Paris, Texas

Paris, Texas (Criterion nr. 501)(Blu-ray)

https://youtu.be/C4Q_wtiXAtw

Tyskland, Frankrike, USA – 1984 – Wim Wenders (farger) – 147 minutter

Et stykke land

Nivå 1 (uten spoilers)

En mann vender tilbake til sivilisasjonen etter å ha vært borte i fire år. Broren drar for å hente ham og ta han med tilbake til sønnen som han har tatt vare på i disse fire årene. Far og sønn må nå bli kjent på nytt, og i bakgrunnen lurer et uavklart forhold til moren som heller ikke har vært til stede i guttens liv.

Nivå 2 (med spoilers)

Først et uhyre enkelt handlingsreferat. Filmens verdi ligger neppe i selve historien, men i de større temaer som filmen inspirerer oss til å reflektere over. Travis blir funnet av en lege i en liten søvnig landsby i Texas. Travis er stum, eller i hvert fall uvillig til å ytre en lyd. Legen finner nok informasjon til å kunne kontakte broren, som kommer helt fra Los Angeles for å hente Travis. Det viser seg at Travis forsvant for fire år siden, og etterlot seg en liten gutt, Hunter. Broren og hans kone tok til seg gutten. Nå blir Travis gjenforent med gutten, og må forsøke å bygge en familie igjen. Men han innser fort at dette ikke vil gå. Travis er fremdeles ikke egnet til å leve et A4-liv med Hunter. Han er altfor mye på siden av det moderne amerikanske samfunnet.

Før Travis forsvinner ut av Hunters liv igjen, vil han finne sin kone og Hunters mor. Hun har også forsvunnet ut av Hunters liv, men hun har satt inn penger hver måned til Hunter i alle disse årene. Svigerinnen har funnet ut hvilken bank det skjer i, og tipser Travis om en bank i Houston. Dit drar Travis og Hunter på den faste innskuddsdatoen, og greier å finne Jane. Hun arbeider i en slags bordell, eller peepshowkiosk. Etter en lang og rørende samtale som kunde og stripper, overlater Travis Hunter til henne. Så forsvinner han ut av deres liv igjen.

Så langt historien. Hvorfor snakker ikke Travis? Harry Dean Stanton forteller en historie i ekstramaterialet som kan gi oss en pekepinn. Han forteller om indianere som møtes, og ikke sier et ord. De kan være sammen i 20 minutter uten en lyd, eller kun en av dem prater. Så går de hver til sitt. Det er også en måte å være sammen på.

De underliggende temaene i filmen handler om frihet, det moderne Amerika og følelsen av at alt er ferdig utforsket. Her tangerer Paris, Texas temaer som diskuteres i filmer som Two-lane Blacktop og The Searchers. Finnes Vesten lenger, det uutforskede, grensen mot det ukjente? Dette knyttes i alle disse filmene til Veien, friheten ved å være på reisefot, på vei til noe ukjent, som kanskje ikke er ukjent lenger. Disse stikkordene legger grunnlaget for vår refleksjon over filmens mening. Innenfor en slik ramme kan vi fritt tolke det moderne mennesket lodd opp mot personlig frihet, konformitet, normer og individets søken etter mening i tilværelsen. Dette ligger dypt i den amerikanske folkesjelen, og kan også knyttes til den amerikanske drømmen, retten til å bære våpen og forsvare seg selv og at man selv er ansvarlig for sitt eget liv.

Amerikanere er glad i denne typen filmer, allikevel fikk Paris, Texas en fiendtlig mottagelse. Det henger sammen med at amerikanere elsker å se filmer om den amerikanske levemåten, men de skal lages av en amerikaner. At en utlending betrakter USA skal de ha seg frabedt, ifølge Wenders. Ellers i verden fikk filmen meget gode kritikker. I Europa er vi vant med andres blikk på oss selv, siden alle land har grenser til flere land, og grensene ikke er så absolutte kulturelt sett. USA grenser til svært få land.

Essensen i fortellingen om de to brødrene er at en av dem er frakoblet verden, og lider av amnesia. Den andre er veldig tilstede og komfortabel i verden. Trusselen mot det normale livet kommer ikke utenfra, men innenfra Travis. Her er likheten med Ethan i John Waynes portrett i The Searchers. Paris, Texas starter som en beskrivelse av forholdet mellom to brødre, og ender som en beskrivelse av forholdet mellom kvinner og menn. Slutten forteller oss at dette er noe Travis må klare på egenhånd. Dette er ikke en historie om en familie, men om mennesker som drømmer om èn.

Mannen som spiller legen er Bernhard Wicki, regissøren bak The Bridge, den herlige tyske antikrigsfilmen. I Paris, Texas er han en underholdende og karikert figur. Harry Dean Stanton ble rasende da han forsto at Hunter, Travis og Jane ikke skulle ende opp som en lykkelig familie. Mange år senere er Stanton fremdeles usikker på hva han mener om slutten.

Claire Denis jobbet på denne filmen, og var ifølge produksjonsassistent Allison Anders en samlende kraft som var uvurderlig. Hun hadde en enestående evne til å holde ting gående. Senere skulle hun bli en strålende regissør på egen hånd, og etter min mening overgå Wenders. Hun giftet seg ekstremt tidlig, helt kledd i svart. Det er nok et eksempel på hennes særegenhet, mener Anders.

Sam Shepard skrev første halvdel av manuset. Halvveis i filmen måtte han jobbe på en annen film, og arbeidsmetoden med at han skrev dag for dag falt sammen. Wenders måtte selv skrive. Det virket umulig, men Shepard lovte at hvis Wenders fikk karakterene til peepshow-kiosken, skulle han skrive den store scenen der. Den ble lest opp over telefonen, og ble meget vellykket. Fortellingen tok en mørkere retning etter ca èn time inn i filmen. Shepard hadde presset Wenders til å holde seg til en rett historielinje, noe som var uvant for Wenders. Men han klarte det.

Tittelen på filmen er navnet på et lite sted i Texas, hvor Travis har kjøpt et lite stykke land. Det symboliserer frihet, som i amerikansk ånd ofte knyttes til eiendom. Ingenting er noe verdt bortsett fra land. Dette er stedet han og Jane skulle ha sammen, hans tilknytning til sivilisasjonen. Eier du land, har du noe og er verdt noe. Dette er Travis sitt berøringspunkt med et samfunn han er fremmedgjort fra. Legg merke til fargevalget i filmen. Se hvordan Amerikas farger, rødt, hvitt og blått dominerer i scener som involverer den lykkelige familien. Hus, klær, sko osv. Travis er ofte knyttet til lysegrønt, natur eller sykehusfarge. Hans frakobling fra sivilisasjonen.

Vi får vite i løpet av den lange samtalen mellom han og Jane i peepshow-boksen, at Travis har slitt med sjalusi og mindreverdighetskompleks. Til slutt gikk det ikke lenger. Når bruddet var et faktum, ble han traumatisert i så stor grad at han mistet evnen til å snakke. Han vandret rundt i fire år, noe som igjen kan knyttes til jord, natur og basiske elementer i et liv. Første gang vi ser Travis i filmen, vandrer han i et ørkenlandskap. Den signalrøde capsen er omtrent det eneste som knytter han til sivilisasjonen. Ellers går han omtrent i ett med ørkensanden.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: The Searchers, Two-lane Blacktop, The Vanishing Point, Kings of the Road og Easy Rider.

Øyeblikket: Travis har store problemer med å knytte bånd med Hunter. Gutten er flau over en far som kommer gående for å hente ham etter skolen. Ingen går i Los Angeles. Det skal kjøres. Men en dag nærmer Travis seg gutten på en spennende måte. Han har nesten kledd seg ut som en rik mann, og lar Hunter styre tempoet. Selv går han på motsatt fortau og gjør ablegøyer. Slik ender de med å slå følge hjem fra skolen, på hver sin side av veien. Dette er på en måte så nære hverandre de kan komme, og det innser Travis. Han forstår at han ikke kan bli en større del av Hunters liv, og vil bare føre mor og sønn sammen før han igjen drar av sted.

Lyd og bilde

Bildeformatet er 1.78:1. Det er et nydelig bilde, og spesielt vil jeg trekke frem fargene og deres gjengivelse. Her er mye rødt og grønt, kraftige farger som står ut i bildene. Detaljnivået er bra, dybden er fin og det gjør jo ingenting at det er mye fine naturmotiver i filmen, av type ørken. Lyden er også meget god. DTS-HD Master Audio gir et fyldig lydbilde, med diverse aktivitet i bakhøytalerne. En meget fin audiovisuell opplevelse dette altså.

Ekstramateriale

Audio commentary featuring Wenders: Svakt kommentatorspor. Det blir for lite av ideer rundt historien og tolkning, og for mye rundt produksjon eller trivialiteter.

Video interview with Wenders by German journalist Roger Willemsen: Dette var Harry Dean Stantons hovedrolle etter hundrevis av biroller. Han gikk fullt og helt opp i det. Dette intervjuet på 29 minutter gir oss mer av verdi enn kommentorsporet til regissøren.

Excerpts from a 1990 documentary on Wenders, featuring interviews with Wenders, cinematographer Robby Müller, composer Ry Cooder, actors Harry Dean Stanton, Dennis Hopper, Peter Falk, and Hanns Zischler, novelist Patricia Highsmith, and director Samuel Fuller: Disse skuespillerne har alle spilt i filmer laget av Wim Wenders. En grei dokumentar om Wenders tidligere filmer som førte til Paris, Texas, derved dokumentarnavnet The Road to Paris. 42 minutter.

New video interviews with filmmakers Allison Anders and Claire Denis: Anders skrev produksjonsdagbok under innspillingen av Paris, Texas. En morsom og litt eksentrisk dame, som berømmer Wenders sin måte å fremstille kvinner på film. Et pussig poeng: Barn blir overlatt til andre både i Alice in the Cities og Paris, Texas. Intervjuet varer i 25 minutter. Claire Denis er regissøren blant annet bak Beau Travail og 35 Shots of Rum. Hun forteller blant annet episoden hvor fagforeningen tok kamerabilen, og Wenders måtte vinne den tilbake i poker. 20 minutter.

“Wim Wenders Hollywood April ’84,” a segment from the French television program Cinéma: I denne tolv minutter lange dokumentaren får vi se Wenders og Ry Cooder jobbe med musikken. Wenders forteller at filmen Alice in the Cities vokste ut av sangen Memphis, Tennessee av Chuck Berry.

Deleted scenes and Super 8 home movies: De slettede scenene ble funnet i ettertid, og er for så vidt ok. Men jeg forstår at de ikke nådde opp. Noen er diskuterbare, som scenen hvor Travis forklarer Hunter om kassetten han spiller inn til ham. Det gir mer tyngde i sekvensen, men jeg kan se at den ikke nødvendigvis må være med. 24 minutter med slettede scener. Det finnes også syv minutter med Super 8 materiale, som fungerer som bakgrunn for feriehistorien.

Gallery of Wenders’s location-scouting photos: Nydelige og spesielle bilder, gjerne med sterke farger og kontraster. Neonlys om natten er utbredt.

Behind-the-scenes photos by Robin Holland: Dette var stort sett mer pregløse varianter av Wenders sine.

Theatrical trailer: Ok trailer på litt over to minutter. Litt glorete og rotete, med fokus på at den vant gullpalmen i Cannes.

A booklet featuring a new essay by film critic Nick Roddick, interviews with Stanton, writer Sam Shepard, and actors Nastassja Kinski and Dean Stockwell, and excerpts from Wenders’s book of photos Written in the West: Ikke et veldig bra hefte. Intervjuene er på grensen til uinteressante. Noe å ta med seg her og der, men skuffende med tanke på tykkelsen på heftet.