Boyhood

Boyhood (Criterion nr. 839)(Blu-ray)

USA – 2014 –Richard Linklater (farger) – 165 minutter – Oppvekst

Den ultimate oppvekstfilmen

Nivå 1 (uten spoilers)

Historien som fortelles i Boyhood kan godt sies å være tradisjonell, men den fortelles ikke på en tradisjonell måte. Fra vi møter Mason Jr. som seksåring, og forlater ham idet han begynner på college, har det gått 12 år. Både i filmen og i virkeligheten. Her får vi en dobbel dimensjon i fortellingen om en ung gutt som vokser opp i USA.

Nivå 2 (med spoilers)

Arbeidstittelen til Boyhood var 12 Years, men så dukket 12 Years a Slave opp. Dermed endte filmen opp med tittelen Boyhood, noe jeg er godt fornøyd med. 12 Years høres ut som en tittel som drar oppmerksomheten til grepet i filmen, og ikke temaet til filmen. For filmen handler om oppvekst og barndom, og behandler det på en original og herlig måte.

Litt om premisset for filmen og produksjonen: Boyhood er en oppvekstfilm, coming of age, som vi har sett mange av opp gjennom filmhistorien. Det er populære filmer, som er egnet til å si noe om mellommenneskelige forhold. Men alltid er det forskjellige mennesker som spiller de forskjellige karakterene i de forskjellige alderne. I denne filmen er det annerledes. Den sentrale kjernen av personer i filmen, gutten Mason Jr., jenta Samantha, moren Olivia og faren Mason Sr. pluss et par karakterer til, har forpliktet seg til en 12 år lang filminnspilling. Så alle karakterene spilles av samme skuespiller, og vi ser dem eldes foran øynene våre. Det er ikke så dramatisk når det gjelder de voksne, men barna forandrer seg virkelig. Gi Mason Jr. et par år til, så ville utseendet hans «ha satt seg».

Hvert år møtes de for å spille inn nye scener. Det var et puslespill å få alles kalendre til å passe overens, men de fikk det til takket være sterk motivasjon for å fullføre dette spesielle de var med på. Overgangene i filmen fra år til år ble markert på forskjellig vis i filmen. Det kan være Samantha som har skiftet hårfarge eller at vi ser familiemedlemmene i et nytt kjøkken. En gang markeres det ved at Olivia kommer hjem fra bryllupsreisen med sin nye mann, professoren.

Filmen begynner når Mason Jr. er rundt seks år. Olivia er alenemor med Samantha og ham. Hun har et løselig forhold til en mann, men han viser liten forståelse for hennes hektiske livssituasjon som alenemor. Mason Sr. kommer tilbake i livet deres etter å ha reist rundt i verden, og ønsker tydeligvis å ta mer ansvar nå. Han blir en helgepappa, som vi forstår kunne ha tenkt seg et nærere forhold med familien. Det håper ungene også, men Olivia har stengt den døren for godt. Jeg får inntrykk av at han prøver litt for hardt. Allikevel må vi si at de to voksne har et godt samarbeid og generelt forhold.

Olivia klarer å fullføre utdanningen sin, og innleder også et romantisk forhold med professoren sin. Det virker som en oppegående mann som Olivia kan stole på. De gifter seg, og blir en storfamilie med hans to barn i tillegg. Men han begynner å drikke, og det eskalerer. Etter hvert begynner han å hakke på barna, før det ender med at han drikker kontinuerlig. Så begynner han å slå Olivia, og hun bryter ut av forholdet. Et interessant poeng er at hun senere får seg jobb som foreleser, og innleder et forhold til en av de modne studentene sine, en soldat som tar opp utdanningen sin etter to perioder i Irakkrigen. Dessverre skal han også begynne å drikke tett, og forholdet hans til Mason Jr. som nå er tenåring forsurer seg. Olivia avslutter forholdet, uten at vi får se hvordan. Men neste gang vi ser familien, er de kun tre igjen.

Mason Sr., spilt av Ethan Hawke, er til stede i periferien gjennom hele filmen. Han har startet en ny familie, og involverer barna sine i den nye svigerfamilien sin. Det ser ut som det fungerer godt. En nyfødt baby er kommet til, sportsbilen er byttet ut med en mer familiefornuftig van, og Olivia lurer nok på hvorfor han ikke kunne ha kommet til dette stadiet mens han var sammen med henne. Men Mason Sr. har brukt lenger tid enn henne på å komme dit. Vi kan anta at han var mer egoistisk i sine yngre dager, og prioriterte opplevelser og egen utvikling framfor å forplikte seg til familielivet.

Regissør Richard Linklaters datter Lorelei spiller Samantha i filmen, og til tider vil hun være akkurat i den fasen som Samantha går gjennom i filmen. Et veldig godt eksempel på dette er scenen på en kafe sammen med de to Masonene. Faren forsøker å si noe vettugt om prevensjon nå som han mener hun har kommet i den alderen, men han er nok litt for tidlig ute. Samantha/Lorelei himler med øynene og vrenger ansiktet i grimaser for hver setning han kommer med. Dette er ekte avsky for temaet, dette er Lorelei som lar sine egne følelser skinne gjennom. Herlig scene.

Mason Jr. blir med jevne mellomrom utsatt for velmenende råd fra voksenpersoner i livet sitt. Det er ofte et tosidig budskap. De penser innom det filosofiske i tilværelsen, og samtidig det pragmatiske. Moraltalene kommer fra lærere, faren og stefedre. Men livet må leves, og ikke bare følges. Mason Jr. gjør sine egne feil, og jeg tror han synes at det er helt OK. Uansett er det ikke alltid at vi kan beskyttes, men må finne vår egen måte å håndtere situasjoner på. Det aller beste med Boyhood er klippingen, eller selve historiefortellingen. Vi får sjelden se de dramatiske høydepunktene i Mason Jrs liv. Linklater velger ofte å vise oss etterspillet av en signifikant hendelse. Eksempler på dette er det å komme hjem etter hans første store fest og klining med en jente. Eller oppgjøret med kjæresten etter at hun har vært utro og de har slått opp. Andre ganger får vi se ett eksempel på en situasjon som vi ikke vet om er et mønster eller en ofte opplevd situasjon. Her kan nevnes opplevelsen med bølla inne på skoletoalettet, hvor Mason Jr. blir plaget. Er dette noe som skjer ofte, ble Mason Jr. mobbet på skolen? Det blir opp til oss å ta slik informasjon med i beregningen når vi danner oss et bilde av hvem Mason Jr. er. Et elegant grep av Linklater er å la Olivia rase ut av seg mot slutten av filmen, om alle de store hendelsene i Mason Jrs liv som nå har gått og aldri kommer tilbake igjen. Og med det har hennes eget liv sust av gårde. Hva gjenstår egentlig?

Filmen bruker Irakkrigen som bakteppe for sin historie, omtrent slik en hver 70-talls amerikansk film kunne tolkes med Vietnamkrigen i minne. Vi ser fryktelige scener fra Irak på nyhetssendinger på TV, og familien setter ut Obamaplakater i hager under valgkampen. Olivia blir også sammen med en krigsveteran fra Irakkrigen. Mason Sr. er overbevist demokrat, og veldig negativ til republikanere. Noen ganger snakker han politikk med barna sine, men de er ikke av de mest politisk modne.

Linklater er veldig takknemlig for all velvilje han ble vist under innspillingen av denne filmen, både fra sin egen stab og ytre aktører. Han fikk rettighetene til all musikk han ønsket å bruke, og dermed fikk han preget øyeblikkene perfekt slik han ønsket det. Pink Floyd, Beatles og andre store band var samarbeidsvillige, slik de var det i Dazed and Confused. De fikk filme inne på baseballkamp, og fikk faktisk oppleve en home run på direkten. Det er visstnok ganske så sjeldent, og beskrives som uvirkelig heldig. De lærte seg også å ikke juble i presselosjen, for det gjør man bare ikke. Der er man nøytral, som profesjonelle sportsjournalister skal være.

Noen av sangene som spilles i filmen er laget av Ethan Hawke, som er en multikunstner. Han er også forfatter, og jeg har selv lest en bok av ham som var en veldig god lesesopplevelse for 25 år siden. Sangen han spiller på kassegitar hos sin nye svigerfamilie, hvor alle synger med, har han laget selv.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: 400 Blows, Mitt Liv som Hund, Mamma, Dazed and Condused, Fanny og Alexander og Pater Panchali.

Øyeblikket: En brutal påminnelse om hvor lite en tenåring klarer å gripe av den voksne verden. Hjernen er visstnok ikke ferdigutviklet før rundt 20 år. Etter å ha flyktet fra en alkoholisert og voldelig ektemann, er en del strakstiltak nødvendig. Ny skole ordnes og de får bo hos en venninne. Olivia klarer å finne tid til å levere Samantha på skolen, men får bare kjeft som takk. Samantha har ikke alle klærne sine og kjenner ingen på den nye skolen. Hvorfor kunne hun ikke få med klærne når de flyktet?

Lyd og bilde

Lyden er elegant og smidig. Den er ikke påtrengende, men er tilstede overalt og komplementerer bildene godt. Formatet er 5.1 surround DTS-HD Master Audio. Boyhood er en veldig dialogdrevet film med klar lyd. Bildet kommer i 1.85:1. Det er et skarpt og nydelig bilde. Et imponerende stabilt og uniformt utseende gjennom 12 års innspilling.

Ekstramateriale

New audio commentary featuring Linklater and nine members of the film’s cast and crew: Et ensembletungt kommentarspor, hvor nye deltagere introduseres ved relevante partier utover i filmen. Kommentarsporet er best i den første timen. Deretter blir det for mye småprat om minner fra innspillingen. Endte litt kjedelig.

New documentary chronicling the film’s production, featuring footage shot over the course of its twelve years: Det viktigste ved å rollebesette hovedpersonen, var å se 12 år frem i tid. Hvem kan bli en moden og god skuespiller? Ethan Hawke mener denne filmen er original, han kan ikke se at dette har blitt gjort før. 50 minutter lang fin dokumentar.

New discussion featuring Linklater and actors Patricia Arquette and Ellar Coltrane, moderated by producer John Pierson: Det var vanskelig å samle alle skuespillerne og filmstaben hvert år. Linklater snakker om tvil han hadde innimellom om prosjektets retning. Burde det vært mer dramatikk for eksempel? 57 minutter.

New conversation between Coltrane and actor Ethan Hawke: Tid er leiren som skaper historien. Fra ca 1.klasse begynner vi å huske ting. Filmen var avhengig av at Coltrane hadde lyst til å delta år etter år, for du kan jo ikke juridisk binde en 6-åring til å filme i 12 år. Som det jo bør være. Filmen premierte på Sundance festival, og deretter fulgte et år med priser, festivaler og medieoppmerksomhet. 30 minutter.

New video essay by critic Michael Koresky about time in Linklater’s films, narrated by Coltrane: Veldig fin odysse gjennom Linklaters filmer. Ender opp med omfattende prat om Boyhood. 12 minutter.

Collection of portraits of the cast and crew by photographer Matt Lankes, narrated with personal thoughts from Linklater, Arquette, Hawke, Coltrane, and producer Cathleen Sutherland: Fotografier gjennom disse 12 årene, med kommentarer fra de involverte. Linklater snakker om minner vi stjeler fra ting vi har hørt. 24 minutter.

An essay by novelist Jonathan Lethem: Veldig godt essay fra Lethem, lengre enn vanlig. Ikke alt i filmen sees gjennom Mason Jr. Det finnes andre vinkler. Et essay som tar opp interessante aspekt ved filmen og innspillingen.