Hopscotch

Hopscotch (Criterion nr.163)(Blu-ray)

USA – 1980 –Ronald Neame (farger) – 105 minutter – actionkomedie

Å hoppe paradis gjennom Europa.

Nivå 1 (uten spoilers)

En av CIAs beste agenter, Kendig, blir støtt ut i kulden av sin nye sjef, en usympatisk og ganske inkompetent streber ved navn Myerson. Kendig akter ikke å ta til takke med en kontorjobb på arkivet. Derimot vil han hevne seg ved å skrive en bok om CIAs indre fadeser og krydre det med lite flatterende karakteristikker av navngitte agenter. Hverken CIA eller andre lands etterretning synes det er en god idé, og snart har Kendig både amerikanske og russiske spioner etter seg.

Nivå 2 (med spoilers)

Hopscotch er en lettbeint spionthrillerkomedie, som kun er laget for å underholde. Og det klarer den ganske så bra. Det er vanskelig å ikke bli sjarmert av denne filmen, og spesielt vår protagonist Kendig i Walter Matthaus skikkelse. Han er en slik type helt som alltid ligger et hestehode foran sine fiender, og har en slags guddommelig kontroll på dramaturgien i det intrikate spillet som utfolder seg.

Det første Kendig gjør er å stikke av til Østerrike. Der møter han, i en særdeles elegant scene, en kvinne på en uteservering. De kommer i snakk da hun ønsker å gi ham råd angående vinvalg. Hele samtalen dreier seg om vin, før vi forstår at de er gamle kjente. Et kyss viser oss at hun er en gammel flamme av Kendig. Senere finner vi ut at hun er en tidligere agent hun også. Kendig skal bo hos henne, mens han skriver boken. Isobel er absolutt ikke enig i planen hans, men hun sier seg villig til å hjelpe.

En russisk toppspion deltar også i jakten på Kendig etter hvert, etter å først å ha prøvd å rekruttere ham. Sammen med Cutler fra CIA, er de to den største trusselen for Kendig. Cutler er en tidligere kollega av Kendig, og de to har stor respekt for hverandre og tilsvarende liten respekt for Myerson. Cutler vil helst ikke tro at Kendig akter å gjennomføre planen, men må til slutt innse at han vil det, og dermed sette sitt eget liv i fare. Dette kan ende med at Cutler må likvidere sin gamle venn.

Da Kendig sender første kapittel til CIA, KGB osv, eskalerer jakten på ham. Fremdeles mener Cutler at dette ikke bør tas alvorlig, men Myerson er av en annen oppfatning. For Kendig er alt et spill, og tydeligst kommer det fram da han leker katt og mus med agentene. Stadig nye identifikasjonspapirer og grensepasseringer er tydeligvis underholdende for Kendig. Høydepunktet for ham kommer da han klarer å leie sommerhuset til Myerson, og det blir skutt i filler av FBI under jakten på ham.

Kapittel etter kapittel blir postlagt til Myerson og CIA, og til slutt skal hele boken gis ut. Et forlag i London skal stå for utgivelsen. Myerson er desperat siden han er den som kommer dårligst ut i boken. Forlaget lar seg ikke skremme, og det store oppgjøret ser ut til å stå i London. Myerson har fått snusen i at Kendig skal forlate England ved kysten, og ankommer en flystripe i et helikopter. Kendig drar av gårde i et lite fly, men Myerson følger etter i helikopteret. Myerson skyter ned flyet, og det eksploderer rett utenfor kysten. Her ser filmen ut til å ta en dreining mot det mer alvorlige, siden alle nå anser Kendig som omkommet. Men selvfølgelig er det et tomt fly som blir skutt ned, fjernstyrt av en Kendig med full kontroll på bakken. Han og Isobel er snart på vei til Sør-Frankrike i en bil, lykkelige og forelskede. Og Ronald Neame har respektert bokens antivoldelige budskap.

Walter Matthau er jøde, og mistet flere familiemedlemmer i Holocaust. Derfor var han særdeles lite villig til å dra til Tyskland for å spille inn scener i Hopscotch. Ronald Neame på sin side trengte Matthau for å spille inn filmens åpningsscener under oktoberfesten i Tyskland. Men frontene sto steile, og Neame ga etter. Matthau skulle få spille inn sine scener i et studio i USA. Men etter en stund kom Matthau opp med et forslag om å gi hans sønn en rolle som CIA-agent. Neame syntes det hørtes greit ut, og det kunne la seg gjøre om Matthau ble med til Tyskland og spilte inn scener der. En motvillig Matthau gikk til slutt med på det. Enda noe senere foreslo Matthau at hans stedatter kunne spille den kvinnelige piloten som tar han til Bahamas. Greit, sier Neame, om Matthau blir med inn på oktoberfesten og tar de siste scenene der. Aldri i livet, sier Matthau, han drikker ikke øl med krauter. Men tilslutt ble han med på det. Alt gikk Neames vei til slutt.

Ned Beatty, som spiller Myerson, var en meget religiøs mann. Han spilte alltid drittsekkroller, men var egentlig en omtenksom og vennlig mann. Han er vel mest kjent for å «squeal like a pig» i Deliverance. Han bannet aldri privat, men Neame fikk han til å banne mye i Hopscotch. Og Beatty øvde under lunsjpauser ved matbordene for harde livet. Skjellsordene fløy.

Walter Matthau var en musikkelsker, og operaekspert, men hadde sjelden fått demonstrert det på film. Men i Hopscotch får han portrettere en mann med et sterkt forhold til klassisk musikk. Mozarts komposisjoner gjennomsyrer filmen, og Kendig nynner med. Kendig elsker Mozart, og etter hvert som han blir varm i trøya, blir det modigere arier i dusjen eller bilen. Et morsomt grep er at bildet av Myerson på skrivebordet skifter fra gang til gang vi ser det. Myerson blir surere og surere på bildet.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Charade, tidlig James Bond og Charley Varrick.

Øyeblikket: Når Myerson må være med på å skyte i filler sitt eget feriehus i Savannah, siden Kendig har kløktig arrangert et «angrep» mot agentene som nærmer seg huset. FBI gjør som FBI pleier å gjøre når det skytes mot dem. De fyrer av alt de har mot huset i flere minutter, og ikke en vegg eller et vindu er helt når de er ferdig. Myerson vet hva som kommer til å skje, men han må bare stå å se på.

Lyd og bilde

Et litt uvanlig bildeformat på denne filmen, 2.39:1. Jeg synes at utseendet på filmen omtrent er som en DVD, dessverre. Lite skarphet, lite detaljer og dybde. Hopscotchblurayen gir meg rett og slett et DVDinntrykk, med sitt litt kornete og flate uttrykk. Lyden er mono, men helt ok. Litt på den beskjedne siden.

Ekstramateriale

Interviews from 2002 with director Ronald Neame and writer Brian Garfield: Forfatteren av boken Hopscotch ville skrive en bok som var spennende uten at noen døde. Ronald Neame ville lage en film som var en tour de force for Matthau. Disse intervjuene på 22 minutter er interessante og underholdende.

Walter Matthau in a 1980 appearance on The Dick Cavett Show: Pussig valg av ekstramateriale kan man si. Matthau og Cavett har en hyggelig og morsom samtale, men den har ikke noe særlig med film å gjøre og absolutt ingenting med Hopscotch å gjøre. 22 minutter.

Trailer and teaser: Jeg vil si at teaseren er litt bedre enn traileren. Der hvor traileren er høyst ordinær, har teaseren litt mer kreativitet, selv om den er ca halvparten så lang med sine ett minutt og 37 sekunder.

Optional broadcast television audio track for family viewing: Faktisk et lydspor hvor all banning er fjernet, slik at filmen passer for en familievennlig TV-kveld.

An essay by critic Glenn Kenny: Et lettlest og underholdende essay av fin lengde. Opplysninger om Neame og hans karriere krydres med historier om samarbeidet mellom Neame og Matthau.