The Bridge

The Bridge (Criterion nr. 763)(Blu-ray)

Tyskland – 1959 – Bernhard Wicki (svart-hvitt) – 103 minutter

Desperate tider

Nivå 1 (uten spoilers)

Andre verdenskrig er straks over. De allierte har flommet inn over Tyskland, og Hitler griper etter halmstrå. Han beordrer 16-åringer ut i krigen, rett fra skolebenken til fronten. Syv klassekamerater blir innkalt, og straks satt til å forsvare en bro i hjembyen. Det er ment som en gest for å beskytte ungdommene, men det skal vise seg å bli farlig da amerikanske tanks inntar byen.

Nivå 2 (med spoilers)

Kanskje er det svart-hvittbildet, kanskje er det estetikken ellers som leder tankene hen på amatøropptak fra krigen. Lyssetting, klipping som gir oss en følelse av fare og voldsom aktivitet og et hektisk kamera. The Bridge klarer å etablere en følelse hos tilskueren at det vi ser er slik det kunne ha vært. Dette gjelder ikke kun kampscenene, men i høyeste grad dagliglivet også. Skolen, nabolaget og familielivet er så flott skildret, og det nesten med en filmavisestetikk. Gutter i kortbukser som springer bortover en vei, og blonde gutter som rekker opp hånden i klassen.

Det er syv gutter som vi skal følge gjennom drøye 100 minutter, Sigi, Karl, Hans, Walter, Jurgen, Klaus og Albert. Ingen av dem kan man si er hovedpersonen, og ingen av dem er heller vår inngangsport til historien. De kommer fra forskjellig bakgrunn, men skolen er samlingsstedet deres og en møteplass for forskjellige lag av samfunnet. Flere av dem har fedre som har tjenestegjort for nazipartiet, SS eller Wehrmacht.

Walters far er en nazitopp i byen, som flykter da amerikanerne er på vei. Walter blir overlatt helt til seg selv, og til og med informasjonen om at han skal bli alene må han hale ut av faren. Jurgen har fått lov av moren til å verve seg, siden det alltid har vært offiserer i familien. Faren har falt i krigen, men det går langt tid før vi forstår at det har skjedd. Jurgen har heller ikke fått beskjed om det, og både vi tilskuere og Jurgen får beskjed om det samtidig av moren. Familien lever godt, og har en stor gård med en del utlendinger, kanskje polakker, som gårdsarbeidere. Jurgen har, som seg hør og bør for en offisersspire, en autoritær tone ovenfor arbeiderne. Sigi bor sammen med sin mor, og vi hører ikke noe til hvor faren er. Han kan fort være død. Moren har lyst til at Sigi skal dra til hennes søster nå på slutten av krigen for å slippe unna innkallingen.

Hans og Albert bor sammen hos Alberts mor. Noen far hører vi ikke noe til. At Hans bor der, kan tyde på at han har blitt foreldreløs i løpet av krigen. Hans hjelper godt til i huset, og det er en god situasjon for begge parter. Klaus er den eneste som har fått seg kjæreste. Han har tettest bånd til kjæresten Tranziska, framfor at vi ser så mye til familien hans. Karl bor sammen med sin far, som driver en frisørsalong. Han er hemmelig forelsket i Barbara som jobber i salongen, men hun er farens elskerinne. Da Karl finner ut av det, raser verden hans sammen. Han drar i full fart til forlegningen, og er i mental ubalanse til han dør på broen noen dager senere. Han skal altså aldri komme over kjærlighetssorgen. Det er trist å se at han er så bitter at han dømmer alle kvinner som horer, og da han sier det til Klaus blir han slått ned. Klaus er lykkelig forelsket, og tar utsagnet som et personlig rettet angrep mot Tranziska.

På slutten av krigen ble Tyskland hardt bombet. Vi vet jo at Dresden nesten ble utslettet fra kartet. Flyangrep er vanlig i denne byen også, og ruiner viser oss forfallet Tyskland er midt i. Samfunnsstrukturer er også i forfall. Dødsfall gjør at posisjoner i samfunnet står ubetjent, og logistikk og matvaredistribusjon blir vanskeligere og vanskeligere for hver dag. Det at de utenlandske gårdsarbeiderne en dag plutselig forsvinner, er nok et eksempel på forfallet i struktur. I tillegg kommer den interne spenningen blant tyskerne selv. Moralen er i oppløsning, og stemmene mot Hitler blir sterkere. Vi ser eksempler på at det blir opponert mot at ungdommer hentes ut i krigen. Først ved at læreren deres forsøker å snakke fornuft med leirkommandanten, dernest ved at en mann besøker guttene ved broen og ber dem om å la våpnene ligge og gå hjem. Guttene, ruset på patriotisme og ansvar, ber han pelle seg vekk før de skyter ham. Senere skal en amerikansk soldat snakke til dem på samme måte, og han blir skutt.

Seks av de syv guttene skal dø under forsvaret av en bro som allikevel skal sprenges av tyskerne timer senere. Men det vet ikke guttene, og tror at jobben de gjør er viktig. Den eneste grunnen til at broen ikke allerede er sprengt er bagateller som ikke hindrer bombegruppen å utføre oppdraget neste dag. En krangel oppstår mellom de overlevende ungdommene og bombegruppen, og de ender med å skyte på hverandre. Slik får filmen frem det meningsløse i krig, spesielt i en tid hvor kommunikasjonen mellom enheter omtrent er ikkeeksisterende. Samtidig kan det være en kommentar til det faktum at mange soldater blir drept av sine egne. Det er et vanskelig tall å fastslå selvfølgelig, men de høyeste anslagene peker mot at en av fem soldater blir offer for ”friendly fire”.

Romanforfatteren, Gregor Dorfmeister, beskriver i ekstramaterialet en pussig situasjon. Han var jo en av ungdommene som skulle beskytte broen i virkeligheten. Dagen etter kampen om broen lå det flere unge tyske soldater døde på broen. En tysk kvinne går forbi dem, før hun snur og går tilbake, spytter på likene og så går videre. Selv i dag kan ikke Dorfmeister forstå hvorfor hun gjorde det, om det da ikke var for å vise de amerikanske soldatene at hun ikke sympatiserte med nazi-Tyskland. Krig får mennesker til å gjøre mye rart.

Dorfmeister blir ofte spurt om hvorfor Hitler fikk så stor oppslutning i Tyskland. Han peker mot det faktum at Tyskland under Hitler fikk et oppsving i økonomien og Tyskland var på vei ut av en nasjonal depresjon. Men samtidig var det et oppsving i hele verdensøkonomien, så Dorfmeister mener at dette ville ha skjedd i Tyskland uansett. At han, som så mange andre ungdommer, ble med i Hitlerjugend tillegger han mest idrettsaspektet. Han sier at det var 95% idrett og trening der, selv om han var klar over at de skulle trenes opp til å bli soldater. Jeg vil tillegge for egen regning at medlemskap i Hitlerjugend talte positivt for en familie på denne tiden, på samme måte som medlemskap i NSDAP (Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei). Dorfmeister ble pasifist i løpet av kampen om broen. En av guttene fyrer av e bazooka mot en amerikansk tanks, og en soldat klatrer ut av tanken i full fyr. Han dør foran øynene på dem.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Lore, All Quiet on the Western Front, Paisan, Germany Year Zero, Rome Open City.

Øyeblikket: Det første dødsfallet, da ungdommene kjenner på kroppen hva krig er. Et fly stuper ned mot dem og skyter. Sigi er den eneste som ikke kaster seg ned, siden han ble gjort narr av da han nervøst kastet seg ned bare ved lyden av fly tidligere. Denne gangen blir han liggende, og kameratene har mistet en venn.

Lyd og bilde

Bildeformatet er 1.37:1, lyden er mono. Det er et strålende bilde. Kontrasten er nydelig balansert, bildet er sylskarpt med fin dybde. Dette nærmer seg kort sagt referansekvalitet. Lyden er effektiv og rik. Det er mye aktivitet i høytalerne, med buldrende tanks, skuddvekslinger, stupende fly og eksplosjoner. Dialogen er klar. Veldig, veldig bra.

Ekstramateriale

New interview with writer Gregor Dorfmeister, on whose autobiographical novel the film is based: Dorfmeister er forfatteren av romanen som filmen er bygget på. Han skrev den under psevdonym, og baserte romanen på sine egne erfaringer da han ble beordret til å forsvare en bro som ungdom under krigen. Han hadde vært medlem av Hitler Jugend, som han hevder besto av 95% idrett og trening. Dette er et meget interessant videoessay på 23 minutter, fremført av en mann som gikk fra frivillig i Hitler Jugend til å bli pasifist.

New interview with filmmaker Volker Schlöndorff about the film’s impact on German cinema: De tyske filmene som ble laget om krigen var sentimentale og fornektende på vegne av de tyske soldatene. Wicki laget en realistisk film, som nesten kunne være en videreføring av de amerikanske opptakene som soldatene gjorde i Tyskland. Wicki ble en slags gudfar for den yngre garden av regissører som Schlöndorff tilhørte, sammen med Herzog og Wim Wenders blant annet. Men de blandet seg aldri med de eldre regissørene, siden de hadde behov for å skape avstand til dem. 10 minutter.

Interview from 1989 with director Bernhard Wicki: To dager før Krystallnatten ble Wicki arrestert av nazistene og sendt til konsentrasjonsleir, hvor han ble behandlet brutalt. Etter krigen laget han filmer om nazitiden. Han spilte i typiske tyske filmer etter krigen, laget for å hjelpe tyskere å fortrenge krigen. Disse sentimentale filmene, musikaler og lignende med sterke popreferanser, sto i sterk kontrast til hans egne filmer. The Bridge var inspirert av Rosselinis krigsfilmer, De Sica og italiensk neorealisme generelt. Senere i karrieren prøvde han seg i Hollywood, og regisserte stjerner som Brando, Ingrid Bergman og Anthony Quinn. I dette videoessayet snakk han om filmen, og krigen generelt. 14 minutter.

Excerpt from a 2007 documentary by Elisabeth Wicki-Endriss, Wicki’s widow, featuring behind-the-scenes footage from the shoot: The Bridge var en motstrømsfilm i Tyskland på 50-tallet. Ingen ville ha noe med slike antikrigsfilmer å gjøre. I denne dokumentaren ser vi audition av guttene, og klipp fra innspillingen. Wicki har fått takk fra FN for fredsskapende arbeid, som han setter veldig høyt. 9 minutter.

An essay by film critic Terrence Rafferty: Et godt essay, som riktignok gjentar visse opplysninger fra andre kilder i ekstramaterialet. Rafferty påpeker at filmen ikke har noen hovedperson, heller ingen å identifisere seg med, eller se gjennom øynene til. Heller ikke gutten som overlever.