Clean, Shaven

Clean, Shaven(Criterion nr. 354)(DVD)

1993 – Lodge Kerrigan(farger)

Om schizofreni

Nivå 1 (uten spoilers)

En ung mann er på en reise for å finne sin datter. Han er schizofren. Samtidig er en mordetterforsker opptatt med en barnedrapssak. Han er ut til å peile seg inn mot den schizofrene mannen.

Nivå 2 (med spoilers)

Clean, Shaven er en av de filmene som gjør deg klokere, og som beviser at film er et like godt medium som litteratur for å oppnå erkjennelse og kunnskap. Kanskje litteraturen gir oss innsikten mer intellektuelt, mens filmen får oss til å føle det nye vi har lært. Hvordan er det å være schizofren? Det beste svaret på dette vil for meg være: se Clean, Shaven.

Denne filmen dreier seg nesten mer om lyd enn om bilde. Og det er det som løfter den opp i eliteklassen. Egentlig er dette en lavbudsjettsfilm, som måtte lages med det man hadde for hånden. Allikevel klarer den å totalt utklasse store produksjoner om mentale lidelser, som for eksempel A Beautiful Mind. Det er ingenting vakkert med å være inne i hodet protagonisten i Clean, Shaven. Det er derimot ganske slitsomt. Det er nesten en konstant støy som buldrer i høytalerne, og det verste er at det ofte ikke passer til det vi ser. Dette er de såkalte ”stemmene i hodet”. Etter en time og 20 minutter med de usynkroniserte og forvrengte lydene, er vi ganske slitne. Er det rart at han er det, etter å ha erfart dem store deler av livet?

Schizofrene kan ofte utvikle en besettelse med å finne ut hvor støyen kommer fra. Dette kan igjen utvikle seg til manisk interesse for avlytting, radiosendere og antenner. Vår mann i filmen blir drevet av sin lidelse til det punktet hvor han bruker saks på hodebunnen for å finne radiosenderne. Eller bende opp sin negl med saks, for å finne senderen under. På dette stadiet har den schizofrene meget redusert smertefølelse. I filmen illustreres dette ved at vi ser ansiktet hans mens han trekker ut neglen. Han viser ingen tegn på smerte, bare konsentrert om å finne senderen.

I det hele tatt er bildene kombinert med lyden (eller ikke kombinert med lyden), mesterlig uttenkt. Det kan se ut som om regissøren har 2 mål med denne teknikken. Han vil at vi skal tenke selv angående temaet om schizofrene er voldelige. Og han vil vise oss hvor forvirrende verden er for en schizofren, ved å gjøre uklart om hva som faktisk skjer. En scene vil illustrere hva jeg mener: Protagonisten sitter i en bil, og får en fotball i hodet. En ung jente har truffet ham. Han går ut av bilen og ut av vårt synsfelt. Vi hører slag og skrik fra jenta en god stund. Så kommer han tilbake, setter seg inn og kjører videre. Vi er rimelig overbevist om han har slått og muligens drept jenta. Men når han kjører videre ser vi at en mann stå helt uberørt og røyke en sigarett langs husveggen. Dette peker mot at ingen dramatisk episode kan ha utspilt seg rett ved ham. Igjen er det stor kontrast mellom virkelighet og lyd. For oss som for den schizofrene. Regissør Lodge Kerrigan som selv har en schizofren venn, har sett seg lei på hvordan media kun omtaler schizofreni i sammenheng med vold. Allikevel antyder han kraftig at vold her har skjedd. Kanskje vil hver enkelt seers tolkning ha utspring i hvilken holdning til mental sykdom vi tar med oss til filmen.

Han knytter denne problemstillingen enda tydeligere til filmen ved å la mordetterforskeren sirkle inn protagonisten som morderen. Filmen vil ende med at han skyter og dreper den schizofrene. Men noen endelige bevis for at han var morderen får vi aldri se. Dette innser etterforskeren også. Derfor fyrer han av den schizofrenes våpen i ettertid , for å kunne hevde at han handlet i selvforsvar. Sammen med etterforskeren på bar etter episoden, går vi gjennom hendelsesforløpet opp til skuddene falt. Han tenker tilbake mens han drikker tett. Kanskje er ikke gjerningsmannen tatt, tross alt. Ingen konklusjon kan trekkes, men Kerrigan har fått oss til å reflektere rundt temaet.

Clean, Shaven er en meget subjektiv film. Lyden er det fremste virkemiddelet i så henseende, siden vi blir plassert inne i hodet til den syke ved hjelp av den. Når han rører i en tekopp, hører vi kun denne lyden, høyt. Fordi det er det eneste han hører i en stressfylt situasjon. Ofte ser vi ekstreme nærbilder av gjenstander og omgivelser ellers som tydeligvis er gjennom hans blikk. Disse bildene gir ikke oss noen mening, men kanskje de gir ham det.

Som regel når vi ser ham på det sykeste, er han alene. Det blir en privat og fortrolig setting mellom oss og ham. Derfor blir det nærmest en sjokkeffekt når vi får se ham slik andre ser ham. En slik sjelden scene skjer når han er ute og kjører. Han har knust noen av rutene i bilen sin, og limt aviser over dem og over alle speil. Han ville ikke se refleksjoner av seg selv. Fortvilt og syk prøver han å rulle opp vinduet med avisen limt på. Kameraet zoomer ut og skifter så til en bil som kjører ved siden av. Tre menn stirrer på denne totalt ustabile og maniske mannen som absolutt ikke skulle kjørt en bil.

Denne scenen med skuespiller Peter Greenes ansiktsutrykk når personene i den andre bilen ser ham, er stor kunst. Den får meg til å tenke på Rip Torns tolkning av en schizofren countrysanger i Payday (1974). Begge har det samme uttrykket av desperasjon og mental lidelse når ting faller sammen. Jeg er ikke i tvil om at personen jeg ser er syk. Det sier jo sitt…

Kerrigan nevner på ekstramaterialet noen inspirasjoner til filmen. Polanskis filmer nevnes og vil da gå ut fra at Repulsion er mest aktuell. Han mener at det beste portrettet av schizofreni han vet om er Cassavetes A woman under the influence (1974). Dette må jeg si meg enig i, hadde det ikke vært for at vi nå har fått en enda bedre. I tillegg nevner han Bergmans Persona og Through a glass darkly og Scorseses Taxi Driver.

Lyd og bilde

Bildet er overraskende godt til å være del av en slik lavbudjettsproduksjon. Er fristet til å si at bildet nesten er irrelevant i en film med et slikt tema og et slikt fokus på lyd. Denne filmen skal føles, ikke sees. Lyden er veldig bra. Den har akkurat den effekten den skal ha, og da har lydsporet gjort jobben sin.

Ekstramateriale

Audio commentary featuring Steven Soderbergh interviewing Kerrigan: Ideen med å la en regissør intervjue filmskaperen er god. Soderbergh er ikke den beste intervjueren, men skaper fin framdrift. Han kan la samtalen dreie seg litt mye om de tekniske løsningene til tider, synes jeg. Men vi får god bakgrunn for temaet i filmen også. Morsomt når Soderbergh forteller at han selv bruker tall for å formidle til en skuespiller hvor han bør være for eksempel emosjonelt intens i en scene. Her bør du være 6, ikke 8. Hvor da 11 selvfølgelig er det høyeste (hint: Spinal Tap).

A Subjective Assault: Lodge Kerrigan’s “Clean, Shaven”, a new video essay, written and narrated by critic Michael Atkinson: Veldig bra videoessay hvor den ekstremt spesielle bruken av lyd blir analysert.

The film’s original soundtrack, composed by Hahn Rowe, and selections from the film’s final audio mix (all downloadable as MP3 files): Sjekket ikke ut dette, men det er sikkert noen spesielt interesserte der ute som kan tenke seg å høre soundtracket isolert. Ikke jeg.

Trailer: Liten sak med hovedsakelig utdrag fra gode anmeldelser

A new essay by film critic Dennis Lim: Kjempefint 3-siders essay. Like høyt nivå som videoessayet til Atkinson. Reflektert.