Mon Oncle

Mon Oncle (Criterion nr. 111)(Blu-ray)

Frankrike – 1958 – Jacques Tati (farger) – 116 minutter

Fasade

Nivå 1 (uten spoilers)

I denne satiren tar regissør og manusforfatter Jacques Tati for seg modernisme og teknologi. Filmens hovedperson er på mange måter et hus, moderne og proppfullt av teknologiske nyvinninger. Mor og far Arpel er strålende fornøyd med sitt nye statussymbol, men sønnen vantrives. Onkel Hulot er lyspunktet og bindeleddet til en mindre kontrollert og livlig tilværelse.

Nivå 2 (med spoilers)

Dette er for meg den beste Tatifilmen ved siden av Play Time. Tematisk befinner de seg i samme landskap, nymotens teknologi, modernisme og opprettholdelsen av fasade. Mon Oncle legger mer vekt på fasadeelementet, mens Play Time går dypere inn i effekten av fungerende og ikke-fungerende teknologi. Begge tar opp hva det gjør med oss mennesker og hvordan vi forholder oss til hverandre.

Fru Arpel bruker all sin tid som husmor til å vise frem en plettfri fasade. Hennes oppgave i livet er å vise frem sin mann og sitt hus i tipp-topp stand. Hun springer etter mannens bil og tar en siste puss med pussekluten på de forkrommede delene. Ved besøk settes hele velkomstrutinen inn, med demonstrasjon av hagefontenen og omvisning i huset. Det skrytes over en lav sko, mens besøkende ytrer «Oh», «Ah» på passende steder.

I tillegg til å vise oss hvordan ny teknologi kan være upraktisk til tider, viser filmen oss også hvordan vi kan bli fanger av den. Det mangler ikke på små hint: hagen er gjerne dekorert med gittermotiv, og skygger gir både dobling og tredobling av dette motivet. I tillegg har huset en hageport som egentlig ser ut som fengselsporten Egon Olsen kommer ut av på begynnelsen av hver Olsenbanden-film. Så vi er ikke overrasket når teknologien låser seg eller får uforutsette konsekvenser. Familiens lille hund sørger for at ekteparet blir innelåst i garasjen.

For en liten gutt på 10 år, er det ikke noe stas med et kjølig og klinisk hjemmemiljø. Han kunne ikke ha gitt mer blaffen i hagefontener, arkitekttegnede hus og fjernstyrte kjøkkenapparater. Kjøkkenet under en vanlig frokost ser ut som et tannlegekontor. Da er det mer moro å være med onkelen, og hans miljø skildres med varme farger og herlig kaotiske omgivelser. Her lærer han av venner å være rampete og å spise usunne bakervarer med masse sukker. Hulots hus er kronglete og upraktisk, men det har sjel og varme. Det er også en naturlig og integrert del av nabolaget, i sterk kontrast til hjemmet, hvor huset er som en øy i nabolaget sitt.

Monsieur Hulot er barnløs, koneløs, venneløs og arbeidsløs. Han trenger ifølge sin kone bare litt drahjelp, og hun ber sin mann om å finne en jobb til hans svoger. Selvfølgelig er Hulot en like stor katastrofe i det sterile fabrikkmiljøet som han er i søsterens hus. Han passer ikke inn i den type miljø. Klønete og kunnskapsløs ødelegger han både fabrikkproduktene og søsterens hage. Han passer bedre inn i barnets verden, som er villere, enn de voksnes kontrollerte verden med fasader og teknologi. En tredje parallell er voksne i bylivet, hvor han passer rimelig greit inn.

Filmen får en ekstra utilsiktet dimensjon når det gjelder musikkvalg. Når Arpelekteparet med venner manøvrerer rundt i den strengt regulerte hagen, er det til musikk som kan minne om den danske komedieserien Klovn. Selv om inspirasjonsretningen er motsatt, kunne jeg ikke unngå å tenke på Arpelekteparet som klovner eller duster hver gang musikken spilte. Prikken over i er Tatis elegante iscenesettelse av scener hvor den nye teknologiens støyende vesen hindrer ekteparet i å høre hverandre. Ny teknologi er et hinder for god gammeldags ekteskapelig kommunikasjon.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Playtime, Traffic, Monsieur Hulot’s Holiday, Modern Times.

Øyeblikket: En liten, men talende scene. Det ringer på hos familien Arpel, og hele rutinen blir satt i gang. Fiskefontenen blir slått på, fruen i huset går ut i hagen til sin vante velkomstposisjon og håret fikses på. Da det viser seg at den «kun» er hennes bror som kommer på besøk, slås fiskefontenen av og irritasjonen vises overfor Monsieur Hulot. Han er ikke viktig nok til å få denne velkomsten. Men alle andre er det, hvert fall de av høyere stand. Denne scenen introduserer fasadeelementet i historien elegant, og viser oss at filmen er litt krassere enn vi trodde. Den løfter seg også over å være nok en teknologiharselas, som ofte ikke viser oss hvordan de sosiale forholdene berøres.

Lyd og bilde

Bildeformatet er 1.33:1, med mono lyd. Det er et strålende skarpt bluray-bilde, med farger som virkelig popper. Rødt og gult er spesielt kraftig og flott gjengitt. Detaljene er supre, og det er en generell fin dybde i bildet. Filmkornet er akkurat passe mengde og deilig gjengitt. Dette er referansekvalitet, og det i en film fra 1958! Lyden er viktig i Tatis filmer, med forsterkede og overdrevne effekter av skritt og maskinlyder. Lydsporet gjør jobben fint.

Ekstramateriale

Introduction by actor and comedian Terry Jones: Dette er Jones sin favoritt Tati-film. Det er en krassere og mer kritisk film enn Tati pleide å lage. Mon Oncle vant juryens spesialpris i Cannes. 5 minutters introduksjon.

My Uncle, director Jacques Tati’s 1958 reedited, English-language version of the film: Denne versjonen er 10 minutter kortere enn den franske. Forskjellen er stort sett at Arpelfamilien snakker engelsk sammen, mens alle andre snakker fransk. Kjedelige saker, med kunstig dubbet eller senere lagt på tale.

Once Upon a Time . . . “Mon oncle,” an hour-long documentary from 2008 on the making of the film: Pierre Etaix var assistenten til Tati på Mon Oncle, og ble senere regissør selv. Han har også blitt del av Criterion Collection, med en egen boks. Lagrange, som var filmens manusforfatter sammen med Tati, var visstnok modellen for Hulot. Tati viser det franske samfunnets overgang til modernismen etter andre verdenskrig. Dokumentarens morsomste øyeblikk kommer i det vi blir presentert for en svært indignert designer som sterkt misliker Tatis harselas med Arpelfamilien i filmen. 52 minutter veldig fin dokumentar.

Everything Is Beautiful, a three-part program from 2005 on the film’s fashion, architecture, and furniture design: Del 1, «Lines, signs, designs» 25 minutter – Det virker som om alle tingene er malplassert. Hulots hus har historie og sammenheng med nabolaget, mens Arpels hus ikke har noen av delene. Huset holder dem som gisler. Men huset brukes i filmen også som en forlengelse av barns lek. Del 2, «Fashion» 20 minutter – Fru Arpel er veldig konsekvent i sin garderobe. Hun er kledd i variasjoner av ensfarger eller klær med mønster. Nabodamen er høy og tynn, med voldsomme kreasjoner og farger. Hulot har en tredje stil, med elastiske klær og nøytrale farger. Del 3, «Please, have a seat» 9 minutter – I denne lille dokumentaren følger vi et designfirma som lager varianter av møblene i filmen. De lager dem ukomfortable om de var det i filmen.

Everything’s Connected, a 2013 visual essay by Tati expert Stéphane Goudet comparing Mon oncle to the other Monsieur Hulot films: I denne 51 minutter lange dokumentaren diskuteres temaer og episoder i Tatis filmer. Play Time og Mon Oncle diskuterer modernismen og teknologi. Far og sønn tema er tilstede i både Mon Oncle og Monsieur Hulot’s Holiday. I begge finner de sammen på slutten. Dette stammer fra Tatis eget forhold til sin far.

“Le Hasard de Jacques Tati,” a 1977 French television episode featuring an interview with Tati about his dog, Hasard, and the canine stars of Mon oncle: Tati trengte en flokk med hunder, og fikk dem fra en oppsamlingskennel. Etter filmen skulle de tilbake, men Tati ville sørge for et bedre liv for dem. Han annonserte dem i aviser som filmstjerner til omplassering og fikk dem plassert dem i trygge og gode hjem. Han skulle ønsket han kunne ha gjort det med mange flere hunder. 8 minutter.

Hefte: I Jaques Tati-boksen som denne filmen er del av, er alle skriftlige essay samlet i en liten bok. «Scatterbrained angel: The films of Jacques Tati» er et essay skrevet av James Quandt. Det er et ganske langt essay, som tar for seg hvordan Tati kombinerer gamle kunstformer som mime med moderne cinema. Tatis filmer har to tradisjoner i seg, fra Buster Keaton til Mr.Bean på den ene siden, og fra Robert Bresson til Goddard på den andre. Et interessant essay.