USA– 1980 – Ken Russell (farger) –103 minutter– Science Fiction, Gud, biologi, mystisisme
Førmenneskelig tilstand
Nivå 1 (uten spoilers)
Den geniale forskeren Eddie Jessup (William Hurt), utforsker en metode for å utvide bevisstheten. Han vil oppleve og identifisere 6 milliarder år med gendata i hjernen. Kan han komme i kontakt med den opprinnelige sjelen?
Nivå 2 (med spoilers)
Vi møter Jessup flytende i en trykktank. Tanken gir ham hallusinasjoner som han opplever, men ikke alltid husker. Arthur (Bob Balaban) er hans trofaste assistent, dedikert, men ikke like risikovillig. Han kan fortelle at Jessup gråt i tanken, og sa at han gjenopplevde sin fars død. Dette husker ikke Jessup, men finner det veldig interessant.
Jessup er en genial forsker, men et begrenset menneske. Han har problemer med å forstå kjærlighet og en del sosiale koder. Jeg føler han har klare autistiske trekk. Allikevel gifter han seg med Emily og får to barn. 6 år senere underviser han på universitet, men har gått seg fast. Han vil skilles etter at Emily kommer tilbake fra Afrika.
Idéen fra trykktanken har blitt sterkere. Disse hallusinasjonene anser han nå som glimt inn i menneskets felles genhistorie. Han trenger sterkere hallusinasjoner, og drar til Mexico og en imøtekommende indiansk stamme. Der blir han introdusert for et kraftig soppbrygg, med meget sterke hallusinatoriske egenskaper. Han ender opp med å drepe en øgle under rusen. Han får med seg resten av brygget hjem til universitetet. Vel hjemme er planen å kombinere soppbrygget med trykktanken. Denne kombinasjonen kan hjelpe ham til å nå et enda høyere stadium, uten å måtte øke soppdosen til giftig nivå.
Nå begynner Jessup å tappe inn i atomene som er del av genbanken som ligger i ethvert menneske. Han opplever nå ting fysisk inne i tanken, ikke bare gjennom visjoner. Han ble til et førmenneskelig vesen som drepte og spiste en geit. Og blodet er smurt rundt munnen hans når han hentes ut av tanken. Dessverre vil ikke Mason, instituttlederen, gå dypere inn i dette. Han brenner kluten som de tørker blodet av Jessups ansikt med. Dermed blir ikke blodet analysert for å slå fast om det er geiteblod. Men det har skjedd andre fysiske forandringer med kroppen til Eddie. Røngten slår fast at skjelettet ikke tilhører et menneske, men noe apelignende. Det tar tid før kroppen går tilbake til Jessups vanlige tilstand, hvert fall innvendig.
Dette gir Jessup blod på tann, bokstavelig talt. Han øker doser og tid i tanken. Hans mål er å regrediere tilbake til førmenneskelig tilstand. Denne gangen blir han en slags blanding av ape og menneske, mest ape. Han bryter ut av tanken, angriper vaktene på sykehusets kjeller og kommer seg ut. Løshunder leder han til dyrehagen, hvor han bryter seg inn og dreper et dyr. Han blir funnet sovende naken, i Eddie Jessups skikkelse igjen. Men kroppen forvandles stadig om natten med fysiske forandringer, og hallusinasjoner.
Siste forsøk kaster ham helt tilbake gjennom milliarder av år med genutvikling. Han blir til et slags materie, gjennom en veldig 2001-lignende farge og lyseksplosjon på skjermen. Er han nå tilbake i den opprinnelige sjelen? Emiliy blir også dratt inn i dette da hun forsøker å redde ham. Gud er energi i hjernen, sier Jessup, og nå er alt i spill. Ved hjelp av viljestyrke og kjærlighet, kommer begge tilbake til sin menneskelige form. De må slåss mot naturen for å forbli mennesker.
Jeg tolker denne milliarder av år gamle gendatabanken som Jessup vil bryte inn i, som en videreføring av det vi har i oss som nyfødte. Hvordan vet vi at vi skal amme et bryst eller putte mat i munnen? Hvorfor søker vi etter øyekontakt eller smiler? Alt dette er informasjon som ligger i genene våre, og som langsomt forandres ved behov. Alle levende vesener har en slik akkumulert kunnskap som hvert individ kan trekke nytte av. Kall det instinkt, men et sted lagres det som gjør at alle babyer oppfører seg som en baby. Og en valp som en valp.
Jessup vil inn og dekode dette, og ta seg tilbake i tid og tilstand til bevissthetens begynnelse. Han reiser gjennom atomene. Hans ganske så unike blanding av vitenskapsmann og åpenhet for åndelighet, setter han i en posisjon som fører ham lenger enn sine kolleger. Hans personlighet, ambisiøs, fryktløs, ensporet og empatiløs, er skreddersydd for å oppnå resultater. Vi ser Arthur og Mason har hemninger Jessup ikke har. De har heller ikke troen på mystisismen Jessup vender seg mot, med indianske ritualer og soppbrygg. Men kombinasjonen fungerer.
Schizofreni er ikke en sykdom, bare en annen mental tilstand. Denne replikken, sagt på en meget fuktig festkveld av Jessup, signaliserer en holdning som langt på vei viser hvem Jessup er. Og det faktum at det er slikt han prater om på en kveld hvor man er ment å koble av. Men denne intensiteten og dedikasjonen er også det som gjør at kvinner som Emily og studiner faller for ham. For hver hallusinasjon avsløres et trekk ved Jessups personlighet. Han jager videre etter dette. Det religiøse blandes inn, spesielt fra Johannes Åpenbaring. Det syvende seglet er det kun Gud som skal åpne. Men Jessup prøver.
Filmen følger romanen svært tett. Ikke så rart, når den er skrevet av manusforfatter Paddy Chayefsky. Han hadde full kontroll på manuset. Ikke et ord skulle eller kunne byttes ut. Han hadde gjort seg fortjent til denne statusen gjennom manusene til Network og The Hospital. I tillegg blandet han seg i kameravinkler og lyssetting. Dette første til at den opprinnelige regissøren Arthur Penn forsvant. Så gikk de gjennom en liste på 20 regissører, før de endte opp med Ken Russell. Ikke så hyggelig å høre at man var tjueførstevalget.
Men Russell og Paddy gikk heller ikke overens. Bare åpningsscenen var nok til at Paddy fikk kramper. En oppreist tank i steampunkstil med lys innenfra, var ikke det han hadde sett for seg. Da Ken Russell ikke fikk fjerne noe av dialogen, lot han skuespillerne snakke med mat i munnen og mumlende. Slik fikk Paddy nok, og trakk seg fra filmen. Forandret krediteringen av manus til et psevdonym og sa takk for seg.
Altered States er en film som imponerer med sine idéer og sine spesialeffekter. Idéene har vi diskutert, la oss snakke litt om effektene. Det var en danser som spilte skapningen som rømmer fra tanken og tar for seg i dyrehagen. En drakt i full størrelse er meget troverdig som en blanding av dyr og menneske. Det aller mest imponerende er spillet av knokler under huden på Jessup i vanlig tilstand, og ansikt som utvider og trekker seg sammen i tanken. Det legges et slags plastlag utenpå huden, og deretter blåses det luft inn. Fantastisk, nettopp fordi det er så enkelt og vi kan få lov til å stirre rett på det.
Ken Russell er en merkelig skrue. Han virker så mild og vennlig, men er nok ganske vanskelig. I tillegg har han en hang til det perverse og overskridende. Dette er regissøren bak The Devils blant annet. Og den var kontroversiell, som flere andre av hans filmer. Slik blir du når du ikke hadde TV som barn og måtte stirre på sølepytter for underholdning. Han påpeker at fjellformasjonene i Mexico hvor de drikker soppbrygget, ligner på sopphatter. Men det var tilfeldig.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Scanner, Inception, The Cell, Dark City, Minority Report og Jacob’s Ladder.
Øyeblikket: Da de drar en blodig Jessup ut av tanken. Han klarer ikke å snakke, siden han har vært tilbake i en skapning som ikke kan prate, og ikke er restituert ennå. Han grynter og signaliserer at han vil skrive. Vil ha røngten og blodprøver. Intenst!
Lyd og bilde
New 4K digital restoration, with 2.0 surround DTS-HD Master Audio soundtrack. Alternate 5.1 surround DTS-HD Master Audio soundtrack. One 4K UHD disc of the film presented in Dolby Vision HDR and one Blu-ray with the film and special features: Her synes jeg det originale 2.0 surround lydsporet var best. Mer trøkk i, og tydeligere. Det er mange gode effekter i filmen, så lyden er viktig. Bildeformatet er 1.85:1. Et ganske godt bilde i 4k, med gode detaljer og skarphet. Mye foregår i mørke scener og i tanken. Filmen løser det godt, men få solrike scener gjør at filmen sjelden briljerer.
Ekstramateriale
New audio commentary featuring film historian Samm Deighan: På det jevne. Jeg synes det ble litt kjedelig, mest fordi alle som har vært involvert skal omtales fra de ble født, oppvekst, utdanning, tidligere arbeider osv.
Archival interviews with director Ken Russell and actor William Hurt: Vi får høre samtale med Ken Russell i et 26 minutter langt innslag i et tvprogram med en morsom og sjarmerende vert. Russel påpeker at bilder og musikk jobber perfekt sammen i Altered States. I mange andre filmer jobber de mot hverandre. Han har jobbet med skuespiller Oliver Reed, som jeg må innrømme er en meget begrenset skuespiller. Som Russell nevner i en anekdote: Reed har tre uttrykk, og vil ha instrukser ut fra det. Han pleide å si”Ken, 1, 2 eller 3?” William Hurt spiller Jessup. Han hadde lest boken til Paddy, og holdt ham høyt som venn. Dette var et tema Hurt hadde tenkt mye på selv. Men han ønsket egentlig ikke å spille i film. Han er tynnhudet og antikjendis i natur. 6 minutter.
New interview with special-visual-effects designer Bran Ferren: Han har en morsom inndeling av spesialeffekter i 3 kategorier. Realistiske effekter, fantasibaserte effekter og dårlige effekter. Alle er en blanding av de tre. Dette innslaget på 26 minutter er en grundig innføring i hvilke tanker og valg som ble gjort når det gjelder spesialeffekter i Altered States.
Trailer: Fremstår som billig og klein, som en B-film, enn den gode og interessante filmen den er. 2 minutter og 15 sekunder.
An essay by film critic Jessica Kiang: Ganske fint essay, med grundige betraktninger rundt flere av problemstillingene i filmen.
USA, Canada – 2005 – David Cronenberg (farger) –96 minutter – Thriller, identitet, vold, neo-Western
Familiefaren
Nivå 1 (uten spoilers)
Da Tom Stall (Viggo Mortensen) dreper to ranere i kafeen sin, blir han folkehelt over natten i den lille småbyen. Folk strømmer til kafeen hans, men tre menn som har sett han på nasjonale nyheter dukker også opp. Og de insisterer på å kalle ham Joey.
Nivå 2 (med spoilers)
Tom forstår ikke hvorfor de kaller ham Joey, og forklarer dem at de forveksler ham med en annen. Men Fogarty (Ed Harris) gir seg ikke. Til slutt ber Tom dem om å gå. Edie (Maria Bello), Toms kone, velger å ringe sheriffen om dette.
I dagene som kommer, er de fremmede stadig i nærheten. De kjører forbi kafeen, for så å kjøre ut av byen i retning Tom Stalls hus. Tom får panikk, og løper hjemover for å redde familien sin. Denne gangen var det en skinnmanøver for å skremme ham, men sønnen Jack (Ashton Holmes) synes han ser noe ukjent i faren. Det er noe med å holde haglepatronene mellom knokene og måten han smekker sammen hagla på. Det han så var et glimt av Joey.
Neste gang han ser dette, er i en krangel med faren. Jack har banket opp en bølle på skolen, og Tom vil ha slutt på slik oppførsel. “I denne familien banker vi ikke opp folk!”, sier han. Og sønnen svarer “Nei, vi dreper dem”, med henvisning til farens dobbeltdrap. Det får Tom til å miste besinnelsen og fike til sønnen. Sønnen styrter ut, og vi ser ham ikke igjen før ved filmens vendepunkt.
Da bilen med de tre gangsterne fra Philadelphia kjører inn på tunet, er det som en klassisk western. Tom og Edie står klar med hagla for å beskytte huset sitt. Men gangsterne har en joker i ermet. De har plukket opp Jack. Fogarty vil ha med seg Joey med tilbake til Philadelphia for “å møte noen folk”, som skal vise seg å være Joeys gangsterbror. Tom slutter nå å nekte på at han er Joey. Når vi ser på ansiktet hans, ser vi andre trekk enn hos Tom. Jack ser det også, han gir Tom et blikk som lurer på hvem faren egentlig er.
Når nå familien og han selv er truet, er Tom 100% Joey. Han er den tidligere kriminelle drapsmannen fra Philadelphia, mannen som tok ut øyet til Fogarty med piggtråd. I det gangsterne legger hånd på Joey, bryter helvete løs. En mann blir slått i hjel, en annen skutt før Joey selv blir skutt av Fogarty. Som igjen får en hagleladning i ryggen av Jack rett før han henretter Joey. Jack står der med rykende hagle, og lurer på hvem faren er og hvem han selv egentlig er.
Resten av filmen vies til Joeys tur tilbake til Philadelphia for å gjøre opp med broren i det kriminelle miljøet der. En voldsorgie som ender med broderdrap og renselse i en innsjø. Filmens finale dreier seg om returen til familien for å se om det er håp om tilgivelse og en framtid der.
Viggo Mortensen bærer denne filmen, som ikke ville ha vært brøkdel i kvalitet uten ham. Han tar oss uanstrengt inn i den joviale Toms småbytilværelse, og vi tror på ham. Han må være forvekslet med en annen mann. Så synes vi det er merkelig at en mann som kjenner Joey så godt som Fogarty, skal ta feil av mannen som tok øyet hans. Og var det ikke noe i blikket til Tom akkurat der, noe illevarslende?
I det Tom sier til Fogartys gjeng at det beste hadde vært at de dro nå, utenfor huset hans etter at Jack har blitt overlevert, er han kun Joey. Blikket er hardt, kjeven strammet og musklene i spenn. Stille for stormen.
Første gangen jeg så filmen trodde jeg vi skulle lese filmen som en mann med en ukjent fortid, ukjent også for ham selv. Som en spesialagent med hukommelsestap, men med et voldelig kroppsminne. Så forstår jeg at Tom utmerket godt er klar over sin fortid. Han har flyktet for å bygge seg et nytt liv. Gradvis gir han opp denne illusjonen i møte med gangsterne, og Joey tar mer og mer over. Ikke på en personlighetsforstyrret måte, men som en mann som ser dekkhistorien sin slå sprekker.
Edie er ført bak lyset gjennom 20 års ekteskap. Hun er lei seg, sint, fortvilet og forvirret. Hun er det store offeret her, men hun tar tak i situasjonen for å eie den. Hun støtter Joey mot sheriffen før hun havner i en seksuell krangel med Joey etterpå. Han er voldelig, og setter i gang noe som minner om voldtekt. I det han besinner seg, trekker hun ham til seg brutalt, og viser at hun styrer. Hun vil ha Joey, også slik, et aktivt valg.
Regissør David Cronenberg visste ikke at manuset var bygget på en tegneserie. Det forstod han først da han ble invitert på Comic-Con. Viggo Mortensen krevde store omskrivninger av manuset. Han hadde behov for lange samtaler med Cronenberg om motivasjonen for all volden. Etter hvert møttes de i en visjon om å avkle fascinasjonen amerikanerne har for vold. Publikum skulle ledes til å applaudere volden fra Tom, før de måtte kjenne på sin medvirkning da volden eskalerer. Volden skulle være intim, kraftig og fysisk. Vold skulle sees gjennom voldsutøveren, de som må se på og de som blir utsatt for volden. Et eksempel er å vise underkjeven til morderen som får den skutt av.
I tillegg handler filmen om identitet. Hvem er vi, hvem vil vi være? Kan vi få en ny sjanse om vi har rotet til livet vårt? Tom har skapt seg en sterk ny identitet, så sterk at han omtrent har glemt fortiden. Men fortiden er del av deg, og om du har glemt den, så kan den komme tilbake og bite deg i ræva.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Dead Ringers, No Country for Old Men, Three Billboards Outside Ebbings, Missouri og Memento.
Øyeblikket: Sluttscenen. Tom/Joey har kommet hjem. Familien hans sitter og spiser. Ingen sier noe. Tom setter seg prøvende ved bordet. Sarah, datteren finner frem tallerken og bestikk til ham. Sønnen sender ham serveringsfatet. Edie møter ikke blikket hans. Men er det en start på deres videre liv sammen. Jeg tenker at her finnes det håp, som jeg tror er ordet som dekker denne slutten.
Lyd og bilde
New 4K digital restoration of the international cut, supervised by director of photography Peter Suschitzky and approved by director David Cronenberg, with 5.1 surround DTS-HD Master Audio soundtrack. One 4K UHD disc of the film presented in Dolby Vision HDR and one Blu-ray with the film and special features: Veldig fint bilde i 4k dette. Rimelig ny film, da kan vi forvente mye. Og det får vi. Fin fargepalett, gode detaljer og dybde. Lyden fin på alle måter. Musikken virkelig gjennomtenkt, med westernstil på partier som understreker neo-western elementene i filmen.
Ekstramateriale
Audio commentary featuring Cronenberg: Godt kommentarspor. Fordel å få informasjonen rett fra kilden. Han er utrolig sympatisk denne Cronenberg, og ingen av de vanskelige nykkene regissører kan ha. Mye om innspilling og tanker rundt scenene.
New interview with screenwriter Josh Olson, conducted by writer-producer Tom Bernardo: Veldig fin samtale mellom en meget entusiastisk Olson og en mer behersket Bernardo. Han forteller om sin vei til denne filmen som manusforfatter. I hans hode kjenner ikke Tom igjen Fogarty i kafeen første gang. Så inne i sin nye persona er han. Pluss at det er mange år siden. 32 minutter.
Excerpts of Cronenberg and actor Viggo Mortensen in conversation at the 2014 Toronto International Film Festival: Fin samtale med to sympatiske menn. De anbefaler å se filmen flere ganger for å se etter tegn av Joey tidlig. 33 minutter.
Acts of Violence, a documentary on the making of the film, featuring behind-the-scenes footage: Over én time med gode klipp fra innspillingen. Vi følger spesialeffektprosesser og bivåner intruksjoner fra regissøren til skuespillere. Fint å se hvordan forskjellige regissører arbeider.
Three featurettes: Samlesekk for et lite klipp fra Cannes, forskjell på amerikansk og internasjonal versjon, og arbeidet rundt den slettede scenen. Ikke så interessant, til sammen 16 minutter.
Deleted scene with commentary by Cronenberg: Scenen føltes som om den kom fra en annen film, og måtte slettes. Snaue 3 minutter.
Trailer: Kjempebra! Intens trailer som gir et riktig bilde av filmen. Stilig laget med hyppige utfasninger av bildene. Rytmisk og suggererende. 2 minutter og 26 sekunder.
An essay by critic Nathan Lee: Fint essay som har valgt å legge fokus på de samme tingene ved filmen jeg var opptatt av. Ergo en strålende og lynende intelligent tekst.
En teaterinstruktør, Kafuku, skal sette opp “Onkel Vanya” i Hiroshima i forbindelse med en festival. Vi er antagelig på 80-tallet. Han blir pålagt å bruke en privatsjåfør, noe han er negativ til. Men den kvinnelige sjåføren Watari skal vise seg å bli en stor støtte. Filmen er basert på novellen Drive my Car av Haruki Murakami.
Nivå 2 (med spoilers)
Den forrige filmen jeg skrev om, Vanya on 42nd Street, var den filmede teaterversjonen av “Onkel Vanya”, regissert av Louis Malle. Det var en stor fordel å ha historien friskt i minne når jeg nå skulle følge øvinger av stykket i denne japanske filmen om en oppsetning av stykket i Hiroshima.
Filmen tar opp, uten at du egentlig merker det, flere store spørsmål. Et av de største er hvordan man skal leve videre med en stor sorg. Særlig om du føler du har skyld i dødsfallet. Et stykke ut i filmen mister Kafuku sin kone Oto. Hun ligger død på gulvet da han kommer hjem. Han begynner å bale med tanker som det er lett å si han ikke burde. Om han hadde kommet tidligere hjem, hadde hun vært i live nå da?
Sjåføren hans, Watari, har også en lignende historie. Hun ble mishandlet av moren, og gjorde ikke alt hun kunne for å redde moren ut av barndomshjemmet da et jordskred tok huset. Hun satt bare å så på. Hun har større ansvar for dødsfallet til moren enn Kafuku har for sin kones, men følelsene vil ikke alltid være rasjonelle. Det viktigste er at de to finner hverandre i sorgen og skylden i samtalene de har i bilen mot slutten av filmen. Watari har blitt en veldig dyktig og hensynsfull sjåfør, siden moren slo henne om hun våknet av dumper i veien.
Hvorfor velger Kafuku å gi rollen som Vanya til sin kones elsker, Takatsuki? Er det en måte å bearbeide sorgen på? Søker han informasjon av Takatsuki? Watari stiller Kafuku spørsmålet om hans vennskap med Takatsuki er ekte eller skuespill. Han svarer at det er begge deler. Hvorfor vil han at Takatsuki skal spille onkel Vanya, en rolle han ikke engang leste for? Hans rolle var legen Astrov. Er det fordi Kafuku selv pleier å spille rollen, at han erstatter seg selv med Takatsuki slik Oto gjorde i forholdet deres? Ingen av disse spørsmålene får vi svar på, men de er vel verdt å undres over.
Oto og Kafuku utviklet en historie mens de hadde sex. Eller Oto dikterte den. Etterpå skrev han den ned, siden hun ikke klarte å huske den. Vi kan få inntrykk av at Oto maner frem seg selv i historien om den unge kvinnen. Men det er ikke sikkert. Var det en måte hun forsøkte å kommunisere noe til Kafuku på? At forholdet deres var over? Jeg tror kanskje ikke det, siden hun så tydelig erklærer sin kjærlighet til ham ellers. Men hun har alltid hatt behov for elskere. Kafuku vet, men gjør ikke noe med det. En gang kommer han over dem i akten i sitt eget hus, men han bare går ut igjen og lukker døren stille etter seg. Den gangen var det Takatsuki han så.
Kafuku og Takatsuki nærmer seg hverandre etter at de anerkjenner den andre som den han var i Otos liv. Takatsuki vil gjerne høre mer om Oto. Han sier at den historien han fikk høre av Oto, tydeligvis er en historie om ekteskapet på en positiv måte. Kafuku fikk aldri høre hvordan den sluttet, eller at den hadde en slutt. Man må kjenne og kanskje elske seg selv, før man kan elske andre.
De første gangene Kafuku og Watari kjørte sammen, øvde Kafuku på replikker fra onkel Vanya. Oto leste de andre replikkene. Watari fant det fascinerende at Oto leste. Hun hørte stykket annerledes etter hun fikk vite at det var konen hans. Den naturlige omgangen med kassetter og at de kjører i en SAAB 900 turbo, gjør at jeg plasserer filmen på 80-tallet. Noen år etter at bilen kom i salg.
Selve oppsettingen av “Onkel Vanya” i Hiroshima er meget moderne, og woke kanskje? Sonja spiller sine replikker på koreansk tegnspråk, mens alle de andre snakker på sitt morsmål. Det betyr at stykket vises med simultanoversettelse, men du får en trygg framførelse på ditt eget språk. Være seg japansk, engelsk, tysk, mandarin, koreansk, tagalog, koreansk tegnspråk, indonesisk og malaysisk. På lesningene får skuespillerne ikke spille, men skal lese replikken helt livløst. Dette er et tydelig nikk til Bresson, den franske regissøren som så på skuespillere som modeller. Skuespillet skulle ikke påvirke følelsene til publikum, det er det handlingen som skal.
Ringen sluttes da Kafuku må spille onkel Vanya igjen. Takatsuki har et voldsomt temperament, det har vi sett flere eksempler på. Stadig er han aggressiv på folk som tar bilder av ham i skjul. Ved et tilfelle ser vi at han løper etter en mann som gjør nettopp det. Vi ser ikke om han får tak i ham, men det kan være denne situasjonen som ender med at han blir arrestert for drap. Han har banket opp en mann i en park, og mannen døde av skadene to dager før premieren. Senere skal vi se ansiktet hans på nyhetssendinger. Da er det en oppdatering om saken hans, og flere saker som innebærer mindreårige kommer til.
Sjåføren og regissøren blir på en måte som onkel Vanya og Sonja på slutten av Tsjekovs stykke. De to må leve videre, de må holde ut med smerten. Jeg tar meg i å kjenne på kompleksiteten i filmen. Den er lang, men den rommer så mye mer enn lengden skulle tilsi allikevel. Og temaene kommer snikende, uten å bli annonsert. Ei heller får vi noen svar. Kun litt informasjon. Ikke en gang et spørsmål. Vi vet ikke hva som er Takatsukis problem. Vi vet ikke hvordan det går med Kafuku og Watari. Vi ser henne kjøre SAAB på slutten. Er det Kafukus? Antagelig. Hvorfor? Vet ikke. Kanskje han ikke kunne kjøre lenger på grunn av synet. Uansett ligger ikke deres løsning samme sted.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Night on Earth, Perfect Days, Lost in Translation, Paterson og Blue.
Øyeblikket: Middagen hos instituttlederen. Samtalen er inspirerende og interessant. Stemning skifter, vi må tolke. Det er noe her jeg setter pris på.
Lyd og bilde
New 2K digital master, approved by director Ryusuke Hamaguchi, with 5.1 surround DTS-HD Master Audio soundtrack: Lyden er fin som forventet av en så ny film. Dialogen er selvfølgelig i sentrum, men det er både bilkjøring og andre effekter her. Selve bildet må sies å være referansekvalitet som bluray. Kjempeskarpt, strålende farger, realistisk palett og fin dybde. Formatet er 1.85:1.
Ekstramateriale
New interview with Hamaguchi: Regissøren vil forbi realismen. Kan dette virkelig skje? Han snakker om hvordan han finner skuespillere til rollene. Karakterens og skuespillerens personlighet må matche. Fint segment på 25 minutter.
Program about the making of the film, featuring behind-the-scenes footage and interviews with actors Reika Kirishima, Hidetoshi Nishijima, Masaki Okada, Park Yu-rim, Jin Dae-yeon, and others: Mye skryt av hovedrolleinnehaver Nishijima. Han imponerer, opererer på sin egen frekvens. Fin liten dokumentar på 35 minutter.
Press conference footage from the film’s premiere at the 2021 Cannes International Film Festival: Dette fungerte ikke for meg. Simultanoversettelse mens du hører originalspråket under er forstyrrende. 35 minutter.
Trailer: Fin trailer som skaper rammen for hva filmen handler om. 2 minutter
An essay by author Bryan Washington: Godt essay om hva filmen forsøker å si. Han snakker om novellen og filmen, hvordan filmen mest forsøker å fange en følelse fra boken.
USA – 1994 – Louis Malle (farger) –119 minutter – Teater, Drama
En eksklusiv opplevelse
Nivå 1 (uten spoilers)
Uncle Vanya, det kjente stykket av Anton Tsjekov, kler det falleferdige teatret Victory Theater i New York. Etter lang tids øving, blir det bestemt at stykket skal filmes og bli til en film. Louis Malle regisserer, Julianne Moore og Wallace Shawn er blant skuespillerne.
Nivå 2 (med spoilers)
Et unikt konsept ble unnfanget av André Gregory. Han samlet venner og ildsjeler blant skuespillere, og sammen spilte de stykket til Tsjekov på uttallige måter gjennom 4 år. Uten publikum, kun for seg selv. Det at stykket aldri skulle settes opp var noe av tiltrekningen til prosjektet, spesielt hos Julianne Moore. De samles, spilte stykket, spredte seg for alle vinder før de samles igjen noen måneder senere.
Etter hvert vokste det frem en følelse av at dette burde deles med andre. De inviterte noen utvalgte venner, kulturprofiler og lignende. Rundt 20 stykker, sittende helt oppi skuespillerne. Så kommer idéen om en film ut av det. Mange regissører er interessert og blir diskutert, men kun Louis Malle skaper begeistring blant skuespillerne.
Onkel Vanya er et stykke som foregår på den russiske landsbygda. Jeg kommer konsekvent til å velge et navn pr karakter, selv om alle i god russisk tradisjon har tre forskjellige navn. Vanya (Wallace Shawn) drifter et gods som eies av Alexandr (George Gaynes). Han er professor og arbeider på et universitet. Vanya sender alle penger til ham, og får en beskjeden lønn for det. Alexandr er gift med den mye yngre og vakre Yelena (Julianne Moore). Vanyas søster var først gift med Alexandr og fikk Sonya (Brooke Smith). Så døde søsteren, og Alexandr giftet seg på nytt.
Vanya er sjalu på Alexandr, både pga grunn av hans stilling og hans kone. Derfor snakker han stygt om ham hele tiden. Han elsker Yelena, og har gjort det lenge. Han er bitter og føler han har kastet bort livet sitt på prat og skriverier. Han har en venn i legen dr.Astrov. Han vanker ofte på godset, som regel tilkalt av professoren som påstår seg syk, for så å nekte å se legen da han ankommer. Professoren har kun en venn, naboen Waffles, som også tilbringer mye tid på godset.
Maman, moren til Vanya, er familiens overhode. Hun blir vel Alexandrs svigermor. Sist, men ikke minst, kommer husholdersken Marina. Disse følger vi over en periode på tre og en halv måned så vidt jeg kan forstå. Sonya, som er datter av professoren Alexandr, er dypt forelsket i legen. Som på sin side er betatt av Yelena, slik mange er. Men han har ikke respekt for henne, han ser på henne som en gold digger.
Legen er det mest fascinerende mennesket, synes jeg. Naturverner, vegetarianer og misantrop. Akkurat som meg. Ikke rart jeg finner ham fascinerende. Han er opptatt av skogen, planting og beskyttelse. Han ser at mennesker ødelegger alt de kommer i kontakt med, og har dokumentasjon på hvordan skogsområdene krymper inn på grunn av menneskelig aktivitet. Som igjen er styrt av grådighet. Misantropien hans gjør ham ensom og han vedgår at han ikke har noe godt privatliv. Som Vanya. Det hintes mot en feilbehandling han har utført som ble fatal for pasienten. Er det derfor han nå er en landsbylege?
Yelena vil hjelpe Sonya med å finne ut om legen gjengjelder hennes følelser. Men han gjør ikke det, han vil bare ha Yelena. Hun på sin side vil verken ha ham eller han utlegninger om miljø og miljø. Hun er ikke interessert.
En dag erklærer Aleksandr at han vil selge eiendommen og kjøpe en villa i Finland. Vanya eksploderer og tar et knallhardt oppgjør med professoren. Han har jobbet for luselønn i 25 år med å drive godset. Og nå settes han på dør. Det ender med skudd i luften og mye oppstandelse. Aleksandr forsøker å roe ned alt og trekke forslaget. Men Vanya er for alvor ferdig med dette. Han stjeler morfin fra legen for å ta livet sitt. Sonya får ham fra det. Litt etter litt drar alle fra godset. Kun Maman, Vanya og Sonya er igjen. De mistrives, men skal nok holde ut.
Tsjekov har skrevet et stykke som reflekterer rundt kvaliteten du kan ha i livet mens det skjer oss. Man må kanskje ikke strebe etter noe uoppnåelig. Kanskje er det bra å bare leve greit. Det er temaet i stykket. Vanya er et veldig vanlig navn, og han er en veldig vanlig mann. Vanya kan vi alle identifisere oss med. Han er gjennomsnittsmannen, som Ola Nordmann.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Miss Julie, My Dinner with André, Metropolitan og Les Enfants Terrible.
Øyeblikket: En veldig imponerende åpning. Skuespillerne småprater, Wallace Shawn legger seg på en benk og tar seg en lur, siden han er utslitt etter å ha sovet dårlig flere netter på rad. Larry Pine småprater med Phoebe Brand, om hvordan han har tatt på seg for mange skuespill samtidig. Uten advarsel og uten et skifte i tone, er de over i åpningen av Chekovs stykke, en samtale mellom dr. Astrov og Marina. Da vi forstår det, litt sent, ser vi også at Shawn er i karakter som onkel Vanya. Helt fantastisk!
Lyd og bilde
New, restored digital transfer, supervised by director of photography Declan Quinn, with uncompressed 2.0 soundtrack: Helt OK bilde. Bedre enn forventet, kanskje, med tanke på den lave produksjonsverdien og det enkle og røffe miljøet. Lyden er kjempefin og får fram dialogen tydelig.
Ekstramateriale
New documentary featuring interviews with André Gregory, the play’s director; actors Lynn Cohen, George Gaynes, Julianne Moore, Larry Pine, Wallace Shawn, and Brooke Smith; and producer Fred Berner: Kjempeinteressant dokumentar på 35 minutter. Inspirerende og lærerikt om kjærlighet til teateret og litteraturen, og kunsten i seg selv.
Trailer: Fin trailer som lover det filmen holder. 2 minutter, 14 sekunder.
A new essay by critic Steven Vineberg and a 1994 on-set report by film critic Amy Taubin: Veldig fint essay av Vineberg som går litt inn i stilen Malle har lagt seg på, og hemmeligheter i regien. Amy Taubin har skrevet, som vanlig, et essay vel verdt å lese. Hun tar blant annet for seg Tsjekov og det russiske.
En psykolog, dr.Margaret Ford (Lindsay Crouse), blir involvert i et lugubert miljø da hun hjelper en pasient med spillegjeld. Noe i henne fascineres av disse menneskene som betegnes som con men, en type svindlere som bløffer deg for penger gjennom manipulasjon. Hun får tillatelse til å følge Mike (Joe Montegna) på nært hold og lære av ham.
Nivå 2 (med spoilers)
The Tell var arbeidstittelen på filmen. En «tell» er hvordan du røper deg, for eksempel i et pokerspill. I House of Games mistenkes en av pokerspillerne i å ha en «tell» i at han fingrer med ringen sin om han bløffer. Dr.Ford blir overtalt til å sitte inn i et pokerlag og hjelpe Mike å vinne potten. Hun skal bare observere motspilleren mens Mike er ute av rommet. Rører han ringen sin?
Denne intrikate teaterforestillingen som Mike iscenesetter for Margaret, skal vise seg å bare være del 1 av en mye større svindel. Vi forstår da pokerspillet er over at Mike og de andre spillerne har forsøkt å loppe henne for $6000. Hadde hun ikke avslørt at spillerens pistol var en vannpistol, ville hun ha trodd de var i fare og gitt fra seg sjekken. Men det var alltid meningen at hun skulle avsløre dem. Hun ble «roped» inn ved hjelp av denne avsløringen. Det gir henne liksom rett til å kreve noe tilbake av dem. Og dette skulle føre dem til den virkelige svindelen av dr.Ford, nemlig de $80000 som hun må gi dem for å dekke lånet til mafiaen.
Planen deres: Billy Hahn blir pasient hos dr.Ford som har skrevet en bok om spillavhengighet. Denne boken har Mike lest, og forstått at dr.Ford kan være et ideelt offer. Hun har trekkene og økonomien som passer. Billy manipulerer henne til å hjelpe ham med gjelden hans hos spillebula House of Games. Mike snakker med henne, og ber henne om å sitte inn i pokerspillet mot at Billys gjeld slettes. Så kløner de litt til pokersvindelen, og dr.Ford føler hun har vært smart. Mike og Joey, en eldre con man, sjarmerer henne, og hun blir fascinert. Senere kommer hun tilbake og vil ha mer. Som de forventet. Hun får lov til å følge dem som con men.
Mike lærer henne å leve på en dristig måte som han vet appellerer til henne. De låner en annen manns hotellværelse og har sex, selv om mannen når som helst kan komme tilbake. Rommet tilhører en i Mikes gjeng. Så sørger Mike for at de blir forsinket til en stor greie han skal gjøre med gjengen, og hun kan ikke være del av det. Han håper hun maser seg med, som hun selvfølgelig gjør. Hun er bitt av basillen, og vil ikke stoppe. De hiver seg rundt, hun får henge på. En koffert med $80000 blir stående på fortauet, og et offer skal lures inn i tyveriet. Offeret er Joeys bekjent fra en jobbmesse, men selvfølgelig en av gjengen egentlig.
De forhandler om hvordan de skal gå fram og hvordan de skal dele. Mens de diskuterer ser Margaret at offeret er en politimann. Det bryter ut tumulter og et skudd går av og «dreper» politimannen. Og det er Margaret som er ansvarlig. De rømmer hotellet, men det står to politimenn på vakt ute som ser etter Mike og Joey. Det kostet gjengen kun utgiftene til to politiuniformer. Margaret stjeler en rød Caddilac, og får alle tre forbi «politimennene».
I all viraken har Joey mistet pengekofferten. Nå er de solgt, de har lånt pengene av mafiaen for et døgn, kun til denne svindelen av forretningsmannen/politimannen. Margaret tilbyr seg å ta ut $80000 til mafiaen. Dette er målet for hele svindelen som startet med terapisamtalen med Billy Hahn. Hun ordner pengene, hun kan forbli i byen mens de må forlate byen.
En av de nærmeste dagene kommer Billy innom kontoret hennes for å sjekke om hun ser ut til å ville involvere politiet. Han kan rapportere tilbake at det ser ut som hun lar det være. Tilfeldigvis ser Margaret bilen Billy kjører, en rød Caddilac. Hun blir mistenksom og drar til baren de vanker for å spionere. Der sitter hele gjengen og fordeler byttet, mens de går gjennom saken hennes. Hun får med seg alt der hun står skjult med utsikt til bordet deres. Det som sårer henne mest er da Mike sier at han måtte ofre seg og ligge med henne for oppleggets skyld.
Det er dette som gjør at hun dreper ham på flyplassen. Det, som føles som et seksuelt overgrep, og tyveriet av pengene. Hun forsøker å lure ham, men røper seg. Da går hun rett til våpenet. Han tror hun bløffer, hun kan aldri skyte ham. Men det kan hun. Til de grader.
David Mamet går for å være dialogens mester, og har vunnet mange priser for sine manus. Selv føler jeg at dialogen kan bli oppstyltet, og det er ikke alle som kan fremføre det OK. Joe Montegna kan, Lindsay Crouse kan ikke. Filmene hans føles veldig skrevet, og det er jo fordi de er det, og det er manusforfatteren som regisserer. Men historien beveger seg effektivt fremover, og er intrikat. En underholdende film, men intet mesterverk.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Rounders, the Sting, the Game og Diabolique.
Øyeblikket: Pokerspillet som ender med at spilleren retter pistolen mot Mike og forlanger å få pengene han har vunnet nå. Margaret begynner å skrive en sjekk, før hun ser at det drypper vann fra munningen på pistolen. Da forteller hun i klare ordelag at hun ikke kommer til å gi ham sjekken. Spilleren holder på historien sin, og truer videre med pistolen. Mike bryter inn og sier at han har blåst opplegget sitt. «Jeg har det, ja? Var redd for det.»
Lyd og bilde
High-definition digital transfer, supervised by director of photography Juan Ruiz Anchía, with uncompressed monaural soundtrack: Bildeformatet er 1.78:1. Dette er en ganske gammel bluray, som har litt å gå på. Litt synd, for det er mye lekkert foto her. Lyssetting og farger hadde gjort seg i 4k. Bildet er godt, men ikke veldig godt. Detaljer og skarphet er på det jevne. Lyden er meget klar.
Ekstramateriale
Audio commentary from 2007 featuring director David Mamet and consultant and actor Ricky Jay: Godt spor med to gode venner. Informativt og behagelig. De har hver sin høyttalerkanal, noe som gjør det lett å vite hvem som snakker, selv om stemmene ikke er veldig ulike.
Interviews with actors Lindsay Crouse and Joe Mantegna from 2007: Crouse var faktisk gift med Mamet den gangen. Hun snakker en del om motivasjonen til sin karakter Margaret Ford. Fint intervju på 15 minutter. Joe Montegna forteller en fin historie om samarbeidet med Mamet. Han har interessante betraktninger om Mikes motivasjon. Også 15 minutter.
David Mamet on “House of Games,” a short documentary shot on location during the film’s preparation and production: Mye å ta med seg her også. Blant annet går han inn på pokeruttrykkene. Det ligger mye makt i dem, å kunne bruke dem riktig. 25 minutter.
Detail from a storyboard of a short con suggested by Jay: Forklaring av en svindel ved hjelp av storyboard. Ville ikke ha den med i filmen, for å beskytte trickset. Etterpå spilles scenen fra filmen som er bygget på dette.
Trailer: “Danger is the ultimate high”. Bra trailer, gir et godt bilde på hva filmen handler om. 2 minutter.
An essay by critic Kent Jones and excerpts from Mamet’s introduction to the published screenplay: Fint og konsist essay av Jones poengterer hva som er så godt med Mamets dialoger og filmer. Mamets introduksjon, eller tanker rundt hans først regijobb, viser oss at han ville formidle historien som om det var en stumfilm. Bildene måtte kunne stå alene. Så går han gjennom sine erfaringer fra House of Games i alle de forskjellige aspektene. Interessant.
USA– 1997 – Harmony Korine (farger) –89 minutter – Lavbudsjett, småby, oppvekst, white thrash
Absolutt helt på bunnen
Nivå 1 (uten spoilers)
Gummo foregår i Xenia, Ohio, etter at en tornado har rasert hele byen. Her følger vi noen av dens yngre befolkning på 13-15 år i deres ørkesløse og negative liv. Alle handlinger er preget av håpløshet og ondskap, alle samtaler preget av negativitet og vond vilje. Heldigvis er ikke dyremishandlingen i filmen ekte. Det er sjekket ut via nettsiden til foreningen som arbeider med dyr i filminnspillinger. Der kan man se hvordan alle scenen i Gummo ble håndtert.
Nivå 2 (med spoilers)
For en film! Jeg har sett den før, men dette gjensynet tok nesten livsviljen fra meg. En så håpløs og negativ skildring av dagliglivet til mennesker, har neppe blitt gjort før. Filmen er strålende, men karakterene er absolutt ikke det. Jeg husker at jeg så den på slutten av 90-tallet, og så den som et freak show, at dette var unntakene i Amerikas forente stater. Nå er jeg ikke like sikker. Etter å ha sett dokumentarer om opiodmisbruk og hvordan hele byer over hele USA sliter, er nok ikke disse menneskene like sjeldne lenger. White trash er ikke helt dekkende lenger. Vi snakker trailer trash med hang til hoarding. MAGA-bevegelsen har nok en del velgermateriale her, om de gidder å stemme da.
Hvorfor Harmony Korine har gått etter unge mennesker med mildt sagt lite flatterende utseende, vites ikke. I en samtale med Werner Herzog på ekstramaterialet, snakker han om at han ble fascinert av utseendet til flere av dem som han så i andre filmer, og søkte dem opp. Han er jo oppvokst med flere som spiller i filmen, men de meste særegne kontaktet han eksternt.
Filmen har ikke en historie som skal deles eller et plot som skal utfolde seg. Vi følger bare Tummler og Solomon der de sykler rundt, jaktende på løskatter. Dette er deres store interesse i livet, og det skaffer dem også litt inntekt. De tar med likene til en kar som betaler per kilo. Når de ikke dreper eller mishandler katter, henger de med venner og snakker om alt de fæle de har gjort eller har lyst til. En gang besøker de en fyr som er hallik for sin egen søster, som er tilbakestående. Begge betaler og benytter seg av tjenestene hennes. Det er ingen grenser i dette livet.
At ingen har det bra i denne byen er tydelig. Limsniffing er veldig vanlig, og det er der Solomons og Tummlers penger går. Andre drar på søppelfyllinga og knuser alt de ser. Så har vi de to små cowboyene på 5-6 år som knuser alt de ser mens de skriker stygge ord. Det beste fra to verdener der. Og de spiller ikke engang skuespill. Korine så dem på gaten, og ble så fascinert at han inviterte dem inn i filmen.
Alle husene vi får komme inn i, lider av det samme: overfylt, søppel overalt. Og da snakker vi rot og kaos som i hoarder-hus. De vandrer alle rundt i dette miljøet som det var det naturligste i verden. Faktisk måtte de fjerne noe søppel fra husene, for å kunne få filmet. Fra en slik oppvekst kommer det lite godt. En jente snakker om overgrep utført mot seg som 4-åring. Rasismen blomstrer, selv om de henger med mennesker med annen hudfarge. Enten har de sin egen kultur eller normapparat eller så er de bare ikke så intelligente. Gjett hva som er mest sannsynlig.
Moren til Solomon virker som om hun bryr seg om sønnen sin og er glad i ham. Men måten hun viser det på er mildt sagt betenkelig. Blant annet retter hun en pistol mot hodet hans og truer ham. Med glimt i øyet. Men læll. Tummler har noen øyeblikk med selvinnsikt, som da han sier at han aldri skulle vært født. De besøker bestemoren til et nytt bekjentskap, og ender med å skyte henne i foten og slå av maskinen som holder henne i live.
Hvorfor heter filmen Gummo? Harmony Korine er stor fan av Marxbrødrene, og Gummo er den eneste som ikke var med i filmene. Korine hevder at en filmtittel aldri skal ha noe med handlingen å gjøre, og det klarer han jo her…
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Kids, Julien Donkey-boy, Bully, Happiness, Frownland, Boys don’t Cry og Winter’s Bone.
Øyeblikket: Solomon i badekaret. Vannet er så møkkete at det minner om olje. Moren kommer med middag til ham og et glass melk mens han bader. Så vasker hun håret hans. Sjokolade til dessert. Alt spises samtidig, selv om det detter i vannet. Herregud. En baconskive er tapet fast til veggen i bakgrunnen, for den observante seer.
Lyd og bilde
New 4K digital restoration, supervised and approved by director Harmony Korine, with 2.0 surround DTS-HD Master Audio soundtrack. One 4K UHD disc of the film presented in Dolby Vision HDR and one Blu-ray with the film and special features: Bildet er faktisk ganske bra. Det er en lavbudsjetts debutfilm, men bortsett fra klippene med videokamera, er resultatet ganske bra. Formatet er 1.85:1. Grei dybde, greit detaljnivå. Bedømmingen er nok preget av at jeg forventet så mye dårligere bilde. Lyden er også grei.
Ekstramateriale
New interview with Korine: Korine hevder han vokste opp med teleevangeliter på TV. Han fikk ingen oppfølging fra faren. Men de så filmer sammen. Det ga han lyst til å skape sitt eget filmspråk. Fin liten introduksjon til Korine på 11 minutter.
Conversation from 1997 between Korine and filmmaker Werner Herzog: Det beste blant ekstramaterialet denne gangen. Herzog forteller, med Korine som motvillig partner, at de begge slet med å bli tatt alvorlig i filmbransjensiden de ser yngre ut enn de er. De kunne oppleve at møter ble avsluttet i det de møtte opp. Korine har nært forhold til white trash, flere av vennene hans spiller i filmen. Fin samtale på 54 minutter.
Split Screen: Projections episode from 2000 featuring Korine in conversation with host John Pierson: Fikk tilbud om å skrive Kids etter å ha møtt Larry Clark i en park. Gummo ble slaktet av New York Times. Forteller en morsom historie om prosjektet hans med å bli banket opp av forskjellige folk og filme det. 29 minutter.
Trailer: Rolig, ikkevoldelig trailer. Den er fin, men viser ikke filmens sanne natur. 2 minutter og 14 sekunder.
An essay by film critic Carlos Aguilar and an appreciation by filmmaker Hype Williams: Hype Williams har skrevte en ren hyllest til filmen. Aguilar har skrevet et helt greit, kort essay, ikke mer enn det.
Sovjetunionen – 1975– Andrei Tarkovsky (farger, sepia og svart-hvitt) –106 minutter– Drama, minner, barndom, selvbiografisk
En sanselig opplevelse
Nivå 1 (uten spoilers)
En ugjennomtrengelig kunstfilm eller en nydelig audiovisuell reise gjennom minner? Kanskje begge deler. Regissør Tarkovsky har skapt en film basert på hans minner fra barndommen og ung voksen. Midt i historien står hans mor stødig.
Nivå 2 (med spoilers)
Dette er en film jeg har begynt på før med tanke om å skrive om, for noen år siden. Den gangen ga jeg opp, jeg opplevde filmen som ugjennomtrengelig. Det spørs om jeg ikke ble for opptatt av å forstå intellektuelt alt som skjedde på skjermen foran meg. Denne gangen forsto jeg at jeg måtte tilnærme meg filmen på en annen måte. Jeg lot filmen komme til meg, lot hodet hvile og satte pris på fargene, motivene og lydene. Det ga meg mer, en slags undring og verdsetting av filmen på en ny måte.
Som i Inland Empire av David Lynch er det ikke så lett, eller hensiktsmessig, å dissekere filmen for å gripe essensen. Som i omtalen min av den filmen, vil jeg heller bare ramse opp tanker jeg har om filmen. Disse kan hjelpe deg til din opplevelse av denne veldig sanselige filmen. Men all mening ligger i din opplevelse av filmen.
Mirror bruker tre forskjellige utseende. Sepia, svart-hvitt og farger. Jeg tror at sepiabildene skildrer tiden før krigen, svart-hvitt under krigen, og fargebilder viser oss tiden etter krigen. Men det er ikke sikkert.
Jeg ble veldig fornøyd da jeg leste et sted at Tarkovsky anbefalte publikum å la filmen skylle over seg som et landskap. Det var nettopp det jeg hadde kommet fram til selv.
Tiden før krigen handler om moren som alene oppdrar sønnen sin. Mannen har forlatt dem. Moren jobber som korrekturleser på et trykkeri. Under krigen ser vi militærtrening av ungdom. I etterkrigstiden ser vi sønnen forholde seg til en kvinne, og ringe med sin mor. Begge kvinner er utfordrende for ham.
Vi ser en montasje av russiske soldater som krysser en elv. Dette var materiale som egentlig ikke skulle ha blitt vist til publikum. Fotografen ble drept timer senere.
Russiske soldater som vokter grensa til Kina i en anspent tid er et annet dokumentarisk motiv. Jeg tror dette må dreie seg om 1969, og grensekonflikten som eskalerte ved Zhenbaoøya.
Atombombeeksplosjoner vises også, i sin karakteristiske sopp. Kanskje en øvelse, kanskje Nagasaki/Hiroshima.
Dette er en visuelt nydelig film, men den er vanskelig å gripe. Sikkert fordi Tarkovsky bruker sine minner med dertil personlige assossiasjoner, som ikke trenger å være våre.
Det har blitt foreslått en tolkning som sier at filmen foregår i tre tilstander. Før krigen, 1960-tallet og drømmer. Helheten er en drøm. Filmen er organisert som en drøm, med drømmelogikk.
Film var et ganske nytt medium, så Tarkovsky knytter historiens linjer til film gjennom bilder av Da Vinci og få gamle elementer av kunst inn i underbevisstheten.
Tarkovsky hadde gammeldagse holdninger til kvinner. Moren er fremstilt vakker, men hard. Konen blir framstilt egoistisk.
Moren som svever over sengen, skal illustrere at kjærligheten hun føler er som å sveve på en sky.
Tenk poesi mens du ser filmen. Kan være en nøkkel.
Mirror anses for å være regissørens mest personlige, og også vanskeligste film.
Da jeg så filmen, ble jeg slått av en spesiell mise-en-scène. Det kunne ikke være tilfeldig at det minnet meg om et maleri med vintermotiv. Og ganske riktig, statister og rekvisitter var arrangert for å fremstille motivet fra Pieter Brueghels kjente maleri The Hunters in the Snow.
Alexei er Tarkovkys alter ego. Han minnes barndommen i 1935, militærtreningen under krigen og samlivet med Natalia.
Filmen tenker over livet som har vært og livet som skal bli. Minner om framtiden.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Jordbærstedet, Persona, The Tree of Life og Uncle Boonmee who can recall his past lives.
Øyeblikket: Vinden som blåser over trærne og buskene, som en illevarslende kraft. Det er kunstig, men også så ekte. Det minner meg om trærne som flyttes i Polanskis Macbeth. Vakkert, skremmende, med en transenderende kvalitet i seg. Forstå det om du kan! Vanskelig å formulere.
Lyd og bilde
New 2K digital restoration, with uncompressed monaural soundtrack: Bildeformatet er 1.37:1. Bluraybildet er veldig godt, med stor filmlik kvalitet. Skarphet og detaljer er gode, og det hjelper godt at motivene er så vakre. De imponerende russiske bygningene er nydelig gjengitt. I tillegg kommer Tarkovskys komposisjoner til sin rett, med tak som raser i sakte film som et eksempel. Lyden er godt håndtert i monosporet, klart og med kraft der det trengs.
Ekstramateriale
Andrei Tarkovsky: A Cinema Prayer, a 2019 documentary about the director by his son Andrei A. Tarkovsky: Helt grei dokumentar om Tarkovskys liv. 97 minutter.
The Dream in the Mirror, a new documentary by Louise Milne and Seán Martin: Tarkovsky hadde et komplisert forhold til familien sin. Han sammenlignet Mirror med Amarcord, bare bedre. Filmen ble klassifisert som upatriotisk i Sovjetunionene. 53 minutter lang dokumentar.
New interview with composer Eduard Artemyev: Komponist som ble sound designer på filmen, siden Bach egentlig laget filmmusikken. Bach i forgrunnen, andre lyder i bakgrunnen. 22 minutter interessant intervju.
Islands: Georgy Rerberg, a 2007 documentary about the cinematographer: 52 minutter lang dokumentar om en vanskelig, men genial mann. Noen mener Mirror er Rerbergs verk, ikke Tarkovskys. Så viktig var Rerberg. Han var kjent for å filme scener han likte på en nydelig måte, mens de kan ikke likte var han likegyldig til.
Archival interviews with Tarkovsky and screenwriter Alexander Misharin: To korte og uinteressante klipp med Tarkovsky spiller seg ut over 8 minutter. Han forteller at det er en selvbiografisk film, og at seeren skal motiveres til å gå inn i sin egen historie. Misharin er mer interessant. Han forsøker, uten helt å klare det, å være ydmyk og tone ned sin egen betydning for filmen. Blir motsatt resultat. Snikskryt på høyt nivå, av en herlig russisk gentleman. Tarkovskys og Misharins egen historie veves sammen i Mirror. 32 minutter.
An essay by critic Carmen Gray and, for the Blu-ray, the 1968 film proposal and literary script by Tarkovsky and Misharin that they ultimately developed into Mirror: Manuset het A White, White day. Mye er ordrett med i filmen, spesielt i sekvenser som dreier seg om jobben på trykkeriet. Confession er løse tanker om hva filmen skal være, skrevet av Tarkovsky. Carmen Gray har skrevet et OK essay om filmen. Hun mener filmen er en meditasjon over det å være hjemme i, eller føle seg som et barn av Russland.
Ved krigens slutt blir japanske soldater i Burma satt i fangeleir. Men en soldat kommer seg unna og blir munk i stedet. Resten av troppen hans savner ham, og forsøker å finne ut hvor han ble av. Kommer han til å bli med dem tilbake til Japan?
Nivå 2 (med spoilers)
Den japanske troppen som vi møter i begynnelsen av filmen er en spesiell tropp. Kapteinen deres er utdannet fra musikkskole og lærte da korsang. Dette har han lært troppen sin. En annen soldat, Mizushima, spiller harpe. Det er generelt mye sang i troppen. Når harpespilleren rekognoserer i området, spiller han harpeversjonen av “Alt klart” eller “Fare”.
Troppen har et godt samhold under en empatisk ledelse. De er kreative under fare, og kommer seg unna en felle i en landsby. Men når de får vite at Japan har kapitulert, overgir de seg til britiske soldater og settes i fangeleir. Hele Japan har overgitt seg, men noen steder finnes det tropper som ikke vil overgi seg, eller ikke tror at Japan har kapitulert. Mizushima får oppdraget med å overbevise en slik avdeling. De er på nippet til å bli utslettet av et britisk kompani, men Mizushima får en time på seg. Han klarer ikke å overbevise dem, og angrepet settes i gang. Han blir selv skadet i angrepet, og våkner opp med døde japanske soldater over alt. Utmattet svimer han av, og blir pleiet tilbake til livet av en buddhistisk munk.
Mange japanske soldater forsøkte å snike seg unna ved å kle seg ut som buddhistiske munker etter krigen i Burma. Så også Mizushima. Han vandrer rundt på den burmesiske landsbygda og tigger mat. Alle burmesere vil gi matgaver til munkene, så Mizushima klarer seg greit. På sin vandring opplever han flere ganger å se hauger av japanske lik. Han stopper alltid for å begrave dem, men det er en nesten uoverstigelig oppgave. Her dannes idéen om at dette er noe han må gjøre. Han kommer ikke til å bli med sine kamerater tilbake til Japan. Han skal sørge over de døde soldatenes sjeler, det er hans kall.
Filmen er bygget opp finurlig. Vi følger først Mizushima og troppen hans, så følger vi Mizushima på oppdraget sitt. Deretter er vi tilbake hos troppen hans som er i fangenskap og forsøker å spore opp Mizushima. En dag ser de en munk passere dem på en bro. Var det Mizushima? De er usikre, han lignet, men samtidig ikke. Så rulles tiden tilbake, og vi får se hvordan Mizushima endte opp på denne broen. Siste del av filmen handler om Mizushima på utsiden av fangeleiren, mens troppen i fangenskap forsøker å få kontakt med ham. De har en fugl de kan lære setninger. Om Mizushima kan komme i kontakt med fuglen, kan den si en setning som vil berøre ham. Og berøres gjør han. Men han vil ikke reise hjem før han er ferdig i Burma.
Hans beveggrunner blir lest til oss og troppen på vei hjem til Japan på et skip. Brevet er vakkert skrevet, og innholdet er sterkt. Man kan ikke annet enn å beundre Mizushima og hans sterke vilje og oppofrelse. Det er Burma som forvandler Mizushima fra en falsk munk til en ekte munk.
Musikken spiller en stor rolle i filmen. Tittelen henspiller på musikkens evne til å gjøre sjelen vår godt. Musikk gir håp. Selv om Mizushima ikke ligner seg selv, kan hans musikk ikke forveksles med noe annet.
Det ble begått forferdelige krigsforbrytelser i Burma av de japanske soldatene. Filmen og boka den er bygget på tar ikke tak i det. Grunnen kan være at de ble laget for tidlig etter krigen, før det var blitt kjent. Ichikawa er beviselig ikke redd for å skildre krigen og japanernes rolle på en troverdig måte. Filmer som Fires on the Plain og The Human Condition underbygger dette.
Skuespilleren som spiller kapteinen, Rentori, forteller i ekstramaterialet om Japans forferdelige holdninger. Han var selv soldat under krigen, og de øvde bajonettangrep på dyr, deretter på krigsfanger. Begge deler er helt forkastelig.
The Burmese Harp er en rørende og sterk antikrigs-film, som gir oss litt håp. At en mann tar på seg som livsoppgave å få begravet alle sine falne kamerater og be for deres sjel, er inspirerende. Japanere har alltid vært mer opptatt av det kollektive enn oss, og her har vi noe å lære. Det finnes noe større enn meg, meg, meg, selv om det er vanskelig for vestlige mennesker å innse.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Fires on the Plain, The Human Condition, The Ascent, Ballad of a Soldier og Letter Never Sent.
Øyeblikket: Når Mizushima ser haugene med japanske lik på stranden, og går tilbake for å begrave dem. En enorm jobb venter ham, både fysisk og mentalt.
Lyd og bilde
New 4K digital restoration, with uncompressed monaural soundtrack. One 4K UHD disc of the film and one Blu-ray with the film and special features: Et nydelig svarthvitt bilde, med massevis av deilige detaljer i 4k-bildet. Kontrast er perfekt, og detaljer og skarphet kommer spesielt godt fram i nærbilder med godt lys. Formatet er 1.37:1. Lyden er fin og fyldig, selv om det bare er mono.
Ekstramateriale
Interviews with director Kon Ichikawa and actor Rentaro Mikuni: I et 16 minutters langt intervju forteller Ichikawa om sine aspirasjoner som ung mann. Han ønsket å drive med animasjon og bli en ny Walt Disney. Grunnen til at The Burmese Harp ikke ble filmet i farger, var at kameraet var så tungt, og man måtte ha tre filmruller samtidig. Dette var vanskelig å få fraktet rundt i Burma. Han er opptatt av linser og kontrast med god lyssetting. Men han overkjører aldri fotografen sin. Rentori Mikuni som spiller kapteinen, mener filmen er en av 5 filmer som viser oss hva film kan gjøre. 12 minutter OK intervju.
Trailer: En veldig lang, veldig god trailer. 3 minutter og 41 sekunder.
An essay by critic and historian Tony Rayns: Essayet er ikke så veldig bra, har lest mange bedre av Tony Rayns. Men han får sagt litt om krigen i Burma og den japanske krigføringen der.
USA – 1970 – Mike Nicholls (farger) –98 minutter – Drama, misogyni, forhold, New Hollywood
To giftige menn
Nivå 1 (uten spoilers)
To unge menn, Jonathan (Jack Nicholson) og Sandy (Art Garfunkel), studerer sammen på college. De er som alle andre unge menn på konstant jakt etter jenter, kjærlighet og sex. Vi følger dem fra slutten av 40-årene til begynnelsen av 70-årene.
Nivå 2 (med spoilers)
Jeg opplever Jeanne Dielman, 23 Quai du Commerce, 1080 Bruxelles, som en horrorfilm. Det er på grunn av den vanvittige monotonien, repetisjonen i husarbeidet og dagliglivet som Jeanne må gå gjennom hver eneste dag. For meg er det en horrorfølelse i dette, en panikk i møte med dette domestiserte fengselet som hun ikke kan unnslippe. Slik kan fattigdom oppleves som et fengsel og bygge opp enormt stress.
Carnal Knowledge kan også oppleves som en horrorfilm. Her ligger skrekkopplevelsen i samtalene og holdningene som formidles av de to unge mennene. Misogynien og det elendige menneskesynet er skremmende. To unge hvite menn med alle forutsetninger har utviklet en så slett holdning til andre mennesker at det er kvelende å høre på dem. Og dette var 45 år før Joe Rogan, Andrew Tate og Jordan Peterson. Å tenke på at unge menn tenker slik, og at holdningene er i vekst er deprimerende og stressende.
Vi starter vårt bekjentskap med Jonathan og Sandy i 1946. Jeg skriver Jonathan først, siden han er lederen i dette vennskapet. Sandy ser opp til Jonathan og lar ham lede. Slike vennskap blant gutter er veldig vanlig. Som voksen er det lett å se at «visdommen» som Jonathan og alle andre unge alfahanner ytrer er spinkelt fundert og dårlig argumentert. Samtidig er det lett å forstå at andre unge tar det for god fisk. Når man selv er kjempeusikker og andre snakker i store bokstaver med stor selvtillit, så stoler man fort på det.
Det grunnleggende problemet med disse to mennene er ikke slik de framstår i 1946. De er uvitende om alt med kvinner, og egoistiske som alle andre desperate unge mennesker. Problemet er at de aldri vokser dette av seg. Og misogynien blir sterkere i dem, og de gir hverandre næring til den. Det er derfor det går så galt for dem. Da vi har kommet til 1970-tallet, er de patetiske begge to, selv om Sandy har klart seg ørlite grann bedre.
At dette er simple mennesker forstår vi raskt. Sandy har blitt sammen med Susan (Candice Bergen). Jonathan og Sandy diskuterer alle detaljer i tilnærmingen til jenter, og hvordan man skal komme til third base og helst siste stadium, som er sex. Samme dag som Sandy forteller at Susan onanerer ham, slår Jonathan til. Susan er en jente som ikke vil være bortkastet tid, hun byr på seg selv. Altså ringer han henne på kvelden og innleder et forhold til sin beste venns kjæreste. Fra nå av blir scenene med Sandy og Susan filmet i godt lys, mens Susan og Jonathan alltid omgås i mørke scener, som den lyssky affæren de har. Når Susan er sammen med Sandy er hun stiv og utilpass. Når hun er sammen med Jonathan er hun livlig og avslappet. Det er Jonathan som tar jomfrudommen til Susan, og det er også han som presser Susan til å fortelle Sandy om dem. Jonathan vil også ha det som Sandy og Susan har sammen, det nære forholdet. Det får han aldri.
De tre periodene er 1946, 1961 og 1970. De skilles fra hverandre ved hjelp av lyssettingen. Når vi møter dem igjen i 1961 er Jonathan sammen med Bobbi, en seksuelt attraktiv jente som spilles av Ann Margret. Dette er en type forhold Jonathan kan like. Kun sex, mye av det, og ingen forpliktelser. Men vi kan godt legge merke til at han fremdeles dusjer veldig mye. Så mye at man kan ha et drikkespill på det. En shot hver gang Jack Nicholson er i dusjen i denne filmen. Han dusjer etter hvert samleie. Man kan godt tolke det som at han vil vaske av seg det skitne fra kvinnen, han blir liksom aldri ren. I lys av misogynien hans og at det kvinnefiendtlige han lirer av seg, er det en rimelig tolkning.
Med Jonathan nettopp ute av dusjen, lufter Bobbi tanken om at de kanskje skulle gifte seg. Hånden til Jonathan som er i gang med å tørke håret, stivner i luften. Han begynner på en lang og innfløkt argumentasjon om hvorfor dette vil være en dårlig idé. Lei av det hjelpeløse pratet, sier hun bare at det er greit. Men at han er en skikkelig drittsekk. Det gliser bare Jonathan av. Han vant denne runden.
Han har gjort alt han kan for at hun skal flytte inn, og bli avhengig av ham. Hun skal ikke jobbe. Men så begynner han å forakte at hun bare er der, og at hun ikke jobber. En slik kveld har de en grusom krangel. Rett etterpå ringer Sandy og hans nye kjæreste på døren. Jonathan forsøker å få til et kjærestebytte. Sandy kan ha Bobbi på soverommet, hun vil sikkert ikke merke noe en gang. Selv legger han seg etter Sandys kjæreste. Hun blir kraftig provosert, og erklærer at om Sandy så mye som rører den fettklumpen på soverommet, trenger han ikke komme hjem. Så stormer hun ut.
Jonathan sjekker hvordan det går med sin kjæreste og bestevenn inne på soverommet. Der sitter Sandy på telefon til sykehuset mens Bobbi ligger i sengen med overdose. Sandy er oppgitt over Jonathan, det er nesten man kan tenke at han tar avstand fra det vennen hans holder på med. Jonathan får panikk og forsøker å løpe fra leiligheten sin. Men besinner seg og snur i gangen. Etter dette gifter han seg med Bobbi, og når de selvfølgelig skilles må han betale bidrag.
Når vi møter mennenes igjen, er det 70-tallet. Sandy har fått en ung kjæreste (Carol Kane), så vidt lovlig. Aldersforskjellen er stor. De er på besøk hos Jonathan, i hans sterile og dyre leilighet. Han har nettopp vist dem en kvinneforaktende lysbildefremvisning av alle hans kvinnelige nedleggelser, med stygge kommentarer som ledsager hver kvinne. Da det er ferdig, reiser det besøkende paret seg uten et ord og drar. Sandy ser lenge på Jonathan og rister på hodet. Om kvelden treffes de igjen og snakker mens de går en tur. Sandy har møtt denne unge kvinnen som har lært ham om kjærlighet og lidenskap. Rester av 60-tallets frie seksualitet ligger mellom linjene i det han sier. Det pussige med disse mennene er at de blir eldre, men aldri klokere.
De to vennene er nå på to helt forskjellige steder i livet. Jonathan har måttet ta til takke med å betale en prostituert for å få til å ha sex. Hun er drillet i en tale hun må holde for at han skal få reisning. Hun må snakke om hvor sterk og viril han er, hvor overlegen han er andre menn. Ironien ligger tykk over hele livet til Jonathan. Han har alltid hatt problemer med potensen, men samtidig forakter han menn som ikke får den opp. Derfor må han betale en prostituert for å skille seg selv fra disse mennene. Ingen kvinne ville ha sagt disse tingene uten betaling.
På en måte blir vi som publikum lurt i en felle i denne filmen. Våre to hovedpersoner skal jo være sympatiske? Og vi liker dem til å begynne med. Unge, med litt tvilsomme holdninger, men ikke noe de ikke kan vokse av seg. Problemet er jo at de aldri vokser dem av seg, men derimot blir verre og verre og verre. Det er ingen andre menn til stede i filmen, bortsett fra i bakgrunnen. To menn i en verden av kvinner. Og er de nesten litt for tett på hverandre disse to? Er det noe homoerotisk gående her? Kan det verre grunnen til den overdrevne misogynien? De er uansett mer følsomme med hverandre enn med kjærestene sine.
De fire første filmene til Mike Nicholls kan ta pusten fra deg: Who’s Afraid of Virginia Woolf, The Graduate, Catch 22 og Carnal Knowledge. Catch 22 har sine utfordringer, men de tre andre er mesterverk. I Carnal Knowledge brukes grepet med monologer som sies rett i kamera. Det var sjeldent. Ofte hører vi samtalen mellom de to vennene før vi ser bildene den hører til. Friske grep begge deler.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: In the Company of Men, Dogfight, Night Moves og Bob & Carol & Ted & Alice.
Øyeblikket: Den stygge krangelen mellom Jonathan og Bobbi. Så mye stygt mennesker som skal elske hverandre kan finne på å si til hverandre. Jack Nicholson er i storform. Forakten han har overfor Bobbi drypper nesten fra munnen hans. En sterk scene, ubehagelig og en nøkkelscene i filmen.
Lyd og bilde
New 4K digital restoration, with uncompressed monaural soundtrack. One 4K UHD disc of the film presented in Dolby Vision HDR and one Blu-ray with the film and special features: Man blir lykkelig av å se filmer som er 55 år gamle i slik kvalitet. Ikke en skade, og med vibrante farger, skarpe detaljer og balansert bilde. Filmen er bevart for ettertiden i en strålende kvalitet. Bildeformatet er 1.85:1. Lyden er klar og flott i mono.
Ekstramateriale
New audio commentary featuring filmmaker and playwright Neil LaBute: Kjempefint kommentarspor. Aldri kjedelig og masse informasjon.
New program with Mike Nichols biographer Mark Harris and film critic Dana Stevens: Kjempefin samtale. Lærerikt. Går inn på forholdet mellom de to mennene. 29 minutter.
New interview with film-editing historian Bobbie O’Steen: I dette 19 minutter lange intervjuet forteller O’Steen om metoden han brukte og overganger.
Conversation from 2011 between Nichols and filmmaker Jason Reitman: Veldig hyggelig samtale mellom en ung regissør som er stor fan av Nicholls. Han får intervjue sitt idol. Allikevel fungerer samtalen fint. Noen ganger kan det bli litt kleint når man er for fanboy. 36 minutter.
Q&A with screenwriter Jules Feiffer: Denne sekvensen varer i 43 minutter. En fantastisk manusforfatter. To misogyne venner utvikler forholdet sitt til det blir et foraktfullt helvete. De egger hverandre videre. De dehumaniserer kvinnene, deretter seg selv. Disse mennene har ikke utviklet seg siden de var 14 år.
Radio spot and trailer: 1 minutt med sitater fra gode anmeldelser.
An essay by scholar Moira Weigel and a 1971 piece from American Cinematographer about the look of the film: Veldig fint essay av Weigel! Litt om psykologien mellom mennene og filmatiske grep som blir gjort. Lightman: Siden det kun er 4 skuespillere pluss statister, ble ting gjort enkelt med få farger. Fokus var soft til å begynne med i filmen, skarpere når innholdet ble hardere. Forskjellig lys ble brukt i de 3 periodene.
USA – 1953 – Fritz Lang (svart-hvitt) –89 minutter – Film Noir, korrupsjon, sadisme
Kvinners innsats
Nivå 1 (uten spoilers)
Et selvmord begått av en politimann blir starten på en opprulling av korrupsjon som går høyt i politiet og det politiske miljøet. Dave Bannion (Glenn Ford) etterforsker saken, og kommer raskt på kant med underverdens konge, Lagana (Alexander Scourby). Snart er kampen mellom de to personlig, og noen må gi etter.
Nivå 2 (med spoilers)
Tom Duncan begår selvmord. Han er en korrupt politimann som tar penger fra Lagana, som styrer byens underverden. Han styrer også deler av politikorpset og politikere. Politisjef Higgins og politiker Vince Stone, blant annet. Da Duncans kone finner liket av sin ektemann, ringer hun ikke ambulanse eller politi, hun ringer Lagana. Kynisk og pragmatisk. Lagana ber henne ringe politiet, siden det er en politimann som har tatt livet sitt.
Vår mann, Dave Bannion får ansvaret for saken. Han avhører enken, som ikke framstår så troverdig som sørgende. Det viser seg at Duncan har en elskerinne, og ekteskapet sang på siste verset. Bannion tar en prat med elskerinnen, men klarer ikke å skjule sin forakt for B-girls, jenter som skal få kunder til å drikke mer og legge igjen mer penger. Senere ble de til selskapspiker og prostituerte. Lucy Chapman, elskerinnen, sier at Duncan ikke drepte seg selv. Bittert beskylder hun Bannion for å beskytte politienken og dekke over et drap, da han forteller henne at dette klassifiseres som selvmord. Chapman blir funnet død og torturert etter samtalen med Bannion, den første av rekken kvinner som dør på grunn av ham.
Dave Bannion lever i et lykkelig ekteskap sammen med Katie, som spilles av Marlon Brandos søster Jocelyn. Det er en livlig dynamikk mellom de to, og de støtter hverandre på en helt naturlig måte. For Bannion er det slik en kvinne skal være, og alle de kvinnene han skal møte under etterforskningen ser han på med et fordømmende blikk. Da Katie sprenges i luften av en bilbombe rettet mot Dave, er det et sjokk. En av de store rollene i filmen rives vekk etter så kort tid. Det føles nesten som drapet på Janet Leigh i Psycho.
Foranledningen til dette drapet skyldes en telefonsamtale til Bannion som kona tar imot. Trusler og stygge ord rettes mot henne. Bannion tenner på alle plugger, og besøker huset til Lagana. Paradoksalt nok voktes huset av politi som tar på seg ekstraarbeid. Bannion advarer Lagana, og banker opp en av livvaktene hans. Dette er første tilfelle av det eksplosive temperamentet hans. Lagana sverger at han skal få høre om dette, og neste dag blir Bannion tatt av etterforskningen. Politihuset er gjennomkorrupt, politisjef Higgins er kjøpt og betalt av Lagana og politiker Vince Stone, som spille av Lee Marvin.
Bannion føler seg motarbeidet fra dag 2 i etterforskningen. Hans nærmeste leder, Wilkes, tar ham av etterforskningen etter press ovenfra. De er ikke fornøyd med hans gjentatte besøk hos enken. Etter drapet på Bannions kone, lover politisjefen at de skal ta morderen. Han er sikkert en av tidligere skurker som Bannion har puttet i fengsel. Bannion vet jo at dette er på Laganas ordre, og konfronterer sjefene sine. Dermed får han sparken. Dette blir bare starten på et hevntokt i privat regi.
Bannion blir paranoid i jakten på konas morder. Kolleger forsøker å fortelle ham at Wilkes er OK, men han vil ikke høre. I en bar ser han Vince Stones sadistiske side, og konfronterer ham. Stones kjæreste, Debbie, blir imponert og søker ham opp etter han forlater baren. Men han vil ikke engang snakke med en kvinne som vil være sammen med Stone. Men han skal få spise i seg ordene om Debbie. Hun ender med å gjøre et stort offer, og også sørge for at imperiet til Lagana rakner. Hun sørger for at The Big Heat rammer Lagana og Stone, som er ugjendrivelige bevis som vil føre til arrestasjon og dom.
Enken etter Tom Duncan, Bertha, har nemlig sikret seg ved å lage en ordning hvor alle bevis hun sitter på om korrupsjonen frigjøres ved hennes død. En slags livsforsikring mot Vince Stone og Laguna altså. Da Debbie dreper Bertha, settes dette i gang. Selv om Stone klarer å skyte Debbie, føler hun at hun har vunnet uansett. Bannions kynisme og mistenksomhet motbevises flere ganger i løpet av filmen. Wilkes dukker opp for å delta i vaktholdet over Bannions datter, med fare for å miste pensjonen sin. Gamle venner stiller opp for ham. Kvinnene han dømte som uten moral, gjør offer han aldri kunne ha ventet. Flere mister livet.
Bannion dreper ingen i filmen. Det ville stride mot Hayeskoden, som var kraftig til stede i filmen. Men andre dreper, og Bannion er grunnen til at flere kvinner dør. 4 kvinner blir drept i filmen, 3 på grunn av at de hjalp ham. Det er faktisk kvinner som hjelper ham hele veien. Menn feiger ut, eller lar seg kjøpe. Kvinnene ofrer seg og hjelper ham videre.
The Big Heat er et mesterverk som kom sent i karrieren til Fritz Lang. Som alltid i Langs filmer, handler filmen om hvem som vil stå opp mot det onde. Han lagde 3 anti-nazi filmer, Manhunt, Ministry of Fear og Hangmen also Die. Tema var om mennesker fanget i et nett. Han var interessert i tilfeldigheter, oppdragelse og konsekvenser.
The production code har stor innflytelse på hvordan denne filmen ble seende ut. Riktig nok gikk det mot slutten av makten sensur hadde på film i USA, men The Big Heat var fremdeles underlagt systemet. Og det betyr at publikum måtte fylle inn det som er usagt. Om man har sett mange filmer, forsto man etter hvert kodene som filmskapere brukte for å fortelle det de egentlig ville si. For eksempel betydde et heftig kyss med klipp eller utfasing til neste scene at noen har hatt sex. Om en mann viser seg i slåbrok i et rom med en annen mann, er det et homofilt par. Så også i The Big Heat. Lagana har en mann i slåbrok i nærheten, noe som skal fortelle oss at Lagana er homofil og de har tilbrakt natten sammen. Denne koden forhindrer også Lang i å la Bannion drepe noen. Siden han selv ikke kan drepe noen, gjør han det neste beste. Han finner ut at Larry er ansvarlig for bomben som drepte hans kone. Han velger å ikke drepe ham, men heller sette ut rykte om at Larry tystet til ham. Da kommer de kriminelle selv til å ta livet av ham.
Speilbruken i The Big Heat er betydelig. Det skal illustrere at karakteren reflekterer over seg selv. Spesielt Debbie gjør dette, og det blir ekstra betegnende at det er hun som blir vansiret. Hun som var aller mest opptatt av utseende sitt. Bannion ser seg også ofte i speilet, og bør tenke over sin utvikling mot mer og mer skruppelløs. Film noir handler alltid om konflikten mellom den normale verden og den mørke underverden. Bannion må jobbe mot sitt vanlige jeg. Filmen syder av giftig maskulinitet. Ikke bare fra sadister som Vince Stone, men også fra vår helt Dave Bannion. Fritz Lang, film noir regissør nummer 1, er flink med kvinneroller. I alle hans filmer er kvinnene viktige. I motsetning til en regissør som Sam Peckinpah, skildrer Lang giftig maskulinitet som et onde, ikke som et maskulint ideal.
Symbolbruken er elegant i The Big Heat. Vi ser at arbeidet som politimann invaderer hjemmet til Bannion. Grensen mellom jobb og privatliv hviskes ut, med bilder av politikorpset på veggen, kriminelle som ringer ham hjemme og til slutt bomben som sprenger bilen hans i oppkjørselen. Wilkes, Bannions sjef, vasker hendene sine på kontoret som symbol på at han ikke vil ha med Bannions sak å gjøre, som en Pontius Pilates. Baren hvor mye av det kriminelle styres fra, heter The Retreat, som kan bety noe lignende et kloster. Den er langt derifra.
Den lukkede og kyniske Bannion, som er drevet av sorg og bitterhet, tiner litt opp mot slutten. Han får hjelp av gamle venner, avdelingslederen hans tar en stor sjanse ved å hjelpe til og Debbie ofrer livet sitt for saken. Han ser at det finnes håp, at det finnes godt i menneskene. Mange av karakterene i The Big Heat har to sider. Han nektet alltid å snakke om sin kone til Debbie, uansett hvor mye hun ønsket det. For Bannion var hun ikke verdig, hun var annenrangs kvinne og menneske. På dødsleiet hennes har han snudd i sitt syn på henne. Han forteller henne om kona, og viser Debbie respekt slik at hun får oppreisning. Maarilyn Monroe var forresten tiltenkt rollen som Debbie. Jeg tenker det var et godt valg å la rollen gå til Gloria Grahame, som Glenn Ford innledet et forhold til som skulle vare i to filminnspillinger. Nemlig The Big Heat og Human Desire.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Big Deal on Madonna Street, In A Lonely Place, Double Indemnity, Kiss Me Deadly og Pickup on South Street.
Øyeblikket: Den maktsyke psykopaten Vince Stone holder pokerlag hjemme da han blir forbannet på kjæresten sin Debbie. Først er han voldelig med henne, før han får det for seg at det ikke er nok. Han ser seg rundt, og blikket faller på en kanne med kokende kaffe. Den tar han og slynger kaffen i ansiktet hennes. Vi ser ikke selve vansiringen, det hele er løst off-screen. Kraftfull scene, mer siden vi ikke ser handlingen. Vi må bare se den for oss.
Lyd og bilde
New 4K digital restoration, with uncompressed monaural soundtrack. One 4K UHD disc of the film presented in Dolby Vision HDR and one Blu-ray with the film and special features: Absolutt strålende bilde i format 1.37:1. Kontrasten er akkurat passe, detaljrikdommen i 4k er overveldende og skarphet i toppklasse. En anmelder mente dette var det beste filmnoir-bildet han hadde sett, og det kan jeg fort være enig i. Lyden er veldig klar i dialogen, og kraftig når den skal være det. Selv om det er mono.
Ekstramateriale
New audio commentary by film-noir experts Alain Silver and James Ursini: Dette er et par jeg mener å ha hørt før. Grundige, kunnskapsrike og flinke til å holde samtalen gående.
New video essay by critic Farran Smith Nehme on the women in the film: Veldig lærerikt essay som beskriver hva hver enkelt kvinnelig karakter i filmen bidrar med. Fellesnevner for dem er at det er farlig å være i nærheten av Bannion. 28 minutter.
Audio interviews with director Fritz Lang, conducted by film historian Gideon Bachmann and filmmaker Peter Bogdanovich: Samtalen mellom Lang og Bachmann varer i 16 minutter. Kun lydopptak. Lang snakker om hvordan han flyktet til USA da Hitler kom til makten. Rett før måtte han samtale med Goebbels, som ville han skulle lede landets filmproduksjon. I samtalen med Bogdanovich som varer i 7 minutter, insisterer Lang på at filmene hans bør sees på som dokumentarer om denne tiden i historien. Folk må slåss, aldri sitte stille.
Interviews with filmmakers Michael Mann and Martin Scorsese: Scorsese var 12 år gammel da han så filmen. Han ser filmen som en historie om en hevner som blir like ille som de han er ute etter. Fra mild familiemann, til laget av granitt etter eksplosjonen. 6 minutter. Dette tror jeg er første gang jeg ser Mann snakke om film. Han er imponert av kvinnene i historien. Filmen starter med tradisjonelle kvinner, deretter blir vi presentert for andre typer kvinner. Han påpeker at USA i 1950 sto for over 50% av verdens økonomi. Det var et samfunn i overflod. 11 minutter.
Trailer: Vice, dice and corruption. Bra, men kunne vært bedre rettet mot temaet. 1 minutt, 44 sekunder.
An essay by author Jonathan Lethem: Bomben og kaffekjelen er to virkelige sjokk vi får. Fint essay som handler utelukkende om The Big Heat. Jeg husker at Lethem i en av romanene sine lar hovedpersonen gå innom The Criterion Collections lokaler i New York. Stor fan av samlingen han altså.
The Criterion Collection
Hei!
Her vil det komme anmeldelser, tanker og generelt ord om Criterion Collection på norsk. Criterion Collection er en amerikansk DVD, 4k og Bluray serie, som utgir filmklassikere og viktig samtidsfilm. Verdens desidert mest anerkjente utgivelser, med over 1200 utgivelser til nå. Og flere utgis hver måned. Sjekk gjerne ut criterion.com.
Utgangspunktet for bloggen er at jeg er en samler av disse utgivelsene og har alle opp til nå. Jeg fikk lyst til å skrive litt om filmene, siden det finnes så mange skjulte skatter i Criterion Collection. Bloggen passer best for de som har sett filmen en gang, og fikk lyst til å forstå mer av den. Så kan de se filmen om igjen. Håper leserne blir inspirert og nysgjerrig på kvalitetsfilm.
For spesielt interesserte kan jeg nevne at filmene blir sett på en Sony VPL-XW5000ES 4k Projektor og elektrisk styrt lerret, med en OPPO BDP-203 EU sonefri Bluray- og DVD-spiller til DVD og Bluray. 4k spilles av på en Reavon UBR X100 spiller. Lyden besørges av en 5.1 system med Yamaha 3080 surroundforsterker, Proson høytalere og en Dali subwoofer E-12. Husk at Criterions Blu-ray filmer er region A låst, så du trenger en sonefri Blu-ray spiller. Men alle titlene som finnes på Blu-ray, finnes også på DVD. 4k er sonefri.
