Vi følger et ekteskap mellom Mokichi og Taeko. Hun er misfornøyd med ektemannen sin, og det bunner mest i forskjellig klassebakgrunn. Han kan fremstå mer enkel med sin bakgrunn fra bygda, mens hun er mer av en storbykvinne. Niesen Setsuko kommer på besøk, og får fart på dramatikken.
Nivå 2 (med spoilers)
Ozu altså! Hans filmer som egentlig ikke handler om så mye, og som allikevel alltid klarer å engasjere. Onde tunger vil ha det til at han lager den samme filmen om og om og om igjen. Men jeg er en Ozu-fan, og er slett ikke enig i dette.
Som Fassbinder trekker Ozu sine filmer deg inn i handlingen, selv om filmene ved første øyekast kan virke livløse og uinteressante. Så også med The Flavor of Green Tea over Rice. Mokichi og Taeko er gift, men ekteskapet er noe dødt. Taeko finner på løgner for å kunne dra på spa med venninner. Dessverre dukker hennes niese Setsuko opp, og røper dekkhistorien noe tankeløst. Taeko finner på en ny historie, og drar. Ektemannen er tydeligvis litt lettlurt. Eller er han det?
Setsuko er også med på turen til spaet. Hun reagerer på sjargongen kvinnene bruker om sine menn. De oppkaller fiskene i dammen etter sine ektemenn, og Taeko refererer konsekvent til sin ektemann som Treskallen. Grunnen til Taekos aversjon mot sin egen ektemann, bunner i en skam over hvordan han fremstår. Hans manerer er litt lite raffinert, særlig ved matbordet. Han har vokst opp på landsbygda hvor det ikke var lagt så mye vekt på etikette. Taeko er en moderne kvinne som alltid har bodd i storbyen. Hun liker ikke det billige sigarettmerket han røyker heller. Og verst av alt, han heller te over risen for å få smak.
En av disse kvinnene skal litt senere se sin ektemann på et idrettsarrangement sammen med sin elskerinne. Hun reagerer nesten ikke, tenker bare at hun nå kan forlange en dyr gave fra ham som plaster på såret. Ekteskapene virker som allianser som er inngått, ikke som kjærlighetsforhold. Noe som leder oss inn i filmens store tema, hvordan menn og kvinner lever sammen. Setsuko blir forsøkt presset inn i et arrangert ekteskap, noe hun klart og tydelig motsetter seg. Både moren og tanten Taeko forsøker å overtale henne.
Dette fører til en morsom scene. Foranledningen er at onkel Mokichi halvhjertet forsøker å irettesette henne. Hun nekter. Han forsøker ved flere anledninger. Den siste gangen har han gitt opp, og vi skal senere se at han egentlig er enig med Setsuko. Mens han irettesetter Setsuko, snur han seg etter Taeko, han snakker egentlig bare så hun skal høre ham. Til slutt innrømmer han at han er enig med Setsuko. Et arrangert ekteskap vil bare føre til et samliv som deres…
Etter en tid fra hverandre, han på forretningsreise i Uruguay og hun på en reise for å tenke seg om, møtes de på en bedre måte. Han kommer hjem på natten og hun ønsker å lage mat til ham. Men hushjelpen sover, og de må lage maten selv. Det har de aldri gjort, de kjenner ikke sitt eget kjøkken. Sammen finner de frem og lager maten sin. Stemningen er kjærlig og oppmerksom. Og de spiser maten ved å helle grønn te over risen, som han pleier. Og hun liker det denne gangen. Ekteskap er smaken av grønn te over ris.
Ozu skrev sine filmer stort sett sammen med manusforfatter Noda. De to hadde en helt spesiell dynamikk. Grunnen til at de samarbeidet så godt, var at de var så like. De hadde samme fysikk og vaner. De drakk like mye og likte å ta en lur på samme tid på dagen. Da manuset skulle skrives, trakk de seg tilbake til en hytte på fjellet. De trakk tett til sent på natt for at idéene skulle komme. Innimellom kunne de ble så uenige at de ikke pratet sammen på 2-3 dager. Da endte det ofte i en helt ny idé.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: What Did the Lady Forget?, Early Spring, Late Autumn, An Autumn Afternoon og Tokyo Story.
Øyeblikket: Da Mokichi ser etter sin skumle kone mens han liksom irettesetter Setsuko. Han er ganske konfliktsky, men han blir tatt i bløffen.
Lyd og bilde
New 4K digital restoration, with uncompressed monaural soundtrack. Stort sett et godt bilde. Noe problemer med fokus fra 5 til 9 minutter. Dette er et bilde på det jevne, aldri opp i spesielt god bluraykvalitet. Formatet er 1.37:1, med et greit monolydspor.
Ekstramateriale
What Did the Lady Forget?, a 1937 feature by Yasujiro Ozu: En film som har ganske så lik handling som The Flavor of Green Tea over Rice, men dette er ikke en remake. Selv om Ozu faktisk laget remakes av sine egne filmer noen ganger. Morsomt å se at de to guttene fra Good Morning er med i denne.
New video essay by film scholar David Bordwell: Et fint bidrag til forståelsen av kontekst i filmen. Bordwell sier at filmen skildrer menns kultur og kvinners kultur, med den moderne Setsuko midt mellom. Jeg skal ærlig innrømme at det var noe jeg ikke forsto. Det er på slutten av videoessayet. Bordwell sier at Ozu legger inn en liten fleip i sluttscenen. Vi har tidligere i filmen sett tracking shot i forbindelse med de eldre, satte parene. Nå gjør han det med det muligens nye paret. Men ingen skal beskylde Ozu for overkill, for “Ozu don’t do overkill”. Derfor skal det tolkes som en liten fleip av noe slag. Det skjønner jeg ikke helt. Er fleipen at vi skal tro han gjør det for mye? 25 minutters fint videoessay.
Ozu & Noda, a new documentary by Daniel Raim on Ozu’s longtime collaboration with screenwriter Kogo Noda: Kjempefin dokumentar på 16 minutter. Donald Richie skrev en bok om Ozu. Den strukturerte han som et manus av Ozu og hans mangeårige samarbeidspartner Noda.
An essay by scholar Junji Yoshida: Et lite essay som forklarer litt om filmens handling. Setsuko er en moderne kvinne, men hun deler flere tradisjonelle verdier, spesielt med Mokichi.
USA, England – 1999 – Stanley Kubrick (farger) – 159 minutter – Thriller, sjalusi,
En drøm er aldri bare en drøm
Nivå 1 (uten spoilers)
Legen Bill Harford (Tom Cruise) blir rystet av sin kone Alices (Nicole Kidman) ærlige svar om begjær av andre menn. Han blir kastet ut i en odysse av hemmeligheter, orgier og muligens mord.
Nivå 2 (med spoilers)
For en film! Dette var Kubricks egen favoritt, dem viktigste han laget, og også mest krevende. Han ble fullstendig utslitt av den, og døde rett etter ferdigstillelse. Stanley Kubrick er en av de aller største regissørene gjennom tidene, om ikke aller største, i min bok. Og dette er en av mine to favoritter av hans filmer, ved siden av Barry Lyndon.
Eyes Wide Shut er en meget god film, men den kunne vært så meget bedre. Men selv ikke Tom Cruise klarer å trekke den ned fra toppkarakter. Allikevel klarer jeg ikke å la være å drømme om hva en skikkelig skuespiller kunne ha fått til her. Harrison Ford var tiltenkt rollen. Han ville vært litt for gammel, men det kunne man kanskje jobbet seg rundt. Christian Bale eller aller helst Ralph Fiennes hadde vært gode valg. Det hadde med stor sannsynlighet løftet filmen opp til et udiskutabelt mesterverk.
Jeg er klar over at Stanley Kubrick ønsket et noe kunstig skuespill i filmen, og at det var krevende. Men Cruise sitt skuespill er som vanlig et havari. Han har i alle filmer jeg har sett trukket resultatet ned, bortsett fra Top Gun Maverick. Scenen i biljardrommet til Ziegler, hvor man ikke vet om han ler eller gråter er flau. Han blir så avkledd i en slik seriøs rolle. Han imponerer heller ingen i den marihuanatunge samtalen med sin kone etter festen hos Ziegler. Føles som et tidlig utkast under en øvning.
Men om vi klarer å overse Tom Cruises skuespill så mye som mulig, er det mye å glede seg over her. Det er en visuelt lekker film, med flotte bygninger og leiligheter. Og scenene fra slottet hvor orgien finner sted, er til å ta pusten fra deg. Dette er faktisk prinsesse Dianas familie sitt gods, Spencergodset.
Stanley Kubrick bodde en stund i Los Angeles, men følte at det var mye vond vilje mot ham der. Det virket som om folk ventet med glede på at han skulle mislykkes. Han flyttet derfor til England, hvor det var mindre misunnelse og mer velvilje. Og en stab som oppførte seg som teknikere, ikke aspirerende regissører. New Yorks scener fra gatene stammer fra en modellby bygget opp i England. Det var lenge siden Kubrick hadde bodd i New York, så det ble sendt bilder til ham fra byen, slik at den kunstige byen kunne bygges opp.
Filmen starter med et vellykket New York-par som gjør seg klar til å gå i et selskap. Han er lege mens hun er hjemmeværende. De lever godt på inntekten fra Bills praksis. I selskapet ender Alice opp med å danse med en eldre ungarsk Don Juan, som sjekker henne opp noe voldsomt. Hun er litt brisen, men samtidig virker hun å være i kontroll. Jeg tolker det som at hun gjør litt narr av ungarerens belærende tone. Da han blir for insisterende mot slutten av dansen, har Alice ingen problemer med å bli tydelig. På sin side har Bill blitt opptatt av to unge modeller som gjerne vil lure ham med seg opp i etasjene. Han virker lettere mottagelig for dette, men de avbrytes av at Ziegler har sendt bud på ham. En ung kvinne har tatt overdose i et rom.
Jenta heter Mandy, og Bill får henne til bevissthet igjen. Skandalen blir avblåst, men Ziegler er nøye med at denne episoden må bli mellom ham og Bill. Dette er den første av hemmelighetene som skapes eller avsløres i denne filmen. Senere samme kveld, i en marihuanarus sammen med Bill, avslører Alice at hun ville ha forlatt den lille familien deres for en natt med en offiser for 2 år siden. Hun blir provosert nok av å bli mansplainet av Bill om kvinners seksualitet, til å ville lære ham en lekse slik jeg forstår det. Dette rykker teppet ut fra under bena til Bill, og han blir gående gatelangs etter et siste hjemmebesøk hos en pasient.
Under vandringen møter han på sin gamle venn Nick som spiller på en jazzbule. Den samme Nick spilte i selskapet til Ziegler, og de vekslet noen få ord der. Nick har dårlig tid, han må videre til en hemmelig jobb som oser av mystikk. Bill tvinger frem passordet og adressen fra Nick, og leier seg at kostyme for å kunne komme seg inn. Taxien tar ham til et øde gods. Inne vandrer alle rundt med kapper og masker, en befriende anonymitet blant byens rikeste og mektigste. Halvnakne unge kvinner er vertinner. På noen av rommene foregår det orgier. Nick spiller i storsalen, med bind for øynene som vanlig.
Det tar ikke lang tid før Bill blir avslørt som en utenforstående. I en stor seanse må han ta av masken foran alle sammen. Deretter blir han bedt om å ta av seg alle klærne. Han blir berget av en av kvinnene, som “ofrer” seg for ham. Hun må bekrefte at hun forstår hva hun forplikter seg til. Vi er ment å tenke at det dreier seg om gruppesex, med henne som eneste kvinne. Det blir senere bekreftet av Ziegler. Bill blir eskortert uskadet ut av godset.
Denne kvinnen blir senere funnet død av overdose. Det viser seg å være Mandy, kvinnen han reddet i Zieglers selskap. Bill blir usikker på om hun har blitt drept på grunn av ham. Han forsøker neste kveld å oppsøke alle plassene han var, for å finne svar. Han ender bare opp med nok en advarsel om å holde seg unna. Ziegler tar også en prat med ham, for han er del av den lukkede og mektige gruppen. Også han advarer Bill. Glem Mandy, det var bare en tragisk overdose.
Bill fortsetter med sin amatørmessige etterforskning, helt til han kommer hjem og ser masken fra kostymet sitt ligge på hodeputen hans. Enten har Alice funnet masken og lagt den på hodeputen for å vise at hun vet hva han har gjort, eller så er det en trussel fra de som vil ha ham taus. De kan komme seg inn til familien når de ønsker og skade dem om de vil. Usynlig og lydløst, kona har ikke merket dem i sitt eget soverom. Dette får Bill til å bryte sammen, og hulke fram at han skal fortelle henne alt.
At Stanley Kubrick var en eremitt, er en myte. Han holdt seg på godset sitt i England fordi han jobbet derfra. Han bygget alt han trengte der. Han hadde mye kontakt med veldig mange mennesker over telefon. Selv mente han at Eyes Wide Shut var hans beste film, hans viktigste bidrag til film og den vanskeligste. Han døde rett etter ferdigstillelse. Mange ville nok heller ha trukket fram 2001- A Space Odyssey, men den ble ikke godt mottatt. Det var faktisk de unge som reddet den filmen. 12-30-åringer fant noe i den filmen.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Mulholland Drive, The Wicker Man, The Ninth Gate, Midsommar og Angel Heart.
Øyeblikket: Den rituelle seremonien med en kappekledd seremonileder med røkelse og 8 unge kvinner, alle med masker. Alt er så stilfullt, mystisk og skremmende. Dette er en av de mest minneverdige scenene i filmhistorien for meg.
Lyd og bilde
New 4K digital restoration of the international version of the film, supervised and approved by director of photography Larry Smith, with 5.1 surround DTS-HD Master Audio soundtrack. One 4K UHD disc of the film presented in Dolby Vision HDR and two Blu-rays with the film and special features: Et flott bilde, med tungt innslag av filmkorn. Jeg liker det godt, andre er ikke så begeistret. Fargene popper med kraft. Denne presentasjonen er godkjent av fotografen, så diskusjonen rundt bildet til Eyes Wide Shut bør være over nå. Han ble lykkelig da han ble bedt om å gradere bildet i forbindelse med restaureringen. Dette var Kubricks visjon. Lyden er flott, med god aktivitet i alle høyttalere. Spesielt messingen og effektene på slottet er vakre. Og skumle.
Ekstramateriale
New interviews with Smith, set decorator and second-unit director Lisa Leone, and archivist Georgina Orgill: De var ikke ute etter realistiske eller ekte bilder, men interessante bilder. Derfor ble fargene forsterket og skuespillet hevet. Smith ble overlykkelig da han ble spurt om å få gradere filmen i forbindelse med utgivelsen. 25 minutter. Lisa Leone snakker om hvordan hun fotograferte New York for Kubrick mens han var i England. Slik bygget de miniatyrer og deler av gater i full størrelse i England. 20 minutter. Georgina Orgill forteller om alt de har i Stanley Kubrick archive. Gamle manus og gamle idéer til filmer, alt ligger i arkivet. 16 minutter.
Archival interview with Christiane Kubrick, director Stanley Kubrick’s wife: I dette 10 minutter lange intervjuet beskriver hun hva de følte angående boken. Hun hatet den, han elsket den. Boken kom opp jevnlig før de endelig var klare for å takle temaet. Første gangen endte de heller opp med Clockwork Orange.
Never Just a Dream (2019), featuring interviews with producer Jan Harlan; Katharina Kubrick, Stanley Kubrick’s daughter; and Anthony Frewin, Kubrick’s personal assistant: Eyes Wide Shut er en film om sjalusi. Her snakker de om det riktige tidspunktet for å kunne lage en slik film, og når det passet best for ekteparet Kubrick. 8 minutter.
Lost Kubrick: The Unfinished Films of Stanley Kubrick (2007): Kjempefin liten dokumentar på 20 minutter. Det var 2 filmer som nesten ble laget, Aryan Papers og Napoleon. Begge ble skrinlagt på grunn av at lignende filmer kom ham i forkjøpet. De ville vært veldig ulike, men publikum går ikke på like type filmer det samme året. Waterloo og Schindlers liste kom først.
Kubrick Remembered (2014), featuring interviews with actors Todd Field and Leelee Sobieski and filmmaker Steven Spielberg: Kjempefin dokumentar om Kubrick, og den beste delen av ekstramaterialet på denne utgivelsen.
Kubrick’s 1998 acceptance speech for the Directors Guild of America’s D. W. Griffith Award: Fin tale med morsomt poeng om myten med Icarus. Lag bedre vinger! 4 minutter.
Press conference from 1999, featuring Harlan and actors Tom Cruise and Nicole Kidman: Spørsmål fra journalister under en pressekonferanse. Ganske fin seanse. Snakker blant annet om tiden Kubrisk brukte. Hvordan alt fikk tid til å utvikle seg. Han sikret seg at han ikke angret seg.
Teaser, trailer, and promos: 7,5 minutter med dette. Veldig mye likt. Generelt vil jeg si at desto mer maske og kappe det er, desto bedre trailer eller TV-spot er det.
An essay by author Megan Abbott and a 1999 interview with filmmaker and actor Sydney Pollack: Drømmenovelle av Arthur Schnitzler var noe Kubrick stadig kom tilbake til for å filmatisere. Kubrickekteparet var usikre på om de var for unge til å gå inn i materialet, derfor utsatte Kubrick filmen stadig. Fint essay og interessant intervju med Sidney Pollack i andre del.
The Adventures of Baron Munchausen (Criterion nr.1166) (4k)
Storbritannia – 1988– Terry Gilliam (farger) –126 minutter– Eventyr, satire
Fantasi mot logikkens tyranni
Nivå 1 (uten spoilers)
Da en teatertrupp framfører et stykke om Baron Munchausen, dukker den ekte baronen (John Neville) opp og forteller historien slik den virkelig var. Og det er en virkelig utrolig og dramatisk historie. Som et eventyr.
Nivå 2 (med spoilers)
Det er to ting som er sikkert når en man setter seg ned med en Terry Gilliam-film. Den vil være grenseløs og pålesset, og den vil ha vært et mareritt å få laget. Aldri passer dette mer enn på The Adventures of Baron Munchausen. Selv påstår Gilliam at dette var filmen med det største budsjettet siden Cleopatra, men man kan aldri helt stole fullt på det han hevder. Faktum er at filmen gikk enormt over budsjett og hadde sin del av krangler, oppsigelser og offentlig skittentøyvask.
Det fantes faktisk en baron Munchausen, født 1720, en kar med fortellinger som strakk strikken ganske voldsomt. Hans nabo begynte å notere ned disse fortellingen om hva “løgnbaronen” angivelig skulle ha gjort, og det førte til boken som ble ekstremt populær. På denne høyst upålitelige historiesamlingen er Gilliams film basert.
Krigen mot sultanen i en beleiret by er rammen rundt de ville historiene til baronen. Det er fra beleiringen han unnslipper i en luftballong og legger ut på en reise som skal føre ham til månen, inn til jordens indre og ut på nedsiden av jorden. I det kinesiske hav blir de svelget av en monsterfisk. På alle disse stedene møter baronen den gamle gjengen sin, én etter én. Sammen drar de tilbake til den beleirede byen og overvinner sultanen med sine superkrefter. En er kjempesterk, en annen løper like fort som lynet, en kan blåse alt over ende og en ser hur langt som helst.
Men i den beleirede byen som styres av den onde, men folkevalgte, Horatio Jackson, finnes det en kamp til. Det er baronen mot logikkens tyranni, representert ved nevnte Horatio Jackson. Dette er Terry Gilliams fanesak, og hans hovedbidrag til filmen. Dette er kampen Gilliam har mot ethvert studio som finansierer hans filmer. Fantasi, kreativitet, det absurde, surrealistiske og ulogiske er akkurat det Gilliam elsker. Det finnes ingen han forakter mer enn tørrpinner fra studioer som snakker om budsjett, hva som er mulig og hva som er umulig. Akkurat som Baron Munchausen hater det.
Dette er ikke en film som har så mye mening i seg utover dette. Kanskje skal all krigen og konflikten si noe om verdens tilstand i dag. Kanskje er det en advarsel mot diktatorer og å ta det de sier for god fisk. Månesekvensen diskuterer kropp og sjel-problematikken, kartesiansk dualisme i Rene Descartes ånd. Men først og fremst er dette en film som skal nytes og oppsluke seeren. Det er massevis av detaljer å legge merke til. Og alt er spektakulært, overdådig, overveldende og fantastisk. Ikke heng deg opp i logikk, bli med på reisen. Logikk har ingen plass her.
Oliver Reed gjør en kjemperolle som Vulcan, og fremviser et komisk talent ingen trodde han skulle inneha. Robin Williams er kongen på Månen, men er ukreditert siden managmentet ikke ville han skulle brukes i promoteringen av filmen. Selv om han har en rimelig stor rolle. Han tok over for Sean Connery som trakk seg etter nok en forandring av rollen hans. Kongens fall blir at han instruerer hvert hode i den trehodete monsterfuglen sin til å gå etter hver av baronen og hans to medhjelpere. Da baronen sørger for at de splitter opp, splittes også fuglekroppen i tre deler.
Muligens er dette Uma Thurmans debutrolle, som den vakre gudinnen Venus. Hun er kreditert med en rolle året før, men den kan jo ha vært raskere i produksjonen.
Noe av grunnen til at det ble trøblete å spille inn filmen i Italia, er kulturforskjeller. Filmmessig dyrker italienere fotografen, mens i England og USA er det regissøren som er sjef. Dette skapte forsinkelser i prosessen, og Gilliam ble frustrert. Manus forandres hele tiden, og etter en siste endring sa Sean Connery takk for seg. Han følte rollen som månekongen nå var en helt annen. Gilliam sa seg enig med Connery i det, og de måtte finne en erstatter.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: The Fabulous Baron Munchausen, Time Bandits, Tideland, Big Fish og Edward Scissorhans.
Øyeblikket: Kampen mellom hode og kropp på månen. Kongen (Robin Williams) forakter sin egen kropp og er lykkelig når han slipper å være knyttet til den. Men til slutt blir de skrudd sammen igjen, hver gang.
Lyd og bilde
New 4K digital restoration, approved by writer-director Terry Gilliam, with 5.1 surround DTS-HD Master Audio soundtrack. One 4K UHD disc of the film presented in Dolby Vision HDR and two Blu-rays with the film and special features: Virkelig flott 4k-bilde. Eksplosive farger, fin dybde og detaljnivå. Mye som skjer i bildet til enhver tid. Lydbildet passer fint til det vi ser. Heftig det også.
Ekstramateriale
Audio commentary featuring Gilliam and his coscreenwriter, Charles McKeown: Morsomt spor, aldri stille. Vi får Gilliams synsvinkel på konflikter og hva han prøvde å få til med filmen.
Documentary on the making of the film: 3 deler. Flight of Fancy (30 minutter), Caught in the Act (17 minutter) og the Final Curtain (25 minutter): Helt grei dokumentar som tar for seg konflikten mellom produsenten Thomas og regissør Gilliam, og alt som gikk galt. De ble lurt til å spille inn filmen i Italia fordi det var billigere. Det viste seg å bli mye dyrere enn England.
New video essay by critic and filmmaker David Cairns about the history of the Baron Munchausen character: Dette var kjempemorsomt. Baronen er jo en virkelig fyr. Naboen hans ble så fascinert av alle overdrivelsene og løgnhistoriene at han skrev dem ned og ga dem ut som en eventyrbok. 17 minutter.
Behind-the-scenes footage of the film’s special effects, narrated by Gilliam: I denne filmen ble det brukt modeller og dataanimasjoner. Det ga et mye bedre resultat enn data spesialeffekter som oppleves uten tyngde. Klipp fra innspilling og øving. Løpescenen med kulen blir forklart. 16 minutter.
Deleted scenes with commentary by Gilliam: 4 scener på 1 minutt hver. Alle kan godt klippes bort.
Storyboards for unfilmed scenes, narrated by Gilliam and McKeown: The Baron saves Sally (3 minutter). Denne ble kuttet av økonomiske årsaker. Vi får se storyboard mens Gilliam leser historien med innlevelse. Voyage to the moon (21 minutter). Takk Gud for at den ble kuttet, sier de nå. Enig, den er ikke interessant. Charge the turks: Denne siste sekvensen på 5 minutter ble rett og slett for vanskelig å lage.
Original marketing materials including a trailer and electronic-press-kit featurettes, as well as preview cards and advertising proposals read by Gilliam: Til sammen 16 minutter. 4 minutter med fullstendig ubrukelige taglines fra studio. Morsomst er det da Gilliam leser tilbakemeldinger fra testpublikum 12 minutter. Dette visvasset styrer altså hva studioene skal satse på. Horribelt!
Miracle of Flight (1974), an animated short film by Gilliam: Film om tidlige forsøk på å fly. Animasjon av Gilliam. 5 minutter og 24 sekunder.
Episode of The South Bank Show from 1991 on Gilliam: Ganske fin dokumentar om alle Gilliams filmer. Han forteller om dem og vi får bli med rundt i huset hans. 47 minutter.
An essay by critic and author Michael Koresky: Et fint forsvar for fantasifulle filmer og analoge effekter.
USA– 1980 – Ken Russell (farger) –103 minutter– Science Fiction, Gud, biologi, mystisisme
Førmenneskelig tilstand
Nivå 1 (uten spoilers)
Den geniale forskeren Eddie Jessup (William Hurt), utforsker en metode for å utvide bevisstheten. Han vil oppleve og identifisere 6 milliarder år med gendata i hjernen. Kan han komme i kontakt med den opprinnelige sjelen?
Nivå 2 (med spoilers)
Vi møter Jessup flytende i en trykktank. Tanken gir ham hallusinasjoner som han opplever, men ikke alltid husker. Arthur (Bob Balaban) er hans trofaste assistent, dedikert, men ikke like risikovillig. Han kan fortelle at Jessup gråt i tanken, og sa at han gjenopplevde sin fars død. Dette husker ikke Jessup, men finner det veldig interessant.
Jessup er en genial forsker, men et begrenset menneske. Han har problemer med å forstå kjærlighet og en del sosiale koder. Jeg føler han har klare autistiske trekk. Allikevel gifter han seg med Emily og får to barn. 6 år senere underviser han på universitet, men har gått seg fast. Han vil skilles etter at Emily kommer tilbake fra Afrika.
Idéen fra trykktanken har blitt sterkere. Disse hallusinasjonene anser han nå som glimt inn i menneskets felles genhistorie. Han trenger sterkere hallusinasjoner, og drar til Mexico og en imøtekommende indiansk stamme. Der blir han introdusert for et kraftig soppbrygg, med meget sterke hallusinatoriske egenskaper. Han ender opp med å drepe en øgle under rusen. Han får med seg resten av brygget hjem til universitetet. Vel hjemme er planen å kombinere soppbrygget med trykktanken. Denne kombinasjonen kan hjelpe ham til å nå et enda høyere stadium, uten å måtte øke soppdosen til giftig nivå.
Nå begynner Jessup å tappe inn i atomene som er del av genbanken som ligger i ethvert menneske. Han opplever nå ting fysisk inne i tanken, ikke bare gjennom visjoner. Han ble til et førmenneskelig vesen som drepte og spiste en geit. Og blodet er smurt rundt munnen hans når han hentes ut av tanken. Dessverre vil ikke Mason, instituttlederen, gå dypere inn i dette. Han brenner kluten som de tørker blodet av Jessups ansikt med. Dermed blir ikke blodet analysert for å slå fast om det er geiteblod. Men det har skjedd andre fysiske forandringer med kroppen til Eddie. Røngten slår fast at skjelettet ikke tilhører et menneske, men noe apelignende. Det tar tid før kroppen går tilbake til Jessups vanlige tilstand, hvert fall innvendig.
Dette gir Jessup blod på tann, bokstavelig talt. Han øker doser og tid i tanken. Hans mål er å regrediere tilbake til førmenneskelig tilstand. Denne gangen blir han en slags blanding av ape og menneske, mest ape. Han bryter ut av tanken, angriper vaktene på sykehusets kjeller og kommer seg ut. Løshunder leder han til dyrehagen, hvor han bryter seg inn og dreper et dyr. Han blir funnet sovende naken, i Eddie Jessups skikkelse igjen. Men kroppen forvandles stadig om natten med fysiske forandringer, og hallusinasjoner.
Siste forsøk kaster ham helt tilbake gjennom milliarder av år med genutvikling. Han blir til et slags materie, gjennom en veldig 2001-lignende farge og lyseksplosjon på skjermen. Er han nå tilbake i den opprinnelige sjelen? Emiliy blir også dratt inn i dette da hun forsøker å redde ham. Gud er energi i hjernen, sier Jessup, og nå er alt i spill. Ved hjelp av viljestyrke og kjærlighet, kommer begge tilbake til sin menneskelige form. De må slåss mot naturen for å forbli mennesker.
Jeg tolker denne milliarder av år gamle gendatabanken som Jessup vil bryte inn i, som en videreføring av det vi har i oss som nyfødte. Hvordan vet vi at vi skal amme et bryst eller putte mat i munnen? Hvorfor søker vi etter øyekontakt eller smiler? Alt dette er informasjon som ligger i genene våre, og som langsomt forandres ved behov. Alle levende vesener har en slik akkumulert kunnskap som hvert individ kan trekke nytte av. Kall det instinkt, men et sted lagres det som gjør at alle babyer oppfører seg som en baby. Og en valp som en valp.
Jessup vil inn og dekode dette, og ta seg tilbake i tid og tilstand til bevissthetens begynnelse. Han reiser gjennom atomene. Hans ganske så unike blanding av vitenskapsmann og åpenhet for åndelighet, setter han i en posisjon som fører ham lenger enn sine kolleger. Hans personlighet, ambisiøs, fryktløs, ensporet og empatiløs, er skreddersydd for å oppnå resultater. Vi ser Arthur og Mason har hemninger Jessup ikke har. De har heller ikke troen på mystisismen Jessup vender seg mot, med indianske ritualer og soppbrygg. Men kombinasjonen fungerer.
Schizofreni er ikke en sykdom, bare en annen mental tilstand. Denne replikken, sagt på en meget fuktig festkveld av Jessup, signaliserer en holdning som langt på vei viser hvem Jessup er. Og det faktum at det er slikt han prater om på en kveld hvor man er ment å koble av. Men denne intensiteten og dedikasjonen er også det som gjør at kvinner som Emily og studiner faller for ham. For hver hallusinasjon avsløres et trekk ved Jessups personlighet. Han jager videre etter dette. Det religiøse blandes inn, spesielt fra Johannes Åpenbaring. Det syvende seglet er det kun Gud som skal åpne. Men Jessup prøver.
Filmen følger romanen svært tett. Ikke så rart, når den er skrevet av manusforfatter Paddy Chayefsky. Han hadde full kontroll på manuset. Ikke et ord skulle eller kunne byttes ut. Han hadde gjort seg fortjent til denne statusen gjennom manusene til Network og The Hospital. I tillegg blandet han seg i kameravinkler og lyssetting. Dette første til at den opprinnelige regissøren Arthur Penn forsvant. Så gikk de gjennom en liste på 20 regissører, før de endte opp med Ken Russell. Ikke så hyggelig å høre at man var tjueførstevalget.
Men Russell og Paddy gikk heller ikke overens. Bare åpningsscenen var nok til at Paddy fikk kramper. En oppreist tank i steampunkstil med lys innenfra, var ikke det han hadde sett for seg. Da Ken Russell ikke fikk fjerne noe av dialogen, lot han skuespillerne snakke med mat i munnen og mumlende. Slik fikk Paddy nok, og trakk seg fra filmen. Forandret krediteringen av manus til et psevdonym og sa takk for seg.
Altered States er en film som imponerer med sine idéer og sine spesialeffekter. Idéene har vi diskutert, la oss snakke litt om effektene. Det var en danser som spilte skapningen som rømmer fra tanken og tar for seg i dyrehagen. En drakt i full størrelse er meget troverdig som en blanding av dyr og menneske. Det aller mest imponerende er spillet av knokler under huden på Jessup i vanlig tilstand, og ansikt som utvider og trekker seg sammen i tanken. Det legges et slags plastlag utenpå huden, og deretter blåses det luft inn. Fantastisk, nettopp fordi det er så enkelt og vi kan få lov til å stirre rett på det.
Ken Russell er en merkelig skrue. Han virker så mild og vennlig, men er nok ganske vanskelig. I tillegg har han en hang til det perverse og overskridende. Dette er regissøren bak The Devils blant annet. Og den var kontroversiell, som flere andre av hans filmer. Slik blir du når du ikke hadde TV som barn og måtte stirre på sølepytter for underholdning. Han påpeker at fjellformasjonene i Mexico hvor de drikker soppbrygget, ligner på sopphatter. Men det var tilfeldig.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Scanner, Inception, The Cell, Dark City, Minority Report og Jacob’s Ladder.
Øyeblikket: Da de drar en blodig Jessup ut av tanken. Han klarer ikke å snakke, siden han har vært tilbake i en skapning som ikke kan prate, og ikke er restituert ennå. Han grynter og signaliserer at han vil skrive. Vil ha røngten og blodprøver. Intenst!
Lyd og bilde
New 4K digital restoration, with 2.0 surround DTS-HD Master Audio soundtrack. Alternate 5.1 surround DTS-HD Master Audio soundtrack. One 4K UHD disc of the film presented in Dolby Vision HDR and one Blu-ray with the film and special features: Her synes jeg det originale 2.0 surround lydsporet var best. Mer trøkk i, og tydeligere. Det er mange gode effekter i filmen, så lyden er viktig. Bildeformatet er 1.85:1. Et ganske godt bilde i 4k, med gode detaljer og skarphet. Mye foregår i mørke scener og i tanken. Filmen løser det godt, men få solrike scener gjør at filmen sjelden briljerer.
Ekstramateriale
New audio commentary featuring film historian Samm Deighan: På det jevne. Jeg synes det ble litt kjedelig, mest fordi alle som har vært involvert skal omtales fra de ble født, oppvekst, utdanning, tidligere arbeider osv.
Archival interviews with director Ken Russell and actor William Hurt: Vi får høre samtale med Ken Russell i et 26 minutter langt innslag i et tvprogram med en morsom og sjarmerende vert. Russel påpeker at bilder og musikk jobber perfekt sammen i Altered States. I mange andre filmer jobber de mot hverandre. Han har jobbet med skuespiller Oliver Reed, som jeg må innrømme er en meget begrenset skuespiller. Som Russell nevner i en anekdote: Reed har tre uttrykk, og vil ha instrukser ut fra det. Han pleide å si”Ken, 1, 2 eller 3?” William Hurt spiller Jessup. Han hadde lest boken til Paddy, og holdt ham høyt som venn. Dette var et tema Hurt hadde tenkt mye på selv. Men han ønsket egentlig ikke å spille i film. Han er tynnhudet og antikjendis i natur. 6 minutter.
New interview with special-visual-effects designer Bran Ferren: Han har en morsom inndeling av spesialeffekter i 3 kategorier. Realistiske effekter, fantasibaserte effekter og dårlige effekter. Alle er en blanding av de tre. Dette innslaget på 26 minutter er en grundig innføring i hvilke tanker og valg som ble gjort når det gjelder spesialeffekter i Altered States.
Trailer: Fremstår som billig og klein, som en B-film, enn den gode og interessante filmen den er. 2 minutter og 15 sekunder.
An essay by film critic Jessica Kiang: Ganske fint essay, med grundige betraktninger rundt flere av problemstillingene i filmen.
USA, Canada – 2005 – David Cronenberg (farger) –96 minutter – Thriller, identitet, vold, neo-Western
Familiefaren
Nivå 1 (uten spoilers)
Da Tom Stall (Viggo Mortensen) dreper to ranere i kafeen sin, blir han folkehelt over natten i den lille småbyen. Folk strømmer til kafeen hans, men tre menn som har sett han på nasjonale nyheter dukker også opp. Og de insisterer på å kalle ham Joey.
Nivå 2 (med spoilers)
Tom forstår ikke hvorfor de kaller ham Joey, og forklarer dem at de forveksler ham med en annen. Men Fogarty (Ed Harris) gir seg ikke. Til slutt ber Tom dem om å gå. Edie (Maria Bello), Toms kone, velger å ringe sheriffen om dette.
I dagene som kommer, er de fremmede stadig i nærheten. De kjører forbi kafeen, for så å kjøre ut av byen i retning Tom Stalls hus. Tom får panikk, og løper hjemover for å redde familien sin. Denne gangen var det en skinnmanøver for å skremme ham, men sønnen Jack (Ashton Holmes) synes han ser noe ukjent i faren. Det er noe med å holde haglepatronene mellom knokene og måten han smekker sammen hagla på. Det han så var et glimt av Joey.
Neste gang han ser dette, er i en krangel med faren. Jack har banket opp en bølle på skolen, og Tom vil ha slutt på slik oppførsel. “I denne familien banker vi ikke opp folk!”, sier han. Og sønnen svarer “Nei, vi dreper dem”, med henvisning til farens dobbeltdrap. Det får Tom til å miste besinnelsen og fike til sønnen. Sønnen styrter ut, og vi ser ham ikke igjen før ved filmens vendepunkt.
Da bilen med de tre gangsterne fra Philadelphia kjører inn på tunet, er det som en klassisk western. Tom og Edie står klar med hagla for å beskytte huset sitt. Men gangsterne har en joker i ermet. De har plukket opp Jack. Fogarty vil ha med seg Joey med tilbake til Philadelphia for “å møte noen folk”, som skal vise seg å være Joeys gangsterbror. Tom slutter nå å nekte på at han er Joey. Når vi ser på ansiktet hans, ser vi andre trekk enn hos Tom. Jack ser det også, han gir Tom et blikk som lurer på hvem faren egentlig er.
Når nå familien og han selv er truet, er Tom 100% Joey. Han er den tidligere kriminelle drapsmannen fra Philadelphia, mannen som tok ut øyet til Fogarty med piggtråd. I det gangsterne legger hånd på Joey, bryter helvete løs. En mann blir slått i hjel, en annen skutt før Joey selv blir skutt av Fogarty. Som igjen får en hagleladning i ryggen av Jack rett før han henretter Joey. Jack står der med rykende hagle, og lurer på hvem faren er og hvem han selv egentlig er.
Resten av filmen vies til Joeys tur tilbake til Philadelphia for å gjøre opp med broren i det kriminelle miljøet der. En voldsorgie som ender med broderdrap og renselse i en innsjø. Filmens finale dreier seg om returen til familien for å se om det er håp om tilgivelse og en framtid der.
Viggo Mortensen bærer denne filmen, som ikke ville ha vært brøkdel i kvalitet uten ham. Han tar oss uanstrengt inn i den joviale Toms småbytilværelse, og vi tror på ham. Han må være forvekslet med en annen mann. Så synes vi det er merkelig at en mann som kjenner Joey så godt som Fogarty, skal ta feil av mannen som tok øyet hans. Og var det ikke noe i blikket til Tom akkurat der, noe illevarslende?
I det Tom sier til Fogartys gjeng at det beste hadde vært at de dro nå, utenfor huset hans etter at Jack har blitt overlevert, er han kun Joey. Blikket er hardt, kjeven strammet og musklene i spenn. Stille for stormen.
Første gangen jeg så filmen trodde jeg vi skulle lese filmen som en mann med en ukjent fortid, ukjent også for ham selv. Som en spesialagent med hukommelsestap, men med et voldelig kroppsminne. Så forstår jeg at Tom utmerket godt er klar over sin fortid. Han har flyktet for å bygge seg et nytt liv. Gradvis gir han opp denne illusjonen i møte med gangsterne, og Joey tar mer og mer over. Ikke på en personlighetsforstyrret måte, men som en mann som ser dekkhistorien sin slå sprekker.
Edie er ført bak lyset gjennom 20 års ekteskap. Hun er lei seg, sint, fortvilet og forvirret. Hun er det store offeret her, men hun tar tak i situasjonen for å eie den. Hun støtter Joey mot sheriffen før hun havner i en seksuell krangel med Joey etterpå. Han er voldelig, og setter i gang noe som minner om voldtekt. I det han besinner seg, trekker hun ham til seg brutalt, og viser at hun styrer. Hun vil ha Joey, også slik, et aktivt valg.
Regissør David Cronenberg visste ikke at manuset var bygget på en tegneserie. Det forstod han først da han ble invitert på Comic-Con. Viggo Mortensen krevde store omskrivninger av manuset. Han hadde behov for lange samtaler med Cronenberg om motivasjonen for all volden. Etter hvert møttes de i en visjon om å avkle fascinasjonen amerikanerne har for vold. Publikum skulle ledes til å applaudere volden fra Tom, før de måtte kjenne på sin medvirkning da volden eskalerer. Volden skulle være intim, kraftig og fysisk. Vold skulle sees gjennom voldsutøveren, de som må se på og de som blir utsatt for volden. Et eksempel er å vise underkjeven til morderen som får den skutt av.
I tillegg handler filmen om identitet. Hvem er vi, hvem vil vi være? Kan vi få en ny sjanse om vi har rotet til livet vårt? Tom har skapt seg en sterk ny identitet, så sterk at han omtrent har glemt fortiden. Men fortiden er del av deg, og om du har glemt den, så kan den komme tilbake og bite deg i ræva.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Dead Ringers, No Country for Old Men, Three Billboards Outside Ebbings, Missouri og Memento.
Øyeblikket: Sluttscenen. Tom/Joey har kommet hjem. Familien hans sitter og spiser. Ingen sier noe. Tom setter seg prøvende ved bordet. Sarah, datteren finner frem tallerken og bestikk til ham. Sønnen sender ham serveringsfatet. Edie møter ikke blikket hans. Men er det en start på deres videre liv sammen. Jeg tenker at her finnes det håp, som jeg tror er ordet som dekker denne slutten.
Lyd og bilde
New 4K digital restoration of the international cut, supervised by director of photography Peter Suschitzky and approved by director David Cronenberg, with 5.1 surround DTS-HD Master Audio soundtrack. One 4K UHD disc of the film presented in Dolby Vision HDR and one Blu-ray with the film and special features: Veldig fint bilde i 4k dette. Rimelig ny film, da kan vi forvente mye. Og det får vi. Fin fargepalett, gode detaljer og dybde. Lyden fin på alle måter. Musikken virkelig gjennomtenkt, med westernstil på partier som understreker neo-western elementene i filmen.
Ekstramateriale
Audio commentary featuring Cronenberg: Godt kommentarspor. Fordel å få informasjonen rett fra kilden. Han er utrolig sympatisk denne Cronenberg, og ingen av de vanskelige nykkene regissører kan ha. Mye om innspilling og tanker rundt scenene.
New interview with screenwriter Josh Olson, conducted by writer-producer Tom Bernardo: Veldig fin samtale mellom en meget entusiastisk Olson og en mer behersket Bernardo. Han forteller om sin vei til denne filmen som manusforfatter. I hans hode kjenner ikke Tom igjen Fogarty i kafeen første gang. Så inne i sin nye persona er han. Pluss at det er mange år siden. 32 minutter.
Excerpts of Cronenberg and actor Viggo Mortensen in conversation at the 2014 Toronto International Film Festival: Fin samtale med to sympatiske menn. De anbefaler å se filmen flere ganger for å se etter tegn av Joey tidlig. 33 minutter.
Acts of Violence, a documentary on the making of the film, featuring behind-the-scenes footage: Over én time med gode klipp fra innspillingen. Vi følger spesialeffektprosesser og bivåner intruksjoner fra regissøren til skuespillere. Fint å se hvordan forskjellige regissører arbeider.
Three featurettes: Samlesekk for et lite klipp fra Cannes, forskjell på amerikansk og internasjonal versjon, og arbeidet rundt den slettede scenen. Ikke så interessant, til sammen 16 minutter.
Deleted scene with commentary by Cronenberg: Scenen føltes som om den kom fra en annen film, og måtte slettes. Snaue 3 minutter.
Trailer: Kjempebra! Intens trailer som gir et riktig bilde av filmen. Stilig laget med hyppige utfasninger av bildene. Rytmisk og suggererende. 2 minutter og 26 sekunder.
An essay by critic Nathan Lee: Fint essay som har valgt å legge fokus på de samme tingene ved filmen jeg var opptatt av. Ergo en strålende og lynende intelligent tekst.
En teaterinstruktør, Kafuku, skal sette opp “Onkel Vanya” i Hiroshima i forbindelse med en festival. Vi er antagelig på 80-tallet. Han blir pålagt å bruke en privatsjåfør, noe han er negativ til. Men den kvinnelige sjåføren Watari skal vise seg å bli en stor støtte. Filmen er basert på novellen Drive my Car av Haruki Murakami.
Nivå 2 (med spoilers)
Den forrige filmen jeg skrev om, Vanya on 42nd Street, var den filmede teaterversjonen av “Onkel Vanya”, regissert av Louis Malle. Det var en stor fordel å ha historien friskt i minne når jeg nå skulle følge øvinger av stykket i denne japanske filmen om en oppsetning av stykket i Hiroshima.
Filmen tar opp, uten at du egentlig merker det, flere store spørsmål. Et av de største er hvordan man skal leve videre med en stor sorg. Særlig om du føler du har skyld i dødsfallet. Et stykke ut i filmen mister Kafuku sin kone Oto. Hun ligger død på gulvet da han kommer hjem. Han begynner å bale med tanker som det er lett å si han ikke burde. Om han hadde kommet tidligere hjem, hadde hun vært i live nå da?
Sjåføren hans, Watari, har også en lignende historie. Hun ble mishandlet av moren, og gjorde ikke alt hun kunne for å redde moren ut av barndomshjemmet da et jordskred tok huset. Hun satt bare å så på. Hun har større ansvar for dødsfallet til moren enn Kafuku har for sin kones, men følelsene vil ikke alltid være rasjonelle. Det viktigste er at de to finner hverandre i sorgen og skylden i samtalene de har i bilen mot slutten av filmen. Watari har blitt en veldig dyktig og hensynsfull sjåfør, siden moren slo henne om hun våknet av dumper i veien.
Hvorfor velger Kafuku å gi rollen som Vanya til sin kones elsker, Takatsuki? Er det en måte å bearbeide sorgen på? Søker han informasjon av Takatsuki? Watari stiller Kafuku spørsmålet om hans vennskap med Takatsuki er ekte eller skuespill. Han svarer at det er begge deler. Hvorfor vil han at Takatsuki skal spille onkel Vanya, en rolle han ikke engang leste for? Hans rolle var legen Astrov. Er det fordi Kafuku selv pleier å spille rollen, at han erstatter seg selv med Takatsuki slik Oto gjorde i forholdet deres? Ingen av disse spørsmålene får vi svar på, men de er vel verdt å undres over.
Oto og Kafuku utviklet en historie mens de hadde sex. Eller Oto dikterte den. Etterpå skrev han den ned, siden hun ikke klarte å huske den. Vi kan få inntrykk av at Oto maner frem seg selv i historien om den unge kvinnen. Men det er ikke sikkert. Var det en måte hun forsøkte å kommunisere noe til Kafuku på? At forholdet deres var over? Jeg tror kanskje ikke det, siden hun så tydelig erklærer sin kjærlighet til ham ellers. Men hun har alltid hatt behov for elskere. Kafuku vet, men gjør ikke noe med det. En gang kommer han over dem i akten i sitt eget hus, men han bare går ut igjen og lukker døren stille etter seg. Den gangen var det Takatsuki han så.
Kafuku og Takatsuki nærmer seg hverandre etter at de anerkjenner den andre som den han var i Otos liv. Takatsuki vil gjerne høre mer om Oto. Han sier at den historien han fikk høre av Oto, tydeligvis er en historie om ekteskapet på en positiv måte. Kafuku fikk aldri høre hvordan den sluttet, eller at den hadde en slutt. Man må kjenne og kanskje elske seg selv, før man kan elske andre.
De første gangene Kafuku og Watari kjørte sammen, øvde Kafuku på replikker fra onkel Vanya. Oto leste de andre replikkene. Watari fant det fascinerende at Oto leste. Hun hørte stykket annerledes etter hun fikk vite at det var konen hans. Den naturlige omgangen med kassetter og at de kjører i en SAAB 900 turbo, gjør at jeg plasserer filmen på 80-tallet. Noen år etter at bilen kom i salg.
Selve oppsettingen av “Onkel Vanya” i Hiroshima er meget moderne, og woke kanskje? Sonja spiller sine replikker på koreansk tegnspråk, mens alle de andre snakker på sitt morsmål. Det betyr at stykket vises med simultanoversettelse, men du får en trygg framførelse på ditt eget språk. Være seg japansk, engelsk, tysk, mandarin, koreansk, tagalog, koreansk tegnspråk, indonesisk og malaysisk. På lesningene får skuespillerne ikke spille, men skal lese replikken helt livløst. Dette er et tydelig nikk til Bresson, den franske regissøren som så på skuespillere som modeller. Skuespillet skulle ikke påvirke følelsene til publikum, det er det handlingen som skal.
Ringen sluttes da Kafuku må spille onkel Vanya igjen. Takatsuki har et voldsomt temperament, det har vi sett flere eksempler på. Stadig er han aggressiv på folk som tar bilder av ham i skjul. Ved et tilfelle ser vi at han løper etter en mann som gjør nettopp det. Vi ser ikke om han får tak i ham, men det kan være denne situasjonen som ender med at han blir arrestert for drap. Han har banket opp en mann i en park, og mannen døde av skadene to dager før premieren. Senere skal vi se ansiktet hans på nyhetssendinger. Da er det en oppdatering om saken hans, og flere saker som innebærer mindreårige kommer til.
Sjåføren og regissøren blir på en måte som onkel Vanya og Sonja på slutten av Tsjekovs stykke. De to må leve videre, de må holde ut med smerten. Jeg tar meg i å kjenne på kompleksiteten i filmen. Den er lang, men den rommer så mye mer enn lengden skulle tilsi allikevel. Og temaene kommer snikende, uten å bli annonsert. Ei heller får vi noen svar. Kun litt informasjon. Ikke en gang et spørsmål. Vi vet ikke hva som er Takatsukis problem. Vi vet ikke hvordan det går med Kafuku og Watari. Vi ser henne kjøre SAAB på slutten. Er det Kafukus? Antagelig. Hvorfor? Vet ikke. Kanskje han ikke kunne kjøre lenger på grunn av synet. Uansett ligger ikke deres løsning samme sted.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Night on Earth, Perfect Days, Lost in Translation, Paterson og Blue.
Øyeblikket: Middagen hos instituttlederen. Samtalen er inspirerende og interessant. Stemning skifter, vi må tolke. Det er noe her jeg setter pris på.
Lyd og bilde
New 2K digital master, approved by director Ryusuke Hamaguchi, with 5.1 surround DTS-HD Master Audio soundtrack: Lyden er fin som forventet av en så ny film. Dialogen er selvfølgelig i sentrum, men det er både bilkjøring og andre effekter her. Selve bildet må sies å være referansekvalitet som bluray. Kjempeskarpt, strålende farger, realistisk palett og fin dybde. Formatet er 1.85:1.
Ekstramateriale
New interview with Hamaguchi: Regissøren vil forbi realismen. Kan dette virkelig skje? Han snakker om hvordan han finner skuespillere til rollene. Karakterens og skuespillerens personlighet må matche. Fint segment på 25 minutter.
Program about the making of the film, featuring behind-the-scenes footage and interviews with actors Reika Kirishima, Hidetoshi Nishijima, Masaki Okada, Park Yu-rim, Jin Dae-yeon, and others: Mye skryt av hovedrolleinnehaver Nishijima. Han imponerer, opererer på sin egen frekvens. Fin liten dokumentar på 35 minutter.
Press conference footage from the film’s premiere at the 2021 Cannes International Film Festival: Dette fungerte ikke for meg. Simultanoversettelse mens du hører originalspråket under er forstyrrende. 35 minutter.
Trailer: Fin trailer som skaper rammen for hva filmen handler om. 2 minutter
An essay by author Bryan Washington: Godt essay om hva filmen forsøker å si. Han snakker om novellen og filmen, hvordan filmen mest forsøker å fange en følelse fra boken.
USA – 1994 – Louis Malle (farger) –119 minutter – Teater, Drama
En eksklusiv opplevelse
Nivå 1 (uten spoilers)
Uncle Vanya, det kjente stykket av Anton Tsjekov, kler det falleferdige teatret Victory Theater i New York. Etter lang tids øving, blir det bestemt at stykket skal filmes og bli til en film. Louis Malle regisserer, Julianne Moore og Wallace Shawn er blant skuespillerne.
Nivå 2 (med spoilers)
Et unikt konsept ble unnfanget av André Gregory. Han samlet venner og ildsjeler blant skuespillere, og sammen spilte de stykket til Tsjekov på uttallige måter gjennom 4 år. Uten publikum, kun for seg selv. Det at stykket aldri skulle settes opp var noe av tiltrekningen til prosjektet, spesielt hos Julianne Moore. De samles, spilte stykket, spredte seg for alle vinder før de samles igjen noen måneder senere.
Etter hvert vokste det frem en følelse av at dette burde deles med andre. De inviterte noen utvalgte venner, kulturprofiler og lignende. Rundt 20 stykker, sittende helt oppi skuespillerne. Så kommer idéen om en film ut av det. Mange regissører er interessert og blir diskutert, men kun Louis Malle skaper begeistring blant skuespillerne.
Onkel Vanya er et stykke som foregår på den russiske landsbygda. Jeg kommer konsekvent til å velge et navn pr karakter, selv om alle i god russisk tradisjon har tre forskjellige navn. Vanya (Wallace Shawn) drifter et gods som eies av Alexandr (George Gaynes). Han er professor og arbeider på et universitet. Vanya sender alle penger til ham, og får en beskjeden lønn for det. Alexandr er gift med den mye yngre og vakre Yelena (Julianne Moore). Vanyas søster var først gift med Alexandr og fikk Sonya (Brooke Smith). Så døde søsteren, og Alexandr giftet seg på nytt.
Vanya er sjalu på Alexandr, både pga grunn av hans stilling og hans kone. Derfor snakker han stygt om ham hele tiden. Han elsker Yelena, og har gjort det lenge. Han er bitter og føler han har kastet bort livet sitt på prat og skriverier. Han har en venn i legen dr.Astrov. Han vanker ofte på godset, som regel tilkalt av professoren som påstår seg syk, for så å nekte å se legen da han ankommer. Professoren har kun en venn, naboen Waffles, som også tilbringer mye tid på godset.
Maman, moren til Vanya, er familiens overhode. Hun blir vel Alexandrs svigermor. Sist, men ikke minst, kommer husholdersken Marina. Disse følger vi over en periode på tre og en halv måned så vidt jeg kan forstå. Sonya, som er datter av professoren Alexandr, er dypt forelsket i legen. Som på sin side er betatt av Yelena, slik mange er. Men han har ikke respekt for henne, han ser på henne som en gold digger.
Legen er det mest fascinerende mennesket, synes jeg. Naturverner, vegetarianer og misantrop. Akkurat som meg. Ikke rart jeg finner ham fascinerende. Han er opptatt av skogen, planting og beskyttelse. Han ser at mennesker ødelegger alt de kommer i kontakt med, og har dokumentasjon på hvordan skogsområdene krymper inn på grunn av menneskelig aktivitet. Som igjen er styrt av grådighet. Misantropien hans gjør ham ensom og han vedgår at han ikke har noe godt privatliv. Som Vanya. Det hintes mot en feilbehandling han har utført som ble fatal for pasienten. Er det derfor han nå er en landsbylege?
Yelena vil hjelpe Sonya med å finne ut om legen gjengjelder hennes følelser. Men han gjør ikke det, han vil bare ha Yelena. Hun på sin side vil verken ha ham eller han utlegninger om miljø og miljø. Hun er ikke interessert.
En dag erklærer Aleksandr at han vil selge eiendommen og kjøpe en villa i Finland. Vanya eksploderer og tar et knallhardt oppgjør med professoren. Han har jobbet for luselønn i 25 år med å drive godset. Og nå settes han på dør. Det ender med skudd i luften og mye oppstandelse. Aleksandr forsøker å roe ned alt og trekke forslaget. Men Vanya er for alvor ferdig med dette. Han stjeler morfin fra legen for å ta livet sitt. Sonya får ham fra det. Litt etter litt drar alle fra godset. Kun Maman, Vanya og Sonya er igjen. De mistrives, men skal nok holde ut.
Tsjekov har skrevet et stykke som reflekterer rundt kvaliteten du kan ha i livet mens det skjer oss. Man må kanskje ikke strebe etter noe uoppnåelig. Kanskje er det bra å bare leve greit. Det er temaet i stykket. Vanya er et veldig vanlig navn, og han er en veldig vanlig mann. Vanya kan vi alle identifisere oss med. Han er gjennomsnittsmannen, som Ola Nordmann.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Miss Julie, My Dinner with André, Metropolitan og Les Enfants Terrible.
Øyeblikket: En veldig imponerende åpning. Skuespillerne småprater, Wallace Shawn legger seg på en benk og tar seg en lur, siden han er utslitt etter å ha sovet dårlig flere netter på rad. Larry Pine småprater med Phoebe Brand, om hvordan han har tatt på seg for mange skuespill samtidig. Uten advarsel og uten et skifte i tone, er de over i åpningen av Chekovs stykke, en samtale mellom dr. Astrov og Marina. Da vi forstår det, litt sent, ser vi også at Shawn er i karakter som onkel Vanya. Helt fantastisk!
Lyd og bilde
New, restored digital transfer, supervised by director of photography Declan Quinn, with uncompressed 2.0 soundtrack: Helt OK bilde. Bedre enn forventet, kanskje, med tanke på den lave produksjonsverdien og det enkle og røffe miljøet. Lyden er kjempefin og får fram dialogen tydelig.
Ekstramateriale
New documentary featuring interviews with André Gregory, the play’s director; actors Lynn Cohen, George Gaynes, Julianne Moore, Larry Pine, Wallace Shawn, and Brooke Smith; and producer Fred Berner: Kjempeinteressant dokumentar på 35 minutter. Inspirerende og lærerikt om kjærlighet til teateret og litteraturen, og kunsten i seg selv.
Trailer: Fin trailer som lover det filmen holder. 2 minutter, 14 sekunder.
A new essay by critic Steven Vineberg and a 1994 on-set report by film critic Amy Taubin: Veldig fint essay av Vineberg som går litt inn i stilen Malle har lagt seg på, og hemmeligheter i regien. Amy Taubin har skrevet, som vanlig, et essay vel verdt å lese. Hun tar blant annet for seg Tsjekov og det russiske.
En psykolog, dr.Margaret Ford (Lindsay Crouse), blir involvert i et lugubert miljø da hun hjelper en pasient med spillegjeld. Noe i henne fascineres av disse menneskene som betegnes som con men, en type svindlere som bløffer deg for penger gjennom manipulasjon. Hun får tillatelse til å følge Mike (Joe Montegna) på nært hold og lære av ham.
Nivå 2 (med spoilers)
The Tell var arbeidstittelen på filmen. En «tell» er hvordan du røper deg, for eksempel i et pokerspill. I House of Games mistenkes en av pokerspillerne i å ha en «tell» i at han fingrer med ringen sin om han bløffer. Dr.Ford blir overtalt til å sitte inn i et pokerlag og hjelpe Mike å vinne potten. Hun skal bare observere motspilleren mens Mike er ute av rommet. Rører han ringen sin?
Denne intrikate teaterforestillingen som Mike iscenesetter for Margaret, skal vise seg å bare være del 1 av en mye større svindel. Vi forstår da pokerspillet er over at Mike og de andre spillerne har forsøkt å loppe henne for $6000. Hadde hun ikke avslørt at spillerens pistol var en vannpistol, ville hun ha trodd de var i fare og gitt fra seg sjekken. Men det var alltid meningen at hun skulle avsløre dem. Hun ble «roped» inn ved hjelp av denne avsløringen. Det gir henne liksom rett til å kreve noe tilbake av dem. Og dette skulle føre dem til den virkelige svindelen av dr.Ford, nemlig de $80000 som hun må gi dem for å dekke lånet til mafiaen.
Planen deres: Billy Hahn blir pasient hos dr.Ford som har skrevet en bok om spillavhengighet. Denne boken har Mike lest, og forstått at dr.Ford kan være et ideelt offer. Hun har trekkene og økonomien som passer. Billy manipulerer henne til å hjelpe ham med gjelden hans hos spillebula House of Games. Mike snakker med henne, og ber henne om å sitte inn i pokerspillet mot at Billys gjeld slettes. Så kløner de litt til pokersvindelen, og dr.Ford føler hun har vært smart. Mike og Joey, en eldre con man, sjarmerer henne, og hun blir fascinert. Senere kommer hun tilbake og vil ha mer. Som de forventet. Hun får lov til å følge dem som con men.
Mike lærer henne å leve på en dristig måte som han vet appellerer til henne. De låner en annen manns hotellværelse og har sex, selv om mannen når som helst kan komme tilbake. Rommet tilhører en i Mikes gjeng. Så sørger Mike for at de blir forsinket til en stor greie han skal gjøre med gjengen, og hun kan ikke være del av det. Han håper hun maser seg med, som hun selvfølgelig gjør. Hun er bitt av basillen, og vil ikke stoppe. De hiver seg rundt, hun får henge på. En koffert med $80000 blir stående på fortauet, og et offer skal lures inn i tyveriet. Offeret er Joeys bekjent fra en jobbmesse, men selvfølgelig en av gjengen egentlig.
De forhandler om hvordan de skal gå fram og hvordan de skal dele. Mens de diskuterer ser Margaret at offeret er en politimann. Det bryter ut tumulter og et skudd går av og «dreper» politimannen. Og det er Margaret som er ansvarlig. De rømmer hotellet, men det står to politimenn på vakt ute som ser etter Mike og Joey. Det kostet gjengen kun utgiftene til to politiuniformer. Margaret stjeler en rød Caddilac, og får alle tre forbi «politimennene».
I all viraken har Joey mistet pengekofferten. Nå er de solgt, de har lånt pengene av mafiaen for et døgn, kun til denne svindelen av forretningsmannen/politimannen. Margaret tilbyr seg å ta ut $80000 til mafiaen. Dette er målet for hele svindelen som startet med terapisamtalen med Billy Hahn. Hun ordner pengene, hun kan forbli i byen mens de må forlate byen.
En av de nærmeste dagene kommer Billy innom kontoret hennes for å sjekke om hun ser ut til å ville involvere politiet. Han kan rapportere tilbake at det ser ut som hun lar det være. Tilfeldigvis ser Margaret bilen Billy kjører, en rød Caddilac. Hun blir mistenksom og drar til baren de vanker for å spionere. Der sitter hele gjengen og fordeler byttet, mens de går gjennom saken hennes. Hun får med seg alt der hun står skjult med utsikt til bordet deres. Det som sårer henne mest er da Mike sier at han måtte ofre seg og ligge med henne for oppleggets skyld.
Det er dette som gjør at hun dreper ham på flyplassen. Det, som føles som et seksuelt overgrep, og tyveriet av pengene. Hun forsøker å lure ham, men røper seg. Da går hun rett til våpenet. Han tror hun bløffer, hun kan aldri skyte ham. Men det kan hun. Til de grader.
David Mamet går for å være dialogens mester, og har vunnet mange priser for sine manus. Selv føler jeg at dialogen kan bli oppstyltet, og det er ikke alle som kan fremføre det OK. Joe Montegna kan, Lindsay Crouse kan ikke. Filmene hans føles veldig skrevet, og det er jo fordi de er det, og det er manusforfatteren som regisserer. Men historien beveger seg effektivt fremover, og er intrikat. En underholdende film, men intet mesterverk.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Rounders, the Sting, the Game og Diabolique.
Øyeblikket: Pokerspillet som ender med at spilleren retter pistolen mot Mike og forlanger å få pengene han har vunnet nå. Margaret begynner å skrive en sjekk, før hun ser at det drypper vann fra munningen på pistolen. Da forteller hun i klare ordelag at hun ikke kommer til å gi ham sjekken. Spilleren holder på historien sin, og truer videre med pistolen. Mike bryter inn og sier at han har blåst opplegget sitt. «Jeg har det, ja? Var redd for det.»
Lyd og bilde
High-definition digital transfer, supervised by director of photography Juan Ruiz Anchía, with uncompressed monaural soundtrack: Bildeformatet er 1.78:1. Dette er en ganske gammel bluray, som har litt å gå på. Litt synd, for det er mye lekkert foto her. Lyssetting og farger hadde gjort seg i 4k. Bildet er godt, men ikke veldig godt. Detaljer og skarphet er på det jevne. Lyden er meget klar.
Ekstramateriale
Audio commentary from 2007 featuring director David Mamet and consultant and actor Ricky Jay: Godt spor med to gode venner. Informativt og behagelig. De har hver sin høyttalerkanal, noe som gjør det lett å vite hvem som snakker, selv om stemmene ikke er veldig ulike.
Interviews with actors Lindsay Crouse and Joe Mantegna from 2007: Crouse var faktisk gift med Mamet den gangen. Hun snakker en del om motivasjonen til sin karakter Margaret Ford. Fint intervju på 15 minutter. Joe Montegna forteller en fin historie om samarbeidet med Mamet. Han har interessante betraktninger om Mikes motivasjon. Også 15 minutter.
David Mamet on “House of Games,” a short documentary shot on location during the film’s preparation and production: Mye å ta med seg her også. Blant annet går han inn på pokeruttrykkene. Det ligger mye makt i dem, å kunne bruke dem riktig. 25 minutter.
Detail from a storyboard of a short con suggested by Jay: Forklaring av en svindel ved hjelp av storyboard. Ville ikke ha den med i filmen, for å beskytte trickset. Etterpå spilles scenen fra filmen som er bygget på dette.
Trailer: “Danger is the ultimate high”. Bra trailer, gir et godt bilde på hva filmen handler om. 2 minutter.
An essay by critic Kent Jones and excerpts from Mamet’s introduction to the published screenplay: Fint og konsist essay av Jones poengterer hva som er så godt med Mamets dialoger og filmer. Mamets introduksjon, eller tanker rundt hans først regijobb, viser oss at han ville formidle historien som om det var en stumfilm. Bildene måtte kunne stå alene. Så går han gjennom sine erfaringer fra House of Games i alle de forskjellige aspektene. Interessant.
USA– 1997 – Harmony Korine (farger) –89 minutter – Lavbudsjett, småby, oppvekst, white thrash
Absolutt helt på bunnen
Nivå 1 (uten spoilers)
Gummo foregår i Xenia, Ohio, etter at en tornado har rasert hele byen. Her følger vi noen av dens yngre befolkning på 13-15 år i deres ørkesløse og negative liv. Alle handlinger er preget av håpløshet og ondskap, alle samtaler preget av negativitet og vond vilje. Heldigvis er ikke dyremishandlingen i filmen ekte. Det er sjekket ut via nettsiden til foreningen som arbeider med dyr i filminnspillinger. Der kan man se hvordan alle scenen i Gummo ble håndtert.
Nivå 2 (med spoilers)
For en film! Jeg har sett den før, men dette gjensynet tok nesten livsviljen fra meg. En så håpløs og negativ skildring av dagliglivet til mennesker, har neppe blitt gjort før. Filmen er strålende, men karakterene er absolutt ikke det. Jeg husker at jeg så den på slutten av 90-tallet, og så den som et freak show, at dette var unntakene i Amerikas forente stater. Nå er jeg ikke like sikker. Etter å ha sett dokumentarer om opiodmisbruk og hvordan hele byer over hele USA sliter, er nok ikke disse menneskene like sjeldne lenger. White trash er ikke helt dekkende lenger. Vi snakker trailer trash med hang til hoarding. MAGA-bevegelsen har nok en del velgermateriale her, om de gidder å stemme da.
Hvorfor Harmony Korine har gått etter unge mennesker med mildt sagt lite flatterende utseende, vites ikke. I en samtale med Werner Herzog på ekstramaterialet, snakker han om at han ble fascinert av utseendet til flere av dem som han så i andre filmer, og søkte dem opp. Han er jo oppvokst med flere som spiller i filmen, men de meste særegne kontaktet han eksternt.
Filmen har ikke en historie som skal deles eller et plot som skal utfolde seg. Vi følger bare Tummler og Solomon der de sykler rundt, jaktende på løskatter. Dette er deres store interesse i livet, og det skaffer dem også litt inntekt. De tar med likene til en kar som betaler per kilo. Når de ikke dreper eller mishandler katter, henger de med venner og snakker om alt de fæle de har gjort eller har lyst til. En gang besøker de en fyr som er hallik for sin egen søster, som er tilbakestående. Begge betaler og benytter seg av tjenestene hennes. Det er ingen grenser i dette livet.
At ingen har det bra i denne byen er tydelig. Limsniffing er veldig vanlig, og det er der Solomons og Tummlers penger går. Andre drar på søppelfyllinga og knuser alt de ser. Så har vi de to små cowboyene på 5-6 år som knuser alt de ser mens de skriker stygge ord. Det beste fra to verdener der. Og de spiller ikke engang skuespill. Korine så dem på gaten, og ble så fascinert at han inviterte dem inn i filmen.
Alle husene vi får komme inn i, lider av det samme: overfylt, søppel overalt. Og da snakker vi rot og kaos som i hoarder-hus. De vandrer alle rundt i dette miljøet som det var det naturligste i verden. Faktisk måtte de fjerne noe søppel fra husene, for å kunne få filmet. Fra en slik oppvekst kommer det lite godt. En jente snakker om overgrep utført mot seg som 4-åring. Rasismen blomstrer, selv om de henger med mennesker med annen hudfarge. Enten har de sin egen kultur eller normapparat eller så er de bare ikke så intelligente. Gjett hva som er mest sannsynlig.
Moren til Solomon virker som om hun bryr seg om sønnen sin og er glad i ham. Men måten hun viser det på er mildt sagt betenkelig. Blant annet retter hun en pistol mot hodet hans og truer ham. Med glimt i øyet. Men læll. Tummler har noen øyeblikk med selvinnsikt, som da han sier at han aldri skulle vært født. De besøker bestemoren til et nytt bekjentskap, og ender med å skyte henne i foten og slå av maskinen som holder henne i live.
Hvorfor heter filmen Gummo? Harmony Korine er stor fan av Marxbrødrene, og Gummo er den eneste som ikke var med i filmene. Korine hevder at en filmtittel aldri skal ha noe med handlingen å gjøre, og det klarer han jo her…
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Kids, Julien Donkey-boy, Bully, Happiness, Frownland, Boys don’t Cry og Winter’s Bone.
Øyeblikket: Solomon i badekaret. Vannet er så møkkete at det minner om olje. Moren kommer med middag til ham og et glass melk mens han bader. Så vasker hun håret hans. Sjokolade til dessert. Alt spises samtidig, selv om det detter i vannet. Herregud. En baconskive er tapet fast til veggen i bakgrunnen, for den observante seer.
Lyd og bilde
New 4K digital restoration, supervised and approved by director Harmony Korine, with 2.0 surround DTS-HD Master Audio soundtrack. One 4K UHD disc of the film presented in Dolby Vision HDR and one Blu-ray with the film and special features: Bildet er faktisk ganske bra. Det er en lavbudsjetts debutfilm, men bortsett fra klippene med videokamera, er resultatet ganske bra. Formatet er 1.85:1. Grei dybde, greit detaljnivå. Bedømmingen er nok preget av at jeg forventet så mye dårligere bilde. Lyden er også grei.
Ekstramateriale
New interview with Korine: Korine hevder han vokste opp med teleevangeliter på TV. Han fikk ingen oppfølging fra faren. Men de så filmer sammen. Det ga han lyst til å skape sitt eget filmspråk. Fin liten introduksjon til Korine på 11 minutter.
Conversation from 1997 between Korine and filmmaker Werner Herzog: Det beste blant ekstramaterialet denne gangen. Herzog forteller, med Korine som motvillig partner, at de begge slet med å bli tatt alvorlig i filmbransjensiden de ser yngre ut enn de er. De kunne oppleve at møter ble avsluttet i det de møtte opp. Korine har nært forhold til white trash, flere av vennene hans spiller i filmen. Fin samtale på 54 minutter.
Split Screen: Projections episode from 2000 featuring Korine in conversation with host John Pierson: Fikk tilbud om å skrive Kids etter å ha møtt Larry Clark i en park. Gummo ble slaktet av New York Times. Forteller en morsom historie om prosjektet hans med å bli banket opp av forskjellige folk og filme det. 29 minutter.
Trailer: Rolig, ikkevoldelig trailer. Den er fin, men viser ikke filmens sanne natur. 2 minutter og 14 sekunder.
An essay by film critic Carlos Aguilar and an appreciation by filmmaker Hype Williams: Hype Williams har skrevte en ren hyllest til filmen. Aguilar har skrevet et helt greit, kort essay, ikke mer enn det.
Sovjetunionen – 1975– Andrei Tarkovsky (farger, sepia og svart-hvitt) –106 minutter– Drama, minner, barndom, selvbiografisk
En sanselig opplevelse
Nivå 1 (uten spoilers)
En ugjennomtrengelig kunstfilm eller en nydelig audiovisuell reise gjennom minner? Kanskje begge deler. Regissør Tarkovsky har skapt en film basert på hans minner fra barndommen og ung voksen. Midt i historien står hans mor stødig.
Nivå 2 (med spoilers)
Dette er en film jeg har begynt på før med tanke om å skrive om, for noen år siden. Den gangen ga jeg opp, jeg opplevde filmen som ugjennomtrengelig. Det spørs om jeg ikke ble for opptatt av å forstå intellektuelt alt som skjedde på skjermen foran meg. Denne gangen forsto jeg at jeg måtte tilnærme meg filmen på en annen måte. Jeg lot filmen komme til meg, lot hodet hvile og satte pris på fargene, motivene og lydene. Det ga meg mer, en slags undring og verdsetting av filmen på en ny måte.
Som i Inland Empire av David Lynch er det ikke så lett, eller hensiktsmessig, å dissekere filmen for å gripe essensen. Som i omtalen min av den filmen, vil jeg heller bare ramse opp tanker jeg har om filmen. Disse kan hjelpe deg til din opplevelse av denne veldig sanselige filmen. Men all mening ligger i din opplevelse av filmen.
Mirror bruker tre forskjellige utseende. Sepia, svart-hvitt og farger. Jeg tror at sepiabildene skildrer tiden før krigen, svart-hvitt under krigen, og fargebilder viser oss tiden etter krigen. Men det er ikke sikkert.
Jeg ble veldig fornøyd da jeg leste et sted at Tarkovsky anbefalte publikum å la filmen skylle over seg som et landskap. Det var nettopp det jeg hadde kommet fram til selv.
Tiden før krigen handler om moren som alene oppdrar sønnen sin. Mannen har forlatt dem. Moren jobber som korrekturleser på et trykkeri. Under krigen ser vi militærtrening av ungdom. I etterkrigstiden ser vi sønnen forholde seg til en kvinne, og ringe med sin mor. Begge kvinner er utfordrende for ham.
Vi ser en montasje av russiske soldater som krysser en elv. Dette var materiale som egentlig ikke skulle ha blitt vist til publikum. Fotografen ble drept timer senere.
Russiske soldater som vokter grensa til Kina i en anspent tid er et annet dokumentarisk motiv. Jeg tror dette må dreie seg om 1969, og grensekonflikten som eskalerte ved Zhenbaoøya.
Atombombeeksplosjoner vises også, i sin karakteristiske sopp. Kanskje en øvelse, kanskje Nagasaki/Hiroshima.
Dette er en visuelt nydelig film, men den er vanskelig å gripe. Sikkert fordi Tarkovsky bruker sine minner med dertil personlige assossiasjoner, som ikke trenger å være våre.
Det har blitt foreslått en tolkning som sier at filmen foregår i tre tilstander. Før krigen, 1960-tallet og drømmer. Helheten er en drøm. Filmen er organisert som en drøm, med drømmelogikk.
Film var et ganske nytt medium, så Tarkovsky knytter historiens linjer til film gjennom bilder av Da Vinci og få gamle elementer av kunst inn i underbevisstheten.
Tarkovsky hadde gammeldagse holdninger til kvinner. Moren er fremstilt vakker, men hard. Konen blir framstilt egoistisk.
Moren som svever over sengen, skal illustrere at kjærligheten hun føler er som å sveve på en sky.
Tenk poesi mens du ser filmen. Kan være en nøkkel.
Mirror anses for å være regissørens mest personlige, og også vanskeligste film.
Da jeg så filmen, ble jeg slått av en spesiell mise-en-scène. Det kunne ikke være tilfeldig at det minnet meg om et maleri med vintermotiv. Og ganske riktig, statister og rekvisitter var arrangert for å fremstille motivet fra Pieter Brueghels kjente maleri The Hunters in the Snow.
Alexei er Tarkovkys alter ego. Han minnes barndommen i 1935, militærtreningen under krigen og samlivet med Natalia.
Filmen tenker over livet som har vært og livet som skal bli. Minner om framtiden.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Jordbærstedet, Persona, The Tree of Life og Uncle Boonmee who can recall his past lives.
Øyeblikket: Vinden som blåser over trærne og buskene, som en illevarslende kraft. Det er kunstig, men også så ekte. Det minner meg om trærne som flyttes i Polanskis Macbeth. Vakkert, skremmende, med en transenderende kvalitet i seg. Forstå det om du kan! Vanskelig å formulere.
Lyd og bilde
New 2K digital restoration, with uncompressed monaural soundtrack: Bildeformatet er 1.37:1. Bluraybildet er veldig godt, med stor filmlik kvalitet. Skarphet og detaljer er gode, og det hjelper godt at motivene er så vakre. De imponerende russiske bygningene er nydelig gjengitt. I tillegg kommer Tarkovskys komposisjoner til sin rett, med tak som raser i sakte film som et eksempel. Lyden er godt håndtert i monosporet, klart og med kraft der det trengs.
Ekstramateriale
Andrei Tarkovsky: A Cinema Prayer, a 2019 documentary about the director by his son Andrei A. Tarkovsky: Helt grei dokumentar om Tarkovskys liv. 97 minutter.
The Dream in the Mirror, a new documentary by Louise Milne and Seán Martin: Tarkovsky hadde et komplisert forhold til familien sin. Han sammenlignet Mirror med Amarcord, bare bedre. Filmen ble klassifisert som upatriotisk i Sovjetunionene. 53 minutter lang dokumentar.
New interview with composer Eduard Artemyev: Komponist som ble sound designer på filmen, siden Bach egentlig laget filmmusikken. Bach i forgrunnen, andre lyder i bakgrunnen. 22 minutter interessant intervju.
Islands: Georgy Rerberg, a 2007 documentary about the cinematographer: 52 minutter lang dokumentar om en vanskelig, men genial mann. Noen mener Mirror er Rerbergs verk, ikke Tarkovskys. Så viktig var Rerberg. Han var kjent for å filme scener han likte på en nydelig måte, mens de kan ikke likte var han likegyldig til.
Archival interviews with Tarkovsky and screenwriter Alexander Misharin: To korte og uinteressante klipp med Tarkovsky spiller seg ut over 8 minutter. Han forteller at det er en selvbiografisk film, og at seeren skal motiveres til å gå inn i sin egen historie. Misharin er mer interessant. Han forsøker, uten helt å klare det, å være ydmyk og tone ned sin egen betydning for filmen. Blir motsatt resultat. Snikskryt på høyt nivå, av en herlig russisk gentleman. Tarkovskys og Misharins egen historie veves sammen i Mirror. 32 minutter.
An essay by critic Carmen Gray and, for the Blu-ray, the 1968 film proposal and literary script by Tarkovsky and Misharin that they ultimately developed into Mirror: Manuset het A White, White day. Mye er ordrett med i filmen, spesielt i sekvenser som dreier seg om jobben på trykkeriet. Confession er løse tanker om hva filmen skal være, skrevet av Tarkovsky. Carmen Gray har skrevet et OK essay om filmen. Hun mener filmen er en meditasjon over det å være hjemme i, eller føle seg som et barn av Russland.
The Criterion Collection
Hei!
Her vil det komme anmeldelser, tanker og generelt ord om Criterion Collection på norsk. Criterion Collection er en amerikansk DVD, 4k og Bluray serie, som utgir filmklassikere og viktig samtidsfilm. Verdens desidert mest anerkjente utgivelser, med over 1200 utgivelser til nå. Og flere utgis hver måned. Sjekk gjerne ut criterion.com.
Utgangspunktet for bloggen er at jeg er en samler av disse utgivelsene og har alle opp til nå. Jeg fikk lyst til å skrive litt om filmene, siden det finnes så mange skjulte skatter i Criterion Collection. Bloggen passer best for de som har sett filmen en gang, og fikk lyst til å forstå mer av den. Så kan de se filmen om igjen. Håper leserne blir inspirert og nysgjerrig på kvalitetsfilm.
For spesielt interesserte kan jeg nevne at filmene blir sett på en Sony VPL-XW5000ES 4k Projektor og elektrisk styrt lerret, med en OPPO BDP-203 EU sonefri Bluray- og DVD-spiller til DVD og Bluray. 4k spilles av på en Reavon UBR X100 spiller. Lyden besørges av en 5.1 system med Yamaha 3080 surroundforsterker, Proson høytalere og en Dali subwoofer E-12. Husk at Criterions Blu-ray filmer er region A låst, så du trenger en sonefri Blu-ray spiller. Men alle titlene som finnes på Blu-ray, finnes også på DVD. 4k er sonefri.
