McCabe & Mrs. Miller

McCabe & Mrs. Miller (Criterion nr. 827)(Blu-ray)

USA – 1971 – Robert Altman (farger) – 121 minutter

The Presbyterian Church Wager

Nivå 1 (uten spoilers)

Vi befinner oss på 1880-tallet, i det nordvestre USA. Den nye byen Presbyterian Church er under konstruksjon. McCabe (Warren Beatty) blir byens sterke mann, med sine ideer om et nytt horehus og ny vekst. Hit kommer Mrs.Miller (Julie Christie) med sine prostituerte av høy klasse og starter et samarbeid med McCabe. Sammen bygger de opp et lite samfunn som blir lagt merke til av større aktører.

Nivå 2 (med spoilers)

Vi ser først McCabe ankomme ridende til Presbyterian Church, for så å gå mumlende rundt for seg selv. Han fremstår som en usikker mann, ikke som den typiske westernhelten. En usikker latter dekker over de vanskelige situasjonene. Han setter opp et pokerspill i saloonen, og det blir hans første forretningsavtale med innehaveren. Siden ekspanderer McCabe til å ha eget horehus med fasiliteter. Men skikkelig sving på sakene blir det ikke før han går i kompaniskap med Mrs. Miller, og får hennes erfaring innen hallikvirksomhet til å skaffe de store inntektene. Et rykte om at McCabe har drept en mann i duell, jobber for ham. Idet McCabe er på toppen av sin makt, ser vi at han har skaffet seg en gulltann.

Fra da av går det bare nedover. I all sin arroganse, avslår McCabe et tilbud fra et stort selskap som har lagt merke til fremgangen hans. Egentlig regner han med å forhandle videre, men morgenen etter har de bare dratt. Mrs. Miller vet hva som da vil skje, hun har en mer realistisk holdning til verden og bredere erfaring. I slike situasjoner sender selskapet ut leiemordere, og ender opp med å ta det de vil ha. Da alvoret i situasjonen går opp for McCabe, setter han etter representantene for selskapet, men når dem aldri igjen. Paranoid og isolert søker han til en advokat, som forsikrer han om at et selskap aldri skal kunne krumme et hår på hans hode. De skal bare sørge for mediedekning, så vil McCabe bli symbolet på den lille mannen som tuktet de store selskapene. McCabe responderer at han bare vil berge livet, og vi forstår at han nå er dødsdømt.

Det utvikler seg en romanse mellom McCabe og Mrs. Miller, men det kan se ut som om McCabe er den forelskede, mens Mrs. Miller har en mer pragmatisk tilnærming. Hun investerer lite av følelsene sine i forholdet. Hun tar fremdeles imot horekunder selv. Kanskje er opiumbruken hennes noe av grunnen. McCabe følger hennes regler, selv om han til å begynne med alltid opponerer. Allikevel bader han før han kommer til henne. Han viser også andre tegn på at han er lett påvirkelig, for eksempel da han ordrett gjentar advokatens budskap da han prater med Mrs. Miller.

Filmen har altså et markant skille i det representantene gir opp å forhandle med den eplekjekke McCabe. Da McCabe kommer til saloonen om morgenen for å fortsette forhandlingene og de har dratt, ser vi en ansatt ganske brutalt kaste en katt ned fra et bord. Det er første gang vi føler en umotivert aggressiv stemning i filmen. Som forventet dukker tre leiemordere opp, giganten, halvblodsen og guttungen. Det første møtet mellom McCabe og dem går greit, en spak McCabe forsøker å forhandle videre med dem. Problemet er at de ikke er der for å forhandle. Det toget har gått. Giganten ser tvers igjennom McCabes rykte og fastslår at den mannen aldri har drept noen. Guttungen står for neste umotiverte aggressive handling da han skyter og dreper Cowboy, en ung og uskyldig gutt. Filmen blir mørkere for hvert minutt som går.

Så er det duket for filmens siste akt. Snøen har begynt å falle og jakten på McCabe foregår i nesten total stillhet. McCabe bruker de muligheter og metoder han har. Det blir ingen typisk westernfinale med et oppgjør i storgata. Han skyter guttungen i ryggen, og skyter halvblodsen gjennom en dør. Dessverre blir han selv skutt og dør til slutt av skadene, men ikke før han har ekspedert den siste av leiemorderne i en listig felle.

McCabe & Mrs. Miller er en herlig 70-tallsfilm fra New Hollywood-perioden, som bare blir bedre og bedre for hvert gjennomsyn. Den er på nippet til å bli en stor favoritt hos meg, og noen ganger får jeg følelsen av at det er en perfekt film, i all sin mangel på perfeksjon. Stemning er nøkkelordet, og dissekeringen av de forskjellige meningsbærende lagene i filmen. Dette er en film som først og fremst skal føles, tror jeg, for da transenderer den de enkelte elementene sine. Roger Ebert hadde den på listen sin over tidenes beste filmer, og han kalte den en perfekt film. Film kan være så mangt, og teknikk er ikke det viktigste.

Filmen ble først kalt The Presbyterian Church Wager, helt til kirkesamfunnet i USA fikk nyss i dette og krevde at navnet ble endret. Altman fant fort ut at Leonard Cohens musikk passet som hånd i hanske til filmen. Studioet ba han droppe det, da det ville bli altfor dyrt. Men en telefon fra Altman til Leonard Cohen skaffet musikken til minstesats. Altman trodde det var fordi Cohen som så mange andre hadde likt MASH, men det viste seg at Cohen hadde falt for Altmans forrige film, Brewster McCloud. Cohen sørget også for at Altman skulle få en prosent av eventuelt økt salg på LPen.

Utseendet på filmen er meget spesielt. Den mørke og «gjørmete» stilen skulle minne oss om en antikk tid. Altman sørget for å eksponere filmen for lys, for at negativene ikke skulle kunne presentere en annen film enn den han hadde i tankene. Altman ville ødelegge skarpheten i bildene. Lydsporet var om mulig enda mer revolusjonerende. Hver skuespiller fikk sin individuelle mikrofon, slik at Altman kunne mikse lydsporet sammen etterpå. Noen samtaler ble forsterket, mens andre ble redusert til mumling. Til tider gikk det litt galt, og spesielt i begynnelsen av filmen er lyden av fottrinn for dominerende.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Heaven’s Gate, The Long Goodbye, Johnny Guitar, One-eyed Jacks og Dead Man.

Øyeblikket: Det store skiftet i filmens stemning, fra jovial og lettbent western til mørk og eksistensialistisk antiwestern. Den uskyldsrene Cowboy blir manipulert til å gripe etter revolveren sin for å vise den frem, og guttungen dreper ham med kaldt blod. Keith Carradine, som spiller Cowboy, faller ned fra broen og knuser isen med sin egen vekt. Her er det ikke noe filmtricks, kun et par borrehull i isen for å sikre at den gir etter. Carradine blir liggende helt stille i det iskalde vannet mens Altman melker scenen for alt den er verdt. Nå ble det plutselig alvor…

Lyd og bilde

Bildeformatet er 2.40:1. Det er et skadefritt bilde, og dermed er gjengivelsen i tråd med det Altman ønsket. Filmen er filmet kronologisk på lokasjon, med begrenset lyssetting. I tillegg er det klassiske 70-talls filteret brukt, som skaper et disig utseende. Dermed blir det ikke så skarpt eller imponerende i detaljer som det kunne ha vært. Det er altså et godt bilde, presentert slik regissøren vil ha det, og det blir mer opp til smak om man blir fornøyd. Selv foretrekker jeg skarpe bilder, uten dette drømmeaktige filteret. Monolyden er god, og det er fullt mulig å følge samtalene opp til det punktet Altman ønsker du skal henge med. Lyddesignet er meget spesielt, med en kakafoni av samtaler som vi hører bruddstykker av, akkurat som i det virkelige liv. Jeg kjøper denne idèen, og synes det fungerer godt.

Ekstramateriale

Audio commentary from 2002 featuring director Robert Altman and producer David Foster: Disse to sitter tydeligvis hver for seg, og deres kommentering blir klippet sammen til ett spor. De er ikke så ulike i sin stil, men de tar opp litt forskjellige ting. Det er et godt kommentatorspor, som holder det gående på det jevne.

New making-of documentary, featuring members of the cast and crew: Dette er en western uten støv. Det var Altmans første film med store stjerner, og han var en regissør som elsket skuespill og skuespillere. Han var ikke så opptatt av det «ekte». Det ga seg utslag i synet på tagninger. Altman foretrakk få tagninger og det gjorde Julie Christie også. Hun var best i de første, mens Beatty mente han ble bedre etter hvert. Derfor overlot Altman noen ganger til Beatty å fortsette alene med crewet, mens han selv tok kvelden. 55 minutter.

New conversation about the film and Altman’s career between film historians Cari Beauchamp and Rick Jewell: Altman startet i TV, og lærte seg å være effektiv. Men Altman var ikke en auteur, han støttet seg på alle deler av filmteamet. Han var en outsider og veldig anti-etablissement. Alle filmene er midler for å si noe om verden. 36 minutter

Featurette from the film’s 1970 production: 125 menn bygde byen, under ledelse av Leon Ericksen. Hele filmen ble skutt på lokasjon. 9 minutter.

Art Directors Guild Film Society Q&A from 1999 with production designer Leon Ericksen: Filmen ble spilt inn i Vancouver, British Colombia. Ericksen var art designer nummer 1 på denne tiden, og dette er hans beste arbeid. McCabe og Mrs. Miller var denne generasjonens High Noon med sin antihelt-vinkling. Det er vanskelig å høre spørsmålene fra salen, og til tider er det vanskelig å høre svarene også. Intervjuet flyter ikke og virker kunstig innøvd. 38 minutter.

Excerpts from archival interviews with cinematographer Vilmos Zsigmond: Lazlo Kovacs og Zsigmond snakket hverandre opp og anbefalte hverandre fremfor seg selv når det kom til å få oppdrag. Utseendet på McCabe og Mrs. Miller var inspirert av The Deadly Affair. Zsigmond var ikke fan av zoom og kamerabevegelse, men ser at det skaper mer dybde i bildet. 11 minutter.

Gallery of stills from the set by photographer Steve Schapiro: Så der.

Excerpts from two 1971 episodes of The Dick Cavett Show featuring Altman and film critic Pauline Kael: Pauline Kaal er en fantastisk dame, livlig og skarp. Hun snakker om hvor god McCabe og Mrs. Miller er. En ny lanseringsstrategi som kom i de dager skadet disse små og unike filmene. 11 minutter. Robert Altman diskuterer lyddesignet i filmen, og påstår at lyden ikke var riktig i noen av kinoene. Det var mye av grunnen til at kritikere ikke likte filmen. Filmen handler om en mann som starter på topp og river seg selv ned. Det å bruke Beatty sparte Altman for 20 minutter spilletid for å etablere en mann på topp. I publikums hode er Beatty allerede på topp, og dermed etablert som suksessfull.

Trailer: Fremtredende Leonard Cohen musikk. Musikken er omtrent hovedpersonen. Litt rar trailer. Ufokusert. 2 minutter.

An essay by novelist and critic Nathaniel Rich: Et meget godt essay. Etter MASH, en krigsfilm uten krig, laget han McCabe & Mrs. Miller, en western som ikke var en western. Studiosjefene fant filmen å være en antiwestern, antirasjonell, antipublikum og generelt en antifilm. I 1971 var Warren Beatty verdens største filmstjerne, og han ville gjerne jobbe med Altman etter MASH. Han ville også spille en utypisk rolle til ham å være.