Tunes of Glory

Tunes of Glory (Criterion nr. 225)(DVD)

Dessverre er ingen trailer tilgjengelig.

England – 1960–Ronald Neame (svart/hvitt) – 106 minutter – Drama

En kamp til døden

Nivå 1 (uten spoilers)

Denne filmen trodde jeg egentlig at jeg hadde skrevet om før, og jeg ble glad da jeg fant ut at det hadde jeg ikke. Tunes of Glory er en av de skjulte skattene i Criterion Collection, et mesterverk jeg ikke hadde sett før den dukket opp i samlingen. Om jeg ikke hadde samlet på Criterion Collection, er det ikke sikkert at jeg hadde kommet over den. Vi følger et regiment i Skotland i fredstid. Regimentet ledes av Jock Sinclair, men neste dag skal en ny kommandant ta over regimentet. Sinclair er en offiser som er en av gutta, og han har en jovial og brautende lederstil. Den nye kommandanten har en korrekt tilnærming til profesjonen, og dette kommer i konflikt med den kulturen Sinclair har bygd opp i regimentet.

Nivå 2 (med spoilers)

Tunes of Glory er på mange måter et kammerdrama bygget rundt konflikten mellom de to sterke karakterene Sinclair og Barrow, om enn på en noe utvidet canvas. Den er et psykologisk drama hvor det bare kan stå igjen en vinner. Barrow ankommer leiren en festaften, en dag før avtalt tid. Sinclair har arrangert en fyllefest på hans siste kveld som kommandant. Allerede neste dag innfører Barrow nye rutiner, og noen av offiserene ønsker dette velkommen. Men Sinclair konspirerer og undergraver Barrow fra første minutt.

Datteren til Jock Sinclair bor sammen med faren i landsbyen ved garnisonen. Hun har forelsket seg i en av sekkepipespillerne og sniker seg stadig inn i garnisonen til ham. Andre befal advarer henne mot denne romansen siden Jock kommer til å bli rasende når han finner det ut. Men hun vil fortelle det når hun er klar for det. Dessverre oppdager Sinclair forholdet på en uheldig måte. De to deler et glass på den lokale puben da Sinclair valser inn med en gruppe soldater. Han skjeller ut datteren før han slår den unge mannen ned. Kavaleren er i uniform, noe som skjerper hendelsen og bringer den opp på krigsrettnivå. Barrow må ta tak i dette, men ønsker ikke å gjøre noe overilet. En medoffiser av Sinclair presser ham i retning av krigsrett.

Tunes of Glory byr på skuespill av ypperste klasse. Sympatien vår veksler mellom de to kamphanene gjennom hele filmen, og med stor sannsynlighet vil den være delt mellom de to når filmen kommer til sin slutt. Små drypp av Barrows bakgrunnshistorie serveres oss utover i filmen, men aldri fristes regissør Neame til å åpne historien gjennom flashbacks. I stedet er det Barrow selv som forteller litt til sin eneste støttespiller, adjutanten. Under krigen ble han torturert, og han sliter med ettervirkningene av dette. Barrow forsøker å strekke ut en hånd til Sinclair ved å dele litt av bakgrunnen sin. I forlengelsen av dette bestemmer Barrow seg for å benåde Sinclair i disiplinærsaken. Det blir dessverre ikke en vei til forsoning mellom de to, for selv om Sinclair fremstår som ytterst takknemlig, er det bare spill fra hans side. Allerede neste dag er Sinclair sitt gamle jeg, og misbruker denne gesten til å fortsette å undergrave den nye kommandanten.

Regimentet har fått streng ordre om å alltid oppføre seg eksemplarisk. Dette innebærer å danse på en mye mer neddempet måte, og å omgås den sivile befolkningen i sosiale sammenhenger. Da det avholdes et selskap på garnisonens område, foregår det i siviliserte former helt til Sinclair setter i gang en utagerende fest med tilhørende rølpete dans. Barrow mister besinnelsen, irettesetter offiserene foran gjestene og avslutter festen. Sinclair har oppnådd det han ville.

Slike episoder tærer på Barrow, og det er etter nok et slikt nederlag at han innser at han ikke vil vinne denne kampen. Han trekker seg tilbake, og de andre offiserene hører litt etter et skudd fra badet. Barrow har skutt seg. Sinclair overtar da kommandoen, men det er en totalt forandret mann som nå står foran regimentet sitt. Han har innsett at han har drevet en kollega i døden, og det eneste avlatet han kan komme på, er å gi Barrow en militær begravelse som egentlig ikke kan gis til soldater som tar sitt eget liv. Men han trumfer dette gjennom, i en innbitt seanse hvor han virkelig fremstår som en leder.

Alle innendørsscenene i filmen ble skutt i studio. De fikk ikke lov til å filme innendørs i garnisonen, men kunne filme den fra utsiden om de skiftet ut taket med spesialeffekter slik at den ikke kunne gjenkjennes. Det hadde å gjøre med at boken kom ut med et filmomslag som ikke falt særlig heldig ut. Dette førte også til at de ikke fikk bruke et skotsk sekkepiperegiment i filmen, men måtte bruke et engelsk. Disse måtte igjen trenes i visse grunnleggende øvelser. Når man går med kilt kan man ikke sitte bredbent som det de engelske soldatene gjorde. Skotter i kilt sitter med bena samlet, veldig sømmelig. Dette kan ha sammenheng med oppfattelsen av at de ikke bruker undertøy. Det er  fremdeles ikke er avklart om det stemmer.

Guiness var tiltenkt rollen som Barrow, en type rolle han hadde spilt før. Tenk på den korrekte militære offiseren i Broen over Kwai. Men Guiness følte at det ville være å stagnere kunstnerisk sett. Han ville ha rollen som Jock Sinclair, den brautende, larger than life karakteren. Vi må jo si at det falt meget heldig ut. Dette var Ronald Neames favorittfilm av sine egne. Ingen dårlig merkelapp å få for en film, når man tenker på at Neame regisserte gode filmer som The Horse’s Mouth, Hopscotch og The Odessa File. Løse rykter sier at det var også Alfred Hitchcocks favorittfilm noen sinne…

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Life and Death of Colonel Blimp, The Horse’s mouth, The Bridge of River Kwai, Beau Travail og Breaker Morant.

Øyeblikket: En litt lang scene, mye lenger enn et øyeblikk, men det får gå. Etter at Sinclair har avfeid alle innsigelser mot Barrows militære begravelse, beskriver han for underoffiserene hvordan seremonien skal foregå. Han velger hvilke sanger som skal spilles, og samtidig får vi som publikum høre dem. Dette er disse som kalles «tunes of glory» fra tittelen. Han beskriver hva som så vil skje, og vi får høre lydeffektene fra dette. Vi er med på Sinclairs visualisering av seremonien, men vi får kun høre lydsporet. Og det holder. En herlig scene, med et element av uhygge. På vei ut bryter Sinclair sammen i gråt og må støttes ut i bilen.

Lyd og bilde

Bildeformatet er 1.66:1. Dette er jo en gammel DVD, med dertil tilhørende kvalitet. Det er et bilde helt på det jevne. Lite skader, men samtidig beskjedent på detaljfronten og hva skarphet angår. Fargemessig er det et litt svømmete technicolour-preg på bildet. Lyden er mono og gjengir dialogen godt.

Ekstramateriale

New video interview with director Ronald Neame: Guiness og Mills kastet mynt og kron om hvem som skulle få navnet sitt øverst på filmplakaten. Neame mener at den vanskeligste rollen var den som Mills spilte, altså Barrow. Han måtte spille den med dybde og underspilling. Neame foreslo at Mills modellerte rollen ørlite etter Montgomery. Neame hadde med seg forfatteren/manusforfatteren med seg under hele innspillingen, noe han ikke gjorde hverken før eller senere. Han snakker også om at han misliker dagens frenetiske klipping og tror at det vil snu etter hvert. Folk blir lei av ikke å få tid med scenene. 23 minutter.

Exclusive new audio interview with actor Sir John Mills: Rollen her er noe av det beste Guiness har gjort, ifølge motspiller Mills. Han må innrømme at filmen ikke er den beste reklamen for militærlivet. Dette intervjuet er fra 2002 og varer i 14 minutter. Kun lyd, men lyden er klar.

Original theatrical trailer: En tre minutter lang trailer som fokuserer på at denne rollen er annerledes for Guiness. Ellers er det mange dumme slogans i stor skrift.

New essay by acclaimed film critic and historian Robert Murphy: Tunes of Glory passet ikke inn i noen tradisjon eller sjanger, og ble derfor neglisjert. Men det var det unike som gjorde den fascinerende. Murphy motsier Ronald Neame da han skriver at Guiness har den vanskeligste rollen.

BBC television interview with Alec Guiness: Dette sjeldne intervjuet med Guiness er fra et TV-program fra 1973. Han forteller at det han liker best er å øve, for da er alle antennene ute. Det er i denne perioden han prøver å finne karakteren. Innspillingen er bare gjennomføring. Han bekrefter at Jock Sinclair er antitesen til Alec Guiness privat. 15 minutter.