan med en gang si at jeg tilhører siste kategori, men samtidig kan jeg godt forstå at de første karakteristikkene kan passe på andre Malickfilmer. Knight of Cups og To the Wonder oppleves enda mer svevende og vanskelig å gripe, og faktisk noe selvhøytidelig.

Nåde (åndelighet) eller natur. Det er filmens akse som alt dreier seg rundt. Som fortellerstemmen sier oss i begynnelsen av filmen: du må velge mellom disse. I The Tree of Life symboliserer faren (Brad Pitt) natur, styrke og realisme. Moren (Jessica Chastain) symboliserer nåde, åndelighet, omsorg og tilgivelse. Disse to motpolene skal til slutt kjempe mot hverandre. Og barna er slagmarken.

For å belyse temaet i filmen, veksler Malick mellom store tablåer som viser universets skapelse og små scener som viser dagliglivet til familien. Natur og åndelighet er en vesentlig del i begge bestanddelene, og de linkes sammen gjennom en fortellerstemme som snakker om det åndelige og Gud. Da er det hennes stemme vi hører. Nydelige bildeutsnitt, motiver og kameraføringer i 50-tallets USA trekker vår oppmerksomhet mot himmelen og det vakre i naturen.

Spesielt en scene knytter de to delene sammen. Hvor oppstår følelser? Malick knytter sammen delene ved å vise hvordan empati oppsto i et storslagent tablå, og hvordan denne følelsen uttrykker seg i dagliglivet til brødrene. Se Øyeblikket. Barns ondskap illustreres ved mangel på empati, som når de binder en frosk fast til en rakett og sender den opp i luften.

Men The Tree of Life er ingen film som lager en karikert fremstilling av kampen mellom de to sidene i et hvert menneske. Faren er hovedsakelig en realistisk og konkurransedrevet mann, som tror på å herde sine sønner for å ruste dem best mulig for livet. Hans oppfatning er preget av hans egne erfaringer i livet. Det betyr ikke at han ikke er følsom på sin måte, eller ikke har et rikt indre liv. Moren er rolig og omsorgsfull, men når hun tar kampen har hun en sterk vilje til å rette på det hun ikke ønsker i livet til familien sin. Begge ønsker det gode, man kan sympatisere med begge i ulik grad. Når Jack og faren deler et ærlig og ydmykt øyeblikk, erkjenner Jack at han ligner mest på faren. Faren innrømmer at han har vært for hard og begått stor urett mot sønnen.

Ekteparet mister en av sønnene i en ulykke når han er rundt 19, så vidt jeg kan forstå. Det er selvfølgelig et stort slag for dem, og de håndterer sorgen på forskjellige måter. Faren stenger det inne, lar ingen merke det. Moren sørger tydelig for alle i lengre tid. Denne hendelsen skaper et behov for å forstå hvordan Gud kunne ta barnet fra dem. Sorg, fortvilelse og eksistensialisme preger fortellerstemmen i denne delen av filmen. Det vi får se kommer ikke i kronologisk orden, men som minner som kastes mot oss når vi ønsker å hente dem opp. Derfor kan refleksjoner som starter her, fortsette inn i andre tider og bygges videre på, slik vår kunnskap i dag kan farge hvordan vi oppfatter minner fra en tid vi ikke visste like mye.

Dette speiles også i scenene med den voksne Jack (Sean Penn). Her er han kanskje i 50-årene, og jeg vil tro er det hans minner vi ser til tider. Jack den yngre er vår protagonist først og fremst. Jack bærer også på en sorg over ting han har sagt til den yngre broren sin som dør. Ved et tilfelle etter sin død ber han Jack om å finne ham. Den voksne Jacks tilværelse preges av en søken mot tilgivelse og å finne ro i livet.

Faren er mellomsjef på sin arbeidsplass, men han er like hard der som hjemme. Ingen liker ham. Når det blir nedskjæringer, er det han som får tilbud om en ny og dårligere jobb. Dette gjør at han innser at han har fart for hardt fram i alle aspekter i livet. Det er nå han har den gode samtalen med sønnen. Men før det har han kjørt en knallhard disiplin hjemme. Han skal tituleres «sir» og herder dem med boksing. Ingen av dem liker det, og han må gi det opp. Der hvor de kan leke med mor når de er ute i hagen, må de alltid jobbe hardt med hagearbeid med far. Jack blir en humørløs guttunge, og til slutt skriker han at han hater faren. Og det er når faren får et raseriutbrudd overfor guttungen som siden skal dø, at moren fysisk konfronterer sin mann. Det er et sårt øyeblikk for faren da konas bror bor hos dem en stund. Han oppnår en helt annen kontakte med barna enn han selv klarer. Faren blir sjalu, og det er nok grunnen til at han konfronterer svogeren for å være en snylter. Men når svogeren da forlater huset, er det nok en spile i forholdet mellom faren og sønnene.

I sin nye arbeidstilværelse satser faren på sine patenter og legger ut på en jobbreise til utlandet, for å forhandle med bedrifter. I det han drar, letter stemningen i den lille familien. De springer rundt i huset med sin mor, og det er tydelig at hun også har opplevd samlivet som knugende. Sønnene etterligner farens strenghet, og liksom kjefter på hverandre. De smeller med dørene, og alt annet de aldri kunne gjøre. I noen uker (måneder?) lever de friere og mer harmonisk. Men faren kommer tilbake igjen, og det tar ikke lang tid før alle krangler igjen. Jack ønsker faren død. Han sendes vekk på militærskole. Moren godtar det siden Jack ikke går overens med faren eller klassekameratene.

I scener som for mange vil oppleves pretensiøse og for andre oppleves meningsbærende, viser Malick oss natur, naturfenomener og oppmuntrer til undring. Det er mektige tablåer, som tatt ut av en naturdokumentar. Hav, lava, fosser, røyk, ørken, fjell og strender. Så overtar effekter, men mindre dataanimert enn man skulle tro. Det er mer spesialeffekter laget i kamera eller fysiske modeller. Noe er mikroskopskala, og dermed virkelige motiver som filmes. Det gir et mektig inntrykk.

The Tree of Life er et symbol på liv, og utfoldelsen av et liv, menneskene historie. Det plantes et tre når en av guttene er 2. Men det kan ikke være treet som vi stadig vender tilbake til, og som det filmes opp langs og gjennom med himmelen som bakgrunn. Så fort vokser det ikke. Treet er et mytisk, religiøst motiv. Det er en enkel menneskelig historie, fortalt kun gjennom bilder, som ekte cinema. Treet har alt fra tidenes morgen. Er det noen forbindelse mellom mennesker og universet?

Elsk, ellers er livet bare et blunk.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: The New World, The Thin Red Line, To the Wonder, Du Levande, Sanger fra Andre Etasje og Knight of Cups.

Øyeblikket: I sekvensen som utgår fra universets skapelse og fortsetter inn i dinosauræraen, beskrives medlidenhetens opprinnelse. En syk og liten dinosaur blir oppdaget av en stor dinosaur. Den plasserer klørne på halsen dens og presser den mot bakken. Så reflekterer den en liten stund, og går videre uten å skade den. En vakker beskrivelse av opprinnelsen til planetens viktigste egenskap, empati.

Lyd og bilde

Denne blurayen får kjørt seg, med en film på nesten 3 timer som kaster alle mulige farger og spektakulære bilder mot oss. Det håndteres på en imponerende måte. Her er alt vi måtte ønske: gnistrende farger, dybde i bildet, fin kontrast og fint detaljnivå. Formatet er 1.85:1. Lyden kommer i et 5.1 surround DTS Master Audio-spor, som virkelig får kjørt seg til tider. Men aller best er det når det gjengir den sakrale og nydelige musikken gjennom filmen. Mektig.

Ekstramateriale

New extended version of the film featuring an additional fifty minutes of footage: Dette var versjonen jeg så på denne utgaven, siden den var ny for meg. Kort sagt sitter jeg igjen med et inntrykk av at dagliglivet på 50-tallet er vesentlig utvidet i antall scener. Det kler filmen, og dette er versjonen jeg anbefaler.

Exploring “The Tree of Life,” a 2011 documentary featuring collaborators and admirers of Malick’s, including filmmakers David Fincher and Christopher Nolan: Malick dukker opp på hver innspillingsdag med et ark med tanker. Så filmes et par scener. Smithsville la til rette for filming i 50-tallsstil. Byen hadde et OK utgangspunkt, ikke for moderne. Malick bruker ikke lys, så vinduer er viktige for å filme innendørs. 30 minutter.

New interviews with actor Jessica Chastain and senior visual-effects supervisor Dan Glass: Jessica Chastain hadde en åndelig oppvåkning rett før filmen ble aktuell for henne. Hun liker best å spille scener sammen med barn og dyr, for da må man være i øyeblikket. Hun påpeker at naturen alltid vil bestemme og få nytelse. 18 minutter. Som sagt var spesialeffektene mer fysiske enn jeg hadde trodd de var. Glass deler effektene inn i astrofysiske, mikrokosmotiske, naturbaserte og de inkorporert i samtidshistorien. Malick ønsket å vise at empati ikke bare er en menneskelig egenskap. 22 minutter.

New video essay by critic Benjamin B about the film’s cinematography and style, featuring audio interviews with Lubezki, production designer Jack Fisk, and other crew members: Benjamin deler filmens cinematografi opp i kubisme og naturalisme. Barndomsminnene presenteres med en kubistisk mosaikk og fortellerstemme. De forsøkte å filme noe man ikke kan planlegge og sette opp kamera for. For eksempel en sommerfugl som flyr inn i en scene. Edward Hoopers malerier var inspirasjon for mise-en-scene. 16 minutter.

New interview with critic Alex Ross about Malick’s use of classical music: I Malicks filmer brukes klassisk musikk mye. Her har han et slektskap med Stanley Kubrick. For eksempel sammenfaller Wagners Rheingold med The New World. I The Tree of Life er det mye begravelsesmusikk, requimer og rituell musikk. Både temaet og selve musikken tolkes i denne dokumentaren. For eksempel er det et merkelig valg av faren å tvinge familien til å lytte til Brahms nr. 4 til middagen, da det er et dystert stykke. Musikken jobber flere veier samtidig i The Tree of Life. Den kan symbolisere en psykologisk tilstand til noen i filmen. 19 minutter.

Video essay from 2011 by critic Matt Zoller Seitz and editor Serena Bramble: Dette er det beste ekstramaterialet. Her våges det å tolke, noe som vi er nødt til å gjøre da Malick ikke gir intervjuer. Men tolkningene kan forandre seg fra gjensyn til gjensyn. Universets skapelse speiles i individets skapelse. Skapelsen speiles også i nabolagets liv. Forskjellen er skalaen. Alt speiles i Jack. Hvordan Jack ser seg selv, ser andre eller andre ser ham. Moder jord sees i moren, som universet. Faren er en konkurrent for Jack om morens kjærlighet. Evolusjonen skjer i oss alle. Det er alles historie.

Trailer: 2.06. Det plantes et tre. En fortellerstemme erklærer at man må velge mellom natur og åndelighet. Veldig fin trailer.

An essay by critic Kent Jones and (Blu-ray only) a 2011 piece on the film by critic Roger Ebert: To gode tekster i et tykt hefte som består av mange fargebilder. Begge tekstene er positive til filmen, og bringer til torgs mange gode observasjoner og tolkninger.


Tess

Tess (Criterion nr. 697) (Blu-ray)

Storbritannia – 1979 – Roman Polanski (farger) –171 minutter – Historisk drama

Fritt vilt

Nivå 1 (uten spoilers)

Den engelske landsbygda, på slutten av 1800-tallet. Durbeyfieldfamilien får vite at de nedstammer fra d’Urbervillefamilien, en av de virkelig store og fine familiene i landet. Datteren Tess blir sendt til d’Urbervillefamilien for å tigge om penger til en hest. Kanskje vil blod være tykkere enn vann, og den fattige familien vil få litt hjelp.

Nivå 2 (med spoilers)

Den første Tess møter hos d’Urbervillefamilien, er sønnen Alec. Han blir straks betatt av hvor vakker Tess er. Han er lunken til tiggingen, men legger seg straks etter Tess. Selv er hans gren av familien inngiftet i d’Urberville, de er egentlig Stokes. Tess får jobb i kyllinggården og bor på eiendommen. Hun blir advart mot Alec av de andre tjenestepikene, han legger seg etter alle. Det var vanlig, og forventet, at tjenestepiker ble gravid med husets herre eller en sønn i huset. Da ble hun som oftest sendt vekk. Så går det også med Tess. Hun blir voldtatt av Alec i skogen, ambivalent filmet og lydsatt av Polanski. Det brukes makt, og Tess forlater eiendommen noen dager senere og drar hjem. Alec er nok glad i Tess, men han bruker den makten han besitter på en usympatisk måte. Mest er han nok forelsket i skjønnheten hennes. Tess er i romanen en usedvanlig vakker kvinne, og det er jo skuespillerinnen Natasha Kinski også.

Når vi ser henne igjen, har hun født barnet og jobber med innhøsting. Hun sitter litt for seg selv, men det ser ikke ut til at hun er utstøtt av de andre. Kanskje er det mer slik hun føler seg. Barnet blir sykt, og det haster å få det døpt. Men faren nekter presten adgang til huset, så Tess døper barnet selv. I en scene som begynner så fint, og ender så usselt, oppsøker Tess landsbypresten. Barnet har gått bort, og hun lurer på om hun døpte ham riktig. Hun beskriver ritualet hun gjorde, og presten er oppmuntrende, og sier at alt er riktig. Han godkjenner dåpen. Men når hun vil at barnet skal gravlegges på kirkegården, sier han nei. Da var det ikke godt nok, og barnet kan ikke begraves i vigslet grunn. Tess begraver barnet på utsiden av kirkegården, inntil muren. Hun er for alltid ferdig med Kirken.

På en ny gård møter hun en dikter og fløytespiller ved navn Angel. Forholdet utvikler seg, og han ønsker å gifte seg med henne. Før hun kan det, føler hun at hun må bekjenne sitt tidligere liv til ham. Hun skriver et brev og dytter det inn på rommet hans. Først noen dager senere oppdager hun at han ikke har sett det. Så de gifter seg, og tilbringer bryllupsnatten på et herskapshus. Han vil bekjenne at han har hatt et tidligere forhold, og ber om tilgivelse. Hun tilgir ham gladelig. Tess tenker at det er nå hun må bekjenne at hun har født et barn. Han tilgir ikke, og stormer ut av huset. Hun må forlate huset og flytte hjem. Hun er ikke den han trodde, men en degenerert aristokrat. Allikevel, fasaden må opprettholdes. Han skall komme tilbake om han klarer å tilgi henne. Stakkars mann. Det skal gå flere år før hun ser ham igjen.

Tess finner arbeid under kummerlige forhold, ute på sølete jorder mens hun høster inn neper. Det er her Alec finner henne igjen. Han har ikke visst at hun var gravid, og insisterer på at han ville ha hjulpet henne. Og det hadde han sikkert. Hun avviser ham igjen, med et slag denne gangen. Han sverger at han skal få henne til slutt…

Angel har vært i Brasil, med sin sårede stolthet og misforståtte moral. Ingen av Tess sine brev har blitt besvart. Hun gir ham opp. Men Angel har kommet på bedre tanker, og leter overalt etter henne. Han tar toget til Sandbourne. Der finner han Tess boende sammen med Alec, i et elendig forhold. Alec er en ufølsom drittsekk.

Angel drar til togstasjonen, og i det toget begynner å forlate perrongen kommer Tess og hopper på. Hun er kledd i en nydelig, mørkerød kjole, en farge som minner om størknet blod. Hun forteller at hun har drept Alec, og vil være med Angel. De drar av gårde sammen, først til herskapshuset og deretter til Stonehenge. De vet at politiet vil finne dem til slutt, og det skjer på Stonehenge. Tess blir ført vekk, og senere hengt.

I motsetning til for eksempel en subjektiv film som Polanskis Chinatown, er Tess en langt mer konservativ og distansert filmopplevelse. Det passer seg med tanke på kildematerialet, en episk anlagt roman som foregår på slutten av 1800-tallet. Der hvor vi nærmest henger over skulderen på Jack Giddes i Chinatown, er Tess plassert på litt avstand i bildet, ofte likt vektlagt som andre karakterer i bildet. Det betyr ikke at vi ikke kan føle med henne, men det inviteres ikke påtrengende til det. Her føler jeg at Polanski legger seg opp mot mestere som Robert Bresson, som med sin ekstremvariant av fravær av manipulasjon strebet mot en objektivitet i det som utspiller seg på lerretet. Men når følelsene i en Bressonfilm slår inn, slår de hardt. For meg, mer enn i noen annen film. Fordi det er mine egne følelser, ikke regissørens dyttet på meg.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Howards End, A Room with a View og Great Expectations.

Øyeblikket: Da Sir John Durbeyfield pruter seg selv ned fra 1000 pund til 20 pund uten at noen andre sier noe som helst. Kun overfor sin egen familie, motparten er ikke der engang. Han er enig i at han må ha 1000 pund, hvert fall ikke mindre enn 100, han nekter å godta mindre enn 50 pund, og ikke en shilling under 20.

Lyd og bilde

Tidvis noe soft, noen scener er ute av fokus. Vi snakker heldigvis kun sekunder. Så alt i alt den vakreste filmen Polanski har laget. Bildeformatet er 1.85:1. Skarpt og flott bilde, noe neddempet i fargene. Klarer seg også ganske godt i mørke scener, hvert fall stort sett. Lyden er DTS-HD Master Audio 5.1, og jeg er veldig fornøyd med den. Behagelig mikset, klar dialog. Lite aktivitet i bakhøytalerne, men hører at de er der når for eksempel tog kjører ut fra stasjonen.

Ekstramateriale

Once Upon a Time . . . “Tess,” a 2006 documentary about the film: Dette var den dyreste filmen filmet i Frankrike til da. Den ble en kommersiell og kunstnerisk suksess, men produsent Berri og Polanski kranglet slik at Polanski holdt seg vekk fra filmskaping i 7 år. Coppola ble hentet inn av Berri for å hjelpe til med å kutte ned filmens lengde. Det ble ikke Polanski særlig glad for. Fargene på klærne er dempede og naturlige gjennom hele filmen, opp til den røde kjolen til Kinski på slutten. Den skulle minne om størknet blod. 53 minutter.

Three programs on the making of the film—From Novel to Screen, Filming “Tess,” and “Tess”: The Experience—featuring interviews with Polanski, actors Nastassja Kinski and Leigh Lawson, producer Claude Berri, costume designer Anthony Powell, composer Philippe Sarde, and others: From novel to film – 29 minutter – Hardys bøker ble ofte refusert. Tess of the d’Urbervilles var boken som solgte best av Hardys bøker. Han lot ofte passasjer i boken utspille seg uten replikker, bare med beskrivelser. Det måtte utbroderes i filmen. Produsenten hentet inn en dialogforfatter for å skape en dialog i Hardys stil. Alec d’Urberville er mindre av et seksuelt rovdyr i filmen enn i boken. I boken blir Tess voldtatt eller manipulert, en vanskelig balansegang å bedømme. Musikken i filmen gir oss følelsen av at hun ble voldtatt. Filming Tess – 26 minutter – Hele staben bidro, for eksempel med malekoster. Noen scener var farlige, som det å kjøre i full galopp ned åsen. Vognen kunne ta igjen hestene og alt ville velte. For å skape riktig inntrykk av tiden historien utspiller seg, kunne ikke asfalt, TV-antenner og strømledninger være synlig. Strømledninger var dyrt å demontere og montere opp igjen. Dette måtte tas av selve filmbudsjettet. Tess the experience – 20 minutter – Problemene med filmen begrenset seg til tekniske problemer. For staben var unik. Selv om filmen utspiller seg på den engelske landsbygda, ble den filmet i Frankrike. Dels fordi Polanski ikke orket å pendle hele tiden, dels fordi han fant en perfekt lokasjon for filmen der. Klippeproblematikken blir grundig diskutert her. Coppola var tydelig på at filmen måtte klippes ned, Polanski nektet.

Interview with Polanski from a 1979 episode of The South Bank Show: Det snakkes mye om Polanskis eldre filmer her. Blant annet innrømmer Polanski at han og manusforfatteren misogyniske da de skrev Cul-De-Sac. Kvinnen i filmen styrer alt, kler opp mannen i kvinneklær og sminker ham. Når det gjelder Tess, forteller Polanski at han ble kjent med boken i 1968. Natasha hadde utseendet som ble beskrevet i filmen og han visste at hun var en god skuespillerinne. Tiden i Hardys bøker er ofte uklar, men det virker som den foregår på slutten av 1800-tallet. 50 minutter langt TV-program.

Forty-five-minute documentary shot on location for French television during the making of the film: Dette er en kjempefin dokumentar på 45 minutter fra innspillingen. Det er sterkt fokus på Polanski, både under klippene fra filmingen og intervjuer innimellom. Her får vi innblikk i hvordan Polanski jobber med skuespillerne, hvordan han instruerer de forskjellige. Han sier han ikke har et klart bilde av scenen når han kommer til settet, han utvikler scenen sammen med skuespillerne.

Trailer: Kun fortalt med stillbilder. Det kan jeg ikke huske å ha sett før. Det er heller ikke helt kronologisk, så det forteller ikke historien. Det blir tamt. Tror ikke det er så vellykket. 1 minutt, 51 sekunder.

An essay by critic Colin MacCabe: Et glimrende essay som diskuterer filmatisering av store romaner, og tilpasningene som må gjøres. Det klarer også å sette historien inn i kontekst, som hvordan industrialiseringen påvirket livet på landsbygda. Les!


The Circus

The Circus (Criterion nr.996) (Blu-ray)

USA – 1928 – Charles Chaplin (svart-hvitt) –72 minutter– Komedie

En analogi over Chaplins liv i filmen?

Nivå 1 (uten spoilers)

En fattig Landstryker blir tilfeldigvis kastet inn i sirkusverdenen. Her gjør han det bra som klovn, men kun når han ikke forsøker å være morsom.

Nivå 2 (med spoilers)

I 1969 ble The Circus relansert, med ny åpningsmusikk. Chaplin ønsket at den skulle starte med en seriøs tone. Da hadde den vært usett i 40 år. Chaplin hadde så mange problemer under innspillingen, både privat og produksjonsmessig, at han fikk et anstrengt forhold til filmen. Han orket ikke å se den igjen, og han nevnte den ikke engang i selvbiografien sin.

Dette er en selvreflekterende film fra Chaplins hånd, men la oss først se på handlingen fra et underholdningsperspektiv. Landstrykeren er som vanlig ‘down on his luck’, blakk og vandrende rundt i et tivoliområde. En lommetyv stjeler lommeboken og klokken til en eldre mann, men blir fersket. Elegant klarer han å smette tyvegodset ned i Landstrykerens store lomme, og kan bedyre sin uskyld med større troverdighet. Landstrykeren er sulten, og sjarmerer et barn på sin fars arm til å dele rundstykket sitt med ham, i en utrolig imponerende scene. Slik bøffer du maten fra et barn, uten at barnet synes det er leit. Som Gene Wilder påpekte: om det du gjør er morsomt, trenger ikke skuespillet være morsomt.

Da Landstrykeren oppdager at han har en lommebok full av penger, er hans første reaksjon å kjøpe mye mat og bli høy på pæra. Etter et par rundstykker er moroa over. Offeret for lommetyven gjenkjenner klokka si, og tilkaller politiet. Landstrykeren først, politimannen etter som vanlig. Ferden går inn i en speilsal, hvor Landstrykeren vises i mange forskjellig utgaver, og politimannen bommer hver gang på hvem som er den virkelig Landstrykeren. Dette er inspirasjonen for Orson Welles i sin film The Lady from Shanghai. Det kan også sees som en kommentar til om vi får se den virkelige Charles Chaplin gjennom mediaframstillingen.

Dette er en ikonisk scene, men det er flere slike scener i The Circus. På vei ut av speilsalen, innser Landstrykeren at han er sperret både foran og bak av politi. Han improviserer og blir del av en pantomimeakt. Her er Chaplin på sitt beste. De stakkato bevegelsene er utstuderte, med mekanisk gynging når han svinger rundt. Det hele utvikles da lommetyven følger etter Landstrykeren, men må gjøre det samme siden han også ser at politiet står foran dem. Landstrykeren griper sjansen til å klubbe lommetyven i hodet med en kjepp med jevne mellomrom. Etter fire slag i hodet svimer lommetyven av, og politi og røver-leken tas opp igjen.

Landstrykeren befinner seg plutselig i et sirkus, og politiet har mistet ferten av ham. Rusende inn i manesjen gjør han stor suksess. Et publikum som har kjedet seg nesten bevisstløst av skikkelig dårlige klovner, kan ikke få nok av den merkelige mannen med bowlerhatten. Direktøren aner at varp og gir Landstrykeren en prøveopptreden. Men når Landstrykeren skal forsøke å være morsom faller alt i fisk. Det blir utstudert og kleint. Direktøren gir ham opp til Landstrykeren blir jaget inn i manesjen av et muldyr, og han roter alt virkelig til. Han er bare morsom når han ikke prøver.

Sirkusets nye store stjerne blir Landstrykeren. Han forelsker seg i direktørens datter, Merna. Men da den nye balansekunstneren Rex dukker opp, er det han hun blir betatt av. Landstrykeren har ingenting å stille opp med, hun skjønner ikke engang at han er forelsket i henne. Hun prater om Rex, og forstår ikke at det er sårende for Landstrykeren.

Det er èn stor scene til i filmen, den aller største. Foranledningen er at Rex ikke dukker opp til sitt balansekunstnummer, og det er krise i sirkuset. Landstrykeren påstår han kan redde kvelden. Hva som skjer videre kan du lese om i ‘Øyeblikket’.

Selv om Landstrykeren er forelsket i Merna, forstår han at han ikke skal stå i veien for Rex og Mernas kjærlighet. Ringen han hadde tenkt å gi til Merna, forærer han i stedet til Rex så han kan fri til henne. Filmen ender med at de forelskede får jobbe videre på sirkuset og er lykkelige, mens Landstrykeren nok en gang må begynne på nytt i livet. Med sin sedvanlige stå-på holdning.

Det er mange paralleller til Chaplins eget liv i The Circus. Chaplins motvilje mot lydfilmen er godt kjent, han mente det ikke var film. Riktig film er pantomime. Lydfilmen ville forringe det å uttrykke seg gjennom bilder, nyskapning ville forsvinne. Han sto ganske så alene, kanskje er det en parallell til Landstrykeren som i sluttscenen beveger seg ensom mot en framtid med nye strabaser. Som Chaplin, stående tilbake i stumfilmen, men allikevel på vei mot nye store filmer.

Produksjonen av The Circus var ridd av problemer og små katastrofer. Det er nesten ikke til å tro hvor mange hindringer produksjonen skulle måtte gå gjennom. Studioet brant ned og laboratoriet hadde behandlet filmen feil slik at alle scenene måtte tas om igjen. Hele staben på laboratoriet fikk sparken. Den ene sirkusvognen ble stjålet av studenter før siste scene, de skulle ha den til et leirbål. Men politiet fant den i tide. Skattemyndighetene krevde Chaplin for 1,6 milllion dollar i ubetalt skatt. Alle disse hindringene førte til 675 dager med innspilling, og depresjon og selvmordstanker hos Chaplin. Dette, kombinert med en stygg og offentlig skilsmisse med sin daværende kone. Skilsmisseoppgjøret ble dyreste til da.

Den snedige bruken av filmtricks laget i kameraet var hyppig brukt i The Circus. Kort fortalt gikk det ut på å filme for eksempel løveburet først med løven til høyre, med en klaff over venstre side av bildet.  Så fjernes løven og Chaplin gikk inn på den venstre siden. Filmen ble spolt tilbake og klaffen som dekket over venstre side ble skjøvet over til høyre side. Så ble scenen spilt inn over den samme filmrullen. På filmrullen ville nå Chaplin være på venstre side og løven på høyre side samtidig. Klaffen gjør at det som først ble spilt inn, fortsatt var på plass under klaffen.

Det var tre løver som spilte èn og samme løve. Den ene var fredsommelig, og var ikke farlig. Det var denne som gned seg inntil Chaplin. Nummer to ble rasende da den kjente lukten av aper fra Chaplins klær, og kombinert med et piskesmell fikk vi det voldsomme løvebrølet. Balanseringen på stram line ble filmet på samme måte som løveburet, med klaffer som lagde effekten av at Chaplin sto på en line oppunder taket. Egentlig sto han 50 cm over manesjen.

Ingmar Bergman så The Circus i sin private kino hver bursdag, som en gave til seg selv. Kanskje er det en indikasjon på at dette ikke er en svak Chaplinfilm, men helt på nivå med hans beste.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Modern Times, Limelight, The Dresser og Safety Last!

Øyeblikket: Landstrykeren har dristig nok tatt på seg balansekunstnummeret etter Rex hvor vår mann må balansere på stram linje høyt oppe under sirkustaket. Han tror han er sikret med en wire i ryggen, men den løsner tidlig i nummeret. I tillegg kommer mange aper og holder leven med ham. De drar av ham klærne og biter ham i nesen. Veldig morsom scene og her er ingen filmtricks i interaksjonen ape/menneske. En av apene biter Chaplin 2 ganger i nesen så han etterpå måtte gjennomgå en seks ukers behandling. Inspirasjonen til scenen kom fra Harold Lloyd som hang fra en vegg mens duer spankulerte rundt på kroppen hans. Chaplin var en dyrevenn, og var ekstremt opptatt av at ingenting negativt skjedde med dyrene i filmen. Han kunne få dagen ødelagt om han trodde at en scene kunne skape ubehag hos et dyr.

Lyd og bilde

Jeg er kjempefornøyd med tilstanden til denne over 90 år gamle filmen. Det er den Chaplinfilmen som er i dårligst tilstand, men den er kjempefin allikevel. Noen få skader, men alt i alt en fin presentasjon. Formatet er 1.33:1. Monolyden er også godt gjengitt, altså musikken.

Ekstramateriale

New audio commentary featuring Chaplin biographer Jeffrey Vance: Fint kommentarspor. Mye info, vel verdt å få med seg. Vance holder det jevnt gående.

Interview with Chaplin from 1969: Et OK intervju med Chaplin hvor han snakker om problemene med innspillingen. Han har ikke orket å se den igjen. Han ser ikke på seg selv som morsom, men som en seriøs filmarbeider. Hard jobbing skaper humoren. Hans mål er alltid det enkle. 5 minutter.

New interview with Chaplin’s son Eugene Chaplin: Eugene er Chaplins femte barn, født i Sveits. Chaplin bodde i et palass i Sveits hans siste 25 år. Rex Harrison, og Truman Capote var jevnlig på besøk, og vi ser klipp fra besøkene i denne dokumentaren. Huset er nå et museum over Chaplins verden. Fin dokumentar på 15 minutter.

In the Service of the Story, a new program on the film’s visual effects and production design by film scholar Craig Barron: Vi får se studioet hvor Chaplin laget The Kid, Modern Times og City Lights.  Nattscenen er skutt om dagen, og fremgangsmåten beskrives her. Det beste er en detaljert beskrivelse av hvordan filmtrick lages i kameraet. Jeg anbefaler alle å se denne eksepsjonelt interessante dokumentaren. 20 minutter.

Chaplin Today: “The Circus,” a 2003 documentary on the film featuring filmmaker Emir Kusturica: The Circus var usynlig i filmverden i 40 år før den ble relansert i 1969. Chaplin nevnte den ikke engang i selvbiografien sin. 26 minutter.

Excerpted audio interview from 1998 with Chaplin musical associate Eric James: Kun lydintervju på 10 minutter. James diskuterer musikken i The Circus. Jeg er ikke så interessert i filmmusikk, og dessuten klarer jeg ikke å høre alt han sier. Stå over denne om du må velge ut ting.

Unused café sequence with new score by composer Timothy Brock, and related outtakes with narration by comedy choreographer Dan Kamin: Lang utvidet scene fra The Circus. The Tramp ber Merna ut på cafe. Veldig morsom. 9 minutter. Outtakes: Et kamera filmet den europeiske versjon og et annet filmet den amerikanske versjonen. Tagningene nummereres fra nummer 1. I alt over 50000 tagninger. Det er spennende å se utviklingen av scener. 23000 fot film ble bevart fra en film Chaplin ikke engang likte. Cafèscenen burde absolutt vært med, for den hadde løftet filmen ytterligere. Det er scenen hvor et trekantdrama blir fyrt opp av bokseren Spud. 30 minutter.

Newly discovered outtakes featuring the Tramp and the circus rider: En liten scene som heter A Ring for Merna er greit at ble droppet. 7.30 minutter.

Excerpts from the original recording session for the film’s opening song, “Swing Little Girl”: Sangen fremføres av Chaplin med hans tekst. 5 minutter.

Footage of the film’s 1928 Hollywood premiere: Dette er et klipp uten lyd på seks og et halvt minutt. Det inneholder mange fine sirkusklipp. Kjendiser som W.C.Fields og Cecil B. DeMille dukker opp på premieren. 5 minutter.

Rerelease trailers: Herlig introduksjon, små annonser for medium kjente kulturelle begivenheter dukker opp når det zoomes inn på en avis. Når det zoomes ut ser vi at The Circus totalt dominerer annonsesiden. 5.23 minutter.

An essay by critic Pamela Hutchinson: Veldig fint essay. Noe om produksjonen og problemene, noe om filmens innhold og paralleller til Chaplins eget liv.


Local Hero

Local Hero (Criterion nr. 994) (Blu-ray)

Storbritannia – 1983 – Bill Forsyth (farger) –111 minutter – Komedie, drama.

Hverken lokal eller helt.

Nivå 1 (uten spoilers)

Et oljeselskap med base i Houston ønsker å kjøpe opp privateiendommer i Skottland for å bygge et raffineri. Landsbyen Ferness har en perfekt beliggenhet i så måte. MacIntyre (Mac) blir sendt til Ferness for å kjøpe opp området.

Nivå 2 (med spoilers)

Grunnen til at Happer, som eier oljeselskapet, vil sende Mac til Scotland er at han tror at han er skotsk. Men Mac er ikke det, han er ungarsk. Foreldrene trodde MacIntyre var et amerikansk navn da de tok navnet i USA. Grunnleggeren av selskapet, Knox, var for øvrig skotsk.

Happer er en eksentrisk toppsjef, med en over gjennomsnitt fascinasjon for stjernebilder. Han har innredet toppetasjen i hovedkvarteret med egen stjernekikkert og planetarium. Mac får et spesialoppdrag med på reisen: Rapportere om spesielle fenomener han får se på himmelen over Skottland. Mac jatter med, men skal senere bli fascinert selv over det rike livet som utspiller seg på nattehimmelen i Ferness.

Local Hero er en komedie, og en av de komiske innslagene er Happers terapeut/psykolog som stadig dukker opp for å trakassere ham. Denne søkte idèen har tro det eller ei rot i virkeligheten. En kirurg ansatte faktisk en psykolog til å forfølge ham, skjelle han ut på telefon og skjemme han ut offentlig, antagelig for å herde ham. Happer ser derimot ut til å gå tidlig lei, og ringer politiet for å få dem til å skyte for å drepe. Må si jeg forstår ham…

20 minutter etter at filmen starter i Houston, er vi på plass i landsbyen Ferness i Skotland. Effektiv historiefortelling her altså. Da har vi allerede vært innom et laboratorium hvor vi har blitt presentert for en ung marinebiolog ved navn Marina. Hun har en skarp forståelse for mekanismene i landsbyen, og det hun tror og håper skal vise seg å slå til. Macs skotske hjelper, Oldsen, blir bergtatt fra han legger øynene på henne.

Amerika handlet om olje på 80-tallet. Mac fremstår som erketypen på en amerikansk forretningsmann på den tiden, og vi legger merke til at han er, og vil fremstå, som en «telefonmann». Han ser en verdi i å stadig være på telefonen, selv om det strengt tatt ikke alltid er nødvendig. Han er også en mann som bruker all tilgjengelig teknologi, spesielt gjør den elektriske og oppladbare kofferten inntrykk. Kontrasten blir stor til den enslige telefonkiosken i Ferness. Her er man satt tilbake teknologisk sett, og det har bare positive følger for en stresset forretningsmann fra Texas.

Mac skrider til verket med en gang han kommer til Ferness. Han tar inn på et pensjonat sammen med Oldsen og den skadete kaninen Trudi, oppkalt etter sin ekskjæreste. Kaninen kjørte de på på veien over åsene, og håper at pensjonateieren kan hjelpe dem med å finne en dyrlege til Trudi. Det viser seg at pensjonateieren har deltidsjobb som advokaten som skal håndtere forhandlingene på vegne av landsbyboerne. Trudi blir servert til middag første dag på pensjonatet. Regissør Forsyth forklarer den handlingen med at de allerede da forsøker å vippe Mac av pinnen for å oppnå mer i forhandlingene. Urquhart har landsbyen med seg i salget av eiendommene, men prisen skal bli høyest mulig.

Forhandlingene i landsbyen forløper i et bedagelig tempo. Det kan se ut som om Mac skal trekke det lengste strået. Han har 60 millioner dollar til rådighet, og det ser ut som om Urquhart vil være fornøyd med 20 millioner. Men det er før de starter forhandlingen med Ben Knox. Han sitter på selve strandområdet, og har ingen planer om å flytte fra det. Mac starter forhandlinger med ham, men lar en sjanse til å få stranden for en neve sandkorn gå fra seg. Hvert sandkorn ville ha tilsvart ett pund. Det hadde antageligvis endt på 15 000 dollar…

Ben Knox har altså samme etternavn som oljeselskapets grunnlegger. De er i slekt, og da Happer ankommer for å sjekke ut nordlyset som Mac har rapportert om, tar han selv over forhandlingene med Knox. De finner tonen inne i den primitive hytta på stranden, og forhandlingene ender med at Happer vil droppe planene om raffineri. Oldsen foreslår at de nye planene kan resultere i et observatorium som kan hete Happer Institute, og at det kan anlegges et marint forskningsanlegg. Slik får Marina det som hun ønsker.

Mac er spilt over sidelinjen, men ser ikke ut til å ta det så tungt. Han har blitt stadig mer fascinert av meteorstormer, stjernebilder og nordlys, og har forelsket seg i landsbyen. Kanskje er han glad for at lokalsamfunnet ser ut til å bestå. Det er i utviklingen av Mac, og Marina og Ben Knox sine betraktninger at miljøperspektivet i filmen kommer frem. Da Mac returnerer til Houston, virker livet fremmed for ham, det virker som et gammelt liv. Han tar frem skjellene han samlet i Ferness og henger opp bilder fra landsbyen. Han har nok knyttet seg mer til landsbyen enn noen skulle trodd.

Skottland har alltid hatt et sterkt bånd til Afrika, spesielt Malawi. Derfor er det ikke unaturlig at pastoren i kirka har afrikansk bakgrunn. Det har alltid vært en utveksling av borgere mellom de to landene. Local Hero er en komedie, men ikke en realistisk film. Den bør sees mer som en allegori. Filmen har en melankolsk tone, og ensomhet må også sies å være et tema i filmen. Vi ser ofte Mac alene i filmen, gjerne i en telefonkiosk under en svart nattehimmel.

Jeg føler at det er små nikk i retning to filmer med handling fra Skottland. Pubscenene gir meg hver gang assosiasjoner til The Wicker Man, det er nesten jeg venter å se Brit Ekland danse naken hvert øyeblikk. Og når Urquhart har håndverkere som jobber på utsiden av vinduet hans i 2.etasje, tenker jeg på Straw Dogs med Dustin Hoffman. Det ekteparet var jo voldsomt plaget av håndverkere med langt fremskreden kikkermentalitet. Local Hero er en hyggelig liten film, som kjennetegnes av en nedtonet stil. De to hovedrollene spilles på en veldig dempet måte, det kler filmen godt.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: I Know Where I Am Going, Gregory’s Girl, Mitt Liv som Hund og Harold and Maude.

Øyeblikket: Hele landsbyen venter i spenning på utfallet av samtalen mellom Happer og Knox. Oldsen blir vinket bort til hytta på stranda av Happer, og alle er spente på hva han kan rapportere om. Han kan bare gjengi at de ønsker mat og drikke. «Men hva sa Happer?» «Han ønsket smørbrød uten sennep, men med salt». Denne scenen oppsummerer både humoren og stemningen i filmen. Litt på siden, tilbakelent og fokus på det viktige…

Lyd og bilde

Filmen har en deilig tekstur, med fint nivå av filmkorn. Formatet er 1.78:1 og detaljer, farger og dybde formidles fint. Lyden er klar, og dialogen tydelig. Monolyden er også tilfredsstillende i de små tilfellene av litt mer trøkk i lydbildet, som da helikopteret lander.

Ekstramateriale

Audio commentary from 2018 featuring director Bill Forsyth and film critic Mark Kermode: Ikke stappfullt av informasjon, mer som en samtale mellom en fan og regissøren. Men en del nyttig er det å ta med seg. Et spor på det jevne.

New conversation between Forsyth and film critic David Cairns: Forsyth er ikke så opptatt av historien i en film. Han mener det er for mye fokus på historien i dag, selv ser han etter andre ting. Tittelen var litt ironisk ment. Han kan røpe at Lancaster i virkeligheten er slik han fremstår på film. 16 minutter.

Shooting from the Heart, a 1985 documentary about the work of cinematographer Chris Menges: I det første intervjuet ser vi en gammel regissør, derfor blir kontrasten stor til den mye yngre versjonen vi får se her. Nesten så jeg skulle ha ønsket å sett dem i motsatt rekkefølge. Dette er en middels dokumentar om en litt kjølig og merkelig fotograf. Pluss for at Ken Loach dukker opp. 52 minutter.

Episode of The South Bank Show from 1983 about the production of the film: Det var viktig at publikum kunne tro på befolkningens sjarm for å overbevise en elegant forretningsmann. Peter Riegert som spiller Mac brukte mye av sine egne følelser i rollen. 52 minutter.

The Making of “Local Hero,” a documentary made during the film’s production, featuring interviews with actors Peter Riegert and Burt Lancaster: Og nok en dokumentar på 52 minutter. Lancaster synes dette er et fantastisk manus, og har gode betraktninger om filmen selv. Det er en film om menneskers grådighet og generelt om kulturforskjeller. I en slik film er det viktig å underspille humoren.

I Thought Maybe I’d Get to Meet Alan Whicker, a 1983 interview with Forsyth: Dette var kjedelige greier!

Trailer: Ingen god trailer. Den har for mye fokus på magien i tilværelsen, noe som gir inntrykk av at filmen er noe annet enn det den er. Filmen har bena mer plantet på jorda enn traileren forteller oss. Traileren tar seg litt inn mot slutten av de ca to og et halvt minuttene.

An essay by film scholar Jonathan Murray: Dette essayet legger fokuset sitt på miljøaspektet ved filmen, hvordan filmen var tidlig ute med vinklinger som er veldig naturlig i dag. Et veldig godt essay.

 


1984

1984 (Criterion nr. 984) (Blu-ray)

England – 1984 – Michael Radford (farger) –110 minutter – Fremtidsdystopi.

En hjernevasket framtid

Nivå 1 (uten spoilers)

Winston Smith er en propagandaarbeider i England i 1984, men et 1984 fjernt fra hva vi husker. England har utviklet seg til et totalitært samfunn, Ingsoc, som står for engelsk sosialisme. Filmen er basert på George Orwells bok fra 1948, som den gang beskrev et dystopisk fremtidssamfunn. Her har ord fått motsatt meningsinnhold, og Storebror ser deg. Alltid.

Nivå 2 (med spoilers)

Ingsocsamfunnet er et overvåkningssamfunn. Begrepet «Storebror ser deg» stammer fra Orwells berømte bok. Det er kameraer overalt, og videoskjermer hvor propagandaen ruller og går. Det spilles av manipulerte nyheter om krigen landet er midt oppi og tilståelser fra dissidenter. Den store syndebukken er Goldstein, en opprører som svertes jevnlig som samfunnsfiende og forræder. Han blir gjenstand for folkemengdens raseri under jevnlige samlinger for å se propaganda fra myndighetene på storskjerm.

Arrestasjoner oppleves som tilfeldige, vanlige lojale arbeidere beskyldes for å være dissidenter og det ender alltid med at de tilstår sine ugjerninger. De godtar at de må ha vært hjernevasket av Goldstein, selv om de ikke har noe minne om det. Bare tiår etter Orwells bok skulle McCarthyprosessene feie over USA, som man godt kan trekke paralleller til. Snart ruller tilståelsene deres over videoskjermene. Havner de på rom 101 står tortur for døren, som ingen klarer å stå imot. Første del er tankekontroll, hvor forvirring og smerte gjør fangen mottagelig for indoktrinering. Det er ikke så mye som skal til på toppen av den daglige indoktrineringen som de lever i.

1984 blander det verste fra Hitler Tyskland og Stalins Sovjet. De vilkårlige arrestasjonene minner om Stalins skrekkregime og Gulagleirene, mens de uniformerte ungdomsavdelingene kan minne om Hitlerjugend. De er tilstede på transportmidler og lignende, alltid klare for å angi samfunnsskadelige aktiviteter. Fanger henrettes ved henging og skyting, i offentlige seremonier og kringkasting. Barn er også til stede blant et entusiastisk publikum.

Himmelen, eller håpet, symboliseres av et herlig grønt landskap som Winston og Julia besøker jevnlig. Her er det nakenhet og ro. Jeg vil tro det er en mental tilstand Winston drømmer seg bort i. Effekten er laget uten digitale spesialeffekter. De filmet bare John Hurt gående gjennom en lang gang de satte opp på et jorde, og åpnet døren i enden ut til det vakre landskapet. De friske grønne landskapet er virkelig himmelsk i forhold til de triste omgivelsene vi er vant til å se.

«Den som kontrollerer fortiden kontrollerer framtiden. Den som kontrollerer nåtiden kontrollerer fortiden.» Det er bakgrunnen for Winston Smiths arbeid som innebærer sensur av nyheter. Setninger skrives om og bilder fjernes. Innimellom flettes det inn meningsløst Newspeak, som «uvitenhet er styrke» og «sannhet er løgn» (Trump anyone?). Alt skal sjekkes opp mot Newspeak dictionary volume 10. Unwords er ord som ikke står i ordlista, og er dermed feil.

Oceania er ledet av B, hvis ansikt og blikk vi ser på plakater og videoskjermer gjennom hele filmen. Han er Storebroren som alltid ser deg. Da Winston arresteres etter å ha innledet kontakt med en kvinne fra motstandsbevegelsen, blir han spurt om hva han føler for B. «Jeg hater ham». Men det duger selvfølgelig ikke. Alle må elske B, selv om de skal henrettes. Først omstruktureres dissidentene til de elsker B, så henrettes de fleste. Da er det ingen spor etter dem, verken i fortid eller nåtid. Winston ender også opp med å elske B. Han får til og med leve. Virkeligheten er i menneskets sinn, men ikke i det forgjengelige individuelle sinnet, kun i den kollektive.

John Hurt spiller Winston Smith, som har spiren til opprør i seg. Han ser for seg at håpet ligger i proletariatet. Han ender opp med et forhold til Julia, som har tatt tankene litt lenger. De har et seksuelt forhold, men det er ikke et kjærlighetsforhold. De har sex mer som en politisk handling. Winston leier et rom av en butikkinnehaver som han har fått indikasjoner på er trygg. Men det er butikkinnehaveren som angir dem, og rommet deres var overvåket hele tiden. De trodde det var deres fristed, men politiet har hatt kontroll på dem. Et helikopter henger plutselig utenfor vinduet og politimenn slår inn dør og vinduer.

Forhørslederen er O’Brien, spilt av Richard Burton. Han er en nådeløs mann, blottet for følelser. Første del av torturen har som mål å omstrukturere Winston gjennom å forvirre ham og få han til å godta absurde idèer. Strømtortur brukes for å få de rette svarene, om det da finnes noen riktige svar. Når Winston har mistet alt fundament, dras torturen til. Her kommer rotteburet inn (se Øyeblikket). Til slutt er Winston villig til å angi alt og alle, og foreslår at de andre tortureres i stedet for ham, til og med Julia. Da han møter Julia igjen senere, virker de begge likegyldige og fjerne, som om de var neddopet eller lobotomert. Nå elsker de B.

Nasjonalsanger laget av høyreradikale samfunn er i moll, preget av makt og kraft. Venstreradikale sanger er i dur, preget av skyldfølelse. I dette samfunnet, Ingsoc, vises tilhørighet ved å holde armene opp i kryss. Det er samme symbol som fascistpartiet i Alan Parkers The Wall fra 1979 bruker.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Equilibrium, Fahrenheit 451, Brazil, Soylent Green, Brave New World og THX 1138.

Øyeblikket: To rotter plasseres i en burinnretning med skillevegger. Disse veggene kan fjernes. Innretningen festes til ansiktet på en panikkslagen Winston Smith. Når alle skilleveggene er fjernet, er det fritt fram for rottene å forsyne seg av ansiktet hans. Det er en skrekkelig innretning, som får oss til å tenke på hvor mye ondskap mennesket er i stand til. Noen har faktisk lagt tid og arbeid i å lage dette faenskapet. Rottene ble satt inn i buret, men rotter er rimelig fredelige og satt bare stille sammen. For å få de scenene som trengtes måtte det sendes litt strøm i nettinggulvet. Da reagerte rottene med glefs og aggresjon. Men etter to slike opplevelser plasserte den ene rotta bena ved siden av det strømførende ståltrådene, og den andre hoppet opp på skuldrene dens. Da kunne de ikke spille inn flere scener med dem. Rotter er smarte dyr. Scenen ble overvåket av dyretilsynet så rottene ikke skulle lide overlast.

Lyd og bilde

1984 presenteres med et ekstremt passende bilde. Fargetonene er grå, blå og brunt, det er som å alltid være i en fabrikk. På fritiden lever Winston i falleferdige omgivelser, og gresset er knapt grønt. Disse scenene er spilt inn i et område i London som var under riving. Inntrykket er industrielt og livløst. I et slikt bilde føles det optimalt med en stor dose filmkorn, noe som skaper en herlig tekstur. Det er mange nærbilder som viser at detaljer er skarpt tilstede. Bildet er ofte mørkt, men det er heller ikke noe problem. Bildeformatet er 1.85:1 og monolyden er fyldig og klar.

Ekstramateriale

Two scores: one by Eurythmics and one by composer Dominic Muldowney: Den første filmmusikken, som filmen også ble lansert med, er god og passende til den dystopiske stemningen. Eurytmicssporet er for meg fullstendig upassende. Jeg er sjeleglad for at filmen ikke ble låst til den musikken.

New interviews with director Michael Radford and Deakins: Michael Radford, 22 minutter: For å få finansiert filmen ble Richard Branson kontaktet. Han sa ja, og produksjonen var i rute til å kunne lansere filmen i 1984. Noe som selvfølgelig var viktig. Brando var ønsket i rollen som O’Brien, problemet var at de bare hadde 80 000 dollar avsatt til hans lønn. Agenten sa at Brando ikke står opp av senga for mindre enn en million dollar, så dermed var han uaktuell. Richard Burton ble kontaktet, selv om det ikke manglet på advarsler om den aldrende alkoholikeren. Men han gjorde jobben strålende, og var nykter hele tiden. Roger Deakins, 20 minutter: For Radford var dette en stor, stor film, men Deakins her sier at bildet var primitivt og enkelt siden det var et lite budsjett. Men han setter stor pris på hvordan bildet ble seende ut. Her finnes ingen bluescreen, alle effekter lages i kameraet.

New interview with David Ryan, author of George Orwell on Screen: Boken var tydelig satirisk for mennesker på 50-tallet, men for oss er den ikke det lenger. Orwell ble likt av både venstre og høyresiden. Selv tilhørte han venstresiden, men så at begge kunne bli totalitære. Han var kritisk til sosialismen, men han var for selvstendig tenkning og opprør samtidig.

Behind-the-scenes footage: I dette 5 minutters segmentet får vi vite hva Ingsoc betyr, som ikke forklares i filmen. Det står for engelsk sosialisme. Eller består materialet av små intervjuer med John Hurt, regissøren og Suzanna Hamilton som spiller Julia.

Trailer: Dessverre er traileren satt til Eurytmics sin musikk, og da blir det fælt. Det er også en dårlig fortellerstemme. Men ellers er faktisk traileren bra. Det brukes bilder av Orwell for å promotere filmen, noe som fungerer fint. 2 minutter, 20 sekunder.

Hefte: An essay by writer and performer A. L. Kennedy: Staten vi får beskrevet i 1984 er en slags blanding av Hitlers og Stalins idéer. Hjelmene er sovjetiske, men med Hitlers svarte farge. Etter Brexit er igjen boken inne på topplistene. Det som i 1984 ble oppfattet som sjokkerende skriking på folkemøter, må i dag sies å være mye mer vanlig. Kjøttfritt kjøtt ble sett på som dårlig i 1984, mens det i dag vil ha en mye mer positiv klang. Mange propagandagrep som brukes i filmen har gått i oppfyllelse i dag, som moral som snus på hodet, fiender som blir fordømt som perverse mens kjærlighetsløse orgasmer er en kveld på internett i våre dager.


The River

The River (Criterion nr. 276) (Blu-ray)

Frankrike – 1951 – Jean Renoir (farger) –99 minutter – Melodrama, India, oppvekst, kjærlighet.

Livets reise

Nivå 1 (uten spoilers)

En britisk familie bor i India. Det er mor, far, fire jenter og så Bogey, gutten. En dag får de besøk av kaptein John, en traumatisert krigsveteran med et trebein. Jentene blir veldig opptatt av John, og sjalusi og rivalisering invaderer det harmoniske livet deres.

Nivå 2 (med spoilers)

John er fetter til jentenes far. Harriet forelsker seg i John, men må til sin fortvilelse se at nabojenta Valerie ser ut til å interessere John mer. Hun er til alt overmål Harriets bestevenninne. Harriet finner ut at hun vil sjarmere John med å demonstrere sin kunnskap om India. Hun forteller historier som vi får se utspille seg på skjermen. En ung indisk jente vokser opp, og flyter som elven. Hun forelsker seg i Aril. Men faren skal velge ektemann for henne. Heldigvis viser den utvalgte seg å være Aril. De blir plutselig omskapt til Lord Krishna og Lady Radha. Hun danser for å vise sin kjærlighet til ham. Dansen minner meg om hvordan fugler kurtiserer sin partner. Mennesker og dyr er likere enn vi tror, med beslektede ritualer.

Harriet og Valerie vil gi blomster til John begge to, men når John kysser Valerie faller Harriets verden i grus. Som naturlig er, blir tenåringsjenta og John venner igjen til slutt. Virkeligheten er sjelden så dramatisk som den kan oppleves i noen øyeblikk. Livet til Harriet er ikke over men går videre, akkurat som en elv. Men før de forsones, skal en tragedie ha inntruffet. Parallelt med denne historien, foregår det mye i lille Bogeys liv. Han er besatt av slanger og fascinert av fakirer som spiller fløyte for kobraer på torget. Han og kompisen leter etter kobraer i villniset, og forsøker å spille fløyte for dem. Det ender med at Bogey blir bitt og dør.

Familien er i sorg, og det er tungt for en far å bære sitt døde barn til graven. Allikevel luftes tanker om at vi egentlig bør feire at mennesker dør som barn. De slapp unna det livet vi fanger dem i. Vi låser dem inn i skoler og lærer dem våre dumme tabuer. Moren mener man må være fornøyd med ting som de er, og ikke slåss mot dem. John må godta at han er en enbent mann. Det hele kulminerer i en indisk fargefestival, hvor alle kaster farge på hverandre. Postmannen blir helt rød av farge, siden han blir et naturlig mål. Filmen slutter med at alle jentene mottar et brev hver fra John i Amerika.

The River er et symbol på livet. Filmen flyter som elven, med liv og død. Livets syklus følger elven. Noen ganger dukker ondskap opp, her symbolisert gjennom slangen. Elven er så viktig for samfunnet. Den gir liv til fisk, fugler og mennesker. Her bades det, vaskes klær og kropp og mediteres. Tempel legges ofte nede ved elvebredden.

India stenges ute fra filmen. Dette er en film om briter i India, de britiskes film. En av familiene består av mennesker fra forskjellig etnisitet, slik at filmen kunne vise litt mer av India. Jeg er litt usikker på hvor vellykket det er. Dette grepet kommer ikke fra boken. Det var en krevende innspilling, med opp mot 45 grader i skyggen. Renoir insisterte på at det ble filmet i India, og ikke i et Hollywoodstudio. Da ville han ikke ha laget filmen. Forfatteren Rumer Godden hadde dårlige erfaringer med filmatisering av sine bøker. Hun hatet Black Narcissus av Powell og Pressburger, og var negativ til å filmatisere nok en av sine bøker. Men det at Renoir kom hjem til huset hennes i India fikk henne på glid. Hun følte det vitnet om en oppriktig respekt.

Audrey Hepburns ektemann, Mel Ferrer, var tildelt hovedrollen. Renoir trengte en stjerne, så det var egentlig krise da han meldte forfall. Renoir endte opp med en ukjent i rollen. Men det ser ut til å ha gått bra, filmen nyter stor respekt. Selv opplever jeg den litt for melodramatisk, på en noe tam måte. Skal jeg ha melodrama, vil jeg heller ha Douglas Sirk når som helst!

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: A Passage to India, The world of Apu, Pather Panchali, Aparajito, Charulata og The Music Room.

Øyeblikket: Bogeys død. Det er jo grusomt og sjeldent at barn dør på film. Det skaper et brudd man ikke forventer i en slik film, noe som i dette tilfelle løfter filmen. At Bogey dør, er nødvendig for å kunne vise alle aspekter ved livet, ikke bare det lyse og ufarlige. Svermeri, familiesamhold, arbeid, ekteskap, traumer og død. Elven tar opp i seg det hele, som en metafor for livet vårt her på jorda.

Lyd og bilde

Denne fargesterke filmen presenteres i 1.33:1 format. Det er et meget godt og skarpt bilde, selv om filmen er nesten 70 år gammel. Bildet grenser til glorete, og har en Powell og Pressburger-følelse ved seg i alle henseende. Lyden er et godt monospor, klar og tydelig. Dialogen uttales tydelig og høyt, litt teatralsk, men dermed også lett å høre.

Ekstramateriale

Introduction to the film from 1962 by director Jean Renoir: En intro på nesten 8 minutter av filmens regissør. Han skryter veldig av boken av Rumer Godden.

Around the River, a 2008 documentary by Arnaud Mandagaran about the making of the film: The River var Jean Renoir egen favorittfilm. Etter fiaskoen med The Rules of the Game dro han utenlands, til Hollywood. I denne dokumentaren på en time, intervjues Satyajit Ray om Renoir, og Ray er en fantastisk regissør og en klok mann. Alltid interessant å høre hans meninger og historier. I dokumentaren snakker også Alain Renoir om sin far. Grei dokumentar, ikke mer.

Interview with filmmaker Martin Scorsese from 2004: Selv om jeg ikke er så veldig begeistret for denne filmen, er det alltid en fryd å høre Martin Scorsese snakke om film. Hans entusiasme kan nesten få deg til å forandre mening om en film. Men bare nesten. Scorsese snakker mye om fargebruken i denne filmen, og mener at The River og Red Shoes er perfekte filmer. Jeg vet at han setter Powell og Pressburger høyt fra før, og kan lett se at fans av Red Shoes vil like The River. Det er bedre å lage en film om India med vestlige øyne enn å forsøke noe annet, men filmen blir da preget av en kolonial stil. Skuespillerne består av noen profesjonelle, men de fleste er amatører.

Audio interview with producer Ken McEldowney from 2000: Uff, jeg liker ikke intervjuer som bare består av lyd. Jeg liker å se intervjuobjektet. Ofte er det dårlig lyd også, som gjør at jeg mister info. Her er lyden bra, men det er lite tilfredsstillende uansett. Dårlig intervju. 47 minutter.

Jean Renoir: A Passage Through India, a new video essay by film writer Paul Ryan: A Passage to India av Forster var en inspirasjon for Renoir. Satyajit Ray kom med innspill til filmen, da han kjente bedre til vestlig kultur enn Renoir kjente til India. Det virker ikke som om Ray var imponert over filmen. Der er jeg på linje med Ray. Renoir kunne ha lært noe av Ray når det gjelder å lage film om India. 15 minutter.

Trailer: Svulstig, skrytende og overdrevet. Fortellerstemmen lirer av seg klisjeer.

An essay by film scholar Ian Christie and notes on the film by Renoir: Passe OK essay som har noen betraktninger om tolkning av filmen. Renoir har noen tankevekkende notater om kontrasten i innfallsvinkel til livet hos indere og vestlige. Vestlige har som ideal å bevege seg, produsere, kjøpe og selge. Indere kan meditere og være i ro. Det kan se ut som om Renoir ser det som en trussel mot økonomisk balanse, men samtidig er det en underfundighet her. Anbefales å lese.