Apur Sansar

Apur Sansar (Criterion nr. 785)(Blu-ray)

India – 1959 – Satyajit Ray (svart-hvitt)

Voksen

Nivå 1 (uten spoilers)

Da har vi kommet frem til tredje og siste del i trilogien om Apu. Han er nå en ung mann, og arbeider på en roman. Han bor i Calcutta, men økonomien er dårlig. Han ligger tre måneder etter med husleie og trues med utkastelse. Men han er som vanlig ganske ubekymret og lar det ikke tynge ham. Han ser etter småjobber, men ingen ser ut til å passe ham. En reise med en venn til et bryllup på landsbygden forandrer hans liv.

Nivå 2 (med spoilers)

Etter en kort periode med beskrivelse av Apus tilværelse i Calcutta, inntrer det som skal drive historien videre. Apus venn Pulu inviterer Apu med i bryllupet til et søskenbarn. Bryllupet tar en dramatisk vending når brudgommen ankommer tilsynelatende gal. Folkemengden er først bekymret for ham, men det snur fort til aggresjon og han blir brutalt dratt ut av vognen. En ganske sjokkerende scene, som sier noe om folkemengdens psykolgi. Brudens mor nekter å gifte bort datteren Aparna til denne mannen, og skandalen er et faktum. Ifølge indisk tradisjon er bruden ugiftbar om ikke hun giftes bort veldig fort.

Pulu henvender seg til Apu på vegne av familien og ber han om å gifte seg med henne. Apu reagerer voldsomt og mener de lever i middelalderen. Men han får tenkt seg om, og går med på giftemålet. Grunnen er kanskje av romantisk art, at han hjelper denne familien og skal starte sin egen familie. Men etter bryllupet er han usikker på om han har gjort det rette. Han har ingen penger, jobb eller fremtid. Aparna virker dog sterk og moden, og det beroliger ham noe. Han tar henne med tilbake til Calcutta.

Etter hvert får de et godt ekteskap i Calcutta, selv om de lever fattigslig. Hun blir gravid, og reiser hjem til foreldrene for å få barnet der. Apu lover å skrive åtte brev i måneden, i de to månedene hun skal være borte. Men en dag står en av hennes slektninger utenfor døren hans. Uten å si noe, formidler han at Aparna er død. Barnet lever, men Aparna er død. Apu bryter sammen, og forsøker å ta selvmord ved å stå foran toget. En gris blir påkjørt rett før ham, og redder dermed livet hans.

Apu legger ut på vandring, og lar barnet vokse opp hos besteforeldrene. Det er Pulu som får ham til å våkne opp og ta sitt ansvar. Etter fem år borte, skal han se sin sønn for første gang. Apu har hatt store problemer med å godta at Kajal lever fordi Aparna døde. Etter en vanskelig tilnærmingsperiode blir far og sønn kjent, og kan starte sitt nye liv sammen. Filmen ender med en solid dose håp for fremtiden til disse to, sønnen Kajal sittende på skuldrene til Apu.

Tog er et sterkt symbol gjennom Apu-trilogien. Toget kan ses som dødsengelen. Første gang det tar på seg sin tilbakevendende betydning er når det svart og mektig skjærer gjennom det lyse terrenget hvor Durga og Apu leter etter kalven i Pather Panchali. Her varsler toget om tantens død, og togfløyten skal høres senere i filmene som et varsel om at noens død er nært forestående. Vi hører togfløyten natten før Durga dør. Durgas død kan sies å passe til personligheten hennes. Hun omfavner regnet som høljer ned, men hun holder rundt Apu og beskytter han mot regnet etterpå. Durga elsker livet, men må allikevel dø. Hun er samtidig en tyv, noe som flere ganger blir understreket. Da faren kommer hjem får han høre at Durga nettopp har dødd. Om natten når faren gråter i sengen sin, hører vi togfløyten igjen og forstår at han tenker på Durga.

Da Aparna drar til foreldrene sine, vil de som har plukket opp denne togsymbolikken kjenne et grøss langs ryggraden da det blir klart at hun skal reise med tog. Lokomotivet er filmet nedenfra, svart og illevarslende mot himmelen. Og ganske riktig, Aparna kommer aldri tilbake. Kanskje er det derfor det føles naturlig for Apu å tenke at hans selvmord skal gjøres med togets hjelp. Kanskje beseirer Apu og hans sønn dødens grep om Apus liv. Apu kjøper et lekelokomotiv til Kajal, men sønnen kaster det tilbake. Han avviser toget, og dermed døden.

Derfra blir forholdet mellom dem bare bedre, og vi forstår gjennom sluttscenen at disse to kommer til å holde sammen heretter. Til Kajal blir stor nok til å ville bryte løs fra sin far, slik Apu så brutalt gjorde fra sin mor. Hvis vi tenker tilbake på Aparajita, huske vi at Apu ikke var så hensynsfull mot sin mor etter at han begynte å studere. Ingenting skal stå i veien for hans læring. Han var aldri lenge hjemme på ferie, og kun en gang ofrer han noe for henne. Han later som han mistet toget tilbake til byen, slik at moren skal få gleden av hans selskap en dag til. Men han bruker ikke denne tiden i samtale med henne, men legger seg til å sove. Gapet mellom dem har blitt for stort, de har ingenting å si til hverandre lenger. Kajal er hans sønn, og kanskje vil Apu få smake sin egen medisin når den tid kommer.

Dører har også en sentral rolle i Apufilmene. Ofte stopper karakterene ved en dør, og signifikant handling utspiller seg. Filmekspert Hassan ser det slik at om det er lite dramatisk det som følger da, er det som et nytt avsnitt i en bok. Er det høydramatikk, er det som et nytt kapittel. Noen ganger ser vi hele scener gjennom en døråpning. Hver gang markerer det en forandring.

Aparna har en positiv innvirkning på Apu. Hun får ham til å ha en lettere og mer positiv holdning til verden. De leker sammen, og hjelper hverandre. Den gamle mannen som beskriver hva slags kvinne han liker og hva slags forhold han ønsker seg, beskriver egentlig forholdet Apu og Aparna har. Litt temperatur, litt krangling og sterk vilje. Men stor kjærlighet og omtanke for hverandre. Det ser vi tydelig når Aparna vifter Apu mens han spiser, og neste dag er det Apu som er omtenksom.

Øyeblikket: Aparna har virket litt hard, men når Apu er fortvilt over egne evner til å gi henne et godt liv, viser hun sine kvaliteter. Da han vurderer å ta nok en student for å skaffe mer penger til husholdningen, setter hun seg inntil ham og foreslår at han heller gir fra seg en student. Slik kan han være mer sammen med henne. Hun lener seg mot ham og sjarmerer ham. Det er en usedvanlig vakker scene, med en varme og humanitet som føles ekte. Vi forstår i denne scenen hvor glade de er i hverandre, og det blir begynnelsen til en fin skildring av et godt samliv.

Lyd og bilde

Som med de foregående filmene i triologien er Apur Sansar en fryd for øyet. Formatet er også her 1.37:1 og lyden er mono. Apur Sansar er den nyeste filmen i trilogien, men den er også den som fikk hardest medfart i brannen. Derfor er lyd og bilde ikke spesielt bra eller dårlig på filmene i forhold til hverandre. De er supre alle sammen.

Ekstramateriale

New interview program with actors Soumitra Chatterjee and Sharmila Tagore: Dette er skuespillerne som spiller det unge ekteparet i Apur Sansar. Begge filmdebuterte i denne filmen, og Chatterjee skulle bli en fast skuespiller i Rays filmer videre. Chatterjee var ung, og hadde en metode som han trodde skulle hjelpe ham med tolkningen. Han skrev en biografi/dagbok om Apu frem til nå, og fikk dermed en tenkt bakgrunn på plass. Ray avskrev ikke dette, men utfordret ham med spørsmål. De kommer med teorier om hvorfor Apu sa ja til giftemålet når han avviste det først.

“The Apu Trilogy”: A Closer Look, a new program featuring filmmaker, producer, and teacher Mamoun Hassan: Utrolig innsiktsfullt videoessay av Hassan. Smarte tolkninger, skarpe observasjoner, gode sammenhengsforklaringer og fin forståelse av symbolikk. Han er ikke redd for å vise oss sine egne tolkninger. Han har en behagelig stemme og tydelig uttale, noe som gjør dette til en nytelse å se. Han er opptatt av at film skal fortelle hva slags film vi skal få se helt fra starten av, og hvem karakterene er. Apu-filmene starter med tekst mot bakgrunn av papir, et skrukkete og strukturert papir. Det forteller oss at filmene også skal være slik, strukturert og røffe. Der hvor Aparajito begynner som en turistguide for India, en National Geographic-film om Ganges, starter Apar Sansar som Pather Panchali, realistisk og rett på sak. Durga blir først sett løpende, fort og straks ute av bildet. Hun er den livlige og effektive. Moren blir presentert som litt slem mot tanten, og vi forstår at hun bærer byrden i familien. Apu ses først gjennom et teppe, og det er bare øyet vi ser. Han er observatøren i filmen.

Footage of director Satyajit Ray receiving an honorary Oscar in 1992: Ray ligger på sykehus og kan ikke dra til Los Angeles for å motta æres Oscarstatuetten, men hans takketale blir videooverført fra sykesengen. Han ser gammel og syk ut, og han døde kort tid etter. Men talen er flott og tankene helt klare.

New programs on the restoration of The Apu Trilogy by filmmaker :: kogonada: Sammen med teksten i heftet om restaureringen, gir denne dokumentaren oss et godt innblikk i den møysommelige prosessen det var å restaurere Apu-trilogien. Året etter at Ray døde ble det bestemt at trilogien skulle restaureres. Filmrullene ble fraktet til London Henderson’s Laboratory. En storbrann i laboratoriet spredde seg til filmhvelvet og 25 britiske klassikere brant opp, sammen med Satyajit Rays filmer. Når Criterion begynte sin restaurering i ca 2013-2014, sendte London alt materiale uansett tilstand, som Criterion hadde bedt om. Criterion valgte å samarbeide med det verdensledende laboratoriet i Bologna. Ingen private turde å ta i filmrullene. De gjorde en kjempejobb og fikk mye ut av materiale som ofte var smeltet. Resten fikk Criteron tak i fra andre steder i verden. Lyden var også en stor utfordring, da Pather Panchali var første film til mange i filmstaben, var en lavbudsjettsfilm og var spilt inn med low-end utstyr.

Hefte: Tekstene i heftet er ikke nødvendigvis knyttet til en av filmene, men mer til trilogien som helhet. Derfor er det litt tilfeldig hvilke tekster som har blitt omtalt i forbindelse med de forskjellige filmene fra min side. Noen ganger dukker det opp opplysninger som kan være interessant i en annen omtale. Girish Shambu har skrevet en ytterst interessant tekst om indisk films kvalitet og historie før og etter Rays inntreden som filmskaper. Den var allerede sterk og mangfoldig, og det fantes andre gode regissører, som Ritwik Ghatak og Mrinal Sen. Disse var også sterke inspiratorer, ved siden av Ray, for den sterke ”parallell cinema” retningen i indisk film på 70-tallet. Og både Ghatak og Ray var ekstremt påvirket av forfatteren og multikunstneren Tagore.