Mishima: A Life in Four Chapters

Mishima: A Life in Four Chapters (Criterion nr. 432)(Blu-ray)

USA – 1985 –Paul Schrader (farger og svart/hvitt) – 120 minutter – drama/biopic

Et liv i kunstens tegn, en død i kunstens tegn

Nivå 1 (uten spoilers)

Mishima: A Life in Four Chapters er en slags biografifilm om Japans mest populære forfatter i etterkrigstiden. Et sammensatt individ med ambisjoner og verdier som ledet ham til et spektakulært selvmord som kan ha vært del av et kunststunt, en politisk ytring eller en homofil kjærlighetserklæring. Møt Yokimo Mishima!

Nivå 2 (med spoilers)

Dette er en fascinerende film, men historien bak er dobbelt så fascinerende. Her hjelper ekstramaterialet oss til å få et grundig bilde av en meget kjent japansk kulturpersonlighet som jeg tviler på at så mange nordmenn har noe forhold til. La oss begynne med slutten.

I 1970 drar Mishima og fire av hans soldater fra hans egen hær til en militærgarnison. De møtte kommandanten i et møte, før de overmannet ham og barrikaderte seg på kontoret hans. De forhandlet fram at alle soldatene skulle samles på eksersisplassen, og Mishima holdt en tale for dem. Den sydet av patriotisme og høyreradikal nasjonalisme, men han fikk ikke noe gehør. Skuffet over responsen trakk han seg tilbake til kontoret og iverksatte reserveplanen. Han begikk seppuko (rituelt selvmord) der på kontoret. En lojal venn avsluttet selvmordet med halshogging, riktignok etter flere mislykkede hugg med samuraisverdet.

Mishima vokste opp som en gutt med et lavt selvbilde. Han følte seg lite verdt som menneske. Dette skulle farge hans utvikling senere. Skuespilleren i ham skulle oppdage smerte, og bli maschosist. Bokseren går til aksjon, noe som leder ham til høyreekstrem og muligens til terroristgrupper. Som ung mann utvikler han en usunn patriotisme og nasjonalisme. Hans mål blir å dø på slagmarken for keiserens Japan. Han melder seg til krigen og blir innkalt til sesjon. Men sjokkerende nok later han som han er sykere enn han er, og blir dimmitert. Dette er et paradoks vi aldri får noe svar på, og som han selv ikke forstår at han gjør.

Det skulle bli flere paradokser i Mishimas liv. Han hadde en grunnleggende forakt for å eldes, gamle kropper var det styggeste han visste. Selv perfeksjonerte han sin egen kropp med styrketrening for overkroppen. Han så veldig bra ut i en alder av 45, men valgte altså å avslutte livet allikevel. Var treningen et middel for å få nok styrke i overkroppen til å kunne begå seppuko?

Selvmordet er et mysterium. Var det ledd i et kunstprosjekt, hvor selvmordet var det naturlige punktum? Eller var det et politisk virkemiddel, for å få fokus på et høyreekstremt og nasjonalistisk budskap ala Anders Behring Breivik? Media ble invitert på forhånd til garnisonen. Noen har foreslått at det var en handling for å skape et homofilt fellesskap med mannen som halshugget ham etter seppuko. Og hvorfor valgte han å gjøre seppuko nettopp på en militærgarnison? Var det fordi det var militæret som avviste ham den gangen? Uansett ble Mishima et forbilde for japanske høyreekstreme.

Flere paradokser: Verdigrunnlaget til Mishima var trygt forankret i japansk nasjonalisme og patriotisme. Han ønsket at landet skulle bruke atomvåpen, han dyrket keiseren og han ønsket å skape en hær som skulle beskytte keiseren. Hans forbilder var samuraier og han lengtet tilbake til samuraitidens æreskodeks og idealer. Han beundret kamikazepilotene, som var sterkt beslektet med samuraikodeksen. Japans befolkning var blitt svak og opptatt av penger. Han hatet kapitalismen. Vestlig materialisme ødela japanske tradisjonelle verdier. Samtidig elsket han vestlig litteratur og huset hans var langt ifra inspirert av japansk historie, men hadde tvert imot et vestlig utseende med søyler og greske statuer.

Mishima var Japans største forfatter i sin samtid. Han var nominert til Nobelprisen tre ganger. Han skrev 35 romaner, 25 skuespill, 200 noveller og åtte bind med essay. Han var suksessfull men likevel plaget. Det var visse homoseksuelle tendenser i romanene. Politisk gikk han til høyresiden, kanskje fordi venstresiden var full, og han ville blitt en av mange. Det passet Mishima dårlig. Han hadde et originalt syn på vold. Brutalitet kommer fra følelser. Arroganse stammer fra nervøsitet. Mishima ønsket mer sinne og eksplosivitet i hverdagen. Han ville tilbake til samuraiverdiene. I dag blir følelsene undertrykt.

Filmen var veldig kontroversiell i Japan. Det ble fremsatt dødstrusler mot produksjonen. Den ble aldri lansert i Japan. Det japanske samfunnet trenger konsensus for å kunne handle. Før det velger japanere å ikke ha noen mening. Kontrakter er ikke endelig. Kutyme er viktigere. Det gikk rykter om at Yakuza også var involvert.

Regissør Paul Schrader hevder han alltid setter seg ned og ser The Conformist før han lager en ny film. Det er en utsøkt film, og det er alltid noe han kan stjele herfra. Han velger å ikke legge så stor vekt på de homofile sidene av Mishima i filmen, men den homofile Schrader har selvfølgelig et blikk for den siden av Mishima. Schrader opplyser oss om at John Wayne alltid gikk på en måte som fremhevet rompa hans i filmene sine. Med overlegg.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Patriotism, 11.25 The Day Mishima chose his own fate og Harakiri.

Øyeblikket: Etter drapet på den ene utvalgte fienden av Japan, løper morderen fra huset hans. Trestammene er farget blodrøde, og han løper gjennom skogen i full fart. Da han kommer til en sti, er stenene langs stien farget med den samme blodrøde fargen. Han løper videre til han kommer til et punkt hvor en overdreven blå sjø dominerer bildet. Her setter han seg ned for å begå seppuko. Et herlig sett med karikert fargebruk.

Lyd og bilde

Bilde presenteres i 1.85:1. Det kjennetegnes av voldsomme farger, men bildet takler dette veldig fint. Eksplosive farger, deilig mengde filmkorn og meget skarpt. Virkelig et topp bilde! Lyden kommer i 2.0 Surround DTS-HD Master Audio. Lyden er meget, meget klar og fyldig.

Ekstramateriale

Audio commentary from 2006 featuring Schrader and producer Alan Poul: Kort sagt blir det i overkant mye fokus på produksjonen, og for lite på tolkningen etter min smak. Når det er sagt, er det jo mye interessant og dramatisk som var del av denne produksjonen. Avslappet og behagelig spor, med passe mengde prat.

Interviews from 2007 and 2008 with Bailey, producers Tom Luddy and Mata Yamamoto, composer Philip Glass, and production designer Eiko Ishioka: Vi begynner med Ishioka (44 minutter). Hun mislikte Mishima, og akkurat det gjorde at Schrader mente hun passet ekstra bra til oppgaven. Hun var amatør da hun ble ansatt. Hun jobber etter tre prinsipper: arbeidet skal være originalt, tidløst og revolusjonært. Det å lage en film om Mishima var så kontroversielt at det japanske filmmiljøet ikke hjalp til. Den japanske delen av staben kunne forverre sin fremtidige jobbsituasjon. Hun hadde med sin framferd problemer med å gå overens med dem. Hunn hadde en idé om at settet skulle være en karakter, eller skuespiller, i filmen. Tom Luddy og Mata Yamamoto (22 minutter). Filmen måtte være ekstraordinær som Mishima selv, sa produsent Coppola. Det var bra for filmen å ha ham som produsent, for han hadde høy stjerne i Japan. Det var problemer med enken, for hun syntes at filmen hadde altfor stort fokus på den siste dagen i Mishimas liv. Det var en veldig spesiell dag, vanligvis skrev han og arbeidet mot sine litterære mål. Derfor syntes hun det ble feil fokus. Høyreekstreme smågrupper gikk etter filmstab og samarbeidspartnere til filmen, for de ønsket ikke denne filmen. Det er mange slike grupper i Japan. Phillip Glass snakker om lydsporet, som ble laget i forkant av scener, og bildene må følge musikken. Det var meget spesielt, men også meget vellykket.

Interviews from 2008 with Yukio Mishima biographer John Nathan and friend Donald Richie: Fint intervju på 27 minutter, hvor det kryssklippes mellom de to Mishimakjennerne. En nøkkelsetning her er at du blir det du gir inntrykk av å være. Mishima snakket om selvmordet sitt fem år før han gjennomførte det. Hans plan var å lage en krig for så å begå selvmord i kamp. Han lykkes på en måte med det i en liten skala…

Audio interview from 2008 with coscreenwriter Chieko Schrader: Dette er et lydklipp med intervju med manusforfatteren. På japansk finnes det en mannlig sjargong og en kvinnelig sjargong. Hun skrev slik at kvinnene i filmen snakket med mannlig sjargong. Enka var så sint på tilnærmingen filmteamet hadde til avtalen, at hun skrek til Cheiko i 15 minutter på høyeste volum. Da stemmen ble slitt og svak, fikk Cheiko lagt frem tilbudet sitt som hun godtok etter noen timers betenkningstid. Og med en unnskyldning for raseriutbruddet på kjøpet. 26 minutter.

Interview excerpt from 1966 featuring Mishima talking about writing: Mishima snakker god engelsk og fransk. Han har mange franske favorittforfattere. I dette intervjuet på seks minutter snakker han om forskjellige litteraturretninger.

The Strange Case of Yukio Mishima, a documentary from 1985 about the author: Denne dokumentaren på 55 minutter er stappfull av opplysninger om Mishima. Etter å ha sett denne, slår det meg hvor full av paradokser mannen var. Han var også halvt gentleman og halvt gangster. Han var fascinert av blod og erotikk, noe som får dokumentaren til å stille spørsmålet om han ble det da han ble født.

Trailer: Fokus på kontrastene i Mishima. Dramatisk trailer på ett minutt og 23 sekunder.

A booklet featuring an essay by critic Kevin Jackson, a piece on the film’s censorship in Japan, and photographs of Ishioka’s sets: Lekkert hefte med ok, men ikke mer, tekster og mange flotte bilder i farger.