The Brood

The Brood (Criterion nr.777)(Blu-ray)

Canada – 1979 –David Cronenberg (farger) – 92 minutter – Skrekkfilm

Scener fra en skilsmisse

Nivå 1 (uten spoilers)

Dr. Raglan er en kjent psykiater med en kontroversiell behandlingsmåte. Nola går til behandling hos ham, mens eksmannen Frank ser på doktoren som en kvakksalver. Nola vil ha ektemannen tilbake, mens Frank ikke vil. Sammen har de datteren Candice. Da Frank forsøker å hindre Nola i å kunne se Candice, begynner voldelige hendelser å skje rundt ham.

Nivå 2 (med spoilers)

Dette er en horrorfilm, men det er også historien om en skilsmisse. The Brood er Cronenbergs bearbeiding av sin egen.

Med dette som utgangspunkt for tolkningen av filmen, vil jeg prøve meg på et referat av handlingen. Frank og Nola opplever et samlivsbrudd, og midt i skuddlinjen mellom dem står Candice, deres 5 år gamle datter. Nola går i terapi hos Dr. Raglan, og Frank ønsker at behandlingen skal avbrytes og at hun ikke skal ha datteren hos seg. Han mistenker at Nola slår Candice. Candice bor hos Frank under terapiperioden midlertidig. Men Dr. Raglan vil ikke bryte av behandlingen nå. Det kan ha store konsekvenser å ta Nola ut av den dype terapien hun er i.

Den kontroversielle behandlingen til Dr. Raglan består av en metode han kaller psychoplasmics. Traumer hos pasienten manifesterer seg i utslett eller utvekster på kroppen. Dermed er de på vei ut av kroppen, og pasienten på vei til helbredelse. Det som skal vise seg, er at noen pasienter utvikler kreftbyller eller det som verre er. Disse organiserer seg i kamp mot Dr.Raglan og hans metode.

Brood kan i denne sammenhengen best oversettes med «kull», som i gruppe med (nyfødte) individer. Tenk valpekull for eksempel. Under terapien med psychoplasmics manifesterer Nolas raseri seg i fødselen til små individer uten vanlige menneskelige egenskaper og karakteristika. De oppleves som kortvokste, med deformerte ansikter. Disse individene utfører voldelige handlinger som Nola ikke er bevisst, selv om raseriet når hun fødte dem var bevisst. Dette ubevisste raseriet retter seg mot mennesker Nola er sint på.

Byllene med fostre som henger på utsiden av kroppen til Nola er et sjokkerende syn. Når hun frigjør et av dem fra livmoren sin og vasker det med tungen sin, opplever vi filmens mest frastøtende øyeblikk. Dette kroppslig heslige visuelle uttrykket er typisk Cronenberg. Han blander ofte menneskekroppens mindre delikate sider inn i handlingen og det visuelle. I senere filmer skal teknologi ofte invadere kroppen, og kroppen består da av kjøtt og metall/elektronikk.

Mot slutten av filmen må Frank forsøke å reparere relasjonen til Nola for å berge Candice. Han må ikke gjøre henne sint, for Candice holdes fanget av The Brood. Blir hun sint, vil sinnet hennes overføres til dem og helvete er løs. De vil da styres av hennes ubevisste raseri, ukontrollerbare for alle. Til slutt klikker det for «kullet» når Dr. Raglan har gått inn for å hente ut Candice. De angriper og dreper doktoren, og rett etterpå dreper Frank sin kone. Candice er reddet, men vi ser på slutten at hun har utslett på armen. Har hun overtatt morens tilstand?

Oliver Reed er en merkelig mann. Han gjør kanskje sin beste rolle her, mer neddempet enn vi er vant til å se ham. Jeg visste ikke at han var alkoholiker, men det var en stor del av livet hans. Han hatet sene kvelder på settet, for da ble drikkemønsteret hans forstyrret. Ofte laget han en krangel, slik at han kunne gå på rommet sitt og drikke før han kom tilbake og forsonte seg med arbeidskvelden. Han hadde noen skikkelige fyllekuler hver kveld, men morgenen etter møtte han opp fokusert og vel forberedt.

 

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Sisters, Scanners, Videodrome,

Øyeblikket: Det må bli da Nola føder et monster, og vasker blodet av det med tungen. Det er noe urprimitivt over det, dyrisk, som viser oss at mennesker ikke er så langt unna alle andre dyr. Nola er låst i en biologisk og eksistensiell boble hvor alt annet enn sitt avkom er uvesentlig.

Lyd og bilde

Bildeformatet er 1.78:1, med mono lyd. Begge deler er meget bra. Verken bilde eller lyd er prangende eller spesielt imponerende, det er mer som en traust kvalitetsutgivelse. Det føles som det følger regissørens intensjon, som har et dempet uttrykk i tankene for eksempel i fargebruken. Detaljene er gode, og bildet er meget rent. Monolyden er fyldig, og klarer å formidle lyder som fremkaller ubehag når det trengs.

Ekstramateriale

New documentary about the making of the film and Cronenberg’s early work, featuring actor Samantha Eggar, executive producer Pierre David, cinematographer Mark Irwin, assistant director John Board, and special makeup effects artists Rick Baker (Videodrome) and Joe Blasco (Shivers, Rabid): 31 minutters dokumentar. Cronenberg kan sees på som halvveis filmregissør og halvveis vitenskapsmann, noe som speiles i filmene hans. Han har alltid et teknologisk bakteppe i filmene sine. Fin dokumentar.

New, restored 4K digital transfer of Cronenberg’s 1970 feature Crimes of the Future, supervised by the director, plus a 2011 interview with Cronenberg about his early career: Før filmen forteller Cronenberg selv om hvordan han kom inn i filmbransjen i Canada. Alltid interessant for fans å høre sære detaljer fra om sin favorittregissør. Ikke så spennende for meg. Crimes of the Future er Cronenbergs andre «langfilm», i hvert fall er den over timen. En altfor teoretisk, komplisert og lite visuell film i sin historiefortelling. Så kjølig at den «left me cold». 70 minutters film, 13 minutters intervju.

Interview from 2013 with actors Art Hindle and Cindy Hinds: Far og datter på film intervjues nesten 35 år senere. Dette er et morsomt møte på 19 minutter. De diskuterer Oliver Reeds drikkeproblem, Cronenbergs skilsmisse og hvordan Cronenberg drømte mange av idèene i filmen.

Appearance by actor Oliver Reed on The Merv Griffin Show from 1980: Dette var kjempemorsomt, selv om det ikke hadde noe med The Brood å gjøre. Oliver Reed og Orson Welles i vennskapelig (?) krangel gjennom hele det 21 minutters lange intervjuet. Her må det ligge noe under. Gift tyter ut av nesten alle blikkene og replikkene, men alltid ledsaget av et smil…

Radio spot: Halvt minutts radioreklame om hvor forferdelig skummel filmen er!

An essay by critic Carrie Rickey: Bra essay. En horrorversjon av Kramer vs Kramer, mener Rickey. Jeg synes hun summerer opp glimrende temaene i filmen og hvordan idèene er formidlet.