Dressed To Kill

Dressed To Kill (Criterion nr. 770)(Blu-ray)

USA – 1980 – Brian De Palma (farger) – 105 minutter

Kvinner i fare

Nivå 1 (uten spoilers)

En gift kvinne med uforløste erotiske fantasier, søker forbudte og spennende bekjentskaper. På et museum møter hun en attraktiv mann, og blir med ham på hotellrommet. De Palma har laget enn av sine mest typiske filmer i Dressed To Kill, en erotisk og voldelig thriller med sterkt seksuelle kvinner.

Nivå 2 (med spoilers)

Historien starter med en fantasi, og slutter med et mareritt. Det er to karakteristiske trekk som henger ved De Palma, og fører til fortjent eller ufortjent kritikk. Hans fascinasjon for kvinner og mesterregissøren Alfred Hitchcock. Tilhengerne mener han er mesteren av stilfulle sexy thrillere, at han er smakfullt inspirert av Hitchcock og har oppdatert mesterens metoder til den moderne filmen. Motstanderne ser ham som en kvinnefiendtlig Hitchcock-kopi. Litt ironisk er det at Hitchcock også hadde et problematisk rykte når det gjaldt kvinner.

Med dette i bakhodet ved inngangen til filmen, er det lett å se Hitchcockpåvirkningen i åpningsscenen. Slik Hitchcock ville sette opp en scene ved å nøye velge ut hva som skulle filmes, nesten slik at en liten historie blir fortalt gjennom objektene vi ser, både bakover i tid og som frampek, lener De Palma seg sterkt mot en visuell historiefortelling i sin åpning. Både musikken og linsevalget med sin softe estetikk, gir assossiasjoner til mykporno.

Etter en hypererotisk dusjscene, med et nikk til Hitchcocks Psycho, får vi hovedpersonens to dialogscener. Kate Miller har en samtale med sin tenåringssønn, før hun har en terapitime med psykologen sin Elliott, spilt av Michael Caine. Angie Dickinson spiller Kate Miller. Sex og erobring er et viktig tema i samtalen mellom psykolog og pasient.

Neste scene er den berømte museumsscenen, som er en oppvisning i visuell historiefortelling med sin lange tagning. Av andre virkemidler brukes musikk for å «fargelegge» museumsscenen, som De Palma kaller det. Kameraet følger Kate rundt om i museet, og vi ser henne bli forsøkt sjekket opp, bli skremt for så å bli interessert igjen, og deretter avvist før kurtiseringen kommer til en lykkelig slutt. Men denne scenen er ikke bare en imponerende øvelse med kameraet, men også med hva som filmes. Også her ligger det en historie som man må være oppmerksom for å få med seg. Vi følger Kates blikk, som ser et forelsket par, en mann som forsøker å sjekke opp en kvinne og en familie. Dette speiler også hennes tanker mens hun gjør sine vurderinger i forhold til det å være utro. Hva kan hun oppleve, hva hun har hjemme som hun kan tape. Bildene på museet kan også illustrere hennes tanker eller følelser. I museet, i taxien og på hotellrommet mister hun tre ting. Hansken, trusen og ringen. Alle disse tingene er ting som beskytter noe. I det hun har mistet alle, blir hun drept.

Dermed er hovedpersonen drept halvveis i filmen, akkurat som i Psycho. Drapsmannen er psykolog Robert Elliott, som er transvestitt. Når han blir seksuelt opphisset, kommer hans andre jeg frem. Hun heter Bobbi, og dreper den som er attraktiv for Robert. Vi ser Bobbi flere ganger i filmen, noen ganger som del av bakgrunnen, andre ganger som truende morderske på jakt etter offer. De Palma lar en kvinne spille Bobbi, i stedet for å dresse opp Caine i kvinneklær. Hun spiller også politikvinnen som skyter Eliott mot slutten av filmen. Dermed skapes en forvirring om hvem vi ser helt til siste slutt. Som Caine sa om sin opptreden i kvinneklær i filmens klimaks: «Hvis jeg jobbet hardt nok og lenge nok i karrieren min, ville jeg til slutt få lov til å spille moren min».

Med fare for å på kommentarfeltet teppebombet av ufine meldinger fra Montageredaktør Lars Ole Kristiansen, må jeg likevel påpeke noen svakheter ved filmen. For det første synes jeg skuespillet er rimelig platt. Enten er ikke De Palma noen stor regissør av skuespillere, eller så er det ikke all verden av talent til skue her. Bortsett fra Michael Caine, som gjør som han pleier, synes jeg det er litt B-preg over prestasjonene. Nancy Allen er vel egentlig ikke noen spesielt god skuespiller? Det hjelper heller ikke at scenene oppleves kunstige, men ikke på stilistisk interessant måte som for eksempel Roy Andersson klarer, men mer som en B-film hvor realismen i skuespill og menneskelige reaksjoner forsvant ut vinduet. Dialogscenene er spesielt svake. Det virker som om skuespillerne bare sitter og venter på å si sin neste replikk, i stedet for å klare å formidle at de faktisk hører på hva den andre karakteren sier. Jeg tilhører nok dem som ikke er så begeistret for De Palma. Jeg hadde et gjensyn med Carrie for en uke siden, og det er min favoritt av ham. Ellers så foretrekker jeg faktisk hans obskure tidlige filmer som Hi Mom og Greetings, framfor hans mer anerkjente filmer. Meg om det.

Filmen ligger midt i mellom 70-tallet og 80-tallet, med produksjonen stort sett tilhørende 1979 og med sin lansering i 1980. Den tar med to, for meg, negative elementer og mikser dem, 70-tallets softfokus-estetikk og 80-tallets harde, nihilistiske og amoralske atmosfære. Mer om det i en senere og mer passende anledning, i en omtale av en rendyrket 80-tallsfilm. For meg er 80-tallet det helt klart verste tiåret innen film, og det har med tidsånden, estetikken, politikken og en rekke andre faktorer som virker inn i kunstuttrykk fra samfunnet rundt. Jeg har det på samme måte med musikken fra 80-tallet. Det er selvfølgelig ikke vanskelig å finne noen unntak, men dette er det større bildet. Ofte er det slik at de som liker filmer fra 80-tallet, også vil like musikken og andre kunstuttrykk fra perioden.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Psycho, Basic Instinct og Body Heat.

Øyeblikket: Det må bli museumsscenen, med sin eleganse og konsekvente visuelle uttrykk, alt som fortelles uten dialog.

Lyd og bilde

Bildeformatet er 2.35:1. Dessverre er det igjen brukt noen linser som gjør at bildet til tider blir soft og døsig, slik det ofte ble foretrukket på 70-tallet. Dermed får man ikke det sylskarpe bildet, men man må jo bare respektere filmskapernes valg. Bortsett fra dette er det et rent og uskadet bilde, med fine fargegjengivelser. Lyden er mono, og godt gjengitt.

Ekstramateriale

New conversation between De Palma and filmmaker Noah Baumbach: De Palma er opptatt av visuell historiefortelling. Her diskuteres i dybden hvordan han har tenkt i de forskjellige sekvensene i Dressed To Kill. 20 minutter.

New interviews with actor Nancy Allen, producer George Litto, composer Pino Donaggio, shower-scene body double Victoria Lynn Johnson, and poster photographic art director Stephen Sayadian: Nancy Allen er en flott eldre kvinne nå. Hun var gift med De Palma, og snakker om sin opplevelse ved å spille inn Dressed To Kill. 16 minutter. Litto var produsent på filmen, og fremstår som en selvgod type. Jeg tror han pynter litt på fortiden for å fremstå som en modig og sprudlende type. Han mener at produsentens rolle var mer kunstnerisk før, mens den i dag nesten bare er finansiell. 12 minutter. Komponist Donaggio mener at musikken han laget til Dressed To Kill er det beste han har laget. Blant annet bruker han pust som en instrumentlyd. 15 minutter. 9 minutter er lenge for å tvære ut et par kommentarer fra nakenmodellen som var body double for Angie Dickinson i dusjscenen. Sayadian er mannen som laget posterne til filmen. Han startet med å lage dildoreklame, før han gikk over til å lage VHS-cover for sexfilmer. Han innrømmer at Dressed To Kill-coveret er i overkant inspirert av The Graduate. Etter å ha laget coveret, lagde han en pornofilm basert på coveret. Denne filmen så De Palma, og roste den. 10 minutter.

The Making of “Dressed to Kill,” a 2001 documentary: Den originale slutten var ganske så annerledes enn den som endte opp i filmen. Transvestitten Elliott barberer av seg alt kroppshåret før han skjærer av sin egen penis. Antageligvis var det produsenten som fikk omgjort slutten, hvert fall ifølge eget utsagn. Politimannen er første versjon av rollen som blir videre utviklet i serien NYPD Blue av skuespilleren. 44 minutter.

New profile of cinematographer Ralf Bode, featuring filmmaker Michael Apted: Bode var tysk, og hadde vært skuespiller før han ble kameramann. Dermed så forsto han hvordan deres hverdag var. Han jobbet med Apted på 5 filmer, og Apted mener at Bode var en grovt undervurdert kameramann. Bode døde alt for tidlig, rundt 60 år. Apted forteller at under innspillingen av filmen Gorkij Park, måtte de filme i Skandinavia i stedet for Sovjetunionen. Siden det ikke fantes kriminalitet i Sovjet, var det absurd å lage en film som handlet om kriminalitet der. 11 minutter.

Interview with actor-director Keith Gordon from 2001: I dette intervjuet påpeker Gordon mange små detaljer som gir oss et innblikk i hvordan De Palma organiserer historien sin, og hvordan han hinter mot det større bildet. Meget interessant. 6 minutter.

Pieces from 2001 about the different versions of the film and the cuts made to avoid an X rating: Her får vi se de forskjellige versjonene, director’s cut, kinofilmen og TV-versjonen. De Palma ble beskyldt for misogyni, noe han stiller seg helt uforstående til. Men det må sies at argumentasjonen hans oppleves som tynn. Essensen er at grunnen til at så mye vold utføres mot kvinner i filmene hans, er at han liker å filme kvinner. Og kvinner i fare er mer emosjonelt bevegende enn menn i fare. 10 minutter. Kuttene som ble gjort, var motivert av nakenhet og blod. Generelt kan vi si at jo nærmere director’s cut vi kommer, desto mer underliv og vold. 5 minutter.

Gallery of storyboards by De Palma: Veldig enkle tegninger med forklarende tekst. Ikke veldig spennende, men sikkert fascinerende for fansen.

Trailer: Den stokker om på rekkefølgen i filmen og limer sammen. Generelt er det fokus på mord. En cheesy voice over skal sette oss i stemning. 2 minutter, 10 sekunder.

An essay by critic Michael Koresky: Ganske langt og interessant essay om De Palma og filmene hans. Spesielt blir Dressed To Kill lagt under lupen.