One-Eyed Jacks

One-Eyed Jacks (Criterion nr. 844)(Blu-ray)

USA – 1961 – Marlon Brando (farger) – 141 minutter

Regissør Brandos eneste film

Nivå 1 (uten spoilers)

One-Eyed Jacks er en western fra 1961, regissert av Marlon Brando. Det ble hans eneste film som regissør, men det betyr ikke at det er en svak film. Tvert imot. Brando gikk til frontangrep på westernsjangerens klisjeer, og endte opp med en film med mangefasetterte karakterer, men det var også en forferdelig problemfylt produksjon. Rio og Dad Longhorn raner banker sammen, men da de trenges opp i et hjørne av meksikanske rurales, svikter Dad. På grunn av hans svik, havner Rio i fem år i et meksikansk fengsel, og er fast bestemt på å finne Dad igjen. Det gjør han, nå som sheriff i en amerikansk småby.

Nivå 2 (med spoilers)

Filmen starter virkelig førstfor alvor da Rio ankommer byen hvor Dad Longhorn er sheriff. Nå kan det psykologiske spillet mellom de to starte. Rio velger å skjule for Dad at han har sittet i fengsel. Slik beroliger han Dad, slik at han ikke forventer hevn. Rios plan er mer utspekulert. Han forfører Dads stedatter, og gjør henne gravid som hevn. Problemet er at han samtidig faller for henne.

Rio har som del av sin intrikate hevn også en plan om å rane banken i byen Dad styrer. Han ankommer byen med to medsammensvorne. Men banken er stengt på grunn av festival, og ranet må utsettes. Og det må utsettes igjen da Dad benytter anledningen til å pågripe Rio, piske ham og knuse hånden hans. Gjengen må trekke seg tilbake til en fiskelandsby og trene opp Rios hånd igjen, før de igjen retter oppmerksomheten mot banken.

Dads stedatter, Louisa, er en naiv, ung jente. Hun står last og bram ved sin nye kjæreste, uansett hvor usselt han oppfører seg. Rio er ingen typisk westernhelt, han er slu og kalkulerende i sine kvinnebekjentskaper. I Mexico forfører han kvinner med de samme historiene, og vi forstår at han er en uærlig mann. Han forfører Louisa, og forteller henne nådeløst ærlig dagen etter at alt han sa om natten var løgn. Dette bryter med westernsjangerens grunnpilar og helteidèen, men det bryter også med tidens Hollywoodfilmer og den gjengse moral. Det er også flere steder hvor One-Eyed Jacks bryter med The Production Code. For eksempel lar regissøren Brando Louisa overleve, selv om hun har blitt gravid utenfor ekteskap. Det var en regel om at slike kvinner alltid måtte dø i filmene. Han bryter også en annen gyllen regel, nemlig at kriminalitet ikke skal lønne seg. En bankraner må aldri få slippe unna med byttet, men for eksempel miste det av hesten eller bli skutt. I denne filmen klarer Johnnys partner å slippe unna med byttet da bankranet går skeis.

Det er forføringen av Louisa som gjør at Dad mister selvbeherskelsen, og går etter Rio. Ved hjelp av en intrikat felle, klarer han å avstraffe Rio foran hele byen. Fra nå av er konflikten etablert, og vi antar at den kun vil få en løsning ved at en av dem dør. Da Rio kommer tilbake til byen etter uker i fiskerlandsbyen, er det for å hente Louisa, ikke rane banken eller drepe Dad. Men Dad arresterer ham for bankranet og vil få ham hengt. Det ble drept en ung jente under ranet, men kun publikum vet at hun ble skutt ved et uhell av bankfunksjonæren. På dette tidspunktet i filmen har til og med kona hans har vendt seg mot Dad, og ser at han drives av hevn.

Det har vært spekulert i om piskingen av Brando var ekte saker, et ledd i hans method acting. Det har aldri blitt bekreftet, men derimot stemmer det at da Brando spytter Karl Malden (Dad) i ansiktet etter piskingen, så er det improvisasjon. Malden blunker ikke engang, men spiller ut scenen på en bemerkelsesverdig måte. Kudos!

Timothy Carey er et kapittel for seg selv. Han ble omtrent aldri brukt av en regissør i to eller flere filmer, og grunnen var hans lite disiplinerte opptreden. Cassavetes brukte ham i biroller i to filmer, men det er unntaket som bekrefter regelen. Carey var ikke en god skuespiller, men en som fikk oppdrag nettopp av den grunn. Han tilførte en annen slags kvalitet, og ble alltid castet som bad guy eller som en gal mann. Han representerte noe som kun kunne oppnås gjennom hans middelmådige spill.

Ben Johnson er westernskuespilleren over alle, og er del av et meget sterkt skuespillerensemble i One-Eyed Jacks. Her spiller han Bob Amory, Rios nye bankranpartner. Han er et mer udelt negativt bekjentskap enn de andre sammensatte karakterene, kynisk og hensynsløs i alt han gjør. Han dreper Rios venn Modesto omtrent for gøy, og utviser en slu oppførsel gjennom hele filmen. Da han til slutt ender opp dødelig såret under bankranet, blir han forlatt av sin partner, en hendelse som speiler Dads handling overfor Rio tidligere i Mexico.

Brando har absolutt særtrekk som regissør. Han insisterte på å vente i lang tid på riktige naturomgivelser, som bølger som skyller inn over stranden. Det kostet tid og penger, og var en av grunnene til at produksjonen gikk 350 % over budsjett. Men samtidig føles det verdt det når vi i dag kan nyte skjønnheten i disse bildene. Jeg liker også måten han gir oss informasjon gjennom utsnittene sine, liksom tilfeldig, samtidig som han sikrer seg at vi legger merke til det han vil vise oss. Da tenker jeg for eksempel på hvordan han filmer hestene på gården under Dads flukt. Da Dad senere forteller Rio at det ikke var noen hester på gården, husker vi at det var hester der, og både Rio og vi vet at Dad lyver. Brando hopper gjerne over lange partier for å være effektiv i sin historiefortelling. Vi ser ingenting fra oppholdet i fengselet, kun slutten på rømmingen. Dette gir assossiasjoner til Down by Law av Jim Jarmusch, hvor skildringen av fengselslivet brått hopper til de tre fangene løpende gjennom tunnelsystemet på sin vei til friheten.

Små, interne spøker er det også plass til. Slim Pickens er deputy for Dad, og i en samtale mellom Dad og Rio faller replikken «pickings are slim these days». En utilsiktet referanse for oss nordmenn ligger i løsningen Rio finner for sin skadde høyrehånd. For fortsatt å kunne trekke revolveren noenlunde kjapt, lager han en skinnmansjett som han trer over langfinger og ringfinger på høyrehånden. Ikke så ulikt en viss US marshall som har en stripe dødt hvitt hår ved tinningen.

Manuset som Peckinpah skrev, var basert på historien om Billy the Kid. Dette ble forandret etter hvert som arbeidet med manuset gikk framover, og det var vel ikke ferdig selv etter at filmingen startet. Resultatet ble en film som kombinerer produksjonsmidlene til Hollywoodstudioene med den emosjonelle kraften fra New Hollywood. Kubrik forsvant etter hvert som regissør, og ingen vil bekrefte om han fikk sparken eller trakk seg. Muligens ante han at Brando ville ha regijobben selv. I boken sin avviser Brando dette. Uansett ser det ut som om til at Brando fikk skrevet inn elementer fra sitt vanskelige forhold til sin far inn i manuset. Paramount omkranset Brando med eksperter for å begrense mulige skader hans uerfarenhet kunne skape. Allikevel begynte produksjonen å ligge etter skjema på grunn av Brandos perfeksjonisme, vegring mot å ta avgjørelser og oppheng i detaljer. Produksjonen av filmen varte lenger enn Brandos daværende ekteskap.

Et eksempel på Brandos oppheng i detaljer, var at en full mann som skal portretteres på film måtte være full. En slik scene måtte da spilles inn på fredag, slik at ikke ukedagene ble skadelidende. Brando drakk seg beruset, men fikk ikke til scenen. Og litt senere på kvelden var han for full til å klare og si replikkene. Så de måtte utsette til neste fredag. Og neste fredag. Når scenen endelig var i boks, ble det besluttet ikke engang å bruke den. Klippejobben var en enorm oppgave. Det brukes størrelser som en million fot med film for å illustrere mengden film som gikk med til One-Eyed Jacks. Jeg vet ikke om det kan stemme. Et kjapt internettsøk viser at både en Michael Bay-film og Anchorman 2 hevdes å ha brukt slike mengder. Selv 6 måneder etter filminnspillingen, skjøt Brando tilleggsscener. Det var på dette tidspunktet at Paramount tok filmen fra Brando. En film med budsjett på $1,8 millioner endte på $6 millioner. Brando mener uansett at dette er en av de beste filmene han har vært involvert i.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Johnny Guitar, The Man From Laramie, When the Missouri Breaks og The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford.

Øyeblikket: Komposisjonen i bildene og spenningen da Rio ankommer Dads hus for første gang siden forræderiet. Dad skjønner at mannen som kommer ridende langt unna er Rio, der han ligger på verandaen. Han ser Rio gjennom sprinklene på verandarekkeverket. I neste bilde er vi mye tettere på Rio. Dads ansikt ser vi stadig svært nærme. Han er spent, roper etter revolverbeltet sitt, og forbereder seg på det verste. Rio kommer langsomt nærmere…

Lyd og bilde

Kjempefint bilde. Formatet er 1.85:1, og er en ny 4k restaurering. Detaljer er gode, dybden er god og filmkorn er flott gjengitt. Fargegjengivelsen virker presis. Mange nydelige landskapsbilder hever opplevelsen. Lyden er mono, og rikt og fyldig presentert. Det er en høy teknisk kvalitet på denne utgivelsen.

Ekstramateriale

New introduction by Scorsese: Spielberg og Scorsese har jobbet med denne restaureringen. I denne introduksjonen på ca tre minutter, snakker Scorsese om budsjettoverskridelsene og tidsbruken på produksjonen. Tettpakket med informasjon. Fint.

Excerpts from voice recordings director and star Marlon Brando made during the development of the film’s script: Dette audioopptaket på 34 minutter er antagelig fra 1958, rett etter at det ble bestemt at Brando skulle overta regien fra Kubrick. Vi hører kommentarene hans over bilder fra filmen. Noen scener ender opp annerledes enn det Brando gir uttrykk for på kommentarene sine. Dette er et interessant stykke ekstramateriale. Jeg har aldri før hørt en regissør snakke om denne prosessen i produksjonen, han tenker på en måte høyt og vi får lytte til det.

New video essays on the film’s production history and on its potent combination of the stage and screen icon Brando with the classic Hollywood western genre: A Million Feet of Film – Toby har samlet memorabilia siden 1967 fra denne filmen. Brando startet et produksjonsselskap, Pennebaker, som skulle lage filmer med en sosial vinkling (men også løse skatteutfordringer for Brando). Etter 4 avskjedigelser av manusforfattere, ville Brando skrive manus selv. Det ble altfor langt. Han ville at filmen skulle være et frontangrep på alle klisjeene som sjangeren skjemmes av. Det endte med at Sam Peckinpah skulle skrive manuset. Men da Kubrick kom inn som regissør, ville han at manuset skulle skrives om. Så også Peckinpah måtte gå. Han tok for øvrig med seg noen av idèene og laget Pat Garret and Billy the Kid. 23 minutter. I Ain’t Hung Yet – Brando var ikke så glad i western, mest fordi han ikke kunne like eller håndtere hester. Han visste at han var mot klisjebruken i western, men han visste ikke helt hva han var for. Men han endte med en film med sammensatte og komplekse karakterer. Han ville ikke tekste den spanske dialogen, han stolte på at publikum ville forstå den overordnete meningen. Enorme nærbilder peker frem mot Sergio Leones senere filmer. Brando åpnet opp westernsjangeren. 24 minutter.

Trailer: Første del av traileren består av stillbilder. Deretter blir det bevegelse i bildene. Bra, og ganske lang trailer. 4 minutter og 44 sekunder.

An essay by film critic Howard Hampton: Et ganske langt essay som konsentrerer seg om to deler. En om Marlon Brandos stil og karriere, og en om filmen One-Eyed Jacks og dens utfordringer og handling. Et essay på det jevne.