Othello

Othello (Criterion nr.870) (Blu-ray)

USA – 1952/1955 – Orson Welles (svart-hvitt) –93 minutter/90 minutter – Shakespeareadapsjon, periodedrama

En urfortelling

Nivå 1 (uten spoilers)

Her er to versjoner av Orson Welles filmatisering av Shakespeares Othello, den europeiske og den amerikanske. Welles spiller selv Othello, maureren som var en av eliten i Venezia. Høyt respektert som general og samfunnsstøtte. Men da den mørkhudede Othello gifter seg med hvite Desdemona, er det ikke alle som aksepterer det. Spesielt Iago, den manipulerende og ondskapsfulle mannen som Othello konsekvent kaller ærlige Iago.

Nivå 2 (med spoilers)

Det er noe herlig med historier som har en så enkel og grunnleggende tematikk som Othello har. En vis mann sa en gang at det kun finnes 7 temaer historier kan handle om. Bryt ned enhver historie, og den vil ende i en av disse få kategoriene. Othello er tydelig plassert blant tragediene. Historien er uhyre enkel. En mann er misunnelig på en annen, og manipulerer ham til å drepe sin kone og dermed vanære seg selv. Iago er misunnelig på at den mørkhudede Othello er respektert og får gifte seg med hvite Desdemona, og lyver og manipulerer Othello for å vekke hans sjalusi.

Skuespillet til Shakespeare lar rase være en mye større del av Othellos sjalusi enn filmen. Riktig nok kjører Welles en «blackface» i sin fremstilling av Othello, så han vil jo ikke helt overse Othellos hudfarge. Shakespearestykket ser ut til å hevde at Othellos selvtillit svekkes av et mindreverdighetskompleks som bunner i at han er mørkhudet. Dermed blir sjalusien så sterk, og så fatal. I Welles sin film er rase tonet ned, og den rene sjalusien løftet frem. Mistanken om at Desdemona er utro med Cassio spiser sjelen hans opp, godt hjulpet av Iagos velplasserte stikk som alltid er ment å gi næring til den brennende flammen. Othello ser ikke ut til å føle seg underlegen Cassio, men mistenksom, såret og sint overfor Desdemona.

Rase kommer heller inn i filmen gjennom Iagos motiver. Iago er rasende og hevder at han hater maureren da Othello gifter seg med Desdemona. Welles velger igjen å tone ned det elementet i filmen, og legger større vekt på Iagos impotens. For de som ønsker det, kan det være morsomt å se filmen med det for øye. Kan en kjepp som Iago presser mot brystet til Roderigo være symbol for penis? Kan den samme kjeppens vifting av lommetørkle inn gjennom sprinklene være en utløsning?

Othello er ikke den eneste som blir offer for Iagos manipulasjon. Roderigo blir drevet så langt at han går med på å starte slåsskamper og til slutt drap. Cassio blir drevet til å drikke seg full selv om han absolutt ikke vil. Iagos kone er den eneste som står imot. Othello starter jo som en mann som elsker Desdemona veldig høyt, men veien til å bli gal av sjalusi er kort. Til og begynne med planter bare Iago tvil hos Othello, setninger som overrasker Othello. Senere, når spiren i Othello har slått rot, blir Iago tydeligere. Othello krever beviser til å begynne med, men dette lommetørkle som Desdemona eier blir avgjørende. Det får Othello til å falle ned i sjalusiens dype brønn. Den Othello vi møter på begynnelsen av filmen er velartikulert, men utover i filmen (og skuespillet) blir han mer fragmentert og gjentagende. Dette kommer av at han kommer mer og mer i Iagos makt.

Welles valgte altså å bruke «blackface» slik at han selv kunne spille Othello. Dette var en av de siste gangene det ikke var en svart skuespiller som spilte Othello. Det er den store Shakespearerollen som mange svarte mannlige skuespillere drømmer om, slik Hamlet er den store rollen for andre skuespillere. Filmingen i filmen er urolig og forvirrende for å vise en verden som kollapser, en metafor for Othellos sinn. Kameraet skaper ustabilitet og høydeskrekk, karakterene er fanget mellom vegger som gir oss en følelse av klaustrofobi.

I sentrum står det perverse forholdet mellom Othello og Iago. I Welles hode var Iago impotent, og som han sier, det er ingenting i Shakespeares stykke som motsier dette. Welles var klar over at Micheál MacLiammóir, som spiller Iago, var misunnelig på Welles og baktalte ham jevnlig. Welles ønsket å få denne følelsen inn i Iagos skuespill, og hyret ham derfor i rollen.

Iagos ondskap er et mysterium. Hva driver ham? Ikke ambisjoner, det må være noe mer psykologisk. Eller kan det være beslektet med Hannah Ahrendts begrep ondskapens banalitet? Iago er impotent i denne filmen, kan det ligge under? Når Iago penetrerer gulvrillene med sverdet sitt for å drepe Roderigo, er det kompensering for hans impotens? I andre filmatiseringer, har regissøren valgt å fremstille ham som homofil. Er drivkraften i hatet hans rettet mot Desdemona og ikke mot Othello? Alle Welles filmer har en homoerotisk tråd, men det snakkes ikke om, ifølge Wellesekspert Joseph McBride.

Produksjonen var et stort mareritt. Filmen måtte gjøres i Europa, det ville vært umulig å skildre et forhold mellom en svart mann og en hvit kvinne i Hollywood. Det tok 4 år å filme, noe som gjør kontinuitet i scenene vanskelig. De gikk tom for penger midt under innspillingen og Welles brukte egne penger for å fortsette innspillingen. Det var en fransk/italiensk produksjon til å begynne med, men det tok ikke lang tid før den italienske produsenten var konkurs. Den franske trakk seg da ut. Slik fortsatte produksjonen fra hånd til munn i 4 år, på lokasjoner i land etter land. Første del av en scene kunne bli spilt inn i Italia, og neste i Marokko. Neste scene kanskje i Portugal og Kypros. En nyansatt fotograf satte i gang å filme uten å ha sett de tidligere innspilte scenene. Derfor er filmen bygget opp av veldig mange klipp, da lange scener aldri lot seg gjøre. Da filmen ble vist i Cannes og vant, var den statsløs!

Kostymeleveranser kom ikke frem i tide, så det ble brukt hjemmelagde klær. Rustninger ble laget av makrellbokser. Pappkulisser ble satt opp i bakgrunnen. Det tyrkiske badet var et forlatt fiskemarked. Uten kostymer ble det bestemt at skuespillerne gikk i håndklær. Dampen i et hett bad ble etterlignet ved å fyre opp enormt med røkelse.

Filmen starter med slutten. Vi ser Othello og Desdemonas gravfølge i silhuett vandrende på skrå over lerretet, som sikkert vil sende tankene til Det Sjuende Innseglet hos mange som ser filmen. Bergmans film kom 5 år senere, så her er det meget mulig at Bergman knabbet litt inspirasjon. Welles sin Othello er den mest visuelle versjonen som er laget. Musikken er inspirert av middelaldermusikk, men minnet også om samtidens avantgardemusikk. Welles var veldig fornøyd med å treffe så godt. Vi kan legge merke til at Desdemona ofte er filmet litt på skrå når vi ser henne slik Othello ser henne. Det illustrerer hvordan Othello ser verden, han klarer ikke å se ting korrekt. Hun er også alltid i lyset, mens Othello ofte står i mørket. Hun trekker i ham verbalt og fysisk for å få ham inn i lyset, men det er for sent for ham. Legg også merke til at hver gang Othello beveger seg framover eller oppover, vil Iago blokkere veien for ham. Othello skal ikke innse sannheten eller komme seg videre fra Iago. Den eneste veien Iago ikke sperrer, er nedover. Denne fysiske visualiseringen av framgang/tilbakegang og ondt/godt fungerer meget godt. Den store Othello som er vant til å styre situasjoner, er redusert til en tilskuer og sniklytter. Iago plasserer ham i de posisjonene, før han selv styrer hva Othello før høre i samtaler Iago deltar i. Iago hvisker og snakker høyt, og manipulerer på en kløktig måte hva Othello får høre der han står langt unna.

Den vanskelige produksjonen førte til at Welles og Suzanne Cloutier, som spilte Desdemona, både ble nære venner og rakk å bli uvenner. Senere skulle de ta opp igjen kontakten, og leve et hardt liv som naboer, med rus som stor del av dagen. Welles var krevende å være venn med. Han krevde lojalitet og testet alle venner til ytterkantene. Mange orket ikke dette. Welles slet med overspising, røyking, alkohol og selvmordstanker. Han satt dypt i gjeld og var desillusjonert. Han følte seg dolket i ryggen av sin partner i Mercury Theater, og alle hans filmer handler også om svik. Welles hadde en beleiringsholdning til verden, det var oss mot dem.

Mot slutten av filmen er Othello en liten figur i store, store rom. Dette er det samme grepet Orson Welles brukte mot slutten av Citizen Kane. Disse store mennene som dikterte rommene de var i, som ruvet opp mot taket, ser nå ut som små barn i overdimensjonerte rom.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Macbeth, Hamlet, Lady from Shanghai, Throne of Blood, Chimes at Midnight og Richard III.

Øyeblikket: Den mørkeste scenen i filmen, da Othello dreper sin kone Desdemona. Hun trygler om å få leve i kveld, men Othello er nådeløs. Han kveler henne med et sjal. Her dreper Othello skjønnheten og sannheten. Så unødvendig og så ødeleggende.

Lyd og bilde

Veldig fint bilde. Skarpt og detaljrikt, med fine kontraster. Noen scener er som tatt ut fra Citizen Kane, med store rom og dypdefokus. Formatet er 1.37:1. Lyden er mono. Den er sjelden i sync, dialogen er lagt på i ettertid. Faktisk kan det hende at karakterenes dialog høres selv om de holder munnen lukket. Welles var ikke så opptatt av slikt. Men lyden i seg selv er god og fyldig.

Ekstramateriale

New, restored 4K digital transfers of two versions of the film, the 1952 European one and the 1955 U.S. and UK one, with uncompressed monaural soundtracks on the Blu-ray: Her får vi to versjoner av filmen, og den korteste fra 1955 har et kommentarspor

Audio commentary from 1995 featuring filmmaker Peter Bogdanovich and Orson Welles scholar Myron Meisel: Veldig informativt, blant annet med Welles sin gode venn og regissør Peter Bogdanovich.

Filming “Othello,” Welles’s last completed film, a 1979 essay-documentary: Spennende diskusjon rundt et måltid med 2 andre Shakespeareeksperter, blant annet skuespilleren som spilte Iago. Ellers vandrer Welles rundt og forteller oss historien rundt sin film om Othello. Mye god informasjon, men som alltid med Orson Welles: ikke ta alt for god fisk. 83 minutter.

Return to Glennascaul, a 1953 short film made by actors Micheál MacLiammóir and Hilton Edwards during a hiatus from shooting Othello: En kortfilm på 28 minutter som Welles spilte i mens han lagde Othello. Slik skaffet han penger til videre innspilling. Filmen er en slags spøkelseshistorie. Grei nok.

New interview with Welles biographer Simon Callow: Welles valgte å jobbe i Europa for å slippe unna USA. Hans tilnærming til Shakespeareadapsjoner er tradisjonell og storslagen. Godt videoessay på 22 minutter av Wellesbiograf.

Souvenirs d’“Othello,” a 1995 documentary about actor Suzanne Cloutier by François Girard: Coutier snakker om hennes forhold til Welles, og hvordan det har gått med henne selv. 46 minutter.

New interview with Welles scholar François Thomas on the two versions: Det er 3 minutter forskjell i spilletid på versjonene. I særlig forskjell altså. En forskjell er møtet med senatorene, hvor vi ikke får se hvem som snakker i den ene versjonen. Og i 1955-versjonen er det en enda mer motivløs Iago vi får se. 18 minutters diskusjon om versjonene.

New interview with Ayanna Thompson, author of Passing Strange: Shakespeare, Race, and Contemporary America: Her får vi innsikt i rasetematikken i skuespillet, og hvordan Othello som stykke har tiltrukket seg svarte skuespillere. Thompson er selv svart, og bidrar her med en videre kontekst rundt stykket. 21 minutter.

Interview from 2014 with scholar Joseph McBride: Godt videoessay på 33 minutter. McBride tar opp homotematikken i filmen og Welles andre filmer, og bemerker at skuespilleren som spiller Iago var homofil. Han snakker også om andre sider ved produksjonen.

An essay by film critic Geoffrey O’Brien: Veldig fint essay. Spesielt godt skrevet samtidig som det gir oss informasjon som ikke finnes andre steder i ekstramaterialet.

 


The Parallax View

The Parallax View (Criterion nr.1064) (Blu-ray)

USA – 1974 – Alan J. Pakula (farger) -106 minutter – Thriller, Konspirasjon, Paranoia

Fra ett øye til det andre

Nivå 1 (uten spoilers)

Presidentvalget i USA. En uavhengig kandidat blir likvidert midt i et selskap. En av servitørene blir tatt, men vi ser at han ikke var alene om udåden. I de kommende 3 årene blir 6 vitner til attentatet tatt av dage, eller «forulykket». Journalist Joe Frady (Warren Beatty) bestemmer seg for å nøste i saken etter at hans ekskjæreste Lee blir det syvende offeret.

Nivå 2 (med spoilers)

Parallax er forskjellen et objekt framstår på, sett fra den ene eller andre synslinjen. Enklest å eksemplifisere gjennom å lukke et øye og se på en ting, så bytte øye. Forskjellen er parallax. Ting er ikke som de ser ut.

Et lite resymè: Joe Frady er en pågående gravejournalist, ikke ukjent med provoserende metoder, eller kanskje heller framprovoserende midler. Han er alkoholisert og har et temperamentsproblem. Gjennom sin research i kjølvannet av Lees død kommer han på sporet av the Parallax Corporation, en organisasjon som arrangerer attentat på politikere. Mulige medarbeidere blir oppsøkt etter et innledende spørreskjema, og bedt om å ta en personlighetstest for viderekomne. Det de egentlig leter etter er sosiopater som har en sterk følelse av utenforskap, urettferdig behandling, sinne mot andre og intellektuell overlegenhet. Frady tar testene under falskt navn og gjør det godt, mye på grunn av at han innehar noen av disse kvalitetene selv. Han er trassig, konfliktsøkende og har liten respekt for autoriteter.

Mens Frady nøster opp i saken, blir flere vitner drept. Frady går nesten med i dragsuget to ganger. Èn gang når en seilbåt han er på sammen med et av vitnene blir sprengt i luften. Det var tredje gangen det vitnet ble forsøkt drept. En annen gang blir en bombe plassert på et fly, men Frady klarer å få flyet til å snu og rekke å lande før bomben går av.

Frady har havnet midt i en stor konspirasjon, og neste attentat skal vise seg å være mot nok en moderat presidentkandidat. Det skal foregå på generalprøven for et stort valgarrangement. Frady følger med fra installasjonene oppunder takhimlingen, men kan ikke avverge at kandidaten blir skutt og drept. Han blir selv utpekt som morderen, og må flykte for livet. Men han kommer seg aldri ut av bygget, og blir skutt og drept der oppe under taket.

Som ved prosessen etter det første attentatet, konkluderer en undersøkelseskommisjon med at gjerningsmannen opererte helt på egen hånd. Frady var ustabil og hadde et hat mot kandidaten på grunn av vrangforestillinger. Det ligger ingen konspirasjon bak. Kommisjonen tar ikke imot noen spørsmål nå, men en rapport vil snart legges fram.

Filmen forsøker å si noe om skjulte konspirasjoner i USA, begått av mektige organisasjoner som ikke nødvendigvis er politisk motiverte, men heller kommersielt motivert. Kennedyattentatet nevnes ikke, men det er klart at det er det som er bakteppet eller inspirasjonen for filmen. Spesielt attentatet mot Robert Kennedy har mange likheter med det første attentatet i filmen. Men også John F. Kennedy-attentatet har likheter. 18 vitner til det drapet døde under mystiske omstendigheter i ettertid. Og en kvinnelig journalist, Dorothy Kilgallen, intervjuet Jack Ruby og satt på politisk sprengstoff etter intervjuet. Dagen etter døde hun, og dokumentene fra intervjuet var sporløst borte. Hun hadde plassert et kopisett hos en venninne, og også hun døde dagen etter. Også her var dokumentene borte. Kilgallen kan sies å være inspirasjonen for Lee i filmen.

Executive Action (1973) var en film som tok for seg Kennedyattentatet, og etter Parallax View dukket det opp flere filmer med konspirasjon som tema. Chinatown, The Conversation og en del senere JFK er noen eksempler. 70-tallet er kjent for sine gode paranoiathrillere.

Pakula gjorde noen intelligente grep i filmen, som skaper atmosfære samtidig som det forteller noe om klimaet filmens handling opererer i. Han var bevisst på at Parallax Corporationagenten som blir Fradys kontaktperson skulle være liten og unnselig. Han måtte ikke være stor og sterk som en typisk agent. Disse menneskene arbeider i fullt dagslys og ingen vil tro noe annet enn at de er funksjonærer på et vanlig kontor. I stedet for å la det siste attentatet foregå under selve valgmøtet, valgte Pakula å legge det til generalprøven kvelden før arrangementet. Slik får vi se og høre den falske applausen, høre at talen er spilt inn på bånd på forhånd og forstå at de såkalte impulsive gestene er nøye koreografert. Alt er manipulasjon og uskylden blir borte som dugg for solen. Slik politikk ofte er.

Han velger også en uortodoks tilnærming til personlighetstest nummer to. Der hvor man kan se for seg klipping mellom filmen som Frady ser på og hans reaksjoner som entusiasme, velbehag eller avsmak, avstår Pakula fra det. Han lar oss se akkurat det samme som Frady, og ha Fradys mulige reaksjon i bakhodet mens vi ser.

Hvis man er spesielt oppmerksom, vil man legge merke til hvordan bildeutsnittet ofte er delt opp i mindre blokker. Karakterene skilles fra hverandre med loddrette stengsler, eller vi ser dem plassert i bokser, for eksempel et vindu. Et eksempel vil være Frady som ransaker sheriffens hus, mens Gabe ankommer huset overraskende. Frady er plassert i venstre del av bildet, sett gjennom døråpningen til sheriffens hjemekontor. Gabe kommer inn i huset fra høyre, og står i gangen. Gangen er skilt fra stuen gjennom en vegg. Så Frady sees i en døråpning som er plassert i en større ramme fra husvegg til gangvegg. Så har du rammen rundt gangen hvor Gabe står og til sist selve bilderammen.

The Parallax View kan være en ganske vanskelig tilgjengelig film første gangen man ser den. Det kan være vanskelig å få helt tak på hva The Parallax Corporation tilbyr av tjenester. Man må følge med hele tiden, i alle samtaler mellom karakterene. Ingenting sies to ganger. Filmen er bygget opp av jump cuts, vi går fra en scene til midt inn i neste scene. Hva som har skjedd først må vi fylle inn selv. Pakula kaller det en jump cut-film. Det kan også oppleves litt uklart hvor mye vekt som skal legges på Fradys personlighet. Spiller han bare aggressiv og sosiopatisk når han møter agenten fra Parallax Corporation, eller er det umulig å score høyt på testene uten at han faktisk innehar disse kvalitetene?

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Executive Action, Three Days of the Condor, The Conversation, Seconds, The Mattei Affair og Spotlight.

Øyeblikket: Montasjen med bilder og nøkkelord som er opptaksprøven for viderekomne i Parallax Corporation. Det starter med idylliske bilder og familiære ord, før dette mikses opp og knyttes til hatefulle bilder. Jeget blir oppløst, alle andre har penger, sex og biler. Jeg er utenfor. Fra americana til kaos. Jeg er en superhelt. Denne montasjen vil trigge aggresjonen og kompleksene hos sosiopatene Parallax Corporation er ute etter. Vi andre blir bare frastøtt.

Lyd og bilde

Overraskende nok for en slik film, er bildeformatet 2.39:1. Dette er et format som ofte er reservert for western eller andre filmer hvor landskapet spiller en stor rolle i bildet. Men fotograf Gordon Willis, the Prince of Darkness, har sterke idèer om hvordan han vil en film skal se ut. På grunn av hans preferanse for lite lyssetting og store mørke flater i filmene sine, fikk han dette tilnavnet. Det gir filmene et unikt og uvanlig preg. Det er et godt bilde med strålende detaljer og dybde i dagslysscener, og det fungerer også fint i de mange mørke scenene. Lyden strømmer ut fra høyttalerne i ukomprimert mono, og gir oss en god lydopplevelse.

Ekstramateriale

New introduction by filmmaker Alex Cox: Det er ikke veldig mye ekstramateriale her, men det som er, er høyinteressant. Cox starter med en fin intro hvor han tar opp essensen i filmen, nemlig konspirasjoner. Han drar paralleller til Kennedyattentatet, og har mye spennende å si. 15 minutter.

Interviews with director Alan J. Pakula from 1974 and 1995: Vi starter med et 18 minutters intervju fra 1974. Han snakker om arbeidsmetodene sine, om hvordan han ønsker hele stabens tanker og bidrag. Han er generøs som regissør i å dele sine tanker om filmen med oss. Det setter jeg pris på. Her lærer vi nye saker. I intervjuet fra 1995 snakker han om stemningen filmen har, hvordan den er preget av Watergate, Vietnamkrigen og Kafka. Gode poenger. 6 minutter.

New program on cinematographer Gordon Willis featuring an interview with Willis from 2004: Dette er fotografen som er kjent som Prince of Darkness. Han har jobbet med Godfatherfilmene, Klute og andre filmer med lav lyssetting. Det har blitt hans varemerke. 18 minutter.

New interview with Jon Boorstin, assistant to Pakula on The Parallax View: Boorstin ble assistent til Pakula på filmen, og ble tatt under fotograf Willis sine vinger. Her snakker han om problemene rundt innspillingen av filmen. Manusforfattere var i streik, og de måtte skrive manus selv samme dag som scenen skulle filmes. Dette er arbeidsforhold Pakula blomstrer i. Andre hater det. 15 minutter.

An essay by critic Nathan Heller and a 1974 interview with Pakula: Veldig fint essay av Heller, som går i dybden på hva parallax view egentlig er. Han snakker fint om hvordan Pakula/Willis sine bildeutsnitt deler opp bildet i mindre deler, setter stengsler mellom personer. Pakulaintervjuet er kjempefint. Han er så åpen på hva han forsøker å få til, og hvordan han gjør med filmatiske virkemidler.


The Elephant Man

The Elephant Man (Criterion nr.1051) (Blu-ray)

 

USA – 1980 – David Lynch (svart-hvitt) –123 minutter – Historisk drama, sann historie

Om å se mennesket

Nivå 1 (uten spoilers)

Dette er historien om Joseph Merrick, som faktisk levde i England på slutten av 1800-tallet. Han ble kalt elefantmannen på grunn av groteske deformiteter som kan lede tankene til en elefant. Hodet har abnorme utvekster som gjør det tre ganger så stort som et vanlig hode, og høyre arm er deformert. Huden har likheter med elefanthud. Da filmen starter «eies» han av driveren av et freak show. En lege hører ryktene om elefantmannen og oppsøker showet.

Nivå 2 (med spoilers)

NRK har hatt en TV-serie om mennesker med forskjellige utfordringer som heter «Ikke spør om det». Utfordringene kan være knyttet til yrke, legning, hudfarge, religion, sykdom osv. Hva tenker mennesker med Downs om hvordan de møtes av andre? Hva er riktig måte forholde seg til en kortvokst person på? Kan mennesker i rullestol ha sex? Serien har vært en øyeåpner om ting man kan ha lurt på, men aldri turt å spørre om.

Litt beslektet er The Elephant Man. Filmen viser oss et menneske som møter mange fordommer, et menneske med akkurat de samme drømmene og behovene som vi alle har. Akkurat slik som menneskene i NRK-serien. John Merrick (John Hurt) blir ikke sett på som et menneske, mer som et dyr på utstilling. Det går så langt at han faktisk må si disse ordene til en mobb som jager etter ham på en togstasjon, til han er fanget i et hjørne på en urinal. Han er ikke et dyr, han er et menneske. Denne hendelsen skjedde i virkeligheten i Joseph Merricks liv. Legen som behandlet elefantmannen kalte Joseph Merrick for John Merrick i boken sin, muligens for anonymitetshensyn. Filmen har valgt å bruke dette navnet videre.

Joseph Merrick ble bare 28 år gammel. Vi vet egentlig ingenting om bakgrunnen hans, men John Hurt fant det naturlig å bruke en middelklasseaksent på ham. Merrick viser seg jo å være en stor tilhenger av teater, selv om han aldri har vært i teatret. Han er også glad i litteratur, så det føles jo rimelig. London Hospital tar egentlig ikke inn pasienter som ikke kan kureres, men det ble gjort et unntak i Merrick sitt tilfelle. Han endte opp med permanent opphold der, med to rom til disposisjon.

Det er flere mennesker som jobber hardt for at Merrick skal få et så verdig liv som mulig. Treves hjelper Merrick å trene opp diksjon, mrs. Kendal introduserer ham for teateret, pleier på sykehuset steller ham i det daglige. Sakte, men sikkert ser vi Merrick få selvtillit og et mer normalt liv. Noen tilbakefall oppstår, spesielt er det sårt å se vaktmesteren organisere betalte «forestillinger» med elefantmannen på natterstid på sykehuset. Fulle og sensasjonslystne pubgjester får omvisning inne på «monsterets» rom. Og ikke alle høytstående gjester er like fordomsfrie som de ir inntrykk av.

Måten Merrick dør på i filmen er rørende og trist. Han har fått verdigheten sin tilbake og føler seg nå akseptert som et menneske for første gang i sitt liv. Siden han er et menneske like god som alle andre, vil han også sove som alle andre. Tidligere har han alltid sovet sittende, med det tunge hodet hvilende på et bord. Nå vil han også sove på ryggen. Det fører til hans død. Det er trist at han døde så tidlig, men han døde lykkelig og akseptert. I virkeligheten fant de ham død på sengen, men liggende på tvers. Allikevel synes jeg det er et vakkert grep filmskaperne har tatt, som virkelig får frem den reisen Merrick har gjort i livet sitt.

Legen som arbeidet på London Hospital og først ble klar over tilfellet elefantmannen, var Frederick Treves (Anthony Hopkins). Til å begynne med var det medisinsk fascinasjon som drev ham og fikk ham til å kjøpe Merrick fri fra freak showet. Senere utviklet forholdet mellom ham og Merrick seg til et sterkt vennskap. I filmen ser vi at han viser fram Merrick for andre leger i et auditorium, og presenterer ham i lite flatterende vendinger. Men senere skal han ta Merrick med hjem til sin kone og drikke te. Det er en veldig sympatisk og inkluderende gest. Det er første gang Merrick har blitt behandlet med respekt.

Verdigheten til John Merrick er historien i filmen. Det er en film om nyanser, om opplysning og at ting ikke er slik de ser ut som. Det er en film om toleranse, om raushet og om se mennesker bak det ytre. Derfor er det forstemmende at filmstudioet ikke ante hvordan de skulle markedsføre filmen. De avslørte seg selv grundig da de uttalte at «det er vanskelig å få solgt inn en monsterfilm i dag».

David Lynch hadde opprinnelig tenkt å lage elefantmanndrakten selv, men det viste seg at han ikke hadde forutsetningene for å få det til. Masken måtte kunne følge skuespillerens munn og øvrige ansiktsbevegelser, og det krevde en helt annen og profesjonell kunnskap. Produsenten hentet inn verdensledende innen make-up effects, Christopher Tucker, og resultatet ble så godt at det på sikt førte til en egen Oscarkategori for slikt arbeid. Lynch og teamet dro ned på London Hospital Museum og fikk, tro det eller ei, låne en gipsavstøpning av elefantmannen selv. Hår sto faktisk fremdeles fast i gipsen. Etter 6 uker var modellen klar, et arbeid som kanskje burde ha tatt 6 måneder.

The Elephant Man både er og er ikke en typisk Lynchfilm. Den har flere av trekkene vi forbinder med Lynch om vi tenker Mulholland Drive, Lost Highway, Wild at Heart, Blue Velvet, Inland Empire og Fire Walk With Me. Spesielt på lyddesignsiden, men også i visse stemningsskapende sekvenser. Scenen på begynnelsen av filmen, hvor vi ser Merricks mor i kontakt med elefanten, vekker assosiasjoner til Eraserhead eller Lost Highway. Allikevel må det sies at The Elephant Man er en streitere film enn disse, og har mer til felles med den Lynch vi ser i The Straight Story. Historien er fortalt ganske så rett frem, kronologisk og med lite eksperimentelle sekvenser.

I Japan ble filmen stor. Barn løp rundt og lekte med papirposer over hodet og ropte elefantmann, elefantmann! John Hurt jobbet samtidig på Heaven’s Gate. Bare prologen til den filmen kostet like mye som hele The Elephant Man (men så slo den studioet sitt konkurs også da…). Hurt forteller at med gode filmer starter jungeltelegrafen i filmlaboratoriet. Noen ansatte der begynner å snakke om at de ser at en veldig god film er på trappene.

På grunn av at dette var en Brooksfilms-produksjon, var det lett å få gode skuespillere med. Og det myldret av gode skuespillere i Lynch sin andre film: John Gielgud, Anne Bancroft, Anthony Hopkins, John Hurt med flere. Lynch var livredd disse stjernene, og nervøs hele filmen. Det var et helvete, men han ville ikke være det foruten. De fleste var snille med ham. Tilliten til ham vokste ettersom produksjonen skred fremover.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Into the Wild, Her og Miracle.

Øyeblikket: Teaterforestillingen som dediseres til John Merrick. Da mrs. Kendal snakker til ham fra scenen, og hele salen reiser seg og applauderer Merrick, kan ikke et øye være tørt. John reiser seg og forstår at alt dette er til ære for ham, et utskudd som har vært foraktet hele sitt liv. Det er et sterkt øyeblikk.

Lyd og bilde

Det er et fint svarthvitt bilde. Kontrasten er spesielt god. Det er litt å gå på i dybden i bildet og detaljene. Filmen har ingen skader som jeg kan se, og nærbildene er strålende. Formatet er 2.35:1. Lyden presenteres i ukomprimert stereo. Den er fyldig, og Lynch sto selv for lyddesignet. Dermed får vi smakebiter av Lynch sitt foretrukne lydbilde som ofte inneholder lyd fra maskinelt arbeid og andre industrilyder. Dialogen er veldig klar og fin.

Ekstramateriale

Director David Lynch and critic Kristine McKenna reading from Room to Dream, a 2018 book they coauthored: Denne opplesningen tar for seg mye om innspillingen av The Elephant Man. Hopkins var negativ til Lynch, og var vanskelig på settet til tider. Det har han bedt om unnskyldning for i ettertid. Opplesningen er tydelig, og rimelig givende. 70 minutter.

Archival interviews with Lynch, actor John Hurt, producers Mel Brooks and Jonathan Sanger, director of photography Freddie Francis, stills photographer Frank Connor, and makeup artist Christopher Tucker: Denne samlingen med intervjuer og smådokumentarer tikker inn på 140 minutter. Noe bra, noe mindre bra. Det blir også noen overlappende historier som fortelles, og alle gir ikke helt den samme «sannheten». Det er jo interessant i seg selv.

Audio recording from 1981 of an interview and Q&A with Lynch at the American Film Institute: Et rent lydspor. Publikum får anledning til å stille spørsmål til Lynch, og det er veldig interessant. Lyden på publikum kan være utydelig, men Lynch hører vi godt. Hans svar er utfyllende, så vi forstår hva spørsmålet var. 50 minutter.

The Terrible Elephant Man Revealed, a 2001 documentary about the film: Mel Brooks ga Lynch sjansen på sitt nystartede Brooksfilms, men han ville ikke ha navnet sitt involvert. Da kunne filmen tolkes til å være, vel, en Mel Brooksfilm. Mye forskjellig info her, noe overlapper med andre dokumentarer på utgivelsen. 30 minutter.

Joseph Merrick: The Real Elephant Man, a 2005 program featuring archivist Jonathan Evans: Veldig fin kortdokumentar. Merricks tilstand var slik at han måtte bade hver dag, eller utsondret kroppen hans en forferdelig lukt. Han fikk besøk av prinsesse Alexandria en gang, han ble jo på en måte en kjendis. Historien fortelles her av en kurator på London Hospital Museum. 20 minutter.

Trailer and radio spots: Fin trailer. Den starter mørkt og blir gradvis lysere i stemning. 2 minutter og 42 sekunder. Radio spots er kjedelige og kunstige. 1 minutt og 23 sekunder.

Hefte: Excerpts from an interview with Lynch from the 2005 edition of filmmaker and writer Chris Rodley’s book Lynch on Lynch, and an 1886 letter to the editor of the London Times concerning Merrick, by Francis Culling Carr Gomm, chairman of the London Hospital: Godt intervju med Lynch, fra Lynch on Lynch. Det er en serie bøker med kjente regissører, hvor alt som skrives er ting de har sagt selv. Brevet er interessant nok, det forteller noe om hvordan Joseph Merrick ble sett på i samtiden.


Juliet of the Spirits

Juliet of the Spirits (Criterion nr.149)(Blu-ray)

 

Italia – 1965 – Federico Fellini (farger) –145 minutter – Fantasi, drama

Lynch før Lynch

Nivå 1 (uten spoilers)

Juliet er en middelaldrende kvinne som får mistanke om at mannen hennes er utro. Det setter i gang en i prosess for å gjøre opp status i livet hennes. Både ytre sett for å finne ut av hva situasjonen faktisk er og indre sett i hennes måte å håndtere det på.

Nivå 2 (med spoilers)

Ytre sett gjør Juliet det hun kan for å finne ut hva mannen holder på med, gjennom å engasjere privatdetektiver som skal kartlegge mannens bevegelser. Indre sett går hun gjennom en prosess for å lære seg å håndtere det hun lærer. Den indre prosessen skildres gjennom tilbakeblikk i livet hennes, helt fra barndommen av. Som filmtittelen avslører, er ånder del av den indre prosessen. Juliet ser visjoner som ville gjort David Lynch misunnelig. Faktisk tror jeg at Fellini må ha vært en inspirasjon for Lynch gjennom denne filmen. Absurde tablåer er ikke mangelvare. Der hvor Roy Anderssons tablåer er fargeløse og blodfattige, er Fellinis fargerike og kraftfulle. Og vi vet jo alle hvilken stil Lynch foretrekker av disse.

Som en Lynchfilm, er det vanskelig å tolke disse tablåene. Anderssons tablåer er perfeksjonerte, med en klar mening i enhver detalj. Fellinis er overdådige og som hos Lynch, ikke ment å nødvendigvis gi 100% mening. Noe er der bare for stemningen det gir oss som publikum. Fellini påstår at han ikke lager film, han bare avdekker filmen som allerede er der. Derfor kan han aldri svare på hva hans intensjon med en film er, siden han ikke vet hva som skal skapes. Koketteri vil noen si, slik Lynch også svarer veldig svevende om hva hans filmer betyr. Som regel ender man i en situasjon hvor Lynch lar fingrene risle nedover mot hodet sitt, som tegn på at tanker og inspirasjon treffer ham fra universet.

Siden man ikke får noe hjelp fra regissøren til å tolke hva Juliet of the Spirits handler om, er det vanskelig å tolke så mye mer enn jeg gjør i det første avsnittet. Dette er en film som seeren selv må legge mening i bildene. Hva slags assosiasjoner setter bildene i gang hos deg? Hva tror du de forskjellige figurene og tablåene symboliserer? Min tolkning går stort sett ut på den indre reisen Juliet har lagt ut på, som ender i at hun blir trygg i seg selv og står stødig som en egen person. Hun lever ikke lenger gjennom mannen, han trengs ikke for at hun skal gi mening i verden.

I Juliets spirituelle reise inngår seanser med synske. Åndene banker sine svar i en noe populærspiritistisk seanse. Den inngår nærmest som underholdning i en festlig kveld. Kontakt med åndene er den siste trenden blant de privilegerte. Senere skal åndenes stemmer veilede Juliet. De forteller henne hvem hun skal høre på. Juliet forstår at åndene ikke eksisterer, men hun flykter allikevel inn i en fantasiverden. Er det en psykose? Noen ganger må man søke trøst i en fantasiverden for å takle den virkelige verden.

I den ytre reisen for å få oversikt over sin ekteskapelige situasjon, er det tydelig at det er flere som vet om utroskapet. Men deres råd er alltid fordekt kritikk av Juliets atferd. Kan ikke hun behage sin mann? Hva kan hun gjøre så han ikke tvinges til utroskap? Dette er en mannsverden. Juliet oppsøker hjemmet til elskerinnen Gabriella. De prater på telefonen, men Gabriella viser ingen forståelse eller anger. Hun vil ikke engang avbryte gjøremålet sitt og komme hjem. Så Juliet venter til langt på natt i Gabriellas leilighet.  I brytningen mellom den indre og ytre reisen plasseres det psykososiale rollespillet. Juliet sine problemer projiseres gjennom andre mennesker. Og filmen er stappfull av eksentriske bipersoner som frister Juliet og illustrerer hennes dilemmaer.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Lost Highway, Santa Sangre og Inland Empire.

Øyeblikket: Da jeg virkelig så Fellinis påvirkning på David Lynch. I en salong hvor Juliet har vandret i et spiritistisk miljø, ser vi fantasifigurene stå oppstilt i et tablå som snytt ut av Lynchfilm. Det var en øyeåpner.

Lyd og bilde

Bildeformatet er 1.85:1. Det er et OK bilde, fint, men uten den helt store detaljrikdommen og dybden. Fargene er sterke og klare. Lyden er litt skarp og noe forvrengt i klangen. Som vanlig er lyden lagt på etterpå, med dertil resultat hva synk angår.

Ekstramateriale

Toby Dammit: En kortfilm på 43 minutter av Fellini. Terrence Stamp spiller hovedrollen som en kjent engelsk skuespiller som er veldig herjet. Den har visse likheter med Juliet of the Spirits og det ser ut som Laura fra Juliet of the Spirits også er med i denne filmen.

Fellini – a director’s notebook: En film som ble restaurert i 2019. Dessverre er det et grusomt dårlig bilde. Lyden er også svak. Jeg klarer ikke å høre dialogen, og filmen er ikke tekstet. Jeg skjønner ingenting. 52 minutter.

Fellini letter: Et brev over 4 sider fra Fellini til regissøren av dokumentaren om hva resultatet kan/bør være.

Essay: Denne utgaven er fra den vidunderlige boksen Essential Fellini, som fort kan være den flotteste Criterionutgivelsen noen gang. Her er en samlebok med alle essayene, men man må lete litt her og der for å finne det som hører til filmen man vil lese om. Er nok mer egnet av å leses fra perm til perm. Jeg fant noen hint angående tolkningen av Juliet of the Spirits.

Zoom on Fellini: Et 33 minutters segment fra et italiensk TV-program. Det filmes over skuldrene på Fellini mens han lager en ny film. Den filmen er Juliet of the Spirits. Vi ser Fellini instruere skuespillere, diskutere kostymer og make-up. Han har sine utbrudd, men det er nok mer for effekt enn ekte sinne. Fellini kunne kreve øving og filming opp mot 16 timer om dagen. Kravstor regissør som kan summeres opp gjennom utsagnet den mest uskyldige av kyniske menn. Settet på Juliet of the Spirit var et karneval. Innspillingen var som en Fellinifilm i seg selv.

Familiar Spirits: Fellini føler seg som mor, far, onkel og tante til filmen. Han pleier å åpne et kontor i byen ved start av prosessen. Alle kan komme og prate med ham, dette annonserer han i lokalavisen. Ikke bare skuespillere kommer, men alle slags gale typer. Disse samtalene inspirerer ham. 21 minutter.

Trailer: Stillbilder som glir over i hverandre med kaotisk musikk. Veldig originalt! To minutter og 32 sekunder.


Detour

Detour (Criterion nr. 966) (Blu-ray)

USA – 1945 – Edgar G. Ulmer (svart-hvitt) –69 minutter – Film noir, kriminal

Fatal omvei

Nivå 1 (uten spoilers)

En mann ved navn Al Roberts haiker på vei til sin kjæreste i Los Angeles for å fri til henne. Men bilføreren dør av hjertestans underveis. Siden han faller ut av bilen og slår hodet i en stein, tør ikke Roberts melde det til politiet. I stedet tar han bilførerens identitet og fortsetter turen. Det skulle han aldri ha gjort. Da han tar opp en ung kvinnelig haiker, er helvete løs.

Nivå 2 (med spoilers)

Detour fortelles i tilbakeblikk. Vi ser Al Roberts sitte på en kafe og fortelle oss sin historie. Han var en ganske OK barpianist som var sammen med sangerinnen. Han er negativ til framtiden, hun er den positive. Allikevel ønsker han at de gifter seg, og hun sier ja. Så ombestemmer hun seg. Hun vil de skal ha livet mer på stell, og hun vil dra fra Al for en periode og prøve lykken i Hollywood.

De har et avstandsforhold en stund, til han ikke takler det lenger. Han ringer henne og sier han er på vei til Los Angeles. De blir enige om at de skal gifte seg der. Han tar tommelen fatt.

Etter en god stund uten haik, klaffer det skikkelig. Haskell plukker han opp, og han skal helt til Los Angeles. Livet ser lyst ut for Al. Haskell forteller om en jente han tok opp som haiket, men som viste seg å være sprø. Han hev henne ut av bilen etter at hun klorte opp hendene hans. Han tar stadig noen piller mens de kjører, uten at Al legger så stor vekt på det. Haskell sier at han rømte hjemmefra for 16 år siden, og aldri har sett faren siden. De bytter på å kjøre, og da Al må stoppe for å få opp toppen under regnværet, forsøker han å vekke bileieren. Da det ikke lykkes, går han rundt til passasjersiden og åpner døren. Haskell faller ut, død, og lander med hodet på en stein. Det ser ikke bra ut.

Panikken tar Roberts. Han kommer fort fram til at han har en dårlig sak. Det beste vil være å skjule liket, ta identifikasjonspapirene til Haskell og kjøre videre. Litt penger følger med. På en bensinstasjon ser han Vera haike. Han inviterer henne med, og det tar ikke lang tid før helvete i gang. Hun sitter taus i et par minutter før hun hogger til. Hun har forstått at han ikke eier denne bilen, for den har hun haiket med før. Vera er kvinnen som Haskell kranglet med. Hun tar kontrollen med en gang, og truer med å angi Al. Men egentlig er hun ute etter å ha makt, og eventuelt tjene på dette. Al Roberts blir så paff over å bli avslørt at han lar Vera kjøre over seg. Han er livredd for at hun skal angi han.

De tar inn på motell som ektepar. Hun styrer alt, samtidig som hun legger seg etter ham. Men her klarer han å stå imot. Al vil dumpe bilen, men Vera påpeker at det er dumt. En forlatt bil vil igangsette etterforskning. Det beste vil være å selge bilen til en bilforhandler. En handel er nesten avtalt da Vera avbryter hele handelen. Hun har funnet noe i hanskerommet som forandrer alt. Gamle Haskell er rik og ligger for døden. Hva om Al gir seg ut for å være Haskell og arver alt? Al får henne fra den vanvittige planen. Men det forsurer tilværelsen deres ytterligere. Vera ser ikke ut til å ha noe å tape, så hun eskalerer konflikten til det punkt at hun truer med å ringe politiet. Hun stormer inn på soverommet, god og full. Hun rekker å løse døren, og Al blir fortvilt. Kanskje kan han slite av telefonledningen som ble klemt i døren? Han trekker alt han kan. Inne på soverommet har Vera fått ledningen rundt halsen, og da Al trekker til ble hun kvalt. Al er nå involvert i to dødsfall og det ene er et drap, begått av ham selv.

Da han er tilbake i kafeen og historien er up to date, er det en mann i eksistensiell krise vi ser. Han har ingen identitet, han er en morder og han er i stor fare for å bli fakket. Skjebnen vil straks peke sin store, nådeløse finger på ham, og politiet vil finne ham. Filmen ender som en typisk film noir, med en protagonist i eksistensialistisk fritt fall.

Detour er en B-film. Men på denne tiden hadde det en annen betydning enn det har i dag. I dag er det en betegnelse på en dårlig film. På 40-tallet betydde det at B-filmen var film nummer to på en «double-bill», altså en film du fikk med på kinobilletten til filmen du valgte å kjøpe billett til. Den filmen var en dyr produksjon, B-filmen var en rimeligere produksjon, og studioene hadde budsjett for begge typer film. B-filmen var en type film hvor regissører kunne utvikle sin profesjon og rykke opp til de store produksjonene. Så det betyr slett ikke at B-filmen var dårlig, her kunne en regissør vise originalitet og kreativitet og lage en super film. Og Detour er eksempel på det.

Edgar G. Ulmer var en regissør som startet sin karriere i Tyskland, en av regissørene som jugde på seg å komme fra Wien, som Otto Preminger og Billy Wilder. Alle var egentlig fra provinsene, men Wien hadde et spesielt interessant filmmiljø på den tiden. Ulmer var kjent for å lyve på seg deltakelse i filmer han ikke hadde noe med å gjøre, enten som assistentregissør eller skuespiller. Men han jobbet faktisk sammen med Murnau og andre store regissører tidlig i karrieren sin. Men ikke på Metropolis, M og The Last Laugh for eksempel.

Ulmer fikk sin sjanse da han fikk tildelt roret på The Black Cat i 1930. Han var litt for kreativ og radikal i regissørstolen, og ble henvist til ytterligere B-filmer. Men The Black Cat er en kjempefilm. Både Boris Karloff og Bela Lugosi spilte hovedrollene i den, ganske nøyaktig delt 50-50. Detour vil allikevel bli stående som hans mesterverk, en film som speiler hans eget liv og karriere. Al Roberts kan gjerne sees som stand-in for Ulmer selv.

Vera er den mest brutale personligheten og oppførselen du noen gang har sett hos en femme fatale på film, det tør jeg love. Vanligvis er de vakre og innsmigrende, så uskyldige at du ikke klarer å tro at de har tenkt ut de lumske planene de faktisk har. Og aldri i livet om de vil stikke en kniv i ryggen din. Med Vera har du ikke den tvilen. Hun snakker som en havnearbeider, og er så aggressiv som et lemen. Og øynene slår lynglimt omtrent hele tiden. Så her kan hun nesten ikke overraske negativt.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Double Indemnity, Out of the Past, D.O.A og They Won’t Believe Me.

Øyeblikket: Kvelningen av Vera. En spesielt fuktig natt på motellrommet krangler Vera og Al om veien videre i sin svindelkarriere. Vera truer med å ringe politiet, og Al tror det er en bløff. Men en godt beruset Vera drar den helt ut. Hun later som hun gir seg, og i et rolig øyeblikk springer hun inn på soverommet med telefonen, og låser døren. Hun tar en piruett før hun dumper ned på sengen med telefonen. Telefonledningen ligger rundt halsen hennes. Det har den observante seer fått med seg. Så klippes det til Al ute i oppholdsrommet. Han tenker at han må slite over ledningen for å bryte forbindelsen. Han tar spenntak og trekker i ledningen. Han klarer ikke å slite den over, men som vi skal se klarer han å kvele Vera i prosessen. Da han kommer inn på soverommet, ser han Vera ligge død på sengen. En overraskende og original scene. Al sitter opp til halsen i trøbbel.

Lyd og bilde

Bildeformatet er 1.37:1. Bildet er så godt vi kan håpe på en B-film fra 1945. Noen scener er litt sløve i skarphet, men alt i alt er det meget god kontrast, gode detaljer i nærbilder og en rimelig fin dybde i bildet. Lyden er OK, i ukomprimert mono.

Ekstramateriale

Edgar G. Ulmer: The Man Off-Screen, a 2004 documentary featuring interviews with actor Ann Savage and filmmakers Roger Corman, Joe Dante, and Wim Wenders: John Landis er også veldig til stede i denne dokumentaren, selv om han ikke nevnes i ingressen. Han er faktisk den som kanskje snakker mest. Må være en forglemmelse. De snakker om Ulmer som en regissør som inspirerte andre og yngre regissører til å få mest mulig ut av et lite budsjett. Han var veldig ambisiøs og sprengte rammene for hva en B-film kunne være. Han fylte filmene med kulturelt innhold og brukte mange kunstneriske grep som andre ikke gjorde. Filmen ble skutt på 14 dager, Ulmer hevdet 6 dager. Det kan være sant eller usant. Ulmer snakket ikke alltid sant, på den andre siden ble noen ganger opptaksdager ført over til andre og større filmer. Ulmer ventet alltid på en ny sjanse, men havnet etter hvert tilbake i Europa hvor han laget dårlige filmer. Forsvant litt på 50-tallet. En 75 minutters dokumentar av sånn passe kvalitet.

New interview with film scholar Noah Isenberg, author of Edgar G. Ulmer: A Filmmaker at the Margins: Et greit videoessay med biografen til Ulmer. Reisen fra øst til vest, viser hvordan Roberts mister seg selv på veien. 21 minutter.

New program about the restoration: Restaureringsgruppen fant en god print i Belgia, men der var undertekstene brent inn i printen. Ved hjelp av en annen god print, klarte de å samkjøre dem til å skape en ny print uten undertekster. Dette var bare mulig med helt ny teknologi. Godt samarbeid mellom arkivinstitusjoner i USA, Frankrike og Belgia muliggjorde resultatet jeg nå har sett gjennom The Criterion Collection. Slike samarbeid er av helt ny dato. 11 minutter lang dokumentar om restaureringen.

Janus Films rerelease trailer: En trailer på ett minutt og 32 sekunder. Bruker fortellerstemme. Mørk og dyster, spiller på at det er en typisk film noir.

An essay by critic and poet Robert Polito: Et veldig langt og godt essay, som fokuserer på produksjonen og forholdet til boken. Men lite om tolkning av historien, som kan føles som en nedtur.

 


Betty Blue

Betty Blue (Criterion nr.1002) (Blu-ray)

Frankrike – 1986 – Jean-Jacques Beineix (farger) –185 minutter – Drama, psykisk lidelse, kjærlighet

Uten grenser

Nivå 1 (uten spoilers)

Betty og Zorg møtes og får straks et heftig og erotisk forhold. Han bor og jobber i en bungalowlandsby. Etter bare en uke står Betty på døren etter å ha mistet jobben sin. Hun trenger et sted og bo, og flytter inn med Zorg. Det ville kjærlighetslivet fortsetter, og Zorg får gradvis se Bettys trøblete personlighet bak det usedvanlig vakre ytre. Bettys ukontrollerbare temperament får store konsekvenser for dem begge.

Nivå 2 (med spoilers)

Zorg blir tydelig grovt utnyttet av sjefen sin, som er rett og slett en drittsekk. Han lar aldri en sjanse gå fra seg til å påpeke makten han har over Zorg. Han eier arbeidskraften hans og bungalowen han bor i. Da Betty flytter inn med Zorg, forlanger han at de to skal male 500 bungalower. Hun uten lønn. Betty og Zorg er veldig forskjellige i måten de står opp for seg selv. Han er konfliktsky, og går med på altfor mye. Betty tar ikke dritt fra noen som helst. Så vi har en film hvor en mann forteller historien om en kvinne som er alt han ikke er.

Hun reagerer med rette på at huseieren kommer inn i huset deres som han vil, og står og stirrer på det nakne paret i senga. Da hun forstår at det ikke var èn bungalow de skulle male, men 500, heller hun et spann maling over bilen hans. Senere skal hun kaste ham ned fra verandaen. Hun avslutter oppholdet deres i bungalowlandsbyen med å kaste alle tingene deres ut av vinduet før hun tenner fyr på hele bungalowen. Hun har tatt vare på det aller viktigste, og de setter kursen mot Paris. Der kan de bo hos en venninne.

Betty er avhengig av å kunne beundre kjæresten sin. I det forholdet ser ut til å havarere i bungalowen nettopp på grunn av hun ikke finner noe å beundre hos Zorg, finner hun notatbøkene hans i en eske. Dette er en roman han ønsker å skrive. Hun sitter hele natten og leser, og blir voldsomt imponert. Det å få denne romanen utgitt blir hennes livsprosjekt. Her ser vi en av de fine sidene av Betty. Hun legger ned en voldsom jobb ved å maskinskrive notatene, og kontakter alle forlag i Paris.

I Paris skal Bettys psykiske lidelse eskalere. Vi får aldri vite hva slags diagnose hun har, men jeg gjetter på bipolar lidelse. Hennes type innebærer psykoser, utagererende og voldelig oppførsel, og til slutt selvskading. Det ender med at hun stikker ut sitt eget øye og havner på sykehus, reimet fast i sykehussenga. Før vi kommer dit i fortellingen, har hun angrepet en restaurantgjest med gaffel og kuttet en forlagsredaktør i ansiktet. Han hadde refusert Zorgs roman.

Det er når de flytter til en liten landsby og driver en pianobutikk at det helt går over styr. De er lykkelige når Betty viser Zorg en graviditetstest som er positiv. Men Betty tar en oppfølgingstest senere, som er negativ. Da starter nedturen på ordentlig. Selvskadingen eskalerer, og det blir flere dramatiske episoder. Vi forstår at dette ikke ender godt. Når Betty er tungt medisinert i sykehussenga etter å ha stukket ut øyet sitt, får ikke Zorg kontakt med henne. De sverget en gang at de aldri skulle la kjærligheten deres ta slutt. Derfor avslutter Zorg livet hennes ved å kvele henne med en pute.

Betty Blue er en perfekt film for unge mennesker i 20-årene. Den ville, overskridende kjærligheten med to vakre mennesker må føles veldig tiltrekkende og inspirerende. Betty er blendende vakker, og ble et sexsymbol over natten. Alle 20 år gamle gutter som så denne filmen på 80-tallet måtte bli forelsket i henne. Jeg vil nok si at dette er en type film som unge menn vil sette på sin 10 på topp liste, sammen med Fight Club, Matrix, True Romance, The Fifth element, Leon osv. Jeg var selv en av dem. En slik liste man vokser fra når man blir eldre, selv om det er gode filmer. Det er bare det at det finnes så mye bedre der ute når man med alderen utvider horisonten sin. For Betty Blue er ikke like perfekt som den var da man så den som ung, og det er andre aspekter ved historien som nå er mer interessant. Først og fremst utviklingen av sykdommen og dynamikken mellom Zorg og Betty som par. Hennes valg styrer hans liv fullstendig.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Natural Born Killers, De Elskende på Pont Neuf, Bad Timing, Blue is the Warmest Colour og The Unberable Lightness of Being.

Øyeblikket: Jeg kunne valgt den triste avslutningen, hvor Zorg avslutter Bettys liv. Jeg velger heller en scene som viser hvorfor Zorg og vi som ser filmen er så betatt av den vakre Betty. Det er tross alt disse bildene vi vil huske filmen for. Betty har lest alle notatene til Zorg, og funnet noe hun kan beundre ham for. Da han kommer hjem fra jobb, har hun ryddet, laget god mat til dem, og stråler. Kjærlighet er ikke betingelsesløs, vi trenger å beundre partneren vår for å kunne elske. Og Betty kan å elske. Her er hun øm, sexy, lykkelig og sjarmerende. Slik vi håper hun alltid kan være.

Lyd og bilde

Denne blurayen overgår ikke en veldig god DVD. Den har en spesielt forsterket fargekoloritt, og fargene blør litt til tider. Jevnt over mangler det gode detaljnivået og dybden i bildet. Det er et godt bilde, men ikke supert som en bluray kan være. Bildeformatet er 1.66:1. Lyden er bedre, og den vakre musikken kommer fint fram. Dialogen er klar. Lydformatet er ukomprimert mono.

Ekstramateriale

Blue Notes and Bungalows, an hour-long documentary from 2013 featuring Beineix, actors Jean-Hugues Anglade and Béatrice Dalle, associate producer Claudie Ossard, cinematographer Jean-François Robin, and composer Gabriel Yared: I denne dokumentaren på 64 minutter fortelles det om prosessen med å finne de to hovedrollene. Fotografen forteller om den spesielle filmtypen de valgte, og hvordan de manipulerte den ytterligere for å få enda mer farge i den. Interessant nok foretrakk skuespilleren som spilte Zorg den korte versjonen av filmen. Det gjorde også produsenten. Fotografen og regissøren foretrekker den lange versjonen, som denne omtalen handler om. Filmen ble nominert til 9 franske Oscars, men vant kun en. For filmplakaten.

Making of “Betty Blue,” a short video featuring Beineix and author Philippe Djian: Her får vi vite litt om forfatteren, Philippe Dijan. Han forteller at Betty er satt sammen av ulike sider ved kvinner han har kjent. 13 minutter.

Le chien de Monsieur Michel, a short film by Beineix from 1977: En kortfilm av Beineix som handler om en fattig mann som later som han har en hund. Slik får han gratis kjøttrester fra en slakter, som han spiser selv. Men etter hvert blir naboene i blokken for nysgjerrige på hunden. Han må bjeffe fra leiligheten og lage fotspor i trappene for å overbevise dem om at han faktisk hund. 16 minutter.

French television interview from 1986 with Beineix and Dalle: Greit program hvor regissøren og Beatrice Dalle som spiller Betty blir intervjuet. 8 minutter.

Dalle screen test: Intervjues for å se henne snakke. Hun forteller om ekskjærester, modelljobber og slikt. 8 minutter.

Trailers: To trailere. Den første er kreativt klippet hvor bilder som ikke hører sammen i filmen settes opp mot hverandre. Den andre er mer dramatisk og sexfokusert.

An essay by critic Chelsea Phillips-Carr: Godt essay om produksjonen, boken, mottakelse og rennomè.


The Story of Temple Drake

The Story of Temple Drake (Criterion nr.1006) (Blu-ray)

USA – 1933 – Stephen Roberts (svart-hvitt) –71 minutter – Film Noir, Hevn, Moral, Kvinnekamp

Menn som rovdyr

Nivå 1 (uten spoilers)

Temple Drake er en festglad jente, som ofte dater flere menn samtidig. Hun har fått seg et rykte som løs på tråden, men velger å leve livet sitt på sin måte. Hun er også barnebarn til dommer Drake i småbyen. En ung advokat, Stephen, ønsker å gifte seg med henne, men hun vil ikke det. Han blir for kjedelig for henne.

Nivå 2 (med spoilers)

Denne filmen er laget og foregår under forbudstiden i USA (1920-1933). Det var ikke lov å produsere, importere, omsette eller transportere alkohol i denne perioden. Da dukker selvfølgelig et illegalt marked opp, et marked en kar som Al Capone slo seg opp på. Hjemmebrennerne ble kalt bootleggers, som brant og fraktet brennevin til illegale barer.

Filmen starter med at vi ser Temple i situasjoner med forskjellige beilere, som hun avviser etter en lang kveld på byen. Hun er populær, men har overfladiske forhold med flere siden hun er fri og singel. Denne viltre oppførselen fører til dårlig rykte og sladder, vist oss gjennom skriblinger på toaletter og sladder blant innbyggerne i byen.

Neste kveld blir Temple og drikkekompisen Toddy lei av et formelt selskap og drar videre mot en illegal bar. Toddy er rimelig beruset allerede, og mister kontroll over bilen. Ut av veien, inn i skogen og på taket. Temple og Toddy blir slengt ut av bilen, men er uskadd. Det er ikke bilen. Et par lokale figurer; Trigger og Tommy, dukker opp, og tilbyr dem å være med opp til det gamle plantasjehuset. Temple er veldig usikker på dette, men en full og ukritisk Toddy blir straks med. En mann trenger ikke å hele tiden vurdere risiko på samme måte som en kvinne på denne tiden. Oppe ved huset nøler Temple lenge etter at Toddy har gått inn til en brokete forsamling av bootleggere. Men regn og torden tvinger en lettkledd Temple inn. Det er en kvinne i huset fra før, Lees kone Ruby. Hun forakter fine kvinner som Temple, men beskytter henne mot mennene allikevel.

Når en vakker, ung kvinne som Temple kommer inn blir hun straks revet ned på fanget til Van, en brutal bootlegger. Husets herre, Lee, får han fra det. Men det betyr ikke at han ikke kunne tenke seg Temple for seg selv, og kona Ruby må konstant holde et øye med ham. I bakgrunnen sitter den farligste av alle bootleggerne, Trigger. Han er en psykopat og som vi senere skal se, drapsmann. Mennene i huset oppfører seg som rovdyr rundt et byttedyr. Van slår ned Toddy da han i nesten døddrukken tilstand forsøker å beskytte Temple.

For å beskytte Temple lar Ruby henne sove på sitt rom, sammen med seg. Temple er livredd og vet at mennene kommer til å komme i løpet av natten. Først kommer Van, så kommer Trigger. Begge gangene jages de vekk av Tommy, en snill men tilbakestående ung mann. Ruby finner det best å flytte Temple til låven. Tommy setter seg på utsiden og passer på. Det skal ikke hjelpe, for Trigger dreper Tommy og voldtar Temple der. Så tar han Temple med seg til et rom han disponerer på en bordell. I bilturen dit ser vi at Temple er traumatisert og apatisk.

Denne sekvensen på den nedlagte plantasjen er et mesterverk i stemning og foto. Dette er en gammel film fra 1933, men råheten og kynismen som ligger i luften er ubehagelig selv i dag. Det hviler en følelse av fare i hele huset, ingen steder er trygge for Temple. Filmen stiller seg tydelig på Temples side, og makter å la oss kjenne på hennes redsel og hjelpeløshet alene om natten i et hus med folk som vil henne vondt. Hun er fysisk underlegen, trøtt og kald, og har ingen som virkelig kan beskytte henne. Lave kameravinkler, lange skygger, i det hele en ekspresjonistisk stil med mange originale lyskilder bidrar til uhyggen. Lyn flerrer himmelen, torden drukner dialog som blir for vågal. Hadde ikke denne filmen blitt tatt ut av sirkulasjon når det nye sensursystemet trådte i kraft i 1934, ville dette sekvensen vært sett på som et høydepunkt fra tidlig 30-talls film. Det er noe av det beste jeg har sett innen atmosfæreskaping noen gang. Intenst. Faretruende.

Fra 1929 til 1934 varte perioden som ble kalt Pre Code Era. I denne perioden dyttet Hollywood litt på grensene for hva som kunne vises på film. The Story of Temple Drake er et utmerket eksempel på en film fra denne perioden. The Motion Pictures Production Code (Hays Code) kom ordentlig i gang 1.juni 1934. Da kom mange regler som måtte følges, uten godkjennelse ble ikke filmen lansert på kino. Reglene dekket respektfull fremstilling av autoriteter som de geistlige, til seksualmoral hvor minst en av partene i en seng måtte ha en fot på gulvet. Banning, nakenhet, narkotikabruk, fødsler, sexhygiene, hvit slavehandel, seksuelle forhold mellom hvite og svarte osv, skulle ikke vises eller nevnes. Pluss 25 underpunkter til. Filmer som absolutt ikke oppfylte disse kravene, som The Story of Temple Drake, ble da tatt ut av sirkulasjon. Moral kunne diskuteres på film i Pre Code Era, men ikke under Hays Code. Hays Code ble ikke endelig forlatt før i 1968.

The Story of Temple Drake har en slutt som viser sympati med en kvinne med «dårlig» moral, i motsetning til de fleste filmer på denne tiden. Vanligvis straffes slike kvinner i filmene, med å bli voldtatt og gå under, eller at de innser sine feil og reformeres. Ansvaret ligger hos dem. I denne filmen tar Temple ansvar og vitner i en rettssak for å berge livet til en uskyldig mann, men i vitneforklaringen må hun innrømme at hun har blitt voldtatt og at hun festet. Hun innrømmer også å ha skutt Trigger. Ryktet er ødelagt, men Stephen er stolt av henne. Det bør også bestefaren være. Endelig dukker det opp en film som viser kvinner med avslappet seksualmoral som noe annet enn prostituerte og at det faktisk kunne gå bra med dem.

Filmen har små stikk mot hykleriet i storsamfunnet under forbudstiden. Under en diskusjon med Stephen, understreker dommeren viktigheten av å følge loven slik den faktisk er, uansett om man er enig eller ikke. Denne diskusjonen oppstår når Stephen lufter sine frustrasjoner om sine problemer med å ha en svart tiltalt i en rettssak med bare hvite jurymedlemmer. Man må forholde seg til det, sier dommeren og finner fram en flaske og skjenker i en drink til dem. Under forbudstiden!

William Faulkner skrev romanen Sanctuary som filmen er basert på. Romanen fikk rykte som den slibrigste som var skrevet, og tidlige notater under filmprosessen viser at den ble sett på som ikke filmbar. Boken var en kommersiell suksess uansett. I boken finnes ikke den sympatiske holdningen til Temple som filmen besitter, hun er mer lokkende og kynisk. I boken blir hun voldtatt, og det beskrives som om hun liker det. Hun velger også å bli hos Trigger av egen fri vilje. Slik sett følger boken den mer generelle moralske fordømmelsen av slike kvinner i samtiden.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Baby Doll, Scarface, The Most Dangerous Game, Freaks og The Public Enemy.

Øyeblikket: Voldtekten på låven. Tommy sitter utenfor med geværet sitt da Trigger sniker seg inn til Temple. Hun skriker til og Tommy kommer. Trigger dreper ham med kaldt blod, et drap Lee blir siktet for. Trigger tårner over Temple der hun ligger i høyet, med maiskolber i en haug ved siden av. Maiskolbene er et hint til William Faulkners roman, hvor Trigger er impotent og voldtar henne med en maiskolbe. Trigger går mot Temple før bildet går i svart og vi hører Temple skrike.

Lyd og bilde

Litt opp og ned. Stort sett er det kjempebra og uten skader. Noen mørke scener kan være litt uskarpe, men det er ikke mange av dem. God kontrast, og mye arbeid er lagt ned i lyssetting. Gode detaljer stort sett. Strålende bilde til å være en så gammel film, og jeg er lykkelig over at den har berget så bra. Bildeformatet er 1.33:1. Lyden er fin også, ukomprimert mono med klar tale.

Ekstramateriale

New program featuring a conversation between cinematographer John Bailey and Matt Severson, director of the Margaret Herrick Library at the Academy of Motion Picture Arts and Sciences, about the film’s visual style, as well as archival materials relating to its production: Filmen ble laget i en veldig interessant sosial periode. Matkøer, etterkrigseffekt i form av slitasje etter 1.verdenskrig og forbudstid. Folk stolte ikke på forretningsfolk eller politi. De så mer opp til kjeltringene. Kvinnene var de største filmstjernene på denne tiden. Likestillingen vokste fram. Sensuren var allerede til stede i 7 stater, og det ville være krise om hele landet tok til seg den. Da måtte filmer klippes spesielt for alle statene, og konkurs truet. 15 minutter.

New program featuring critic Imogen Sara Smith on the complexity of the film and its central performance by Miriam Hopkins: Filmen var lenge borte fra filmverdenen. Smith snakker om perspektivet filmen tar når det gjelder kvinner som Temple sin posisjon, i motsetning til samtidens holdninger. Filmen fokuserer ikke på kvinnen, men på samfunnet som tillater det som skjer henne. Temple beskrives som en kvinne som kjenner seg selv dårlig. 19 minutter.

New interview with critic Mick LaSalle about the film, censorship, and the Production Code: Dette er en lite sett film. Vi får se to filmeksperter gå gjennom storyboard fra den innledende vurderingsprosessen av boken. Det er rimelig eksplisitte storyboard, for boken er drøyere enn filmen. Filmen var opprinnelig tenkt å hete The Shame of Temple Drake. Ekspertene er i et flott arkiv, og bruker plasthansker når de behandler papirene. 18 minutter.

An essay by critic Geoffrey O’Brien: Veldig, veldig godt essay. O’Brien påstår at plantasjesekvensen hadde vært sett på som et høydepunkt fra 30-tallets filmhistorie om filmen ikke hadde vært tatt ut av sirkulasjon.


The Game

The Game (Criterion nr. 627) (Blu-ray)

USA – 1997 – David Fincher (farger) –128 minutter – Thriller, Mystery

Gjenfødelse

Nivå 1 (uten spoilers)

Nicholas Van Orten er styrtrik, enslig, venneløs og kjølig mot sine omgivelser. Han har en bror som han sjelden ser, Conrad. En dag dukker han opp og vil gi Nicholas en bursdagsgave. Det er ferdig betalt opplevelse hos Consumer Recreation Services som heter The Game. En livsforandrende erfaring, som Conrad selv har forsøkt i London.

Nivå 2 (med spoilers)

Nicholas blir nysgjerrig på The Game da han overhører noen klubbmedlemmer snakke om det. Etter en prat med dem, bestemmer han seg for å prøve. Han bruker en hel dag på fysiske og mentale tester hos CRS, noe som han føler som bortkastet tid og noe amatørmessig. Noen dager etterpå ringes han opp av CRS med beskjed om at han ikke har bestått testen, men han skal ha takk for å ha vist interesse. Dette rammer Nicholas hardt, han er ikke vant til å bli avvist. Penger og suksess har alltid gitt han innpass der han ønsker. Derfor lyver han til broren sin og forteller ham at han dessverre ikke har tid til å delta i spillet nå. Det han ikke vet er at spillet allerede har begynt.

Spillet er i ekstrem grad skreddersydd til hver deltager, og målet er å komme ut i andre enden som et bedre menneske. For Nicholas Van Orten handler det om å lære seg å sette pris på livet, og respektere menneskene rundt seg. Hans grunnrefleks i møtet med andre mennesker er nedlatenhet og kynisme. Han bryr seg egentlig ikke om noen andre enn seg selv, i ytterste konsekvens kanskje heller ikke seg selv. Farens selvmord er det eneste vi ser plager ham, visualisert gjennom tilbakeblikk til private filmklipp fra Nicholas sine barnebursdager for eksempel.

Spillet starter med at en dukke ligger på bakken foran trappen opp til huset hans. Den som har lagt den der, må ha kommet seg inn på eiendommen på tross av gjerder, låste porter og alarmsystemer. Dukken ligger forvridd på nøyaktig same sted farens kropp lå da han tok livet sitt ved å hoppe fra taket for mange år siden. Nicholas tar med seg dukken inn, og det viser seg at det er montert et kamera i dukken. CRS ser nå hva Nicholas foretar seg. En nyhetssending på TV blir plutselig til en samtale mellom Nicholas og nyhetsankeret. Vi aner nå hvilken skala CRS opererer på. Og vi ser at Nicholas har store problemer med at han ikke styrer situasjonen. Desperat forsøker han å finne kameraet, først ved å demontere siden på TVen. Da kommenterer nyhetsankeret hva han holder på med. Nicholas er opp mot mektige aktører…

Derfra går det slag i slag, og Nicholas kastes ut i heseblesende situasjoner. Vi sitter med like mange spørsmålstegn som Nicholas, og veksler mellom to forskjellige forståelser av det som skjer. Er det spillet som er i full gang, en harmløs bursdagsgave som gir Nicholas en opplevelse for livet? Eller er det en organisasjon som er ute etter pengene til Nicholas, et altomfattende bedrag? Er han i livsfare når kuler suser rundt ørene, fra noen som virkelig ønsker å drepe ham, eller er det trygt og del av spillet?

The Game er en film med plotvridninger frem og tilbake. Da vi får høre at bankkontoene er tomme, tror vi nok alle at dette handler om et svindelopplegg for å slå kloa i alle millionene til Nicholas. Når vi siden forstår at det hele var et spill, en velment bursdagsgave fra Conrad, er det noen ting jeg vil ta opp. På forhånd vil jeg si at dette ikke er en film som setter realismen i høysetet, det er en film som først og fremst søker å underholde. Filmskaperne innrømmer selvfølgelig selv at vi må legge vekk oppfatninger om hva som er realistisk i scener som hoppet fra CRS-bygningen:

  • Det er null sannsynlighet for at Nicholas skal kunne manipuleres til å hoppe fra nøyaktig den posisjonen han gjør.
  • Ingen kan overleve et fall fra så stor høyde, samme hva du lander i.
  • Det er umulig å kalkulere og treffe i luftputen fra så stor høyde.
  • Jeg vil tro at å brase gjennom et glasstak på den måten, med glass og trelister, ikke kan skje uten skader. Selv om det var spesialglass laget for stunt.

Et annet svakt punkt, sett fra et realismesynspunkt, er skuddene som rettes mot huset Christine «bor» i. Nicholas står foran vinduet da de fyrer løs, så tak og vegger pepres av kuler. De må krype på gulvet mens rommet blir et inferno av kuler og kulehull. Og da de kjører av gårde, skytes vinduene i bilen istykker. Dette er ikke mulig å simulere for CRS, og det virker tilfeldig at ingen blir truffet. I tillegg er det en litt vel stor del av tilfeldigheter som må klaffe for at spillet skal gå videre i riktig retning. Men i rettferdighetens navn skal det sies at mye av dette skyldes at Christine alltid leder vei, og følger en oppsatt plan.

Vi ser i bildet linjer som skal lede Nicholas i riktig retning, det være seg lysrekker eller linjer i interiøret. Det kan også være ganger uten særlig andre valg. Dette er essensielt for CRS og progresjonen i spillet. Det er ikke alltid Christine kan være til stede og dytte ham i riktig retning, så her kommer de underbevisste veivalgene inn.

Nicholas har trekk som vi kan kjenne igjen hos den unge Nicholas på videofilmene fra barndommen hans. Han var egentlig tenkt å være enebarn, og at det var en god venn som skulle gi ham gaven. Men det passet bedre at han var en mann uten evne til å knytte nære bånd som et vennskap trenger, derfor skiftet de Conrad til å være hans bror. Og en bror ville være mer sannsynlig til å kunne overbevise ham til å bli med i spillet.

The Game handler på et dypere plan om gjenfødelse og det å utvikle seg til å bli et bedre menneske. Symbolsk kommer dette tydeligst til syne ved oppstandelsen fra de døde, til en ny tilværelse som fattig. Han står bokstavelig talt opp fra en kiste i Mexico. Fra nå av er han samtidig en hevner, en som skal ta disse folka i CRS. Det er også lett at tankene trekkes mot Prosessen av Kafka, der Nicholas springer rundt i noe som må oppleves som en uforståelig labyrint for ham. Derfra kan man trekke sammenligninger med Hitchcock, for kunne ikke dette egentlig vært en Hitchcockfilm? David Fincher selv sammenligner The Game med 70-tallets The Sting. Og det er nok filmen den har mest til felles med plotmessig.

Michael Douglas er ingen cinefil, han er ikke stolt av at han ikke har sett så mye film. Derfor går han ofte glipp av referanser til andre filmer selv i de filmene han selv spiller i. Men han elsker yrket sitt.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: The Sixth Sense, Panic Room, The Sting, Gone Girl, House of Games, Diabolique, Oldboy og Kammerpiken.

Øyeblikket: Sluttscenen hvor Nicholas Van Orten hopper fra CRS-bygningen mot den sikre død, fortvilt over å ha skutt og drept sin egen bror. Det er grusomt mange etasjer høyt, og på vei ned ser Van Orten ut som en marionettdukke i fritt fall. Så braser han gjennom et glasstak før han lander midt i en enorm luftpute i en restaurant. Der sitter kollegaer og bekjente, klare til å gratulere ham med dagen. Og broren er i live.

Lyd og bilde

Bildeformatet er 2.40:1. Det er en relativt ny film, så ingen overraskelse at bildet er godt. Det har et «dyrt» utseende, dette er ingen billig produksjon. Det er mange mørke scener, men bildet klarer seg utrolig bra. Farger, kontrast og detaljer er topp klasse. Jeg sitter igjen med en visuell følelse av metall og blålig skjær. Lydformatet kommer i to forskjellige versjoner. En kinoversjon med 5.1 surround DTS-HD Master Audio, og en optimalisert hjemmekinoversjon i med 5.1 surround mix DTS-HD Master Audio. Det er denne du skal bruke, det er mer trøkk i den.

Ekstramateriale

Alternate 5.1 surround mix optimized for home theater viewing, supervised by sound designer Ren Klyce and presented in DTS-HD Master Audio: Jeg anbefaler altså dette lydsporet, spesielt tilpasset hjemmekino. Mer trøkk enn standardlydsporet.

Audio commentary by director David Fincher, Savides, actor Michael Douglas, screenwriters John Brancato and Michael Ferris, digital animation supervisor Richard “Dr.” Baily, production designer Jeffrey Beecroft, and visual effects supervisor Kevin Haug: Helt OK kommentarspor. Mest interessant er regissør Fincher og production designer.

An hour’s worth of exclusive behind-the-scenes footage and film-to-storyboard comparisons for four of the film’s major set pieces, with commentary: Storyboardsammenligningen med de ferdige scenene føles litt likegyldig, siden de egentlig er så like. Da er det mer givende med bak kamera sekvensene. Der kan vi få opptil 3 ganger så lange klipp fra innspillingen som den ferdige scenen er på. 48 minutter.

Alternate ending: Van Orten går ut av bygningen, takker nei til taxi og går langs fortauet bort fra oss til han forsvinner i det fjerne. Altså ingen rendezvous med Christine i denne versjonen, som ble droppet.

Trailer and teaser, with commentary: 6 minutter med trailer med forklaring. Teaseren er best, hvor kun en dataanimert marionettdukke gradvis blir mer og mer vill i bevegelsene. En fin metafor for Nicholas i det han mister stadig mer kontroll. Traileren er for fraksjonert. Den hopper fram og tilbake, og det blir for mye action. Pengefolka ville ha det slik, sier Fincher.

A booklet featuring a new essay by film critic David Sterritt: Et essay på det jevne. Trekker en del morsomme paralleller mellom filmer. Ganske langt essay.


The Irishman

The Irishman (Criterion nr. 1058) (Blu-ray)

USA – 2019 – Martin Scorsese (farger) –209 minutter – Mafia, historisk drama

Et gangsterliv

Nivå 1 (uten spoilers)

Jimmy Hoffa, Russell Bufalino og Frank Sheeran. En mektig fagforeningsleder, en mafiaboss og en lojal håndlanger med tette bånd til begge. Her får du historien om dem, og hvordan Jimmy Hoffa døde, basert på boken til Charles Brandt «I heard you paint houses».

Nivå 2 (med spoilers)

Criterion Collection har en avtale på plass med Netflix, slik at Criterion står for utvalgte Netflixutgivelser på fysisk format. Roma var først ute, så fulgte Mariage Story og Parasite, før nå The Irishman ble utgitt i en lekker papputgave. Da venter vi bare i spenning på Okja av Bong Joon-Ho, som jeg virkelig håper Criterion vil velge ut fra Netflixkatalogen.

Vi som har levd en stund, vet en del om saken rundt Jimmy Hoffa. Han var en av USAs mektigste menn i kraft av sin stilling som fagforeningsleder for Teamsters, yrkessjåførene organisert i en sterk fagforening. Han ryktes å ha for tette forbindelser med mafiaen, og var i stadig konflikt med Kennedybrødrene, både president John F. Kennedy og statsadvokat Robert Kennedy. Han støttet Nixon med penger i hans valgkamp. I 1975 ble han sporløst forsvunnet, etter hvert trodd å ha blitt likvidert av mafiaen. Men liket hans har aldri blitt funnet. I Brandt sin bok påstår forfatteren at Frank Sheeran tok på seg ansvaret for Hoffas død. Han og Hoffa gikk inn i et hus i Detroit hvor Sheeran skjøt Hoffa to ganger i bakhodet. FBI fant blod i huset, men klarte ikke å matche det med Hoffas DNA. Det kan muligens skyldes datidens teknologi.

The Irishman er historien om Frank Sheeran som gikk under kallenavnet the irishman. Han starter som lastebilsjåfør som stjeler litt av lasset, og selger det stjålne kjøttet til restauranter. Denne tvilsomme bigeskjeften ender i en arbeidsrettsak, hvor William Bufalino representerer ham. Han igjen er bror til mafiabossen Russell Bufalino, og slik blir Sheeran introdusert til Russell. De husker at de har møttes før, langs landeveien da Russell hjalp Sheeran med motorproblemer. Dette møtet fører til arbeid for mafiafamilien til Russell, og etter hvert som en slags livvakt for Jimmy Hoffa. Jeg føler at det er litt uklart hva Sheeran egentlig blir hyret for av Hoffa, siden han spør Sheeran på telefon om han «paints houses», som er kode for likvideringer. Men antagelig er det andre oppgaver Sheeran blir ansatt for.

Hoffa og Sheeran får raskt et tett og nært forhold, akkurat slik Sheeran og Russell Bufalino har. Dette går bra så lenge Hoffa og Russell går godt overens. Men andre mafiaaktører begynner å gå lei av Hoffas framferd. Sakte begynner også Russell å se at Hoffa er et problem. Han står i skvis. Han forsøker å megle, bruker sitt gode forhold til Hoffa får å dempe ham. Men Hoffa føler seg usårbar, ingen vil tørre å gå etter ham. Til slutt har Russell sett det samme som sine mafiabrødre, og Frank får oppgaven i å roe ned Hoffa. Nå er det Frank som er i skvis. Til slutt er det tydelig for alle at Hoffa ikke kommer til å dempe seg. Uten virkelig å velge side, flyter Frank bare med strømmen som tydelig viser at Hoffa er den svake parten her. Han utfører likvideringen uten egentlig å ha reflektert så mye rundt det. Det er en naturlov, det må bare bli sånn.

Da datteren forstår at det er faren hennes som har tatt livet av Hoffa, bestemmer hun seg for aldri å snakke med Frank mer. Og det gjennomfører hun. Mot slutten av sitt liv ønsker Frank bare å få snakket litt med henne, men det kommer aldri til å skje. Han har alltid prioritert sitt «arbeide», men nå er det ingen andre i live. Som FBI sier når de avhører ham, «det er ingen igjen i live som du kan beskytte. Fortell nå». Allikevel holder han tett. Han er helt alene og helt isolert. Var det verdt det?

Dette er en lang film, ca tre og en halv time. Den er elegant fortalt av en mester i faget. Det er ikke hans beste film, men et veldig godt stykke håndverk og god underholdning. Det historiske aspektet er også interessant, basert på en historie som kan være sann. Det er ingen andre teorier som virker mer plausibel enn denne, så vidt jeg vet. Det er liten grunn til å tro at Sheeran skulle lyve om denne likvideringen, siden han i tilfelle hadde drept en god venn som stolte på ham. Ikke akkurat noe å skryte av.

Filmen har et bakteppe av politikken som foregikk på den tiden. Vi får invasjonen i Grisebukta, Kennedydrapet, samt høyprofilerte gangsteroppgjør som stjal overskriftene den gangen. Hvert tiår har sitt utseende, kanskje vil klesstil og andre faktorer gjøre at man deler inn tiåret i tidlig og sent i tillegg. Scorsese valgte ut det essensielle i sine scener, og da gjorde han grundig. 5 lag med maling på veggene, tunge 50-talls telefoner med lang og høy ringing. Det skulle både se og føles autentisk ut.

I mafiafilmer generelt er det lite fokus på det å bli gammel. Som regel dør de involverte en brå og brutal død. Ingen i dette miljøet forbereder seg på et liv som gammel. I The Irishman havner de som gamle i fengsel eller på aldershjem. Dette perspektivet ble dobbelt gyldig med tanke på alderen på de tre stjernene i filmen. Pacino rundet 80 år, mens Pesci og de Niro var i slutten av 70-årene under innspillingen. Og Scorsese selv er en gammel mann. At livet går mot sitt siste kapittel er noe ingen av de medvirkende eldre herrer kan unngå å reflektere rundt.

Filmen er bygget opp gjennom tilbakeblikk, fra den fatale bilturen Russell og Frank tar til Detroit sammen med sine koner. Bilturen ender i likvideringen av Jimmy Hoffa. Vi får servert historien fra før Russell og Frank møtes, helt fram til i dag og videre til gamlehjemstilværelsen til Frank Sheeran. Der starter også historien i en liten scene. Dermed blir det behov for å vise Robert de Niro, Joe Pesci og Al Pacino som yngre utgaver av seg selv, noe de gjør med digital de-aging. Ofte velges det yngre skuespillere i samme rolle i slike tilfeller, som også gjøres i noen av rollene her, for eksempel Sheerans datter som spilles av to skuespillere blant annet Anna Paquin. Når tidslinjen går andre veien, pleier man å sminke skuespillerne til å se eldre ut.

The Irishman er banebrytende i sin digitale tilnærming. Ved å bruke to ekstra infrarøde kameraer på siden av hovedkameraet, får man datagenererte bilder man kan behandle i ettertid. Her fjernes rynker, hudflekker og hudfolder blant annet, og huden strammes opp. Andre utfordringer kommer til når man skal spille en yngre utgave av karakteren. Mer spenst i steget, rakere holdning, kvikkere bevegelser. Alt dette kunne være en utfordring for disse mennene i sine sene syttiår.

Martin Scorsese er kjent som mafiafilmregissøren, med faktisk har bare 4 av hans filmer tematisk tilknytning til mafia. De er Mean Streets, Casino, Goodfellas og nå The Irishman. Det var overraskende.

Som seg hør og bør i en film på slutten av en mesterregissørs karriere, er det flere hint til tidligere filmer. Håndvåpnene som legges ut på en seng for Frank valg av mordvåpen, speiler scenen i Taxi Driver hvor de Niros karakter skal velge våpen fra våpenkoffertene til selgeren. Et langt trackingshot på gamlehjemmet eller ved likvideringen av Albert Anastasia flytter tankene våre til kjøkkenscenen i Goodfellas.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Goodfellas, Casino, Scarface, The Godfather og Once upon a time in America.

Øyeblikket: Den utrolige kynismen og brutaliteten i likvideringen av Skinny Razor. Han drepes foran sin kone og lille datter på en restaurant, og Frank Sheeran ser det som et pluss at de er til stede. Da vil likvideringen gi kraftigere signaler. Smak på den, det er virkelig en kynisk tilnærming.

Lyd og bilde

Bildeformatet er 1.85:1, og ser strålende ut. Det er ikke så overraskende for en 2019-film. Alt ser bra ut, spesielt er de solrike scenene utendørs flotte. Detaljer og kontraster er fine, med forskjellige fargeuttrykk ettersom tiåret vi er til stede i. 70-tallet er mer dempet i fargene enn for eksempel 60-tallet. Og 50-tallet er, vel, litt femtitalls. Lyden er meget god og fyldig, med klar dialog og kraftige effekter som eksplosjoner og skudd. Lydformatet er Dolby Atmos.

Ekstramateriale

Newly edited roundtable conversation among Scorsese and actors Robert DeNiro, Al Pacino, and Joe Pesci, originally recorded in 2019: Netflix kom på banen med penger og løfte om ingen innblanding i den kreative prosessen. De fire gamle mennene diskuterer The Irishman som en film om nødvendig svik, og om forskjellige regissørers metode. Fin samtale på 19 minutter.

Making “The Irishman,” a new program featuring Scorsese; the lead actors; producers Emma Tillinger Koskoff, Jane Rosenthal, and Irwin Winkler; director of photography Rodrigo Prieto; and others from the cast and crew: Helt grei bakomfilm. Litt typisk. Vi ser scorsese instruere Pacino, blant annet. Det har han aldri gjort før.

Gangsters’ Requiem, a new video essay by film critic Farran Smith Nehme about The Irishman’s synthesis of Scorsese’s singular formal style: Fin dokumentar på 21 minutter. Frank angrer og søker tilgivelse for sine synder. Han forstår fort i en samtale med Russell at han er den eneste som angrer noe som helst…

Anatomy of a Scene: “The Irishman,” a 2020 program featuring Scorsese’s analysis of the Frank Sheeran Appreciation Night scene from the film: Kvelden skal være en feiring for Frank, men egentlig er det en kveld for Jimmy Hoffa og å vise støtte til ham. 5 minutters gjennomgang av scenen.

The Evolution of Digital De-aging, a 2019 program on the visual effects created for the film: 3 kamera montert på en rigg, et vanlig i midten med to infrarøde på hver side for datamanipulering etterpå. Siden skuespillerne ikke nødvendigvis framsto likt i alle filmer fra samme tid, måtte man forsøke å finne det unike uttrykket ved skuespilleren fra denne perioden. 13 minutter.

Excerpted interviews with Frank “the Irishman” Sheeran and Teamsters trade-union leader Jimmy Hoffa from 1999 and 1963: I 6 minutter snakker den ekte Frank Sheeran om likvidering. Paint a house betyr å likvidere noen. I det andre segmentet på 17 minutter får vi se den ekte Jimmy Hoffa i de originale scenene som Scorsese iscenesetter i filmen. Blant annet folkemengdescenen hvor han har på seg den røde lua, og talen til teamsters innendørs. Deretter følger et intervju hvor Hoffa snakker om sin livsfilosofi og arbeid. Han gir vekk mesteparten av lønna si, og noe må brukes for å forsvare seg.

Trailer and teaser: Mer actionorientert enn hva filmen egentlig er. Forteller meg at jo lenger en film er, jo mer kan du manipulere inntrykket du vil formidle. 4 minutter og 28 sekunder til sammen.

An essay by critic Geoffrey O’Brien: Rolig film, små samtaler avgjør liv og død. Godt, jordnært essay om en jordnær film.

 


Code Unknown

Code Unknown (Criterion nr.780) (Blu-ray)

Frankrike – 2000 – Michael Haneke (farger) –117 minutter – Drama, sosial kommentar.

Kommunikasjon

Nivå 1 (uten spoilers)

Et multikulturelt, klassedelt og generasjonsseparert Frankrike sliter med kommunikasjon i år 2000. En krigsfotograf som arbeider på Balkan synes livet er lettere der enn i Paris. Og ingen ser ut til å bry seg særlig om andre enn seg selv.

Nivå 2 (med spoilers)

Michael Haneke er blant et knippe av nålevende regissører jeg følger med intens interesse, sammen med Bela Tarr, David Lynch, Roy Andersson og Joachim Trier. De to første har vel strengt tatt lagt opp.

Som alltid i Hanekes filmer er kommunikasjon og media (indirekte) temaer han tar opp. Kommunikasjon mellom generasjoner, mellom kulturer, mellom klasser og mellom film og sitt publikum. Kommunikasjon må læres for at samfunn skal fungere. Et samfunn hvor grupper er uten evne til å kommunisere, kan ikke ha tillit til hverandre. Dette løftes ofte frem som en betingelse for velfungerende samfunn som det norske, et samfunn hvor vi har tillit til hverandre og til det offentlige. Får du for store forskjeller i levestandard mellom menneskene, vil omgang og kommunikasjon forvitre og tilliten brytes ned.

Så denne ukjente koden i tittelen er altså nøkkelen til å kunne kommunisere med menneskene rundt deg. Filmen består av mange situasjoner hvor partene i en samtale ikke klarer å kommunisere ordentlig. Samtalene hakker, eller det er tydelig at de står for langt fra hverandre. Og grunnen kan ligge i strukturer i samfunnet, som rasisme blant politiet. Det ser vi i mangelen på verbal kommunikasjon fra politiet og tidlig bruk av fysisk makt mot den svarte unggutten, Amadou, på boulevarden. Andre vanskelige situasjoner kan bunne i fastlåste mønstre, som mellom bonden og hans sønn krigsfotografen. De kjenner hverandre, de vet hva den andre vil si, og de har ingen tillit eller håp til hverandre om at noe nytt skal sies. Bonden er naturligvis også faren til Jean, som stikker av fra gården og vil leve et liv i storbyen. Derfor blir dette også manglende kommunikasjon mellom by og land, med tilhørende verdier. Bonden klarer ikke å kommunisere med ord, kun med handling. Så da han dreper alle oksene sine, er det en måte å si at nå er Jean fri til å gjøre hva han vil. Slik kan manglende kommunikasjon få tragiske utfall som her går utover uskyldige som oksene, fordi to mennesker ikke klarer å snakke sammen.

Igjen andre situasjoner kan ha sin forklaring i hva som står på spill, som slåsskampen mellom Amadou og Jean. Anne er redd for at sønnen til samboeren sin skal bli skadet, og vil ikke høre på Amadou. Amadou forsøker å kommunisere sin versjon, både til politiet og Anne, men når ikke fram. Det ender med at han og tiggeren blir tatt med til politistasjonen. Her er det også et element av ironi, for det at Amadou insisterer på at Jean skal beklage til tiggeren, ender med at hun blir utvist fra landet. Mot hennes vilje står Amadou opp for henne, med en effekt som er helt motsatt av hva han ønsket.

Filmen starter og slutter med en symbolsk og enkel versjon av temaet, nemlig en firkantet og digital mangel på nøkkelkode. Her er det enten/eller, ikke som i samfunnslivet mellom mennesker hvor resultatet av å ikke inneha nøkkelen ligger et sted midt mellom. Alt er kommunikasjon, for eksempel er handlingen til Jean overfor tiggeren en måte å kommunisere at han ikke respekterer henne. Da han kaster søppel i fanget hennes, sier han ved handlinger at han føler seg bedre enn henne.

Anne står i leiligheten sin og stryker klær og ser på TV da hun hører skrik og bråk fra naboleiligheten. Hun forstår at det gjelder leiligheten hvor en ti år gammel jente bor. Hun vurderer tydeligvis om hun skal gripe inn, men da lydene stilner skrur hun opp TV-lyden igjen. Mot slutten av filmen ser vi henne i begravelsen til jenta. Igjen et tilfelle av manglende kommunikasjon. Kanskje kunne det at hun hadde  grepet inn og snakket for henne ha avverget dødsfallet. Da hun forsøker å diskutere dette med Georges, toer han sine hender siden dette er «hennes» sak. Han er altså heller ikke så empatisk når det kommer til stykket…

Georges, Annes samboer, jobber for tiden på Balkan med å ta bilder fra krigssituasjoner. Han lever i en tilstand hvor han ønsker å være på det andre stedet til enhver tid, aldri der han er. Så når han kommer tilbake til Anne i Paris, tar det bare noen dager før han lengter tilbake til jobben og Balkan. Han finner livet i Paris mye mer komplisert enn på bygda på Balkan. Han reagerer også på at folk virker så uinteressert i andre, og for å utforske og dokumentere dette fotograferer han passasjerene på T-banen i skjul. Georges er utilpass når han er ute med Annes venner, og havner i diskusjoner med dem. Haneke viser oss ikke hva de diskuterer, kun avslutningen som viser oss at de står langt fra hverandre.

Slik gjør Haneke ofte, han overlater til publikum å fylle inn manglende partier. I Code Unknown skilles scenene med svart skjerm. Hva har skjedd siden sist vi så disse menneskene? Hva har blitt sagt før disse replikkene kommer? Hva har menneskene tenkt og hvorfor har de falt ned på det standpunktet? Disse svarte skjermene minner oss på at vi ser en film, og at vi er publikum. Vi forstår at det vi ser er det en regissør vil at vi skal se. I alle Hanekes filmer er det forholdet mellom publikum og filmskaper, eller media, som er et tema. Sannheten er ikke en sikker verdi som er udiskutabel. Alle bilder som vises, signaliserer en verdensanskuelse og et ønske om manipulering. Haneke skolerer oss i manipulering. Selv en dokumentar manipulerer oss. Om ikke ved hva som vises, så ved hva som ikke vises. Haneke velger ofte å la den viktigste dialogen sies «off-camera», siden en skuespiller i bildet kan distrahere oss fra det som sies.

De døve som dukker opp ved jevne mellomrom i filmen er en kommentar til filmens tema, nemlig vanskelighetene ved det å kommunisere. Filmen i filmen er tatt med for å vise at Anne er en stjerneskuespiller, en vellykket og kjent person. Selve historien i den filmen er en idé Haneke hadde til film om en mann som lokker kvinner i en felle for å ha full kontroll på dem, og se dem dø. Men han fikk beskjed om at den var for lik en film han aldri hadde sett, The Collector, en britisk film som Terrence Stamp spiller i, basert på en roman av John Fowles. Så Haneke puttet historien inn her.

 

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Hidden, Funny Games, Le Havre, My Name is Joe, Naked og mange filmer av Dardennebrødrene.

Øyeblikket: Scenen i Annes leilighet da hun stryker klær. Hun hører det som vi forstår er familievold fra en leilighet hvor det bor barn. Hun skrur ned TV-volumet og vi ser hun vurdere om hun bør gripe inn. Her kommer Binoches dyktighet til sin rett. Scenen har ikke et eneste ord, det er ansiktet hennes som forteller oss alt som foregår i hodet hennes. Hun veksler mellom tanker om å gripe inn eller la det være. Da bråket stilner ser hun det som en anledning til å la situasjonen ligge. Hun skrur opp lyden og stryker videre. Som mange av oss ville gjort…

Lyd og bilde

Glimrende bilde og lyd. Lyden brukes fint, fra velbalansert byliv i gatene til rungende trommer. Dialogen er klar uansett. Lydformatet er 5.1 surround DTS Master Audio. Bildet presenteres i 1.85:1. Fin dybde, gode detaljer i nærbildene. Filmen står for meg som noe dempet i fargene, blågrå i minnet, men kraftfull i noen scener som svømmebassengsekvensen.

Ekstramateriale

New interview with Haneke: Haneke er en forbilledlig regissør i det at han ikke gjør seg til i intervjuer. Han forklarer gjerne om hva han forsøker å si i filmene sine, og slik sett er det lærerikt for filmnerder. Code Unknown er hans mildeste film, og alle småhistoriene har skjedd i virkeligheten. 28 minutter.

Introduction by Haneke from 2001: Kjempefin introduksjon hvor Haneke går rett inn i hva han vil si med filmen. Han snakker om flere nivåer av manglende kode i filmen. Hva er virkelighet i film? 4 minutter.

Filming Haneke, a 2000 making-of documentary featuring interviews with Haneke, actor Juliette Binoche, and producer Marin Karmitz, as well as on-set footage of cast and crew: Haneke mener at han ikke er en kreativ sjel, men en som er god på å knytte ting sammen og se forbindelser. Han er helt avhengig av konkrete ting. Hans filmer er alltid en reaksjon til mediasituasjonen i den aktuelle perioden. 28 minutter.

Interview from 2001 in which Haneke discusses the filming of the boulevard sequences: Ganske kjedelig og dødt segment på 11 minutter.

New interview with film scholar Roy Grundmann: Haneke klarer balansegangen mellom det å fordømme vold uten å vise vold selv i filmene sine. Meningen i filmene ligger ofte i mellomrommet mellom scenene eller i formen på scenene. Haneke mener publikum burde forstå at filmen-i-filmen ikke er selve filmen siden den er filmet helt annerledes, som en Hollywoodfilm. 24 minutter.

Teasers: Ca 5 minutter med teasers. En om filminnspillingen i filmen, en på t-banen og spyttingen og en om krangelen på supermarkedet mellom Anne og Georges.

An essay by critic Nick James: Et ganske langt essay som er verdt å lese, men som ikke gir noe spesielt nytt i tillegg til det andre ekstramaterialet. Det vi får er en fin gjennomgang av Hanekes karriere, fra teater og TV fram til spillefilmene hans.