Pather Panchali

Pather Panchali (Criterion nr. 783)(Blu-ray)

India – 1955 – Satyajit Ray (svart-hvitt)

Barn

Nivå 1 (uten spoilers)

En liten bengalsk familie bestående av Harihar, Sarbajaya, tante Indir, Durga og etter hvert Apu strever med dagliglivet på den bengalske landsbygda rundt 1910. De er fattige, og jobber er vanskelig å finne. Den lille gutten Apu skal etter hvert bli hovedpersonen og denne filmen er første film i Aputrilogien.

Nivå 2 (med spoilers)

Jean Luc Godard sa en gang om Bressons ”Au Hazard Balthasar” at den viste hele verden i løpet av 90 minutter. Jeg har heller den følelsen når det gjelder Apu-trilogien. Apus liv fra han blir født og videre som ung mann er en fascinerende reise som forteller oss så uendelig mye mer enn bare om Apus liv. Trilogien viser oss hvordan livet kan arte seg på så mange forskjellige måter. Filmene kan sette i gang tankeprosesser i forskjellige retninger, som springer ut av de dagligdagse situasjonene i Apus liv. Heldigvis gir filmenes tempo oss tid til å la tankene bli bearbeidet underveis. Samtidig trigger de større spørsmål som vi kan bakse med i uker og måneder etter vi har sett filmen.

Indisk nyrealisme ble antagelig født med denne filmen. Naturalistisk skuespill, realistiske omgivelser og livssituasjoner kjennetegner Apufilmene. Italiensk neorealisme og regissører som Jean Renoir var inspirasjon for den uerfarne regissøren Satyajit Ray. Den senere verdensberømte musikeren Ravi Shankar lagde musikken til Apufilmene. I en bengalsk setting passet musikken og de sosialrealistiske bildene sammen som hånd i hanske. Tempoet var lavt, dramatikken uteblir med noen unntak og tiden vies heller til småkrangling i familien og epleslang hos naboen. Allikevel er det så vakkert, så vakkert, både visuelt og på det humanistiske plan. Dette er ”slice of life” før britene fant opp ”kitchen sink realism”. Siden jeg i forrige omtale (The honeymoon Killers) fortalte dere at den var Truffauts favorittfilm, kan det være passende og fortelle om hans syn på Pather Panchali. Han var sitert på at han ikke var interessert i å se en film hvor bønder spiser med hendene. Men mottagelsen til filmen var ellers god, både nasjonalt og internasjonalt. Den mottok 11 internasjonale priser, og høstet lovord fra kjente filmkritikere som Pauline Kaal.

Apufilmene ble hovedsakelig spilt inn med amatører. Dette er med på å gi filmene en helt eget fokus og nærhet til oss som ser dem. Jeg tror sånn i farten at det bare er Apufilmene som til de grader klarer å gi meg følelsen av at jeg ikke ser film, men faktisk ser andre mennesker som lever sitt liv. Ved siden av filmene til John Cassavetes selvfølgelig. Nettopp det at skuespillerne stort sett ikke er profesjonelle, gjør at menneskene i Apufilmene kommer oss så nær. Varmen som stråler ut fra disse ansiktene, blikkene som forteller mye mer enn ord kan gjøre og tempoet i filmen som så flott passer til tempoet på landsbygda gjør det samme.

Den lille familien er herlig, men med ganske så forskjellige personligheter. Tante Indir er så gammel at vi skjønner at det må gå mot slutten for henne. Som andre såpass gamle mennesker, er hun mest opptatt av basiske ting som mat og klær. Sarbajaya blir ufrivillig gående og hakke på den gamle damen, men jeg tror det stammer mest fra stress over egen økonomi. Hun er ikke en dårlig person, men mer bekymret anlagt enn sin mann. Han tar på sin side litt for lett på det og har en ”alt ordner seg” holdning til det meste. Han har heller ingen synlig grunn for sin optimisme, og jeg forstår at hun blir oppgitt over denne positivisme. Alle kan strø om seg med slike optimistiske utsagn, men faktum er at maten tar helt slutt for familien mens faren er borte, og de må bli reddet av nabokona.

Durga får store oppgaver i husholdet som egentlig drives utelukkende av disse to kvinnene, mor og datter. Kjønnsdelingen er tydelig. Faren hjelper ikke til og Apu får lov til å leke hele dagen. Durga blir tidlig voksen, og dessverre dør hun alt for tidlig av sykdom. Jeg tenker at det er tuberkolose, men det blir ikke sagt rett ut. Det er en hard tilværelse for moren, gammeltanten og de to barna mens faren er ute på reise. Den reisen blir lenger enn planlagt, og selv om det ordner seg med arbeid for Harihar til slutt blir hjemkomsten på flere måter for sen. Datteren dør og huset gir etter bare dager før han kommer hjem. Disse tingene henger nok sammen, siden doktoren advarer mot å utsette Durga for trekk. Sarbajaya har mast om å utbedre huset i lang tid, men Harihar manglende evne til å skaffe penger til husholdet har gjort det umulig.

De ca åtte månedene som Harihar har vært borte har vist seg å være skjebnesvangre. Harihar føler seg som en mislykket mann, siden datteren nå er død, Apu ikke har fått utdanning og han selv ikke har klart å bli forfatter. Familien bestemmer seg for å bryte opp og flytte. Slik ender Pather Panchali, den første filmen om Apu.

Øyeblikket: Dugar og Apu er på jordene og leter etter kalven sin. Her skifter Ray stil fra en nokså tradisjonell historiefortelling, til å skape en ubehagelig stemning da de står under kraftledningene. Det summer fra ledningene. Stemningen er avventende og Durga føler noe spesielt. Jeg ser denne scenen som et frampek til tantens død. Neste gang de ser henne, er hun død. Vandret sjelen hennes gjennom disse ledningene? Jeg kan ikke nok om indisk religion og tankesett til å vite om Ray har noe slikt i tankene i denne scenen, men flott er den uansett.

Lyd og bilde

Dette er muligens den flotteste jobben Criterion Collection har gjort med en utgivelse noen gang. Jeg hadde Artificial Eye sin DVD-utgivelse fra før, og den hadde et svært skadet og svakt bilde. Det er nesten ikke til å tro at vi kan få se Pather Panchali og hele Apu-trilogien i en så god stand som på denne blurayen fra Criterion. Bildet er skarpt og uskadet bortsett fra en eneste scene med vertikale hvite striper i bildet. Kontrastene er meget bra og detaljnivået er fint. Helt utrolig med tanke på hva disse filmene har gjennomgått. For 20 år siden brant de originale filmrullene opp i en brann, og dette er resultatet av en nitidig digital restaurering. Formatet er 1.37:1. Lyden er ukomprimert mono, og veldig fyldig og god.

Ekstramateriale

Audio recording from 1958 of director Satyajit Ray reading his essay “A Long Time on the Little Road”: Et lydopptak av Satyajit Ray som snakker om tilblivelsen av filmen. Han forklarer hva som tiltrakk ham med boken og hvordan han søkte å erstatte dialog med bilder. Hvordan kan en gest erstatte disse tre ordene? Helt ok materiale, men for meg fungerer ikke lydopptak like godt som videoessay. 14 minutter langt.

New interviews with actors Soumitra Chatterjee and Shampa Srivastava and camera assistant Soumendu Roy: Chatterjee, som debuterte med rollen som Apu i Apur Sansar, minnes hvordan bengalerne endelig kunne se en film som var like god som de utenlandske. Skuespill trengte ikke være overdrevet, men heller illustrere hverdagsliv på en nøktern måte. Ray mente at alle regissører ønsket seg kommersiell suksess, men at han kanskje hadde en annen oppfatning av hva som skapte en hit. Dette intervjuet er syv minutter langt. I neste intervju møter vi Srivastava. Hun spilte den yngste versjonen av Durga. Dermed spilte mor og datter i virkeligheten også mor og datter på film. Srivastava kan berolige oss med at moren var mye mildere i virkeligheten enn hun er i filmen. I en scene hvor Durga skulle stirre på gammeltanten som spiste, fikk ikke Srivastava mat hele dagen. Dermed fikk hun det riktige og sultne blikket. Hun forteller at myndighetene ikke likte at så mye fattigdom ble vist på film. Det skulle heller gjemmes bort. Intervjuet er på 16 minutter. Roy var kameramann for Satyajit Ray på flere filmer. Regissøren var en kjempe av en mann med dyp røst, men overraskende vennlig og pratsom. De brydde seg ikke mye om ”reglene” som sa at man bare kunne filme i solskinn for å få et bra bilde. I Pather Panchali blir det filmet om natten og dagen, i regn og solskinn. 13 minutter.

Excerpts from the 2003 documentary The Song of the Little Road, featuring The Apu Trilogy composer Ravi Shankar: Å bli tilbudt å lage musikken gjorde Ravi Shankar veldig glad. Han ville straks se ”rushes” og allerede da dukket melodilinjer opp i hodet hans. Ray hadde stor innsikt i vestlig kultur, vestlig film og ikke minst musikk. Kort klipp på seks minutter.

Hefte: Inneholder Rays storyboardtegninger med vann og blekk av scener fra Pather Panchali. Den lange scenen som jeg har valgt som Øyeblikket i denne filmen, er her valgt ut. Det satte jeg selvfølgelig stor pris på.