The Discreet Charm of the Bourgeoisie

The Discreet Charm of the Bourgeoisie (Criterion nr. 102)(DVD)

Frankrike – 1972 –Luis Buñuel (farger) – 102 minutter – surrealisme, komedie, drama

En aldri fullbyrdet middag

Nivå 1 (uten spoilers)

En godt voksen vennegjeng forsøker å spise middag sammen på kvelden, men det viser seg vanskeligere enn man skulle tro. Stadig kommer det hindre i veien, og de må forsøke igjen kvelden etter.

Nivå 2 (med spoilers)

4 venner ankommer et middagsselskap. Men det er ikke dekket på, og ikke fyrt opp i peisen. Vertinnen synes det er hyggelig at de har kommet. Så overraskende! Det kommer frem at de er ventet kvelden etter til middag, ikke i dag. Dette er den første middagen det ikke blir noe av, det skal bli flere.

De 4 tar med seg vert og vertinne for å spise ute i stedet. De finner et sted som ser stengt ut, men som sier at de kan spise der. De setter seg og studerer menyen. Gråt fra innerst i lokalet forstyrrer dem, og de undersøker hva det er. De har kommet midt i en likvake for den forrige restauranteieren. Dette er ikke en særlig hyggelig atmosfære, så de runder av kvelden. Ingen middag i dag.

Andre middager forsvinner i politiparanoia, militærøvelse, ufrivillig teateropptredener, massearrestasjoner og terroristangrep. Noen av disse hindringene er reelle, andre er drømmer. Et morsomt sidepoeng er at selv det å ta en enkel kopp te sammen i Buñuels film, er en utfordring. Da de tre kvinnene skal hygge seg på cafè, er det tomt for te!

Den første halvdelen av Buñuels mesterverk The Discreet Charm of the Bourgeoisie går stort sett med til disse middagene det aldri blir noe av. Her er Buñuel i samme landskap som han var i The Exterminating Angel. Der var det en gruppe gjester som ikke klarte å forlate et selskap, uvisst av hvilken grunn. I siste halvdel av vår film blir drømmer viktige. Her kommer surrealismen til sin rett, når våre venner drømmer de utroligste ting. Vi som publikum vet ikke at det er en drømmesekvens før en absurd slutt krystalliserer seg.

Jeg er ikke så komfortabel med surrealisme, så jeg blir bare stressa og sliten av å tolke Buñuels filmer for mye. Men han er innom hykleri og Kirken som vanlig. Her tenker jeg på scenen hvor biskopen møter gartneren som drepte hans foreldre. Biskopen hører ham bekjenne sine synder, gir ham syndsforlatelse, så tar han et jaktgevær og dreper gartneren. Genial måte å vise et hykleri på. Hykleriet omfatter selvfølgelig borgerskapet også, glimrende illustrert gjennom gartnerantrekk/biskopantrekk ved inngangsdøren. Biskopen i gartnerantrekk blir kastet ut, og tjeneren får kjeft for å ha sluppet ham inn. Biskopen skifter til biskopdrakt og ankommer på nytt. Nå er han hjertelig velkommen.

Ellers lager Buñuel små tablåer hvor det diskuteres storpolitikk, krig, menneskerettigheter, narkotikasalg, terrorisme, tortur og naziforbrytere som har flyktet. I sentrum for alle disse temaene står Rafael, diplomaten fra liksomlandet Miranda. Han har tiltrukket seg en motstandsbevegelse fra Miranda til landet, som antageligvis vil kidnappe ham. Miranda er tydeligvis et diktatur, med grove brudd på menneskerettigheter og lav stjerne i verdenssamfunnet. Men i borgerskapet i Frankrike har ingen problemer med slikt. Det er denne motstandsbevegelsen, eller terroristbevegelsen om du er på den andre siden, som til slutt dreper alle middagsgjestene. Selv om det er en drøm…

Et annet spesielt trekk ved filmen for meg, men dette vil jo bero på hver enkelt av oss sin etikk og smak, er at det ikke finnes noen sympatiske karakterer. De virker kalde, egoistiske og kyniske. Buñuel forsøker å bryte opp dette, eller kontrastere det, med følsomme og sentimentale historier fortalt av unge menn. De når ikke inn til noen som helst sjel i våre hovedkarakterer. Vi må vel kunne si at venstreradikale Buñuel har plantet disse kjipe menneskene godt ute på høyresiden, og selvfølgelig i den katolske kirken.

Buñuel lo godt av alle fortolkningen av symbolismen i filmene hans. Men samtidig innrømmer han at han bruker mye symbolikk. Han var dyktig på å balansere mystisisme, humor og surrealisme. Ingen fikk servert forklaringen på filmene hans. Han orket ikke spørsmål fra skuespillere. Noen scener er ikke mer kompliserte enn at vi kan ta dem «at face value». For eksempel scenen hvor en av karakterene holder et lite foredrag om martiniens fortreffelighet. Her er det Buñuel som belærer oss om hvordan en martini skal lages. En film når tross alt ut til mange flere enn han gjør under et av hans egne middagsselskap for vennene sine.

Han hadde et anstrengt forhold til sex. Kyssing på film var umoralsk. Nakenhet var anstrengende for ham, og han var panisk etter å få skuespillerne dekket til etter nakenscener. Han sier flere ganger at han var glad da sexlysten forsvant, det var som å bli kvitt en tyrann.

Han var venstreradikal med et negativt forhold til den katolske kirken. På den tiden var Kirken forbundet med frykt, og han latterliggjør Kirken i mange av filmene sine. Samtidig var han veldig opptatt av religion. Han er jo kjent for å ha sagt «Takk Gud for at jeg er ateist». Det er et mer komplekst sitat enn det kan se ut som ved første øyekast.

Hvor kommer alle Buñuels rare idèer fra? Han sier selv at han likte å sitte alene på bar og drikke mens han røkte sigaretter. Det var ingen ende på de fantastiske innfallene som kunne komme seilende da.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: The Exterminating Angel, Phantom of Liberty, Celine and Julie Go Boating og Synechdoche New York.

Øyeblikket: Jeg velger meg bekjennelsen til gartneren med påfølgende syndsforlatelse, før det viser seg at han ikke er tilgitt i det hele tatt. Kanskje av «biskopen», men ikke av mennesket inni drakten. Han foretrekker å la en kule avslutte saken.

Lyd og bilde

Bildeformatet er 1.66:1 og lyden er i mono. Begge får godkjent, men dette er en gammel DVD med meget begrenset kvalitet i forhold til utgivelser i dag. Lyden er klar nok, men begrenset. Bildet er til tider uklart, grovt og lite detaljert. Ikke forvent for mye, men når det er sagt kan vi leve med dette.

Ekstramateriale

El náufrago de la calle de Providencia (The Castaway on the Street of Providence, 1970): a 24-minute documentary homage to Buñuel by his longtime friends Arturo Ripstein and Rafael Castanedo: Buñuel var ingen belest mann. Han hadde kun lest Lucien Fabre, de Sade, Marx og Freud. Han var stolt av sin martini som han lagde for sine venner, og hans kone Jeanne måtte gjøre alt annet. Hun fungerte nesten som en slave. 24 minutter.

A propósito de Buñuel (Speaking of Buñuel, 2000): a new 98-minute documentary on the life and work of Buñuel by Jose Luis López-Linares and Javier Rioyo: I denne dokumentaren møter vi mange av Buñuels venner og familie som deler sine erfaringer og oppfatninger med oss. Den er veldig springende i sin struktur, så den har begrenset verdi for forståelsen av denne filmen. Mer passende for Buñuelfans som vil vite mer om regissøren. Han var kjent for å spøke med et alvorlig ansikt, slik at alle ble usikre på hva som foregikk. Buñuel lagde enkle filmer i sin Mexicoperiode. Han ble aldri involvert i meksikansk kultur, men klarte allikevel å beskrive fattigdommen i landet meget godt. 100 minutter lang dokumentar.

Buñuel filmography: En liste over alle filmene til Buñuel. Denne filmen ser vi ble hans siste, og den som mange kritikere holder opp som hans mesterverk om han ser på topplister rundt om i verden.

Original theatrical trailer: En innholdsrik trailer. Den er ganske politisk i utvalget scener som vises. 3 minutter lang.

Hefte: Carlos Fuentes-essay og en tekst om martini av Buñuel selv. Essayet er kronglete skrevet. Buñuel fikk kunstnerisk frihet etter han fylte 60 år. Han har alltid hatt fokus på det vi ser på lerretet. Alle filmene hans har en form for åpen slutt. I denne filmen vandrer de 6 hovedkarakteren ned en vei som ikke ender på slutten, drevet av en irrasjonell trang.