The Magnificent Ambersons

The Magnificent Ambersons (Criterion nr. 952)(Blu-ray)

USA – 1942 –Orson Welles (svart/hvitt) – 88 minutter – Tragedie, episk generasjonsdrama

Det som kunne ha vært

Nivå 1 (uten spoilers)

Ambersons er byens midtpunkt, en styrtrik familie som har slått seg opp på eiendom. Men en rekke uheldige investeringer har ført til at de sakker akterut i automobilens tid. En venn av familien har stor suksess med bilene han designer. I denne filmen følger vi de to vidt forskjellige holdningene til den nye tiden, og selvfølgelig står kjærligheten i sentrum. Men på en tragisk måte…

Nivå 2 (med spoilers)

Dette er en av de virkelig store «tapte» filmene i filmhistorien. Orson Welles brutalt nedklippede film, hvor 55 minutter er tapt for alltid. Her er et bevis på forbannelsen med testvisninger for publikum. Studioet klippet ikke bare filmen med hagesaks, men de hev det bortklippede materialet på sjøen. Det er til å gråte av når man ser hvor mye bra det er i filmen. Hva kunne ha vært? Spesielt er det snakk om en lang ballscene i et utrolig imponerende sett, med virtuost kameraarbeid slik bare Welles kunne det. Han hevdet selv at han var verdens beste på å bevege kameraet i forhold til skuespillerne.

Kort om historien: Ambersons er byens viktigste familie. Men den gamle type økonomi som har bygget deres velstand, er under press fra bankvesen og industrialisering. Tidene skifter raskt, og biltrafikken øker. Eugene Morgan er oppkomlingen som på slutten av filmen har funnet opp gode bilmodeller og gått forbi Ambersons i velstand, riktignok fordi de har en kurve som peker nedover.

Eugene har alltid elsket Isabelle Amberson, og etter at henne ektemann Wilbur Winafer dør, søker de to mot hverandre igjen. Isabelles sønn George derimot, har så mye imot dette forholdet at han saboterer det ved enhver mulighet. Utrolig nok er han i et forhold med Eugenes datter Lucy, men det er vel vanskelig å vinne svigerfars gunst med slik oppførsel. George driver Isabelle vekk fra Eugene, og mor og sønn drar på dannelsesreise til Europa. Etter mange år returnerer de til USA, men da er Isabelle blitt så syk at hun dør kort tid etter. Først nå forstår George at han har forkortet hennes liv ved å nekte henne Eugenes kjærlighet.

Ambersons og Winafers forsøk på å omstille seg til dagens økonomi fungerer ikke. Etter hvert må de selge ut deler av hagen rundt huset til boliger. George som er den yngste, er den mest konservative og fremtidsskeptiske av alle. Han har spesielt mye imot biler. Hans tante Fanny, Winafers søster, er ulykkelig forelsket i Eugene, men selv ikke når Isabelle er uoppnåelig vender han seg mot henne. Fanny og George blir de to siste av Ambersonfamilien som holder sammen, selv om de strengt tatt er Minafers. Litt ironisk siden de to har vært i tottene på hverandre gjennom hele filmen opp til da. Et annet ironisk poeng er at George blir påkjørt av en bil mot slutten filmen, symbolet på det han forakter mest.

George og Fanny blir utover i filmen hovedpersonene i historien. Det er George og hans tante som til slutt bor sammen, i dårlige kår. George er en karakter som alle hater, og tro det eller ei, han er enda mer usympatisk i boka. Der kommer hans arroganse og foraktfullhet enda tydeligere fram. I filmen ser vi George som et bortskjemt og arrogant barn, før han blir en ung voksen som til omgivelsenes fortvilelse ikke vokser den dårlige oppførselen av seg. Han har aldri blitt korrigert når det gjelder oppførselen sin, det kan se ut som om majoren syntes at det hele er fornøyelig. Han vokser opp til å bli en playboy, som aller helst vil bli en «yachtsman». Slik jeg forstår begrepet er det en mann som seiler rundt med den fine båten sin, i en evig fritidstilstand. Han snakker aldri om noen ambisjoner innen et yrke, han regner nok med å leve på familiens penger. Hele familien tar for sent innover seg at pengene deres er i ferd med å ta slutt.

I denne beskyttede boblen som George har vokst opp i, har han utviklet et selvbilde som gir ham rett til å ta valg for sin mor. Egenhendig saboterer han forholdet mellom moren og Eugene etter Wilbur Minafers død. Han starter med å bryte enhver kutyme overfor deres gjest ved middagsbordet, før han direkte avviser Eugene ved døren når han senere kommer for å møte Isabelle. Denne gjentagende historien om Eugene som blir avvist ved Ambersons dør, er ganske morsom. Før Isabelle giftet seg med Wilbur var det hovmesteren som avviste ham på beskjed fra Isabelle. Nå er det George som mot Isabelles vilje som gjør det samme.

Tilbake til middagsselskapet: Dette er en utsøkt scene på flere måter, skuespillet, det estetiske uttrykket, det overraskende ved handlingen og hvordan Welles viser oss mennesker med flere sider i samme sekund. Cotton stjeler denne scenen med sitt dyktige skuespill og totale kontroll. Welles følte seg litt truet av Cotton, som var kjekkere enn ham og utrolig dyktig. Men han hadde vett på å bruke ham allikevel, for han elsket ham som skuespiller. Og denne scenen viser oss hvorfor. Settingen er Ambersons middagsstue, et lekkert værelse, høyt under taket. Smakfullt innredet, flotte møbler og en stor peis. De snakker om løst og fast, og George klarer ikke å skjule sin misnøye med Eugene. Kanskje han ikke liker at han selv ikke midtpunkt, men at heller en gjest er det. Eller kanskje han har aspergertrekk ved seg. Han snakker i direkte ordelag om sin forakt for bilens frammarsj, som Eugene i høyeste grad er delaktig i. Han er så kritisk at alle gisper litt, og hans onkel må forsøke å ta brodden av ordene. Men Eugene tar ordet. Med sin fløyelsmyke stemme, kan han si seg enig i George sin kritikk av bilen. Hvem vet hvilke endringer av samfunnet vårt bilen vil føre med seg? Men den har kommet for å bli, og det vil ikke forandres. Mens han prater forståelsesfulle ord med et behagelig vesen, er fingrene opptatt med en skje. Her er bevegelsene kantete og harde. Han gnir tommelen hardt mot skjeen, og dette står i grell kontrast til stemmen, ordene og vesenet hans. Etter å ha sagt sitt, reiser han seg og går. «Skandalen» er et faktum. Herlig scene!

Filmen har samme måte å åpne på som Citizen Kane. Denne filmen er like grensesprengende, vakker og original som den mye mer kjente førstefilmen. Dette hevder Robert Carringer i sitt kommentarspor. Welles fikk bygget et sett med fire vegger, noe som var høyst uvanlig. 2 eller 3 vegger var maks. Men 4 vegger gir muligheten for «reverse shot», og var hovedmotivasjonen for de fire veggene. Welles elsket sammenhengende kameraføringer og mislikte klipp.

De 55 minuttene med film som mangler, gjør at filmen fremstår som et skjelett av et mesterverk mener Carringer. Andre mener at det som faktisk er der, er mer enn nok til å kalle The Magnificent Ambersons et mesterverk uansett. Udiskutabelt er det at handlingen fremstår hakkete på grunn av den lite smidige klippingen, hvor store bolker mangler. Til tider lider filmen av gap i handlingen, for eksempel en scene hvor vi skulle sett at deler av eiendommen er solgt ut.  Men vi kan si at filmen følger to parallelle tråder: Familien Ambersons forfall og kjærlighetshistoriene Eugene/Isabelle og George/Lucy.

Filmen ble under prøvevisningen ropt til og buet på. Mye pga at den ikke var munter, som folk ville ha under krigen. Det var vanskelig for vanlige folk å sympatisere med småproblemene til aristokrater. Mange eksperter mener også at originalen var dårlig klippet. Det ble bestemt at den skulle klippes ned. Men Welles var i Sør-Amerika og måtte veilede i klippingen. Resultatet ble at filmen så ut som den hadde blitt klippet med gressklipper. Noen scener måtte filmes på nytt og brøt med det visuelle uttrykket fra før. De var da selvfølgelig ikke regissert av Welles.

Når det gjelder denne utgivelsen, er det på plass med noen ord om selve utformingen. Temaet Criterion har valgt, er at The Magnificent Ambersons er en ufullstendig film. Som nevnt er 55 minutter klippet fra den versjonen Welles først ferdigstilte. Det gjenspeiles i utgivelsens coverart. Tegningen på coveret viser et motiv som i utkanten av tegningen er en skisse. Blyantstreker viser omriss der hvor senter av tegningen er solid og fargelagt. Dette temaet fortsetter på innecoveret, ytterkantene av tegningen er kun omriss.

Rulleteksten er også annerledes enn vi er vant til. Fortellerstemmen til Welles forteller oss hvem som er fotograf når vi ser et kamera i bildet, manusforfatter når vi ser en bunke med heftede ark osv. Til slutt presenterer han seg selv, men uten bilde. Agnes Moorehead, som spiller Fanny, gjør en fantastisk rolleprestasjon i filmen. Pussig nok er hun del av et firkløver som står og sladrer på begynnelsen av filmen, men da er hun ikke Fanny…

Welles gjør noen fine grep som bare et trenet øye får med seg, men ekspertene på kommentarsporet har dette blikket. I den lange seansen med ballet hos Ambersons, som for øvrig var ment å være en god del lenger, er det et par ting å legge merke til. Etter at Eugene har sagt «There aren’t any times than new times», danser han mot kameraet som rygger. Han følger med i tiden, er fremtidsrettet og danser fremover. George derimot, reaksjonær og negativ av levning, danser faktisk bakover i scenen. Kanskje vil slike små scener feste seg i underbevisstheten vår og knytte Eugene til fremtid og George til fortid?

Et annet grep Welles gjør ofte, er å nyansere og problematisere karakterene. Eugene er sympatisk, men han er også ansvarlig for å introdusere bilen i samfunnet, med alle dens problematiske sider. George er usympatisk på omtrent alle felt, men i denne saken er han forutseende. Tenk at bilen skulle bli en så enorm klimabelastning som den har blitt, og at den skulle bli en slik kilde til splid i befolkningen. Dødsulykker, viltpåkjørsler, svevestøv, støy, dårlig luftkvalitet og krigsmaskiner kan også tilskrives bilen.

Ambersons er en av de store dysfunksjonelle familiene i filmhistorien. Deres økonomiske ruin kan best sammenlignes med Thomas Manns fantastisk gode roman Buddenbrooks. Det var en roman jeg tenkte på ved flere anledninger da jeg så filmen. Familiens patriark, majoren, var døende under filminnspillingen, og klarte ikke å lære seg replikkene sinde. Welles måtte stå og si replikken til ham, så kan kunne repetere den i kameraet.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: The Leopard, Gone Wih the Wind og Senso.

Øyeblikket: Jeg velger meg scenen hvor George forteller Lucy at han skal reise fra byen, og kanskje aldri kommer tilbake. Han håper på tegn på hennes kjærlighet for ham, men hun er merkelig likegyldig. Hun ønsker ham riktig god tur, og håper han får det fint. Omtrent som du ville ha sagt til et menneske som kun var en bekjent av deg. George kan ikke tro dette, og fortvilt gjentar at han blir lenge borte som om hun ikke har forstått det. Så tar de avskjed, George forvirret og fortvilt, og Lucy like fortvilt når George ikke lenger kan se henne. Handlingen i scenen er i seg selv fin, men den løftes av at mens de spaserer ved siden av hverandre i et langt «tracking shot», ser vi hvordan byen har forandret seg. Vi får se bygningene langs fortauet der de spaserer, og bygninger fra andre siden av gaten reflektert i vinduer. Vi ser fremveksten av forretninger, banker, filmplakater, elektriske lyktestolper og ikke minst biler i gaten.

Lyd og bilde

Stort sett veldig bra, herlig Wellesdybde i bildet. Bildeformateet er 1.37:1. Lyden er mono. Lyden er fin, selv med dubbede partier. En stor, stor forbedring fra min gamle, usle DVD.

Ekstramateriale

Two audio commentaries, featuring scholars Robert L. Carringer and James Naremore and critic Jonathan Rosenbaum: To gode spor, på hver sin måte. Det siste er mer livlig, det fungerer godt med dynamikken mellom to eksperter i samtale. Begge er vel verdt å lytte til.

New interviews with film historians Simon Callow and Joseph McBride: Simon Callow snakker i 26 minutter om ting som ligger bak filmen, om Welles personlighet som er spennende. Welles var dominerende og nyskapende, men han var også gammeldags i noen henseende. Fint intervju. Joseph McBride følger egentlig i samme spor i sine tildelte 29 minutter. Her får vi høre at Hollywood egentlig aldri likte Welles, som de så som en arrogant østkystkar. McBride kommer med en plausibel forklaring på hvorfor filmen var en katastrofe under prøvevisningen. Det var krig, og publikum klarte ikke å sympatisere med noen aristokrater med småproblemer. Greit innhold i intervjuet, men det er lov med litt mimikk i ansiktet da, McBride!

New video essay on the film’s cinematographers by scholar François Thomas: I dette 15 minutter lange intervjuet diskuteres filmen opp mot det faktum at det var tre-fire forskjellige fotografer på filmen. Cortez var klart den beste, og han komponerte noen vidunderlige komposisjoner i The Magnificent Ambersons. Men Welles mente han jobbet for langsomt og sparket ham. I tillegg brukte han Wild, Carranger og Melty. Men Cortez er kreditert som fotograf, heldigvis.

New video essays by scholars François Thomas and Christopher Husted: Litt kjedelig om lydsporet, sikkert fordi jeg ikke er så opptatt av musikk i film. 19 minutter.

Director Orson Welles on The Dick Cavett Show in 1970: Welles slår seg løs med sine larger than life historier. Mange kan ikke verifiseres, men er morsomme uansett. Alt om film kan læres på 1 ½ dag. Fotografen på Citizen Kane ville jobbe med Welles, siden Welles ikke hadde laget film før. Dermed visste han ikke hva som ikke kunne gjøres. Kjempefint segment på 36 minutter. Jack Lemmon er også tilstede i samtalen.

Segment from a 1925 silent adaptation of The Magnificent Ambersons: En virkelig spennende brannscene i dette segmentet. Imponerende laget!

Audio from a 1978 AFI symposium on Welles, and audio interviews with Welles conducted by filmmaker Peter Bogdanovich: Dårlig lydkvalitet skjemmer begge disse lydklippene. Begge ender opp i bortkastet tid for meg. Jeg mister for mange sentrale ord til å forstå innholdet. Ga opp Bogdanovich intervjuet etter 20 av 36 minutter. Hørte hele segmentet på 29 minutter av AFI, men det var det ikke verdt.

Two Mercury Theatre radio plays: Seventeen (1938), an adaptation of another Booth Tarkington novel by Welles, and The Magnificent Ambersons (1939): Liker ikke radio plays. Hørte etter med et halvt øre. The Magnificent Ambersons hørespillet er 35 minutter kortere enn filmen. Seventeen var 60 minutter langt.

Trailer: Dramatisk trailer, som egentlig avslører hele handlingen. Pussig. Men jeg likte den allikevel.

An essay by critic Molly Haskell and (Blu-ray only) essays by authors and critics Luc Sante, Geoffrey O’Brien, Farran Smith Nehme, and Jonathan Lethem, and excerpts from an unfinished 1982 memoir by Welles: Heftet er på 57 sider denne gangen, og følger designet fra hele utgivelsen. Enkelt stiftet sammen som et manus. Molly Haskell og Jonathan Lethems essay anbefales, de andre kan droppes. Spesielt Luc Sante skriver unødig kronglete.