Pickpocket

Pickpocket (Criterion nr. 314)(Blu-ray)

Frankrike – 1959 –Robert Bresson (svart-hvitt) – 76 minutter – Drama

Tyvens ensomhet

Nivå 1 (uten spoilers)

Michel er en ung mann som fatter interesse for lommetyveri, og forsøker å perfeksjonere sin nye profesjon. For ham blir det en besettelse og den innehar spenning, erotikk og fatalisme. Han har få mennesker rundt seg, men en døende mor, en vakker jente han er forelsket i og en god venn er hans tynne tråd som knytter ham til samfunnet rundt seg. Ellers er det politiet som er mest til stede i livet hans.

Nivå 2 (med spoilers)

Pickpocket ble en umiddelbar klassiker, og kan sies å være den første rendyrkede Bressonfilmen. Mange filmer skylder mye til Pickpocket, som Taxi Driver, Casino, American Gigolo og Barnet av Dardennebrødrene. Mange oppfatter Bressons filmer som langsomme og at ingenting skjer, men det må jeg si meg uenig i. Her er ingen scener unødvendige, og egentlig beveger filmen seg fra hendelse til hendelse i et raskt tempo. Det som kan føles langsomt er repetisjonene. Bresson gjentar ofte situasjoner, men i en annen form. I tilfellet med Pickpocket er filmen løst basert på Dostojevskijs Forbrytelse og Straff. Dostojevskij repeterte ting flere ganger, og Bresson følger denne rammen i filmen. Noen ganger gjør han det filmisk, andre ganger gjør han det «tilsynelatende». Med det mener jeg at han kan la oss høre en fortellerstemme beskrive en hendelse, mens vi ser det blir skrevet i en dagbok eller et brev. Deretter ser vi scenen spille seg ut i filmen.

Han kan også bruke doble hendelser, parallelle karakterer og lyder som blir gjentatt. Nesten alt blir gjentatt i en Bressonfilm. Vi kastes ofte inn i situasjoner. Lyder kan oppleves som forsterket og overdrevne, ofte fra kilder vi aldri ser. Han kan med lydene fortelle oss hvor vi er, uten at vi ser noe som forteller oss hvor vi er. Eksempler på dette er lyder fra en togstasjon eller en veddeløpsbane. Andre regissører vil heller vise oss tog som ankommer eller hester som springer.

Bressons største kjennetegn er vekten han legger på hender og hendenes bevegelser. Han er også opptatt av øyne og blikk. Noen ganger vil hendelsene vi ser motsi fortellerstemmen. Da må vi selv fylle inn hendelsene. Vi kan for eksempel se Michel forlate veddeløpsbanen etter et tyveri. Fortellerstemmen beskriver en meget vellykket dag, og at Michel føler seg som en konge. Neste scene viser oss Michel sittende klemt mellom to politimenn i baksetet på en bil på vei til arresten. Fortellerstemmen er altså upålitelig. Samtidig ender denne situasjonen med at politiet må la Michel gå, så til slutt har kanskje fortellerstemmen rett allikevel. Og muligens gjorde denne siste vendingen opplevelsen enda rikere for Michel, for mye av fascinasjonen hans beror på spenningen ved å bli tatt. Vi ser flere ganger i filmen at han ser ut til å ha en seksuell nytelse av selve tyveriet, og det å stå tett opp mot sine ofre. De ser også ut til å muligens legge noe homoseksuelt i det at han står unødvendig tett på dem i en tom vogn. Er det et forsøk på å sjekke dem opp?

Bresson utelater ofte det andre filmskapere mener er essensielt, og dveler ved det unødvendige. Han viser en dør lenge før den åpnes, og han viser den lenge etter at noen har gått gjennom dem. Det samme er tilfelle med ganger. Dette skaper en uro hos publikum. Klær er symboltunge. Michels svarte klær symboliserer ensomhet og lukkethet. Jeannes åpne krage og lyse klær symboliserer åpenhet og uskyld. Lommetyveri har et seksuelt innhold eller preg. Det er seksuelt ladet og intimt når lommetyven presser seg mot offeret. Bresson bygger spenning ved å holde tilbake. Forholdet mellom Michel og hans mentor kan tolkes homoerotisk. Michel strever muligens med å undertrykke sin homoseksualitet. Hans syndsforlatelse kommer til ham gjennom hans kjærlighet til Jeanne. Kan det være reisen fra homofil til heterofil? Vi kan også hevde at Bresson mener at penger er roten til åndelig ødeleggelse.

Det finnes ørsmå eksempler på humor i Pickpocket. Ett eksempel er hans utsagn om at han har trodd på Gud…i omtrent tre minutter. Et annet eksempel er brevet fra Michel hvor han har dratt til London og sløst bort penger på gambling og kvinner. Ingen som har sett filmen tror på hans påståtte bravader med kvinner. Her er fortellerstemmen igjen upålitelig.

Michels siste raid foregår på veddeløpsbanen. Han forstår tydeligvis at lokkefuglen er en sivil politimann, men involverer seg allikevel med han. Politimannen hevder å ha vunnet masse penger på en hest som ikke var listet i programmet, og vi ser at Michel forstår det. Politimannen viser Michel en tykk rull med sedler han har vunnet. Allikevel forsøker Michel seg på et lommetyveri mot ham. Håndjernene klikker på plass rundt håndleddene hans, og ferden bærer i kasjotten. Ville han bli tatt? I fengselet vurdere han selvmord, som så mange andre Bressonkarakterer. Men Jeanne besøker ham, og fortellerstemmen forteller oss at alle omveiene han har tatt har vært for å komme til henne. Men leppene til Michel beveger seg ikke. Er det en innvendig kjærlighetserklæring til Jeanne?

Pickpocket er en oppvisning i effektiv historiefortelling. Et blikk kan være nok. Reisen til Milan etableres i løpet av 2 klipp. Det er en musikalitet i scenene som hjelper Bresson til effektivt å drive historien videre. Vesentlige hendelser vises ikke, men vi ser konsekvensen av dem, eller scenen etter den bortklipte. Dette skjer i scener hvor morens død ikke vises, kun begravelsen etterpå. Og arrestasjonen som ikke vises, men heller bilturen til politistasjonen etterpå. Bresson bruker ikke close-up av ansikter, som er det sterkeste virkemiddelet en regissør har. Derimot liker han som sagt å fokusere på hender. Han prøver å unngå ansiktsmimikk, gester og tonefall. I Q&A sekvensen i ekstramaterialet sier en av paneldeltagerne at det finnes nyanser i tonefallet, at det ikke bare er monotont. Hva følte så Bresson om samtidens filmer? Han likte noen, men mislikte de fleste. Han følte at de andre gjorde mye feil. Følte han så at han ikke ga publikum det de ønsket? Bresson mener at publikum føler det samme som han gjør når de ser filmene hans. Han spår at filmer vil fjerne seg fra teaterskuespillet i fremtiden.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Pickup on South Street, Barnet , A Man Escaped, The Conformist og Taxi Driver.

Øyeblikket: Tyveriene på jernbanestasjonen. En elegant montasje viser samarbeidet mellom tyvene, og hvor elegant det kan være når de lykkes.

Lyd og bilde

Dette er et kjempefint bilde. Kontrasten er slående, og bildet er skarpt med fin dybdefølelse. Jeg ser ingen skader. Formatet er 1.37:1 på bildet, og lyden er mono. Lyden er tydelig, uten skader. Lydeffektene er flott gjengitt, og lyden i Bressons filmer viktig. Han skrur volumet opp til et unaturlig nivå, og dermed blir lyden nesten påtrengende. Men dette formidles fint på denne utgivelsen.

Ekstramateriale

Audio commentary featuring film scholar James Quandt: Merkelig fyr dette. Han har mange spesielle tolkninger av ting i filmen. For eksempel er han veldig opptatt av å lese homoseksuelle referanser inn i filmen, noe som selvfølgelig kan være riktig. Uansett argumenterer han godt for sin tolkning. Han er også klar over at noen vil finne ham overtolkende i dette henseende. Men det er mye å lære her for de som hører på kommentatorsporet.

Introduction by writer-director Paul Schrader: Pickpocket er filmen som har inspirert Schrader mest av alle filmer han har sett. Mye fra denne filmen brukte Schrader i manuset til Taxi Driver. Han setter Pickup on South Street opp mot Pickpocket, og der hvor Pickpocket er subtil og inviterende inn er Pickup on South Street manipulerende og voldsom. Introvert mot ekstrovert. 15 minutter.

The Models of “Pickpocket,” a 2003 documentary by Babette Mangolte that features interviews with actors from the film: Hovedpersonen ble spilt av uruguayaneren Martin LaSalle, og Mangolte møter ham 40 år senere i Mexico City. Han er full av lovord om Robert Bresson, og vi får et langt møte med ham i huset sitt. Denne dokumentaren på 52 minutter viser oss møtene med flere av skuespillerne fra den gangen, og det blir en intelligent og reflektert dokumentar.

Interview with director Robert Bresson from a 1960 episode of the French television program Cinépanorama: Det er interessant at Bresson ønsker at publikum skal føle filmene mer enn å forstå dem. De skal føle atmosfæren som gjør dem nervøse og ukomfortable. En tyv føler en intens ensomhet. 6 minutter.

Q&A on Pickpocket from 2000, featuring actor Marika Green and filmmakers Paul Vecchiali and Jean-Pierre Améris: I dette klippet på 13 minutter får vi høre at Marika Green som spiller Jeanne, møtte Martin LaSalle på en filmfestival i Mexico City. Da publikum i salen fikk høre at han var der, applauderte 2000 publikummere voldsomt. Panelet har en fin beskrivelse av en periode i fransk film. Hele den franske nybølgen er påvirket av Bresson. Renoir er bestefaren, Cocteau og Bresson er foreldrene.

Footage of the sleight-of-hand artist and Pickpocket consultant Kassagi from a 1962 episode of the French television show La piste aux étoiles: Kassagi var i virkeligheten en artist som blant annet holder show med å ta barberblad inn i munnen og tre dem inn på en snor i munnhulen. Han stjeler også fra publikum og involverer dem i showet. I filmen er han læremesteren til vår lommetyv. 11 minutter.

Trailer: En nydelig restaurert trailer. Den har en psykologisk vinkling. 2 minutter og 34 sekunder.

An essay by novelist and critic Gary Indiana: Godt og psykologisk orientert essay. Han starter litt flåsete, men tar seg godt inn. Vel verdt å lese. Morsomt at han sammenligner hovedpersonen med Meursault i Camus «Den Fremmede», som jeg leste for 2 dager siden. Han har et godt poeng.