Salvatore Giuliano

Salvatore Giuliano (Criterion nr.228) (DVD)

Italia – 1962 – Francesco Rosi (svart-hvitt) –125 minutter – Politisk cinema, rettsaldrama

En ny type cinema

Nivå 1 (uten spoilers)

Banditten Salvatore Giuliano blir drept og funnet på en gårdsplass. Det er et faktum. Men hvem drepte ham, hvorfor og hvordan foregikk det? Politikk, nød, myter og frigjøringskamp skapte legenden Salvatore Giuliano på Sicilia.

Nivå 2 (med spoilers)

I 1943 invaderte de allierte Sicilia. I kjølvannet av invasjonen, grep Salvatore Giuliano anledningen og ble en bandittkonge. Svartebørshandel førte ham inn i en skuddveksling med politiet, og Giuliano skjøt og drepte en politimann. Etter det ble han en fredløs, og mange så på ham som en slags Robin Hood som kjempet på vegne av folket. Han var en velkledd og arrogant leder, og angrep politiet med glede. Mange av dem, godt over 100, mistet livet i kampen mot Salvatore Giuliano.

Giuliano støttet etter krigen kampen for et selvstendig Sicilia. MIS og EVIS, politisk gren og militær gren av frigjøringsbevegelsen, fikk bandittkongens offisielle støtte. Som takk ble han oberst i EVIS. Ingen politiske partier i Roma støttet et selvstendig Sicilia, så han ble et problem for dem. Han fortsatte å slå til mot politiet, og store styrker jobbet med å få tak i ham. Han foretrukne inntjening ble kidnapping av rike og vellykkede forretningsmenn. Han møtte Gaspare Pisciotta i MIS, og de ble nære venner helt til Giulianos død i 1950.

I 1946 ble Sicilia selvstyrt, og er i dag en av 5 selvstyrte regioner i Italia. I 1947 ble det avholdt valg, og kommunistpartiet vant. Det kan oppleves merkelig at Salvatore Giuliano var motstander av kommunistpartiet, da de egentlig jobbet mot det samme målet. Bedre kår for fattige og mer likhet i samfunnet. Man tror at Giuliano ble preget av foreldrene som hadde vært i USA og var veldig negative til kommunistene. Banden til Giuliano fikk ansvaret for massakren på 1.mai 1947, Portella della Ginestra, hvor en stor folkemengde feiret arbeidernes dag og kommunistpartiet holdt appeller. Det ble løsnet mange skudd fra fjellene mot mengden, både kvinner og barn. 8 døde og 33 ble skadet. Dette førte til en intensiv jakt på Salvatore Giulianos bande. Filmen beskriver angrepet som ledet av Giulianos menn, men i 2003 påsto en dokumentar at kristendemokratene i Roma sto bak. Fremdeles er ikke spørsmålet 100% avklart, så vidt jeg kan forstå.

Vel, så mye for bakgrunnen for filmen. Selve filmen er et mesterverk, og nesten en ny måte å lage film på. Det kan være vanskelig å klistre en merkelapp på den, den er en av de første i en rekke som må inkludere filmer av regissører som Costa-Gavras (Missing, Z, Under Siege og The Confession). En annen som dukker opp er Gillo Pontecorvo med sin fantastiske Battle of Algiers. Men disse to tar sterkere stilling i filmene sine, de har en agenda selv om det er balansert. Jeg føler Rosi mer beskriver og legger fram opplysninger, frem og tilbake. Det er en film som lener seg på dokumentarestetikken, men aldri forsøker å gi inntrykk av at den sitter på sannheten. Rosi har sagt at alle beskrivelser av hendelsesforløpet er beskrevet i kildene han har gått gjennom. Og de er mange.

Mussolini trykket ned mafiaen på Sicilia med brutale virkemidler. Men etter at de allierte frigjorde Sicilia dukket de opp igjen. En mafiaboss ble til og med guvernør. Mafiaen begynte å gripe inn i politikken. Rosi mener folk ikke forstår hvor skadelig mafiaen er i Italia, i alle aspekter. Den bør ikke ses på som kriminalitet, men som en politisk maktfaktor. En funksjonær i filmen uttaler at Salvatore Giuliano får fortsette så lenge noen lar ham gjøre det. Det betyr at når han ikke er til nytte lenger, vil han fjernes. Og det er det som skjer til slutt. En mafiaskikkelse selger ham til carabineriene, kanskje i samarbeid med Gaspare Pisciotta.

Filmen starter altså med liket av Salvatore Giuliano ligger på en gårdsplass, og politi, leger og journalister undersøker liket og beskriver åstedet og likets posisjon. Deretter får vi bakgrunnshistorien. Filmen skal hoppe mellom perioder sømløst, men man bør ha tungen rett i munnen. I første halvdel følger vi bandelivet og de forskjellige angrepene mot politiet. Midtpartiet viser politiets motaksjoner. Siste halvdel foregår i rettsalen, hvor massakren i Portella della Ginestra er ugjerningen som står i sentrum.

Et av filmens hovedanliggender er kommunikasjon. Som eksempel på dårlig kommunikasjon trekkes frem soldatenes kommandorekker. Offiserer kommuniserer dårlig med sine underoffiserer og tar ikke til seg deres erfaringer. Dermed blir soldatene lett bytte for Giulianos brutale geriljataktikk i byene. Soldatene er dårlig forberedt på det de skal møte. I enda større grad er de som fisk på land når de begir seg opp i fjellene. De blir omstendelige og klønete, og blir et lett bytte for bandittene som beveger seg som fjellgeiter i velkjente omgivelser.

Bandittenes kommunikasjon er primitiv, men effektiv. De signaliserer til hverandre fra fjelltopper, de bruker plystring som varsling (lyden bærer langt i dette landskapet, og de bruker trommer og roping i bygatene for å gi viktig informasjon, av type «hør, hør, hør: det er portforbud fra klokken 19!»

Selve Salvatore Giuliano ser vi aldri på nært hold i live, selv på lengre avstand er ansiktet gjerne delvis tildekket av en kikkert eller lignende. Som regel ser vi bakhodet hans. Men vi vet det er ham på grunn av den karakteristiske hvite frakken. Den gjør at han går nærmest i ett med de sicilianske klippene og store steinene i det skarpe sollyset. Han er med i front ved mange av angrepene på vanlig politi, carabineri og soldater.

Etter at Sicilia ble selvstyrt ønsket bandemedlemmer å få amnesti som de var lovet, og hevdet at de ikke var kriminelle, men hadde utført politiske handlinger som fordret amnesti. I en scene ser vi bandittene ha et møte med en advokat om dette. Denne advokaten kan ha vært «den lille advokaten» som skal bli så sentral under rettsaken. Men hans identitet har aldri blitt avklart. Pisciotta visste hans identitet, men røpet aldri navnet.

Filmen beskriver altså forskjellige tolkninger av hendelsene. Journalister er viktig i denne prosessen, det er deres presise spørsmål som driver historien videre.

Filmen byr på spektakulær cinematografi, og et uhyre elegant kameraarbeid. Jeg ble spesielt imponert over hvor lite anstrengt flere scener oppe i fjellene blir filmet. Vi ser en gruppe banditter springe opp i fjellene, velge seg en stilling og rigge til et maskingevær. Kameraet tar alt inn i en sveip, lar dem komme mot seg, svinger etter og har dem parallelt med seg, og ligger så over skulderen på dem når de beveger seg framover.

Kun to skuespillere var profesjonelle, dommeren og skuespilleren som spilte Gaspare Pisciotta, de andre var lokale innbyggere på Sicilia. Gjeteren som har en framtredende rolle var i tillegg analfabet. Han kunne ikke lese et manus, så alle instruksjoner var muntlige. Dette kompenserte han med ved stor innlevelse og vilje til å formidle følelser.

Det mest spesielle ved Rosis casting, var effekten han oppnådde med å bruke lokale innbyggere. Noen av dem hadde vært med på hendelsene på 40-tallet, andre var barn av dem som var med. Så det oppsto et slags traume basert på historiene de hadde hørt fra foreldrene. Spesielt gjaldt det innspillingen av massakrescenen på Portella della Ginestra. Det brøt ut virkelig panikk, og mengden med statister løp ned kameraer og stab i sin ville flukt. Også scenen hvor mennene hentes ut av sine hjem og samles på torget, trigget ekte følelser i statistene. Vi ser reaksjonene deres og forstår at her er det noe som stikker dypt. Psykodrama på høyt nivå.

Flere scener må ha inspirert Coppola i sine Gudfarenfilmer da de beveger seg til Sicilia. Både Scorsese og Coppola er uttalte beundrere av filmen Salvatore Giuliano.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Battle of Algiers, Hands over the City, Z, The Confession, Under Siege og Black God, White Devil.

Øyeblikket: Pisciottas død. Han drikker kaffe på cellen sammen med sin far, før han tar medisinen sin. Litt etter hører vi grusomme skrik fra cellen, og ser inn gjennom luken sammen med fengselsbetjenten. Han kaster seg rundt på gulvet i voldsomme smerter. Noen har gitt ham stryknin nok til å ta livet av 40 hunder. Det må ha vært i medisinen, siden faren ikke ble forgiftet. Litt senere, da en medfange roper ut budskapet om hans død, lager fangene maksimum støy med roping og slamring med kopper mot gitteret. I sympati med den avdøde, eller i glede over at tysteren er død?

Lyd og bilde

Kjempefint DVDbilde! Dette er en veldig gammel utgivelse, men jeg ble overrasket over hvor godt bildet var. Nydelig svart/hvitt presentasjon, med ganske gode detaljer og super kontrast. Den sterke sicilianske solen gir intense bilder. Det brukes mye naturlig lys i filmen, av kanskje verdens fremste fotograf når det gjelder å optimalisere slikt lys i film. Formatet er 1.85:1. Lyden er fin og klar, det er et livlig lydspor, med kaotisk dialog i vanlig italiensk stil. Jeg vil tro det er mono. Filmen fortjener uansett en oppgradering til bluray.

Ekstramateriale

Audio commentary by film historian Peter Cowie: Et aktivt og informativt kommentarspor som aldri blir kjedelig, men som mister litt driv i siste halvdel. Uansett mye å lære av en som vanlig kunnskapsrik Peter Cowie.

Witness to the Times, a new discussion with director Francesco Rosi and film critic Tullio Kezich: Veldig fine intervjuer med Rosi og Kezich. Lærerikt og interessant. 19 minutter.

Il cineasta e il labirinto, a 55-minute documentary directed by Roberto Andò showing Rosi revisiting his life and career in cinema, with personal comments by directors Giuseppe Tornatore, Martin Scorsese, and others: Mye om Rosis oppvekst og filmer. Han mener at De Sica, Rosselini og Visconte bygget opp Italia igjen, etter at landet var materielt og moralsk ødelagt av krigen.

Excerpt of an Italian newsreel from July 12, 1950, reporting the shocking death of the infamous and charismatic bandit Salvatore Giuliano: Veldig farget rapportering av drapet på Salavtore Giuliano. Pressen var veldig negativ til ham, beskrivelsene florerer av uttrykk som blodige handlingler og forkastelig karriere. 3 minutter.

Original theatrical trailer: Ganske fin trailer som klarer å formidle tonen i filmen.

Hefte: written tributes by Francis Ford Coppola, Federico Fellini, and Martin Scorsese as well as a new essay by writer Michel Ciment: Kort essay, som ganske riktig påpeker at det er en uvanlig bruk av fortellerstruktur i filmen. Mer mosaikk enn tilbakeblikk.


Blow Out

Blow Out (Criterion nr.562) (Blu-ray)

USA – 1981 – Brian De Palma (farger) –108 minutter – Thriller, konspirasjon

Fyller ikke Coppolas og Antonionis sko

Nivå 1 (uten spoilers)

En lydtekniker (John Travolta) er ute i terrenget for å ta opp noen standard lydeffekter av vind og dyrelyder da en bil mister kontrollen og havner i en elv. Alt dette blir med på opptaket Jack gjør. Han stuper uti vannet og får reddet en kvinne (Nancy Allen) ut av bilen. Føreren, en presidentkandidat, er død. Da han hører gjennom opptaket, forstår han at dekket blir skutt på rett før bilen havner i elven. Han har vært vitne til et attentat.

Nivå 2 (med spoilers)

Jack frakter Sally til sykehuset, og forklarer seg til politiet om hva han har vært vitne til. Men allerede her opplever han at politiet ikke er interessert i hans historie. De har allerede klassifisert hendelsen som en ulykke som følge av en punktering. Jack insisterer på at han hørte to smell, et skudd og så punkteringen, men han taler for døve ører. Da liket av presidentkandidaten McRyan trilles inn, blir Jack oppsøkt av Lawrence Henry, McRyans stabssjef. Familien trenger ikke få vite at McRyan hadde en kvinne i bilen med seg, det vil bare være en ekstra belastning for dem i sorgen.

Jack sier seg enig etter hvert, men han klarer ikke å la saken ligge. Sally vil ikke være på sykehuset, så de forlater sykehuset sammen. Det blir starten på et samarbeid om å få fram sannheten om ulykken. Et intenst arbeid med lydopptaket blir Jacks hovedfokus, og arbeidet med å skaffe det riktige skriket til en explotation film han er jobber med blir skadelidende. Det blir en standing joke at sjefen stadig maser på Jack om skriket, mens Jack bruker kontoret kun for å etterforske ulykken.

Litt senere dukker det opp en filmrull med bilder fra ulykken, tatt av Manny Karp. Mistenkelig nok er det ingen spor av en kvinne på disse bildene. Men Jack klarer å sette sammen stillbildene til en bevegelig film, og synkronisere med lydopptaket sitt fra ulykken. Da ser han et lysglimt fra en revolver som sammenfaller med lyden fra skuddet. Det viser seg at Manny og Sally samarbeider om å presse penger av utro ektemenn, og setter opp feller for dem. Manny dukker da opp og tar bilder av dem i pinlige situasjoner. Men denne gangen gikk det for langt. Jack går til politiet igjen, men blir avfeid igjen. Faktisk er det ingen hjelp å få fra politiet i løpet av hele filmen.

Oppdragsgiveren til Manny viser seg å jobbe for motkandidaten til McRyan. De hadde engasjert en leiemorder, Bruke, som har handlet for mye på egen hånd. Han er fast bestemt på å slette alle spor etter seg, og Sally er på dødslisten hans. Han vil forkle drapet som et av flere seksualdrap som har skjedd i området. Mye av filmens spenning ved siden av Jacks nitidige arbeid for å sette sammen lydopptaket, er leiemorderens innsirkling av Sally. Han dreper ved hjelp av en stålwire som spinner ut av armbåndsuret sitt, et skikkelig ondt redskap.

Jack og Sally blir gode venner. Om det ligger en kime til noe mer mellom dem forblir uforløst. De har en god kjemi, og Jack åpner opp om sin fortid til henne. Han har tidligere jobbet for politiet som avlyttingsekspert under en korrupsjonsjakt. Han hadde ansvaret for å rigge en undercoveragent med mikrofon under et møte med mafiaen. Men på grunn av svette fra den nervøse agenten, kortsluttet batteriene og brant seg inn i huden til agenten. Han unnskylder seg og springer på toalettet, noe som gjør mafiamedlemmet mistenksom. Han følger etter agenten inn på toalettet og tar ham på fersken med avlyttingsutstyret. Da Jack kommer seg inn på toalettet finner han agenten hengt i ledningen fra utstyret.

Skjebnens ironi skal sørge for at Jack havner i samme situasjon igjen. Da Sally skal møte Burke til et privat møte under Liberty Bell-paraden i den tro at han er en kjent TV-journalist, ønsker Jack å montere avlyttingsutstyr på henne. De har mistanke om at journalisten ikke er helt ryddig, og kanskje vil snyte dem for scoopet med lydopptaket. Kanskje føler Jack at dette er situasjonen som kan rette opp den ulykksalige hendelsen for mange år siden, at han må få til en avlytting nå. Men det går helt galt, leiemorderen og Sally blir skilt fra Jack som oppholder seg for langt unna. De rekker å ta undergrunnen uten at Jack kommer seg med, og han må følge etter med bil i en helt vannvittig skjødesløs jakt som ender med at han krasjer inn i en butikk. Før det har han nesten kjørt ned hvert eneste paradedeltager og politimann i Philadelphia.

Han besvimer i krasjen, og våkner opp i ambulansen. Selv om mye tid har gått, er Sally og Burke fremdeles rett i nærheten. Hva man ikke kan få til når man skal bygge spenning i en fiksjonsfilm! Jack kommer seg på rett kurs igjen og klarer å angripe Bruke i det han sitter over Sally med kniven i hånden, klar til hugg. Jack klarer å snu kniven, og hugger Bruke til døde med hans egen kniv. Men Sally er livløs, og vi ser hvorfor etter en liten stund. Bruke hadde allerede rukket å bruke stålwiren på halsen hennes. Sally er død, og Jack har nok en gang sviktet.

Men avlyttingsutstyret virket denne gangen, og Sallys dødskamp er festet til tape. Som en siste hilsen til Sally, eller bare som en kynisk opportunisme, bruker Jack dødsskriket i scenen sjefen har mast om. Nå er det perfekt.

Brian De Palma er en av de store regissørene fra New Hollywood-perioden på 70-tallet i USA. Han tilhører samme generasjon som Scorsese, Coppola, Spielberg, Hal Ashby osv. Men han har alltid stått nederst på den listen for meg. Hans filmatiske uttrykk har alltid vært mer passende 80-tallet, med sin slasherestetikk og tema. Filmene er kaldere enn de andres, med generelt dårligere skuespill. Nancy Allen er stort sett en katastrofe på film, og ikke særlig god her heller. Jeg ble ikke så overrasket over å finne ut at hun var De Palmas kone på denne tiden. Travolta derimot gjør vel sin beste rolle her, før hans comeback i Pulp Fiction. De Palma er en regissør som jeg føler har en sleazy natur, han finner alltid en grunn til å vise nakne kvinner i filmene sine selv om det ikke føles naturlig. Unnskyldningen her er at vi får se lange klipp fra den dårlige filmen Jack jobber med, en slags Halloween-slasher med nakne jenter som danser, har sex, dusjer og masturberer. De Palma mener dette er motivert av humor og ironi, jeg tillater meg å tvile. Men Blow Out står allikevel som hans beste film for meg, fordi han stort sett klarer å styre seg og konsentrere seg om plottet.

Blow Out er en film som tydelig er inspirert av Blow Up og The Conversation. Den når ikke opp til anklene på noen av dem, men det er allikevel en ganske god film. De to andre derimot er absolutte mesterverk. Han stjeler grovt fra begge, men det kan også kalles hyllest. Det er tydelig at han har The Conversation i tankene når han lar Jack sitte desillusjonert i et rom hvor alle lydrullene hans ligger utover gulvet, slettet for innhold. Dette bærer stor likhet med sluttscenen i The Conversation hvor Gene Hackman har revet opp alt av kledning på vegger og gulv for å finne ut hvordan han avlyttes. Men den scenen har langt mer dybde og lag enn De Palmas tilsvarende scene.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: The Conversation, The Parallax View, Blow Up, Three Days of the Condor og Dressed to Kill.

Øyeblikket: Slutten av filmen er det beste med hele filmen. Jack sitter alene på en benk i snøværet, med Sallys dødskamp i hodetelefonene. Vi ser ham se på scenen fra filmen og hvordan skriket er perfekt til scenen. Sjefen roser ham for å ha skaffet til veie et så godt skrik. Men Jack er i oppløsning, mens han gjentar og gjentar for seg selv at det er et godt skrik. Dette er en mann som aldri vil bli seg selv igjen.

Lyd og bilde

Bildeformatet er 1.85:1. Det er et OK bilde, midt på treet. Lyden er litt bedre, ikke unaturlig siden filmen legger så stor vekt på lyd som element i filmen. Skulle bare mangle, egentlig. Det er et DTS-HD Master Audio lydspor som vi får servert.

Ekstramateriale

Hour-long interview with De Palma, conducted by filmmaker Noah Baumbach in 2010: Et veldig godt intervju, som så vidt jeg forstår var del av det 30-timers materialet som ble til den 2 timer lange dokumentaren De Palma i 2015. Baumbagh snakker lett og ledig med De Palma og stryker ham med hårene. Det er som kjent da du får mest ut av en stjerneregissør. Her snakkes det om linser og fokus, det tekniske ved De Palmas filmskaping. Morsom historie om hvordan de rigget lys hele natten for så å måtte innse at solen var i ferd med å stå opp. 59 minutter.

Interview with actor Nancy Allen from 2011: Hun diskuterer hennes oppfatning om forholdet mellom Jack og Sally i filmen. Hun og Paul Hirsch mente det burde være romantisk, mens Travolta og De Palma mente det kun var et samarbeid. Allen fremhever stadig hvor god kjemi det var mellom dem, og hvordan alle i filmen var perfekt castet. Da må jeg få tilføye: unntatt henne. Dette er ikke en god skuespillerinne, og det at hun gjentatte ganger i intervjuer understreker hvor bra alt var tyder på en dårlig selvtillit. Kanskje hun egentlig vet at hun ikke er så god? Hun snakker også om hvordan noen regissører er bedre og flinkere med skuespillere enn andre. Jeg vil tro hun har opplevd mye kritikk. 25 minutter.

De Palma’s 1967 feature Murder à la Mod: En slags tidlig De-Palma film eller studentfilm på 80 minutter. Morsomt poeng, dette er filmen som Manny Karp sitter og ser på da Sally besøker ham i Blow Out. Selve filmen er det lite å feste seg ved. Men noen få år senere lager De Palma mer interessante filmer som Hi Mom! Og Greetings.

Interview from 2010 with cameraman Garrett Brown on the Steadicam shots featured in the film within the film: Et veldig interessant intervju med mannen bak Steady Cam! Han er en engasjert kar, som demonstrerer forskjellige typer kamera, deres fordeler opp mot de eldre og tyngre kameraene. Veldig lærerikt. 25 minutter.

On-set photos by photographer Louis Goldman: Uinteressant, som vanlig.

Original theatrical trailer: Ganske god. Gir oss en god pekepinn om hva som er i vente for oss. 1 minutt og 45 sekunder.

An essay by critic Michael Sragow and, for the Blu-ray edition, Pauline Kael’s original New Yorker review: Fin tekst av Sragow om De Palmas karriere og spesielt Blow Out. Også morsomt å kunne lese Pauline Kael anmeldelse av Blow Out fra 1981.

 


To Sleep with Anger

To Sleep With Anger (Criterion nr.963) (Blu-ray)

USA – 1990 – Charles Burnett (farger) –102 minutter – Psykologisk drama, folklore.

Djevelen i menneskeham

Nivå 1 (uten spoilers)

En vanlig afroamerikansk familie i et solid nabolag i Los Angeles. Storfamilien har sine utfordringer, spesielt forholdet mellom de to sønnene. Men det skal bli verre da den gamle familievennen Harry uanmeldt dukker opp på døren.

Nivå 2 (med spoilers)

Harry har ikke sett ekteparet Gideon og Suzie på 30 år. De kommer fra samme sted i sørstatene, og har en felles historie og vennekrets. Harry trenger et sted å overnatte noen netter, men det skal vise seg at oppholdet blir ganske så langt. Omtrent umiddelbart vises hans påvirkning på de i umiddelbar nærhet. Hattie er ikke glad for å se ham. Hun har en fortid som har vært trøblete forstår vi, med en livsførsel som ikke har vært eksemplarisk. Harry liker å snakke om alle mennene hun har hatt. Men så ble hun frelst. Hun er den første som forstår Harrys virkning på omgivelsene, og råder Suzie tidlig til å kaste han ut fra hjemmet deres. Men det skal ta lang tid før Suzie forteller Harry at han ikke er velkommen lenger.

Babe er den i familien som blir sterkest påvirket av Harry og hans tilstedeværelse. Han er et materielt orientert menneske, og kan fristes av idéer som innebærer penger. Dette lukter Harry seg fram til med tid og stunder. Babe har alltid følt seg underlegen og nedprioritert i forhold til den eldre broren Junior. Dette gjør ham mer disponert for å trekkes mot Harry som en slags farsfigur eller forbilde. Babe er mer individuell enn sin familieorienterte storebror. Han stiller ikke like mye opp for familien, noe som kan skyldes at han føler at ingenting han gjør er godt nok faren Gideon. Den eneste som ikke blir påvirket av Harrys er Babes sønn Sunny.

Hva er så Harrys påvirkning på familien? Han har stadig kommentarer som idoliserer den gamle levemåten i sør. I det ligger en kritikk av slik familien lever i dag. Harry har også en hang til overtro, som harelabber og lykkemedaljonger. Denne overtroen deler han med Gideon som savner sin «toby», et halskjede, ved filmens begynnelse. Kan det være starten på all ulykke som skal ramme ham og familien?

Harry blir mer og mer husvarm, og etter hvert inviterer han gamle felles venner inn i huset. Dette skjer etter at Gideon har blitt sengeliggende med alvorlig sykdom. Vi får en følelse at Harry hugger til som en slange når Gideon er svak. Huset hans kan erobres. Dette synet forsterkes av å se en av de gamle vennene til Gideon og Suzie gjøre seg lekker for Suzie, og legge fram sin sak som en passende make for henne om Gideon skulle stryke med. Hyenene kretser rundt huset.

Folklore er en stor bestanddel i To Sleep With Anger. Vi ser stadig tegn på at overtro er en del av dagliglivet i dette miljøet. Harry blir fullstendig satt ut av at Sunny rører skoene hans med en kost. Da Harry skal slakte en høne må symboler risses inn i sanden foran høna. Salt kastes over skulderen. Da Gideon ligger syk til sengs og presten kommer for å be for ham, ser vi at Suzie har lagt blader fra en busk i fotenden av sengen. Om vi spoler fram til Harry har vært der en stund, vil vi se Suzie spørre Harry direkte om han er god. Vi andre stiller oss spørsmålet om Harry er Djevelen. Harry snakker ned det å være god mot andre mennesker. Han får Babe til å slå sin kone, og Harry hevder at kvinner er mindreverdige. Han råder Babe til å dumpe kona si. Det ligger alltid en trussel om vold i luften når Harry er til stede. Eller kanskje mer en forherligelse av vold. Han hinter mot en fortid hvor han har brukt kniv, men vil ikke bli for spesifikk. Junior er tydelig på at han ikke liker Harry. Hattie sier rett ut at Harry er ond.

Når aggresjonen mellom familiemedlemmene er på sitt sterkeste og en kniv er involvert i konflikten mellom Junior og Babe, er det Suzie i kraft av sin rolle som matriark som løser situasjonen. Hun griper om bladet på kniven og ved å spille sitt blod for sine sønner, vekker hun dem slik at de ser hva de faktisk holder på med. De forener krefter i å få sin mor på sykehuset, og finner tilbake til hverandre. Når Suzie ser sønnene omgås på sykehuset som i gamle dager, varmer det hennes morshjerte. Harrys grep om Babe brytes her.

To Sleep with Anger er en film som på mesterlig vis bygger opp en uhyggelig stemning. Små drypp fra fortiden gir oss et bilde av Harry som gjør oss sikre på at han nærmest er en demon. Vi ser virkningene av de uskyldige setningene hans når bror vender seg mot bror. Jeg kunne ikke annet enn å tenke på Asterix-tegneseriealbumet «Brann i rosenes leir», hvor Cæsar planter en provokatør i den lille gallerlandsbyen. Provocalorius Psychopatus garanterer splid og uvennskap hvor enn han går. Og ganske riktig, etter kort tid er alle gallerne i tottene på hverandre.

Charles Burnett er en av de store svarte filmskaperne, mest kjent for Killer of Sheep fra 70-tallet. Han har jobbet hardt for hver sjanse han har fått, og løfter fram afroamerikansk dagligliv på en realistisk måte. I To Sleep with Anger er det en vanlig afroamerikansk middelklassefamilie som portretteres. Her er ikke narkotikaproblematikk, gjenger eller kriminalitet. Det er befriende.

Danny Glover var produsent på filmen, men fant også ut at han ville lese for rollen som Harry. Det var et lykkelig valg. Han gir et fint portrett av en ulykkelig mann som også gjør alle rundt seg ulykkelige.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: JD’s Revenge, George Washington, A Raisin in the Sun og Claudine.

Øyeblikket: Da Babe har blitt så påvirket av Harry at han slår kona si på kjøkkenet. Det oppleves som en demon har tatt bolig i ham. Handlingen er et sjokk for alle involvert, vi forstår at dette aldri har skjedd før. Harry gliser nok i skjegget over makten han har over Babe.

Lyd og bilde

Bildet er godt og har en fin filmkvalitet ved seg, men er ikke superskarpt. Fargene derimot er gnistrende. Formatet er 1.85:1. Lyden er 2.0 surround DTS-HD Master Audio. Dialogen er klar og tydelig, i et rolig lydbilde. Filmen er veldig dialogdrevet.

Ekstramateriale

Of Family and Folklore, a new interview program, featuring Burnett, actors Danny Glover and Sheryl Lee Ralph, and associate producer Linda Koulisis: Den beste dokumentaren her. Vi får litt bakgrunn og tolkning av denne merkelige mannen som er så dypt knyttet til sørstatsmåten å leve på. I tillegg fokuserer dokumentaren på overtroen som følger også det moderne bymennesket. 24 minutter.

A Walk with Charles Burnett, a new hour-long conversation between Burnett and filmmaker Robert Townsend that revisits Burnett’s films and shooting locations: De to filmskaperne vandrer rundt og besøker de gamle lokasjonene fra Burnetts filmer, spesielt Killer of Sheep. Det er en ypperlig anledning for Burnett å utbrodere og fortelle små historier fra innspillingene. Han mener Los Angeles var like rasistisk som sørstatene. Lover hemmet svarte, og boliger var ikke lov å selge til ikke-hvite. Det var mye aktivisme i svart filmskaping på denne tiden. 56 minutter.

Short video tribute to Burnett produced for the Academy of Motion Picture Arts and Sciences’ Governors Awards ceremony in 2017: Mange svarte skuespillere og filmskapere hyller Charles Burnett på en prisutdelingssermoni. 6 minutter.

An essay by critic Ashley Clark: Godt og konsist essay om filmen og Burnett.


Missing

Missing (Criterion nr.449) (DVD)

USA – 1982 – Costa-Gavras (farger) –122 minutter – Politisk thriller, drama

En sann historie

Nivå 1 (uten spoilers)

Et land i sør-Amerika: Militæret begår et kupp og det innføres unntakstilstand. Flere amerikanere er i landet, og Charles Horman er en av dem. Han blir sporløst borte, og hans far drar til landet for å lete etter ham.

Nivå 2 (med spoilers)

Selv om det aldri sies direkte, er det aldri tvil om at filmen handler om militærjuntaens kupp i 1973 i Chile, ledet av general Pinochet. Små hint forekommer etter hvert, blant annet nevnes Santiago. Filmen er som nevnt basert på en sann historie, bygget på boken The Execution of Charles Horman av Thomas Hauser. Det er en forbilledlig grundig bok, med solide referanser. Den har blitt ettergått i sømmene uten å falle gjennom. Blant annet av filmskaper Costa-Gavras.

Filmen bruker navn virkelige navn der det er mulig, og alle i Hormanfamilien og deres venner bruker egne navn bortsett fra Joyce Horman, Charles kone. Hun ble litt for sent betrygget om filmproduksjonen, og da hun ønsket sitt navn med var det for sent. Så i filmen heter hun Beth, og spilles av Sissy Spacek. Charles far spilles av Jack Lemmon, i en utypisk seriøs rolle. Ikke at han aldri har hatt slike, men det er ikke mange ved siden av Save the Tiger, Days of Wine and Roses, The China Syndrome og Missing. Som regel spilte han i komedier.

Charles Horman og Beth Horman er unge, liberale og idealistiske, men ikke spesielt radikale. På en reise i en annen del av Chile, merker Charles seg at det er flere amerikanske militæroffiserer til stede på et hotell. Sammen med venninnen Terry kommer han i prat med en av dem, som påstår at han nettopp er ferdig med et «konsultasjonsoppdrag» i landet, og nå skal til Bolivia i samme ærend. Charles forstår at amerikanske myndigheter er involvert i kuppet, ved å bidra med militære rådgivere som det heter. Han følger opp mer enn hva sunt er, og det hele ender med at han blir arrestert av soldater. Ting har da gått så langt at kvinner blir sanket inn for å kle seg «feil». Da Beth kommer hjem, bærer leiligheten preg av å være ransaket. Dette blir starten på en tidkrevende og krevende prosess med å finne ut hva som har skjedd med Charles. Og hovedmotstanderen blir den amerikanske ambassaden.

Ed Horman ankommer Chile for å finne ut hva som har skjedd med sønnen. Han er en konservativ forretningsmann med et politisk syn som skiller seg svært fra sønnen og hans kone. Dette fører til alvorlige gnisninger mellom Ed og svigerdatteren til å begynne med. Han kan ikke forstå hvorfor hun er så åpenlyst negativ til ambassadens ansatte, men faktum er at hun har blitt holdt for narr av dem i lang tid før Ed ankommer. Han er naiv i sin tro på at de vil ham vel, og irriterer seg over Beths negativitet. Ambassaden presenterer et narrativ om at Charles kan være kidnappet av venstreradikale, eller iscenesatt egen forsvinning. De skaffer til veie et vitne som mener å ha sett Charles langt nord i landet. Dette har ikke noe fundament i virkeligheten, grunnen til hans forsvinning finnes heller i det faktum at Charlie skrev for det venstrevridde magasinet FIN.

Ed Horman får mange illusjoner knust under dette besøket i Chile, spesielt idèen om at amerikanske myndigheter vil gjøre alt for en amerikansk borger i nød. Filmen beskriver hans reise fra en patriotisk konservativ amerikaner til en desillusjonert, men kampvillig borger på en realistisk måte. På det mer personlige planet er filmen en rørende fortelling om en svigerfar og svigerdatter som kommer nærmere hverandre gjennom felles strabaser. De finner en ny respekt for hverandre, og blir imponert over den andres styrke (Beth) og evne til forandring (Ed).

To av Charles og Beths venner blir tidlig arrestert. Kun èn av dem slipper ut igjen. Frank blir etter hvert identifisert som et av mange lik, samlet sammen i store rom i kjellere og underkjellere. Her får jeg assossiasjoner til Dantes nedstigning i Helvete, men det er ingenting i ekstramaterialet som bekrefter at dette er en villet assossiasjon.

Et meget spesielt og gjennomført grep i Missing er at ingen samtaler foregår uten at vitner er til stede. Det betyr at vi aldri ser de ambassadeansatte alene ha en samtale. Dette fordi filmskaperne da må spekulere i hva som ble sagt. Alle samtaler foregår i nærvær av en av Hormanfamilien, slik at vi har en kilde til hva som ble sagt. Et annet krav fra familien var at det ikke skulle vises tortur i filmen.

Dokumenter som senere har kommet frem, og spesielt etter at Bill Clinton frigjorde dokumenter fra saken, viser at amerikanske myndigheter visste mye mer enn de ga inntrykk av. I beste fall var de klar over det som skjedde og utvekslet informasjon med chilenske myndigheter om Charles Horman. I verste fall ga de chilenske myndigheter informasjon og lot være å korrigere det som de selv kategoriserer som chilensk paranoia.

Ed Horman blir sendt rundt i sirkel og utsatt for systematisk trenering av den amerikanske ambassaden i Santiago. Først når han slår neven i bordet, får han mer rene ord for pengene tilbake. Dette setter også fart på prosessen med å finne ut av hva som skjedde med Charles. Jeg tenker nok at det er et tveegget sverd for Ed Horman, nå vil han få en usminket tilbakemelding på hva som skjedde med sønnen. Først blir de tatt med på et stadion hvor mange fanger holdes, slik at han kan henvende seg direkte til dem for å få eventuell informasjon om Charles. Dette fører ikke frem. Men det hele ender med bekreftet informasjon om at Charles ble henrettet bare dager etter hans forsvinning, som en av mange fanger den dagen. Vi ser til slutt kister bli losset fra et fly i USA med avsendersted Santiago, et siste hint om hvilket land filmen vi har sett har funnet sted.

Missing er en meget seriøs og alvorlig film. Det er en film å lære av, samtidig som den fungerer som en advarsel om hva som kan skje om vi ikke passer på demokratiet. Det vil alltid stå noen klare til å slå til om anledningen byr seg. Vi så det senest tidligere i 2021 i et land som vi trodde var det mest stabile demokratiet vi har i verden.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Z, Under Siege, The Confession, Music Box, Battle of Algiers, Salvatore Giuliano og Death and the Maiden.

Øyeblikket: En maktesløs Ed Horman blir fortalt hvordan politikk fungerer av ambassaden, og hvor lite de egentlig kommer til å hjelpe ham. Han kan ikke annet enn å forlate rommet, snu seg mot dem og gå uten å si noe. Men øynene sveller av tårer, og akkurat den scenen er grunnen til at Jack Lemmon ble foretrukket foran andre skuespillere. Dette kan bare en mester gjøre. I det tårevåte blikket ligger illusjoner brast i grus, en enorm skuffelse og tapt tro på verden slik han alltid har hatt.

Lyd og bilde

Dette er et DVD-bilde på godt og vondt. For oss som har blitt bortskjemt med bluray, vil vi legge merke til et fall i skarphet og detaljer. Men som DVD er det i øvre halvdel. Til tider kan det føles litt soft, men samtidig er dette en film som handler i større grad om historien enn det estetiske rundt presentasjonen. Slik sett ligger den nærmere dokumentaren enn en påkostet spillefilm. Effektivt bilde, ingenting av det visuelle snadderet man kunne ønsket seg i en annen type film. Bildeformatet er 1.85:1, lydformatet er mono. God og fyldig lyd, særdeles realistisk lyddesign. Men med innslag av dubbet dialog, slik jeg føler det.

Ekstramateriale

Video interviews with Costa-Gavras, Joyce Horman (wife of Charles Horman), producers Edward and Mildred Lewis and Sean Daniel, and Thomas Hauser, author of The Execution of Charles Horman, the film’s source: Først Costa-Gavras (32 minutter) – Han reiser spørsmålet om hvordan USA kan fordømme militær innblanding i Polen, for så å gjøre det samme i El Salvador. Han synes den siste siden i boka var interessant, da faren kommer til Chile for å lete etter sønnen. Dette var inngangen hans til å lage filmen Missing. Etter å ha sett Save the Tiger, var han ikke i tvil om at Jack Lemmon var rette mann i rollen som Ed Horman. Filmen ble innspilt i Mexico, og tanks ble laget i tremateriale. Joyce Horman (30 minutter) – Hun ble spilt av Sissy, under navnet Beth. Filmen følger deres historie. Filmen var enormt korrekt i detaljer og kronologi. Producing Missing (17 minutter) – Produsentene mener at Costa-Gavras laget en mer universell film, at det kunne skjedd hvor som helst. Derfor knyttes den ikke til et spesielt land. Fokuset var en fars leting etter sønnen. De måtte jobbe hardt opp mot studioet for Jack Lemmon, som ville ha Paul Newman.

Video interviews from the 1982 Cannes Film Festival with Costa-Gavras, Jack Lemmon, Ed Horman (father of Charles), and Joyce Horman: Fimen vant Palme d’Or og Jack Lemmon ble beste skuespiller. Her får vi en samtale rundt et bord med Jack Lemmon, Ed Horman, Costa-Gavras. Noen ambassadeansatte var dypt involvert, andre ble sjokkert. Costa-Gavras hevder sensur i USA er friere enn i Frankrike. Der var Battle of Algiers forbudt lenge, mens Missing alltid var tillatt for visning i USA. 19 minutter.

Video interview with Peter Kornbluh, author of The Pinochet File, examining declassified documents concerning the 1973 military coup in Chile and the case of Charles Horman: Pinochet ble arrestert i London. Bill Clinton friga dokumenter som kunne brukes mot ham i rettsaken. Her gås det gjennom disse dokumentene, som beviser at chilenske myndigheter drepte Charles Horman, og at amerikansk etterretning var involvert. Veldig interessant intervju på 19 minutter.

Highlights from the 2002 Charles Horman Truth Project event honoring Missing, with actors Sissy Spacek, John Shea, and Melanie Mayron, among others: Her holder Gabriel Byrne, Sissy Spacek, Chris Lemmon og Joyce Horman taler om filmen. De kommer også med små betraktninger rundt filmen, Pinochet, Chile osv på Human Rights Award 2002.

Theatrical trailer: Nøktern og informativ. Traileren viser tydelig filmens stil. WhatYouSeeIsWhatYouGet. WYSIWYG. 2 minutter og 56 sekunder.

A booklet featuring a new essay by critic Michael Wood, an open letter from Horman family friend Terry Simon, an interview with Costa-Gavras, and the U.S. State Department’s official response to Missing: Nøkternt og fint hefte, i tråd med fil og ekstramateriale for øvrig. To gode essay som dveler ved det politiske i filmskapingen, før et intervju med Costa-Gavras avrunder det hele.

 


Cul-de-sac

Cul-de-sac (Criterion nr.577) (Blu-ray)

Storbritannia – 1966 – Roman Polanski (svart-hvitt) –112 minutter – Psykologisk thriller, kammerspill.

Gisler i eget hjem

Nivå 1 (uten spoilers)

To gangstere, èn alvorlig skadet, er på flukt etter et mislykket ran. Albert er skadet og blir igjen i bilen, mens Dickie forsøker å finne en telefon. Han ender til slutt i en borg som tilhører George og Teresa. Her okkuperer han huset deres mens han venter på telefon. Ekteparet blir gisler i eget hjem.

Nivå 2 (med spoilers)

George er en pensjonert forretningsmann som har brukt alle pengene sine på å kjøpe et fantastisk flott slott fra 1500-tallet, Lindisfarne Castle, lokalisert i nord-England. Han har nylig giftet seg med sin franske kone Teresa. Hun er mye yngre, og mer livlig enn ham. Blant annet har hun et forhold med en ung mann ved filmens begynnelse. Hun respekterer ikke George nok som mann, hun synes han er veik. Dette synet understrekes av at hun får ham til å ta på seg en kjole og bli tatt leppestift på. Denne oppfatningen hun har skal forsterkes kraftig under strabasene de skal utsettes for av Dickie. Forholdet mellom mann og kone i Cul-de-sac minner meg om forholdet mellom Susan George og Dustin Hoffman i Straw Dogs (Sam Peckinpah 1971).

Dickie får ringt til sjefen sin, Katelbach, som ikke er særlig fornøyd med at de har klønet til oppdraget sitt. Han skal ta kontakt, og Dickie blir gående å vente på dette. Dickie kutter nå telefonledningen. Her føles filmen som en variant av Waiting for Godot. George tøffer seg litt til å begynne med, forsøker å etablere seg som herre i huset. Men dette slår Dickie fort ned, og George legger seg billedlig på rygg for alfahannen Dickie. Dette hjelper ikke på Teresas respekt for sin mann, som viser mye større motstand mot Dickie.

Her begynner jeg å lukte Polanskis misogyni. Teresa fremstilles som en «løs» kvinne, som egges av tanken på å være midtpunktet i en strid mellom to menn. Hun vil gjerne se mennene slåss over henne. Hun manipulerer dem begge, selv om Dickie ikke ser ut til å være så interessert i henne. Og hva skal vi lese inn i scenen hvor Dickie straffer henne med ris på baken etter at hun har vært «uskikkelig»? Polanski overgår seg selv da han lar Teresa fortelle George at det var et voldtektsforsøk. Det er vanskelig å se at Polanski framstiller Teresa med noen som helst sympatiske trekk. Vi vet jo noe om Polanskis forhold til altfor unge jenter, hans yrkesmessige problemer med MeeToo-bølgen, men jeg vet ikke noe om Polanskis forhold til kvinner i privatlivet. Bortsett fra hans tre ekteskap, det siste har vart siden 1989.

Albert dør, og Dickie begraver ham om natten. Anledningen inviterer til et mer fortrolig forhold mellom de tre, og både George og Teresa åpner seg for Dickie. Det utvikler seg til et fylleslag, med betroelser og male bonding mellom George og Dickie. Denne scenen på stranda var den lengste i sitt slag fram til 1966, over 7 minutter i èn tagning.

Før Katelbach kommer og henter Dickie, rekker et vennepar av George å komme på besøk. Teresa og George finner en innful glede i å late som om Dickie er deres butler, og kommanderer ham rundt. Spesielt Teresa liker å ydmyke ham, mens George glatter over siden han vet at det ikke er lurt å gå for langt. Dickie er en enkel kar, med en ukritisk hang til vold.

Selskapet blir en merkelig og anspent affære med Dickie som årvåken observatør om hva det snakkes om. Da venneparets maksimalt ufyselige barn klarer å knuse et av de originale vindusglassene på slottet med en hagle, får George nok. Han kaster alle gjestene ut. Nå er det de tre igjen, og George har et tilløp til mot da Dickie vil låse dem inn i kjelleren igjen. Med Dickies revolver skyter han ham ned med flere skudd, og det ender med maskinpistolsalver og brennende biler. Selv om Dickies maskinpistol blir avfyrt av en i realiteten død Dickie…

Cul-de-sac er en herlig film, og omtrent umulig å sjangerbestemme. Den er en thriller, men med for mye humor. Den er en mørk komedie, men med for mye kammerspill. Den er et samlivsdrama, men med for mye bisarre innfall. Den er en samfunnskommentar, men med for mye action. Dette er slikt det blir kultfilm av. Men at den er original kan ingen ta fra den. Ikke en film for alle, men for de som kan like den vil den treffe virkelig godt. For her er det mange kvaliteter, både i skuespill og påfunn.

Det var en utrolig krevende innspilling. Været var elendig, de hadde dårlig tid, lite penger og tidevannet skapte mye problemer for dem. I tillegg var Donald Pleasance full av nykker og Lionel Stander som spilte Dickie var generelt veldig vanskelig. Han var i tillegg veldig hardhendt med Francoise Dorléac som spilte Teresa. Pleasance ankom settet helt glattbarbert på hodet, fordi han mente det var en god idé. Problemet var at ingen andre visste om planene hans. Det må allikevel sies å ha fungert godt. Den eneste som var en fryd å jobbe med var Jack MacGowran som spilte Albert. Han var fantasifull, kreativ og tålmodig. Da han satt i bilen som oversvømmes av tidevannet, holdt han på å fryse i hjel. Huden var blitt blå, men han sa ikke et ord. Han ble med Polanski i flere filmer etter denne.

En ting jeg reagerer på er den uvørne og hardhendte behandlingen av høner i filmen. Det kastes ting på dem, biler kjøres nesten over dem, uten den minste omtanke eller hensynstagning når det gjelder dem. Dette er noe en regissør med letthet kunne ha unngått, så det vitner om at Polanski ikke har noe hjerte for dyr. Kanskje ikke noen overraskelse…

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Carnage, The Night Porter og Knife in the Water.

Øyeblikket: Opptakten til fylleslaget. Dickie forlanger at George drikker med ham, selv om George ikke drikker. Han påberoper seg alle mulige plager om han drikker. Dickie vrir det til manglende respekt for ham. Det vi ser er en bøllete alfahann som trakasserer en svakere part, mest fordi han kan. Det er en slik type situasjon du aldri kan vinne, siden det koker ned til hvem som er sterkest. Sier du A, sier han B. Og sier du B, sier han A. Stakkars George.

Lyd og bilde

Bildeformatet er 1.66:1 og lyden er i ukomprimert mono. Bildet er ikke hele tiden skarpt, det kan oppleves litt soft noen ganger. Men stort sett er det skarpt, med gode nærbilder med god mengde detaljer og skarphet. Kontrasten er spesielt fin når det er solrike bilder. Lyden er tydelig, med hønekakling spesielt langt framme i lydbildet. Dialogen er lett å høre.

Ekstramateriale

Two Gangsters and an Island, a 2003 documentary about the making of Cul-de-sac, featuring interviews with Polanski, producer Gene Gutowski, and cinematographer Gilbert Taylor: Her får vi høre om innspillingen og hvordan skuespillerne fungerte. 23 minutter.

Television interview with Polanski from 1967: Polanski forteller om sin oppvekst, ikke noe nytt om man har fulgt litt med på Polanski før. Han hadde en vanskelig oppvekst, og måtte klare seg på egen hånd på en måte ikke noe barn skal behøve. Holocaust hadde en direkte innvirkning på hans liv. Han forteller at hovedtemaet i Cul-de-sac var borgerskapets hykleri. 27 minutter.

Theatrical trailers: Den første traileren er veldig merkelig, og ikke særlig presis. Den gir inntrykk av at filmen er sprøere enn den er. 2 minutter og 42 sekunder. Trailer nummer to er roligere og gir et mer riktig inntrykk av forholdet mellom karakterene. 2 minutter og 49 sekunder.

A booklet featuring a new essay by film critic David Thompson: Et middels essay, som ikke gir oss noen informasjon vi ikke vet fra før om vi har sett ekstramaterialet. Litt om Polanski, litt om produksjonen, litt om filmen.

 


The Ascent

The Ascent (Criterion nr.1063) (Blu-ray)

Sovjetunionen – 1977 – Larisa Shepitko (svart-hvitt) –109 minutter – Krigsfilm, åndelighet.

Kristus i galgen

Nivå 1 (uten spoilers)

Hviterussland under 2.verdenskrig: To partisaner er sendt ut for å skaffe mat til avdelingen sin, i et nazikontrollert område. Ganske fort blir de tatt til fange, og Sotnikov og Rybak testes i sin dedikasjon til saken og vilje til offer.

Nivå 2 (med spoilers)

Man kan ikke komme langt i en omtale av The Ascent før man må nevne mesterverket Come and See. For det første på grunn av likheten i temaet som behandles, nemlig sovjetrussiske partisaners kamp mot nazistene under 2. verdenskrig i Hviterussland. Deretter det faktum at regissøren av Come and See er ektemannen til Larisa Shepitko, som er regissør av denne filmen. Begge filmene omtales som mesterverk, men for meg er Come and See den overlegent beste. Begge har en åndelig dimensjon, men The Ascent i langt høyere grad. Come and See er mer opptatt av å vise krigens grusomheter.

Sotnikov og Rybak melder seg for å forsøke å skaffe mat til sin partisangruppe bestående av både barn og voksne. Det første huset de finner er brent ned. I det neste huset bor en kollaboratør med sin kone. Han er langt fra en overløper, han forsøker bare å overleve fra dag til dag med litt handel med tyskerne. Antageligvis med korn og slikt. Partisanene behandler ham med forakt, og ekteparet frykter at partisanene skal henrette ham mens de er der. Men Sotnikov er barmhjertig mot ham, i mindre grad mot sauen som de dreper og tar med som mat.

På vei til det neste huset blir Sotnikov skadet i en skuddveksling. Han føler det håpløst, og forsøker å ende sitt liv. Men før han rekker å trykke av, kommer Rybak til unnsetning. Dermed klarer de å ta seg til et hus som er tomt bortsett fra noen barn. Moren er ute. Sotnikov blir lagt til rette i en seng på grunn av skuddsåret i benet. Det er en hard og sterk kvinne som senere kommer tilbake, men hun har et stort hjerte. Hun tar seg av dem, og da tyskerne nærmer seg lar hun dem gjemme seg på låven. Dessverre blir de funnet, og hun blir nådeløst selv tatt med som fange. Hun klassifiseres som agent. Barna blir overlatt til seg selv.

I fangenskapet skal Sotnikov og Rybak bli testet i avhør. Avhørslederen Portnov er en sadistisk og velartikulert offiser, spilt av skuespilleren som spilte Andrej Rublev i Tarkovskys mesterverk. Der hvor vi tidligere har fått hint om hvem Sotnikov skal minne oss om, trer det sterkere frem nå. Han viser stor integritet og motstandskraft, og tar imot torturen med stoisk ro. Han brennmerkes med svijern. Vi ser at lyset faller over ansiktet hans på en spesiell måte, og vi kan ane en glorie til tider. Spesielt i cella om natten sammen med kvinnen, den gamle mannen, Rybak og en ung jødisk jente, fremstår han samlende og som et moralsk fyrtårn. Han appellerer til Rybaks hjerte og samvittighet, og ber han finne sitt sanne jeg. Han må ikke gi etter for fristelsen til å ta den lette veien ut.

Det er lyssetting, kameravinkler og personlighet som minner om Kristus i Skepitkos framstilling av Sotnikov. Da er kanskje Rybak Judas? Han er langt fra så standhaftig som Sotnikov i avhør, og det tar ikke lang tid før Portnov vender sin oppmerksomhet mot den svakere Rybak. Han forteller gladelig om partisanavdelingen og posisjonen deres. Han kan også lokkes med å få en stilling hos de tyskervennlige, og bli en offiser i et framtidig Stor-Tyskland. Det er et tilbud han tar imot da henrettelsene nærmer seg. Det skal han angre bittert, men da er det for sent. Han klarer ikke engang å begå selvmord, og filmen ender med en desperat angrende Rybak. Foraktet av selv, tyskerne og landsbyboerne. Som Judas. Dette var et tema som gikk igjen i alle Shepitkos filmer: Blikket på seg selv og ansvar for egne handlinger. Sotnikov på sin side ønsket å ta alles skyld på sine skuldre, og bli henrettet alene. Men det nektes han.

Det var en utfordring for en filmregissør å formidle Sotnikovs og Rybaks indre monologer, som var en så stor del av bokens innhold. De rives i stykker av moralske konflikter, men ender på to helt forskjellige avgjørelser. Jeg synes Shepitko klarer det godt, ved å dra ned tempoet og la oss lese ansikter og blikk for oss selv. Èn partisan er en knute av anger og redsel, den andre har funnet ro i sin avgjørelse.

Symbolikken og allegoriene til kristendommen måtte ikke bli for tydelig i et kommunistisk Sovjetunionen. Da ville filmen bli klippet i stykker eller stuet vekk på et lager. Men det er ikke vanskelig å lese mye religiøse tolkning inn i filmen. Vi har striden mellom Satan og Jesus i forhørene som Portnov utsetter Sotnikov for. Rybak kan enkelt leses som Judas. Småbarnsmoren kan være Maria Magdalena. Sotnikov er Jesus, med sitt blikk opp mot himmelen, antydning til glorie i visse lyssettinger og milde fremferd. Han dør til slutt, etter å ha forsøkt å ta på seg all skyld. Han skaper ro rundt seg, og folk finner trøst i ham. Som den gamle mannen som går døden verdig i møte.

Samtidig kan filmen leses på en måte som myndighetene ville ønsket. Sotnikov er den sterke motstandskjemperen, som ofrer alt for fedrelandet og er en støtte for sine russiske venner. Han svikter aldri, og støtter opp om idealet Sovjetunionen sto for. Mot, styrke og kjærlighet til fedrelandet.

Filmen ble spilt inn i minus 30 grader, og skuespillerne var ofte uten votter. Tilskuere sto uten votter selv, i sympati med skuespillerne og for å kjenne på strabasene deres slektninger hadde gjennomgått under krigen. Det førte til frostskader for mange av tilskuerne.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Ivan’s Childhood, The Cranes are Flying, Come and See, Ballad of a Soldier, Ni Liv og Army of Shadows.

Øyeblikket: Henrettelsen på slutten. Sotnikov har løkken rundt halsen og får øyekontakt med en liten gutt. Jesusmetaforen er tydelig. Kassen veltes og løkken strammes. I dødsøyeblikket smiler han mot gutten. Tårene renner ned kinnene på gutten, men bildet av den Jesuslignende Sotnikov vil leve med ham evig. Slik sett har Sotnikov vunnet.

Lyd og bilde

Svart-hvitt bilde i formatet 1.37:1. Det er et meget godt bilde, med god kontrast og detaljer. Det er også uten synlige skader, så vidt jeg kan se. Lyden er OK, i ukomprimert mono.

Ekstramateriale

New selected-scene commentary featuring film scholar Daniel Bird: For så vidt et OK spor, med utdypende kommentarer på visse scener. Alt i alt varer det i 33 minutter, så det er flere scener som gås gjennom selv om det snakkes noe uten at klipp vises hele tiden.

New video introduction by Anton Klimov, son of director Larisa Shepitko and filmmaker Elem Klimov: Filmen er noe helt annet enn boken. Elem snakker om dette, og at Kristussymbolikken ikke kunne blir for framtredende i et kommunistisk samfunn. 17 minutter.

New interview with actor Lyudmila Polyakova: Dette er kvinnen som spilte småbarnsmoren i filmen. Hun kan leses som Maria Magdalena i filmen. Etter denne filmen spilte hun ikke i flere krigsfilmer, da denne var perfekt etter hennes mening. Hun spilte også i Agony som Klimov regisserte. 22 minutter.

The Homeland of Electricity, a 1967 short film by Shepitko: Handlingen er lagt til 1921. Dette er en kortfilm om en landsby som får elektrisitet, og konfliktene det får fram. Filmen ble stuet vekk pga sitt kritiske blikk på tidlig bolsjevisme. Klimov fikk den senere vist utenlands. 39 minutter.

Larisa, a 1980 short film tribute to Shepitko made after her death by her husband, Elem Klimov: Her diskuteres Larisas filmer. Wings, som handlet om kvinnelige flygere under krigen og tilbakevendingen til det sivile liv etter krigen. Hun hadde startet på en film om Rasputin, som Klimov fullførte etter hennes død. Hun døde i en bilulykke sammen med flere i filmstaben. Hun hadde et unikt kvinnelig blikk i sin filmskaping. 21 minutter.

Two documentaries from 2012 about Shepitko: More than Love – 39 minutter. Om forholdet mellom Klimov og Shepitko og filmene deres. Islands – 40 minutter. Om Larisas oppvekt og interesser. Søsteren innehar fortellerstemmen mest. En i filmstaben forteller om den grufulle innspillingen av Shepitkos film Heat, som ble spilt inn i 46 varmegrader. Hun var kompromissløs, ville at filmstaben skulle føle på karakterenes slit og utfordringer, som i The Ascent. Hun sparket en medarbeider på grunn av dårlige holdninger.

Program from 1999 featuring an interview with Shepitko: En god samtale hvor Shepitkos syn på politikk og samfunn kommer bedre frem. Hun advarer for eksempel mot konsumerismen, som alle samfunn som når en viss levestandard vil få problemer med. Hun var tidlig ute med å se dette, som senere har herjet i den vestlige verden, med store konsekvenser slik jeg ser det. Både moralsk, miljømessig og kulturelt. Hun skilte også mellom filmer laget som underholdning og filmer som kan fungere som base for moralsk vekst. 52 minutter.

An essay by poet Fanny Howe: Dette essayet konsentrerer seg om det åndelige aspektet i The Ascent. Lærerikt.

 


Othello

Othello (Criterion nr.870) (Blu-ray)

USA – 1952/1955 – Orson Welles (svart-hvitt) –93 minutter/90 minutter – Shakespeareadapsjon, periodedrama

En urfortelling

Nivå 1 (uten spoilers)

Her er to versjoner av Orson Welles filmatisering av Shakespeares Othello, den europeiske og den amerikanske. Welles spiller selv Othello, maureren som var en av eliten i Venezia. Høyt respektert som general og samfunnsstøtte. Men da den mørkhudede Othello gifter seg med hvite Desdemona, er det ikke alle som aksepterer det. Spesielt Iago, den manipulerende og ondskapsfulle mannen som Othello konsekvent kaller ærlige Iago.

Nivå 2 (med spoilers)

Det er noe herlig med historier som har en så enkel og grunnleggende tematikk som Othello har. En vis mann sa en gang at det kun finnes 7 temaer historier kan handle om. Bryt ned enhver historie, og den vil ende i en av disse få kategoriene. Othello er tydelig plassert blant tragediene. Historien er uhyre enkel. En mann er misunnelig på en annen, og manipulerer ham til å drepe sin kone og dermed vanære seg selv. Iago er misunnelig på at den mørkhudede Othello er respektert og får gifte seg med hvite Desdemona, og lyver og manipulerer Othello for å vekke hans sjalusi.

Skuespillet til Shakespeare lar rase være en mye større del av Othellos sjalusi enn filmen. Riktig nok kjører Welles en «blackface» i sin fremstilling av Othello, så han vil jo ikke helt overse Othellos hudfarge. Shakespearestykket ser ut til å hevde at Othellos selvtillit svekkes av et mindreverdighetskompleks som bunner i at han er mørkhudet. Dermed blir sjalusien så sterk, og så fatal. I Welles sin film er rase tonet ned, og den rene sjalusien løftet frem. Mistanken om at Desdemona er utro med Cassio spiser sjelen hans opp, godt hjulpet av Iagos velplasserte stikk som alltid er ment å gi næring til den brennende flammen. Othello ser ikke ut til å føle seg underlegen Cassio, men mistenksom, såret og sint overfor Desdemona.

Rase kommer heller inn i filmen gjennom Iagos motiver. Iago er rasende og hevder at han hater maureren da Othello gifter seg med Desdemona. Welles velger igjen å tone ned det elementet i filmen, og legger større vekt på Iagos impotens. For de som ønsker det, kan det være morsomt å se filmen med det for øye. Kan en kjepp som Iago presser mot brystet til Roderigo være symbol for penis? Kan den samme kjeppens vifting av lommetørkle inn gjennom sprinklene være en utløsning?

Othello er ikke den eneste som blir offer for Iagos manipulasjon. Roderigo blir drevet så langt at han går med på å starte slåsskamper og til slutt drap. Cassio blir drevet til å drikke seg full selv om han absolutt ikke vil. Iagos kone er den eneste som står imot. Othello starter jo som en mann som elsker Desdemona veldig høyt, men veien til å bli gal av sjalusi er kort. Til og begynne med planter bare Iago tvil hos Othello, setninger som overrasker Othello. Senere, når spiren i Othello har slått rot, blir Iago tydeligere. Othello krever beviser til å begynne med, men dette lommetørkle som Desdemona eier blir avgjørende. Det får Othello til å falle ned i sjalusiens dype brønn. Den Othello vi møter på begynnelsen av filmen er velartikulert, men utover i filmen (og skuespillet) blir han mer fragmentert og gjentagende. Dette kommer av at han kommer mer og mer i Iagos makt.

Welles valgte altså å bruke «blackface» slik at han selv kunne spille Othello. Dette var en av de siste gangene det ikke var en svart skuespiller som spilte Othello. Det er den store Shakespearerollen som mange svarte mannlige skuespillere drømmer om, slik Hamlet er den store rollen for andre skuespillere. Filmingen i filmen er urolig og forvirrende for å vise en verden som kollapser, en metafor for Othellos sinn. Kameraet skaper ustabilitet og høydeskrekk, karakterene er fanget mellom vegger som gir oss en følelse av klaustrofobi.

I sentrum står det perverse forholdet mellom Othello og Iago. I Welles hode var Iago impotent, og som han sier, det er ingenting i Shakespeares stykke som motsier dette. Welles var klar over at Micheál MacLiammóir, som spiller Iago, var misunnelig på Welles og baktalte ham jevnlig. Welles ønsket å få denne følelsen inn i Iagos skuespill, og hyret ham derfor i rollen.

Iagos ondskap er et mysterium. Hva driver ham? Ikke ambisjoner, det må være noe mer psykologisk. Eller kan det være beslektet med Hannah Ahrendts begrep ondskapens banalitet? Iago er impotent i denne filmen, kan det ligge under? Når Iago penetrerer gulvrillene med sverdet sitt for å drepe Roderigo, er det kompensering for hans impotens? I andre filmatiseringer, har regissøren valgt å fremstille ham som homofil. Er drivkraften i hatet hans rettet mot Desdemona og ikke mot Othello? Alle Welles filmer har en homoerotisk tråd, men det snakkes ikke om, ifølge Wellesekspert Joseph McBride.

Produksjonen var et stort mareritt. Filmen måtte gjøres i Europa, det ville vært umulig å skildre et forhold mellom en svart mann og en hvit kvinne i Hollywood. Det tok 4 år å filme, noe som gjør kontinuitet i scenene vanskelig. De gikk tom for penger midt under innspillingen og Welles brukte egne penger for å fortsette innspillingen. Det var en fransk/italiensk produksjon til å begynne med, men det tok ikke lang tid før den italienske produsenten var konkurs. Den franske trakk seg da ut. Slik fortsatte produksjonen fra hånd til munn i 4 år, på lokasjoner i land etter land. Første del av en scene kunne bli spilt inn i Italia, og neste i Marokko. Neste scene kanskje i Portugal og Kypros. En nyansatt fotograf satte i gang å filme uten å ha sett de tidligere innspilte scenene. Derfor er filmen bygget opp av veldig mange klipp, da lange scener aldri lot seg gjøre. Da filmen ble vist i Cannes og vant, var den statsløs!

Kostymeleveranser kom ikke frem i tide, så det ble brukt hjemmelagde klær. Rustninger ble laget av makrellbokser. Pappkulisser ble satt opp i bakgrunnen. Det tyrkiske badet var et forlatt fiskemarked. Uten kostymer ble det bestemt at skuespillerne gikk i håndklær. Dampen i et hett bad ble etterlignet ved å fyre opp enormt med røkelse.

Filmen starter med slutten. Vi ser Othello og Desdemonas gravfølge i silhuett vandrende på skrå over lerretet, som sikkert vil sende tankene til Det Sjuende Innseglet hos mange som ser filmen. Bergmans film kom 5 år senere, så her er det meget mulig at Bergman knabbet litt inspirasjon. Welles sin Othello er den mest visuelle versjonen som er laget. Musikken er inspirert av middelaldermusikk, men minnet også om samtidens avantgardemusikk. Welles var veldig fornøyd med å treffe så godt. Vi kan legge merke til at Desdemona ofte er filmet litt på skrå når vi ser henne slik Othello ser henne. Det illustrerer hvordan Othello ser verden, han klarer ikke å se ting korrekt. Hun er også alltid i lyset, mens Othello ofte står i mørket. Hun trekker i ham verbalt og fysisk for å få ham inn i lyset, men det er for sent for ham. Legg også merke til at hver gang Othello beveger seg framover eller oppover, vil Iago blokkere veien for ham. Othello skal ikke innse sannheten eller komme seg videre fra Iago. Den eneste veien Iago ikke sperrer, er nedover. Denne fysiske visualiseringen av framgang/tilbakegang og ondt/godt fungerer meget godt. Den store Othello som er vant til å styre situasjoner, er redusert til en tilskuer og sniklytter. Iago plasserer ham i de posisjonene, før han selv styrer hva Othello før høre i samtaler Iago deltar i. Iago hvisker og snakker høyt, og manipulerer på en kløktig måte hva Othello får høre der han står langt unna.

Den vanskelige produksjonen førte til at Welles og Suzanne Cloutier, som spilte Desdemona, både ble nære venner og rakk å bli uvenner. Senere skulle de ta opp igjen kontakten, og leve et hardt liv som naboer, med rus som stor del av dagen. Welles var krevende å være venn med. Han krevde lojalitet og testet alle venner til ytterkantene. Mange orket ikke dette. Welles slet med overspising, røyking, alkohol og selvmordstanker. Han satt dypt i gjeld og var desillusjonert. Han følte seg dolket i ryggen av sin partner i Mercury Theater, og alle hans filmer handler også om svik. Welles hadde en beleiringsholdning til verden, det var oss mot dem.

Mot slutten av filmen er Othello en liten figur i store, store rom. Dette er det samme grepet Orson Welles brukte mot slutten av Citizen Kane. Disse store mennene som dikterte rommene de var i, som ruvet opp mot taket, ser nå ut som små barn i overdimensjonerte rom.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Macbeth, Hamlet, Lady from Shanghai, Throne of Blood, Chimes at Midnight og Richard III.

Øyeblikket: Den mørkeste scenen i filmen, da Othello dreper sin kone Desdemona. Hun trygler om å få leve i kveld, men Othello er nådeløs. Han kveler henne med et sjal. Her dreper Othello skjønnheten og sannheten. Så unødvendig og så ødeleggende.

Lyd og bilde

Veldig fint bilde. Skarpt og detaljrikt, med fine kontraster. Noen scener er som tatt ut fra Citizen Kane, med store rom og dypdefokus. Formatet er 1.37:1. Lyden er mono. Den er sjelden i sync, dialogen er lagt på i ettertid. Faktisk kan det hende at karakterenes dialog høres selv om de holder munnen lukket. Welles var ikke så opptatt av slikt. Men lyden i seg selv er god og fyldig.

Ekstramateriale

New, restored 4K digital transfers of two versions of the film, the 1952 European one and the 1955 U.S. and UK one, with uncompressed monaural soundtracks on the Blu-ray: Her får vi to versjoner av filmen, og den korteste fra 1955 har et kommentarspor

Audio commentary from 1995 featuring filmmaker Peter Bogdanovich and Orson Welles scholar Myron Meisel: Veldig informativt, blant annet med Welles sin gode venn og regissør Peter Bogdanovich.

Filming “Othello,” Welles’s last completed film, a 1979 essay-documentary: Spennende diskusjon rundt et måltid med 2 andre Shakespeareeksperter, blant annet skuespilleren som spilte Iago. Ellers vandrer Welles rundt og forteller oss historien rundt sin film om Othello. Mye god informasjon, men som alltid med Orson Welles: ikke ta alt for god fisk. 83 minutter.

Return to Glennascaul, a 1953 short film made by actors Micheál MacLiammóir and Hilton Edwards during a hiatus from shooting Othello: En kortfilm på 28 minutter som Welles spilte i mens han lagde Othello. Slik skaffet han penger til videre innspilling. Filmen er en slags spøkelseshistorie. Grei nok.

New interview with Welles biographer Simon Callow: Welles valgte å jobbe i Europa for å slippe unna USA. Hans tilnærming til Shakespeareadapsjoner er tradisjonell og storslagen. Godt videoessay på 22 minutter av Wellesbiograf.

Souvenirs d’“Othello,” a 1995 documentary about actor Suzanne Cloutier by François Girard: Coutier snakker om hennes forhold til Welles, og hvordan det har gått med henne selv. 46 minutter.

New interview with Welles scholar François Thomas on the two versions: Det er 3 minutter forskjell i spilletid på versjonene. I særlig forskjell altså. En forskjell er møtet med senatorene, hvor vi ikke får se hvem som snakker i den ene versjonen. Og i 1955-versjonen er det en enda mer motivløs Iago vi får se. 18 minutters diskusjon om versjonene.

New interview with Ayanna Thompson, author of Passing Strange: Shakespeare, Race, and Contemporary America: Her får vi innsikt i rasetematikken i skuespillet, og hvordan Othello som stykke har tiltrukket seg svarte skuespillere. Thompson er selv svart, og bidrar her med en videre kontekst rundt stykket. 21 minutter.

Interview from 2014 with scholar Joseph McBride: Godt videoessay på 33 minutter. McBride tar opp homotematikken i filmen og Welles andre filmer, og bemerker at skuespilleren som spiller Iago var homofil. Han snakker også om andre sider ved produksjonen.

An essay by film critic Geoffrey O’Brien: Veldig fint essay. Spesielt godt skrevet samtidig som det gir oss informasjon som ikke finnes andre steder i ekstramaterialet.

 


The Parallax View

The Parallax View (Criterion nr.1064) (Blu-ray)

USA – 1974 – Alan J. Pakula (farger) -106 minutter – Thriller, Konspirasjon, Paranoia

Fra ett øye til det andre

Nivå 1 (uten spoilers)

Presidentvalget i USA. En uavhengig kandidat blir likvidert midt i et selskap. En av servitørene blir tatt, men vi ser at han ikke var alene om udåden. I de kommende 3 årene blir 6 vitner til attentatet tatt av dage, eller «forulykket». Journalist Joe Frady (Warren Beatty) bestemmer seg for å nøste i saken etter at hans ekskjæreste Lee blir det syvende offeret.

Nivå 2 (med spoilers)

Parallax er forskjellen et objekt framstår på, sett fra den ene eller andre synslinjen. Enklest å eksemplifisere gjennom å lukke et øye og se på en ting, så bytte øye. Forskjellen er parallax. Ting er ikke som de ser ut.

Et lite resymè: Joe Frady er en pågående gravejournalist, ikke ukjent med provoserende metoder, eller kanskje heller framprovoserende midler. Han er alkoholisert og har et temperamentsproblem. Gjennom sin research i kjølvannet av Lees død kommer han på sporet av the Parallax Corporation, en organisasjon som arrangerer attentat på politikere. Mulige medarbeidere blir oppsøkt etter et innledende spørreskjema, og bedt om å ta en personlighetstest for viderekomne. Det de egentlig leter etter er sosiopater som har en sterk følelse av utenforskap, urettferdig behandling, sinne mot andre og intellektuell overlegenhet. Frady tar testene under falskt navn og gjør det godt, mye på grunn av at han innehar noen av disse kvalitetene selv. Han er trassig, konfliktsøkende og har liten respekt for autoriteter.

Mens Frady nøster opp i saken, blir flere vitner drept. Frady går nesten med i dragsuget to ganger. Èn gang når en seilbåt han er på sammen med et av vitnene blir sprengt i luften. Det var tredje gangen det vitnet ble forsøkt drept. En annen gang blir en bombe plassert på et fly, men Frady klarer å få flyet til å snu og rekke å lande før bomben går av.

Frady har havnet midt i en stor konspirasjon, og neste attentat skal vise seg å være mot nok en moderat presidentkandidat. Det skal foregå på generalprøven for et stort valgarrangement. Frady følger med fra installasjonene oppunder takhimlingen, men kan ikke avverge at kandidaten blir skutt og drept. Han blir selv utpekt som morderen, og må flykte for livet. Men han kommer seg aldri ut av bygget, og blir skutt og drept der oppe under taket.

Som ved prosessen etter det første attentatet, konkluderer en undersøkelseskommisjon med at gjerningsmannen opererte helt på egen hånd. Frady var ustabil og hadde et hat mot kandidaten på grunn av vrangforestillinger. Det ligger ingen konspirasjon bak. Kommisjonen tar ikke imot noen spørsmål nå, men en rapport vil snart legges fram.

Filmen forsøker å si noe om skjulte konspirasjoner i USA, begått av mektige organisasjoner som ikke nødvendigvis er politisk motiverte, men heller kommersielt motivert. Kennedyattentatet nevnes ikke, men det er klart at det er det som er bakteppet eller inspirasjonen for filmen. Spesielt attentatet mot Robert Kennedy har mange likheter med det første attentatet i filmen. Men også John F. Kennedy-attentatet har likheter. 18 vitner til det drapet døde under mystiske omstendigheter i ettertid. Og en kvinnelig journalist, Dorothy Kilgallen, intervjuet Jack Ruby og satt på politisk sprengstoff etter intervjuet. Dagen etter døde hun, og dokumentene fra intervjuet var sporløst borte. Hun hadde plassert et kopisett hos en venninne, og også hun døde dagen etter. Også her var dokumentene borte. Kilgallen kan sies å være inspirasjonen for Lee i filmen.

Executive Action (1973) var en film som tok for seg Kennedyattentatet, og etter Parallax View dukket det opp flere filmer med konspirasjon som tema. Chinatown, The Conversation og en del senere JFK er noen eksempler. 70-tallet er kjent for sine gode paranoiathrillere.

Pakula gjorde noen intelligente grep i filmen, som skaper atmosfære samtidig som det forteller noe om klimaet filmens handling opererer i. Han var bevisst på at Parallax Corporationagenten som blir Fradys kontaktperson skulle være liten og unnselig. Han måtte ikke være stor og sterk som en typisk agent. Disse menneskene arbeider i fullt dagslys og ingen vil tro noe annet enn at de er funksjonærer på et vanlig kontor. I stedet for å la det siste attentatet foregå under selve valgmøtet, valgte Pakula å legge det til generalprøven kvelden før arrangementet. Slik får vi se og høre den falske applausen, høre at talen er spilt inn på bånd på forhånd og forstå at de såkalte impulsive gestene er nøye koreografert. Alt er manipulasjon og uskylden blir borte som dugg for solen. Slik politikk ofte er.

Han velger også en uortodoks tilnærming til personlighetstest nummer to. Der hvor man kan se for seg klipping mellom filmen som Frady ser på og hans reaksjoner som entusiasme, velbehag eller avsmak, avstår Pakula fra det. Han lar oss se akkurat det samme som Frady, og ha Fradys mulige reaksjon i bakhodet mens vi ser.

Hvis man er spesielt oppmerksom, vil man legge merke til hvordan bildeutsnittet ofte er delt opp i mindre blokker. Karakterene skilles fra hverandre med loddrette stengsler, eller vi ser dem plassert i bokser, for eksempel et vindu. Et eksempel vil være Frady som ransaker sheriffens hus, mens Gabe ankommer huset overraskende. Frady er plassert i venstre del av bildet, sett gjennom døråpningen til sheriffens hjemekontor. Gabe kommer inn i huset fra høyre, og står i gangen. Gangen er skilt fra stuen gjennom en vegg. Så Frady sees i en døråpning som er plassert i en større ramme fra husvegg til gangvegg. Så har du rammen rundt gangen hvor Gabe står og til sist selve bilderammen.

The Parallax View kan være en ganske vanskelig tilgjengelig film første gangen man ser den. Det kan være vanskelig å få helt tak på hva The Parallax Corporation tilbyr av tjenester. Man må følge med hele tiden, i alle samtaler mellom karakterene. Ingenting sies to ganger. Filmen er bygget opp av jump cuts, vi går fra en scene til midt inn i neste scene. Hva som har skjedd først må vi fylle inn selv. Pakula kaller det en jump cut-film. Det kan også oppleves litt uklart hvor mye vekt som skal legges på Fradys personlighet. Spiller han bare aggressiv og sosiopatisk når han møter agenten fra Parallax Corporation, eller er det umulig å score høyt på testene uten at han faktisk innehar disse kvalitetene?

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Executive Action, Three Days of the Condor, The Conversation, Seconds, The Mattei Affair og Spotlight.

Øyeblikket: Montasjen med bilder og nøkkelord som er opptaksprøven for viderekomne i Parallax Corporation. Det starter med idylliske bilder og familiære ord, før dette mikses opp og knyttes til hatefulle bilder. Jeget blir oppløst, alle andre har penger, sex og biler. Jeg er utenfor. Fra americana til kaos. Jeg er en superhelt. Denne montasjen vil trigge aggresjonen og kompleksene hos sosiopatene Parallax Corporation er ute etter. Vi andre blir bare frastøtt.

Lyd og bilde

Overraskende nok for en slik film, er bildeformatet 2.39:1. Dette er et format som ofte er reservert for western eller andre filmer hvor landskapet spiller en stor rolle i bildet. Men fotograf Gordon Willis, the Prince of Darkness, har sterke idèer om hvordan han vil en film skal se ut. På grunn av hans preferanse for lite lyssetting og store mørke flater i filmene sine, fikk han dette tilnavnet. Det gir filmene et unikt og uvanlig preg. Det er et godt bilde med strålende detaljer og dybde i dagslysscener, og det fungerer også fint i de mange mørke scenene. Lyden strømmer ut fra høyttalerne i ukomprimert mono, og gir oss en god lydopplevelse.

Ekstramateriale

New introduction by filmmaker Alex Cox: Det er ikke veldig mye ekstramateriale her, men det som er, er høyinteressant. Cox starter med en fin intro hvor han tar opp essensen i filmen, nemlig konspirasjoner. Han drar paralleller til Kennedyattentatet, og har mye spennende å si. 15 minutter.

Interviews with director Alan J. Pakula from 1974 and 1995: Vi starter med et 18 minutters intervju fra 1974. Han snakker om arbeidsmetodene sine, om hvordan han ønsker hele stabens tanker og bidrag. Han er generøs som regissør i å dele sine tanker om filmen med oss. Det setter jeg pris på. Her lærer vi nye saker. I intervjuet fra 1995 snakker han om stemningen filmen har, hvordan den er preget av Watergate, Vietnamkrigen og Kafka. Gode poenger. 6 minutter.

New program on cinematographer Gordon Willis featuring an interview with Willis from 2004: Dette er fotografen som er kjent som Prince of Darkness. Han har jobbet med Godfatherfilmene, Klute og andre filmer med lav lyssetting. Det har blitt hans varemerke. 18 minutter.

New interview with Jon Boorstin, assistant to Pakula on The Parallax View: Boorstin ble assistent til Pakula på filmen, og ble tatt under fotograf Willis sine vinger. Her snakker han om problemene rundt innspillingen av filmen. Manusforfattere var i streik, og de måtte skrive manus selv samme dag som scenen skulle filmes. Dette er arbeidsforhold Pakula blomstrer i. Andre hater det. 15 minutter.

An essay by critic Nathan Heller and a 1974 interview with Pakula: Veldig fint essay av Heller, som går i dybden på hva parallax view egentlig er. Han snakker fint om hvordan Pakula/Willis sine bildeutsnitt deler opp bildet i mindre deler, setter stengsler mellom personer. Pakulaintervjuet er kjempefint. Han er så åpen på hva han forsøker å få til, og hvordan han gjør med filmatiske virkemidler.


The Elephant Man

The Elephant Man (Criterion nr.1051) (Blu-ray)

 

USA – 1980 – David Lynch (svart-hvitt) –123 minutter – Historisk drama, sann historie

Om å se mennesket

Nivå 1 (uten spoilers)

Dette er historien om Joseph Merrick, som faktisk levde i England på slutten av 1800-tallet. Han ble kalt elefantmannen på grunn av groteske deformiteter som kan lede tankene til en elefant. Hodet har abnorme utvekster som gjør det tre ganger så stort som et vanlig hode, og høyre arm er deformert. Huden har likheter med elefanthud. Da filmen starter «eies» han av driveren av et freak show. En lege hører ryktene om elefantmannen og oppsøker showet.

Nivå 2 (med spoilers)

NRK har hatt en TV-serie om mennesker med forskjellige utfordringer som heter «Ikke spør om det». Utfordringene kan være knyttet til yrke, legning, hudfarge, religion, sykdom osv. Hva tenker mennesker med Downs om hvordan de møtes av andre? Hva er riktig måte forholde seg til en kortvokst person på? Kan mennesker i rullestol ha sex? Serien har vært en øyeåpner om ting man kan ha lurt på, men aldri turt å spørre om.

Litt beslektet er The Elephant Man. Filmen viser oss et menneske som møter mange fordommer, et menneske med akkurat de samme drømmene og behovene som vi alle har. Akkurat slik som menneskene i NRK-serien. John Merrick (John Hurt) blir ikke sett på som et menneske, mer som et dyr på utstilling. Det går så langt at han faktisk må si disse ordene til en mobb som jager etter ham på en togstasjon, til han er fanget i et hjørne på en urinal. Han er ikke et dyr, han er et menneske. Denne hendelsen skjedde i virkeligheten i Joseph Merricks liv. Legen som behandlet elefantmannen kalte Joseph Merrick for John Merrick i boken sin, muligens for anonymitetshensyn. Filmen har valgt å bruke dette navnet videre.

Joseph Merrick ble bare 28 år gammel. Vi vet egentlig ingenting om bakgrunnen hans, men John Hurt fant det naturlig å bruke en middelklasseaksent på ham. Merrick viser seg jo å være en stor tilhenger av teater, selv om han aldri har vært i teatret. Han er også glad i litteratur, så det føles jo rimelig. London Hospital tar egentlig ikke inn pasienter som ikke kan kureres, men det ble gjort et unntak i Merrick sitt tilfelle. Han endte opp med permanent opphold der, med to rom til disposisjon.

Det er flere mennesker som jobber hardt for at Merrick skal få et så verdig liv som mulig. Treves hjelper Merrick å trene opp diksjon, mrs. Kendal introduserer ham for teateret, pleier på sykehuset steller ham i det daglige. Sakte, men sikkert ser vi Merrick få selvtillit og et mer normalt liv. Noen tilbakefall oppstår, spesielt er det sårt å se vaktmesteren organisere betalte «forestillinger» med elefantmannen på natterstid på sykehuset. Fulle og sensasjonslystne pubgjester får omvisning inne på «monsterets» rom. Og ikke alle høytstående gjester er like fordomsfrie som de ir inntrykk av.

Måten Merrick dør på i filmen er rørende og trist. Han har fått verdigheten sin tilbake og føler seg nå akseptert som et menneske for første gang i sitt liv. Siden han er et menneske like god som alle andre, vil han også sove som alle andre. Tidligere har han alltid sovet sittende, med det tunge hodet hvilende på et bord. Nå vil han også sove på ryggen. Det fører til hans død. Det er trist at han døde så tidlig, men han døde lykkelig og akseptert. I virkeligheten fant de ham død på sengen, men liggende på tvers. Allikevel synes jeg det er et vakkert grep filmskaperne har tatt, som virkelig får frem den reisen Merrick har gjort i livet sitt.

Legen som arbeidet på London Hospital og først ble klar over tilfellet elefantmannen, var Frederick Treves (Anthony Hopkins). Til å begynne med var det medisinsk fascinasjon som drev ham og fikk ham til å kjøpe Merrick fri fra freak showet. Senere utviklet forholdet mellom ham og Merrick seg til et sterkt vennskap. I filmen ser vi at han viser fram Merrick for andre leger i et auditorium, og presenterer ham i lite flatterende vendinger. Men senere skal han ta Merrick med hjem til sin kone og drikke te. Det er en veldig sympatisk og inkluderende gest. Det er første gang Merrick har blitt behandlet med respekt.

Verdigheten til John Merrick er historien i filmen. Det er en film om nyanser, om opplysning og at ting ikke er slik de ser ut som. Det er en film om toleranse, om raushet og om se mennesker bak det ytre. Derfor er det forstemmende at filmstudioet ikke ante hvordan de skulle markedsføre filmen. De avslørte seg selv grundig da de uttalte at «det er vanskelig å få solgt inn en monsterfilm i dag».

David Lynch hadde opprinnelig tenkt å lage elefantmanndrakten selv, men det viste seg at han ikke hadde forutsetningene for å få det til. Masken måtte kunne følge skuespillerens munn og øvrige ansiktsbevegelser, og det krevde en helt annen og profesjonell kunnskap. Produsenten hentet inn verdensledende innen make-up effects, Christopher Tucker, og resultatet ble så godt at det på sikt førte til en egen Oscarkategori for slikt arbeid. Lynch og teamet dro ned på London Hospital Museum og fikk, tro det eller ei, låne en gipsavstøpning av elefantmannen selv. Hår sto faktisk fremdeles fast i gipsen. Etter 6 uker var modellen klar, et arbeid som kanskje burde ha tatt 6 måneder.

The Elephant Man både er og er ikke en typisk Lynchfilm. Den har flere av trekkene vi forbinder med Lynch om vi tenker Mulholland Drive, Lost Highway, Wild at Heart, Blue Velvet, Inland Empire og Fire Walk With Me. Spesielt på lyddesignsiden, men også i visse stemningsskapende sekvenser. Scenen på begynnelsen av filmen, hvor vi ser Merricks mor i kontakt med elefanten, vekker assosiasjoner til Eraserhead eller Lost Highway. Allikevel må det sies at The Elephant Man er en streitere film enn disse, og har mer til felles med den Lynch vi ser i The Straight Story. Historien er fortalt ganske så rett frem, kronologisk og med lite eksperimentelle sekvenser.

I Japan ble filmen stor. Barn løp rundt og lekte med papirposer over hodet og ropte elefantmann, elefantmann! John Hurt jobbet samtidig på Heaven’s Gate. Bare prologen til den filmen kostet like mye som hele The Elephant Man (men så slo den studioet sitt konkurs også da…). Hurt forteller at med gode filmer starter jungeltelegrafen i filmlaboratoriet. Noen ansatte der begynner å snakke om at de ser at en veldig god film er på trappene.

På grunn av at dette var en Brooksfilms-produksjon, var det lett å få gode skuespillere med. Og det myldret av gode skuespillere i Lynch sin andre film: John Gielgud, Anne Bancroft, Anthony Hopkins, John Hurt med flere. Lynch var livredd disse stjernene, og nervøs hele filmen. Det var et helvete, men han ville ikke være det foruten. De fleste var snille med ham. Tilliten til ham vokste ettersom produksjonen skred fremover.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Into the Wild, Her og Miracle.

Øyeblikket: Teaterforestillingen som dediseres til John Merrick. Da mrs. Kendal snakker til ham fra scenen, og hele salen reiser seg og applauderer Merrick, kan ikke et øye være tørt. John reiser seg og forstår at alt dette er til ære for ham, et utskudd som har vært foraktet hele sitt liv. Det er et sterkt øyeblikk.

Lyd og bilde

Det er et fint svarthvitt bilde. Kontrasten er spesielt god. Det er litt å gå på i dybden i bildet og detaljene. Filmen har ingen skader som jeg kan se, og nærbildene er strålende. Formatet er 2.35:1. Lyden presenteres i ukomprimert stereo. Den er fyldig, og Lynch sto selv for lyddesignet. Dermed får vi smakebiter av Lynch sitt foretrukne lydbilde som ofte inneholder lyd fra maskinelt arbeid og andre industrilyder. Dialogen er veldig klar og fin.

Ekstramateriale

Director David Lynch and critic Kristine McKenna reading from Room to Dream, a 2018 book they coauthored: Denne opplesningen tar for seg mye om innspillingen av The Elephant Man. Hopkins var negativ til Lynch, og var vanskelig på settet til tider. Det har han bedt om unnskyldning for i ettertid. Opplesningen er tydelig, og rimelig givende. 70 minutter.

Archival interviews with Lynch, actor John Hurt, producers Mel Brooks and Jonathan Sanger, director of photography Freddie Francis, stills photographer Frank Connor, and makeup artist Christopher Tucker: Denne samlingen med intervjuer og smådokumentarer tikker inn på 140 minutter. Noe bra, noe mindre bra. Det blir også noen overlappende historier som fortelles, og alle gir ikke helt den samme «sannheten». Det er jo interessant i seg selv.

Audio recording from 1981 of an interview and Q&A with Lynch at the American Film Institute: Et rent lydspor. Publikum får anledning til å stille spørsmål til Lynch, og det er veldig interessant. Lyden på publikum kan være utydelig, men Lynch hører vi godt. Hans svar er utfyllende, så vi forstår hva spørsmålet var. 50 minutter.

The Terrible Elephant Man Revealed, a 2001 documentary about the film: Mel Brooks ga Lynch sjansen på sitt nystartede Brooksfilms, men han ville ikke ha navnet sitt involvert. Da kunne filmen tolkes til å være, vel, en Mel Brooksfilm. Mye forskjellig info her, noe overlapper med andre dokumentarer på utgivelsen. 30 minutter.

Joseph Merrick: The Real Elephant Man, a 2005 program featuring archivist Jonathan Evans: Veldig fin kortdokumentar. Merricks tilstand var slik at han måtte bade hver dag, eller utsondret kroppen hans en forferdelig lukt. Han fikk besøk av prinsesse Alexandria en gang, han ble jo på en måte en kjendis. Historien fortelles her av en kurator på London Hospital Museum. 20 minutter.

Trailer and radio spots: Fin trailer. Den starter mørkt og blir gradvis lysere i stemning. 2 minutter og 42 sekunder. Radio spots er kjedelige og kunstige. 1 minutt og 23 sekunder.

Hefte: Excerpts from an interview with Lynch from the 2005 edition of filmmaker and writer Chris Rodley’s book Lynch on Lynch, and an 1886 letter to the editor of the London Times concerning Merrick, by Francis Culling Carr Gomm, chairman of the London Hospital: Godt intervju med Lynch, fra Lynch on Lynch. Det er en serie bøker med kjente regissører, hvor alt som skrives er ting de har sagt selv. Brevet er interessant nok, det forteller noe om hvordan Joseph Merrick ble sett på i samtiden.


Juliet of the Spirits

Juliet of the Spirits (Criterion nr.149)(Blu-ray)

 

Italia – 1965 – Federico Fellini (farger) –145 minutter – Fantasi, drama

Lynch før Lynch

Nivå 1 (uten spoilers)

Juliet er en middelaldrende kvinne som får mistanke om at mannen hennes er utro. Det setter i gang en i prosess for å gjøre opp status i livet hennes. Både ytre sett for å finne ut av hva situasjonen faktisk er og indre sett i hennes måte å håndtere det på.

Nivå 2 (med spoilers)

Ytre sett gjør Juliet det hun kan for å finne ut hva mannen holder på med, gjennom å engasjere privatdetektiver som skal kartlegge mannens bevegelser. Indre sett går hun gjennom en prosess for å lære seg å håndtere det hun lærer. Den indre prosessen skildres gjennom tilbakeblikk i livet hennes, helt fra barndommen av. Som filmtittelen avslører, er ånder del av den indre prosessen. Juliet ser visjoner som ville gjort David Lynch misunnelig. Faktisk tror jeg at Fellini må ha vært en inspirasjon for Lynch gjennom denne filmen. Absurde tablåer er ikke mangelvare. Der hvor Roy Anderssons tablåer er fargeløse og blodfattige, er Fellinis fargerike og kraftfulle. Og vi vet jo alle hvilken stil Lynch foretrekker av disse.

Som en Lynchfilm, er det vanskelig å tolke disse tablåene. Anderssons tablåer er perfeksjonerte, med en klar mening i enhver detalj. Fellinis er overdådige og som hos Lynch, ikke ment å nødvendigvis gi 100% mening. Noe er der bare for stemningen det gir oss som publikum. Fellini påstår at han ikke lager film, han bare avdekker filmen som allerede er der. Derfor kan han aldri svare på hva hans intensjon med en film er, siden han ikke vet hva som skal skapes. Koketteri vil noen si, slik Lynch også svarer veldig svevende om hva hans filmer betyr. Som regel ender man i en situasjon hvor Lynch lar fingrene risle nedover mot hodet sitt, som tegn på at tanker og inspirasjon treffer ham fra universet.

Siden man ikke får noe hjelp fra regissøren til å tolke hva Juliet of the Spirits handler om, er det vanskelig å tolke så mye mer enn jeg gjør i det første avsnittet. Dette er en film som seeren selv må legge mening i bildene. Hva slags assosiasjoner setter bildene i gang hos deg? Hva tror du de forskjellige figurene og tablåene symboliserer? Min tolkning går stort sett ut på den indre reisen Juliet har lagt ut på, som ender i at hun blir trygg i seg selv og står stødig som en egen person. Hun lever ikke lenger gjennom mannen, han trengs ikke for at hun skal gi mening i verden.

I Juliets spirituelle reise inngår seanser med synske. Åndene banker sine svar i en noe populærspiritistisk seanse. Den inngår nærmest som underholdning i en festlig kveld. Kontakt med åndene er den siste trenden blant de privilegerte. Senere skal åndenes stemmer veilede Juliet. De forteller henne hvem hun skal høre på. Juliet forstår at åndene ikke eksisterer, men hun flykter allikevel inn i en fantasiverden. Er det en psykose? Noen ganger må man søke trøst i en fantasiverden for å takle den virkelige verden.

I den ytre reisen for å få oversikt over sin ekteskapelige situasjon, er det tydelig at det er flere som vet om utroskapet. Men deres råd er alltid fordekt kritikk av Juliets atferd. Kan ikke hun behage sin mann? Hva kan hun gjøre så han ikke tvinges til utroskap? Dette er en mannsverden. Juliet oppsøker hjemmet til elskerinnen Gabriella. De prater på telefonen, men Gabriella viser ingen forståelse eller anger. Hun vil ikke engang avbryte gjøremålet sitt og komme hjem. Så Juliet venter til langt på natt i Gabriellas leilighet.  I brytningen mellom den indre og ytre reisen plasseres det psykososiale rollespillet. Juliet sine problemer projiseres gjennom andre mennesker. Og filmen er stappfull av eksentriske bipersoner som frister Juliet og illustrerer hennes dilemmaer.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Lost Highway, Santa Sangre og Inland Empire.

Øyeblikket: Da jeg virkelig så Fellinis påvirkning på David Lynch. I en salong hvor Juliet har vandret i et spiritistisk miljø, ser vi fantasifigurene stå oppstilt i et tablå som snytt ut av Lynchfilm. Det var en øyeåpner.

Lyd og bilde

Bildeformatet er 1.85:1. Det er et OK bilde, fint, men uten den helt store detaljrikdommen og dybden. Fargene er sterke og klare. Lyden er litt skarp og noe forvrengt i klangen. Som vanlig er lyden lagt på etterpå, med dertil resultat hva synk angår.

Ekstramateriale

Toby Dammit: En kortfilm på 43 minutter av Fellini. Terrence Stamp spiller hovedrollen som en kjent engelsk skuespiller som er veldig herjet. Den har visse likheter med Juliet of the Spirits og det ser ut som Laura fra Juliet of the Spirits også er med i denne filmen.

Fellini – a director’s notebook: En film som ble restaurert i 2019. Dessverre er det et grusomt dårlig bilde. Lyden er også svak. Jeg klarer ikke å høre dialogen, og filmen er ikke tekstet. Jeg skjønner ingenting. 52 minutter.

Fellini letter: Et brev over 4 sider fra Fellini til regissøren av dokumentaren om hva resultatet kan/bør være.

Essay: Denne utgaven er fra den vidunderlige boksen Essential Fellini, som fort kan være den flotteste Criterionutgivelsen noen gang. Her er en samlebok med alle essayene, men man må lete litt her og der for å finne det som hører til filmen man vil lese om. Er nok mer egnet av å leses fra perm til perm. Jeg fant noen hint angående tolkningen av Juliet of the Spirits.

Zoom on Fellini: Et 33 minutters segment fra et italiensk TV-program. Det filmes over skuldrene på Fellini mens han lager en ny film. Den filmen er Juliet of the Spirits. Vi ser Fellini instruere skuespillere, diskutere kostymer og make-up. Han har sine utbrudd, men det er nok mer for effekt enn ekte sinne. Fellini kunne kreve øving og filming opp mot 16 timer om dagen. Kravstor regissør som kan summeres opp gjennom utsagnet den mest uskyldige av kyniske menn. Settet på Juliet of the Spirit var et karneval. Innspillingen var som en Fellinifilm i seg selv.

Familiar Spirits: Fellini føler seg som mor, far, onkel og tante til filmen. Han pleier å åpne et kontor i byen ved start av prosessen. Alle kan komme og prate med ham, dette annonserer han i lokalavisen. Ikke bare skuespillere kommer, men alle slags gale typer. Disse samtalene inspirerer ham. 21 minutter.

Trailer: Stillbilder som glir over i hverandre med kaotisk musikk. Veldig originalt! To minutter og 32 sekunder.