The French Lieutenant’s Woman

The French Lieutenant’s Woman (Criterion nr. 768)(Blu-ray)

England – 1981 – Karel Reisz (farger) – 123 minutter

Poor Tragedy

Nivå 1 (uten spoilers)

En vitenskapsmann som samler fossiler, blir oppmerksom på en vakker kvinne med et tvilsomt rykte i viktoriatidens England. Han setter alt på spill for å få henne. Hans forlovelse, hans omdømme og posisjon i samfunnet. Filmen er delt mellom denne historien, og historien om skuespillerne som spiller i filmen som lages. Hovedrolleinnehaverne har også et forhold, og de er gift på hver sin kant.

Nivå 2 (med spoilers)

Jeg kan ikke huske å ha sett en film som har akkurat dette premisset for historien. Det klippes mellom en moderne filmproduksjon og filmen de lager. Den filmen er fra viktoriatidens England. Skuespillerne som spiller hovedrollene har et forhold til hverandre på si, og dette forholdet speiles i filmens store romanse. Der hvor viktoriatidens forhold er anstrengt og tilknappet, er romansen mellom skuespillerne på filmsettet avslappet og fritt. Allikevel er det dette moderne forholdet som ikke skal føre til noe mer, selv om Mike ønsker det. Mike er skuespilleren som spiller Charles i spillefilmen, gestalert av Jeremy Irons. Meryl Streep spiller Anna, og Sarah i spillefilmen.

Vitenskapsmannen Charles lever et forutsigbart og ordnet liv. Han gjør sine forberedelser for å be om Ernestinas hånd. Hun godtar straks, og Charles gjør de nødvendige runder med besøk hos sin kommende svigerfar. Så dukker Sarah opp, og trollbinder ham fra første sekund. Glemt er Ernestina, giftemålet, karrieren og ryktet hans. Reisen er kort fra selvsikker ung mann til en knekt mann uten respekt.

Sjelden har jeg sett en så vakker film visuelt. Det ligger en tanke bak hvert bilde, som skal løfte hvert sekund av filmen opp til det beste filmen kan være. Være seg sekvenser ute i skogen, eller langs moloen mens bølger slår innover og vanskeliggjør fotfestet. Vind og blåst skaper liv i bildet, mens natt og mørke skaper dystre stemninger. I dagslyset, i skogen, er det fredfullt. Møtene mellom Sarah og Charles der er intense, men vakre. Naturen spiller en rolle i filmen, med et eget register av følelser som resonnerer i oss.

Opp mot dette står det siviliserte. Scenene innendørs er klamme og anspente. Konflikter ligger latent, hierarkier er tydelige. Setninger og ord veies på gullvekt. En feil, og ting kan rase sammen. En scene er talende i så måte. Sarah er med sin nye arbeidsgiver mrs. Poulteney på besøk hos Charles utkårede. Charle er en ivrig følger av Darwins lære, mens mrs. Poulteney har et rimelig ukritisk forhold til Gud. Hun ler hånlig av Charles sin oppfatning av at mennesket stammer fra apene, trygg og arrogant i sin gudstro. Hun er den siviliserte, mens naturen kommer ufiltrert inn i samfunnet gjennom mennesker som Charles. Men oppførsel og holdninger kan tyde på at hun er den usiviliserte og at «naturmannen» Charles er mer kultivert.

Selv om filmen er delt i to parallelle historier føler jeg at kun en av dem blir vesentlig, og det er historien fra Viktoriatiden. Historien som dreier seg rundt utroskapen mellom Mike og Anna blir kun en parentes, fornøyelig og effektiv som den er. Effektiv fordi den bygger opp under hovedhistorien Vår interesse og engasjement ligger i forholdet mellom Charles og Sarah. Men den moderne historien hjelper oss å sette kvinners posisjon og situasjon inn i en kontekst som kan føles fremmed for oss i dag, men høyst reell for Sarah. Spilletidsmessig er historien fra Viktoria i klar overvekt, men vi trenger ikke mer av den moderne historien for at den skal gjøre jobben sin. Sarah forlater jo Charles i hovedhistorien, men de finner tilbake til hverandre. Anne, derimot, forlater Mike og her er det ingenting som tyder på at de skal finne hverandre. Og Mike føler seg vel som Charles der han roper «Sarah» etter Anne, i en «freudian slip». Så filmen har altså to avslutninger, en lykkelig og en ikke helt det.

Som i en ekstra tvist på vår oppfatning av Sarah, blir vi vitne til fullbyrdelsen av forholdet mellom Charles og Sarah. Her er det tydelig at hun er jomfru, noe som står i direkte kontrast til hennes mannfolkhistorier tidligere. Hvorfor vil hun sette seg i en ufordelaktig posisjon, både overfor Charles og lokalsamfunnet for øvrig? Muligens for å gjøre seg mer interessant. Legg merke til musikken som spilles mens hun forteller disse usanne historiene. Det er en overdreven og typisk Hollywoodmusikk. Komponisten sier at de knytter falsk musikk til de falske historiene.

Charles mister altså omtrent alt i hovedhistorien, og blir en slagen mann. Skuespilleren Mike som spiller ham, er derimot en overfladisk og kunstig type. Charles forlovede i filmen er en dukke, uten andre forhåpninger om å bli en attraktiv partnerske. Det ironiske ligger hvor sømmelig alt skal være, hvor fort ett skritt utenfor normene kan fordømme en mann, og spesielt en kvinne, til evig skam. Seksualiteten skal undertrykkes og pakkes inn i korrekt oppførsel og stiv omgangstone. Og det i et samfunn hvor det er så mange prostituerte at statistikken viser at gjennomsnittsmannen går til prostituerte 2,3 ganger i uka! Enten skal filmen vise oss hvor mye mer avslappet nåtiden er i forhold til seksualitet gjennom forholdet mellom skuespillerne Anna og Mike, eller så ville den vise at vi ikke har kommet så mye lenger. Jeg lar det spørsmålet stå åpent. Som en annen seer påpekte et sted: sexindustrien er ikke akkurat mindre i dag.

Romanen av John Fowles var en modernistisk og kompleks roman, med flere lag. Manusforfatter Harold Pinter stripper historien ned til to lag, viktoriatiden og filminnspillingen. Filminnspillingsaspektet skal da oppfylle Fowles grep om å fortelle en historie fra viktoriatiden om seksualitet gjennom å bruke 70-tallets vokabular og begrepssett. Den visuelle stilen bygget Karel Reisz på The Elephant Man av David Lynch, spesielt scene fra det syndige London ved nattestid.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Synecdoche New York, Bridges of Madison County, Inland Empire og Day for Night.

Øyeblikket: Fyllescenen med Charles og to gode venner i herreklubbben. Også her skal fasader holdes og den ekte tilstanden undertrykkes. De to vennene støtter en overstadig beruset Charles, som påstår han har fullstendig kontroll. Så slipper de ham, og gjør sine betraktninger om hvor mange skritt han vil vare. Det ble ikke mange. BOM på trynet i gulvet, med duker og servise pent spredd utover.

Lyd og bilde

Heldigvis har en film med så mye vakker visuelle motiver fått en flott presentasjon. En ny 2k restaurering gir oss et skarpt og detaljert bilde i 1.85:1. Dybde og kontrast er flott, med gode farger. Spesielt er grønt i skogen og på plenen vakkert gjengitt. Kontrasten er fin, og scener som oppleves som grå fremstår som mangefasetterte. Legg merke til scenen på moloen hvor Charles løper etter Sarah. Lyden er i mono, et fyldig og fint lydspor.

Ekstramateriale

New interviews with actors Jeremy Irons and Meryl Streep, editor John Bloom, and composer Carl Davis: Carl Davis er komponisten bak den til tider flotte musikken i The French Lieutenant’s Woman. Han forteller oss om metodikken og motivasjonen for musikktemaet i de forskjellige scenene. Noen har kommet opp til ham senere og sagt at de ikke la merke til at det var musikk i filmen. Etter noe tid har han kommet til at det er en kompliment. Som dommeren i en fotballkamp er det viktig å ikke stjele for mye oppmerksomhet. Fint intervju på 21 minutter. Jeremy Irons og Meryl Streep intervjues ikke samtidig, noe som kan være praktisk, men også grunnet det dårlige forholdet dem imellom. Streep har tidligere snakket om hvilken ufyselig mann Irons er, noe som ikke er vanskelig å si seg enig i. Men en god skuespiller er han. Han har en forfriskende innstilling til faget når han uttaler at han ikke bryr seg om karakteren han spiller vil bli likt av publikum. Han beskriver også hvordan han kommer i riktig sinnsstemning til scenene til Charles. Han finner den moderne varianten av følelsen Charles skal føle, og legger lokk på den. I viktoriatiden utbasunerte man ikke følelser, idealet var tvert om å holde tilbake og kontrollere følelsene. Intervjuene med de to skuespillerne og klipperen varer i 31 minutter.

New interview with film scholar Ian Christie: Filmen fikk mye oppmerksomhet da den kom, men siden har den blitt glemt. Boken var en fantastisk bragd av John Fowles, og bød på mange utfordringer for en eventuell regissør. Fowles var en av de store postmodernistiske forfatterne, og romanen har en metadimensjon som kunne være vanskelig å overføre til lerretet. Veldig fint intervju på 20 minutter.

Episode of The South Bank Show from 1981 featuring director Karel Reisz, novelist John Fowles, and screenwriter Harold Pinter: Meget godt program, med en merkelig programleder som virker som han leser litt vel mye fra en teleprompter. Programmet varer i 52 minutter, og vi får lære masse om regissørens måte å erbeide på, tanker rundt scener i filmen og Pinters arbeid med manuset. Fowles dukker opp med noen rimelig søkte tolkninger av sitt eget arbeid, brakt fram i ham i etterkant gjennom psykoterapi. Av fornuftige ting han sier, kan nevnes at han mener litteratur og film er to like og tette former for kunst. Reisz var usikker på om publikum ville irritere seg over vekslingen mellom de to tidsperiodene i filmen, men endte opp med å håpe at mange ville finne det spennende. Det kunne også øke forventningene til neste sekvens.

Trailer: Traileren er på to minutter. Den legger vekt på kontrasten mellom de to verdene. Får også fram hvem forfatteren av romanen er og hvilke filmstjerner som spiller i filmen. En helt OK trailer.

An essay by film scholar Lucy Bolton: Kjempefint essay, på seks sider. Her får vi en god tekst om flere sider av filmen, tolkning, produksjon og skuespill.