Andrei Rublev

Andrei Rublev (Criterion nr.34)(Blu-ray)

Sovjetunionen – 1966 –Andrei Tarkovsky (farger og svart/hvitt) – 183 minutter – Historisk drama

Tidsvitne

Nivå 1 (uten spoilers)

Et mesterverk. Ikonmaleren Andrei Rublev levde på 14-tallet, men vi vet veldig lite om han. Slik sett kan vi ikke kalle filmen en biopic, men mer en film som omhandler tiden han levde i, med ham som vitne til hendelser den gangen. Vi ser aldri Rublev male et ikon.

Nivå 2 (med spoilers)

Dette er muligens Tarkovskys beste film, hans andre film i filmografien hans. En lang film, over tre timer, i svart-hvitt med en fargesekvens på slutten. Dette er den ultimate utgivelsen av denne filmen, med høyeste standard på alle aspekter ved bluray-boksen.

Filmen starter med at en merkelig kar, Yetin, flyr avgårde i en ballong før den til slutt styrter. Deretter starter filmens egentlige handling, hvor Rublev, Kiril og Danil er tre munker på vandring. Kiril er mye mer aktiv enn Rublev, han er mer av en protagonist. Det er han som konfronterer «fariserne», noe som ender med at han jages fra landsbyen. Rublev er mer en tilskuer som havner i dramatiske situasjoner, enn han har innflytelse på det som skjer. Danil er et slags senter, men også en støttespiller for Rublev og en som har forstått genialiteten i Rublevs arbeider.

Vi ser aldri Rublev male, men vi kan høre omtale av hans arbeid eller hans teknikk. Theopharis the Greek blir Rublevs mentor en stund. Kiril vurderer dem slik: Rublev maler uten sjel mens grekeren maler hellig. Filmen er delt inn i små kapitler, og i dette kapitlet om grekeren får vi observere religiøs fanatisme, med rekapitulasjon av korsfestingen.

Neste kapittel er et fantastisk skue. Andrei har dratt videre sammen med Foma, en assistent for grekeren. De havner midt oppe i et hedningopptog hvor nakne kvinner og menn vandrer med fakler. Hedningene lever i frykt for de kristne som beskylder dem for å leve i synd. Rublev blir fristet av en vakker og naken ung kvinne. Symbolikken er tydelig: i passiaren med kvinnen tar kjortelen til Rublev fyr fra bålet. Han slukker flammene, men betydningen er klar. Denne retningen kan bare ende i Helvetets flammer. Rublev blir fanget og bundet, igjen fristet av en kvinnes kyss der han står bundet. Men hun løsner ham og lar ham gå. Rublev gir opp hedningene. De liker livet sitt slik. Sekvensen avsluttes med at de kristne jager og fanger hedninger.

Denne sekvensen er preget av mystikk og illevarslende visuelle inntrykk. Spesielt treffer Tarkovsky perfekt når han viser oss hedningene samlet i elven, med fakler i skumringen. Mennene står vendt mot oss, og faklene skaper en skummel stemning. Er dette inspirasjonen for den perfekte sekvensen i Apocalypse Now! hvor de malte innfødte kommer mot Willard i kanoer på elven? Slik som jeg føler Apocalypse Now! inspirerte den helt fantastiske Embrace of the Serpent (2015).

I det neste kapitlet er det tid for vold og maktmisbruk. I en «kaldt nedover ryggen»-scene, ser vi hvordan uskyldige bønder blir utsatt for ekstrem vold av prinsens soldater. En gruppe bønder møter en gruppe ridende soldater, og helt umotivert griper lederen for soldatene tak i hodet på en bonde og stikker ut øynene hans, en kynisk utført handling. De andre soldatene følger hans eksempel. Tilbake ligger døde bønder, og andre blinde og skrikende bønder som virrer omkring.

Så begynner del 2 av Andrei Rublev. Her blir de brutale tatarene introdusert. De møter en russisk greve, litt forsinket siden de ikke klarte å stå i mot fristelsen ved å plyndre en landsby på veien. Sammen angriper de en landsby med mur rundt, og filmens lengste slagscene utspilles. Men det er egentlig ikke et slag, mer en plyndring og massakrering av landsbyboere. Rambukker brukes for å slå inn kirkedøren, med påfølgende massakrering av alle landsbyboerne som har søkt tilflukt i kirken. Rublev redder en kvinne fra voldtekt ved å drepe en tatar. Men voldtekter og nedverdigelse følger, sammen med tortur av det oppfinnsomme slaget. En jente mister forstanden etter disse opplevelsene, og blir en slags maskot for muntre tatarer. Her griper Rublev inn for andre gang i filmen, men denne gangen lykkes han ikke i å redde kvinnen. Hun velger i sin villfarelse å bli en tatarkone.

Siste kapittel skifter fokus over til Boriska, en ung gutt som er sønn av en klokkemaker. Faren er død, og Boriska klarer å overbevise russere som leter etter en klokkemaker om at han kan gjøre jobben for dem. Faren overlot hemmeligheten med å lage en god klokke til ham før han døde. Han får hovedansvaret for å bygge en klokke for Storprinsen i området. I denne lange delen av filmen ser vi bare Rublev i bakgrunnen, som en statist. Alt dreier seg om Boriska, og arbeidet med å lage en kirkeklokke verdig en Storprins. Vi følger prosessen fra et hull til ovnen graves i bakken, via det å finne den perfekte leiren, helt fram til klokken heves opp i tårnet. Boriska blir en brutal arbeidsleder i løpet av prosessen. Han ler hysterisk ved tanken på at klokken kanskje ikke vil gi fra seg lyd i det hele tatt når den blir ferdig. Han er den eneste som vet at han har bløffet om sine ferdigheter som klokkemaker. Faren har slett ikke betrodd ham hemmeligheten før han døde.

Men klokken blir et mesterverk, og Storprinsen får sin store åpning. Etterpå synker Boriska sammen, gråter og betror Andrei Rublev at han ikke kunne noe om å lage kirkeklokker. Rublev trøster ham, og sier at de skal reise sammen fra nå av, Boriska skal lage klokker og Rublev skal male ikoner.

Den episodiske strukturen i Andrei Rublev kler den over tre timer lange filmen godt. Den føles aldri lang, men er allikevel en veldig mektig opplevelse. En mester tar vare på oss gjennom hele filmen. Jeg aner ikke hvor mange tagninger Tarkovsky brukte, men alt i denne filmen føles ekstremt vellykket. Ikke en detalj føles feil, eller som et brudd med tiden som skildres. Det er mange temaer som diskuteres i filmen, som maktmisbruk av autoriteter, religion, kunst og ikke minst strevet med å skape noe spesielt ved hjelp av en dedikert gruppe mennesker. Det siste kapitlet med Boriska og kirkeklokken føles som en beskrivelse av Tarkovskys arbeid på denne filmen. Kanskje følte sovjetrussiske myndigheter at det lå en latent kritikk av dem i filmen, og derfor valgte å holde den tilbake i flere år og kreve kutt. Etter at den gjorde suksess i Frankrike 2 år senere, ble den lansert i Sovjet.

Tarkovsky var ikke opptatt av nødvendigvis å ha skuespillere i rollene, men trengte mennesker som passet til personligheten i karakterene. Et punkt å merke seg er at det i alle Tarkovskys filmer lages en kopling mellom kjærlighet og det som svever eller stiger.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Marketa Lazarovà, Kristin Lavransdatter, The Virgin Spring, The Seventh Seal, Ivan The Terrible, Barry Lyndon, The Saragossa Manuscript og Aleksander Nevsky.

Øyeblikket: Pussig valg av meg dette, men det har sine grunner. Jeg velger meg øyeblikket da alt det harde arbeidet kulminerer i lyden av en kirkeklokke som runger utover åssiden. Boriska har bløffet om at han kan klokkemakerhemmeligheten, og nå kommer sannhetens time. Hva om klokken ikke gir fra seg noe lyd? Vi har fulgt hele prosessen gjennom nitidig observasjon, helt fra hullet blir gravd og riktig leire blir funnet. Pendelen svinger fram og tilbake, litt lenger for hver gang. Til slutt treffer den klokkekanten, og klangen er perfekt! Vi trekker alle et lettelsens sukk…

Lyd og bilde

Bildeformatet er 2.35:1 og lyden er mono. For et bilde, for en restaurering! Den gamle Criterionutgivelsen på DVD var svak sett med 2018-øyne. På denne utgivelsen derimot, er alt fryd og gammen. Bildet er klart, skarpt, uten skader og med god kontrast. Monolyden er klar og fin, med fin fylde. Andrei Rublev er muligens min favoritt blant Tarkovskys filmer, og dette er en utgivelse jeg har håpet på skulle komme i mange år. Nå er den her og den er helt fantastisk, fra coverart til lyd/bilde og ekstramateriale.

Ekstramateriale

New high-definition digital restoration of the director’s preferred 183-minute cut, with uncompressed monaural soundtrack on the Blu-ray: Dette er den beste versjonen, og det er også Tarkovskys foretrukne versjon.

The Passion According to Andrei, the original 205-minute version of the film: Dette er den første versjonen, som sensurmyndighetene ville ha klippet ned. Her er den forferdelige scenen som skjemmer hele mesterverket, hvor en hest blir kastet ned noen trapper før den blir brutalt drept med spyd nede på bakken. Alt dette er ekte, og er en marerittaktig snuffilmsekvens. Tarkovskys idiotiske forsvar var at dette var greit siden hesten skulle slaktes noen dager senere uansett. Vel, vi skal alle dø. Og noen av oss skal henrettes, andre skal dø av dødelig sykdom. Er det greit å lage underholdning av vår død da? Dette handler egentlig om synet på verdien av et dyreliv, ikke noe annet.

Steamroller and Violin, Tarkovsky’s 1961 student thesis film: En vakker kortfilm (45 minutter) i farger som Tarkovsky lagde på filmskolen. En hjertevarm film om vennskapet mellom en liten gutt og en dampveivalsarbeider.

The Three Andreis, a 1966 documentary about the writing of the film’s script: Her får vi høre hovedrolleinnehaveren snakke om rollen som Andrei Rublev. De tre Andrei er Andrei Konchalovsky, Andrei Tarkovsky og selvfølgelig Andrei Rublev. Altså manusforfatter, regissør og hovedkarakter i filmen. Vi får blant annet se Tarkovsky diskutere på klipperommet om hvorfor han valgte å kutte scenen hvor Rublev snakker om mannen han drepte. 19 minutter.

On the Set of “Andrei Rublev,” a 1966 documentary about the making of the film: 5 minutter og 20 sekunder. Dette er en lydløs fargefilm fra innspillingen. Den viser hvordan Tarkovsky instruerer skuespillerne. Det mest interessante er egentlig fargene.

New interviews with actor Nikolai Burlyaev and cinematographer Vadim Yusov by filmmakers Seán Martin and Louise Milne: Når vann renner ned vegger symboliserer det bevegelse i tid. Andrei Rublev ble bygget opp av mange småhistorier. Mannen var en genial kunstner, men lite er kjent om han historisk sett. Derfor sto filmskaperne veldig fritt da det gjaldt å lage filmen. Den ble da også angrepet for å være unøyaktig historisk sett. Tarkovsky repliserte til dette med at han brukte historiske hendelser for å si noe om det han ville si. Kunst er ikke vitenskap. 13 minutter.

New interview with film scholar Robert Bird: Herlig erkebritisk filmekspert. Han kan fortelle at det finnes ekstremt lite historisk stoff å finne om Rublev. Kun ett ikon har overlevd. Dette kan være grunnen til at filmen ble som den ble, og at Tarkovsky valte den tilnærmingen han gjorde. Tarkovsky bygde opp under mytene om Andrei Rublev. Sovjetunionen knyttet mange bilder de likte til Rublev, slik de gjorde ellers i nasjonsbyggingen angående usikre heltedåder. Den originale versjonen måtte kuttes ca 20 minutter pga tiden og noe pga innhold. Tarkovsky kuttet gladelig ned 20 minutter, men også den nye versjonen ble avvist. Da sa Tarkovsky nei til videre kutt. Kuttene hadde uansett ført til noen kontinuitetsproblemer. Filmen ble liggende på hyllen i 2 år, før den ble lansert i 1968. Videoessay på 37 minutter.

Selected-scene commentary from 1998 featuring film scholar Vlada Petric: Dette 49 minutter lange «kommentarsporet» er halvbra. Noe er litt for søkt og komplisert. Petric sier at Tarkovsky typisk ville la kameraet følge karakterer fra utside til innside. Noen ganger er kameraet subjektivt, vi er kameraet. Petric hevder at Tarkovsky gir oss en psykologisk sannhet om Rublev, ikke en historisk sannhet. Han lanserer også tanken om at Boriska er en utgave av Tarkovsky selv. Slutten med fargebilder av ikonene er det eneste i filmen som har med Rublevs kunst å gjøre.

New video essay by filmmaker Daniel Raim: Tarkovskys Andrei Rublev. A journey: Tarkovsky kunne forhandle med sensurregimet fordi han var hyllet i Vesten. Det var god reklame for Sovjet. Da Matisse så Rublevs ikon og hyllet det ble myndighetene oppmerksom på kvaliteten, og lagde et museum med såkalte Rublev-ikoner. Vi får ofte kunnskap om en periode gjennom kunsten, og Tarkovsky viser oss det. 29 minutter.

Trailer: Fin, kort trailer, med utdrag fra anmeldelser. 1 minutt og 38 sekunder.

An essay by critic J. Hoberman: Kjempefint og intelligent essay som tar for seg ulike sider av filmen, som faktisk gjør oss litt klokere og mer informert om Andrei Rublev. Kjempefint!