La Vérité

La Vérité (Criterion nr.960)(Blu-ray)

Frankrike – 1960 –Henri-Georges Clouzot (svart/hvitt) – 128 minutter – drama, rettsaksdrama

Kvinnen på tiltalebenken

Nivå 1 (uten spoilers)

La Vérité er et fransk rettsaldrama fra 1960 med Birgitte Bardot i hovedrollen som Dominique. Mesterregisøren Clouzot har regien. Han er mannen bak noen av verdens beste filmer, spesielt må nevnes The Wages of Fear og Diabolique. En ung kvinne står tiltalt for å ha drept sin elsker, men hvorfor gjorde hun det? Gjennom en rekke tilbakeblikk får vi historien hennes fortalt.

Nivå 2 (med spoilers)

La Vérité handler om en ung kvinne som står tiltalt for å ha drept kjæresten sin, men dette er ikke en kriminalfilm som skal finne ut om hun faktisk gjorde det. Spørsmålet den stiller er heller hvorfor hun gjorde det. Gjennom mange tilbakeblikk får vi se grunnen, og om det var med vilje. Det første som slår oss i rettsaken, er hvor ekstremt ladede beskrivelsene fra aktoratet og dommerne av tiltalte er. Grimberg var en svensk historiker som hadde en skrivemåte som gikk ut på at han gikk inn i hodet på sentrale historiske personer og beskrev deres tanker og følelser. Deretter konkluderte han med hvorfor de handlet som de gjorde. Dette kunne Grimberg strengt tatt ikke vite noe om. De involverte i La Vérite går Grimberg en høy gang i beskrivelsene av Dominiques indre liv.

Det florerer med stygge karakteristikker av Dominique i filmen, fra vitner, advokater og presse. Beskrivende ord som hore, ludder, vamp og femme fatale sitter løst. Dette er en film som handler om moral, men moralismen regjerer. For aktoratet og dommerne er det feil premiss som får fokus, nemlig spørsmål som utroskap, kvinnelig seksualitet og kvinnelig makt.

Filmen var opprinnelig skrevet for Sophia Loren i hovedrollen. Det måtte skrives om da Bardot fikk rollen. Clouzot var godt fornøyd med henne, til tross for ryktet hun hadde som en svak skuespillerinne. I denne filmen kan ingen klage på innsatsen hennes. En interessant vinkling og en superstjerne i hovedrollen gjør La Vérité til en intens opplevelse.

Dette var Bardots personlige favoritt av filmene hun spilte i, og den hadde premiere på toppen av hennes popularitet. Mange mener det også var hennes beste. For Clouzot var det et comeback til gamle høyder, en film midt mellom klassisisme og modernitet. Filmens blikk på kvinner er ytterst moderne. Clouzot tar tydelig kvinnenes side i en kamp mot kyniske og reaksjonære menn, spesielt de med lovens uniformer på. Men også presse, tilhørere og vitner framstilles som usympatiske og fordomsfulle gubber.

Bardots personlighetstrekk som erotikk, ungdom og modernitet var positive kvaliteter i filmer som And God Created Woman, men i La Vérité fremstilles det som negative eller ambivalente og mørke kvaliteter. Moderne «tilbehør» som hun foretrekker, som moteriktige klær, motorsykler og sportsbiler, er uten unntak framstilt i et negativt lys. Men hovedmålet for filmen er å portrettere feminin seksualitet og feminin makt.

Clouzot la ned et stort arbeid i research for å kunne lage denne filmen. Han fulgte mange rettsaker hvor kvinner var tiltalt, og spesielt leste han seg opp på saken mot Pauline Dubuisson. Hun hadde tatt livet av sin elsker med gift etter at han brøt forholdet til henne. Denne saken har likheter med saken mot Dominique i La Vérité, siden ingen av de tiltalte benektet drapet, men hevdet at det var et uhell og at de ønsket å begå selvmord etterpå. Som en ekstra dimensjon, finnes det mange likhetstrekk mellom Dominique og Bardot i det virkelige liv. Blant annet at både Dominique og Bardot forsøkte å begå selvmord. Dominique i La Vérité og Bardot etter La Vérité. Bare Dominique lyktes.

Henri-Georges Clouzot var ingen gentleman. Han var kjent for å behandle skuespillere dårlig, spesielt var han kjent for å slå dem! Han fiket til dem for å få ønsket effekt i skuespillet eller få dem skjerpet. En gang fiket han til Bardot for å få henne til å gråte i en scen. Hun slo tilbake, og da stampet han på hennes bare føtter! Med sko…

Clouzot skrev allerede som femåring, og da selvfølgelig et kriminalstykke om forgiftning og død. Han var mye syk som ung, og i 20-årene var han sengeliggende i 4 år. Dette etterlot en smak av død i munnen hans. Kanskje var det dette som gjorde han så disponert for makabre historier, og skaffet ham ryet som den franske Hitchcock…

Han var ingen spesielt fantasifull manusforfatter. Han trengte andre til å være kreative. Dette plaget ham, men det skal sies at han kunne alt annet innen filmskaping. Noe kunne han uansett innen manusarbeid. Han delte aldri karakterene inn i gode/onde. Det mest fascinerende i hans filmer er hvordan alle karakterer er dualistiske. Det er først og fremst det som gjør filmene hans til noen av de beste som er laget.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Witness for the Prosecution, The Verdict, Inherit the Wind og And Justice for All.

Øyeblikket: Scenen som for meg gjorde filmen til en dypt alvorlig affære. Gjennom hele filmen opp til da, fremstår Dominique som litt av en drama queen, med stadige emosjonelle utbrudd. Er det for mye posering og overdrevne følelser? Men i scenen mot slutten ser vi at hun er en fortvilt ung kvinne, som begår selvmord på cellen. Hun skjærer over pulsåren, og dette er et reelt selvmordsforsøk siden hun skjuler handlingen fra nonnene som vokter henne. Hun dør av skadene.

Lyd og bilde

Veldig fint bilde, med spesielt god kontrast. Detaljer fremstår jevnt over meget skarpt. Ingen skader, lite scener med uklart bilde. Formatet er 1.66:1 og lyden er mono. Lyden er klar i denne meget dialogdrevne filmen.

Ekstramateriale

Le scandale Clouzot, a sixty-minute documentary from 2017 on director Henri-Georges Clouzot: En veldig, veldig god dokumentar om Clouzot. Spennende, innholdsrik og forbilledlig bygget opp. Vi får virkelig et godt innblikk i skandalene som foregikk i denne mannens liv. Den største var beskyldningen om kollaborasjon med nazistene. Virkeligheten virker mer nyansert, men ofte ble oppgjørene etter krigen overdrevne og harde. Clouzot ble ansatt av Alfred Greven, en overbevist nazist, men Clouzots filmer var meget gode og slettes ikke nazivennlige. Goebbels ville ha filmer som var lette og underholdende. Han fikk Le Corbeau! Clouzot var underlagt en nazistyrt studio, men han var uavhengig i ånden. 62 minutter.

Interview from 1960 with Clouzot: Clouzot beskriver La Vérité som en historie om en enkeltperson i hendene på et profesjonelt rettssystem. Man kan ikke oppsummere et menneske på noen timer i en rettsal. Fint lite intervju på 5 minutter.

Interview with actor Brigitte Bardot from the 1982 documentary Brigitte Bardot telle qu’elle: Bardot var en skikkelig superstjerne. Da hun og mannen skulle ha barn, ble leiligheten beleiret utenfor av flere hundre journalister. De leide leilighetene i nærheten som kunne gi dem innsyn i leiligheten til Bardot. Hennes nærmeste medarbeidere ble fristet med store penger for å røpe hemmeligheter til avisene. Og noen gjorde det, blant annet barnepasseren/sjåføren/altmuligmannen til Bardot. I et klipp ser vi hvordan han innrømmer sviket mot henne uten omsvøp. Pengene ble for fristende. Etter fødselen overlot hun barnet til mannen sin og festet. De brøt forholdet rett etter fødselen til barnet. 20 minutter.

An essay by film scholar Ginette Vincendeau: Et ekstra godt essay, proppfullt av informasjon som setter filmen inn i kontekst. Dette er et rimelig langt essay, som står som et av de bedre essay på lang tid i Criterion Collection. Og det sier ikke lite.