The Graduate

The Graduate (Criterion nr.800) (Blu-ray)

USA – 1967 – Mike Nichols (farger) –106 minutter – Drama, komedie, satire

Et overgangsrituale

Nivå 1 (uten spoilers)

Benjamin (Dustin Hoffman) er 20 år og på vei inn i voksenlivet. Men han føler at han ikke er til stede i sitt eget liv. Foreldrene skalter og valter med ham, og han har ingen innflytelse på sin egen framtid. Mrs.Robinson (Anne Bancroft) er en venn av familien, og hun kaster sine øyne på den unge mannen. Hun blir Benjamins manndomsprøve.

Nivå 2 (med spoilers)

Vårt første møte med Benjamin er på et fly. Han er passasjer, altså en som bare fraktes passivt fra et sted til et annet. Denne symbolikken fortsetter på rullebåndet, han står stille og fraktes til utgangen. Slik er livet hans. Neste bilde viser oss Benjamin sittende foran et akvarium, selve symbolet på et innestengt liv. Han har tårer i øynene, han strever med framtidsangst og tilløp til depresjon. Faren snakker med ham, men på en svært overfladisk måte. Samtalen, som stort sett består av klisjeer, avsluttes uten noen form for innsikt eller forløsning. Den unge mannen drukner i ting, han føler seg som en ting.

En ung mann som ikke egentlig er en person akkurat nå, kan samtidig være alle. Jeg synes dette kommer godt fram i en av de første scenene, hvor han formidler to budskap samtidig. En eldre dame ber ham legge vekt på èn ting, mens mannen hennes sier stikk motsatt. Benjamin sier seg enig med damen med et nikk, mens han blunker lurt til mannen. Han vet ikke hva han vil, han forsøker bare å komme seg gjennom hver dag uten å gå i oppløsning. Svømmebassenget er stedet han føler seg vel, et sted å rømme til, omtrent som om han søker tilbake til vannet i mors liv. Legg merke til at disse selskapene hvor det ville vært masse bakgrunnsstøy, hører vi bare èn og èn stemme, all annen dialog er stengt ute. De lange tagningene fanger følelsen av å være fanget, følelsen av å være ukomfortabel.

Settingen er øvre middelklasse, med cocktailselskap og velmenende råd fra foreldrenes krets. Alt handler om fasade, og vi merker like godt som Benjamin presset som hele tiden er tilstedeværende. Man kan godt koble av noen dager om sommeren før man bestemmer seg for veien videre, men ikke for lenge. Og ikke glem at plast(!) er det nye store man burde jobbe med. Benjamin vet ikke hva han vil, men han vet hvert fall hva han ikke vil.

Cue mrs. Robinson. Vi ser henne i et flyktig øyeblikk på festen til Benjamins ære, sittende isolert midt i rommet. Hun virker like malplassert som Benjamin på festen. Hun værer sitt bytte allerede da. Mrs. Robinson er som regel kledd i sort, eller i varierende dyremønstrede klær. Kombiner dette med grønne planter som gir jungelassossiasjoner, og symbolikken hvor mrs. Robinson betraktes som et rovdyr i jungelen blir slående. Minutter senere er hun på rommet hans, hvor Benjamin har trukket seg tilbake for å sortere tankene sine. Hun ignorerer alle hans forsøk på å få være alene. Til slutt forlanger hun å bli kjørt hjem. Hun kaster bilnøklene opp i akvariumet hans, og han stikker straks hånden ned i vannet og griper nøklene (les:agnet).

Da han har kjørt henne hjem, slår den manipulerende siden av mrs. Robinson ut i full blomst. Som en edderkopp lokker hun ham nærmere og nærmere senteret i spindelvevet sitt. Vi kan se på det steg for steg: På utsiden av huset ber hun Benjamin bli med inn i huset, hun sier hun ikke tør gå alene inn i et mørkt hus. Lett protesterende blir han med. Inne på stuen skjenker hun seg en drink, og spør om han vil ha. Han takker nei og får et glass plantet i hånden. Som han så drikker av. Akkurat denne bittelille scenen viser oss Benjamins personlighet kondensert. Sier èn ting, men godtar det stikk motsatte. Han er lett å overkjøre. Her betror mrs. Robinson til Benjamin at hun er en alkoholiker, hun kler seg på en måte naken psykologisk for ham. Det er forøvrig i stuen til Robinsonekteparet at jungelsymbolikken er på det mest fremtredende. Terrassen utenfor stuen bugner av små og store grønne planter, og med mrs. Robinson plassert foran den bakgrunnen går tankene fort til et kattedyr i jungelen. Bildet gir oss oversikt over maktfordelingen gjennom posisjoneringen. Hun er nære, stor, han liten og lenger vekk fra kameraet.

Steg nummer tre, etter biltur og drink i stuen, er å få Benjamin opp i andre etasje. Hun går i forveien. Så ønsker hun at han skal komme opp med vesken til henne, og godtar ikke at han legger den i bunnen av trappen. «For Guds skyld, Benjamin, kom opp med den!» Han legger den inne på rommet til datteren Elaine, og fellen smekker sammen. Mrs.Robinson smetter naken inn på rommet, og lukker døren. Her kler hun seg altså naken for ham fysisk, i forlengelsen av det som skjedde i stuen. Han reddes av at ektemannen kommer hjem og Benjamin kan flykte ned i stuen.

Vann er en viktig visuell metafor i filmen. Samtidig vises Benjamin ofte isolert og passiv. På nok en fest har foreldrene presset ham inn i en dykkerdrakt. Han protesterer som vanlig halvhjertet, og som vanlig overkjøres han. Han blir dermed stående som en klovn, eller fisk på land, før han vagger ut mot svømmebassenget. Vi ser omgivelsene slik Benjamin gjør det, sammen med ham inne i dykkerhjelmen. Plopp ut i bassenget, med leende foreldre som presser ham ned under vann. Også her er det det mye symbolikk. Benjamin flykter ned i det trygge og setter seg på bunnen, hvor han får være i fred.

Benjamin har en stående invitasjon fra mrs. Robinson til å ringe henne og avtale et møte for sex på et hotellrom. Etter en stund tar han mot til seg og ringer henne. Dette blir starten på et forhold som varer gjennom sommeren. Første møte er en lang, komisk sekvens hvor Benjamin skal ordne et hotellrom uten å virke for nervøs. Det går ikke særlig bra. Hoffman ble instruert til å spørre om et rom på samme måte han ville ha spurt etter en pakke kondomer i en butikk. Men han klarer det, og møter mrs. Robinson i hotellbaren, hvor hun i en dyremønstret drakt mot en bakgrunn av grønne planter aldri har minnet så sterkt om en leopard i jungelen.

Etter hvert føles disse seksuelle møtene tomme for Benjamin. Han ønsker at de også kan prate litt før de havner i sengen. Der hvor han slukket lyset på deres første seksuelle møte, mens hun slo det på, er det nå hun som slår av mens han ønsker lyset på. Hun er trygg med det kroppslige, men usikker når de må prate sammen. For ham er det omvendt. Men dette med å prate sammen fungerer ikke for dem, de har rett og slett ingenting felles. Det blir tydelig for dem begge. Og en viktig opplysning presenteres for både Benjamin og oss i denne sekvensen. Mrs. Robinson forbyr ham å be Elaine ut på date, hun legger Benjamins spøk om det død på en ganske brutal måte. Faktisk river Anne Bancroft tak i Hoffmans hår så brutalt at han ble sur resten av scenen.

Men Benjamin må bryte det løftet. Foreldrene ønsker at han skal be Elaine ut, ellers vil de invitere hele Robinsonfamilien på middag. Og det orker ikke Benjamin å utsette seg for. Så han tar Elaine med på date, på en ytterst ubehagelig måte som gjør at den stakkars jenta er oppløst i tårer på slutten av stevnemøtet. Benjamin angrer på oppførselen sin, og de snakker sammen på ny og helt annerledes måte. De merker at de liker hverandre, og får en fin avslutning på kvelden. Benjamin er forelsket, og tør å be henne ut igjen. Selv om Benjamin har innrømmet at han nettopp har avsluttet et forhold til en eldre kvinne, er Elaine like forelsket som ham.

Dette blir vendepunktet for Benjamin. For første gang i sitt liv, tar han egne valg og har en motivasjon som gjør det verdt det. Men det ender i en krise (se Øyeblikket lenger ned i teksten). Elaine nekter å ha noe mer med ham å gjøre og reiser til studiene på Berkeley. Filmen har egentlig ikke en andre akt, den går direkte fra første til tredje akt hvor Benjamin forsøker å vinne Elaine tilbake. Med litt godvilje kan vi betrakte kjøreturen til Berkeley med all musikken som andre akt.

Benjamin finner seg et sted å bo i nærheten og leter opp Elaine som om han var en stalker. Han treffer henne på en buss og møter henne på Campus. The Graduate passer seg vel for å ta stilling i denne meget politiske tiden med Vietnamkrigprotester og sosial uro. Filmen beskriver ikke med en eneste scene all den politiske aktiviteten som foregikk på Berkeley, det mest politisk aktive universitetet i USA på denne tiden. Kanskje er det det som gjør at filmen føles så lite datert, at den ikke kan knyttes så tett til en tidsepoke.

Mrs. Robinson har fortalt Elaine at Benjamin voldtok henne, det er hennes måte å redde seg selv på. Men Elaine og Benjamin får pratet ut, og finner tilbake til hverandre. Hun har et forhold til Carl Smith på Campus, og hun har langt på vei akseptert frieriet fra ham. Hun legger igjen et brev til Benjamin om at hun kommer til å gifte seg med ham, at hun og Benjamin ikke ville ha fungert i lengden. Fra nå av blir det en kamp mot klokken for Benjamin. Aller først må han finne ut i hvilken kirke vielsen skal foregå.

Det er vel ingen overraskelse at Benjamin klarer å vinne tilbake Elaine. Han krasjer bryllupet totalt og stikker av med bruden. Det uvanlige er at han teknisk sett er for sent ute. Carl og Elaine er allerede viet når han griper henne og løper ut kirkedørene med henne. Det andre uvanlige er sluttscenen på bakerste sete i bussen de kaster seg på. Lykkelig ler de mot hverandre, før de vender blikket fremover og inn i kameraet. Smilet stivner, kameraet henger på dem, og blikket blir usikkert. Har de noe til felles, vil de ha en fremtid sammen? Simon & Garfunkels nydelige sang Sound of Silence spilles. Fade to black…

Benjamin var neppe mrs. Robinsons første unge uerfarne elsker, dette har hun gjort før. Hun har en type mannlig seksualitet. De har begge problemer med å finne seksualpartner på samme alder. Desto mer vi blir kjent med ektemannen hennes, desto mer sympati kan vi føle for henne. Han er en usympatisk karakter, snakker mye tull og små detaljer bygger vår aversjon mot ham, som måten han spytter sigarenden rett på stuegulvet.

Dustin Hoffman fikk denne rollen etter å ha imponert i et teaterstykke hvor han spilte en russisk fiskerkone som også er transvestitt. At han fikk denne hovedrollen åpnet veien for andre typer skuespillere i Hollywood. Heretter kunne hovedrolleinnehavere se annerledes ut. Men han var skeptisk til å akseptere rollen siden han følte ikke at han lignet på karakteren i boken. Robert Redford hadde vært mer passende, følte han. Og Robert Redford hadde blitt vurdert. Men som Nicols sa, Redford kan ikke spille en mann som ikke har draget på damene. Hoffman var 30 år gammel under innspillingen, Anne Bancroft var 36. Ganske utrolig at det bare var 6 års forskjell på dem. Filmen er kreativ og nyskapende visuelt og på lydsiden. Dialog fra neste scene høres på slutten av scener, og montasjer av geografiske umuligheter skaper en herlig nysgjerrighet hos oss som publikum. Som at Benjamin vandrer fra rom til rom, fra hotellrom med mrs. Robinson til kjøkkenet med mor og far, fra sengen med henne til svømmebassenget, fra en glidende bevegelse opp fra svømmebassenget til å lande på en naken mrs. Robinson i hotellsengen. Nydelig klippet, helt sømløst. Historien står i fokus, logikk må vike. Som solbriller om natten, peisild om sommeren. Om det skaper riktig estetikk, trumfer det alt.

På andre felt er filmen mer tradisjonell. Den første timen reagerer protagonisten, siste halvdel agerer han. Det gjelder de fleste filmer. Filmer er som regel 90-100 minutter. Det har sammenheng med at vi mennesker starter en ny drøm hvert 90.minutt.

Musikken var fra Simon & Garfunkels album som ble gitt ut i 1968, kun Mrs. Robinson ble laget til filmen. Sangen var et utkast Simon hadde liggende, og ved å forandre tekstlinjen fra mrs. Roosevelt til mrs. Robinson var en monsterhit skapt. Sangene uttrykker Benjamins tanker, og de får tid til å spilles i sin helhet. Det var uvanlig da, og utenkelig i dag. Paul Simon improviserte musikken over bildene, som når bilen til Benjamin går tom for bensin, musikken halter og stopper opp som bilen gjør. Filmen er bygget på romanen av Charles Webb som kom ut i 1963. Boken hadde solgt 2000 eksemplarer før filmen, etterpå solgte den millioner. Slik sett tjente han nok godt på at filmen ble laget. Det var på sin plass, for han fikk ingen royalties fra filmens inntjening.

Haskell Wexler var tenkt som fotograf på filmen, men takket nei da han ikke kunne stå inne for filmens budskap. Han syntes filmen løftet fram de dårligste sidene av det amerikanske samfunnet. Wexler var en sterk karakter med sterk integritet, aktiv på venstresiden i politikken. Filmskaperne har stor respekt for han som menneske. Gene Hackman spilte mr. Robinson til å begynne med, men fikk sparken av Nichols som mente han ikke mestret å spille middelklasse. Men det viste seg å være en heldig utgang. Hackman gikk videre til Bonnie & Clyde og ble en superstjerne.

Alfa Romeo solgte etter denne filmen så mange røde sportsbiler at de kalte modellen The Graduate. Hoffman fikk kun $17000 for filmen. Han fikk neppe så lite for senere filmer. Han tok en pause i et år etter The Graduate, før han spilte i Midnight Cowboy i 1969.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Rushmore, Manhattan, Det er meg du vil ha, En affære og Baby Doll.

Øyeblikket: Mrs.Robinson truer med å fortelle Elaine sannheten om hennes kjæreste. Benjamin bestemmer seg i løpet av en brøkdel av et sekund for å ta tyren ved hornene. Han springer opp på værelset til Elaine og skal til å fortelle hvem elskerinnen hans er. I stedet for å si navnet fester han bare blikket på noe bak Elaine, ute i gangen. Hun snur seg og ser en gjennomvåt og fortvilet mrs. Robinson. Elaine snur seg tilbake mot Benjamin, tårene veller opp i øynene, nå forstår hun alt.

Lyd og bilde

Et veldig fint bilde. Mye sommer, sol og blått, blått vann. Solrefleksjoner i vannflater, solbrune mennesker, grønne blader. Alt dette hopper ut fra skjermen mot deg. Fine nærbilder gir oss masse detaljer i hud, øyne og hår. Nydelig dybdefølelse i bildene, spesielt i lange ganger hvor alle detaljer er viktig. Bildeformatet er 2.35:1. Lyden står ikke noe tilbake for bildet. Hvordan skulle det kunne det? Et herlig 5.1 surround remix DTS-HD Master-Audio gir oss Simon & Garfunkel-sanger kontinuerlig. Effekter gjengis fint, med aktivitet i alle høyttalere. Dialog mikses fint, og oppleves ofte slik Benjamin opplever det. Teknisk elegant utgivelse. Det er også inkludert et monolydspor, men hopp over det.

Ekstramateriale

Optional 5.1 surround remix, approved by director Mike Nichols, presented in DTS-HD Master Audio on the Blu-ray: Her er det bare å velge 5.1 surround remixsporet. Nydelig og luftig lydbilde, kler musikken til Simon & Garfunkel perfekt. Monosporet er godt, men føles litt trangere og med dårligere klang når man sammenligner lydsporene.

Audio commentary from 2007 featuring Nichols in conversation with filmmaker Steven Soderbergh: En jovial samtale mellom to regissører som har stor respekt for hverandre. De sammenligner grep de bruker og de diskuterer filmtekniske virkemidler. Samtidig snakker de om hvordan historien utfolder seg. Ganske bra.

Audio commentary from 1987 featuring film scholar Howard Suber: Dette kommentarsporet er enda bedre. Her går vi mer i dybden på symbolbruk. Suber har gode observasjoner som gjør at jeg føler jeg lærer noe nytt. Kjempefint! Akkurat det jeg er ute etter i et kommentarspor.

New interview with actor Dustin Hoffman: Dette intervjuet er fra 2015, og får dermed et modent, tilbakeskuende snitt over seg. Hoffman snakker om Nichols, Bancroft og Hackman. Mange gode små historier om innspillingen og hans opplevelse av den. 38 minutter.

New conversation between producer Lawrence Turman and screenwriter Buck Henry: Boken hadde dype beskrivelser av karakterene, så Henry hadde et godt utgangspunkt for å lage et manus. Fin samtale. 25 minutter.

New interview with film writer and historian Bobbie O’Steen about editor Sam O’Steen’s work on The Graduate: Disse to samarbeidet i 11 filmer og var et superteam. O’Steen beskriver scener, hvordan de er satt opp og hva de vil formidle. Lærerikt. 26 minutter.

Students of “The Graduate,” a short documentary from 2007 on the film’s influence: Dette oppleves som en noe overfladisk montasje av kommentarer om filmen fra stjerner i Hollywood. Blir bedre etter hvert, men ikke nok til å redde dokumentaren fra middelmådighet. 26 minutter.

“The Graduate” at 25, a 1992 featurette on the making of the film: Igjen kommentarer, denne gangen fra deltakere på filmen som manusforfatter, produsent, skuespillere osv. Klipp fra Screen tests og et morsomt klipp fra Robert Altmans The Player, hvor Buck Henry pitcher The Graduate 2 for produsent Tim Robbins i filmen! 22 minutter.

Interview with Nichols by Barbara Walters, from a 1966 episode of NBC’s Today show: Dette er fra før The Graduate. Nichols er stor stjerne i teateret og har nettopp laget Who’s Afraid of Virginia Woolf. Walters er interessert i stjernestatusen hans og hvordan det påvirker livet hans. 15 minutter.

Excerpt from a 1970 appearance by singer-songwriter Paul Simon on The Dick Cavett Show: Her får vi høre historien bak sangen Mrs. Robinson. Og litt om musikken ellers i filmen. 5 minutter.

Screen tests: Ikke så veldig interessant, men vi får se scener vi kjenner igjen, bare med andre skuespillere enn de som endte opp med rollene. 13 minutter.

Trailer: Deilig musikk! Overlappende dialog fra scene til scene. Bra! Illevarslende stemning, nesten som dette skulle være en skrekkfilm. 3 minutter, 46 sekunder.

An essay by journalist and critic Frank Rich: Et greit essay, ikke mer enn det. Litt oppsummerende, ikke så mye å lære.


The Damned

The Damned (Criterion nr.1098) (Blu-ray)

Italia, Vest-Tyskland – 1969 – Luchino Visconti (farger) –157 minutter – Familiedrama, nazisme, perversjoner

En families forfall

Nivå 1 (uten spoilers)

Familien Essenbeck er industrimagnater i 30-tallets Tyskland og driver i stålindustrien. Når Hitlers nasjonalsosialisme vokser frem, kommer problemstillingen om de skal samarbeide med Hitler. Familien er splittet.

Nivå 2 (med spoilers)

Baron Joachim von Essenbeck er familiens overhode. Vi starter filmen i Joachims fødselsdagsselskap. Han er av den gamle skolen, og har kun forakt til overs for Hitlers vulgære bevegelse. Men business er business. Sønnen Konstantin er SA-medlem (stormtroppene, Hitlers brunskjorter), som selvfølgelig ønsker å få et tett samarbeid med Hitler. Den eneste antinazisten er Herbert Thallman, Joachims visepresidentsom aktivt kjemper mot den nye bevegelsen. Sophie von Essenbeck(Ingrid Thulin) er enke, og har blitt sammen med Friedrich Bruckman(Dirk Bogarde), en opportunist som kun går etter makt og penger. Gunther er Konstantins sønn, Martin er Sophies sønn. Begge virker anstendige til å begynne med, men Martin viser seg å ha negative trekk som avdekkes litt etter litt. Han har i tillegg en urovekkende utvikling og er den karakteren som gjennomgår den mest dramatiske forandringen.

Vårt første møte med Martin er ham i drag som underholder på fødselsdagsfesten. Han gjør en Marlene Dietrich hyllest, og er ganske drøy i sin opptreden, både kostymemessig og tekstmessig. Det oser homoerotikk av opptredenen og tekstlinjer som «jeg vil ha en mann, en ekte mann». Det frastøter en hoderistende Joachim. Men Sophie er over seg av begeistring, hun har siden Martins barndom kledd ham opp i kvinneklær og sminket ham.

Vi går rett til noen av de problematiske sidene ved filmen. Martin blir altså presentert som klassisk homofil, med en fascinasjon for drag. Litt senere ser vi hans tilbøyeligheter til pedofili, først med en jente i familien, deretter med en liten jødisk jente. Det hele toppes med en voldtekt av sin egen mor. Han ender som en nazioffiser, «kastrert» og impotent i overført betydning. Visconti knytter nazisme og homofili sammen, men enda verre er at han ikke skiller mellom homofili og seksuelle perversjoner som pedofili og incest. Hvorfor gjør han det slik? Visconti var jo åpenlyst homofil selv, og Helmut Berger som spiller Martin var hans elsker på denne tiden. Visconti fikk mye kritikk for sammenblandingen og selv om han var homofil selv, er ikke dette OK.

Filmen starter med Riksdagsbrannen i 1933, som Hitler iscenesatte selv og la skylden på sosialdemokrater og kommunister. Det startet en terrorbølge mot dem. En lov som rettferdiggjorde dødsstraff for forbrytelsen ble innført, med tilbakevirkende kraft.

Wolf von Aschenbach er djevelen i bakgrunnen, en nazist som er venn av streberen Friedrich. Han orkestrerer familiens fall. Han er mannen bak Joachims drap, som Friedrich utfører og Herbert for skylden for. Friedrich sørger for at mordvåpenet bærer Herberts fingeravtrykk, og at Herbert må flykte. Aschenbach varsler politiet, som er på vei omtrent før drapet er fullført. Steg 1 i planen er gjennomført. Allerede samme natt samles familien og hamrer ut veien videre. Konstantin ønsker Gunther som president for selskapet, og at Friedrich og Martin holdes unna. Men Martin tar sin rettmessige posisjon som president, med Friedrich som visepresident. Kampen er i gang. Steg 2.

Konstantin skal ikke gi seg, men finne en mulighet for å presse Martin til å innsette ham som leder for firmaet. Støtten til Friedrich trekkes tilbake. Friedrich må fram med drapsviljen sin igjen og det resulterer i de lange knivers natt, hvor SS massakrerer en SA-avdeling på permisjon i Bad Wiesse. Visconti beskriver en omfattende massakre hvor Konstantin er en av de drepte, men egentlig ble 85 mennesker drept i denne prosessen som gikk over flere dager og lokasjoner. I Bad Wiesse ble bare to SA-medlemmer drept. De andre ble arrestert og fraktet bort, senere i all hovedsak drept.

Herberts kone Elisabeth trygler Sophie om å få dra fra godset etter at Herbert har flyktet. Hun lar dem dra, men de blir plukket opp og sendt til Dachau. Herbert kommer overraskende tilbake under en familiemiddag og konfronterer Friedrich. Han har besluttet å overgi seg til Gestapo mot at barna slippes fri. Elisabeth er allerede død.

Martin fortsetter sin nedstigning til Helvete. Hans pedofile tilbøyeligheter ender i Lisas selvmord på loftet. Datteren er utsatt for tilnærmelsene hans, som blir etterforsket av politiet og åpner opp for at Konstantin får et pressmiddel mot ham. Martin ender med å voldta moren, men hun er litt for mye med på incesthendelsen. Det føles sjokkerende på flere måter. Hans utvikling kuliminerer med hans totale overgang til det mørkes side. Han avslutter filmen som SS-offiser som klarer å rydde de siste hinderne av veien, moren Sophie og hennes mann Friedrich.

Filmen skildrer to historier. En handler om en borgerlig families forfall, tydelig inspirert av Thomas Mann mesterlige roman Buddenbrooks. Den andre historien dreier seg om nazismens fremvekst i Tyskland. Viscontis film slutter egentlig der nazismen begynner, i 1934. Sophie og Friedrich kan betraktes som ekteparet MacBeth, i sin manipulering og renkesmiing. Ondskapen og hensynsløsheten deres står ikke tilbake for Shakespeares karakterer. Men til slutt overgås de av Sophies sønn Martin, som i kraft av sitt SS-medlemskap klarer å rydde dem av veien. Nazistene knuser kapitalistene om de ikke innretter seg ydmykt.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: The Night Porter, Death in Venice, 120 Days of Sodom, The Seven Beauties, The Leopard og The Conversation Piece.

Øyeblikket: Martins opptreden som Marlene Dietrich på fødselsdagsfesten. For et upassende innslag det må ha vært for den høyborgerlige familien og baronen selv. Familiens håpefulle i drøy drag er i meste laget for baron Joachim, og vi grøsser frydefullt ved tanken på hva reaksjonen hans vil være. En framtidig leder for stålverket i en homoerotisk opptreden som dette?

SS-massakren på SA kan tolkes som at SS massakrerer homofile. Det kan sees som et statement fra Visconti. Ellers må det sies at Viscontis kobling mellom homofili og nazisme, som SA-bevegelsen homofile orgie under de lange knivers natt, ikke har noe historisk fundament. Ingenting tyder på at homofili var mer utbredt blant nazister enn blant den øvrige befolkningen. Det fantes eksempler blant nazistenes toppledelse, men ikke mer enn vanlig blant de laver lag i nazistbevegelsen. SA ble en utfordrer til SS, og Hitler foretrakk SS. Derfor måtte Konstantin dø i filmen, og i virkeligheten ble SA sin leder Röhm eliminert. Han var homofil selv, og det gikk rykter om at SA organiserte homofile orgier, slik som filmen beskriver.

The Damned er Viscontis mest innbringende film, og samtidig fikk den gode kritikker. Selv mener han det skyldes at han fant tilbake til «sin» stil. Han er krass i sin betraktning av unge regissører som ikke lager filmer publikum vil se. I tillegg til at romanen Buddenbrooks inspirerte filmen, fantes det en ekte familie på 30-tallet som også inspirerte Visconti. Familien Krupp drev innen stålindustrien og var pro nazibevegelsen. Helmut Berger er modellert etter Arndt Krupp, en homofil promiskuøs mann som levde et jet-set liv på 60-tallet. Han måtte skifte navn til Arndt von Bohlen siden han sa fra seg Krupparven tidligere. Han organiserte en fest da filmen hadde premiere. Så han hadde tydeligvis forstått sin innvirkning på det ferdige resultatet, og likte filmen. For øvrig festet han hardt sammen med Keith Richards jevnlig i Marrakesh.

Lyd og bilde

Bildeformatet er 1.85:1 med lyd i ukomprimert mono. Bildet er sånn passe skarpt, ettersom hvor fokus i bildet er. Fargene er kraftfulle, men er gjenstand for diskusjon på nettet opp mot original intensjon. Bildet er variert i kvalitet, til tider DVD-kvalitet, til tider skinner blurayen som den bør. Det er mange mørke scener, som har sine utfordringer. Lyden er på det jevne, kanskje noe under. Spesielt i begynnelsen er den problematisk, det tok sin tid for å slå fast at skuespillerne faktisk snakket engelsk og ikke bare var dubbet til engelsk.

Ekstramateriale

Alternate Italian-language soundtrack: Lyden er upresis nok i den engelske utgaven, og italiensk dubbing er kjent for å være noe tilfeldig. Vil anbefale å se filmen med engelsk lydspor.

Interview from 1970 with director Luchino Visconti about the film: Visconti er imøtekommende og godtar kritikk som blir rettet mot filmen. Han mener at kritikken er riktig på flere punkter, men påpeker at film er fiksjon og ikke skal være historisk korrekt i ett og alt. God samtale på et høyt intellektuelt nivå med spørsmål fra en svært oppegående sal, i tillegg til paneldeltagere. 40 minutter.

Archival interviews with actors Helmut Berger, Ingrid Thulin, and Charlotte Rampling: Et snilt intervju/koseprat med Thulin på 10 minutter fokuserer på hennes rolle og karriere. Visconti hylles som en mester på estetikk og bevegelse. Hun fremstår som en skuespiller som nok ikke alltid er så lett å jobbe med. Rampling intervjues i 4 minutter. Hun var bare 20 år gammel under innspillingen, mens rollefiguren hennes var 30 år gammel og hadde to barn. Hun var svært usikker på om rollen var rett for henne. Men hun gjør en flott jobb, og rollen førte til nok en rolle i The Night Porter. Helmut Berger beskriver rollen sin som fantastisk, en rolle alle vil ønske seg. Visconti instruerte mye, og i detalj. Incestscenen med Thulin var den klart vanskeligste å spille. 5 minutter.

Visconti On Set, a 1969 behind-the-scenes documentary: I denne minidokumentaren på 9 minutter er det størst fokus på SA-massakren. Visconti nevner også at Thulin ble castet siden hun lett kunne passere som tysk.

New interview with scholar Stefano Albertini about the sexual politics of the film: Veldig bra intervju med Albertini på 15 minutter. Han mener The Damned representerer et brudd i Viscontis filmer. Tidligere kunne du se hans filmer sammen med mor. Det kan du ikke med denne. Bogarde var misfornøyd med at Helmut Berger fikk så mye tid på lerretet, og ble hovedrolleinnehaver i praksis. Seksualiseringen av naziuniformen startet med The Damned.

Trailer: «Dette er Essenbeck, dette er kanonprodusentene. De er The Damned». God trailer på 3 minutter.

An essay by scholar D. A. Miller: Veldig, veldig bra essay. Ganske langt og dekker forskjellige aspekter ved filmen. Forbilledlig.


Eating Raoul

Eating Raoul (Criterion nr.625) (Blu-ray)

USA – 1982 – Paul Bartel (farger) –83 minutter – Seriemordere, B-film, svart humor.

Selvrettferdige drap

Nivå 1 (uten spoilers)

Når vinsnobben Paul Bland mister nok en jobb og drømmen om sin egen kafè ser ut til å gå i vasken, dukker en idè opp hos Paul og kona Mary. En særdeles kåt og innpåsliten swinger fra festen i naboleiligheten får som fortjent, og dermed er en ny inntektskilde etablert.

Nivå 2 (med spoilers)

Ekteparet Bland er et tilbaketrukkent og litt kjedelig ektepar, derav navnet. De har en rimelig streng moral når det gjelder andre mennesker, og spesielt angående sex. Så da en naboleilighet avholder en stor swingerfest, blir ekteparet både irritert og moralsk forarget. Tidligere nevnte innpåslitne swinger klarer ikke å styre seg når det gjelder Mary. Han tar seg inn i parets leilighet og hopper på Mary. Paul blir dyttet til side og knivstukket. Da må stekepanna fram og vips, en swinger mindre i verden.

Disse swingerne går tydeligvis rundt med mye penger på seg. Liket går ned i søppelsjakten, men lommeboken med flere hundre dollar blir igjen. En snartur innom swingerfesten viser dem hvordan en dominatrix kan tjene massevis av penger. Og Mary har jo litt av den auraen, har hun ikke? Inn med annonse i et slibrig blad, og kundene renner inn. Mary lokker og lurer, kunden blir pågående, og når Paul føler de går over streken klinker han til med stekepanna. Penger ruller inn, lik ruller ned søppelsjakten. Drømmen om en egen kafè som serverer årgangsvin er nær ved å bli virkelighet.

Enter Raoul. Da de ringer et låsfirma for å få skiftet lås, er det Raoul som kommer. Han er mest interessert i om de har noen verdifulle ting i huset. Ingen av oss blir vel overrasket når han en natt plutselig låser seg inn i leiligheten. Paul og Mary hører det er noen i leiligheten og konfronterer en avslappet og røykende Raoul i kjøkkenet. Det er ikke så lett å ringe politiet når det ligger en død klient på kjøkkengulvet. Men Raoul er ikke på noen måte sjokkert. I stedet øyner han en forretningsmulighet. Han kan nemlig ta seg av liklogistikken på en tryggere måte, mot en liten del av fortjenesten selvfølgelig. Senere finner de ut at han også rapper bilen til de døde klientene og får seg enda en ekstrainntekt. Og selger likene til en hundematfabrikk…

Opplegget går egentlig strålende, med kjeltringen Raouls tillagte profesjonalitet. Klienter dukker opp med ønsker å straffes som barn, èn med nazifetisj og alle andre med rare behov for å bli dominert av en høy og streng kvinne. Men en dag skjer det en glipp. Klienten er sen og Paul og Mary går ut fra at han ikke kommer til dukke opp. Paul drar for å handle istedet. Straks etter dukker klienten opp, og han finner seg ikke i å bli avvist. Midt i noe som ser ut til å kunne bli en fullbyrdet voldtekt stepper Raoul inn som en reddende engel. Klienten blir nok et tall i dødsstatistikken, og i etterspillet av den dramatiske situasjonen oppstår søt musikk mellom Mary og Raoul. En engangshendelse sier Mary, men Raoul er besatt av henne. Paul må ryddes av veien, han står i veien og kan tas av veien på veien. Med en bil som drapsvåpen. Paul klarer så vidt å kaste seg unna.

Selv om Mary hadde et svakt øyeblikk er det aldri tvil om hvor hennes lojalitet ligger. Pauls og hennes platoniske forhold er sterkt og harmonisk. Så da Raoul og Paul er i full slåsskamp på kjøkkenet og Mary drar frem stekepanna, er jeg ikke i tvil om hvem som kommer til å ligge igjen på gulvet. Derimot ble jeg noe mer overrasket over at de velger å servere Raoul til middagen med investoren. Men, den opprinnelige middagen ble jo ødelagt under strabasene på kjøkkenet…

Med tanke på filmens tittel er det ikke en film som sitrer med spenning om hvordan det skal ende. Det er veien dit som er underholdende og overraskende. Satiren om forbruk og kapitalisme sitter godt. Volden er forfinet sett fra ekteparets synsvinkel, derfor er den akseptabel. De tåler ikke sex, men drap og tyveri er tydeligvis OK. Kan man virkelig lage en film om kannibalisme i Los Angeles på 80-tallet, og få publikum til å ville se det? Tydeligvis, for filmen gjorde det greit på kino og dro inn tre ganger innspillingskostnadene. Bartel forsøkte å få til noe av det samme som inspirasjonskildene The Ladykillers og Kind Heart and Coronets klarte, nemlig at publikum skal ha sympati med morderne.

Eating Raoul er en unik film. Den er veldig original, og selv om den er lavbudsjett og litt slapp i visse skuespillerprestasjoner, er det en gjennomført og god film. Den har en fin blanding av smart, satirisk humor og mer bred komedie. Den er aldri i tvil om hva den skal være og virker gjennomarbeidet. Det er imponerende med tanke på vanskelige arbeidsforhold og et veldig lite budsjett. 5 millioner kroner, spilt inn på 22 innspillingsdager over ett år. Det er alltid utfordrende å samle staben om og om igjen, men til slutt ble det en film av det. Bartel ønsket å lage en oppfølger og ringte Mary Woronov for å høre om hun var interessert. Finansiering var i orden. En dag senere døde han.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Harold and Maude, Little Murders, Where’s Poppa? og filmer av John Waters.

Øyeblikket: En scene som etablerer at Mary og Paul kun har et platonisik forhold. Sengene deres står med en meters avstand, og de har på seg matchende pyjamas. De går på hvert sitt rom når de skifter til nattøyet. Hun danderer kosedyrene sine i sengen, han har en stor tøyvinflaske av sin favorittvin med seg i sengen. Du verden!

Lyd og bilde

En bildekvalitet på det jevne. Stort sett uskadet og skarpt, men ikke noe veldig imponerende. Eating Raoul er en veldig fargerik film, og fargene gjengis godt. Vi har blitt godt vant siden bluray gjorde sitt inntog. Formatet er 1.78:1. Lyden er klar, men det virker som det er dubbet stort sett. Man får den følelsen av at lyden ligger så langt fremme i lydbildet. Lydformatet er ukomprimert mono.

Ekstramateriale

Audio commentary featuring screenwriter Richard Blackburn, production designer Robert Schulenberg, and editor Alan Toomayan: Et kommentarspor på det jevne. Mange gullkorn fra innspillingen. Noen mente at Bartel skrev manuset på en slik måte at personer som ble drept var symboler på studiofolk som ikke ville bidra med nok penger. Det hadde vært morsomt om det stemte.

The Secret Cinema (1966) and Naughty Nurse (1969), two short films by director Paul Bartel: To merkelige filmer, hvorav The Secret Cinema (30minutter) er best. Den kan sees som en forløper til The Truman Show. Slik sett er den veldig original. Naughty Nurse (9 minutter) ga meg null og niks.

Cooking Up “Raoul,” a new documentary about the making of the film, featuring interviews with stars Mary Woronov, Robert Beltran, and Edie McClurg: Roger Corman liker ikke humor. Han ønsket mer blod og mindre humor. Derfor var det stadig krangel mellom Bartel og Corman. Bartel hadde jobbet for Corman før, men nå måtte de skille veier slik jeg forstår det. Bartel gjorde det meste selv på denne filmen, og Corman var ikke involvert. 24 minutter.

Gag reel of outtakes from the film: Morsom samling med tabber. 5 minutter.

Archival interview with Bartel and Woronov: Mary snakker en del om sitt samarbeid med Andy Warhol. Hun mener at hans filmer glemte å være underholdende. Intervjuet med Bartel handler også mye om hans tidlige filmer. 21 minutter.

Trailer: En helt grei trailer som spiller på hvor vanskelig filmen er å kategorisere. 1 minutt og 44 sekunder.

A booklet featuring a new essay by film critic David Ehrenstein: Et interessant essay som tar for seg produksjonen, Paul Bartels virke og filmens handling.


Shoot the Piano Player

Shoot the Piano Player (Criterion nr.315) (DVD)

Frankrike – 1960 – Francois Truffaut (svart-hvitt) –81 minutter – Kriminal, Film Noir, komedie, drama, fransk nybølge

Filmatisk smeltedigel

Nivå 1 (uten spoilers)

Charles spiller piano i en liten kneipe i Paris, med tydelig større evner enn den gjengse barpianist. Broren hans kommer heseblesende inn på cafeen, som vanlig i trøbbel og med noen i hælene. Om han vil eller ikke, er nå Charles involvert.

Nivå 2 (med spoilers)

Shoot the Piano Player er Truffauts oppfølger til den fantastiske 400 Blows. Her valgte han å gjøre noe helt annet, en hyllest til den amerikanske gangsterfilmen, men på sin særegne måte. Det ble en merkelig blanding av sjangre og stiler, men tross floppstatus den gangen er det mye å sette pris på her. Filmen har eldes med stil og endelig fått den annerkjennelsen den fortjener. Nå sees den som en milepæl i fransk nybølge og en av Truffauts beste filmer. Merkelig humor, brå taktomslag og overraskende bytte av tone gjør filmen unik.

Broren som vi ser på flukt ved filmens begynnelse, er spilt av skuespilleren som spilte faren i 400 Blows. Vel i trygghet løper han rett i en lyktestolpe og blir hjulpet på bena av en vennlig mann. De to slår følge og filmen skifter tone fra spenningsfilm til to menn som vandrer sammen og snakker nært om kjærligheten. Et av mange overraskende skifter i filmen.

Filmen er ikke en parodi, men en hyllest til Hollywoods B-filmer og gangsterfilmer. I tillegg vrir Truffaut historien til sitt helt egne uttrykk. Hva med dialogen mellom de hardkokte gangsterne som følger etter Charles bror? De har et modenhetsnivå på linje med Fido, den 12-årige lillebroren til Charles. Etter at gangsterne har kidnappet Fido, ser de at de har mye til felles og har lett for å prate hverandre. Selv om han tross alt er kidnappet.

Filmen svinger innom dramasjangeren når den beskriver Charles sitt tidligere liv som kjent konsertpianist. Vi forstår at det er en stor tragedie som gjør at han kaster det livet på båten og ender som barpianist. Hans kone er utro med Charles sin impresario, og da hun åpner om hva hun har gjort, begår Charles sitt livs feil. Som hans tanker forteller oss: synk ned på kne foran henne, si at du tilgir, stryk henne over håret. Men i stedet går han. Og hun kaster seg i døden fra vinduet…

Et liv i total anonymitet blir målet. På baren blir han kjent med en servitrise, og overraskende nok har hun visst hvem han var hele tiden mens de har jobbet sammen. Da de endelig finner sammen og han blir med henne hjem, viser det seg at hun har en konsertplakat med ham hengende på veggen. En søt scene viser hvordan han forsøker å holde henne i hånden mens de spaserer gatelangs, men han tør ikke helt. Voiceover, som er et herlig Truffautkjennetegn, beskriver hver detalj i tankene hans.

Gangsterne kidnapper Charles og Lena før de kidnapper Fido, som en pekepinn om hva som skal komme. Selv om det er en aggressiv og inngripende handling, blir tonen her også gemyttlig i bilen. De snakker bare om kvinner , men samtalen tar en misogynistisk retning, og gangsterne snakker om kvinner på en negativ og frustrert måte. Truffaut syntes det var en drøy samtale, og prøvde å legge støy over dialogen i ettertid. Men testpublikum klaget over at de ikke hørte hva som ble sagt, og han måtte fjerne støyen.

Slutten er en klassisk shootout, Truffautstyle. En amerikansk film ville hatt mer action på slutten med en mer stigende intensitet, men Truffauts film er roligere. Her går filmen fra gangsterfilm til en western. Lena blir skutt, og det er ingen humor i det. Tarantino, Arthur Penn og Jonathan Demme er tydelig inspirert av det Truffaut gjør i denne sekvensen.

Truffaut kunne være mottagelig for innspill fra skuespillerne, men det var sjelden han tok dem til følge da han hadde filmen planlagt ned til minste detalj på forhånd. Men ett innspill tok han til hjertet. Charles Aznavour (som spiller Charles), foreslo at han kunne gå inn på toalettet mens broren prater med ham. Da han kommer ut fra avlukket trekker han opp smekken. Dette var den eneste scenen som ble klippet vekk fra den amerikanske versjonen i tillegg til en toppløsscene, for slikt viste man ikke på film. Det minner meg på scenen hvor et toalett ble vist i Psycho, det var første gang et toalett ble vist på film. Amerikanere altså…

Paris benyttes ofte som en egen karakter i filmer, da det er en så vakker by. Så ikke i Shoot the Piano Player. Her er det realistiske bilder, møkkete gater, mennesker med vanlig utseende og generelt et fravær av postkortlokasjoner. Strengt tatt kunne det vært hvilken som helst by nede på gatenivå. Bybildene er uglamorøse og anonyme.

Shoot the Piano Player var en ganske eksperimentell film som mange ikke forsto. Det gjorde at Truffaut valgte en helt annen vei enn Godard. Han valgte å lage mer streite filmer, og hevdet alltid at publikum visste best. Han minnet om Hitchcock i stil og Renoir i sin menneskelighet. Da publikum ikke likte filmen, mente Truffaut at det var hans feil. Godard ville sagt det var publikums feil. Godard ble bare mer og mer kompromissløs og kunstnerisk utfordrende i sine filmer. På hver sin måte ble de legender i fransk filmhistorie. Selv setter jeg en knapp på Truffaut.

Truffaut hinter stadig mot at det vi ser på er en film. Blitzlamper fyres av i et rom hvor det ikke er noen fotografer, og transportetapper hoppes over med umulig raske forflytninger av karakterer. Truffauts favorittfilm var Citizen Kane. Flere grep hinter mot mesterverket. Charles er navnet på begge hovedpersonene, og de er begge menn som ikke finner kjærligheten med stor K. Tilbakeblikkstrukturen er en annen fellesnevner.

Slåsskampen mellom Charles og bareieren skal klare den vanskelige balansegangen mellom å være farlig og morsom. Kampen stopper opp og ser ut til å være ferdig, før den starter opp igjen og ender med død. Naboene i leilighetene oppover i etasjene ser alt som utspiller seg, allikevel hevder Charles sine venner at det ikke er noe å se på, det var et uhell! Dette er eksempel på den bisarre humoren i filmen som bryter med konvensjonene i dramatiske scener.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Breathless, Pickup on South Street, Big Deal on Madonna Street,Seduced and Abandoned og Le Cercle Rouge.

Øyeblikket: Da Theresa innrømmer utroskapet overfor Charles. Han vil ikke gå, vil tilgi, men ender med å gå. Løper tilbake, men for sent. Theresa har kastet seg ut av vinduet og ligger død nede på fortauet.

Lyd og bilde

Dette er en gammel DVD. Allikevel er det et solid bilde. Kontraster er stort sett gode, greit detaljnivå, men det merkes at det er en DVD. I mørke partier kan bildet være litt ustabilt, det skifter litt mellom mørke og litt lysere preg, nesten som langsom blinking. 20% av lyden er lagt på i ettertid, men det er greit. Lyden presenteres i mono, bildet i 2.35:1.

Ekstramateriale

Audio commentary by film scholars Annette Insdorf and Peter Brunette: Veldig godt kommentarspor, med eksperter som utfyller hverandre på en fin måte. Praten går jevnt og blir aldri langtekkelig. Mye informasjon, og det er tydelig at begge liker denne filmen godt. Det gjør alltid et kommentarspor bedre.

Exclusive new video interviews with actors Charles Aznavour and Marie Dubois and director of photography Raoul Coutard: Interessant nok mener Aznavour at Fraju var nybølgens far. Selv elsket han filmen selv om publikum hatet den. Og kritikerne også, endelig skulle de ta disse jyplingene som ble filmregissører. Han syntes filmen var unik, at det var nybølge i ny form. 24 minutter. Dubois het egentlig Claudine Huze. Etternavnet betyr utslitt eller brukt på fransk, derfor skiftet hun navn etter Truffauts forslag. Hun røper at Truffaut ikke så på Shoot the Piano Player som en av hans beste filmer. 10 minutter. Raoul Coutard forteller at han aldri leser kildematerialet, han ønsker ikke å få egne idèer til hvordan en historie eller passasje skal tolkes. Det er regissørens oppgave og privilegium. I filmen er 80% direkte lydopptak og 20% ble lagt på etterpå. Det ble litt i overkant mørke scener, for mange lyspærer røyk når vanndråper traff dem. 14 minutter.

Rare interview with François Truffaut collaborator Suzanne Schiffman: Hun jobbet som scriptgirl for Godard og Truffaut helt fram til uvennskapet i 1968. Snakker om sitt lange samarbeid med Truffat. 15 minutter.

Two documentary excerpts featuring Truffaut on the film and the source novel: Den første dokumentaren heter Cineastes de notre temps og er på 9 minutter. Truffaut erkjenner at han hater gangstere og derfor slet med materialet. Han løste det ved å bruke humor. Han ville heretter si nei til å lage gangsterfilmer. Neste dokumentar heter Pourchanger etoiles et toiles på 12 minutter. Filmen er basert på boken Down There. Truffaut er avhengig av å like den litterære stilen i materialet han skal bygge på. Aznavour var armensk, og ble valgt fordi Truffaut ønsket en «off»-følelse på hovedpersonen i forhold til omgivelsene.

The Music of George Delerue, an illustrated audioessay: Musikken til Shoot the Piano Player var Truffauts favorittmusikk. Forskjellige temaer til forskjellige personer. Dette gjøre ofte i Hollywood, men her gjøres det mer diskret, mer fransk. Musikken bryter ned skallet rundt Charles og viser en sensitiv og ensom sjel. 17 minutter.

Dubois’ screen test: Her måtte hun øve på å banne, og banne grovt. Det hadde hun store problemer med. Ganske morsomt klipp på 3 minutter.

Theatrical trailer: En veldig spesiell trailer. Bilder vippes opp og avslører fragmenter av handlingen. Denne likte jeg godt! 1 minutt, 53 sekunder.

A 28-page booklet featuring film critic Kent Jones, an interview with Truffaut, and the director on Aznavour and Dubois: Herlig med slike hefter! Intervjuer med Truffaut er alltid lærerike og åpne. Jones har skrevet et interessant essay, som vanlig.


Some Like it Hot

Some Like it Hot (Criterion nr.950) (Blu-ray)

USA – 1959 – Billy Wilder (svart-hvitt) –121 minutter – Forviklingskomedie, mafia,

Komedieklassiker nr.1

Nivå 1 (uten spoilers)

Filmen foregår i 1929. To jazzmusikere blir vitne til St. Valentine’s Massacre, hvor medlemmer av en mafiagruppering blir meid ned med maskingevær av en rivaliserende gruppering. De må flykte med mafiaen i hælene. Løsningen blir å kle seg ut som kvinner og bli medlem av et kvinneband. Men mafiaen gir ikke opp.

Nivå 2 (med spoilers)

Manuset er den lysende stjernen i Some Some Like it Hot. Det er et utrolig stramt og bugnende manus av sprudlende god dialog og hektisk aktivitet. Som Jack Lemmon sier: Dette er det beste komediemanuset han noen gang har lest i filmhistorien. Dialogen er også ganske så skarp og grensesprengende. Det er først og fremst et manus om sex, og det hemmes ikke av tradisjonelle kjønnsoppfatninger. Hvor ellers i en film fra 50-tallet vil du finne en mann som kler seg ut i kvinneklær faktisk vurdere om ikke det beste ville vært å gifte seg med en mannlig millionær? For økonomisk sikkerhet?

En annen ting Some Like it Hot gjør som bryter med de uskrevne reglene, er å kombinere vold med komedie. Hvordan kan du putte inn ikke bare èn, men to massakrer, og slippe unna med det? Vi ser ikke selve nedslaktingen, men vi ser blodige lik og døende mennesker. Men nøkkelen er at komedien ligger i det vonde. No pain, no gain. Komedier er generelt vanskelig. De er ofte samtidsavhengige, og humor beveger seg ikke sømløst mellom kulturer. Ingenting eldes så dårlig som humor.

Joe (Tony Curtis) er den rolige lederen av de to musikerne, mens Jerry (Jack Lemmon) er den impulsive og livlige. Duoen er nok bygget litt på Helan og Halvan. Joe fordeler kvinnenavn til dem, men det bryter den impulsive Jerry ved første introduksjon. Han presenterer seg som Daphne, til venninne Josephines store overraskelse. Togturen er klassisk kaoskomedie, med fest som skal skjules for «de voksne». Det er utrolig hvor mange kvinnelige bandmedlemmer som får plass i en køyeseng. Imponerende koordinasjon, planlegging og kroppsbeherskelse! I denne perioden ser det ut som om Jerry er den som skal stikke av med Sugar, den vakre vokalisten spilt av Marilyn Monroe. Men som vi vet, er det Joe som til slutt ender opp med henne. Jerrys fangst blir i stedet en gammel mann!

Den midtre delen av filmen utspiller seg på hotellet hvor bandet har spillejobben sin. Allerede idet kvinnene går inn i vestibylen har Osgood Fielding III plukket ut Daphne som sin utkårede. Og han viker aldri fra det målet. Joe har forstått at Sugar ønsker seg en rik mann med minst èn yacht. Derfor rigger han seg til på stranden i et marint antrekk med en elegant kapteinlue. Curtis modellerte karakteren sin etter Cary Grant, og la til seg en særegen britiskinspirert aksent. Han påstår å være eier av Shell oljeselskap, og har en yatch liggende forankret noen hundre meter fra stranden. Etter hvert tar han med Sugar ut til en yatch, men det er Osgood Fielding III sin båt. Wilder bruker en variant av impotensvitsen med kapteinkarakteren. Han påstår overfor Sugar at kvinner ikke klarer å vekke noen følelser i han, og det blir opp til henne å se opp han kan vekkes til live. Slik skaffer han seg mange, mange kyss uten å framstå som han forfører henne. Til slutt skjer det jammen noe med biologien hans, og hun blir oppmuntret til å fortsette…

Det viser seg at mafiaen skal ha et møte, tilfeldigvis, akkurat på dette hotellet. Og jammen er det ikke den gjengen som sto bak massakren og jakter på de to vitnene. Jakten er i gang igjen. Men politiet er også til stede, og etter nok en massakre i festsalen er det over og ut for mafiaen. Da gjenstår bare slutten, hvor alle masker faller, og man blir elsket for den man virkelig er. Snipp, snapp, snute, drageventyret er ute!

Filmen setter underholdning og latter i høysetet. Om det kreves at fortellingen tar en ulogisk vri her og der, aksepteres det for å holde tempoet og handlingen oppe. Men filmen er veldig god på å etablere motivasjonen for hver enkelt aktør. Sugar er en lykkejeger, som vil kapre seg en millionær for å sikre framtiden sin. Jerry/Daphne og Joe/Josephine er drevet av ønsket om å overleve. Osgood Fielding III er drevet av begjær og kjærlighet. Mafiaen er drevet av hevn.

Some Like it Hot er bygget opp rundt de tre D’ene. Desire, deception, discovery. Første del handler om flukt for livet. Del to om å skjule at Joe og Jerry er menn. Del tre om å avsløre at de er menn til personene de elsker. Komedien ligger i alle disse delene. Faktisk skulle man tro at del to vil inneholde alt av komedie, men da har man ikke fått med seg den aller siste replikken i filmen. Denne klassikeren er et godt eksempel på at vi ler mest med ørene, ikke med øynene. Det er dialogen som skaper de største latterbrølene.

Vi må snakke om Marilyn Monroe, siden dette er den eneste sjansen jeg får i Criterion Collection, hvert fall om det skal ta ca. 1000 filmer før det kommer en ny Monroefilm. Generelt kan det sies at hun var et dypt ulykkelig menneske som endte med å ta livet sitt i en alder av 36 år. Før det hadde hun forsøkt å begå selvmord flere ganger. Marilyn vokste opp i fosterhjem og det verserte historier om at hun hadde opplevd voldtekt. Hun slet med piller og alkohol, var på stadig søken etter kjærlighet, men endte stadig opp med å være utro. Hun slet med et elendig selvbilde, som gjorde at hun trakk seg tilbake og måtte overbevises om at hun faktisk hadde noe i filmverdenen å gjøre.

Denne bakgrunnen resulterte også i at hun utviklet noen svært dårlige sider. Hun kunne være slem med regiassistenter, var beruset på settet og kom ofte flere timer for sent til tagning. Det tæret voldsomt på regissør Wilder og skuespillerkolleger, spesielt Tony Curtis. Han hadde i andre halvdel av filmen mange store scener med Marilyn og de var problematiske. De ble forsinket med flere uker og det kostet mye penger. Det verserer en historie om at da Curtis ble spurt om hvordan det var å kysse Marilyn Monroe, svarte han at det var som å kysse Hitler. Det første til at Marilyn fikk et iskaldt forhold til ham. Selv nekter han for å ha sagt det. Men ekstramaterialet viser ham fortelle to versjoner av hva som skjedde. Hold deg til èn, Tony!

Billy Wilder ønsket aldri å jobbe med Monroe igjen etter denne innspillingen. Det kunne være anstrengt på settet, men en slik suksess har en tendens til å slette gammelt nag. Men om Wilder ble spurt ville han svare ærlig at Monroe ikke var hans favoritt å jobbe med. Og det ble han spurt om da han landet i Paris i 1962. Monroe hadde tatt selvmord den natten Wilder var på flyet i luften på vei fra USA. Ingen av journalistene fortalte ham at Monroe var død, men ville ha ham til å snakke om Monroe. Det skaffet dem noen saftige forsider dagen etter hennes død. Et nytt bunnpunkt i journalistikken.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Tootsie, La Cage aux Folles, Mrs. Doubtfire og Min Pappa Toni Erdmann.

Øyeblikket: Maracasscenen på hotellrommet. Jerry er oppspilt og forelsket etter en fin kveld sammen med millionær Osgood Fielding III. Denne scenen er så proppfull av gode replikker at Wilder var redd for at de skulle drukne i latterbrølene blant publikum. Derfor kom idèen om at hver replikk avløses av et par takter med maracass. Da er publikum klare til å høre neste replikk. Jerry har forlovet seg med den gamle mannen og grunnen er forbløffende enkel: En jente trenger sikkerhet.

Lyd og bilde

Ikke av de aller beste utgivelsene når det kommer til bildeskarphet. Ikke den karakteristiske blyraydybden og detaljrikdommen som vi har blitt vant til selv på eldre filmer. Kontrasten i bildet er derimot fin. Lyden er meget god. Lydformatet er ukomprimert mono. Bildeformatet er 1.85:1.

Ekstramateriale

Audio commentary from 1989 featuring film scholar Howard Suber: Ganske bra kommentatorspor, men Suber oppleves litt vel bastant til tider. Han har også en tendens til å anta at vi deler hans moral på områder i hvert fall jeg ikke gjør. Det er nok en generasjonsting når han sier «vi tilgir Monroe hennes promiskuitet når hun setter opp det uskyldige ansiktet». Jeg tenker heller at det neppe hadde vært et tema om det var en mann vi snakket om.

New short program on Orry-Kelly’s costumes for the film, featuring costume designer and historian Deborah Nadoolman Landis and costume historian and archivist Larry McQueen: Morsom dokumentar om de store kostymedesignere i Hollywood. Orry-Kelly var en kranglefant, geni og åpenlyst homofil som absolutt ikke følte han skulle unnskylde seg for det. Han klarer å lage noe drøye antrekk til Monroe i denne filmen som balanserer på en knivsegg mellom stilfullt og vulgært. En kjole som viser både øvre del av rumpa og brystene, og en hudkjole uten BH som kun skjuler brystvorter med dekor er to eksempler. 19 minutter.

Three behind-the-scenes documentaries: Til sammen klokker disse tre dokumentarene inn på 58 minutter. Sinatra var først foreslått i rollen som Jerry før Jack Lemmon fikk jobben. Monroe var heller ikke førstevalget. Vi får høre mye om prosessene i produksjonen og innspillingen. The Catholic League var en mektig organisasjon som fordømte filmens tematikk og ønsket den kraftig sensurert. Curtis Hanson har her mange interessante betraktninger om filmen. Var dette Hollywoods første homofile romanse? I siste del er det skuespillerne i kvinnebandet som mimrer om innspillingen, hvordan det var å jobbe med Monroe, Curtis og Lemmon og deres opplevelser.

Appearances by director Billy Wilder on The Dick Cavett Show from 1982: To intervjuer med Dick Cavett. Programlederen har en egen evne til å fiske fram de gode og kontroversielle historiene fra sine intervjuobjekter. Masse spennende her. 55 minutter.

Conversation from 2001 between actor Tony Curtis and film critic Leonard Maltin: Hyggelig samtale mellom filmkritiker Maltin og en gammel Tony Curtis, som virker forfinet og noget ansiktsoperert. De snakker om DVD og ekstramaterialet på Some Like it Hot. Intervjuet er gjort i 2001, og de tror at ekstramateriale vil bli en populær ting ved DVD. 31 minutter.

French television interview from 1988 with actor Jack Lemmon: Her forteller Lemmon om hvordan han bare takket ja til pitchen fra Wilder, nesten uten å høre hva filmen handlet om. Det var jo tross alt Wilder. Bedre å feile enn aldri å ha forsøkt. 10 minutter.

Radio interview from 1955 with actor Marilyn Monroe: Målet til Monroe var alltid å bli en god skuespillerinne, noe hun aldri følte at hun var. Fint intervju på 9 minutter.
Trailer:Grei, men litt snever. Filmen foregår tross alt på hotell, båt og utendørs i tillegg til kun sovekupèen.

An essay by author Sam Wasson: Litt svakt essay med en god del selvfølgeligheter. Hastverksarbeid?

 


Safe

Safe (Criterion nr.739) (Blu-ray)

USA – 1995 – Todd Haynes (farger) –119 minutter – Drama, new age, sykdom

Sykdom som identitet

Nivå 1 (uten spoilers)

Carol White begynner å få symptomer på at noe er i veien med helsen hennes. Neseblod, oppkast og pusteproblemer. Legene finner ikke noe galt i prøvene hennes og heller mot at det kan være et mentalt problem. Selv mener hun at problemet er å finne i omgivelsene i form av alle kjemikaliene vi omgir oss med.

Nivå 2 (med spoilers)

Carol opptar ingen plass i sitt eget liv. Hun er stemor til Rory, som er barnet til ektemannen hennes Greg. Det er hans hus de bor i, og hun har ingen jobb. Hun titulerer seg ikke som housewife, men som homemaker. Hun har omtrent ingen stemme, hun snakker i øvre sjikte av stemmeleiet med veldig lite pust i stemmen. Samtidig går hun alltid opp i tone på slutten av setningen, såkalt upspeak. Dermed blir alt hørende ut som et spørsmål eller usikkerhet. Hun er totalt avhengig av mannen sin. Kanskje er det allerede her problemene hennes starter. Vi ser henne alltid i utkanten av bildeutsnittet, noen ganger er det så vidt hun kommer med. Hun er ikke senter i sitt eget liv. Hun er et tomrom, tar ikke opp plass hverken fysisk eller verbalt.

Det første tilfellet av at noe er galt med Carol får vi når hun opplever et hosteanfall når hun kjører i tett trafikk. Senere får hun en sterk reaksjon da hun tar permanent hos frisøren sin, nesen begynner å blø. Hun klager på hodepine om kvelden på soverommet med ektemannen. Han viser liten forståelse, tolker det som unnskyldning for ikke å ha sex med ham. Flere små episoder inntreffer, og de går etter hvert begge til legen hennes. Legen antyder at problemet kan høre hjemme innen det psykologiske fagfeltet da han ikke finner noe unormalt med prøvene hennes. Han gir et visittkort til Greg, ikke Carol, selv om det er hun som er pasienten hans. Oppsiktsvekkende.

Etter en treningstime hvor hun er totalt ute av det, med lav energi og koordinasjon, ser hun et oppslag om miljøgifter og mennesker som «reagerer på det 20.århundret». Hun går på et møte og kommer gradvis inn i dette miljøet. Hun tar til seg terminologi og holdninger fra disse menneskene som sliter med mye av de samme problemene som henne. Vi ser hun prate på en litt annen måte da hun har lunsj med en av de gamle venninnene senere. Dette er vannskillet, slik jeg ser det, i hennes sykdomsforløp. Her er hun i ferd med å gå seg vill. Hun er skråsikker på at hun har blitt syk av sitrusfrukt, som hun egentlig vet hun ikke er allergisk mot. For å få terrenget til å passe til kartet, mener hun at sitrusfrukten har ligget i vesken til Greg, sammen med aviser. Og trykksverten i avisene er giftig. Igjen, dette kan teoretisk være mulig, men det finnes ikke empiri som støtter det. Og da er vi over i hva du egentlig ønsker skal være sant…

Etter et særdeles kraftig anfall hvor Carol kommer midt oppe i insektsmiddelspraying på et renseri, besluttes det at hun skal til behandling på Wrenwood. Det er et behandlingssenter for miljøsensitive hvor folk bor på området. Kort sagt får jeg sektvibber fra første møte med dem. De har en karismatisk leder, Peter Dunning, med mange av de samme egenskapene som en kristen ungdomsleder kan ha. Tenk deg noe i gaten til karakteren Cleve Broch spiller i Disco. Følsom, vennlig og veltalende. Men legg merke til noen setninger i talen hans. Mye tas for gitt i holdninger alle skal ha. Vi skal vende oss mot verden for å legge merke til alt det vakre. Vi skal like at holistisk verdenssyn er på fremmarsj, at samfunnet er multikulturalistisk, og vi skal like at promiskuitet går ned. Innbakt i dette ligger politiske holdninger som ikke alle vil være enig i. Men her presses dem på deltagerne, og spesielt etter utsagnet om promiskuitet starter han en applaus som alle blir med på. Det er påfallende at han i neste tale starter med å si at han har sluttet å lese nyheter, han orker ikke alt dette negative i livet sitt. Det er diametralt forskjellig fra det å vende seg mot verden.

Da Carol ankommer Wrenwood, trekkes hun enda dypere inn i antimiljøgiftsamfunnet. Hun nevner til Peter at hun fremdeles ikke kan alle ordene de bruker innad, men at hun trives. Det er nemlig en terminologi som brukes, og et tankesett som må læres. Men hun er på god vei. Selv ser hun det ikke, men vi som publikum legger merke til at hun ikke blir friskere av å være på Wrenwood. Hun blir stadig tynnere, hun får mer utslett i ansiktet, hun må bære rundt på en oksygenflaske og hun er enda mer hysterisk på forurensing. Da hun passeres av en bil på veien, springer hun i panikk inn i skogholtet.

En annen nøkkelscene er etterspillet av Nells ektemanns død. I en gruppeterapisamtale går Peter langt i å indikere at mannen selv påførte seg sin situasjon. Han skulle vært mer positiv, og Peter viser et sinne over at han ikke klarte det. Han fortviler over at folk mishandler seg selv. Nell utstråler en forakt overfor Peter og hans innstilling som gir meg kalde gufs nedover ryggen. Når Peter drar den faste reglen med at «all is good in our world», klarer hun nesten ikke å se på ham. Nell blir irettesatt av Peter, hun må legge vekk sitt sinne mot verden.

En grunnholdning i Peters lære er at du selv er ansvarlig for sykdommen din. Du kan ikke bli syk om du ikke lar deg bli syk. Dette er et stikk mot Louise Hay, selvhjelpsguruen på 80-tallet, som mente at AIDS var noe du påførte deg selv. Og mange homofile godtok det, siden de anså det bedre å være medskyldig enn at det skyldtes kaos. Hay selv fikk en type kreft, som hun mente hun selv bidro til ved å bearbeide seksuelt misbruk hun opplevde som barn på feil måte.

Regissør Todd Haynes er homofil og stor del av New Queer Cinema. Ved å skape Peter Dunning som homofil og AIDS-syk, forventer publikum at han skal være en sympatisk karakter. Men det er han ikke nødvendigvis (les: ikke i det hele tatt). Haynes understreker dette med et kort glimt av palasset der Dunning bor. Hvor kommer alle pengene fra?

Safe er et mesterverk. Den er virkelig tankevekkende og enda mer aktuell nå enn da den kom ut for 26 år siden. Genistreken Safe klarer er å ikke velge side. Dermed blir den en nøktern og nyansert utforskning av et aktuelt tema, akkurat slik film kan være på sitt beste. Det betyr ikke at den ikke er kritisk til elementer og argumentasjon på begge sider. Men filmen slår deg ikke hodet med sin konklusjon, og om du føler filmen deler synspunkt med deg er mest opp til deg. Flere filmer kunne ha gått inn i diskusjoner på denne måten. Det er forskjell på å barbere seg og skjære av seg hodet.

Det er ingen tvil om at Carol White har helseplager. Spørsmålet filmen tar opp er heller i hvilken grad de skyldes miljøet rundt henne. Det er ingen tvil om at inneklima kan være usunne, med avgasser og alt for mye kjemikalier i husholdning/garasje. Det er heller ingen tvil om at for eksempel hårspray er et problem for allergikere, men hvor langt unna må man være for at man skal slippe reaksjoner? Dette er en diskusjon med harde fronter. Det er ikke morsomt for allergikere å bli ekskludert fra aktiviteter pga allergien sin, men overdreven oppfatning av egen tilstand vil begrense andre menneskers livsførsel.

Ingen er tjent med å bygge opp under menneskers overdrevne oppfattelse av egen sykdomsgrad. Jeg har opplevd å gå tur på en bred skogsvei med en hund, og merket at en tenåringsjente på joggetur med klassen sin ble gående konstant 50 meter bak meg over tid. Alle de andre elevene passerte oss. Jeg trakk til siden og tilbød henne å passere oss om hun var redd for hunden. Men det var ikke problemet. Hun var allergisk mot hund, og selv utendørs i skogen var hun bekymret for å komme for nær hunden. Da tenker jeg at foreldrene ikke har klart å lære henne en rasjonell måte å håndtere allergien sin på. Så vidt jeg vet, er det proteinet i flass fra huden til en hund som kan gi reaksjoner. Eller spyttet. Og da må du ganske så tett på.

Et annet eksempel er el-allergikere. Igjen er det reelt at de opplever plager, men det er diskusjon om det er elektrisitet som gjør det. Statens strålevern er ganske så tydelig på sine nettsteder om at de ikke kan se forbindelse mellom stråleverdier og el-allergikernes plager. De går langt i å antyde at den beste behandlingen for el-allergi er terapi. Et annet problem med el-allergikere er at de sjelden stiller opp i blindtester, og de få gangene de har gjort det har de ikke kommet heldig ut. Blant annet har de fått hodepine, kvalme og lignende av elektriske apparater uten innhold i. Når det er sagt, er det viktig å ha i bakhodet at vi kanskje ikke kan måle alt mulig her i verden. Det betyr ikke at det ikke kan påvirke oss.

Disse hverdagslige eksemplene følte jeg nyttig å ta med meg inn i filmen. Jeg føler også at det er i filmens ånd. Filmen viser at menneskene som har disse plagene kan gå seg vill i symptomer og ha liten empiri til å underbygge konklusjonene sine. Det blir en selvforsterkende spiral å utvide årsakmengden til plagene. Sykdommen din blir også identiteten din. Samtidig er det lettvint for folk som er så heldige å ikke ha plager å avfeie det som overdrivelser og innbilning.

Julianne Moore visste straks hvem Carol White var og hvordan hun skulle spilles. Det er antageligvis det beste manuset hun har lest. Derfor var hun også veldig beskyttende overfor manuset. Om noen i staben foreslo endringer, var hennes impulsreaksjon «hvorfor?». Haynes skryter av at hun motsto fristelsen til å fylle inn tomrom i historien med skuespill. Moore visste at regien og bildeutsnittet fortalte det underliggende. Hun nevner at utsnittet viste at hun ble liten ved siden av store gjenstander og omgivelser, eller at hun ble plassert i periferien av bildet.

Publikum må selv avgjøre om Carols plager skyldes emosjonelle eller kjemiske reaksjoner, filmen tar ikke klar stilling til det. Haynes var overrasket over de blant publikum som mener at de fant støtte til holdningen om at alt hun gikk gjennom var uten reelle årsaker. Produsenten nevner at allergier og intoleranse har eksplodert i samfunnet siden filmen kom ut. Kanskje var disse menneskene pionerer i vår forståelse av miljøgifter? Eller er de raringer som ikke ønsket informasjon eller nyheter? Publikum visste ikke hva de skulle tro. Kanskje er det filmens styrke. Kritikere likte filmen bedre enn publikum.

Det er også mye humor i Safe. Spesielt lages det rundt i-landsproblemene Carol opplever i hverdagen, som at en sofa blir levert i feil farge. Når vi ser Carol reaksjon på sofaen som er feillevert, forventer vi at det ligger et lik på stuegulvet, men det er bare en svart sofa i stedet for beige sofa. Og hennes fortvilelse er det vanskelig for den latinamerikanske hushjelpen å ta del i.

Mange av replikkene som sies av menneskene i miljøgiftsamfunnet i filmen, stammer fra intervjuer Haynes holdt med mennesker med tilsvarende plager. Moore gikk ned i vekt under innspillingen, og kostymedesigneren forsterket inntrykket av vektnedgang ved å kle henne i romslige klær, som indikerer at hun har blitt tynnere. Haynes forteller at filmen er inspirert av Jeanne Dielman 23 quai du commerce 1080 bruxelles, som jeg tidligere har omtalt. Det føles naturlig.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: A Woman Under the Influence, Outbreak, Contagion, Side Effects og Clean, Shaven.

Øyeblikket: Jeg velger meg gruppeterapisamtalen jeg har nevnt før. Av den enkle grunn at alle bør legge merke til skuespillet til skuespilleren som gestalter Nell. Hun sier omtrent ingenting, men utstråler energien til en desillusjonert og bitter kvinne som har mistet all respekt for Wrenwood og bare sitter igjen med forakt for Peter Dunning. Så mye at hun ikke engang orker å klandre ham.

Lyd og bilde

Fint bilde, men ikke mer. Ikke superskarpt, ikke veldig mye detaljer eller dybde. Formatet er 1.85:1. Lyden er god, med ukomprimert monolydspor. Dialogen er klar, lydeffektene presise.

Ekstramateriale

Audio commentary featuring Haynes, actor Julianne Moore, and producer Christine Vachon: Kjempefint! Lærerikt, god flyt, god stemning og passe pratsomt.

New conversation between Haynes and Moore: Også veldig fint. Mye informasjon å ta med seg. 36 minutter.

The Suicide, a 1978 short film by Haynes: En helt grei studentfilm av Haynes. Studentfilmer er sjelden noe å skrive hjem om. Mest for fansen. 20 minutter.

New interview with Vachon: Litt om innspillingen, tematikken og de større linjene. 16 minutter.

Trailer: Herregud! En helt villedende trailer. Filmen lanseres som en slags skrekkthriller om et slags virus som ikke kommer fra vår planet. Klippingen i traileren er bedragersk. Skandale! 1 minutt, 19 sekunder.

An essay by critic Dennis Lim: Veldig fint essay. Snakker om filmen som en allegori for AIDS-tematikken.


Personal Shopper

Personal Shopper (Criterion nr.899) (Blu-ray)

Frankrike – 2016 – Olivier Assayas (farger) –105 minutter – Overnaturlig fenomener, sorg.

Omskape seg selv

Nivå 1 (uten spoilers)

Maureen jobber som personal shopper for Kyra, en person som er altfor kjent til å kunne gå usjenert i butikker selv. Hun drar fra storby til storby og handler på vegne av Kyra. Nå er hun i Paris, hvor hennes avdøde tvillingbror Lewis hadde sammen med kjæresten sin et hus som skal selges. Maureen ser seg selv som et medium som skal finne ut om huset er hjemsøkt. De som er interessert i huset vil vite om åndene der er vennligsinnet. Samtidig venter Maureen på et tegn fra broren fra det hinsidige.

Nivå 2 (med spoilers)

Først og fremst er Personal Shopper en film om å finne en identitet. Maureen har mistet tvillingbroren sin som hun var veldig nær. Det er kanskje enda verre for en tvilling å miste søsken enn oss andre. Hun må venne seg til en tilværelse uten broren og bli en helt selvstendig person. I denne søken etter seg selv bruker hun Lewis som hjelp, selv om han ikke er der lenger fysisk. Men er han der for henne i det hinsidige?

Lewis og Maureen laget en pakt om at den første av dem som døde skulle gi den andre et tegn. De led begge av den samme alvorlige hjertefeilen. Maureen ser seg selv som et medium og venter desperat på et tegn fra broren. Først tror hun at det er Lewis som snakker til henne gjennom bankelyder og rennende vann i huset, men det viser seg å være en kvinnes ånd som kommuniserer. Hun er i store smerter kan vi se. Da tekstmeldinger fra et ukjent nummer tikker inn til Maureen, blir hun ganske fort overbevist om at dette må være fra Lewis. Men avsenderen er hemmelighetsfull og lekende.

Disse tekstmeldingene opptar mye tid i filmen. Assayas klarer å skape nerve og genuin interesse hos oss når vi følger dem tikke inn og bli besvart. Det er en meget moderne film som klarer å formidle hvor avhengige vi er av mobilen, og hvordan en ung person som Maureen behandler mobilen som den er en forlengelse av armen hennes. Den virker nesten organisk på henne. Fingrene løper over skjermen i et rasende tempo og mobilens bruksområder er del av Maureens DNA. Vårt forhold til teknologi nærmer seg religion, og vi stoler på at de vi tekster med er virkelige. Dette selv om vi kanskje aldri har sett dem.

Maureen opplever jobben sin som kjedelig og meningsløs. Det er ikke tilfeldig at Assayas plasserer henne i verdens mest materielle bransje, motebransjen. Det står i kontrast til det åndelige perspektivet resten av filmen omhandler. Hun søker mening i kunst, tegner og leser om kunst. Hun er stadig i bevegelse, både i sitt indre liv og fysisk, på scooter eller fly/tog. Som regel ser hun innbitt ut, hun smiler så vidt jeg kan huske, ikke en eneste gang. Om hun sier noe, må ordene nesten dras ut av henne. Hun har ingen interesse av interaksjon med andre mennesker, det er noe hun gjør fordi hun må. Jeg tror ikke hun rører eller blir rørt av noen andre mennesker gjennom hele filmen. Det vil hun ikke før hun har fått løst den eksistensielle krisen hun befinner seg.

Men hun har en kjæreste. Han er på jobb i Oman og jobber med å sette opp datasystemer. Han oppfordrer henne til å komme og besøke ham der, og forlate jobben som han ser ikke gir henne noe. Men hun er ikke klar for det tidlig i filmen, da hun fremdeles venter på tegn fra Lewis i det hinsidige. Hun føler at det er Lewis som gir henne tegn med et glass som knuses i huset hans, men kan ikke være sikker. Senere skal heisører åpnes og lukkes uten mennesker i nærheten, skyvedører åpne seg uten at noen går mot døren. Er det feiltrykk på heisknapper eller ånder som bruker dem?

På et besøk hos Kyra møter hun Ingo, som er elskeren hennes. Hun er i en prosess med å slå opp med ham, og han er der for å prate ut. Neste gang hun låser seg inn der, finner hun Kyras lik, ille tilredt og med mye blod. Hun melder det til politiet og blir avhørt. Senere blir Ingo arrestert for drapet og tilstår. Maureen er nå klar for å dra til kjæresten. I Oman opplever hun igjen at et glass knuses, og denne gangen ser hun det sveve av seg selv. Hun føler hun at hun ved hjelp av bankelyder kan få svar fra Lewis. Filmen ender med at hun får en forløsning, dog på en ironisk/ambivalent måte. Et bank betyr ja, to bank betyr nei. Hun spør om han er. Så spør hun om det egentlig bare er henne selv. Svaret er en bankelyd. Det er altså bare henne, men det er en ånd som banker…

Vi får et glimt av det som kan være Lewis som slipper glasset i gulvet inne på kjøkkenet i sitt gamle hus. Men Maureen ser ham ikke siden hun sitter med ryggen til. Og om vi ikke er oppmerksomme, vil vi gå glipp av det. Episoden skjer rett etter at karakteren til Anders Danielsen Lie forlater Maureen i hagen. Morsomt at han har slike roller i europeiske storproduksjoner med en så kjent regissør.

Olivier Assayas fattet interesse for det paranormale da han fant bøker om temaet blant farens bøker. Assayas mener at livet består av det vi lever i til daglig, men også minner, fortid og fantasien vår. Til sammen er det et menneskeliv. De døde er til stede i livet vårt siden vi har minnene om dem. Det er reelt. Maureen forsøker å flykte fra en vanskelig tilværelse, ensomheten og en jobb hun hater gjennom åndelighet og fantasi. Hun bearbeider sorgen gjennom tekstmeldingene med broren, selv om de muligens ikke er ekte. Kanskje er de bare fantasi? Assayas gir oss ikke svar på noe, han liker å la alle viktige spørsmål i filmen henge ubesvart i luften, slik jeg ser det. Filmen handler mest om det hun finner ut om seg selv.

Hun tror først at det er Lewis som kommuniserer med henne i gamlehuset gjennom bankelyder og ved å slå på vannet i springen. Men det viser seg å være ånden etter en kvinne i smerte, som ikke kan forlate huset. Assayas velger å la oss se hva Maureen ser, og det estetiske er modellert etter manipulerte gamle «åndefotografier», som ble laget mot slutten av 1800-tallet. Et spøkelse ble eksponert inn på et fotografi av en person, slik at det ser ut som ånden svever ved siden av personen. Tydelig falskt og lite elegant utført, men fascinerende.

Assayas går aldri til filmen når han skal søke inspirasjon i arbeidet med manuset. I denne filmen søkte han mot bøker fra siste halvdel av 1800-tallet, foto, artikler og de før nevnte åndefotografiene. Kristen Stewart så ikke en eneste skrekkfilm for å finne inspirasjon, hennes metode består av å komme uforberedt inn i en innspilling og bare være karakteren. Hennes metode virker ganske unik. Hun mener at skuespill ikke handler om å spille eller late som, men å være tro mot det man føler og å formidle det man er akkurat nå.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: The Others, Ghost Story, The Orphanage og Paranormal Activity.

Øyeblikket: Den intense sms-bølgen som tikker inn på Maureens telefon etter at hun slår den på etter å ha hatt den i flymodus. For sent leser hun meldingene, og ser at avsenderen søker kontakt, så fremsier et ultimatum om at hun må svare. Ellers kommer han til der hun er. Han fikk ikke svar, så han er på vei. Er i lobbyen. Er i heisen. Er utenfor døren. Spenningen er trykkende, selv om alt skapes gjennom tekstmeldinger. Genialt.

Lyd og bilde

Det er mange mørke scener i filmen, som gjør det mer krevende å framstå sylskarpt og detaljrikt. Uansett virker det som om det er skutt digitalt, med mye håndholdt kamera. Vi mister filmkorn, men bildet har en moderne og greit utseende. Formatet er 1.85:1. Lyden er kraftfull, med gode effekter når spøkelsene herjer. Bankelydene får deg til å skvette litt, og aktiviteten i bakhøytalerne er hyppig. Dialogen er klar, og klarer til og med å formidle mumlingen til Kristen Stewart adekvat. Lyden avspilles i 5.1 surround DTS-HD Master Audio.

Ekstramateriale

New interview with Assayas: Regissøren er en mann som gjerne deler hva som inspirerer ham, hva han tenkte filmen skulle være og alle detaljer rundt innspillingen. Han sier ikke så mye om hvordan vi skal tolke filmen. Filmen vil uansett være annerledes ved neste gjensyn og vi vil være annerledes om vi ser den noen år senere. Man kan ikke gå ut i den samme elven to ganger. Bra intervju. 17 minutter.

2016 Cannes Film Festival press conference featuring actor Kristen Stewart and other members of the film’s cast and crew: Her får journalister og filmkritikere spørre regissøren, produsenten, Lars Eidinger og Kristen Stewart om det de ønsker. God seanse. 45 minutter.

Theatrical trailer: God trailer. Den første som døde skulle gi den andre et tegn. Traileren har fokus på spøkelset i filmen. 2 minutter.

An essay by critic Glenn Kenny: Veldig fint essay, passe langt. Forsøker å forklare filmen slik han ser den. Tar opp vårt ekstreme forhold til teknologi.

 


Deep Cover

Deep Cover (Criterion nr.1086) (Blu-ray)

USA – 1992 – Bill Duke (farger) –107 minutter – Thriller, neo noir, narkotika

For dypt

Nivå 1 (uten spoilers)

Politimannen Russell Stevens blir vervet til et undercoveroppdrag i Los Angeles narkotikamiljø. Han har en personlighetsprofil korrespondere med den flest kriminelle har. Reisen opp mot toppen i narkotikamiljøet skaper en identitetskrise hos ham. Er han en politimann som gir seg ut for å være en narkotikaselger eller en narkotikaselger som utgir seg for å være politimann? Deep Cover er en del av Criterion Collections satsing på svart film for tiden, sammen med filmer av regissører som Melvin Van Peebles, Marlon Briggs og Dee Rees.

Nivå 2 (med spoilers)

Deep Cover kaster ikke bort tiden med å etablere premisset for filmen. Vi får se hvordan Russell Stevens som barn oppleve at faren blir skutt og drept under et mislykket ran på en spritbutikk. Denne hendelsen blir skjellsettende for den lille gutten, som sverger på at dette skal ikke bli hans skjebne.

Neste scene er en bisarr intervjusituasjon, hvor tre svarte politimenn blir spurt det samme spørsmålet med dertil forskjellige reaksjoner. «Hva er forskjellen på en svart mann og en nigger?» Russells svar, som skaffer ham undercoveroppdraget, er at niggeren er den som hadde giddet å svare på det spørsmålet. Dette er et eksempel på de umulige situasjonene som svarte stadig kommer opp i, i et USA hvor hvite sitter med all makt. Svarer du ikke, får du ikke jobben. Den eneste løsningen er å svare avvæpnende slik Russell gjør. Men det gjør noe med identiteten og selvfølelsen din.

Russell blir vervet av Carver, som jobber for en overordnet statlig organisasjon, muligens FBI. Hans pussige argumentasjon for at Russell skal ta oppdraget, er at Russell scorer høyt på de samme parameterne som kriminelle gjør. Forakt for autoriteter, svak bevissthet av sitt indre jeg og sviktende verdifundament i livet sitt. Carver mener at han nærmest hjelper Russell til en tilværelse som passer ham bedre enn der han er i dag som politimann.

Deep Cover er på overflaten en heftig neo noir med thrillerelementer, men den er i større grad en utforskning av rase i USA og svart identitet. Det er alltid til stede, noen ganger subtilt, andre ganger mer direkte. Som eksempel på sistnevnte kan jeg nevne scenen hvor David nettopp har hatt sex med sin svarte elskerinne, og spør Russell om hvorfor han tror David elsker å ha sex med svarte. «Kanskje slavetanken tenner deg?» foreslår Russel. «På en bondageliknende måte?», spør David. «Nei, på en rasistisk måte».

Men jeg foregriper begivenhetene. David blir Russells inngangsbillett inn i selgermarkedet i Los Angeles. David jobber for Felix Barbosa, som igjen jobber for Anton Gallegos. Og på toppen sitter Hector Guzman, en diplomat som bruker sin diplomatstatus for å drive et narkokartell i USA. Kort sagt klarer Russell å skvise ut Davids høyre hånd, slik at den plassen blir ledig. Forholdet mellom David og Felix blir etter hvert anstrengt, og det kan bare ende med den enes død. Det blir Felix, og David og Russell blir partnere. Nå handler de direkte med Gallegos, og han blir også ryddet av veien. Veien ligger åpen mot Guzman. Så griper Carver inn. State Department har bestemt at Guzman skal fredes. Han er mer nyttig som politisk støttespiller for USA. De ofrer altså narkotikautsatt ungdom og lar Guzman fortsette. Russells oppdrag er avsluttet.

Dette får verden til å rase sammen for Russell. Hvem er han nå? Uten loven i ryggen er han bare en narkotikaselger. Han innser at han allerede har glidd for langt inn i skyggesiden av samfunnet. Han er ikke lenger en politimann som utgir seg for å være en dopdealer. Han er en dopdealer som utgir seg for å være en politimann. Han nekter å stoppe, og går etter Guzman. Han har millioner av dollar fra hendelsen med Gallegos. En avtale gjøres med Guzman, men blir torpedert av politimannen Taft. Taft har gjennom hele filmen forsøkt å veilede Russell vekk fra narkotikahandel, ved å insistere på at han ikke må miste seg selv. Han har ikke visst at Russell jobber undercover. Allikevel har han sett at Russell er i ferd med å miste seg selv, uansett hvem han er. Handelen med Guzman ender med at Guzman forlater havnen, David skyter Taft og Russell skyter David. Taft blir nok en farsfigur som Russell ser dø i armene sine.

Russell sitter igjen med en enorm haug med penger, opp mot $100 millioner. Om han beholder dem selv er han en kriminell, om han gir dem til staten er han en tosk og om han gir dem til noe godt, kan pengene ende opp i noe som er feil. Vi får aldri vite hva han velger å gjøre. Men vi vet at han avslører Guzman under en høring og får smekket til Carver på slutten. Det er tilfredsstillende.

David er en interessant karakter. Han er advokat, men lever et dobbeltliv som narkotikaselger. Hjemmelivet framstår som en reklame fra 50-tallet, med kone som er husmor og et sterilt hus. Han er av jødisk bakgrunn, hevder at rase er irrelevant, men ser ut som han slummer i underverden som hobby. Han kobler tydeligvis svarte til denne verdenen som han kan besøke ved anledning og så stige opp igjen fra. Svarte, som Russell og elskerinnen, er fetisjobjekter for David.

Det er en del farskomplekser i filmen. Russell som liten gutt starter filmen med et stort farskompleks i ønsket om aldri å bli som faren og ende som han. Taft overtar stafettpinnen som en farsfigur, med sine råd om å få Russell til slå inn på den smale sti. Han gir til og med Russell en kristen bønnebok. Sist, men ikke minst, finnes kvinnen i oppgangen der han bor som mener at sønnen hennes trenger en farsfigur. Hva om Russell tilbringer litt tid sammen med ham? Dette foreslår hun rett før hun tilbyr Russell å kjøpe sønnen for $3000.

David/Russell-forholdet, hvit mann/svart mann buddyfilmen, er ikke noe nytt i filmhistorien. Men det har alltid vært fremstilt på en problematisk måte for svarte. Svarte filmeksperter på ekstramaterialet tolker dette ofte som en nedlatende holdning overfor den svarte parten. I filmer som The Defiant Ones (1958), ender det med at den svarte holder den hvite i armene sine, som en fremstilling av Maria Magdalena og Jesus. Den svarte symboliserer omsorgen, det feminine. Den hvite symboliserer helten, det maskuline. De nevner filmer som Dødelig Våpen med flere i denne sammenhengen. Bill Duke velger å gå diametralt motsatt av dette i Deep Cover. Oppgjørsscenen på havna hvor Russell skyter og dreper David er bygget opp veldig annerledes. Avstanden mellom de to når skuddene faller er stor. Som avstanden mellom deres rase og klasse.

Deep Covers manus var et manus som opprinnelig var beregnet på en hvit hoderolle. Men etter suksessen med Spike Lees filmer, New Jack City (Melvin Van Peebles) og Boys n the Hood (Singleton) ville studioet henge seg på den bølgen og forandret filmen til å ha en svart hovedrolleinnehaver. Som det blir sagt på ekstramaterialet: Hver gang Hollywood er i krise, husker de at det finnes svarte mennesker. Det samme skjedde på 70-tallet med the black film explosion.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: The Departed, The Defiant Ones, The Friends of Eddie Coyle, BlackKklansman og Point Break.

Øyeblikket: Et sjokkerende øyeblikk i oppgangen der Russell bor i begynnelsen av sin narkotikakarriere. Han deler oppgang med en narkoman alenemor. Hun har en sønn Russell føler omsorg for. Han stikker til ham litt penger i ny og ne. Moren har lagt merke til det, og ønsker at Russell kan ta på seg mer ansvar for ham siden hun føler han trenger en farsfigur. Men mest viser det seg å handle om henne selv. Når Russell ber henne være mer til stede for gutten sin, forsøker hun å selge sønnen til Russell. $3000, $2000, så $1500. Narkotikamisbruk på sitt aller verste.

Lyd og bilde

Røft bilde med mange glorete farger som bygger opp en fin neonoir-estetikk. Detaljer er gode, dybden i bildet er fint. Formatet er 1.85:1. Lyden kommer i 2.0 surround DTS Master Audio. Det er et livlig spor, med god aktivitet i bakhøytalere. Det er god kvalitet og mye arbeid lagt ned i lyddesignet. Aller best er musikken. Kraftfullt mikset med musikk av Dr.Dre med Snoop Doggy Dogg!

Ekstramateriale

New interview with director Bill Duke: Her snakker Duke mye om andre dyktige svarte skuespillere, regissører og produsenter. Duke var den første svarte regissør av Dallas! 18 minutter.

AFI Conservatory seminar from 2018 featuring Duke and actor Laurence Fishburne, moderated by film critic Elvis Mitchell: Veldig hyggelig samtale mellom disse tre, med en spørsmålsrunde på slutten. Vi får vite en god del om Bill Dukes metoder, han er en skuespillers regissør. Duke forteller om fargebruk og motivasjonen for scener i Deep Cover. Fishburne framstår som en reflektert skuespiller som elsker jobben sin. Han vil delta i utviklingen av filmer han er med på, han ønsker å bli hørt. Han debuterte i Apocalypse Now! 56 minutter.

New conversation between film scholars Racquel J. Gates and Michael B. Gillespie about Deep Cover’s place within both the Black film boom of the early 1990s and the noir genre: Veldig interessant samtale mellom to kunnskapsrike eksperter med litt forskjellig inngang til filmen. De er flinke til å løfte frem svart problematikk som behandles i filmen, som jeg ellers ville ha misset. 34 minutter.

New conversation between scholar Claudrena N. Harold and professor, DJ, and podcaster Oliver Wang about the film’s title track and its importance to the history of hip-hop: Musikken i Deep Cover er spesielt god, og her går Harold og Wang i dybden på dette. Det fokuseres på antipoliti-musikk og det faktum at Snoop Dogg var involvert her. 17 minutter.

Trailer: Ekstremt kort trailer, 44 sekunder. Den føles mer som en TV-spot. Men helt OK.

An essay by Gillespie: Veldig fokusert essay av Gillespie. Han beskriver hvordan krigen mot narkotika var bakteppe for filmen. Narkotikaoperasjonen har skiftende mål, og Russell opplever en skiftende oppfatning av hans «selv». Men den svarte identiteten er kjernen.

 


Salvatore Giuliano

Salvatore Giuliano (Criterion nr.228) (DVD)

Italia – 1962 – Francesco Rosi (svart-hvitt) –125 minutter – Politisk cinema, rettsaldrama

En ny type cinema

Nivå 1 (uten spoilers)

Banditten Salvatore Giuliano blir drept og funnet på en gårdsplass. Det er et faktum. Men hvem drepte ham, hvorfor og hvordan foregikk det? Politikk, nød, myter og frigjøringskamp skapte legenden Salvatore Giuliano på Sicilia.

Nivå 2 (med spoilers)

I 1943 invaderte de allierte Sicilia. I kjølvannet av invasjonen, grep Salvatore Giuliano anledningen og ble en bandittkonge. Svartebørshandel førte ham inn i en skuddveksling med politiet, og Giuliano skjøt og drepte en politimann. Etter det ble han en fredløs, og mange så på ham som en slags Robin Hood som kjempet på vegne av folket. Han var en velkledd og arrogant leder, og angrep politiet med glede. Mange av dem, godt over 100, mistet livet i kampen mot Salvatore Giuliano.

Giuliano støttet etter krigen kampen for et selvstendig Sicilia. MIS og EVIS, politisk gren og militær gren av frigjøringsbevegelsen, fikk bandittkongens offisielle støtte. Som takk ble han oberst i EVIS. Ingen politiske partier i Roma støttet et selvstendig Sicilia, så han ble et problem for dem. Han fortsatte å slå til mot politiet, og store styrker jobbet med å få tak i ham. Han foretrukne inntjening ble kidnapping av rike og vellykkede forretningsmenn. Han møtte Gaspare Pisciotta i MIS, og de ble nære venner helt til Giulianos død i 1950.

I 1946 ble Sicilia selvstyrt, og er i dag en av 5 selvstyrte regioner i Italia. I 1947 ble det avholdt valg, og kommunistpartiet vant. Det kan oppleves merkelig at Salvatore Giuliano var motstander av kommunistpartiet, da de egentlig jobbet mot det samme målet. Bedre kår for fattige og mer likhet i samfunnet. Man tror at Giuliano ble preget av foreldrene som hadde vært i USA og var veldig negative til kommunistene. Banden til Giuliano fikk ansvaret for massakren på 1.mai 1947, Portella della Ginestra, hvor en stor folkemengde feiret arbeidernes dag og kommunistpartiet holdt appeller. Det ble løsnet mange skudd fra fjellene mot mengden, både kvinner og barn. 8 døde og 33 ble skadet. Dette førte til en intensiv jakt på Salvatore Giulianos bande. Filmen beskriver angrepet som ledet av Giulianos menn, men i 2003 påsto en dokumentar at kristendemokratene i Roma sto bak. Fremdeles er ikke spørsmålet 100% avklart, så vidt jeg kan forstå.

Vel, så mye for bakgrunnen for filmen. Selve filmen er et mesterverk, og nesten en ny måte å lage film på. Det kan være vanskelig å klistre en merkelapp på den, den er en av de første i en rekke som må inkludere filmer av regissører som Costa-Gavras (Missing, Z, Under Siege og The Confession). En annen som dukker opp er Gillo Pontecorvo med sin fantastiske Battle of Algiers. Men disse to tar sterkere stilling i filmene sine, de har en agenda selv om det er balansert. Jeg føler Rosi mer beskriver og legger fram opplysninger, frem og tilbake. Det er en film som lener seg på dokumentarestetikken, men aldri forsøker å gi inntrykk av at den sitter på sannheten. Rosi har sagt at alle beskrivelser av hendelsesforløpet er beskrevet i kildene han har gått gjennom. Og de er mange.

Mussolini trykket ned mafiaen på Sicilia med brutale virkemidler. Men etter at de allierte frigjorde Sicilia dukket de opp igjen. En mafiaboss ble til og med guvernør. Mafiaen begynte å gripe inn i politikken. Rosi mener folk ikke forstår hvor skadelig mafiaen er i Italia, i alle aspekter. Den bør ikke ses på som kriminalitet, men som en politisk maktfaktor. En funksjonær i filmen uttaler at Salvatore Giuliano får fortsette så lenge noen lar ham gjøre det. Det betyr at når han ikke er til nytte lenger, vil han fjernes. Og det er det som skjer til slutt. En mafiaskikkelse selger ham til carabineriene, kanskje i samarbeid med Gaspare Pisciotta.

Filmen starter altså med liket av Salvatore Giuliano ligger på en gårdsplass, og politi, leger og journalister undersøker liket og beskriver åstedet og likets posisjon. Deretter får vi bakgrunnshistorien. Filmen skal hoppe mellom perioder sømløst, men man bør ha tungen rett i munnen. I første halvdel følger vi bandelivet og de forskjellige angrepene mot politiet. Midtpartiet viser politiets motaksjoner. Siste halvdel foregår i rettsalen, hvor massakren i Portella della Ginestra er ugjerningen som står i sentrum.

Et av filmens hovedanliggender er kommunikasjon. Som eksempel på dårlig kommunikasjon trekkes frem soldatenes kommandorekker. Offiserer kommuniserer dårlig med sine underoffiserer og tar ikke til seg deres erfaringer. Dermed blir soldatene lett bytte for Giulianos brutale geriljataktikk i byene. Soldatene er dårlig forberedt på det de skal møte. I enda større grad er de som fisk på land når de begir seg opp i fjellene. De blir omstendelige og klønete, og blir et lett bytte for bandittene som beveger seg som fjellgeiter i velkjente omgivelser.

Bandittenes kommunikasjon er primitiv, men effektiv. De signaliserer til hverandre fra fjelltopper, de bruker plystring som varsling (lyden bærer langt i dette landskapet, og de bruker trommer og roping i bygatene for å gi viktig informasjon, av type «hør, hør, hør: det er portforbud fra klokken 19!»

Selve Salvatore Giuliano ser vi aldri på nært hold i live, selv på lengre avstand er ansiktet gjerne delvis tildekket av en kikkert eller lignende. Som regel ser vi bakhodet hans. Men vi vet det er ham på grunn av den karakteristiske hvite frakken. Den gjør at han går nærmest i ett med de sicilianske klippene og store steinene i det skarpe sollyset. Han er med i front ved mange av angrepene på vanlig politi, carabineri og soldater.

Etter at Sicilia ble selvstyrt ønsket bandemedlemmer å få amnesti som de var lovet, og hevdet at de ikke var kriminelle, men hadde utført politiske handlinger som fordret amnesti. I en scene ser vi bandittene ha et møte med en advokat om dette. Denne advokaten kan ha vært «den lille advokaten» som skal bli så sentral under rettsaken. Men hans identitet har aldri blitt avklart. Pisciotta visste hans identitet, men røpet aldri navnet.

Filmen beskriver altså forskjellige tolkninger av hendelsene. Journalister er viktig i denne prosessen, det er deres presise spørsmål som driver historien videre.

Filmen byr på spektakulær cinematografi, og et uhyre elegant kameraarbeid. Jeg ble spesielt imponert over hvor lite anstrengt flere scener oppe i fjellene blir filmet. Vi ser en gruppe banditter springe opp i fjellene, velge seg en stilling og rigge til et maskingevær. Kameraet tar alt inn i en sveip, lar dem komme mot seg, svinger etter og har dem parallelt med seg, og ligger så over skulderen på dem når de beveger seg framover.

Kun to skuespillere var profesjonelle, dommeren og skuespilleren som spilte Gaspare Pisciotta, de andre var lokale innbyggere på Sicilia. Gjeteren som har en framtredende rolle var i tillegg analfabet. Han kunne ikke lese et manus, så alle instruksjoner var muntlige. Dette kompenserte han med ved stor innlevelse og vilje til å formidle følelser.

Det mest spesielle ved Rosis casting, var effekten han oppnådde med å bruke lokale innbyggere. Noen av dem hadde vært med på hendelsene på 40-tallet, andre var barn av dem som var med. Så det oppsto et slags traume basert på historiene de hadde hørt fra foreldrene. Spesielt gjaldt det innspillingen av massakrescenen på Portella della Ginestra. Det brøt ut virkelig panikk, og mengden med statister løp ned kameraer og stab i sin ville flukt. Også scenen hvor mennene hentes ut av sine hjem og samles på torget, trigget ekte følelser i statistene. Vi ser reaksjonene deres og forstår at her er det noe som stikker dypt. Psykodrama på høyt nivå.

Flere scener må ha inspirert Coppola i sine Gudfarenfilmer da de beveger seg til Sicilia. Både Scorsese og Coppola er uttalte beundrere av filmen Salvatore Giuliano.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Battle of Algiers, Hands over the City, Z, The Confession, Under Siege og Black God, White Devil.

Øyeblikket: Pisciottas død. Han drikker kaffe på cellen sammen med sin far, før han tar medisinen sin. Litt etter hører vi grusomme skrik fra cellen, og ser inn gjennom luken sammen med fengselsbetjenten. Han kaster seg rundt på gulvet i voldsomme smerter. Noen har gitt ham stryknin nok til å ta livet av 40 hunder. Det må ha vært i medisinen, siden faren ikke ble forgiftet. Litt senere, da en medfange roper ut budskapet om hans død, lager fangene maksimum støy med roping og slamring med kopper mot gitteret. I sympati med den avdøde, eller i glede over at tysteren er død?

Lyd og bilde

Kjempefint DVDbilde! Dette er en veldig gammel utgivelse, men jeg ble overrasket over hvor godt bildet var. Nydelig svart/hvitt presentasjon, med ganske gode detaljer og super kontrast. Den sterke sicilianske solen gir intense bilder. Det brukes mye naturlig lys i filmen, av kanskje verdens fremste fotograf når det gjelder å optimalisere slikt lys i film. Formatet er 1.85:1. Lyden er fin og klar, det er et livlig lydspor, med kaotisk dialog i vanlig italiensk stil. Jeg vil tro det er mono. Filmen fortjener uansett en oppgradering til bluray.

Ekstramateriale

Audio commentary by film historian Peter Cowie: Et aktivt og informativt kommentarspor som aldri blir kjedelig, men som mister litt driv i siste halvdel. Uansett mye å lære av en som vanlig kunnskapsrik Peter Cowie.

Witness to the Times, a new discussion with director Francesco Rosi and film critic Tullio Kezich: Veldig fine intervjuer med Rosi og Kezich. Lærerikt og interessant. 19 minutter.

Il cineasta e il labirinto, a 55-minute documentary directed by Roberto Andò showing Rosi revisiting his life and career in cinema, with personal comments by directors Giuseppe Tornatore, Martin Scorsese, and others: Mye om Rosis oppvekst og filmer. Han mener at De Sica, Rosselini og Visconte bygget opp Italia igjen, etter at landet var materielt og moralsk ødelagt av krigen.

Excerpt of an Italian newsreel from July 12, 1950, reporting the shocking death of the infamous and charismatic bandit Salvatore Giuliano: Veldig farget rapportering av drapet på Salavtore Giuliano. Pressen var veldig negativ til ham, beskrivelsene florerer av uttrykk som blodige handlingler og forkastelig karriere. 3 minutter.

Original theatrical trailer: Ganske fin trailer som klarer å formidle tonen i filmen.

Hefte: written tributes by Francis Ford Coppola, Federico Fellini, and Martin Scorsese as well as a new essay by writer Michel Ciment: Kort essay, som ganske riktig påpeker at det er en uvanlig bruk av fortellerstruktur i filmen. Mer mosaikk enn tilbakeblikk.


Blow Out

Blow Out (Criterion nr.562) (Blu-ray)

USA – 1981 – Brian De Palma (farger) –108 minutter – Thriller, konspirasjon

Fyller ikke Coppolas og Antonionis sko

Nivå 1 (uten spoilers)

En lydtekniker (John Travolta) er ute i terrenget for å ta opp noen standard lydeffekter av vind og dyrelyder da en bil mister kontrollen og havner i en elv. Alt dette blir med på opptaket Jack gjør. Han stuper uti vannet og får reddet en kvinne (Nancy Allen) ut av bilen. Føreren, en presidentkandidat, er død. Da han hører gjennom opptaket, forstår han at dekket blir skutt på rett før bilen havner i elven. Han har vært vitne til et attentat.

Nivå 2 (med spoilers)

Jack frakter Sally til sykehuset, og forklarer seg til politiet om hva han har vært vitne til. Men allerede her opplever han at politiet ikke er interessert i hans historie. De har allerede klassifisert hendelsen som en ulykke som følge av en punktering. Jack insisterer på at han hørte to smell, et skudd og så punkteringen, men han taler for døve ører. Da liket av presidentkandidaten McRyan trilles inn, blir Jack oppsøkt av Lawrence Henry, McRyans stabssjef. Familien trenger ikke få vite at McRyan hadde en kvinne i bilen med seg, det vil bare være en ekstra belastning for dem i sorgen.

Jack sier seg enig etter hvert, men han klarer ikke å la saken ligge. Sally vil ikke være på sykehuset, så de forlater sykehuset sammen. Det blir starten på et samarbeid om å få fram sannheten om ulykken. Et intenst arbeid med lydopptaket blir Jacks hovedfokus, og arbeidet med å skaffe det riktige skriket til en explotation film han er jobber med blir skadelidende. Det blir en standing joke at sjefen stadig maser på Jack om skriket, mens Jack bruker kontoret kun for å etterforske ulykken.

Litt senere dukker det opp en filmrull med bilder fra ulykken, tatt av Manny Karp. Mistenkelig nok er det ingen spor av en kvinne på disse bildene. Men Jack klarer å sette sammen stillbildene til en bevegelig film, og synkronisere med lydopptaket sitt fra ulykken. Da ser han et lysglimt fra en revolver som sammenfaller med lyden fra skuddet. Det viser seg at Manny og Sally samarbeider om å presse penger av utro ektemenn, og setter opp feller for dem. Manny dukker da opp og tar bilder av dem i pinlige situasjoner. Men denne gangen gikk det for langt. Jack går til politiet igjen, men blir avfeid igjen. Faktisk er det ingen hjelp å få fra politiet i løpet av hele filmen.

Oppdragsgiveren til Manny viser seg å jobbe for motkandidaten til McRyan. De hadde engasjert en leiemorder, Bruke, som har handlet for mye på egen hånd. Han er fast bestemt på å slette alle spor etter seg, og Sally er på dødslisten hans. Han vil forkle drapet som et av flere seksualdrap som har skjedd i området. Mye av filmens spenning ved siden av Jacks nitidige arbeid for å sette sammen lydopptaket, er leiemorderens innsirkling av Sally. Han dreper ved hjelp av en stålwire som spinner ut av armbåndsuret sitt, et skikkelig ondt redskap.

Jack og Sally blir gode venner. Om det ligger en kime til noe mer mellom dem forblir uforløst. De har en god kjemi, og Jack åpner opp om sin fortid til henne. Han har tidligere jobbet for politiet som avlyttingsekspert under en korrupsjonsjakt. Han hadde ansvaret for å rigge en undercoveragent med mikrofon under et møte med mafiaen. Men på grunn av svette fra den nervøse agenten, kortsluttet batteriene og brant seg inn i huden til agenten. Han unnskylder seg og springer på toalettet, noe som gjør mafiamedlemmet mistenksom. Han følger etter agenten inn på toalettet og tar ham på fersken med avlyttingsutstyret. Da Jack kommer seg inn på toalettet finner han agenten hengt i ledningen fra utstyret.

Skjebnens ironi skal sørge for at Jack havner i samme situasjon igjen. Da Sally skal møte Burke til et privat møte under Liberty Bell-paraden i den tro at han er en kjent TV-journalist, ønsker Jack å montere avlyttingsutstyr på henne. De har mistanke om at journalisten ikke er helt ryddig, og kanskje vil snyte dem for scoopet med lydopptaket. Kanskje føler Jack at dette er situasjonen som kan rette opp den ulykksalige hendelsen for mange år siden, at han må få til en avlytting nå. Men det går helt galt, leiemorderen og Sally blir skilt fra Jack som oppholder seg for langt unna. De rekker å ta undergrunnen uten at Jack kommer seg med, og han må følge etter med bil i en helt vannvittig skjødesløs jakt som ender med at han krasjer inn i en butikk. Før det har han nesten kjørt ned hvert eneste paradedeltager og politimann i Philadelphia.

Han besvimer i krasjen, og våkner opp i ambulansen. Selv om mye tid har gått, er Sally og Burke fremdeles rett i nærheten. Hva man ikke kan få til når man skal bygge spenning i en fiksjonsfilm! Jack kommer seg på rett kurs igjen og klarer å angripe Bruke i det han sitter over Sally med kniven i hånden, klar til hugg. Jack klarer å snu kniven, og hugger Bruke til døde med hans egen kniv. Men Sally er livløs, og vi ser hvorfor etter en liten stund. Bruke hadde allerede rukket å bruke stålwiren på halsen hennes. Sally er død, og Jack har nok en gang sviktet.

Men avlyttingsutstyret virket denne gangen, og Sallys dødskamp er festet til tape. Som en siste hilsen til Sally, eller bare som en kynisk opportunisme, bruker Jack dødsskriket i scenen sjefen har mast om. Nå er det perfekt.

Brian De Palma er en av de store regissørene fra New Hollywood-perioden på 70-tallet i USA. Han tilhører samme generasjon som Scorsese, Coppola, Spielberg, Hal Ashby osv. Men han har alltid stått nederst på den listen for meg. Hans filmatiske uttrykk har alltid vært mer passende 80-tallet, med sin slasherestetikk og tema. Filmene er kaldere enn de andres, med generelt dårligere skuespill. Nancy Allen er stort sett en katastrofe på film, og ikke særlig god her heller. Jeg ble ikke så overrasket over å finne ut at hun var De Palmas kone på denne tiden. Travolta derimot gjør vel sin beste rolle her, før hans comeback i Pulp Fiction. De Palma er en regissør som jeg føler har en sleazy natur, han finner alltid en grunn til å vise nakne kvinner i filmene sine selv om det ikke føles naturlig. Unnskyldningen her er at vi får se lange klipp fra den dårlige filmen Jack jobber med, en slags Halloween-slasher med nakne jenter som danser, har sex, dusjer og masturberer. De Palma mener dette er motivert av humor og ironi, jeg tillater meg å tvile. Men Blow Out står allikevel som hans beste film for meg, fordi han stort sett klarer å styre seg og konsentrere seg om plottet.

Blow Out er en film som tydelig er inspirert av Blow Up og The Conversation. Den når ikke opp til anklene på noen av dem, men det er allikevel en ganske god film. De to andre derimot er absolutte mesterverk. Han stjeler grovt fra begge, men det kan også kalles hyllest. Det er tydelig at han har The Conversation i tankene når han lar Jack sitte desillusjonert i et rom hvor alle lydrullene hans ligger utover gulvet, slettet for innhold. Dette bærer stor likhet med sluttscenen i The Conversation hvor Gene Hackman har revet opp alt av kledning på vegger og gulv for å finne ut hvordan han avlyttes. Men den scenen har langt mer dybde og lag enn De Palmas tilsvarende scene.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: The Conversation, The Parallax View, Blow Up, Three Days of the Condor og Dressed to Kill.

Øyeblikket: Slutten av filmen er det beste med hele filmen. Jack sitter alene på en benk i snøværet, med Sallys dødskamp i hodetelefonene. Vi ser ham se på scenen fra filmen og hvordan skriket er perfekt til scenen. Sjefen roser ham for å ha skaffet til veie et så godt skrik. Men Jack er i oppløsning, mens han gjentar og gjentar for seg selv at det er et godt skrik. Dette er en mann som aldri vil bli seg selv igjen.

Lyd og bilde

Bildeformatet er 1.85:1. Det er et OK bilde, midt på treet. Lyden er litt bedre, ikke unaturlig siden filmen legger så stor vekt på lyd som element i filmen. Skulle bare mangle, egentlig. Det er et DTS-HD Master Audio lydspor som vi får servert.

Ekstramateriale

Hour-long interview with De Palma, conducted by filmmaker Noah Baumbach in 2010: Et veldig godt intervju, som så vidt jeg forstår var del av det 30-timers materialet som ble til den 2 timer lange dokumentaren De Palma i 2015. Baumbagh snakker lett og ledig med De Palma og stryker ham med hårene. Det er som kjent da du får mest ut av en stjerneregissør. Her snakkes det om linser og fokus, det tekniske ved De Palmas filmskaping. Morsom historie om hvordan de rigget lys hele natten for så å måtte innse at solen var i ferd med å stå opp. 59 minutter.

Interview with actor Nancy Allen from 2011: Hun diskuterer hennes oppfatning om forholdet mellom Jack og Sally i filmen. Hun og Paul Hirsch mente det burde være romantisk, mens Travolta og De Palma mente det kun var et samarbeid. Allen fremhever stadig hvor god kjemi det var mellom dem, og hvordan alle i filmen var perfekt castet. Da må jeg få tilføye: unntatt henne. Dette er ikke en god skuespillerinne, og det at hun gjentatte ganger i intervjuer understreker hvor bra alt var tyder på en dårlig selvtillit. Kanskje hun egentlig vet at hun ikke er så god? Hun snakker også om hvordan noen regissører er bedre og flinkere med skuespillere enn andre. Jeg vil tro hun har opplevd mye kritikk. 25 minutter.

De Palma’s 1967 feature Murder à la Mod: En slags tidlig De-Palma film eller studentfilm på 80 minutter. Morsomt poeng, dette er filmen som Manny Karp sitter og ser på da Sally besøker ham i Blow Out. Selve filmen er det lite å feste seg ved. Men noen få år senere lager De Palma mer interessante filmer som Hi Mom! Og Greetings.

Interview from 2010 with cameraman Garrett Brown on the Steadicam shots featured in the film within the film: Et veldig interessant intervju med mannen bak Steady Cam! Han er en engasjert kar, som demonstrerer forskjellige typer kamera, deres fordeler opp mot de eldre og tyngre kameraene. Veldig lærerikt. 25 minutter.

On-set photos by photographer Louis Goldman: Uinteressant, som vanlig.

Original theatrical trailer: Ganske god. Gir oss en god pekepinn om hva som er i vente for oss. 1 minutt og 45 sekunder.

An essay by critic Michael Sragow and, for the Blu-ray edition, Pauline Kael’s original New Yorker review: Fin tekst av Sragow om De Palmas karriere og spesielt Blow Out. Også morsomt å kunne lese Pauline Kael anmeldelse av Blow Out fra 1981.