Beau Travail

Beau Travail (Criterion nr. 1042) (Blu-ray)

Frankrike – 1999 – Claire Denis (farger) –93 minutter – Drama, Fremmedlegionen, maskulinitet.

Kropper i arbeid

Nivå 1 (uten spoilers)

Djibouti er et lite land som grenser til Somalia. Frankrike «grunnla» landet som het fransk Somalieland før det skiftet navn til Djibouti. Filmen følger en legionærtropp som er stasjonert der. Galoup er en sersjant som sterkt misliker den nye soldaten Sentain. Filmen er bygget på Herman Melvilles bok «Billy Budd», som foregår på en seilskute.

Nivå 2 (med spoilers)

Det er en kompleks struktur filmen har valgt seg. Filmens hovedperson er Galoup, og hans historie fortelles i tilbakeblikk til tiden hans i legionen. Nå er han i Marseille, sendt hjem i vanære etter hans handlinger mot en menig legionær han la for hat. Det kan være litt vanskelig å vite hvilke scener som utspiller seg hvor, for de kan være korte og uten særlig tydelige markører. Men det er heller ikke så viktig, tenker jeg. Beau Travail handler om følelser og stemninger, og er et eksempel på «slow cinema», selv om vi ikke snakker Bela Tarr her.

Beau Travail er et sjalusidrama. Sersjant Galoup har et tett bånd til kapteinen Forestier, men blir såret og usikker når han ser kapteinen tydelig beundre den nye soldaten Sentain. Forestier imponeres av Sentains gode gjerninger og hans vanskelige oppvekst. Galoup reagerer med innestengt sinne før det kan slippe ut i avstraffelse av Sentain i kraft av å være sersjant.

Det eneste Galoup kan er å være legionær. Han nyter stor respekt blant soldatene og sin kaptein, Forestier, men ser ikke ut til å være spesielt godt likt. Kanskje er det derfor han reagerer så sterkt på Setain. Her kommer det en soldat som er pen, populær og modig. Galoup føler seg presset ut av sentrum, selv om han aldri har vært midtpunktet. Han blir fort stående alene i sin aversjon mot Setain. Han forsøker å få Forestier over på sin side ved å uttrykke sin antipati mot Setain mens de sitter og spiller sjakk. Reaksjonen er langt fra det han ønsket: han får klar beskjed om at baksnakking ikke er legionens stil.

Galoup blir besatt av å bli kvitt Setain, enten fysisk eller få revet ham ned fra pidestallen hans. All hans våkne tid ser ut til å dreie seg rundt dette. Veldig tidlig i filmen vil man som seer plukke opp den homoerotiske atmosfæren som omhyller Beau Travail. Selv om det ikke impliseres eller vises noen homofile handlinger eller tiltrekninger, ligger temaet der så tykt at man kan skjære det med kniv. Er Galoup egentlig forelsket i Setain, men mangler selvtillit til å handle utfra det? Handler dette om kjærlighet som ble til hat? Eller er han sjalu på Setain fordi det er Forestier han vil ha og føler at kapteinen er litt for interessert i Setain?

Uansett får Galoup sin unnskyldning for å kunne kvitte seg med Setain. Han dømmer en svart soldat til å grave et hull i solsteken for å ha forlatt sin post, selv om han bare urinerte rett ved. Det oppleves veldig hardt og urettferdig av de andre soldatene. En annen svart soldat får beskjed om å vokte ham og legge vekk sin afrikanske bakgrunn, legionen kommer først. Setain drister seg til å gi sin kollega vann, noe som Galoup oppdager. Han slår vekk flasken og slår Setain i ansiktet. Når Setain slår tilbake med knyttet neve besegler han sin skjebne. Kapteinen må la Galoup straffe Setain, men ville aldri ha godkjent metoden: Setain settes av midt i ørkenen med et ødelagt kompass.

Setain forsvinner i ørkenen og slik blir ved en skjebnens ironi også Galoups skjebne beseglet. Han får avskjed i unåde. Nok en ironi ligger i at Setain ikke døde i ørkenen, men blir funnet mer død enn levende av nomader. Avskjed i unåde er et utfall Galoup ikke kan leve med. Det hintes mot et selvmord, han ligger på sengen med en revolver i hånden mot slutten av filmen. Men vi ser aldri den bli avfyrt, så det er åpent for tolkning om han kommer til å ta livet av seg. I stedet får vi sluttscenen hvor Galoup danser alene, rasende og desperat, som om livet hans avhenger av dansen.

Da filmen ble spilt inn, skapte den harde treningen et sterkt bånd mellom skuespillerne. Noen var dansere. Båndet mellom dem ble så sterkt at de mistet det individuelle aspektet ved seg selv. Rett før filmingen startet, ankom Denis Lavant som spiller sersjant Galoup. Han ble dermed ikke del av gruppen, noe som var heldig for filmen som helhet. Følelsen vi har av at han står på utsiden av gruppen skyldes ikke bare manus og skuespillerprestasjoner, men også reelle satte grupperinger innad i gruppen.

Fremmedlegionen var ikke begeistret over idèen om en film om legionen med homoerotiske overtoner. De ødela faktisk filmsettet en gang. Men da fikk se den ferdige filmen ble den godt mottatt. Filmen handler mye om kontrasten mellom det abstrakte og det realistiske, eller om kontraster generelt. Vi har mange slike kontrastpunkter. Den erfarne soldaten i tospann med den unge, uerfarne, slik legionen er bygget opp i par. De trener sammen og gjør hverdagslige gjøremål sammen. Erfaring sendes videre. Vi har kontrasten mellom de lokale kvinnene i Djibouti, mellom de moderne og de tradisjonelle. Videre mellom Frankrike og Afrika.

Det er også en veldig sanselig film. Det vi kaller homoerotisk i filmen er egentlig bare et kamera som filmer dagligdagse hendelser, trening, vasking, meditasjon og blikk. Filmen er dvelende, og kameraets blikk er ikke påtrengende. Mye av det du tolker filmen som vil komme fra deg selv. Den er åpen. Filmen har noen litt innfløkte referanser, som jeg lærte fra ekstramaterialet. Jeg har lest boken Billy Budd av Herman Melville, så selve settingen kjøpte jeg. Det er en fin overgang fra det macho mannskapsmiljøet på en seilskute til en tropp med fremmedlegionærer. Fullt overførbart. Musikken vi hører mens Galoup og Sentain sirkler hverandre i bar overkropp, mens de stirrer hverandre i øynene, kommer fra operaen Billy Budd. Kaptein Bruno Forestier spilles av Michel Sorber, som spilte i Le Petit Soldat (1963) av Godard. Karakteren hans der, Bruno Forestier, rømte fra Frankrike på slutten av filmen. Rømte han til Fremmedlegionen og vervet seg, og har nå avansert til kaptein? Alderen stemmer selvsagt…

Slik lenker regissør Denis sammen filmene, og kan spille på den andre filmens regimekritikk uten å ytre en kritisk setning i Beau Travail. Det gjorde Godard til de grader i Le Petit Soldat, så mye at franske myndigheter sperret den for premiere i 10 år. Den opplevdes som en kritikk av franske metoder og krigføring i like stor grad som Battle of Algiers som kom noen år senere.

Beau Travail er en meditativ film som du må investere betydelig i. Den er langsom og dvelende, ekte cinema i den forstand at bildene forteller historien. Den utforsker maskulinitet, vennskap, kontraster og forhold mellom menn som er avhengig av hverandre med livet som innsats. Ta deg tid til å bli med.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Full Metal Jacket, Platoon og The Thin Red Line.

Øyeblikket: Ingen tvil. Det må bli dansescenen på slutten av filmen, en av de beste sluttscenene i filmhistorien. Galoup står helt alene på dansegulvet, og ser ut som en hvit mann som ikke kan danse, men som har veldig lyst. Han gjør et par anslag, men ombestemmer seg. Det ser nesten ut som han later som han egentlig ikke startet å danse. Plystrer og later som ingenting. Så plutselig fremvises en fantastisk kroppsbeherskelse og rytme, enorm energi og koordinasjon. Vi ser en desperat mann med følelsene utenpå kroppen, som danser for livet. Så kommer rulleteksten, men den tålmodige seer vil få se enda en danseeksplosjon. Scenen var ikke scriptet og ikke øvet inn. Èn tagning, så èn til og materiale fra begge tagningene ble brukt.

Lyd og bilde

Perfekt! Mye skyldes nok den kraftige sola, som bluraybildet trives med. Alt blir så skarpt og klart. Nærbildene får fram absolutt alt, furer i huden, hårstrå og skyggene i ansiktet. Fargene er eksplosive, spesielt i klærne. Rødt, grønt og blått spesielt. Bildeformatet er 1.66:1. Lydsporet er ukomprimert stereo, som også er helt toppklasse. Trøkk og kraft, klar dialog og nydelig luftig i musikken.

Ekstramateriale

New conversation between Denis and filmmaker Barry Jenkins: Utgangspunktet for filmen var å lage en film om å være en fremmed. I denne samtalen med regissør Barry Jenkins diskuteres filmens relasjoner og produksjon. Jenkins er veldig opptatt av Black Lives Matter og ser filmen i lys av den tematikken. Og det kan forsvares i flere scener. 30 minutter.

New selected-scene commentary with Godard: Om linser og filmtype. Snakker om hvordan lyset påvirket disse valgene. Den mye omtalte erotismen kom av seg selv, den var ikke planlagt. Det handlet bare om å filme den. Dansescener er det alltid i Claire Denis sine filmer. 22 minutter.

New interviews with actors Denis Lavant and Grégoire Colin: Morsomt å se disse skuespillerne 20 år etter filmen ble innspilt. Colin ser ganske ordinær ut, mens Lavant ser helt vill ut. Gode innspill og fortellinger kommer fra begge. Lavant forteller om sin personlige prosess med å angripe rollen, Colin snakker om samholdet i gruppen og oppholdet i Djibouti. Lavant 29 minutter, Colin 16 minutter.

New video essay by film scholar Judith Mayne: Fint videoessay om psykolgien til karakterene og bruken av symboler. Filmen handler om kropper og menns forhold til hverandre. Kvinner skildres som moderne/tradisjonelle. 28 minutter.

An essay by critic Girish Shambu: Godt og grundig om flere aspekter ved filmen, spesielt tolkning av relasjonene mellom soldatene og indre psykologi hos karakterene.


The Confession

The Confession (Criterion nr.759) (Blu-ray)

Italia/Frankrike – 1970 – Costa-Gavras (farger) –138 minutter – Politisk thriller

En Kafkaprosess 2.0

Nivå 1 (uten spoilers)

Tsjekkoslovakia på 50-tallet: En partitopp blir arrestert og fengslet, mistenkt for forræderi mot kommunistpartiet og spionasje. Filmen er basert på Artur Londons bok om egen rettssak og påfølgende fengselsopphold. Filmen er en nitidig beskrivelse av fengselsoppholdet og avhørsmetodene, som langsomt resulterer i falske tilståelser. Artur London spilles av Yves Montand, under navnet Gerard som var Londons dekknavn i motstandsbevegelsen under 2.verdenskrig.

Nivå 2 (med spoilers)

Regissør Costa-Gavras er den politiske thrillerens ubestridte mester. Han har laget mesterverk som Z, Missing, Under Siege som tilhører samme sjanger som The Confession, men også andre mesterverk som The Music Box. For meg er de eneste som han kan sammenlignes med Gillo Pontecorvo og kanskje Francesco Rosi om vi strekker sjangeren litt.

Moskvaprosessene var tre store rettssaker som ble holdt i Moskva 1936-38. Formålet var å rydde bort potensielle utfordrere til Josef Stalin innad i partiet. Påskuddet var å straffe de som var involvert i drapet på politbyråmedlem og Stalins medarbeider Sergej Kirov. 44 mennesker ble henrettet i prosessene. Mens jeg arbeidet med denne filmen leste jeg Arthur Koestlers «Mørke midt på dagen» som omhandler Moskvaprosessene, og det skapte en dypere forståelse av filmen. Likhetene mellom disse prosessene var uhyggelig store.

The Confession skildrer tilsvarende prosesser i Tsjekkoslovakia. Prosessene foregikk på 50-tallet, etter Stalins død, men i et system hvor Stalinismen levde videre under gode forhold. Partitopper ble plutselig arrestert og utsatt for grunnløse beskyldninger. De anklagede var dedikerte kommunister og partimedlemmer, og det var grunnen til den misforståtte lojaliteten som endte i falske tilståelser. De ville ikke skade partiet og ofret seg selv i en tilstand av forvirring og autoritetstro tillit.

Vår mann i The Confession er Gerard, et partimedlem helt i toppen. Han blir overvåket av menn i lange frakker døgnet rundt, og blir urolig. Fokuset til komiteen ser ut til å være rettet mot veteranene som slåss mot Franco under den spanske borgerkrigen. Så en dag blir han brutalt dratt inn i en bil, og kastet i en celle. Han blir strippet for klær og ikledd en fangedrakt. Det er starten på måneder med forhør og frihetsberøvelse.

Gerard er basert på Artur London, som ble fengslet i 1951 og løslatt i 1956. Yves Montand spiller ham, og vi følger ham gjennom de forferdelige fengselsrutinene. Metoden er å slite ut fangene, frarøve dem søvn og næring. De får ikke hvile på cellen, men må stadig være i bevegelse. Om de stopper den ørkesløse vandringen på cellen blir de overfalt av vakter og banket opp. Når de skal sove må de ligge reglementert på ryggen. I tillegg blir de vekket av lyder midt på natten, og noen ganger dratt opp for å delta på nye avhør. Ikke så lenge nødvendigvis, men nok til å ødelegge all effekt av hvile.

Til å begynne med har ikke Gerard noen problemer med å avvise beskyldningene og stå prinsippfast i avhørene. Dette er ikke avhør hvor du blir mishandlet til du signerer tilståelser. Det er mye mer raffinert enn som så. Kommunistpartiet har god tid. Veldig god tid. Vil du ikke signere, føres du tilbake til cella. Nye avhør vil komme, og du kommer til å signere. Det er kun et spørsmål om tid. Gerard leser dokumentet med referat fra avhøret, og får korrigert det han er uenig i før han signerer. Men gradvis blir han mer lemfeldig. Søvnmangel, mangel på sosial kontakt, gjentakelsene, beskyldningene, trakasseringen og frihetsberøvelsen sløver ham. Han begynner å signere uten å vite sikkert om han leste over. Var det også riktig dokument han signerte? Så signerer han uten å orke å lese gjennom. Nå har det gått måneder.

Avhørene legger vekt på at han må tilstå, selv om beskyldningene er grunnløse. Han får vite at andre arresterte har tilstått, at de har implisert ham som lederen deres, og han får lese deres signerte tilståelser. Han blir forvirret. Han blir avhørt i dagevis om detaljer. Sier han noe de ikke liker, må han begynne på nytt. Når ble han født? Hvor?

Etter hvert blir bunken med signerte dokumenter større og større. Samlet blir de til et ødeleggende tilståelsesdokument som forteller en historie som ikke er sann, men som fremstår uangripelig. Samtidig fristes han med at de bare trenger en tilståelse, så ordnes en mild dom. Han vil snart være tilbake med familien sin. Dette har nok de som ble henrettet også fått høre, men ikke alle ble benådet.

Parallelt med Gerards prøvelser i fengselet, får vi ta del i familiens liv ute i samfunnet. Som partitoppkone har kona forbindelser til visse partimedlemmer høyt på strå. Hun får møte dem og beroliges med løfter om at dette skal ordne seg. Hun vil ikke miste sjåfør eller privilegier. I en elegant kryssklipping ser vi at midt under samtalen blir nettopp disse privilegiene fjernet fra henne. Hun lyves rett opp i ansiktet. Til slutt blir familien tvangsflyttet til en fattigslig leilighet.

Da Gerard skal møte i en høring blir han drillet i hva han skal si. Han får utdelt ark med spørsmål og svar han må pugge utenat. Han trenes i å svare med mer innlevelse. Han trues i forkant av høringen. Begynner han å snakke utenfor manus vil mikrofonen bli slått av, og 20 vitner knuse hans uttalelser. Henrettelse vil bli resultatet, og denne gangen på ordentlig, ikke som den iscenesatte hengingen han ble usatt for i avhørsperioden. Denne usmakelige metoden, hvor han er sikker på at han skal henrettes ved henging, er skildret på en særdeles effektiv måte. Mens han blir ført ut, stilt på en trekasse og får renneløkken tredd over hodet, hører vi hjerteslagene hans dominere på lydbildet. Når løkken strammes til, øker volum og frekvens. Da alt avbrytes og løkken fjernes, hører vi fuglekvitter fra omgivelsene strømme gjennom høyttalerne. Elegant!

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Under Siege, Missing, Z, The Battle of Algiers, Salvatore Giuliano og Christ Stopped at Eboli.

Øyeblikket: Cellen har ikke toalett, og da Gerard ber om mulighet til å gå på do får han tildelt en bøtte. Vakten står bare der, inne i cellen hans, og scenen varer helt til Gerard forstår at vakten faktisk har tenkt å stå rett foran ham til ærendet er utført. Gerard begynner sakte å knappe opp buksen. Ydmykelsen er enorm, og følelsen av å være umyndiggjort og nedverdiget er total.

Lyd og bilde

En herlig filmopplevelse. Det er noe med de fargenedtonede filmene, med filmkorn og det røffe utseendet. Jeg synes denne utgivelsen klarer å gi oss følelsen av å sitte i en kinosal på 70-tallet, med tilhørende tekstur i filmbildet. Det er ikke et glatt og perfekt bilde, men et virkelig filmrullbilde. Lyden er flott mikset og gjengitt. Bildeformatet er 1.66:1, og lyden kommer i ukomprimert mono. Lyden er ikke nødvendigvis alltid 100% i sync, men kvaliteten på lyden er god.

Ekstramateriale

You Speak of Prague: The Second Trial of Artur London, a 1970 on-set documentary by set photographer Chris Marker, featuring Costa-Gavras, source book coauthor Artur London, actors Yves Montand and Simone Signoret, and screenwriter Jorge Semprún: Filmen ble spilt inn i Lille, siden de ble nektet å filme i Tsjekkoslovakia. Mange var redde for at filmen skulle bli propaganda for antikommunistene. Grei liten dokumentar på 31 minutter.

Portrait London, a 1981 French program featuring Artur and Lise London discussing their experiences as political prisoners: Artur London ble arrestert i 1951 og løslatt i 1956, selv om han ble dømt til tvangsarbeid på livstid. Han ser fremdeles seg selv som en sosialist, som ble offer for stalinismen. Han satt 27 måneder på cella, uten kontakt med omverdenen. 11 minutter.

Interview with Montand from 1970: Montand snakker om hvordan filmen er bygget opp, og grunnen til valgene de har gjort. 7 minutter.

New interview with editor Françoise Bonnot: Til å begynne med jobbet hun bare på sin manns filmer, han ville ikke at hun skulle jobbe med andre regissører. Da de ble skilt, kunne hun endelig takke ja til å jobbe med Costa-Gavras. Hun vant Oscar for klipping, noe som var uvanlig for en fransk kvinne. Hun lagde flere filmer sammen med Costa-Gavras. 17 minutter.

One-hour conversation between Costa-Gavras and film scholar Peter von Bagh from 1998: Denne filmsamtalen på 65 minutter er høydepunktet blant ekstramaterialet. Han forteller om filmutdannelsen sin, hvordan alle der måtte prøve å jobbe i alle rollene i et filmcrew, som fotograf, klipper, regissør osv. Etter krigen var det bare actionfilmer å se i Hellas, som del av en sensur. Senere jobbet han med regissører som Rene Clair, Rene Clement og Jacques Demy. Den franske nybølgen var aggressive mot de eldre regissørene, noe Coasta-Gavras likte dårlig. Rene Clement er etter hans mening den beste tekniske regissøren i Frankrike noen gang. Han har en original oppfatning av stumfilmperioden. Han mener alt ble gjort i løpet av 30-35 år med stumfilm, og at vi nå bare gjentar oss selv.

New interview with John Michalczyk, author of Costa-Gavras: The Political Fiction Film: Først var Coasta-Gavras sett som en politisk og venstrevridd regissør av thrillere. The Confession snudde litt på det. 8 minutter.

An essay by film scholar Dina Iordanova: Langt og godt essay som diskuterer filmen, tiden, det politiske landskapet, skuespillerne og Londonekteparet. Alle de små signerte tilståelsene blir til et stort, ødeleggende tilståelsesdokument. Partiet ble som en religiøs kult, hvor frykten for utestenging var stor. Filmen ble kontroversiell på venstresiden.


La Dolce Vita

La Dolce Vita (Criterion nr.733) (Blu-ray)

Italia – 1960 – Federico Fellini (svart-hvitt) –174 minutter – Drama, satire

Det tomme livet

Nivå 1 (uten spoilers)

Marcello Rubini jobber som journalist i sladrepressen i Roma. Hans hverdag er fest og å mingle med de rike og kjente, det søte liv. Men er det så søtt et liv?

Nivå 2 (med spoilers)

La Dolce Vita starter med en scene hvor det gamle og nye Roma forenes på storslått vis. Et helikopter frakter en enorm Jesusfigur innover et landskap hvor nye bygninger er under oppføring, via gamle og ærverdige praktbygninger til sin destinasjon. Den nye tiden som vokste fram har tilknytning til den nye mediavirkeligheten. Fokus på kjendiser, store forskjeller blant mennesker i samfunnet, nye livsstiler som fikk dekadente uttrykk.

Rubini rapporterer fra kjendislivet og farter rundt i Roma nattestid, fra fest til fest. Ingen gjør noe, bare henger rundt og venter og kjeder seg. Skandalejournalistene og paparazzifotografene, de rike og kjendisene. Alle venter på den riktige festen å være med på eller dekke. Denne lediggangen og dekadente livsførselen var noe Fellini var kritisk til. Han var noe konservativ som menneske, han var ingen radikal mann eller regissør som for eksempel Pasolini. Filmen bør sees som en kommentar til overgangen til et nytt Italia, med industri og vekst. I årene som skulle komme var Italia det vesteuropeiske landet med størst vekst.

Fellinis kritikk av denne nye medietilværelsen drukner litt i det faktum at filmen selv ble en mediebegivenhet. Han forsøkte å kommentere denne stripa med utecafeer hvor kjendiser vanket og paparazziene hang. Paparazziuttrykket stammer fra denne filmen, oppkalt etter den ene karakteren som jobber som fotograf i et kjendismagasin. Men når kjendispressen ble løpende etter stjernene i filmen og Anita Ekberg, og fontenen fikk nytt liv etter å ha blitt vist frem i filmen, ble Fellinis kritikk innhentet av virkeligheten. Folk valfartet til fontenen og kvinner badet i fontenen om natten i neglisje. Filmen ble nesten et symbol på nettopp mediesirkuset den forsøkte å si noe om.

Marcello har en kjæreste hjemme, Emma, men han er sjelden hjemme. Hun ønsker seg et stabilt og fast forhold, men Marcello har hverken ønske eller evne til å skape det. Ikke om han hadde ønsket det. Han driver bare rundt, fra elskerinne til kjæreste til neste erobring. Han faller for Anita Ekberg, men det virker som jakten er alt som interesser ham. Hans kjærlighetsliv er like tomt som artiklene han skriver. Filmens eneste menneske med substans er Steiner, og han ender opp med å drepe barna sine før han dreper seg selv. Sier Fellini her at om man ikke er overfladisk, så vil man ikke orke å leve? De eneste som ønsker å leve er de som ikke har substans. Steiners leilighet er en frisone fra det overfladiske. Her kan man høre tilløp til samtaler med faktisk innhold. Emma er også en kontrast til det overfladiske, når hun snakker om familielivet hun ønsker seg.

Marcello ser på Emma som en lenke rundt foten. Vi kan se at han bryr seg om henne, han blir fortvilt når hun (nok en gang) har tatt overdose piller i sin desperasjon. Han flykter stadig fra henne, skjeller henne ut, men kommer stadig tilbake. Til slutt går det ikke lenger. En av de siste scenene er ganske talende. En uønsket fest i et hus blir brutt opp, men Marcello nekter for at festen er slutt. Han vil den skal fortsette og fortsette. Han takler ikke å måtte forholde seg til det virkelige liv. I sine anstrengelser for å holde den gående blir han til en full, ussel og slem mann. Han fornærmer og ydmyker en kvinne, og har helt mistet selvkontrollen. Det hele er ganske ynkelig.

Skjer det noe radikalt med synsvinkelen i La Dolce Vita? Ved første gjennomsyn virker filmen ganske rett fram i sin fortellermetode, det virker som en ganske streit fortalt historie. Marcello Rubini er vår protagonist, og vi ser tilværelsen i Roma gjennom hans øyne. Hva så om jeg sier at Marcello noen ganger er Marcello, protagonisten, og andre ganger er Marcello en åndelig væren av noe slag? Scener som kan underbygge at det skjer et skille, er flere. Èn er jenta på slutten av filmen. Hvem ser hun på da hun ser rett i kameraet? Den fysiske Marcello har vinket farvel og gått fra henne. Er det hans åndelige væren hun smiler til?

En lignende tolkning kan vi knytte til den rimelig lange scenen hvor Marcello blir med Magdalena rundt i det nydelige huset med sine fantastiske rom. Han blir sittende alene på en stol i et tomt rom, mens hun er i et tilstøtende rom. Herfra snakker hun til ham, uten at det er mulig å bestemme hvor hun er. Stemmen hennes kommer overalt eller ingensteds fra. Og hvem ser henne med den andre mannen, som hun gir seg hen til? Dette er scener man bør se flere ganger med dette i bakhodet.

Men det beste eksempelet, som vi skal gå dypere inn i, er to scener knyttet til Steiner, Marcellos venn som han ikke har så mye kontakt med som han skulle ønsket. Steiner er en raus og åpen mann som tydeligvis er veldig glad i Marcello. Det ser vi tydelig i scenen hvor Steiners kone åpner døren for oss, og vi (kameraet) deler synsvinkel med Marcello. Steiner lyser opp når han ser Marcello (oss), og kommer Marcello (oss) i møte med et stort og ektefølt smil. Så skjer det fascinerende: I en glidende bevegelse dreier kameraet seg mot venstre og vi følger Steiner gå frem og omfavne Marcello. Når gikk Marcello fra å se fra vår synsvinkel til å befinne seg foran kameraet? Senere på festen vinker Steiner Marcello (oss) med seg for å vise frem barna som ligger på barnerommet. Men blir Marcello med fysisk, eller er det hans åndelige væren som følger med inn? Filmen har en åndeseanse, som hinter mot at vi skal tenke i disse banene.

Marcellos far dukker opp i Roma, og vil oppleve så mye som mulig. Marcello tar ham med ut, og vi forstår at han også er en levemann som Marcello. Han er begeistret for kvinnene som Marcello introduserer ham for. Men han ender opp med å måtte gi opp nattelivet, kroppen hans har blitt for gammel. I en sår scene sitter faren alene og ser utover Roma, på en måte som minner om Marcello tidligere i filmen. Vil Marcello ende som sin far? Sannsynligheten er stor for det. Men faren har en kone han kan dra hjem til.

La Dolce Vita har som film blitt symbolet på det dekadente. Den skildrer et livsfjernt og overfladisk miljø, og har tydelig inspirert The Great Beauty som stadig refererer til La Dolce Vita. Mange mennesker myldrer rundt, kjendiser og journalister, opptatt som små bier med handlinger som ikke betyr noe som helst. Det er som en evig dans som føles viktig nok for dem til å prioritere, men som etterlater dem som tomme skall.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: The Great Beauty, Il Sorpasso,

Øyeblikket: Modellen Anita Ekberg, allment anerkjent som verdens vakreste kvinne, bader i Fontana di Trevi. Den vakre kvinnen som vasser ut i fontenen har blitt til et ikonisk bilde på linje med Marilyn Monroe og kjolen som blåser opp, Robert de Niro som snakker til speilet i Taxi Driver eller gutten i The Bicycle Thieves som gråter da faren blir ført bort av politiet.

Lyd og bilde

Stort sett et vanvittig flott svart/hvitt bilde. I det brede formatet kan vi oppleve at ytterkantene er ute av fokus, men hovedsaklig er det et glimrende bilde. Kontrasten i bildet gnistrer, skarpheten er meget god, dybde og detaljer gjengis meget godt. Svartnivået er glimrende, det hvite så rent, så rent. Bildeformatet er 2.35:1. Lyden er mono, fyldig og fin. Som vanlig med italiensk film fra denne tiden ville jeg ikke ha stilt inn synkroniteten på hjemmekinoen etter denne filmen, men sånn er det bare.

Ekstramateriale

New interview with filmmaker Lina Wertmüller, an assistant director on the film: Wertmüller mener Fellini var et geni og en lekekamerat. Hans kone Giuiletta Masina var veldig viktig for ham. Greit intervju på 7 minutter.

New interview with scholar David Forgacs about the period in Italian history when the film was made: Filmen viser oss både det nye og gamle Roma. Mye ny arkitektur dukket opp under forberedelsene til OL i Roma i 1960. I dette veldig gode intervjuet på 15 minutter viser Forgacs oss hvordan media var tema i filmen, med siden filmen selv ble en mediebegivenhet ble det vanskelig å gripe det aspektet ved filmen på måten Fellini ønsket.

New interview with Italian journalist Antonello Sarno: Passe interessant intervju på 16 minutter. Journalisten sammenligner La Dolce Vita med Il Sorpasso, men forklarer hvorfor La Dolce Vita har tålt tidens tann så mye bedre.

Interview with director Federico Fellini from 1965: Dette intervjuet på 30 minutter starter rimelig tamt hva nyttig informasjon angår, men tar seg opp. Vi får høre at Fellini liker 8 ½ og La Strada best av sine egne filmer, kanskje sammen med Juliet of the Spirits. Han mener at filmskaperen er den som er minst kvalifisert til å si hva filmen handler om. Han kommer til å blande inn mye fra produksjonen og intensjoner, analysere og intellektualisere så mye at det blir uoversiktlig. Fellini er ikke inspirert av noen filmskapere, men liker Chaplin, Bergman, Kurosawa og Hitchcock. Han sier det mener i filmene, om han skal sette ord på det i intervjuer blir det kleint.

Audio interview with actor Marcello Mastroianni from the early 1960s: Dette lydintervjuet dekker mye forskjellig, men på sitt beste er det når Mastroianni forteller små anekdoter om Fellini. Fornøyelig intervju på 47 minutter, ikke alltid like interessant men vel verdt tiden.

Felliniana, a presentation of La dolce vita ephemera from the collection of Don Young: Fine filmplakater fra hele verden. Vi får også se magasiner og kinoprogram. Morsomt.

New visual essay by filmmaker : : kogonada: Dette er topp, topp klasse. Det er slikt jeg er ute etter når jeg ser ekstramateriale. Her lærer jeg grep regissøren har brukt, som jeg kan gjenkjenne senere i andre filmer og virkelig ha lært noe. 9 minutter.

An essay by critic Gary Giddins: Langt og godt essay.

 


Panique

Panique (Criterion nr.995) (Blu-ray)

Frankrike – 1946 – Julien Duvivier (svart-hvitt) –98 minutter – Film Noir, gruppementalitet.

Skyldig til det motsatte er bevist

Nivå 1 (uten spoilers)

60 år gamle herr Hire bor ensom i sin leilighet, og er ikke særlig sosial av seg. Han har en noe kantete personlighet. Så da en kvinne blir funnet død, er det mange som finner det bekvemt å rette mistanken mot ham.

Nivå 2 (med spoilers)

Denne franske filmen fra 1946, ett år etter at krigen sluttet, må nok sees i lys av den tyske okkupasjonen. Det ble dannet harde fronter mellom franskmenn under okkupasjonen. Regissører som Duvivier som arbeidet i Hollywood under okkupasjonen, ble uglesett da han kom tilbake til Frankrike etter krigen. Selv slår han tilbake med denne filmen som ikke levner den franske majoriteten mye ære i oppgjøret etter Vichyregimet.

Herr Hire har jødisk bakgrunn, noe som det bare hintes mot i filmen, men som er mer fremtredende i boken av Georges Simeon som filmen er bygget på. Er det antisemittisme som er hovedgrunnen til at Hire er så mislikt i byen? Det hjelper ikke at han ikke klarer å bli en del av lokalsamfunnet, men heller går for seg selv og virker uinteressert i sosial kontakt med sine medborgere. Det blir ofte oppfattet provoserende, og man stiller seg lagelig til for hogg fra bygdedyret. Hire var advokat og var lykkelig blant bøkene sine. Siden konen døde, mistet han lysten til å leve. Nå, etter å ha møtt Alice, har han fått tilbake lysten på livet. Han misbrukes eller lar seg bruke av henne, så forelsket er han.

Hire går ofte rundt for seg selv og fotograferer motiver han liker. Det kan ofte være kompromitterende situasjoner for andre. I filmen aner vi tendenser til kikkermentalitet, i boken er han en fullblods voyeur. I filmen ser vi at han liker å kikke på kvinnen som flytter inn i en leilighet som ligger på skrå overfor sin egen leilighet, spesielt når hun skal legge seg.

Denne kvinnen, Alice, har flyttet til byen etter å ha sonet i et fengsel. Hun har en kjæreste i byen, Alfred, men de velger å holde det hemmelig og late som de aldri har sett hverandre før. Han er en kriminell herremann, og vi får ganske tidlig vite at han har drept fru Noblet som ble funnet drept på en åpen plass som brukes til tivoli og lignende. Han skryter av pengene han fikk fra ranet til Alice.

Alice spås at hun må passe seg for en eldre mann, og tar spåkonens advarsel på alvor. Hun mener at det må være Hire det siktes til. Alfred legger en plan for å legge skylden for drapet på Hire. Da Hire følger etter dem på tivoli, hevner de seg ved konsekvent å krasje inn i ham da de kjører radiobil. Resten av deltagerne følger eksempelet, og plutselig har de blitt til en mobb. I en ganske ubehagelig scene ser vi alle bilene krasje inn i Hire, og til slutt er han pakket inn i et hjørne omgitt av en mobb som jakter i flokk.

Alfred skjønner at det beste for dem vil være om Hire får skylden for drapet på fru Noblet. De planter håndvesken hennes i rommet til Hire, og fyrer opp stemningen mot ham med historier om hvordan han tar bilder av folk han ikke liker, og stikker nåler i bildene i voodoostil. Mobben er med på notene. De ransaker rommet hans og finner vesken. Så jager de ham opp på taket og presser ham i døden. Først når han er død, ser politiet hvem som egentlig drepte fru Noblet. Hires fotografi viser Alfred midt i ugjerningen. Men nå er det for sent å rette det opp.

Mobbmentaliteten i kjølvannet av okkupasjonen er Paniques egentlige tema. Linjen mellom selvstendig tenkende individer og en rasende og ukritisk mobb er hårfin. Etter krigen var det mye frustrasjon og innestengt sinne som fikk urimelige utløp. Tvangsklipping av «tyskertøser», urettferdig straff av kollaboratører, dårlig rettssikkerhet og angiveri basert på egen vinning. Det var viktigere å straffe noen enn at det nødvendigvis var riktig.

Panique er en herlig fransk film noir, med sterke temaer til behandling. Nydelig fotografert, minneverdige scener og en spennende historie. Filmen byr på en sterk prestasjon av Michel Simon, helt på høyde med hans beste arbeid i The Two of Us og Boudo Saved from Drowning.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Le Corbeau, Sundays and Cybèle, The Two of Us og Lacombe, Lucien.

Øyeblikket: Da Hire kommer tilbake etter at mobben mener de har funnet bevis for at han er morderen. De lusker rundt på torgarealet, ventende på at han intetanende skal gå forbi. Som en mobb typisk er, er det ingen som konfronterer Hire èn til èn, men en dytt bakfra eller en benkrok setter mot i de andre. Hjerteskjærende scener følger: Hire blir dyttet og presset bakover av en ansiktløs masse det ikke går an å resonnere med. Han flykter opp på taket og ser ned på en blodtørstig mengde som ønsker ham død. Og det får de.

Lyd og bilde

Bilde formatet er 1.33:1. Det er et supert bilde. Filmen er 74 år gammel, men har fint svartnivå og kontrast. Det er en fin skarphet i bildet, og detaljnivået er OK. Lyden formidles i ukomprimert mono, og er flott, med klar dialog og bredde i lydbildet.

Ekstramateriale

The Art of Subtitling, a new short documentary by Bruce Goldstein, founder and copresident of Rialto Pictures, about the history of subtitles: Hvem skulle trodd at en dokumentar om teksting av film skulle være så interessant? Det er en kunst å tekste. Det bør ikke være mer enn to linjer på skjermen, og ikke over 40 tegn pr linje. Alt skal ikke tekstet, det ville fylle over halve skjermen, og gjøre opplevelsen til en lesestund mer enn en filmopplevelse. Teksten må kokes ned uten å miste nyansene. 21 minutters dokumentar.

New interview with author Pierre Simenon, the son of novelist Georges Simenon: Panique var vanskelig å filme siden det ikke skjer så mye. Atmosfæren er tett. For å lage en god film av Simeons bøker må du svike forfatteren. Simeon arbeidet under okkupasjonen, men ble frikjent for kollaborasjon. Men det skulle henge ved ham. 16 minutter.

Conversation from 2015 between critics Guillemette Odicino and Eric Libiot about director Julien Duvivier and the film’s production history: Duvuvier snudde boken på hodet, så mye at Libiot ikke forstår hvorfor han gadd å filmatisere boken. Odicino hevder hun liker Duviviers misogony, men kun hans. Han er litt redd kvinner. Dette er en film om frykt for kvinner, frykt for gruppementalitet og hat mot dumhet. 20 minutter.

Rialto Pictures rerelease trailer: En litt kjedelig trailer på drøye 2 minutter. Rolig og fornuftig, ikke noen overdrivelser.

Essays by film scholar James Quandt and Borger: To gode essays, for ikke å snakke om lange essays. Tankevekkende og informative.

 


Come and See

Come and See (Criterion nr.1035) (Blu-ray)

Sovjetunionen – 1985 – Elem Klimov (farger) –143 minutter– Krigsfilm

Tidenes beste krigsfilm

Nivå 1 (uten spoilers)

Hviterussland 1943. Nazistene herjer landet, og massakrerer og brenner ned 628 landsbyer. Flyora er en ung gutt som ønsker å bli med partisanene i motstandskampen. Han skal få oppleve krigens vanvidd på nært hold, og aldri bli den samme igjen.

Nivå 2 (med spoilers)

Dette er slik krig må føles. Å se Come and See er nest best om man ønsker å få innsikt i hvordan krig påvirker sivilbefolkningen i et land. Denne filmen er så god at det er vanskelig å skrive om den. Dette er èn av to favorittfilmer jeg har. Den andre er Werckmeister Harmonies, og hver måned den 15. når Criterion Collection annonserer sine kommende filmer om 3 måneder, håper jeg å se den på listen. Nå har endelig Come and See kommet.

Litt om historien: 14 år gamle Flyora kan ikke vente med å få tak i et gevær så han kan bli med partisanene. Gleden er stor da han og en venn endelig kan dra et gevær opp av sanden etter lang tids leting. Skuffelsen er desto større da partisanlederen avfeier ham som en guttunge, og lar han bli igjen i leiren mens resten av gruppen mobiliserer. Sammen med Glasha overlever han et bombeangrep på leiren litt senere. Nå må de to sammen overleve. De kommer seg tilbake til landsbyen hans, men de fleste innbyggerne har blitt massakrert. De ligger stablet opp mot en husvegg, men dette er det bare Glasha som ser, og hun holder det skjult for Flyora. Hans mor og småsøsken er blant likene.

Han mener at han vet hvor resten av innbyggerne vil ha flyktet. De vil ha tatt seg til en øy i et sump- og myrlandskap. Etter tunge strabaser kommer han og Glasha dit, bare for å få vite at familien er død. Og vi legger merke til at ansiktet til Flyora allerede virker eldre.

Befolkningen på den lille øya består stort sett av kvinner, særlig eldre. De få mennene der må snart ut for å skaffe mat eller bistå partisanene. Flyora blir med en gruppe på 3 som skal plassere en nidstatue av Hitler i et veikryss. I noen fantastiske scener i daggry, skumring og tåke, karrer de seg frem. Men kuler og miner gjør at Flyora igjen blir alene.

Tyskerne kommer rullende med store tropper og renser landsbyene. Flyora blir tatt inn av en modig bonde, og lært navnene på familiemedlemmene slik at han kan passere som slektning om tyskerne spør. Det hviler en ironi over dette, for tyskernes planer går ut på å massakrer flest mulig og brenne dem inne. Riktignok blir folk spurt om papirer og grovsortert, men soldatene er allerede fulle og ustrukturerte. Hvem som havner inne i kirken og hvem som blir ført ut av byen virker tilfeldig. Sekvensen som starter rundt halvparten av filmen er unnagjort er lang. Det er en scene som ingen glemmer som har sett den, er min påstand. Den innledes av en liten scene i bondens hus, hvor flere av innbyggerne har samlet seg. En tysk offiser kommer inn, setter seg ved bordet og blir oppvartet av kona i huset. Ingen tør å puste. Han prater, sjekker gjenstander, spiser og virker jovial. Men stemningen er djevelsk. Jeg våger den påstanden at denne scenen har vært inspirasjon for Tarrantino i den fantastiske scenen i Inglorious Basterds, hvor nazioffiseren får bonden til å innrømme at han skjuler jøder i kjelleren.

Flyora blir samlet opp straks han forlater huset, og kastet inn i kirken sammen med hundrevis av menn, kvinner og barn. Rusa og fulle SS-soldater og lokale nazivennlige styrker raver rundt og sanker inn folk. I klassisk stil blir mennesker fornedret, truet, banket og jaget. Det handler om å redusere ofrene til undermennesker, samtidig som du ruser deg selv inn i en tilstand hvor du kan utføre handlingen som er blitt beordret. Flyora kommer seg ut av kirken litt før den blir satt fyr på med flammekaster. Brenning av mennesker levende i en kirke er kveldens høydepunkt. Her er for mange småscener som brenner seg inn i minnet, men det er en slik realisme i alt vi ser, at vi nærmest er med på det. Jeg har sett mange amerikanske krigsfilmer, men det er ikke i nærheten av å fremstille krig med en slik grad av realisme.

En rekke episoder gjør den unge gutten til en gammel mann. Han skal ikke få ha noen ungdomstid, eller få være en ung voksen. Sekvensen hvor han blir vitne til at nazistene samler hviterussere inne i en kirke for så å tenne på, knekker siste rest av håp i ham. Da noen tyske offiserer løfter han opp etter kragen for å ta et bilde av ham med en pistol mot tinningen, er det en gammel manns ansikt som stirrer inn i kameraet.

Filmen skulle egentlig ha hett «Kill Hitler», men det var forbudt å bruke navnet Hitler i Sovjet. Tanken bak tittelen var at det onde, Hitler, finnes i oss alle. Vi bør søke å drepe Hitler i oss selv, og i alle ting rundt oss. Da Klimov lar Flyora fyre løs mot et bilde av Hitler, flyr dokumentarbilder forbi på skjermen. Helt tilbake til Hitler er et lite barn. Noen av bildene er fæle, og er Klimovs måte å si at han kunne laget en mye mer grusom film om han hadde villet. Det er nok ondskap å ta av. Filmen er inspirert av Ivan’s Childhood, som tar opp deler av tematikken.

Allikevel besvimte folk i kinosalene og ble hentet av ambulanse. Spesielt var dette tilfelle i Ungarn og Russland. I Vesten forsto de ikke helt lidelsene, og var for opptatt v å lukke kapitlet om krigen. Men ingen vestlige land opplevde slike sivile tap som Sovjet gjorde. I Tyskland innrømte en eldre mann at det var akkurat slik det hadde vært under krigen i Hviterussland. Han hadde vært med på ugjerningene som Wehrmachtsoldat.

Aleksei Kravchenko, som spiller Flyora, ble forsøkt beskyttet av Klimov. De vurderte å hypnotisere ham for at han ikke skulle ta skade av scenene han var med i. Men en vurdering av ham indikerte at han var sterk nok psykisk til å tåle det. Allikevel hevder han selv at han holdt på å bli gal av scenen hvor han ble stengt inne i kirken sammen med landsbyboerne. Han følte alle hviterusseres kollektive hukommelse om disse hendelsene, og det ble for mye for ham. For dette er virkelig en realistisk og brutal film. Ekte eksplosiver og kuler brukes, så når kuler hviner over hodet på dem er det ikke effekter i spill. Dessverre ser det ut til at kua i filmen blir drept på ordentlig med skarp ammunisjon i scenen som er så uhyre realistisk.

Vi glemmer kameraet mens vi ser filmen, men alt var filmet utendørs og med forskjellige teknikker. Det var et umenneskelig slit å være fotograf på denne filmen. Den kjente filmfotografen Roger  Deakins mener filmen bør være pensum og setter den på en liste over sine favorittfilmer. Det er mye å være enig i der. Som i Haisommer av Spielberg, hvor haiens inntreden varsles av et basstema, varsles ondskapen i Come and See av en during oppe fra himmelen. Der svever et rekognoseringsfly, og i kjølvannet av det kommer bombene. Alltid. I Haisommer var det i det minste noen ganger falsk alarm.

Come and See er en film som er utmattende å se. Jeg har nå sett den 5 ganger, men etter den første gangen var jeg ikke sikker på at jeg ville se den igjen. Jeg anerkjente at den var et mesterverk, men det finnes mange filmer man sier seg fornøyd med å ha sett og lar eventuelle gjensyn bli med tanken. Når jeg nå er over den kneika med Come and See, jeg vet hva som kommer og ikke blir like sjokkert og emosjonelt preget, kan jeg fordype meg i detaljene og verdsette dem tydeligere. Det taktile i bildet, den tunge tåken, alt foregår ute og er møkkete, grått og værbitt. Klær er opprevet, uniformer er satt sammen av forskjellige deler, støvler er utslitt og spjæret. Flyora går under med hodet i sumpene, han gikk på skinner gravet ned gjørma. Og husk at fotografen går bak ham, vassende i den samme tykke gjørma. Jeg tror at slikt skaper god film, den dedikasjonen og slitet fører til noe som er verdt noe. Motstykket er digitale effekter generert på en datamaskin, hvor de aldri klarer å gi oss følelsen av vekt og motstand, og heller ikke tiden noe tar.

Jeg sier som den norske tittelen: Gå og se!

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Ivan’s Childhood, Apocalypse Now!, Stalingrad, Das Boot og Cross of Iron.

Øyeblikket: Så mange potensielle øyeblikk. Jeg velger ut en scene tidlig i filmen. Flyora og Glasha har blitt igjen i partisanleiren mens de andre har lagt ut på oppdrag. Flyora fordi han er for ung, Glasha fordi hun er kvinne. De legger merke til dette illevarslende rekognoseringsflyet, men tenker ikke mer på det. Før helvete bryter løs! Bomber faller og trær velter. Her brukes det ekte eksplosiver, så man føler man er til stede i bombeangrepet. Så prikken over i’en: Mens Flyora har mistet hørselen og det ringer i ørene hans, skrus volumet opp på filmen slik at en gjennomtrengende pipelyd fyller kinosalen. Vi erfarer det samme ubehaget som Flyora, på kroppen. Jeg kan ikke huske å ha opplevd dette grepet på film før. Uhyre effektivt og en skikkelig fysisk opplevelse.

Lyd og bilde

Fantastisk! Dette er det beste jeg kunne håpe på for denne filmen. Uhyre skarpt, detaljrikt og nesten taktilt bilde. Tåken ligger der, detaljert og lagvis. Fargene som brukes gjengis godt. Det er ikke mange forskjellige farger involvert, og i minnet føles den grå, grønn og brun. Fargevalget er knyttet til ønsket om å gi den en dokumentarisk følelse. Formatet er 1.37:1, med ukomprimert mono lyd. Og lyden er imponerende. Fyldig og smart arrangert, altomsluttende effekter, original volumstyring. Og alt dette på en mono lydspor. Ikke til å tro.

Ekstramateriale

New interview with cinematographer Roger Deakins: Dette er en av Roger Deakins favorittfilmer. Filmer pleide å være mer utfordrende før. Denne filmen burde vært pensum. Unik i måten den viser krigen på. Bruker også forskjellige teknikker innen foto. 10 minutters intervju.

New interview with director Elem Klimov’s brother and frequent collaborator German Klimov: Filmen ble forsøkt laget fra 1977. Men Sovjetmyndighetene krevde 11 omskrivninger som ville ødelagt filmen. I 1979 døde Klimovs kone Larissa Shepitko, som lagde mesterverket The Ascent, og Klimov måtte fullføre filmen hun jobbet med da. Etter det fikk han friere tøyler. Forfatteren godtok kun han som regissør. 26 minutter.

Flaming Memory, a three-film documentary series from 1975–77 by filmmaker Viktor Dashuk featuring firsthand accounts of survivors of the genocide in Belorussia during World War II: Handful of Sand – 10 min – 1975 – En hviterussisk kvinne forteller om mishandlingen hun og andre ble utsatt for av tyskerne. De ble veltet ned i massegraver. Mute scream – 11 min – 1975 – En nå gammel mann beskriver hvordan han måtte forlate kone og barn i en kirke hvor de ble brent. Hadde ikke hjulpet noen om han ble med. Woman from the killed villages – 28 min – 1974 – Historien til en kvinne som overlevde brann og skudd. Levde i skogen fra 1942 til 1944. Så ble hun tatt og forsøkt drept igjen. Vi får glimt fra dødsleire, filmet av en russisk soldat.

Interview from 2001 with Elem Klimov: Dette intervjuet på 21 minutter er proppfullt av informasjon. Klimov ramser opp 3 grunner han hadde for å lage filmen. Han måtte lage en film om krigen pga minnene han bar på. Midt i den kalde krigen hvor 3.verdenskrig kunne bryte ut ønsket han å advare mot det. Han var misfornøyd med sin forrige film Agony, og ønsket sterkt å lage en god film.

Interviews from 2001 with actor Alexei Kravchenko and production designer Viktor Petrov: Kravchenko måtte se Holocaustdokumentarer før innspillingen. I dette intervjuet på 13 minutter snakker han om innspilingen og utvalgte nøkkelscener. Forskjellige kontaktlinser formidlet forskjellige følelsestilstander. Petrov hadde som mål at filmen skulle ha et dokumentarisk utseende. Han valgte å kjøre med ekte eksplosiver og ammunisjon, siden andre løsninger ble for tamt. Det var første gang dette ble gjort på film. 8 minutter.

How “Come and See” Was Filmed, a 1985 short film about the making of the film featuring interviews with Elem Klimov, Kravchenko, and writer Ales Adamovich: Klimov laget filmen for å hedre ofrene og minne oss på å ikke gjenta historien. Kathyn er en skamplett på linje med Leningrad, Hiroshima og Auschwitz. 628 landsbyer utslettet, 83000 mennesker drept. 10 minutters dokumentar.

Theatrical rerelease trailer: Perfekt! 3 annerkjennende overskrifter fra anmeldelser. Deretter bibelske sitater. Noen nøkkelscener vises, alt er dempet. Snaue 2 minutter.

Essays by critic Mark Le Fanu and poet Valzhyna Mort: Lanu har skrevet et fantastisk interessant essay. Kloke betraktninger. Mort har skrevet om forfatteren bak boken filmen er bygget på, Ales Adamovich. Ikke bare ble over 600 landsbyer brent ned, men over 5000 bosettinger ble ødelagt i tillegg. Alle massakrene ble rettferdiggjort som gjengjeldelse for partisanvirksomhet. 2 tyske soldater ble drept i landsbyen Ola, dermed ble 1758 innbyggere brent som hevn. Dette inkluderte 950 barn.


Husbands

Husbands (Criterion nr.1029) (Blu-ray)

USA – 1970 – John Cassavetes (farger) –142 minutter – Drama

Desperasjon

Nivå 1 (uten spoilers)

USA på 70-tallet. Etter at Stuart dør brått fra vennegjengen, blir de tre gjenværende kompisene kastet ut i en følelsesmessig krise. De er midt i 40-årene, og har ikke verktøyet for å håndtere dette.

Nivå 2 (med spoilers)

Da Stuart dør, kastes Archie, Gus og Harry ut i en dyp sorg som naturlig er. Men de skal også merke at Stuart var mer enn bare en av dem. Han var limet i gruppa, han var det naturlige samlingspunktet og muligens også den som fikk dem til å tolerere hverandre. Nå som han er borte må de lære å omgås hverandre i en helt annen dynamikk.

Husbands er en film jeg har lært meg å elske. Til å begynne med har jeg lyst til å være Djevelens advokat og forklare hva som gjør at man kan mislike filmen. Deler av det jeg skal skrive har vært min mening om filmen før, men jeg har forandret mening etter flere gjensyn.

Filmen har sine svakheter. Det pussige med Husbands er at testversjonen som ble vist for et hundretall bransjefolk var kjempepopulær. Filmen ble møtt med store forventninger etter den imponerende suksessen med Faces. Og etter mottakelsen på testvisningen var det nok en hit for Cassavetes. Folk lo godt, og likte de følelsessterke scenene. Det var kun èn som ikke likte versjonen, og det var Cassavetes. Han laget ikke film for at folk skulle få motstandsløs underholdning. Om de ler for mye, har han ikke klart å få fram budskapet tydelig nok. Så Cassavetes tar med seg filmen inn i klipperommet igjen, i nærmere ett år. Dermed mister han den kommersielle drahjelpen med å ha trekløveret Falk, Cassavetes og Gazarra på forsiden av Time Magazine den opprinnelige lanseringsmåneden.

Cassavetes sin versjon som er denne på 142 minutter, er faktisk kortere enn testversjonen. Allikevel er den tyngre fordøyelig. Jeg kan godt se at noen replikker lider av dårlig avlevering, og at hele filmen kan sies å ha et problem nettopp med klippingen. Ord som jeg vil tro mange vil bruke for å beskrive filmen kan være slitsom, krevende, insisterende, repeterende og langtekkelig. Jeg vil faktisk bruke dem selv, men med positivt fortegn. For disse ordene trenger ikke være negative.

Scener tværes ut og ser ut til aldri å ende. Man lurer på hva som er vitsen, om det skal lede et sted eller om alt dette er tilfeldig satt sammen. Ofte sitter man igjen med en følelse av at man ser øvinger blant skuespillerne. Det er så mye følelser og roping, fysisk håndtering av hverandre, endeløs plapring og opphausing, at man kan bli helt utslitt. Allikevel er det perfekt på en måte.

Dette er Cassavetes utforsking av mannlige følelser og mannlig kjærlighet. De han bruker for å vise oss dette er menn som ikke kan formidle det. Dette er menn som føler noe veldig sterkt: savn, sorg, usikkerhet og forvirring. Men de har ingen de kan snakke med, eller rettere sagt, de har ikke språket til å snakke om dette. Vennene er der, og det snakkes konstant gjennom hele filmen. Det er bare det at det ikke sies noe fornuftig, noe som hjelper. Eller kanskje disse mennene snakker med andre virkemidler? Kanskje er det som generalsekretær i Røde Kors Robert Mood hevder, at menn kan få sagt mye ved å ta med en venn på tur og eller fyre opp et bål i skogen. Eller er det heller at de er like hjelpeløse som en 12-åring som døper jenta han er forelsket i nærmeste snøhaug?

Etter at begravelsen er unnagjort, forsøker vennene å bearbeide tapet av Stuart på en god gammeldags måte. Man drikker seg full. Når det ikke helt virker, forsøker de å knytte båndene mellom dem på nytt, for å pleie illusjonen om at alt er og kan være som før. Til slutt tyr de til grepet med å reise bort fra det vanskelige, på en heisatur til London. Her skal de sjekke opp damer og knulle sorgen ut av systemet. Men det er ikke så lett for tre godt gifte og middelaldrende menn.

På en eller annen måte klarer alle tre å få med seg en kvinne tilbake til hotellet og nachspiel på et av rommene. De klarer også å få med seg hver sin erobring på sitt eget rom, så alt ligger til rette. Sannhetens øyeblikk. Men er det virkelig dette de trenger? Ingen av dem klarer å fullbyrde et samleie, i stedet er det så mange uforløste problemer som tårner seg opp for dem og blir synlige. Harry ender opp med impotens, noe som sikkert kan spores tilbake til sin ekteskapelige krise. Det er ikke så lett å være utro etter mange års ekteskap, om det skranter eller ikke. Cassavetes viser oss i scenen i USA rett før de drar til London, at vold i hjemmet kan bli resultatet for menn som ikke klarer å bruke ord riktig. Harry tvinger kona til å si at hun elsker ham, før han slår både henne og svigermoren. Gus og Archie må rive han ut av huset.

Archie får med seg en kvinne med kinesisk bakgrunn på rommet. Han forsøker å kysse henne og får henne på glid. Etter hvert blir hun med, og starter grådig å kysse ham tilbake. Men da hun bruker tungen, blir det for mye for Archie. Han fikk nå antagelig unnskyldningen han trengte for å kjefte og smelle, og så trekke seg fra hele affæren. Tungekysset bryter med en slags oppfatning om mannens rolle som den aggressive og kvinnen som den passive. Archie kommer fra en etterkrigstid hvor kjønnsroller og familiemoral er vel etablert, og dette blir for moderne for ham. Sex hører ekteskapet til og utroskap betyr vanligvis en oppløsning av ekteskapet. Hans generasjon er for unge for å være etablissementet og for gamle for å være motkulturelle. Og feminismen har nettopp begynt.

Gus ser ut til å bare ville fjase og ha det moro i stedet for egentlig ha sex. Men det er en ubehagelig maktbruk i all lekeslåssingen. Alt hun sier blir avfeid, og det hjelper ikke hvor mye hun ber ham stoppe. Det er noe som heter at et nei betyr nei, men det gjelder ikke her. Denne scenen er spesiell, for grensene mellom skuespiller og karakter viskes ut. Når Mary (Jenny Runacre) er utslitt og ber Gus (John Cassavetes) om å stoppe, vet vi ikke om det er Mary eller Jenny som ikke vil eller klarer mer. Min gjetning er begge. Nettopp dette at kvinnens nei ikke blir respektert i det hele tatt, kombinert med bruken av fysisk makt, gjør det lett å være enig med Runacre at dette egentlig er en voldtektsscene. Dagen etterpå angrer Gus på hele affæren, men Mary har blitt forelsket. Men hun får ingenting av Gus, bare mer klovneri.

John Cassavetes sine filmer er så realistiske og nære livet, at det er mange slike eksempler på at kunst og virkelighet glir over i hverandre. Scener tas om og om igjen, til kun det sanne står igjen. For eksempel scenen hvor Harry beskylder Gus og Archie for å rotte seg sammen mot ham og baktale ham. Dette var noe Ben Gazarra kjente på i virkeligheten under innspillingen. Det var liksom de to, Peter Falk og John Cassavetes, mot ham. Cassavetes måtte hente fram manuset for å vise ham at det faktisk sto i manus.

Et annet eksempel er den lange og improviserte scenen rundt langbordet hvor alle må synge en sang som betyr noe for dem. Ølet som drikkes er ekte, og Cassavetes selv tar flere ølglass på styrten. Her gyver trekløveret løs på spesielt en kvinne og krever at hun synger med mer innlevelse. I mange minutter skriker og dominerer de henne, til hun får tårer i øynene. Og dette er ekte, dette er en skuespillerinne som ikke har det bra. Samtidig er det så vidunderlig ekte, vi forstår så godt karakteren som føler seg så gjennomkritisert for å synge for dårlig at hun har mest lyst til å gråte.

Cassavetes bryr seg ikke så nøye med om du henger med på handlingen. Den er ikke så viktig for ham. Plutselig er en scene slutt og en annen har begynt. Du må selv fylle ut mellomrommet, og hva som kan ha hendt. Alt som betyr noe er følelser. I Husbands er alle ulykkelige ved Londonnattens slutt, både jentene og guttene. Kanskje også ved filmens slutt. Harry blir igjen i London for å finne seg selv. Han gråter da de tar farvel. Kommer han til å se Gus og Archie igjen? Hvordan vil det blir mellom de to framover? Var alt avhengig av Stuart?

Slik sett er det som definerer Husbands det som glimrer med sitt fravær. Det snakkes om familier, men vi ser dem ikke. Stuart hviler som en lang skygge over filmen, men prates lite om og sees enda mindre. Stuart er den fjerde mannen på polaroidbildene under fortekstene. Archie kveles av en selvforakt som han tar ut på stakkars Julie på nachspielet. Harry føler seg illojal mot vennene sine, men klarer allikevel ikke å unngå å skyve dem fra seg. Gus må klare å beseire og sjarmere Mary, han næres av usikkerheten hennes. Men når det er oppnådd, har han ikke mer sjarm eller interesse igjen.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Minnie and Moskowitz, Faces, A Woman under the Influence og Mikey and Nicky.

Øyeblikket: Archie forsøker å sjekke opp dame på kasinoet i London. Han er håpløst ute av trening som den familiefaren han er. Så hans inngang er: «I’m looking for a woman. What do you say?» Det fører selvfølgelig ikke fram, så han forsøker igjen. En moderne frisyre kan være forrædersk sett bakfra. Han forsøker igjen, men da damen snur seg ser han at hun er ordentlig gammel, kanskje over 75 år. Men hun er klar for sex, og hun slipper ikke taket i den unge kjekkasen. Så Archie blir mer og mer stresset og sint, og må bryte seg løs. Under hele scenen står kameraet på ansiktet til den eldre damen og hennes helt utrolige munnbevegelser. Noen vil kalle dem sensuelle.

Lyd og bilde

Bildemessig er ikke dette det beste. Cassavetes brydde seg ikke nevneverdig med tekniske detaljer og estetikk, hans prioritet var alltid skuespillerprestasjonen. Derfor spilles det inn scener i dårlig lys, ute av fokus og i ytterkanter av bildet. Her er ingen kryss man skal stå på eller ruter man skal gå. I deler av filmen er bildet strålende, andre ganger er det DVD-kvalitet. Formatet er 1.85:1, med monolyd. Jeg synes lyden er bedre enn bildet, vi får med oss dialogen klart selv om det er en kakofoni av stemmer involvert.

Ekstramateriale

Audio commentary from 2009 featuring critic Marshall Fine: Veldig lærerikt og godt kommentarspor. Fine kan mye om bakgrunn, produksjonen og Cassavetes generelt.

New interviews with producer Al Ruban and actor Jenny Runacre: Al Rubans intervju er virkelig godt. Åpent og ærlig, ingenting holdes tilbake. Han og Cassavetes følte at middelklassen sjelden eller ble vist fram på film. Dette ville de gjøre noe med. Alt handlet om å finne det ærlige øyeblikket hvor prestasjonen kommer fra innsiden hos skuespilleren. Derfor gikk og gikk kameraet, slik at det ikke gikk glipp av det øyeblikket. Trekløveret hadde forskjellig tilnærming til scenene. Peter Falk kunne ikke få pratet nok om scenen på forhånd, Ben Gazarra var motsatt. Plutselig fikk han nok av prat og sa stopp! Absolutt hele drikke/synge-scenen på bar var improvisert. 25 minutter. Jenny Runacre hadde vært med i Derek Jarmans filmer og The Passenger av Antonioni. Hun gir oss et tett og ærlig intervju i tilbakeblikk. I dag mener hun at scenen hennes er en voldtektsscene. Men hun reagerte ikke den gangen, for slikt gjorde menn. Jeg skjønner godt hva hun mener, dette er annerledes sett på i dag. Cassavetes fikk ut de beste prestasjonene av henne, men hun ser seg som for ung og uerfaren da. Scorsese brukte filmen som eksempel på scener han ønsket i Mean Streets. 18 minutter.

New video essay by filmmaker Daniel Raim featuring audio recordings of actor-director John Cassavetes discussing his approach to working with actors: I dette 13 minutter lange klippet snakker Cassavetes om hvordan han ønsker å kvele skuespillere om de er late eller uinteresserte. Ellers er alt lov, han ønsker å se dem utfolde seg. Dialogen er skrevet, men handlingen er improvisert.

The Story of “Husbands”—A Tribute to John Cassavetes (2009), a half-hour program featuring Ruban, actor Ben Gazzara, and cinematographer Victor J. Kemper: En fin dokumentar på 30 minutter. Den første dagen hadde de en sekretær som skulle skrive ned alt de arbeidet frem mens de jobbet med manus. Cassavetes spurte hvorfor hun ikke skrev ned noe underveis. Hun fortalte at hun husket alt i hodet. Selvfølgelig husket hun ingenting, og en hel dag var bortkastet. Cassavetes hadde en filosofi om at man finner ut ting ved seg selv ved å gå langt under innspillinger/øvinger. Vi får også vite at farvelscenen i London var reell, for Gazarra ble ikke med tilbake til USA.

Episode of The Dick Cavett Show from 1970 featuring Cassavetes, Gazzara, and actor Peter Falk: Herregud! Kaos i 20 minutter, før det roer seg de siste 13 minuttene. I disse minuttene er det faktisk fornuftige ting som sies av de tre klovnene, og vi som seere kan lære litt. Verdt å se, om ikke for annet så for å se hvor barnslige trekløveret kan være. Også er det litt morsomt da. 33 minutter.

Trailer: Kjempebra trailer. Lang. Først er den strukturert, så blir den kaotisk. 3 minutter og 44 sekunder.

An essay by filmmaker Andrew Bujalski: Kjempefint essay! Løp og les.


And God Created Woman

And God Created Woman (Criterion nr.77) (DVD)

Frankrike – 1956 – Roger Vadim (farger) –92 minutter – Drama

The Male Gaze

Nivå 1 (uten spoilers)

I St.Tropez bor den vakre og tiltrekkende 18-årige Juliette. Hun har et rykte som vill og lett på tråden. Hun er forelsket i Antoine, men han har liten respekt for henne. Det har derimot Antoines bror, Michel. Hvem vil ende opp med Juliette? Egentlig er den tynne historien mest en unnskyldning for å kunne vise frem Brigitte Bardot med minst mulig klær i halvannen time.

Nivå 2 (med spoilers)

Som sagt, dette er en tynn historie. Det mest interessante med filmen, er alt den ikke forteller. Hvorfor får vi ingen bakgrunnshistorie? Hva er greia med rikmannen og Juliette? Hvorfor finnes det ikke dybde i noen av karakterene? Svaret er at alt er rigget for at Brigitte Bardot skal være midtpunktet, om det passer eller ikke. Filmen er gjennomgående slibrig, med et helt ekstremt mannlig blikk.

Det nest mest interessante ved filmen er hvor sjåvinistisk filmen er, og hvordan den faktisk slapp unna med det. Det er noe fascinerende i måten Juliette blir fremstilt på, og det at det gikk an å lage film på denne måten på 50-tallet. Dette kommer vi tilbake til.

Litt om handlingen: Juliette har altså et dårlig rykte, siden hun lever på den måten hun ønsker og har en viss appetitt på menn. Hun kom fra et barnehjem, og lever hos en familie som har tatt henne til seg. Men moren i familien er misfornøyd med levesettet hennes, og planlegger å sende henne tilbake til barnehjemmet. Hun har et opplegg gående med hjemvendte Antoine, som driver et lite skipsverft med mest småbåter. Når hun trues med tilbakesending vil hun rømme med Antoine, men han svikter. Juliette må gå tilbake med halen mellom bena, i en scene som virker å forsøke å latterliggjøre henne. Litt sånn «ung pike som må forholde seg til virkelig verden, he he».

Antoines bror Michel er oppriktig forelsket i Juliette, og ønsker å gifte seg med henne for at hun skal slippe å reise tilbake. Han satser på at hun vil kunne elske ham om hun blir kjent med ham. Juliette går med på det, men ser ut til å ha Antoine i tankene fremdeles. Men hun forsøker å leve i ekteskapet og bli en del av familien, blant annet ved å redde verftet fra hennes tidligere elsker. Men da Antoine permanent flytter tilbake til St.Tropez blir det vanskelig for henne. Det er tross alt Antoine hun alltid har elsket.

De har en affære, som moren til Antoine og Michel ikke kan vente med å fortelle Michel. I fylla og med våpen skal Michel redde sin ære. Han skal skyte Juliette som er full på en bar hvor hun danser med afrikanere (fy og fy). Men det ender med at han heller fiker henne opp, noe som hun tydeligvis liker(!) Og så lever de lykkelig sammen videre.

Denne filmen fortjener egentlig ikke så mye omtale. Jeg vil heller påpeke noen av de problematiske sidene ved filmen, som sier noe om tiden den ble laget i. For det første synes jeg Juliette blir fremstilt som dum og deilig, en typisk kopling til Bardots blonde hår. Regissøren bruker et voldsomt mannlig blikk, han kan nesten ikke vente med å få av henne klærne i scene etter scene. Og han formidler en allvitende, nedlatende holdning til Juliette.

Jeg føler også at scenen på baren mot slutten er problematisk. Michel skal rette opp sin ære ved å konfrontere Juliette. Hun er full og danser, og verst av alt, hun danser med svarte franskmenn som liksom sirkler rundt henne som om hun er et bytte. Denne scenen ga meg en vond smak i munnen. I tillegg likte jeg veldig dårlig budskapet fra sluttscenen om at Michel «setter henne på plass» med en omgang pryl. Hun smiler, som om hun endelig «har en sterk mann». Håpløst sjåvinistisk og gammeldags tankegods, hvor kvinnen er det svake kjønn som trenger det sterke kjønn til å rettlede seg.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: «10», Barbarella osv.

Øyeblikket: Den hittil dummeste scenen i Criterion Collection (Jeg har ikke kommet til Armageddon ennå). Juliette har dratt ut på vannet med en utrygg båt. Antoine kommer til verftet og får vite at hun har lagt ut i en båt som når som helst kan begynne å brenne. Han hiver seg i en Jeep og kjører langs stranden etter henne. Da han får øye på henne har båten allerede tatt fyr. Han stopper bilen, svømmer ut til båten og får kastet henne ut i vannet. Men i stedet for å svømme tilbake til Jeepen, legger de ut på en mye lengre og strabasiøs svømmetur til halvøya på den andre siden. Det er selvfølgelig så regissør Vadim kan få vist frem Bardot uten klær igjen og rettferdiggjøre at de to har sex der. Herregud!

Lyd og bilde

Bildeformatet er 2.35:1. Dette er en gammel Criterionutgivelse, spine nummer 77. Det er et glorete bilde, litt uskarpt og med masse «edge enhanchment». Når man først legger merke til det er det ganske forstyrrende. Samtidig må det sies at bildet er restaurert, så det er ingen tvil om at dette var så bra filmen kunne se ut den gangen. Lyden er grei nok, helt på det jevne. Står i stil til bildet.

Ekstramateriale

U.S. theatrical trailer: Ikke overaskende gir traileren et feilaktig inntrykk av filmen. Her fremstilles den som er erotisk thriller. Brigitte Bardot er i hver eneste scene, og alle scenene er seksuelt ladet. En litt teit trailer egentlig. 2 minutter og 35 sekunder lang.

Restoration demonstration: En ganske standard demonstrasjon av resultatet av restaureringsarbeid. Vi kan slå fast at Criterion Collection har gjort en god jobb.

Hefte: Chuck Stevens har skrevet et rimelig svakt essay. Mange hevder at dette var Brigitte Bardots debutfilm, men det stemmer ikke. Her beskrives Bardot som en tenårings-Eva i et Edens Hage fylt med slanger (St.Tropez). Det hevdes at Godards Contempt er en remake av denne filmen, med sex, ekteskap og filmskaping blandet.


Quai des Orfèvres

Quai des Orfèvres (Criterion nr.193) (DVD)

Frankrike – 1947 – Henri-Georges Clouzot (svart-hvitt) –106 minutter – Krim, film noir

På politihovedkvarteret Quai des Orfèvres

Nivå 1 (uten spoilers)

Et mordmysterium uten mysterie, men med mye herlig stemning. Film noir-estetikken er lekker, og vi er i gode hender i denne lettbente kriminalprosedyrefilmen fra mesteren Clouzot. Ikke så hard og alvorstung som vi kjenner ham fra Le Corbeau eller The Wages of Fear, men like mye kvalitet.

Nivå 2 (med spoilers)

Henri-Georges Clouzot er en av de aller største regissørene gjennom tidene, hvert fsll for meg. Dette er mesteren bak toppfilmer som Le Corbeau, Diabolique og The Wages of Fear. Sistnevnte er inne på min personlige topp 10-liste. I Quai des Orfèvres balanserer han det litt lette med det mørke, selvfølgelig i en reise som trekker stadig mer mot det mørke.

Jenny er en flørt. Hun er gift med Maurice, som akkompagnerer henne på piano når hun synger. Han er i overkant sjalu, men samtidig er det forståelig. Hun flørter med menn i musikkbransjen og lar dem gjerne legge hånden på kneet sitt. Vi ser Maurice konfrontere en mann som gjør nettopp dette. Da Jenny får kontakt med den gamle grisen og agenten Brignon, blir Maurice nervøs og sjalu. Han ødelegger en middagsavtale mellom sin kone og Brignon, og drapstruer Brignon samtidig.

Men Jenny gir ikke opp. Under dekke å skulle besøke sin gamle bestemor, oppsøker hun Brignon hjemme i stedet. Maurice finner ut av det, og legger skumle planer med en pistol. Han skaffer seg et alibi på en cabaretforestilling, og setter kursen mot Brignons hus. Da han kommer frem, finner han Brignon myrdet. Han vil forte seg tilbake til forestillingen, men bilen hans har blitt stjålet utenfor huset. Så han kommer sent tilbake, men det ser ut til å fungere allikevel. Flere så ham før forestillingen, og flere så ham etterpå.

Så får vi vite at det er Jenny som drepte Brignon, i et klassisk Me-too scenario i kulturbransjen. En eldre autoritetsfigur tvinger seg på en ung kvinne som vil opp og frem. Hun står opp for seg selv og klinker ham ned med en champagneflaske. Jenny betror seg til Dora som er fotograf og Maurice sin venn. Hun hjelper Jenny for at Maurice ikke skal bli skadelidende. Men Jenny og Maurice vet ikke om hverandres rolle i dette sirkuset.

Dette vanskeliggjør hvordan de skal forholde seg til den nysgjerrige politietterforskeren Antoine, som vi må kunne si er filmens hovedperson, i sterk konkurranse med Jenny og Maurice. Antoine er en herlig karakter, spilt av en av Frankrikes store stjerner Louis Jouvet. Han har en Colombolignende væremåte, bare tøffere. Han dukker ofte opp, med kun ett spørsmål til. Dette går våre to mistenkte på nervene, og spesielt Maurice. Det er også han som utsettes for et langvarig forhør på julaften, hvor tonen har blitt langt tøffere enn tidligere. Vi som tilskuere sitter på løsningen, og vet mer enn alle involverte. Derfor kan vi dirigere sympatien vår i den retning vi ønsker. Men det kommer en tvist på slutten som kan føles noe påklistret.

Antoine er en meget spesiell hovedperson, formidlet til oss gjennom en ekstraordinær skuespiller. Han klarer å formidle ørsmå nyanser gjennom ansiktsmimikk og korte replikker. Men mest av alt gjennom hva han gjør. Legg merke til kjærligheten han viser til sin sønn, som er av blandet etnisk bakgrunn. Han har så store håp, og legger til rette så godt han kan. Og som han sier til lesbiske Dora, i en film fra 1947, «når det kommer til kvinner, har vi ikke en sjanse». En anerkjennelse av lesbisk kjærlighet i en tid hvor det var unisont fordømt, om ikke kriminalisert.

Jenny fremstår som flørtete, men hun er genuint glad i Maurice og er aldri utro. Det er ikke hun som er femme fatale i Quai des Orfèvres, det er det Dora som er. Hun styrer både Maurice og Jenny, overraskelsen er at det er hennes kjærlighet til Jenny som er motivasjonen. Som politiprosedyrefilm er den imponerende. Kyniske politimenn utfører nitidig arbeid i overbevisende detaljrikdom. Men som Luc Sante skriver i sitt essay blir det aldri påklistret eller påtrengende. Derimot er det litt å lære her. Clouzot blir ofte referert til som den franske Hitchcock, men som nevnte Sante sier, han får Hitchcock til å fremstå som lett underholdning i sammenliging.

 

Quai des Orfèvres er basert på en roman av Steeman, som Clouzot har bygget filmer på ellers også. Før han rakk å få tilsendt boken hadde han skrevet 2/3 av manuset, og der var det ikke mye som lignet på historien i boken. Steeman ble rasende.

Cluzot er kjent for hardhendt behandling av skuespillere. Han kan finne på å slå dem for å få dem i rett sinnstilstand. Spesielt skuespilleren som spilte Maurice får gjennomgå, men han er ikke med på at Clouzot er hensynsløs. Derimot mener han regissøren er usedvanlig omtenksom. Stockholmsyndromet, anyone?

 

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Le Corbeau, Coup de Torchon, Panique

Øyeblikket: Da Dora drar tilbake til åstedet for Jennys drap. Etter å ha ryddet bort kompromitterende saker, sparker hun liket hardt i siden. Dette kan oppleves litt hardt og «europeisk», i den forstand at vi neppe ville sett det i en amerikansk film fra samme epoke. Men som Clouzot sier: «For me, death excuses nothing».

Lyd og bilde

Bildeformatet er 1.33:1. Det er et noe slitt og røft bilde. Men vi skal huske på at det er en gammel film, og en gammel DVD-utgave. Det er over 800 utgivelser som har kommet i Criterion Collection siden denne. Samtidig er det mange skarpe og flotte sekvenser, så jeg er fornøyd. Lyden er fin, mono.

Ekstramateriale

Interviews with director Henri-Georges Clouzot and actors Bernard Blier, Suzy Delair, and Simone Renant, from the 1971 French television program Au cinéma ce soir: Kjempefint intervju med en typisk vanskelig stjerneregissør. Som jeg ofte har sagt, ser det ut til at regissører liker å være litt vanskelig og mene motsatt av intervjuere. Allikevel blir det mye morsomt og interessant i løpet av disse 17 minuttene.

Original theatrical trailer: Fin, lang, detaljert, uoversiktlig. Likte den. 3 minutter og 30 sekunder.

Poster gallery from the film’s international release: Helt OK, filmplakater fra forskjellige land.

Essay by author Luc Sante: Et av de beste essayene til Luc Sante, og jeg har lest mange av ham da han brukes mye av Criterion Collection. Teksten gjennomsyres av en genuin kjærlighet til filmen, og han klarer så sint å få frem hva som vekker de følelsene i ham.

 


Chimes at Midnight

Chimes at Midnight (Criterion nr.830) (Blu-ray)

Spania – 1966 – Orson Welles (svart-hvitt) –116 minutter– Historisk drama, Shakespeareadaptasjon

Bedre enn Citizen Kane

Nivå 1 (uten spoilers)

Orson Welles hadde en livslang fascinasjon for Shakespeare. I denne hyllesten til Falstaff tar han elementer fra King Henry IV, King Henry V, Richard III og The Merry wives of Windsor. De blandes sammen i en film som trekker frem Shakespeares bifigur Falstaff og lar oss bli kjent med denne kostelige karakteren. Kanskje fordi han ligner ganske så mye på Orson Welles selv.

Nivå 2 (med spoilers)

En ganske vågal tittel på denne omtalen, men for meg stemmer den. Jeg liker Citizen Kane, men jeg har aldri blitt veldig revet med av den. Jeg kan sette pris på det filmtekniske, vi analyserte den på et filmfag på NTNU, men den beveger meg ikke. Av Welles sine filmer setter jeg både Touch of Evil og Chimes at Midnight høyere. Med det samme jeg er i gang kan jeg jo innrømme at filmen jeg liker minst av Stanley Kubrick sine filmer er 2001: A Space Odyssey. Den gjør absolutt ingenting for meg, den er tung å sitte gjennom. Vi har vel alle slike filmer, mesterverk som vi selv ikke klarer å like. Heldigvis er det ikke slik at vi må nødt til å klassifisere filmer vi ikke liker som dårlige. Det er heller mindre intelligent…

Chimes at Midnight derimot, er en frodig og levende film som det er lett å like om du er i Shakespearemodus. Det er en av de beste Shakespeare adapsjonene jeg har sett, sammen med Kurosawas Throne of Blood, Polanskis MacBeth og Oliviers Richard III. Jeg tror jeg liker denne best. Som nevnt er jo dette en film om Falstaff, ikke egentlig om kampen om tronen i England. Og Falstaff kan spilles på flere måter. Som skuespiller og Wellesbiograf Simon Callow sier på ekstramaterialet, ville han selv ha spilt Falstaff som «larger than life», som en urkraft hinsides «godt» eller «ondt». Men Welles valgte å spille ham som rampete, kjærlig, som et godt menneske, men også med svik, bitterhet og anger. Slikt blir det komplekse karakterer av.

Chimes at Midnight foregår på 1400-tallet i England. Historien er altså en blanding av flere av Shakespeares historiske dramaer. I denne filmen er det King Henry IV som er konge, tilhørende House of Lancaster, men House of York utfordrer tronen. Denne kampen ble kalt War of the Roses, hvor Lancaster er den røde rosen og York den hvite rosen. Disse skal barke sammen i et slag som King Henry IV og Lancaster vant, men de to «Houses» skal allikevel senere slå seg sammen til House of Tudor. Hal er sønnen til King Henry IV, men tar ikke sin tronfølgeoppgave alvorlig. Stort sett tilbringer han dagene sammen med Falstaff i tavernen. Dagene går med til drikking og rampestreker, og rampestreker på denne tiden var jo ran i skogen. Han er ustyrlig i tavernen, og seriøs i slottet. Hal har to farsfigurer, sin kjødelige far King Henry og Falstaff. Han må gjøre et valg til slutt og Falstaff vil tape det valget, som vi ser to hint til i løpet av filmen. Det tydeligste hintet kommer i det improviserte teaterstykket i tavernen, da Falstaff søker Hals lojalitet og hengivenhet, men Hal vil ikke love noe.

Falstaff er ikke en historisk person, men en konstruert karakter. Han er en nobelmann, men respekteres allikevel ikke av sine likemenn. Han har myndighet til å rekruttere soldater til krig, og får penger for hver soldat fra kongen. Han gir dem lønn, beholder resten. Og hvis du rekrutterer skrotsoldater, kan du lønne dem lite, og tjene litt. Han slenger noe stikk i retning av sine likemenn som kjøper seg fri fra soldattjeneste. Falstaff er en ærlig mann, om han ikke er redelig, og han er ikke en klovn. Men han er manipulativ, og han er en opportunist. Et godt eksempel på det er hvordan han under slaget løper vekk fra slagmarken, men da han finner liket av Hotspur tar han like gjerne æren for det. Dette imponerer ikke Hal nevneverdig, da det er nettopp ham som har drept Hotspur i ærlig kamp. Hal lar seg ikke affisere, han er vant til Falstaff store ord.

Jeg legger merke til at Welles benytter seg av et filmgrep som minner om et grep han brukte i Citizen Kane, som fungerer veldig godt. I Citizen Kane ser vi Charles Foster Kane stå i bakgrunnen under overdimensjonerte vinduer, spesialbygget for anledningen. Dette grepet formidler til oss hvor liten Kane føler seg i denne perioden med motgang. I Chimes of Midnight gjøres noe tilsvarende. Falstaff sees som en liten figur i bakgrunnen, for å formidle at han har liten betydning nå mot slutten av historien.

Slagscenene i Chimes at Midnight høster med rette mange lovord. Ved hjelp av 180 statister klarer Welles å gi inntrykk av at det utspiller seg et slag hvor flere tusen soldater deltok. Det fikk han til med raffinert klipping, bildeutsnitt og bevegelser fra høyre mot venstre og motsatt. Slaget var inspirert av maleriet The Battle of San Romano av Paolo Uccello fra ca 1440. Det skittenrealistiske og brutale gjør dette til en av de største slagscenene i historien. Samtidig er det bittelitt humor i sekvensen. Det er nesten merkelig hvor komisk det er å se en polstret og overvektig Welles i en stor og tung rustning springe så fort han kan over slagmarken. Det trekkes tråder til Eisenstein, John Ford og Kurosawa når filmhistorikere skal vise oss inspirasjonskildene for denne måten å iscenesette et slag på.

Welles bodde mye i Europa da han fant det lettere å finansiere filmene sine der enn i USA. Spania ble hans hjemland nummer 2, og det kan føles litt rart. Han bodde i landet under den fascistiske Franco, selv om han selv var godt plassert på venstresiden.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: MacBeth, Othello, Throne of Blood og Hamlet.

Øyeblikket: Hal forsøker å formidle til Falstaff at han vil bli konge, og at Falstaff da ikke kan være hans venn. Det vil være uheldig for hans omdømme. Men ruvende, rølpende Falstaff bryter seg vei under kroningsseremonien til sin venn, bare for å bli slått til jorden av vennens harde ord: I know you not, old man. Falstaff har ønsket at Hal skal bli konge, og i ham bryter det nå to motstridende følelser. Han forstår at Hal må være hard, være et kongsemne, og han er stolt av ham for det. Samtidig er det sårende å være den som ofres for at Hal skal kunne være en riktig konge. Tårene veller opp i øynene til Falstaff og Welles formidler disse følelsene på en så kompleks og rørende måte som jeg aldri har sett maken til. Aldri noen gang.

Lyd og bilde

Chimes of Midnight har vært skjemmet av dårlig lyd, og til dels bilde helt til 2016 med denne restaurasjonen. Spesielt lyden som var ute av sync på hele den første filmrullen har vært et stort problem. Dette kan ha vært en stor grunn til at filmen floppet og fikk en begrenset kinolansering i USA. Men denne versjonen er kjempefin! Lyden er i sync og klar. Bildet er også bra, med skarpe, detaljerte bilder på denne blurayen. Det er alltid så tilfredsstillende når en film blir løftet opp til en presentasjon den fortjener, og endelig har Chimes at Midnight fått det, for første gang i historien. Jeg eide en DVD av filmen før jeg fikk denne, og det var et havari av en filmopplevelse. Bildeformatet er 1.66:1 og ukomprimert monolyd sørger for den lydmessige opplevelsen.

Ekstramateriale

Audio commentary featuring film scholar James Naremore, author of The Magic World of Orson Welles: Veldig fint spor. Når jeg ser på notatene mine, ser jeg at de fyller et par sider, som må sies å være bra. Her er det altså mye informasjon å ta med seg, fortalt på en jevn og underholdende måte.

New interview with actor Keith Baxter: Dette er skuespilleren som spiller Hal, Kong Henry IVs sønn. Han forteller at Welles ikke ga skuespillerinstruksjoner, men siden han var skuespiller selv var han en drøm å jobbe med. Baxter trekker frem scenen hvor Welles gråter på slutten av filmen som noe helt eksepsjonelt. 30 minutter langt fint intervju.

New interview with director Orson Welles’s daughter Beatrice Welles, who appeared in the film at age nine: Den lille gutten som er munnrapp og listig i filmen, er Welles egen datter Beatrice. Hun var med Orson overalt i verden, nesten aldri på skole. Her er hun over 60, og forteller om hvordan det var å reise rundt med faren. Intervjuet skjemmes av idiotiske utsagn om at hun er ordentlig glad i dyr, selv om hun som sin far er stor fan av tyrefekting. Slike utsagn er bare egnet til å redusere språk til meningsløshet, ord mister sin mening. Man kan få Donald Trump-vibber eller Newspeak-assosiasjoner (good means bad, pretty means ugly). Ellers greit intervju på 15 minutter.

New interview with actor and Welles biographer Simon Callow: I dette gode intervjuet på 31 minutter får vi noen små nøkler til Welles private liv og hvordan det kan kobles til filmen. Welles egen far drakk seg i hjel på et hotellrom, og det siste Orson sa til ham var at han ikke ville snakke med ham før han var fri fra drikkingen. (I know you not, old man), som Hal sier til Falstaff på slutten. Welles mener han hadde den beste flaksen og den verste uflaksen. Etter Citizen Kane ble det mest uflaks. Paradoksalt nok var det kun hans erkefiende Pauline Kaal som ga Chimes at Midnight god kritikk i USA.

New interview with film historian Joseph McBride, author of What Ever Happened to Orson Welles?: Denne humørløse mannen er en sterk autoritet på fenomenet Orson Welles, men karismatisk er han ikke. Her gir han en fin gjennomgang av Welles fascinasjon for Shakespeare. Svik er Welles favorittema. McBride mener dette er hans mest personlige og beste rolle, noe det egentlig ikke er så vanskelig å være enig i. Etter Lady of Shanghai og MacBeth dro han til Europa, siden disse to filmene floppet i USA. Kom ikke tilbake før med Touch of Evil. Da den også floppet, dro han til Europa for godt filmmessig. 26 minutter.

Interview with Welles while at work editing the film, from a 1965 episode of The Merv Griffin Show:

Trailer: En god trailer på 1 minutt og 50 sekunder. Den har fokus på slag og selve historien. Om jeg skal være kritisk, er det at den ikke får frem den rampete Falstaff.

An essay by film scholar Michael Anderegg: Helt greit essay. Verdt å lese, men ikke noe å huske for ettertiden.


Ballad of a Soldier

Ballad of a Soldier (Criterion nr.148) (DVD)

Sovjetunionen – 1959 – Grigori Chukhrai (svart-hvitt) –89 minutter – Krigsfilm, moralfortelling.

En oppbyggende fortelling

Nivå 1 (uten spoilers)

En ung sovjetisk soldat klarer å ta ut to tyske tanks under andre verdenskrig, i en desperat kamp for å redde sitt eget liv. Han blir belønnet med medalje, men ber heller om litt fri for å dra til sin mor og reparere taket på huset hennes. Han får 6 dager. Vi følger ham på ferden hjem på perm og menneskene han møter.

Nivå 2 (med spoilers)

Alyosha er vår helt, i en god gammeldags heltefortelling. Den har elementer av propaganda og et riktig oppbyggende moralsk budskap i seg. Allikevel klarer den å være en god film samtidig. Det er en engasjerende historie, med godt skuespill og til og med glimt av kreativ historiefortelling bakt inn i regien.

Filmen starter med at Alyosha havner i strid med tyske tanks, og det hele ser håpløst ut. Han kan ikke annet enn å forsøke å springe fra dem, men de tar ham selvfølgelig igjen. Han er presset opp i et hjørne og slår desperat tilbake. Han lykkes i å uskadeliggjøre to av tanksene alene før sovjetrusserne får overtaket igjen. Han innrømmer straks at han var redd og klarte kunststykket mest fordi han var desperat. Det skjemmer ikke det heltemodige i handlingen hans, og offiserene sender ham på en seksdagers perm som belønning.

På vei til toget møter Alyosha soldaten Pavlov, som har en kone i en by Alyosha må innom på sin vei til moren. Medsoldatene til Pavlov presser sersjanten sin til å gi hele troppens såperasjon til Alyosha for at han skal overrekke såpen til Pavlovs kone. Vel fremme på togstasjonen møter Alyosha en annen soldat, Vasya. Han har mistet et ben, og tør ikke dra hjem til kjæresten av frykt for å bli avist. Vår mann hjelper ham og overbeviser ham om at jenta hans ikke vil svikte. Og han får rett.

Filmen er bygget opp slik at Alyosha havner i små moralske problemstillinger hvor han bidrar til et bedre utfall. Det er ment som en oppbyggelig historie, en moralsk rettesnor i hvordan vi kan gjøre vårt til at verden blir et bedre sted. Det handler om å hjelpe andre, men også om å stå opp mot dem som ikke er så gode.

Ved hjelp av en boks med kjøttrasjon får den russiske soldaten lov til å bli med i en fraktevogn. Ellers hadde han neppe rukket å få noe tid hos moren. En vaktsoldat som passer på at ingen blindpassasjerer hekter seg på er nemlig åpen for litt frynsegoder på si. Han er en slask, som refererer til sin nærmeste offiser som et beist. Men vi skal se senere at det er offiseren som er en god mann, og vaktsoldaten som er ussel.

Ved et senere stopp kommer plutselig en vakker, ung jente inn i fraktvognen. Da hun ser ham får hun panikk og kaster posen sin ut av døråpningen, og er på vei etter selv. Alyosha rekker så vidt å hindre henne. Hun har et kraftig temperament, fiker til ham og forsøker flere ganger å hoppe av toget. Hver gang stopper han henne, og til slutt forstår hun at han ikke er farlig for henne. Hun heter Shura og forteller at hun er på vei til sin kjæreste som er pilot.

Resten av turen drar de sammen. De holder avstand siden hun er forlovet med en annen, men det er tydelig at de liker hverandre. I en liten by søker de opp kona til Pavlov for å overrekke gaven fra ham. De får komme inn, men ser tydelige spor etter en mann i leiligheten. De forstår at han er inne på soverommet. Begge gjestene får et kaldt drag over ansiktet. Dette at hun er sammen med en annen mann mens Pavlov strever ved fronten inngir kun forakt. De legger igjen såpen og drar uten et ord. Vel nede på gaten snur Ayosha og går opp igjen til leiligheten. Han går rett inn på kjøkkenet og tar tilbake såpen uten et ord. Han gir såpen i gave til Pavlovs far i stedet.

Toget ruller videre. På en stopp hvor Ayosha ser sitt snitt til å få hentet litt vann, blir han for sen til å bli med videre. Han får haik med en bil, og ankommer neste stasjon etter en krevende ferd. Men toget har kjørt videre. Alt ser mørkt ut, men heldigvis roper en stemme hans navn. Shura har gått av toget og ventet på ham. Idet de skilles forteller Shura ham at hun ikke har noen kjæreste. Det står som en invitasjon, men Ayosha må videre til sin mor. Ferden skal bli enda mer strabasiøs da toget hans blir bombet av tyske fly. Da han endelig får haik og til slutt kommer fram til sin mor, er tiden brukt opp. Han rekker en klem og en prat med moren før han må begynne ferden tilbake til fronten.

Det har blitt hevdet at Sovjetunionens øverste leder, Nikita Krutsjov, var fan av regissør Chukhrai og at regissøren dermed fikk litt mer spillerom enn vanlig. Det er kanskje grunnen til at vaktsoldaten blir portrettert såpass negativt, eller at vi får se at russiske kvinner var utro mens mannen kjempet. Dette er jo vanligvis ting som blir klippet vekk fra filmer som skal styrke moralen og fremvise nasjonens overlegenhet.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: The Cranes are Flying, Ivan’s Childhood, Blodveien, Come and See og Letter Never Sent.

Øyeblikket: En av de første scenene i filmen. Ayosha er i strid og tyske tanks kommer mot ham. Kameraet vipper opp, dreier og filmer opp/ned. Meget elegant kameraarbeid, og overraskende i en slik film fra 1959. Kreativt og imponerende, og ikke minst effektivt.

Lyd og bilde

Fint bilde. Formatet er 1.33:1. Få synlige skader, og jeg er meget fornøyd. Skarpt og god kontrast. Lyden er mono. Klar dialog, sikkert fordi den er lagt på i ettertid. Fin utgave, men gammel DVD fra 2002.

Ekstramateriale

Interview with director Grigori Chukhrai and stars Vladimir Ivashov and Zhanna Prokhorenko, conducted after a preview screening in New York: Lydintervju som er vanskelig for meg å få noe ut av.

Hefte: Et kort essay av Vida T. Johnson. Ballad of a Soldier vant priser i Cannes, London og Teheran. Filmen konkurrerte mot Fellini, Antonioni og Bergman. Spesielt La Dolce Vita var en hard utfordrer. Men der hvor Ballad of a Soldier var positiv og handlet om godhet, høy moral og å hjelpe andre, var Fellinis film motsatt. Kort sagt: Lev som i Ballad of a Soldier, ikke lev som i La Dolce Vita. Fint essay.