In Cold Blood

In Cold Blood (Criterion nr. 781)(Blu-ray)

USA – 1967 – Richard Brooks (svart-hvitt)

En grusom natt

Nivå 1 (uten spoilers)

I 1959 ble familien Clutter drept i sitt eget hjem i Holcomb, Kansas. To omstreifere ble pågrepet og dømt for ugjerningen. Truman Capote skrev det han kalte en dokumentarroman om saken, etter lang tids research og intervjuer med gjerningsmennene på dødscelle. Denne boken ble til filmen In Cold Blood i 1967.

Nivå 2 (med spoilers)

Truman Capote skrev det som kalles den første dokumentarromanen. Det vil si at boken tar sikte på å gi en korrekt beskrivelse av hva som skjedde, samtidig som den tar seg frihet til å formidle tanker og følelser som de involverte måtte ha. Capote beskrev det som en horisontal og vertikal tilnærming til stoffet. Horisontalt fordi det er slik journalistikken jobber, med en bred beskrivelse av faktiske forhold, som ikke kan gå for dypt da man ikke kan si med sikkerhet hvilke faktorer som fører hvilke handlinger eller resultater. Vertikalt fordi romanen her kommer inn, og går i dybden i beveggrunner og bakgrunn. Resultatet ble en strålende og nyskapende bok, som jeg absolutt vil anbefale. Filmen Capote, hvor Phillip Seymour Hoffmann spiller forfatteren i sitt arbeid med boken, er også vel verdt å se. Forfatteren Harper Lee, som skrev To Kill a Mockingbird, samarbeidet med Capote under intervjuene av gjerningsmennene.

Richard Eugene ”Dick” Hickock og Perry Edward Smith var to nylig løslatte fanger som bestemte seg for å rane Herbert Clutter. Dick fikk opplysninger om Clutter av en medfange. Clutter var en rik bonde i Kansas som etter sigende skulle oppbevare store summer hjemme. Dick møter Perry da sistnevnte løslates og sammen kjører de over 50 mil til Holcomb, Kansas. Det kan virke som om Dick rekrutterer Perry til ranet fordi Perry har fortalt at han engang drepte en mann, og derfor har bevist at han er i stand til å drepe. Dick mente at Perry var en ”natural born killer”. Ironisk nok tyder ting på at Perry løy om det.

De trenger seg inn i huset sent om kvelden og endevender huset på jakt etter pengene. Ekteparet Clutter og de to tenåringsbarna deres blir bundet. Da det viser seg at det ikke finnes noen penger der, at pengesafen som ”alle” visste om var en myte, vil sosiopaten Dick forgripe seg på datteren i huset. Perry beskytter henne, og viser seg som den mest fornuftige av dem. Men stresset og et sinn fullt av ubehandlede traumer gjør at det går over styr for ham og han dreper familien èn etter èn.

Morderne stikker av og ender til slutt i Mexico. Men hjemlengsel og krangel leder dem tilbake til Kansas, hvor de blir pågrepet. Ved hjelp av gode forhørsteknikker og tekniske spor på åstedet blir de knyttet til drapene. Problemet er motivet. Her kan verken boken eller filmen gjøre annet enn å spekulere. De hadde en plan om ikke å etterlate noen vitner, men det er forskjell på å ha en plan og det å sette den ut i livet. Perry vedkjente seg først to drap, og mente at Dick utførte de to andre. Så snudde han om og tok på seg alle drapene. Han ville spare Dicks mor for påkjenningen. Dick på sin side, hevdet alltid at Perry drepte alle i familien. Motivet framstår altså som uklart. Som Perry forklarte: ”Jeg likte virkelig Herbert Clutter. Han var så mild, en gentleman. Jeg syntes det helt frem til jeg plutselig skar over strupen hans.” Drapene var altså antageligvis ikke reelt planlagt. Likene lå komfortabelt, og det tyder på at familien var ment å bli forlatt i live.

Regissør Richard Brooks har gått lenger i sin jakt på det autentiske enn jeg kan huske å ha sett i noen annen film. Drapene ble filmet på eksakt samme dato som de ble begått, bare syv år senere. Drapsscenene ble innspilt i Clutters virkelige hus. Dick og Perry ble valgt til rollene hovedsakelig av to grunner; de var ukjente skuespillere og de lignet på de virkelige morderne. Juryen som vi ser i filmen består av syv autentiske medlemmer fra juryen i rettsaken mot Dick og Perry. Rettsaken ble spilt inn i rettssalen hvor rettsaken faktisk foregikk. Skredderen/ekspeditøren som ble lurt til å ta imot en falsk sjekk fra Dick, er den samme som gjorde dette i virkeligheten. Studioet ønsket Paul Newman og Steve McQueen i rollene som Perry og Dick, men Richard Brooks nektet. Hvis disse ringte på døren din på kvelden, hadde du vel bare sagt kom inn? Det var viktig å ha skuespillere som publikum ikke kjente, ikke hadde noe forhold til og som ingen visste hva var i stand til.

Klippingen i filmen blir diskutert litt mer utfyllende i ekstramaterialet, men det må nevnes her at klippingen er sterkt medvirkende i oppbyggingen av spenningen i filmen. Etter hvert som morderne nærmer seg Clutters hus, knyttes morderne og den uskyldige familien sammen gjennom klippingen. Hvis vi for eksempel ser Perry slå av lyset på et bensinstasjonstoalett, kan vi se Herbert Clutter slå av lyset i stua si i neste sekund. Denne typen kutt blir hyppigere jo nærmere de kommer huset. Lyden skaper samme effekt, den bærer over fra scene til scene. Når de er veldig nære, kan samme lydeffekt bare fortsette inn i neste scene, som lyden av toget som kjører forbi. Da vet vi at det er det samme toget de hører, både morderne og familien.

Etterforskeren i filmen er en mann de fleste vil dra kjensel på. Det er John Forsythe, som spilte Blake Carrington i Dynastiet. Journalisten som kommenterer saken i samtale med Forsythes karakter, kan sies å være Richard Brooks stemme i filmen. Han er klar i sin antidødsstraffholdning, slik Brooks også var. Dette grepet er et av de mindre vellykkede i filmen, kun slått av fortellerstemmen helt på slutten av filmen, som jeg har problemer med å plassere. Hvem er det egentlig som snakker? Et allvitende, oppsummerende orakel som forteller oss den riktige tolkningen? Eller er det Capote, som kan tolkes inn i mannen som står og observerer henrettelsene på slutten?

Øyeblikket: I en film så fantastisk flott filmet, er det kanskje på sin plass å forære Øyeblikket til fotografen. Mot slutten åpner Perry litt opp rundt sin egen person. På cella forteller han om barndomsopplevelser som har preget ham. Han står plassert ved vinduet, og lyset faller inn gjennom vinduet og deretter på ansiktet hans. Det er mørkt og regner ute, så lyset må være fra gatelys eller lyskastere. Regnet sildrer ned langs ruta, og blir dermed avtegnet på ansiktet hans. Regndråpene som sildrer ned langs ruta ser ut som tårer som renner nedover kinnet hans. Det skaper en effekt hos oss som Perry aldri ville ha tillatt seg å søke etter. Vi forstår at han har hatt det tøft, men selv har han ikke noe apparat for å formidle det med ord eller følelser. Han må nesten få hjelp fra været for å kunne framstå som et vanlig menneske.

Lyd og bilde

Enkelt dette. Bilde og lyd fra øverste hylle. Bildeformatet er 2.35:1 og lyden er 5.1 surround DTS-HD Master Audio. Lyden kjennetegnes av effekter som er retningslokalisert og ekstremt klar. Det er tydelig at mye arbeid har blitt lagt ned i lydbildet. Dialogen er også veldig klar og kraftfullt gjengitt. Musikken, som er laget av Quincy Jones, består av mange stiler og er en nytelse å lytte til. Bildet er i svarthvitt, med sterk og god kontrast som fremste kvalitet. Detaljnivået er supert, og bildet er klart og fritt for skader. Topp, topp teknisk kvalitet. Litt overraskende er det kanskje at filmskaperne ikke har gått på akkord med dette, siden fokuset jo har vært på å lage et dokumentarlignende utseende på filmen. Criterion har valgt å legge designet på coveret tett opp til det originale bokomslaget.

Ekstramateriale

New interview with cinematographer John Bailey about director of photography Conrad Hall’s work in the film: Hall ble uteksaminert da film noir var på høyden i popularitet. Derfor er det kanskje ikke så rart at han var opptatt av lys og skygge, og det er det mest framtredende med In Cold Blood sitt utseende. Dick filmes jevnt over med mer lys i ansiktet enn Perry, hvis ansikt ofte ligger i mørke eller halvmørke. Men det hele er subtilt gjort. Det vide filmformatet blir brukt med stort hell til å skape klaustrofobisk stemning inne og storslagenhet ute. 27 minutter.

New interview with film historian Bobbie O’Steen on the film’s editing: In Cold Blood er en film som stoler på sitt publikum. Det var tre sterke personligheter som utgjorde kjernen i filmstaben, regissøren, fotografen og klipperen. I dette videoessayet er det klippingen som blir satt under lupen. Det mest spesielle er hvordan lyd bærer over fra en scene til en annen. I forhørsscenene skaper dialogen overgangen mellom forhørsrommene. Dick er kald, mens Perry blir innadvendt og nervøs når vi ser de blir eksponert for de samme opplysningene. Legg merke til at det eneste vi hører under drapsscenene bortsett fra skuddene, er vinden. 14 minutter.

New interview with film critic and jazz historian Gary Giddins about Quincy Jones’s music for the film: Quincy Jones hadde tidligere laget musikken til filmer som The Pawnbroker og The Slender Thread. Der var han mer konvensjonell, og også kvalitetsmessig er det et sprang opp til In Cold Blood. Musikken skulle illustrere hvordan det var å være inne i hodene til morderne. In Cold Blood preges av god basspilling. Jones er god i korte rytmetemaer, og ikke så god med melodier. Han blander Country&Western, jazz, blues og meksikansk musikk i filmen, og lager ofte effektene med instrumenter. 21 minutter.

New interview with writer Douglass K. Daniel on director Richard Brooks: Daniel har skrevet biografien om Richard Brooks, så hvem er bedre egnet til å gi oss et innblikk i hans karriere? Brooks var en humanist, han jobbet for at mennesker skulle være gode mot hverandre. Han var antirasist, mot dødsstraff og mente at menneskeheten måtte strebe etter å bli bedre. Samtidig var han en tyrann som ropte og skrek mot sine medarbeidere, være seg stab eller skuespillere. Han hadde journalistisk bakgrunn og har laget flere filmer om media. Journalisten i filmen kan sees som Brooks stedfortreder i filmen. 17 minutter.

Interview with Brooks from a 1988 episode of the French television series Cinéma cinemas: In Cold Blood var Brooks egen favorittfilm. Det var litt gnisninger mellom forfatter og regissør til å begynne med, blant annet på grunn av at Brooks ikke ville vise Capote manuset. Men Capote stilte seg helhjertet bak Brooks i hans bestemte meninger om filmen. Brooks ville ikke føye seg etter studioet som ønsket Paul Newman og Steve McQueen i rollene. De ville heller ikke ha svarthvittfilm. Capote la den diskusjonen død ved å true med å gå til New York Times om ikke Brooks fikk viljen sin.

With Love from Truman, a short 1966 documentary featuring novelist Truman Capote, directed by Albert and David Maysles: Tja. Et ordrikt, men rimelig tomt intervju/portrett av Capote. Han snakker en del om sitt begrep ”nonfiction novel”, og om romaner og litteratur generelt. Vi får se notatene og bilder fra boken. Han leser også utdrag fra boken. Mest interessant er han da snakker om forholdet til de to morderne. 29 minutter lang dokumentar.

Two archival NBC interviews with Capote: one following the author on a 1966 visit to Holcomb, Kansas, and the other conducted by Barbara Walters in 1967: I det første klippet følger vi Truman Capote tilbake i Holcom, hvor han viser oss locations fra filmen og signerer boken sin i en bokhandel. Det som slår meg her er at Phillip Seymour Hoffman slett ikke var langt unna i hans tolkning av forfatteren i filmen Capote. Det jeg følte den gangen var en noe karikert fremstilling av den homofile forfatteren, viser seg å være ganske så presist. Klippet er på fire og et halvt minutt. Det ti minutter lange intervjuet av Barbara Walters, dreier seg om filmen og boken. Her snakker Capote om den vertikale og horisontale tilnærmingen til stoffet. Horisontalt fordi journalistikken tar for seg hele saken, vertikalt fordi romanen gir rom for å gå i dybden, for eksempel ved å gå inn i hodet på gjerningsmennene. Det var interessant å se Capote og lære litt om han. Han er en ekstremt tydelig homofil mann med feminine trekk, fakter og tonefall. Igjen blir jeg minnet på at Seymour Hoffmans stemme ikke er overdrevet.

Trailer: Her blir regissøren og forfatteren vist og omtalt av en voiceover, som også gir oss et resyme av historien. Det legges stor vekt på hvor autentisk filmen er. Kjempebra trailer på 3 minutter.

An essay by critic Chris Fujiwara: God oppsummering av filmen, og ellers en sammenligning av bok og film. Godt skrevet og en fin måte å runde av en massiv mengde ekstramateriale.