White Dog

White Dog (Criterion nr. 455) (Blu-ray)

USA – 1982 – Samuel Fuller (farger) –90 minutter – Drama, rasisme

En rasistisk hund

Nivå 1 (uten spoilers)

En kveld Julie er ute og kjører, løper en hund ut i veibanen. Den blir skadet, og Julie kjører den rett til dyrlegen. Hun forsøker å finne eieren, men uten hell. Etter at hunden beskytter henne fra en voldtektsmann, bestemmer hun seg for å beholde den. Men hun vet ikke at hunden hun har i hus er en «white dog».

Nivå 2 (med spoilers)

Temaet for White Dog er rasisme. Schæferen blir et symbol for rasismen/rasisten og spørsmålet er om rasismen er medfødt eller tillært. Er det tillært, kan det antageligvis avlæres. Og metoden er utdanning av menneskene i et moderne og sivilisert samfunn. I filmen symboliseres dette gjennom reprogrammering av schæferen gjennom Keys trening av hunden.

Hunden Julie tar til seg, viser seg å være en «white dog», en hund som er trenet opp til å angripe svarte mennesker. Måten det ble gjort på, var å finne en svart fyllik, og gi han penger for å oppføre seg jævlig mot en hund helt fra den er valp. Den vil da naturlig forbinde smerte og ubehag med svarte mennesker. Blindet av hat mot plageåndene vil den angripe svarte mennesker overalt den ser dem senere i livet. Julie får oppleve dette da hunden angriper hennes mørkhudete kollega under en reklamefilminnspilling. Etter dette tar Julie hunden med til en hundetrener. Han er mørkhudet selv, og gjenkjenner straks en «white dog». Mannen heter Keys, og prosjektet med å reprogrammere hunden blir voldsomt viktig for ham. Keys ser det slik at om han klarer å reprogrammere en «white dog» til å ikke være rasistisk lenger og finne en generell metode, vil det være meningsløst for rasister å skape flere «white dogs».

Selv da hunden dreper en mørkhudet mann i en kirke, vil ikke Keys avlive hunden. Han kan ikke forske på en død hund. Han, hans sjef Carruthers og Julie beveger seg inn i farlig landskap ved å fortsette nå. De vil måtte sone i fengsel om politiet finner ut at de fortsatte å trene hunden, og ikke meldte fra hva hunden hadde gjort. Selv ønsker Julie å avlive hunden etter dette siste angrepet. Men hun blir overtalt.

En dag får Julie besøk hjemme. En koselig gammel mann står utenfor døren hennes med sine to barnebarn. Han har med seg en konfekteske til Julie som har tatt så fint vare på hunden hans. Julie konfronterer ham med at han har trent opp hunden til å bli en «white dog». Først ser han ubekvem ut, så lyser ansiktet hans opp i et stort smil og han forteller at han er stolt over den gode jobben han gjorde med den hunden. Julie kaster han ut, og han får en god dose skjellsord med på veien.

Langsomt klarer Keys å få resultater. Han startet treningen med mye beskyttelsesutstyr, og gradvis kan han vise mer svart hud uten at hunden klikker. Til slutt går den med på å få mat av en svart hånd. Julie blander seg i treningen en gang, og gir hunden mat. Keys blir rasende, siden dette setter treningen tilbake med minst en uke. Hunden skal bare fores av en svart hånd. Julie innser at hun har dummet seg ut med misforstått vennlighet.

Mot slutten av filmen har Keys oppnådd så god fremgang at det er på tide å la hunden møte en fremmed, svart mann. Han får faktisk lov til å klappe hunden, og prosjektet ser ut til å være vellykket. Men flere tester må til. Carruthers mener prosjektet er over og særdeles vellykket. Keys mener det er 99% vellykket, men går med på å ringe Julie og invitere henne til en siste test. Keys står i hundegården med bar, svart overkropp og ikke noe beskyttelsesutstyr. Men han har en revolver bak ryggen. Hunden slippes løs, og bykser frem mot Keys. Noen anspente sekunder og en spent revolverhane følger. Men kun en skikkelig rundvask venter for Keys. Dette ser lovende ut. Julie får lov til å kalle på hunden. Overraskende nok snerrer og knurrer den i det den setter fart mot henne. Men det samme gjentar seg, en lykkelig gjenforening. Det er ingen tvil, hunden er kurert. Rasismen er borte, aggresjonen er borte. Julie kan ta den med hjem, trygg på at hunden nå kan omgås alle mennesker.

Eller? Keys har advart mot at en reprogrammering kan ødelegge et hundesinn. Og det er det som har skjedd i dette tilfellet. For ut av det blå vender hunden seg mot den eldre, hvite mannen Carruthers som står i bortre ende av hundegården. Tenner blottes, leppene trekkes opp og en ny, dyp snerring høres. Så river den seg løs og setter fart mot Carruthers. Keys står rådvill med revolveren i hånden. Schæferen kommer nærmere og nærmere Carruther, stadig like målbevisst og aggressiv. Han flyr rett på Carruthers og forsøker å rive han i filler. Skuddene faller og hunden velter død over på siden. Carruthers er hardt skadet. Keys står fortvilt og ser at han har feilet igjen. Prosjektet er dødt, og en hund uten skyld er død. Men rasisten som skapte ham lever videre med sin familie…

Betyr dette at rasisme ikke kan fjernes fra samfunnet? Er mennesket grunnleggende rasistisk, og at vi ikke kan fjerne det helt? Kan utdanning av mennesker bare redusere problemet, og at selv utdannede mennesker kan fortsette å ha disse holdningene? Det kan synes som om det er det Fuller påstår. Rasismen sitter så dypt at det vil følge mennesket i all tid. Men det kan altså reduseres. Men sier filmen også at vi skal ha omtanke for rasistene, og forstå at det ikke er deres skyld at de er som de er? Skal vi forsøke å forstå dem, og se bakenfor fasaden?

Reprogrammering av hunden er en metafor for utdanning for mennesker. I filmen er hunden forgiftet av rasismen, men det er en tillært ting. Rasismen har de ikke fra fødselen av. Så om vi skjermer barna våre fra dårlig innflytelse er mye gjort. Utdannede foreldre vil gi mindre sjanse for at nye rasister vokser opp. Denne innfallsvinkelen er godt underbygd i forskning. Høyt utdannede mennesker er generelt mindre rasistiske enn lavt utdannede. Slik sett er utdanning i et samfunn èn vei til et mindre rasistisk samfunn.

White Dog er en ukjent perle, som heldigvis har blitt verdsatt nok av Criterion Collection til å få en utgivelse. Den ble lagt på hyllen da den var ferdig, av frykt for at den skulle tolkes rasistisk(!) Den fikk en liten lansering i Frankrike, og ikke kinolansering i USA før flere år senere. Den ble dømt til en tilværelse i obskuritet.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Guess Who’s Coming to Dinner, Farvel Bafana, Gentleman’s agreement og En Tørr, Hvit Årstid.

Øyeblikket: Da alle tror at testen er over, og hunden har bestått med glans. Den har godtatt den svarte hundetreneren, og etter noen nervepirrende sekunder blir det tydelig at den elsker Julie også. Men så dukker Carruthers opp, og selv om han er hvit klikker hunden på ham. Den hopper på ham og river han opp. Keys må skyte den. Et ufattelig nederlag, og betyr det at vi aldri vil bli kvitt rasime?

Lyd og bilde

Bildeformatet er 1.78:1. Dette er et godt DVD-bilde. Rimelig god skarphet, fine farger og OK når det gjelder detaljer. Jeg ser ingen skader, og i godt utendørslys er det et meget godt bilde. Mørke scener er litt mer utfordrende som vanlig. Lyden er grei nok. Dialogen gir et inntrykk av at den er lagt på i ettertid, den ligger litt «nære» i lydbildet, noe som er litt skjemmende. Men man venner seg til det. Lyden kommer forøvrig i mono.

Ekstramateriale

New video interviews with producer Davison, co-writer Curtis Hanson, and Sam Fuller’s widow, Christa Lang-Fuller: Manuset er basert på en artikkel i Life Magazine, som igjen ble fulgt av en roman. Curtis Hanson laget et manus, men fikk ikke regissere den. Da foreslo han Samuel Fuller. Fuller var kjent for å lage antirasistiske filmer. Siden Fuller liker å både skrive og regissere selv, samarbeidet de to om manuset. Hanson hadde fokus på jenta, mens Fuller fokuserte på Keys. 44 minutter.

An interview with dog trainer Karl Lewis-Miller: Greit intervju.

Rare photos from the film’s production: Ganske bra faktisk. Bildene av Fuller med hunden ved sin side er fine. 5 hunder spilte samme hund.

A booklet featuring new essays by critics J. Hoberman and Armond White, plus a rare 1982 interview in which Fuller interviews the canine star of the film: Hoberman fokuserer på tegneseriedialogen i filmen. Han føler at det fungerer, men er påfallende. Han anser Keys for å være en slags kaptein Ahab (du vet, fra Moby Dick) i sin besettelse med hunden. White følger opp med betraktningen om at Keys ønsker å etterutdanne (reprogrammere), og ikke nødvendigvis slette rasismen. Det morsomste materialet i heftet er intervjuet Fuller laget med hunden. Du verden for en reflektert hund! Fuller får sagt sine meninger ufiltrert gjennom hundens munn. Det fungerer bra.