Dr. Strangelove or: How I Learned to Stop Worrying and Love the Bomb

Dr. Strangelove or: How I Learned to Stop Worrying and Love the Bomb (Criterion nr. 821)(Blu-ray)

USA, Storbritannia – 1964 – Stanley Kubrick (svart-hvitt) – 95 minutter

The Delicate Balance of Terror

Nivå 1 (uten spoilers)

Vi er midt under den kalde krigen. En gal amerikansk militærbasekommandant har aktivert kode R, og et fly er på vei mot Sovjet for å slippe atombomber over landet. Den amerikanske presidenten og hans militærstab samles i The War Room for å forsøke å rette opp skaden.

Nivå 2 (med spoilers)

Kan man lage en komedie om noe så alvorlig som atomkrig og frykten hele verden gikk med hengende over hodet i flere tiår? Tydeligvis når man er en så dyktig filmskaper som Stanley Kubrick og kan komme opp med Dr. Strangelove, tidenes beste satire. Men jeg vil ha sagt at om presidentvalget i USA går fullstendig skeis i november, kan det hende at Being There får en ny vår. Hal Ashbys satire om en tulling som styrer det hvite hus, kan bli skrekkelig aktuell.

Utgangspunktet for historien som spiller seg ut i Dr. Strangelove er en gal manns mulighet til å sende verden ut i en tredje verdenskrig. Faktisk førte denne filmen til at militære rutiner ble omgjort slik at filmens premiss aldri skulle ha mulighet til å inntreffe i det virkelige liv. President Merkin sier i filmen at han trodde at han var den eneste som hadde myndighet til å iverksette et angrep med atomvåpen. General Turgidson responderer bare at det kan se ut som om brig. general Jack D. Ripper har overskredet sine fullmakter.

Da først katastrofen ser ut til å være ugjenkallelig, begynner den skremmende skadebegrensningen i The War Room å gjøre seg gjeldende. Her er satiren på sitt beste. Når menneskeheten har innrettet seg på en så elendig måtte, følger det en absurd og katastrofal logikk med på kjøpet. Et atombombeangrep på Sovjet vil utløse Sovjets Doomsday Machine, en maskin som vil sørge for massiv gjengjeldelse mot USA. Når dette er konsekvensen av Rippers fatale ordre, vil det da gi mening å faktisk lansere et storskala atomangrep på Sovjet straks? General Turgidson mener at det vil ”kun” gi USA tapstall i størrelsesorden 20 millioner, maks. Han går for det. Og får støtte fra den riv ruskende gale Dr. Strangelove, en karakter som jeg ikke kan tolke som noe annet enn en av Nazi-Tysklands mange tyske vitenskapsmenn som ble fraktet til USA etter andre verdenskrig. Dr. Strangelove virker å ha jobbet spesielt tett sammen med Adolf Hitler i sin tid…

Den russiske ambassadøren Sadesky skulle opprinnelig ha vært spilt av Orson Welles, men det må sies at Peter Bull gjør en glimrende rolle her. Steinansiktet er på plass gjennom hele filmen, som en gretten russisk okse(!). Den oppmerksomme tilskuer vil allikevel kunne se ham miste kontrollen ved ett tilfelle. Da Peter Sellers improviserer vilt som Dr. Strangelove og har store problemer med å hindre sin egen hånd å ta livet av seg, klarer Bull ikke å la være å le. Han tar seg fort inn, men å se ham streve med å holde maska er virkelig morsomt. General Turgidsons evige feide med ambassadøren kan sees som konflikten mellom USA og Sovjet på mikronivå. Det ender med at de havner i slagsmål, og president Merkin må gripe inn med de legendariske ordene: ”Gentlemen! You can’t fight here. This is The War Room!”

Overskriften på denne omtalen er The Delicate Balance of Terror, som var en tittel Kubrick lenge hadde på filmen. I det hele tatt var innspillingen av filmen en organisk prosess, med to parallelle manus og massevis av tagninger for å kunne justere filmens historie underveis. Hovedforandringen var at filmen skiftet fra å være en spenningsfilm om atomkrigens farer til å bruke satire for å formidle det samme. Da Kubrick bestemte seg for den nye retningen, informerte han Peter George, forfatteren av Red Alert, som filmen var basert på. Han hadde ingenting i mot det, og forfatteren Terry Southern ble hentet inn som manusforfatter. Han hadde en humor i romanene sine som Kubrick så for seg kunne løfte manuset opp til en skarp satire. Kubrick forandret også presidentens karakter fra å være en veik og småsyk mann til å bli den eneste fornuftige og empatiske stemmen i filmen.

The War Room har blitt et legendarisk begrep etter denne filmen, så allment kjent at president Ronald Reagen spurte hvor det var da han ble vist rundt i Pentagon. Han forsto ikke helt at det ikke fantes, da han hadde sett i ”den der filmen”. Rommet var 100 fot langt, 130 fot høyt og ekstremt mørkt. Kubrick fikk kledd det enorme bordet med grønn filt, slik at det skulle gi assosiasjoner til et pokerbord, hvor landet mektigste satt og spilte poker med verdensfreden som innsats. Selv om filmen ble skutt i svart-hvitt, mente han at den assosiasjonen ville nå publikum uansett.

Mye er sagt om Peter Sellers og hans glitrende prestasjon i tre forskjellige roller, men for meg er det George Scott som stjeler filmen. Hans general Turgidson er en åpenbaring. Alle følelsene ligger på utsiden av kroppen hans, med halvåpen munn i de fleste scener, kombinert med et utall forskjellige ansiktsuttrykk. Han furter når han blir irettesatt av presidenten, oppfører seg som en liten guttunge når han snakker med elskerinnen på telefon, han er brautende og korttenkt. Men mest av alt er han patriot og militær. Han var i clinch med Kubrick som tvang ham til å overspille gjennom hele filmen, men i ettertid sa han at det var den beste filmen han har spilt i. En av hans scener blir mitt valg av øyeblikket denne gangen. En annen strålende scene er scenen hvor han faller i The War Room og spretter opp igjen, konstant snakkende gjennom fallet som om ingenting hendte. Dette fallet var for øvrig ikke planlagt, bare et uhell som ble instinktivt utnyttet til fulle av Scott. Kudos!

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema er Being There, Seven Days in May, Fail-Safe, Thirteen Days og Putney Swope.

Øyeblikket: General Turgidson blir bedt om å redegjøre for hvor stor sjanse B52-flyet har til å klare å slippe atombomben over Sovjet, og katastrofen være et faktum. Han starter nøkternt, men blir etter hvert så revet med at han begeistret proklamerer at flyet kommer til å klare det! Så kommer han på at dette slett ikke er ønskelig, og blir stående med et ubetalelig fårete uttrykk i ansiktet. Dette summerer opp Dr. Strangelove for meg, det hysterisk morsomme som ender i tankefullhet.

Lyd og bilde

Formatet er 1.66:1. Lyden kommer i to versjoner, et monospor og et DTS-HD Master Audio 5.1. Lyden er bra, og som nevnt under ekstramaterialet har filmen en del scener hvor surroundlyden kommer i bruk. Det er både kampscener på basen og eksplosjoner om bord i flyet. Dr. Strangeloves bilde er satt sammen fra flere ulike kilder, da det tydeligvis har vært en del skader på materialet. Resultatet her er flott, og spesielt kontrast kommer flott frem. Allikevel vil jeg si at det er sekvenser hvor detaljer ikke står så godt frem, og noen tilfeller av litt blasshet. Men dette er pirk. Topp utgivelse.

Ekstramateriale

Alternate 5.1 surround soundtrack, presented in DTS-HD Master Audio on the Blu-ray: Et OK lydspor. Det er jo faktisk en del effektbruk i DR. Strangelove, både på flyet og i kampscenene på militærbasen.

New interviews with Stanley Kubrick scholars Mick Broderick and Rodney Hill; archivist Richard Daniels; cinematographer and camera innovator Joe Dunton; camera operator Kelvin Pike; and David George, son of Peter George, on whose novel Red Alert the film is based: Broderick (19 min) – Fra og med denne filmen produserte Kubrick sine egne filmer. Han opererte med to parallelle manus, slik at han kunne utforske flere retninger. Han forandret hele tiden, og i motsetning til sitt rykte hørte han på gode forslag fra alle. For eksempel gjorde Sellers mye forskjellig ut fra samme dialog i forskjellige scener, og Kubrick elsket det. Hill (17 min) – I dette videoessayet diskuteres symbolbruken i Dr. Strangelove. Hill viser til en arketype i drømmer, skyggen, en mørk side av vår personlighet. Mennesket kan skape de vakreste symfonier, men kan også slakte hverandre i krig. Kubricks karakterer er ofte nyanserte, men i Dr. Strangelove blir nyansene i mennesket vist gjennom forskjellige karakterer. General Ripper blir tolket som en mislykket far som er usikker på sin seksualitet, som manifesteres i alt snakket om kroppsvæsker. Daniels (15 min) – Gjennom sin karriere samlet Kubrick på alt materiale fra sine filmer, og etter hans død ble det skjenket til et arkiv. I dette videoessayet diskuteres blant annet hvorfor Dr. Strangelove er del av tittelen, når han bare innehar en birolle i filmen. Kubrick var både en kunstner og en kommersiell regissør. Men han ble mer innesluttet etter A Clockwork Orange. George (11 min) – Her snakker David George om sin far, Peter George, som skrev boken Red Alert som filmen er basert på. Han var også med på manuset, sammen med Kubrick og Terry Southern. Boken var absolutt ikke en humoristisk bok, men Peter George syntes at det var en god idè da Kubrick informerte ham om at filmen kom til å bli en satire.

Excerpts from a 1966 audio interview with Kubrick, conducted by physicist and author Jeremy Bernstein: Mens Kubrick laget Lolita, oppsto Berlinkrisen. Kubrick ble veldig interessert i den kalde krigen, og leste seg opp ved å pløye gjennom 50 bøker. Han bestemte seg for at hans neste film burde handle om dette. 3 minutter.

Four short documentaries, about the making of the film, the sociopolitical climate of the period, the work of actor Peter Sellers, and the artistry of Kubrick: Inside Dr. Strangelove (46 min) – Kubricks produsent forlot filmen midtveis, med Kubricks velsignelse, for å ta steget til å bli regissør på en annen film. Dermed overtok Kubrick produsentrollen selv. Han dreide filmen over fra spenningsdrama til komedie/satire. Da filmflyet fløy over Island ble det tvunget ned av amerikanske jagerfly, mistenkt for å være russiske spioner. Det hjalp virkelig ikke at det sto Dr. Strangelove på siden av flyet med store bokstaver. Generelt var det null samarbeid med det amerikanske forsvaret om detaljer i filmen. Kubrick ble nervøs da ryktet sa at forsvaret kom til å holde et øye med alt av beskrivelser av militære detaljer, og forsikret seg om at de hadde åpne kilder til alt de beskrev i filmen. Selv om de ikke fikk hjelp fra forsvaret, var dashboardet i cockpiten til B52 så å si helt korrekt gjengitt. No Fighting in the War Room (30 min) – Om den kalde krigen og paranoia. Det blir en del gjentakelse av opplysninger fra klippene vi har sett tidligere på ekstramaterialet, men grei nok dokumentar i seg selv. Best Sellers (18 min) – Om Sellers unike kvaliteter og filmer hvor han har spilt flere enn èn rolle. Her fremkommer en uhyggelig opplysning: Etter filmens innspilling fikk han et hjerteattakk og var død i 2 ½ minutt. The Art of Kubrick (14 min) – Han var først og fremst kunstner. Kubrick startet som fotograf for magasiner. Siden ble interessen for film vekket, og han lagde Fear and Desire alene. Deretter startet han et samarbeid med produsenten Harris (Harris/Kubrick productions), og det varte til Dr. Strangelove.

Interviews from 1963 with Sellers and actor George C. Scott: Tulleintervjuer som skulle brukes i reklamematerialet til filmen, kanskje som TV-spots. Begge snakker i telefonen og svarer på spørsmål om filmen. Sellers demonstrerer ulike dialekter fra London og England for øvrig. 7 minutter.

Excerpt from a 1980 interview with Sellers from NBC’s Today show: Sellers blir intervjuet om Dr. Strangelove og demonstrerer igjen sitt gode grep på engelske dialekter. Fra bred cockneydialekt til posh London. 4 minutter.

Trailers: En lang trailer som er ment for fremvisere av filmen, med voice over som påpeker elementer i filmen de bør være klar over. 17 minutter. Den vanlige kommersielle traileren er også med, som tikker inn på 3 minutter og 24 sekunder. Det er en merkelig trailer, akkurat så merkelig som den bør være.

An essay by scholar David Bromwich and a 1994 article by screenwriter Terry Southern on the making of the film: Bromvich har skrevet et fire siders essay, elegant presentert som et topphemmelig dokument med en stor R trykket over teksten. Essayet er godt, veldig godt. Det dreier seg om Kubrick, hans tidligere filmer og spesielt om produksjonen rundt Dr. Strangelove. Gode observasjoner rundt skuespillerprestasjonene krydrer essayet. En liten (bitteliten) rød bok er også inkludert i en konvolutt som er identisk til den som major Kong må åpne da han får beskjed om kode R. Den boken er dessverre ikke stappfull av hemmeligheter, om man da ikke ser på opplysninger fra Criterion om hvordan de restaurerte filmen og en liste over alle involverte, som nettopp det. Terry Southern har skrevet et langt essay fra 1994 om filmen, fra hans posisjon som manusforfatter og tett på Kubrick. Høydepunktet her må være en detaljert beskrivelse av bløtkakekrigen som dessverre(!?) ble kuttet fra filmen. Den er nå tapt for alltid, men her er den så levende beskrevet at det ikke er vanskelig å se den for seg. Kostelig er det også å lese om hvordan studioet distanserte seg mer og mer fra filmen, som sto i fare for å bli oppfattet som uamerikansk i denne paranoide tiden. Det ble verre og verre, og selv noen gode anmeldelser hjalp ikke, da disse anmelderne fort fikk merkelappen kommunister. Men gjett hvem som gjerne viste seg frem da filmen på slutten av 80-tallet ble løftet frem som en av de største amerikanske komediene, og amerikanske filmene generelt, av American Film Institute? Nettopp Mo Rothman, filmens internt argeste motstander.