12 Angry Men

12 Angry Men (Criterion nr. 591)(Blu-ray)

USA – 1957 – Sidney Lumet (svart-hvitt) – 96 minutter

Én mild, ti sinte og én rasende

Nivå 1 (uten spoilers)

12 menn samles i et rom for å avgjøre en ung gutts skjebne. De er jurymedlemmer i en drapssak, og om de finner ham skyldig, blir han henrettet. Elleve stemmer skyldig, mens èn stemmer uskyldig. Slik starter en lang kveld på vei mot en enstemmig avgjørelse.

Nivå 2 (med spoilers)

Dette er en film som skapt for min smak. En god historie, et godt manus, et lukket rom med en intens psykologisk spenning og ingen steder å gå. 12 Angry Men er blant de beste sammen med Who is afraid of Virginia Woolf? Vi som elsker å tolke ansiktsuttrykk, doble meninger i replikker og underliggende meninger i kroppsspråk kan fråtse i kvalitetsdetaljer her.

Vi har altså 12 jurymedlemmer, som uten unntak er hvite middelaldrende til eldre menn. Allerede der synes jeg filmen markerer et poeng, spesielt med tanke på at denne saken har en ung latinamerikaner på tiltalebenken. I dag ville det vært utenkelig å sette sammen en jury på denne måten, og idéen om å bli dømt av sine likemenn er ikke oppfylt her.

Allerede før de 12 får satt seg ned rundt bordet, har en av jurymedlemmene luftet sin mening om at dette må gå raskt. Han har billetter til en kamp om kvelden, og mener det ikke kan være tvil om at gutten er skyldig. For å skaffe seg et utgangspunkt for diskusjonen, foretar de en votering. Elleve stemmer skyldig, og kun én stemmer uskyldig. Mannen med billettene stønner frem «Det er alltid én!»

Årsaken til at jurymedlem nummer 8, spilt av Henry Fonda, stemmer for å frikjenne gutten, er mest at han føler at alle fortjener en grundig samtale før de blir dømt døden. Han møter stor motstand, for alle de andre er dette en helt soleklar sak. Han innrømmer selv at gutten antagelig er skyldig, men dommeren har sagt at en jurykjennelse som lyder skyldig vil resultere i dødsstraff. Nå når de alle er tvunget til å diskutere saken igjen, kommer det frem at de sterkeste bevisene er en kvinne som så drapet, en mann som hørte drapet og det faktum at det var en sjelden kniv som ble brukt.

Etter en stund går situasjonen litt i stå, og nummer 8 foreslår en ny votering. Om ingen har forandret mening skal han også stemme skyldig. Denne gangen er det en mann som har skiftet standpunkt. Som han forklarer: «nummer 8 står alene, og ber om tid og støtte til å kunne gi gutten en rettferdig dom. Og det ga jeg ham!»

Slik følger filmen et mønster videre. Ved hver votering forandres en stemme fra skyldig til ikke skyldig. Samtidig får vi begrunnelser for standpunkter fra alle sider. Til tider foregår det heftig argumentasjon, med tilløp til slåsskamp. For meg er det spesielt interessant å se de strukturelle årsakene til hvorfor man stemmer som man gjør. Som filmen skrider frem, dukker både rasisme og personlige familieforhold opp som grunner for standpunkt i stedet for bevisførselen i denne saken.

Fordommer mot enkeltindivider fra slummen kommer også fram. Da en av jurymedlemmene mener å kunne vite at alle som vokser opp i slummen blir kriminelle, får han svar på tiltale. En av de andre jurymedlemmene har blitt til noe, selv om han har vokst opp i slummen. Han blir den tredje som stemmer uskyldig, etter å ha sett hvordan fordommen mot den tiltalte gutten like gjerne kunne ha rammet ham selv. Han blir for øvrig feilaktig skjelt ut som den som støtter nummer 8 først, selv om det var en gammel mann som først tok det steget. Fordommen treffer ham altså dobbelt. Han beskyldes for å støtte «sine egne» uten å ha tilstrekkelig grunnlag for å gjøre det. Som sagt bytter han side først litt senere, da flere ting peker i den retning.

Noe av det som slår meg som mest sjokkerende i 12 Angry Men er den totale mangelen på forståelse av alvoret i situasjonen som noen jurymedlemmer utviser. Som nevnt er den ene bare opptatt av å runde av tidlig så han kan rekke kampen sin. En annen finner det for godt å spille bondesjakk og diskutere salgsteknikk under møtet. Flere andre virker likegyldige og lett påvirkelige i den ene eller andre retning.

En scene som har en avgjørende vektlegging er scenen hvor nummer 8 legger frem den identiske kniven som mordvåpenet. Dette er etter min mening filmens svakeste scene hva angår logikk. Det gjøres et stort nummer ut av at det ble sagt at kniven er så spesiell at det er utenkelig at noen andre enn gutten kunne ha brukt en slik kniv og begått drapet. Nummer 8 har kvelden før gått ut i nabolaget og klart å finne en slik kniv i den første butikken han prøvde i. Dermed skal han ha motbevist påstanden om at det er en kjempespesiell kniv, og at det derimot kunne ha vært mange som hadde en slik. Men dette resonnementet halter. Det at han klarte å finne en slik kniv, eliminerer ikke det faktum at det er en spesiell kniv. Fremdeles er det uhyre liten sjanse for at noen andre skulle ha brukt nettopp denne typen kniv til dette drapet. Sjansen er fortsatt stor for at om det var noen andre enn tiltalte som utførte drapet, ville de ha brukt en langt mer vanlig kniv. Men dette tar ikke filmen høyde for. Vi får presentert denne scenen som en definitiv begravelse av aktoratets knivbevis.

Derimot er scenen hvor nummer 8 gjenskaper forutsetningene for den eldre, svaksynte kvinnens vitneforklaring god. Han har skarpsindig lagt merke til noen merker på neseryggen hennes, noe som kun kan bety at hun til vanlig bruker briller. I sengen har hun dem ikke på, og det er fra sengen hun påstår å ha sett drapet. I tillegg forklarte hun at hun så drapet gjennom vinduene på en tom togvogn som passerte mellom hennes soverom og rommet der drapet foregikk. Selvfølgelig mådette vitnet klassifiseres som høyst upålitelig.

På samme måte er iscenesettelsen av situasjonen rundt den gamle mannen som bor i etasjen under leiligheten hvor drapet fant sted, meget elegant regissert. Nummer 8 skritter opp avstanden fra sengen til trappeoppgangen hvor han skal ha sett drapsmannen flykte ned. Han påstår å ha hørt gutten true sin far og hørt kroppen falle i gulvet, men som vi vet må det ha skjedd mens toget dundret forbi og overdøvet alt annet. Nummer 8 sannsynliggjør at den gamle mannen aldri ville ha rukket å komme seg ut i trappeoppgangen og klart å se drapsmannen. Det eldste jurymedlemmet lanserer en teori om at vitneforklaringen stammer fra et ønske om å være et viktig vitne, et menneske som betyr noe.

Først på morgenkvisten har prosessen blitt fullført, og alle har endt på en erklæring om at det er rimelig tvil om at gutten kan være den skyldige. Selv den etterrettelige og standhaftige nummer 4, forandrer mening etter at kvinnens vitneforklaring plukkes fra hverandre. Reisen i juryrommet har tatt slutt, fra nesten enstemmig skyldig til enstemmig ikke skyldig. Prosessen har inneholdt uredelighet, hat, gråt, likegyldighet, utålmodighet, refleksjon, nysgjerrighet, skråsikkerhet, usikkerhet, empati og undring. Og sinne, som i tittelen 12 Angry Men.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: To kill a mockingbird, Inherit the wind, Witness for the prosecution, Anatomy of a murder og the Verdict.

Øyeblikket: Scenen da vi virkelig får forståelsen av hva som driver en av de eldre til å stemme som han gjør. Han baserer sin stemme på generell rasisme mot mørkhudede, og han holder en monolog som gradvis frastøter de andre jurymedlemmene i den grad at de ikke orker å sitte ved bordet sammen med ham. Én etter én forlater bordet og stiller seg ved vinduet. Han blir mer og mer desperat etter å få aksept, men det han sier er for rasistisk for dem alle. Til slutt er han som en ensom havarert båt i en konvoi hvor alle skipene er på vei bort.

Lyd og bilde

Fantastisk godt bilde på en såpass gammel film. Kvaliteten kommer til sin rett desto lenger ut i filmen vi kommer. Da går kameraet tettere og tettere på ansiktene til jurymedlemmene, og porer, svettedråper og hårstrå gjengis skarpt. Kontrasten er glimrende. Formatet er 1.66:1. Lyden er veldig fin, med glassklar dialog i mono.

Ekstramateriale

Frank Schaffner’s 1955 teleplay of 12 Angry Men, from the series Studio One, featuring an introduction by Ron Simon, curator at the Paley Center for Media: Selve TV-filmen er veldig lik vår film, bare kortere med sine 52 minutter. Den er slettes ikke verst, men allikevel et godt stykke unna Lumets film. To av skuespillerne er med i begge. Introduksjonen til Simon er interessant. Den diskuterer TV-kultur på 50-tallet. Marty, Patterns og 12 Angry Men forandret TV-dramaet for alltid. En liten forskjell på de to filmene, er at vi ikke er helt sikre på hva juryen vil konkludere med i TV-filmen. Introen varer i 15 minutter.

Production history of 12 Angry Men, from teleplay to big-screen classic: Faktisk så finnes det til og med en russisk versjon av denne filmen fra 2007. Det spennende ved filmens premiss er å få innblikk i hva som skjer når en jury trekker seg tilbake til et rom hvor ingen kan se hva som skjer. Forskjellen fra TV-filmen er først og fremst Fondas stjernestatus og lengden. Det skapes mer bakgrunnshistorie for de andre karakterene. Filmen fikk gode kritikker, men hadde faktisk dårlige seertall på kino i USA. 25 minutter.

Archival interviews with director Sidney Lumet: Dette intervjuet varer i 23 minutter. Lumet synes at TVens barndom var en fantastisk tid å jobbe i. Siden det var mye sendeflate som skulle dekkes, var det mye frihet.

New interview with screenwriter Walter Bernstein about Lumet: Kort intervju om Lumets arbeid opp mot manusforfattere 15 minutter.

New interview with Simon about writer Reginald Rose: Dette 15 minutters intervjuet tar for seg Rose sin tematikk og produksjon. Han lagde mange kvalitetsserier som diskuterte spenninger og motsigelser i amerikansk poltikk. Fordommer tas opp, også midt under McCarthyismen.

Tragedy in a Temporary Town (1956), a teleplay directed by Lumet and written by Rose: Sterkt drama om rasisme og borgervern. Føles litt utdatert, det er en del overspill og brøling. Men fin liten film på 52 minutter.

New interview with cinematographer John Bailey about director of photography Boris Kaufman: En 38 minutters dokumentar/essay om Kaufmann, om antikommunisme og McCartyisme. Kaufman fotograferte tre filmer for Kazan og syv for Lumet. Lumet dempet nok Kaufmann i 12 Angry Men, siden det var Lumets første film. I denne dokumentaren blir Kaufmanns lyssetting i The Fugitive Kind diskutert inngående. Den filmen finnes også i Criterion Collection.

Original theatrical trailer: Ufattelig overdreven trailer. Alt er så voldsomt dramatisk. En komisk trailer til en fantastisk film.

A booklet featuring a new essay by writer and law professor Thane Rosenbaum: 12 Angry Men var med å lansere den sosialt engasjerte og kritiske filmen, fra On the Waterfront og inn i 70-tallet. Rosenbaum har skrevet et herlig essay om rettsstaten, Lumet og 12 Angry Men.