Fists in the Pocket

Fists in the Pocket (Criterion nr. 333)(DVD)

Italia – 1965 –Marco Bellocchio (svart/hvitt) – 108 minutter – Drama/skrekk

Knyttede never

Nivå 1 (uten spoilers)

En familie i oppløsning. Et familieoverhode som er borte. En eldste sønn som forsøker å holde familien sammen. En blind mor. En lett tilbakestående sønn. En annen sønn som er sinnsforvirret. Og en datter som fascineres av alt som er galt. Velkommen til en tidligere velstående nord-italiensk famile, nå et kroneksempel på en dysfunksjonell borgerlig familie.

Nivå 2 (med spoilers)

Uten Criterion Collection hadde jeg neppe fått sett filmer som fort kunne ha havnet på filmhistoriens kirkegård. Filmer som anses for smale eller lite kommersielle for utgivelse. Disse små perlene er den aller beste opplevelsen jeg har med Criterion Collection, ved siden av de overdådige utgivelsene av klassikere. Blant disse ukjente titlene for meg, ligger det skjult noen av de beste filmene jeg har sett. Bare tanken på at disse kunne ha forblitt ukjente for meg, er opprørende å tenke på. For ikke å snakke om alle de andre filmene der ute i samme kategori, som fremdeles ikke er utgitt eller fått nok oppmerksomhet til at jeg har villet kjøpe dem.

Jeg har lyst til å ramse opp noen av disse perlene i Criterion Collection, selv med fare for å virke dårlig opplyst om filmarven i de forskjellige land. For alle disse filmene kom mitt første bekjentskap gjennom Criterion Collection. Her kommer et utvalg av skattene som perler på en snor: Battle of Algiers, The Two of Us, Dillinger is Dead, Wise Blood, Tunes of Glory, Faces, A Woman under the Influence, Night and the City, Harakiri, Boudo Saved from Drowning, Clean Shaven, Hands over the City, Fires on the Plain, White Dog, The Human Condition, Jeanne Dielmann 23 Quai de Commerce 1080 Bruxelles, Z, Bigger than Life, Walkabout, The Music Room, The Phantom Carriage, Le Beau Serge, The Forgiveness of Blood, Picnic at Hanging Rock, Salesman, Coup de Torchon, Le Trou, Häxan, General Idi Amin Dada og Man Bites Dog.

Som dere sikkert har skjønt, er filmen jeg skal skrive om her en av disse perlene. Fists in the Pocket, med en av de virkelig gode filmtitlene i historien. Filmen er stappfull av tilbakeholdt raseri, knyttede hender i lommene, forakt, motvilje og passiv aggresjon. Alessandro er usunt besatt av sin søster og fylt av motvilje mot sin eldre bror, som egentlig er den som sørger for at familien ikke detter helt fra hverandre. Familieformuen er borte, men ingen av de andre løfter en finger for å bidra til inntekter. De er heller opptatt med sin småkjekling. Alessandro er i tillegg opptatt med sine planer om å myrde familien sin.

Lou Castel spiller Alessandro, i en debutrolle som matcher alt annet av debutroller opp gjennom filmhistorien. Han er et inferno av raseri, utagering, latter og mimikk. Castel har dette ubehagelige ved seg, noe som gjør at vi blir usikker på hva slags menneske han er i virkeligheten. Intervjuet fra 2005 på ekstramaterialet gjør oss ikke mindre usikker. Han er om mulig enda mer urovekkende som voksen.

Hvorfor lider både Alessandro og Leone av epilepsi? For regissør Bellocchio symboliserer sykdommen frustrasjoner, svakheter og problemer som unge bærer i seg. For meg ser det ut som sykdommen også bygger opp under den forakten som Alessandro føler for seg selv og broren. Alessandro hater familien sin, men også seg selv. Dette er ikke en film om klassehat, men mer spesifikt en film om hat mot sin egen familie. Familie og kirke står sterkt i Italia, og derfor ble det mye oppstyr når en film så spesifikt går inn for å ramme disse to institusjonene. Selvforakten er så sterk hos Alessandro at han oppfordrer storebroren Augusto til å forlate familien for å leve sitt eget liv fritt. Han vil også hjelpe ham ved å ta livet de andre familiemedlemmene. Augusto tror ikke på ham selv om Alessandro legger igjen et brev med sine drapsplaner. Det at Augusto ikke tar Alessandros planer på alvor, skal ende i forferdelse. Han tar livet av både moren og lillebroren Leone. Men ingenting får konsekvenser for ham da det ikke kan bevises.

Bellocchio var inspirert av anarkistisk cinema som Vigo var en eksponent for da han laget filmen. Neorealismen var død og begravet på denne tiden. Alessandro er en antihelt, et monster. Det hadde vært å gjøre ham en tjeneste ved å la ham dø, da Vesten har forventninger om at monsteret må dø for at samfunnsordenen skal opprettholdes. I stedet er slutten åpen hva Alessandros skjebne angår. Han er i vanskeligheter og har et epileptisk anfall. Giulia velger å ikke hjelpe ham, men vi kan ikke sikkert si at han dør av det. Filmen er en familietragedie, men også nostalgi etter ungdom og etter ønske om frihet og forandring. Kirken og familien har alltid stått for konservatisme og motstand mot forandring.

Alessandros familie kommer dårlig ut i filmen. Alle er utskudd på sin måte og ingen er sympatiske. Augustos forlovede blir skremt av familien. Alessandro er en psykopat, mens søsteren er ustabil, moren livsfjern, lillebroren er nærmest tilbakestående mens Augusto er selvhøytidelig og arrogant. What’s not to like? Etter et mislykket attentat mot familien, lykkes Alessandro i å drepe to av familiemedlemmene. Både moren og lillebroren blir drept med èn finger. Moren dyttes varsomt utfor et stup, mens en neddopet lillebror holdes under vann med èn finger.

Disse drapene bringer gradvis Alessandro og søsteren Giulia nærmere hverandre. En seanse viser hvordan møbler kastes på et bål, og kan symbolsk sees på som en renselse, en frigjøring fra det borgerlige åk. Lillebror Leone plukker halvskadede ting ut fra asken, som om han desperat holder på de gamle verdiene, den gamle levemåten som de andre vil frigjøre seg fra. Kanskje er det derfor han må dø neste gang?

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Lacombe Lucien, Wise Blood, Når Nettene blir Lange og A Christmas Tale.

Øyeblikket: En makaber scene som virkelig gir oss et innblikk i en vilt forstyrret sjel. Vi er på loftet i huset, og ser Alessandro legge hodet bakover i en illevarslende bevegelse. Søsteren kommer løpende opp trappen med et desperat uttrykk i ansiktet. Hun har forstått at Alessandro har drept sin egen bror i badekaret.

Lyd og bilde

Bildeformatet er 1.85:1, lydformatet er mono. Dette er ikke et veldig godt bilde. Bildet er ikke skarpt, til tider noe diffust og kontrasten er blassere enn vi er vant til. Lyden er også under pari. I tillegg kommer dubbingen til Castel som spiller hovedrollen, noe som gjør at det blir stor uoverensstemmelse mellom dialogen og munnbevegelsene til tider. Rett og slett en middels utgivelse fra Criterions tidlige år som tiden og våre forventninger har løpt fra.

Ekstramateriale

New video interviews with director Marco Bellocchio, actors Lou Castel and Paola Pitagora, editor Silvano Agosti, and critic Tullio Kezich: Veneziafestivalen avviste filmen, og rådet faktisk Bellocchio til å kaste filmen. Da filmen åpnet i Venezia var den en suksess, og stilte hele festivalprogrammet i skyggen. Festivalen forsøkte å få stoppet den på kino mens festivalen foregikk. Denne fine dokumentaren som heter A Need for Change varer i 33 minutter og inneholder mange fine betraktninger og mye god informasjon.

Video afterword by director Bernardo Bertolucci: Ny italiensk cinema ble født mellom Bertoluccis Before the Revolution og Bellocchios Fists in the Pocket, mener Bertolucci. Han ser paralleller til engelsk «kitchen sink realism» i filmene. Fine tolkninger av Fists in the Pocket i dette 10 minutter lange videoessayet.

Original theatrical trailer: Glimrende trailer. Først ramses det opp hvilke priser filmen har vunnet. Så legges det på en fantastisk musikk! Traileren inneholder en voldsom energi. Scener som inneholder konflikt paraderes èn etter èn. Det er en urovekkende opplevelse, og vi forstår at dette er en helt spesiell film.

A booklet featuring a new essay by film critic Deborah Young and an interview with Bellocchio: Young kaller Fists in the Pocket en familietragedie som grenser til skrekkfilm. Den tar opp moderdrap, søskendrap og hinter mot incest. Den håner familie og kirke. Dette gjorde at både Bunuel og Antonioni reagerte negativt på filmen. Young mener også at filmen peker frem mot studentopprøret i Italia, som var voldsommere enn i Frankrike, og varte fra 1968 til 1977. Bellocchio bekrefter i heftets intervju at deler av filmen er selvbiografisk. Han vokste opp i en borgerlig familie, og faren hadde noen fascistiske trekk. Som Alessandro måtte Bellecchio vekk fra dette miljøet for å overleve. Han kritiserer kirken i filmen, men er ikke med på at han håner den. Da Alessandro hopper frem og tilbake over morens kiste er det mer et uttrykk for frigjøring enn hån.