All That Jazz

All That Jazz (Criterion nr. 724)(Blu-ray)

USA – 1979 – Bob Fosse (farger) – 123 minutter

Imot kunsten

Nivå 1 (uten spoilers)

Film om Broadwayregissør som lever for hardt. Joe Gideon røyker og drikker for mye, arbeider for mye og roter til kjærlighetslivet sitt. Han begynner å kjenne tegn på et kommende hjerteattakk.

Nivå 2 (med spoilers)

Bob Fosse er den store filmregissøren innen filmer fra dansemiljøet. I All That Jazz har han egentlig laget en film om seg selv. Joe Gideon har de samme lastene som Bob Fosse hadde i virkeligheten, og som til slutt drepte ham på en benk i Washington D.C. For mye sigaretter, alkhol, piller, arbeid og kvinner.

Joe Gideon er Broadways beste koreograf. Han jobber hele tiden, og alltid med en sigarett i munnviken. En gjentagende scene er morgenritualet hans. Piller poppes, han tar øyedråper og dusjer, noen ganger med sigaretten på plass. Dette er morsomt til å begynne med, men denne sekvensen gjøres mer og mer grotesk, med lavere kameravinkel og kortere avstand. Bare repetisjonen av pilleinntaket gjør at scenen mister det komiske.

Joe er ingen god far. Jobben kommer alltid først, og vi ser at brutte avtaler med datteren er vanlig. Han er heller ingen god ektemann. I en fantastisk scene får vi høre historien om deres ekteskap. Hans ekskone øver på en dans da Joe kommer inn. De diskuterer en rolle, og så nøstes deres samliv elegant opp. Joe har alltid vært utro. Han forsøker å bagatellisere det gjennom ikke å forstå hvorfor hun er så opptatt av akkurat det. Det finnes da andre dyder enn det å være trofast? Hun kan navnet på elskerinner han har hatt som han ikke selv husker navnet på. Forslag som Honey, Sweethart og Baby er ikke særlig overbevisende.

Som med alle utro menn, tåler de dårlig å bli utsatt for samme behandling. Kjæresten hans avtaler et stevnemøte med en annen mann, på hans telefon, liggende i hans seng. Det liker Gideon dårlig, og konfronterer henne med det. Det blir merkelig for oss publikum, men Gideon tenker ikke over at han nettopp har vært utro selv. Narsissismen er høy.

All That Jazz hopper i tid og mellom steder. Allikevel spiller det ikke så stor rolle om vi til enhver tid nøyaktig vet hvor vi er i Gideons liv. Vi føler mer enn vi tenker i All That Jazz. Noen ganger putter Fosse inn komedie på slapsticknivå, som i scenen hvor en lege lytter på lungene til Gideon. Legen hoster og røyker så mye at det er utenkelig at han skulle kunne høre hvordan Gideons lunger har det. Han burde helle sjekke seg selv.

Det uunngåelige hjerteattakket lurer bak neste hjørne gjennom hele filmen. Frampekene er mange. Vi ser Gideon flere ganger stramme venstre knyttneve, noe som er et tegn på et kommende hjerteattakk. Han har tilløp til angstanfall under øvinger. Da oppfattes lyder annerledes enn før, og i scenen hvor skuespillerne leser, hører vi bare klirring og flytting av stoler, ingen latter eller samtale. Vi lever gjennom Gideon og hans sanser.

Etter hvert som filmen skrider frem, kan vi se hvilke temaer filmen er interessert i å ta opp. Noen nøkkelord: prestisje, angst, aksept, forventninger og utroskap.

Parallelt med historien får vi se en standup-opptreden som handler om en mann som skal dø. Selvfølgelig speiler denne opptreden Gideons sykdomshistorie. Alle mennesker som skal dø av en sykdom, og har tid til å reflektere, går gjennom fem faser. Anger, denial, bargaining, depression og acceptance. Gideon følger disse fasene han også, og vi kan kjenne det igjen i samtalene han har med Dødsengelen. Døden spilles for øvrig av Jessica Lange.

Den mest berømte scenen i All That Jazz er antagelig ”Airotica”. Etter en standard visning av et musikalnummer for produsentene, dempes lyset, klær tas av, og kun spotter lyser opp danserne. Nå følger en meget erotisk og sexy dans, som portretterer et heterofilt par, et lesbisk par og et homsepar. Som den ene produsenten hvisker til den andre: ”der forsvant familiepublikummet vårt”.

Etter en stund fikk staben vite at produsenten ville klippe ut alt materiale med Dødsengelen. Bob Fose måtte jobbe hardt for å beholde det, og samtidig berolige Jessica Lang. Han møtte en nonne på gaten i New York som gjenkjente ham, og sa hun syntes det var en interessant film teologisk. Hun hadde aldri tenkt på Døden som en vakker kvinne, men hvorfor ikke?

Produsenten forlangte også hjerteoperasjonen klippet fra filmen, for det er en ekte operasjon. De fikk tillatelse til å montere et kamera rett over operasjonsbordet. Fosse sa ja til pålegget, så satte han det inn i filmen igjen. Det er noen kraftige scener, dette. Spesielt brystkasse-tvinnen som brukes for å bryte opp brystkassa er brutal.

Prøv om dere kan få øye som den eksepsjonelt dårlige mannlige danseren kledd i svart under auditionscenen. Ubetalelig!

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Cabaret, Chicago, Lenny, Moulin Rouge, 8 ½, Whiplash og Fame.

Øyeblikket: Avslutningsnummeret. Flott musikk satt til en fantastisk dans. Utrolig sexy kostymer, elegante bevegelser, flott klippet og filmet. Det er en ganske lang sekvens, men føles akkurat passe lang. En verdig avslutning på en herlig film. Teksten går slik: ”Bye, bye, happiness. Welcome loneliness. I think I’m gonna die. ” Så dør Joe Gideon.

Lyd og bilde

Virkelig et herlig bilde! Alt er spot-on. Farger, som det er mer enn nok av, kontrast, skarphet og detaljer. Formatet er 1.85:1. Det er en fantastisk klipping i filmen, med mange nærbilder som virkelig får frem detaljer i ansiktene. Lyden er presentert i 3.0 surround DTS-HD Master Audio, og det er et strålende spor. Dialog, effekter og ikke minst sang og musikk er nydelig gjengitt. Referansekvalitet.

Ekstramateriale

Audio commentary featuring editor Alan Heim: Kanskje blir det litt for snevert å bruke en klipper til å holde et kommentarspor. Her får vi for lite av tolkning, men derimot gode betraktninger rundt klippingen. Ikke av de beste sporene dette altså.

Selected-scene audio commentary by actor Roy Scheider: Dette er bedre! Her kommer litt saftigere informasjon ut, og Scheider knytter Gideon mer direkte til Fosse. Kommenteringen varer i 34 minutter.

New interviews with Heim and Fosse biographer Sam Wasson: Heim hadde ikke noe forhold til musikaler, men etter å ha fått tilbudet fra Fosse så han Cabaret og takket straks ja etterpå. De hadde jobbet sammen på Lenny, og utviklet en spesiell form for klipping. Dustin Hoffmann, som spilte hovedrollen i Lenny, var ikke særlig forønyd med det siden det fragmenterte prestasjonen hans. Men det skaffet ham en Oscarnominasjon. Klippestilen tok de med seg over til All That Jazz. 15 minutter langt intervju. Sam Wasson slipper til i 23 minutter. Han mener at alle Bob Fossefilmene er selvbiografiske. I All That Jazz er historien om Bob Fosse kjernen i filmen. Han jobbet for mye og brukte amfetamin. Til å begynne med ignorerte han anginaproblemene. Etter hvert sjekket han seg, og fikk da ikke forlate sykehuset. Fose ville både ha sympati og antipati. Han tok Broadway til Helvete.

New conversation between actors Ann Reinking and Erzsebet Foldi: Det er de to jentene fra dansenummeret i Gideons leilighet, med hans nye kjæreste og datteren hans. Dessverre ser det ut som Reinking har tatt for mange operasjoner, så hun har ingen ansiktsmimikk. De diskuterer Bob Fosse i 34 minutter, og skryter veldig av ham. Fosse var en mye hyggeligere mann enn Gideon er i filmen. Dette sies til tross for at Reinking har vært sammen med Fosse. Dette er en egenskap Fosse hadde. Han var alltid på god fot med sine ekskjærester.

Episode of the talk show Tomorrow from 1980, featuring director Bob Fosse and choreographer Agnes de Mille: Dette var en morsom samtale. De Mille er en Grand Old Lady innen dans, og oppfører seg sådan. De diskuterer morsomme episoder, og dans generelt. 32 minutter.

Interviews with Fosse from 1981 and 1986: The Soul Bank Show diskuterer Fosse sin oppvekst og karriere. Greit intervju på 27 minutter. Det blir mer fres i intervjuet fra 1986, ett år før han døde. Her er han åpenhjertig om det å leve og det å dø. Vel verdt å se, her blir vi bedre kjent med mennesket Bob Fosse. 26 minutter.

On-set footage: Først ser vi Fosse regissere i ca åtte minutter. Eksemplet er fra auditionscenen, og gir et fint innblikk i måten han jobber på. Neste klipp er et lite intervju på settet, med Roy Scheider. Igjen sies det at han er god på å skape arbeidsmiljø. Han vil aldri si at han er en god person, hans plass på jorden handler om å jobbe. Fire minutter.

Portrait of a Choreographer, a 2007 documentary on Fosse: Dokumentar på 23 minutter om Bob Fosse og hans arbeidsmetoder. Nøkkelen til hans suksess var å skape et arbeidsmiljø uten frykt. Denne filmen er mer en featurette, og blir for beundrende.

The Soundtrack: Perverting the Standards, a 2007 documentary about the film’s music: Alle musikknumrene er del av historien som fortelles. Greit nok om bruken av musikk i filmen. Åtte minutter.

Interview with George Benson from 2007, about his song “On Broadway,” which opens the film: Kort sak, tre og et halvt minutt, om at Benson egentlig synes at det var fint at sangen hans ble brukt på denne måten.

Trailer: En veldig fin trailer, med en annerledes intro enn filmen. De bygger begge på det samme utgangspunktet, med lyspærene fra skiltet, men utvikler det i hver sin retning. Etter hvert får vi se klipp fra alle dansenumrene. Ett minutt og førti sekunder.

A booklet featuring an essay by critic Hilton Als: Dette var et svakt essay. Lite å lære, mye skryt av Fosse og litt oppramsing av hans kjennetegn. Virker som en hastverksjobb, eventuelt at Als ikke er en veldig kunnskapsrik eller dyktig skribent.