War and Peace

War and Peace (Criterion nr. 983) (Blu-ray)

Sovjetunionen – 1966 – Sergei Bondarchuk (farger) –422 minutter – Historisk drama, krig, litteraturklassikeradapsjon

Episk Sovjetklassiker

Nivå 1 (uten spoilers)

Filmen er basert på Leo Tolstojs bok Krig og Fred. Denne sovjetrussiske filmen tar for seg Russlands innsats mot Napoleon på 1800-tallet. Storslåtte skildringer av det sivile overklasseliv veksler med spektakulære slagscener i dette 7 timer lange eposet.

Nivå 2 (med spoilers)

I 1956 kom Hollywood med sin storslagne film basert på Tolstojs bok. Hovedrollene var besatt av Henry Fonda, Audrey Hepburn og Mel Ferrer. Denne filmen slo godt an i Sovjetunionen, men kun av én grunn: Audrey Hepburn. Det var nok en torn i øyet på sovjetrussiske myndigheter at amerikanerne laget en film basert på deres store russiske nasjonalskatt. Krig og Fred er boken nesten alle russere vil trekke frem som landets beste gjennom tidene. Så myndighetene forbannet seg på at de skulle overgå Hollywood, og la planer for den dyreste, beste og mest storslagne filmen i russisk historie. Som den fremdeles er. Hvis man regner om til dagens valuta og gjør et overslag hvor man har kompensert museum for tapte inntekter og kompensert militæret for deres bidrag, lander man på 700 millioner dollar (6,3 milliarder norske kr).

Regissør Bondarchuk spiller selv en av hovedrollene, nemlig Pierre Bezukhov. Pierre er en av tre hovedroller, sammen med Natasha Rostova og prins Andrei Bolkonsky. Disse tre er knyttet sammen gjennom vennskap, fortvilelse og kjærlighet. De er tydelige i sin personlighet. Rostovaslekten er helt annerledes enn den strenge og rigide Bolkonskyslekten. De er mer livlig og ubekymret. Pierre fremstår som en filosoferende og følsom mann. Han er adoptert, og kommer til penger gjennom arven fra sin adoptivfar.

Filmen er delt opp i 4 deler. Den første er kalt Andrei Bolkonsky. I denne delen blir vi kjent med prinsen, som er en krigshelt. Han rekker akkurat hjem til sin kones fødsel, som rett etterpå dør under fødselen. Ekteskapet var lidenskapsløst, som Andrei og Pierre har pratet om. Pierre blir gift med en kvinne, det også blir et ulykkelig ekteskap. Rykter om hennes utroskap fører til at Pierre må duellere, og han går seirende ut av duellen.

Del 2 heter Natasha Rostov. I denne delen er det storslåtte ballscener, og overklassen velter seg i rikdom og fest. Prins Andrei og Natasha forelsker seg i hverandre. Han ber om hennes hånd og får ja. I det øyeblikket forstår han at han ikke lenger er forelsket i henne. Han tenker at kjærligheten har blitt annerledes, kanskje dypere? Han pålegger henne ett års ventetid. Hun er fullstendig fri i denne perioden mens de venter på om dette er det rette å gjøre. Natasha er overbevist om at hun vil ta sin død av å vente på sitt livs kjærlighet så lenge. Hun bor hos sin onkel på landet en stund i denne perioden. Hun demonstrerer en blodtørstig fascinasjon for jakt. Anatole Kuragin, en annen offiser, finner det for godt å kurtisere Natasha selv om han vet at hun er lovet bort. Natasha er en emosjonell og dramatisk ung kvinne, og faller hardt for Kuragin. En plan om å flykte sammen med Kuragin slår feil. Pierre konfronterer sin venn Kuragin, men helvete er løs uansett. Prins Andrei bryter forlovelsen, og Pierre foreslår seg selv som ektemann for en sønderknust Natasha.

The Year 1812 heter del 3, og det henspiller på slaget ved Borodino. Dette slaget står støtt i russisk krigshistorie, på linje med slaget ved Stalingrad under 2.verdenskrig. Prins Andreis far dør. Russerne lider store tap mot franskmennene og Pierre vil verve seg. Han besøker prins Andrei på slagmarken, latterlig antrukket i findress og flosshatt. Prinsen blir alvorlig skadet i dette slaget, og på lassarettet ser han sin fiende Kuragin, også skadet. Han har måttet amputere et bein.

Siste del er kalt Pierre Bezukhov. Dette er karakteren som Tolstojs meninger og tanker kanaliseres gjennom. Det var derfor det var så viktig for regissøren at denne rollen ble godt spilt, og han endte med å spille den selv. Det er stor enighet om at han gjør en strålende jobb som Pierre. Russerne oppgir Moskva og lar Napoleon innta en forlatt by. Men Pierre er en av få som er igjen. Hans hus blir et hovedkvarter for franskmennene. Han redder den franske kommandanten fra å bli skutt av en full og forvirret mann i husholdningen, og de snakker mye sammen om kveldene. Det hindrer ikke at Pierre blir arrestert for slåsskamp med franske soldater da han redder en ungjente fra flammene. Russerne satte nemlig fyr på Moskva da de trakk seg ut. Pierre skal henrettes, men berger noe tilfeldig etter at 5 andre fanger har blitt skutt og det egentlig var hans tur. Napoleon trekker seg ut, og Pierre blir med i fangetoget ut av byen mot Frankrike. Elendig vær og tidlig vinter utraderer den franske hæren på tilbaketoget. 2/3 av hæren dør. I kaoset frigjøres Pierre. Prins Andrei dør etter lengre tids pleie av Natasha. Veien til Natashas hjerte ligger åpen for Pierre.

Pierre har en tydelig utvikling gjennom filmen, fra en noe bortkommen mann uten retning, til en moralsk og filosofisk observerer. Den mannen Pierre utvikler seg til å bli, er nok nærmest hva Tolstoj selv tenker. Men han er ikke bare et talerør for Tolstojs humanitet, han blir sin egen person. Med sine feil og mangler, men også med en skarp observasjonsevne og mulighet for forandring og refleksjon.

War and Peace, både boken (som jeg har lest), og filmen er dypt patriotiske verk. Napoleon fremstilles som følelsesløs og uinteressert i soldatenes lidelse. Kutuzov, den russiske generalen, er forvirret og bablende, et bilde på krigens kaos. Alle flyfotoene er vakre, men de har også en dypere mening. De viser oss hva menneskene holder på med der nede på jorden, som Tolstoj var så fortvilet over. Krigens vanvidd og aristokratiets (vanvittige) festing foregår samtidig. Tolstoj selv reformerte skoler, utdannet og slapp fri sine egne livegne. Han ble meget religiøs og jobbet for sosiale reformer.

Dette er en gedigen produksjon. Brenningen av Moskva tok 10 måneder bare å planlegge. Det er bra, for det er vanskelig med reshoot når alt er brent ned. Bygninger ble reist, murstein ble malt på veggene. 15 000 soldater ble lånt ut fra hæren, sammen med helikoptre og fly. 23 tonn eksplosiver gikk med, sammen med 10 000 røykgranater. Og antall statister? 120 000!

Regissør Bondarchuk var ingen populær mann i filmmiljøet. Valget på ham som regissør av War and Peace var kontroversielt. Miljøet så på Bondarchuk som arrogant, med feil bakgrunn, for ung og for uerfaren. Han var dårlig likt sosialt sett også, og vanskelig å samarbeide med. Noe som kom til syne under denne produksjonen også. Litt overraskende at han ikke hadde noe til overs for Vyacheslav Tikhonov, som spilte prins Andrei. Tikhonov var ikke førstevalget hans, men filmmiljøet saboterte ham ved å ansette førstevalget i en rolle han ikke kom seg ut av da de hørte at Bondarchuk ønsket ham. Men han var ubestridelig meget intelligent, sofistikert, hadde god kunnskap om Tolstoj og filmens historiske periode. Han hadde også viljen og styrken til å gjennomføre en slik produksjon. Russere flest likte ikke de russiske regissøren som Vesten likte, som for eksempel Tarkovsky. De likte de små russiske filmene, som Ballad of a Soldier og The Cranes are Flying (som begge er i Criterion Collection og vil få en omtale her senere).

Som nevnt måtte både militæret og museum bidra med materiale til filmen. Alle gjenstander i filmen er fra perioden, og ble lånt ut i lange perioder, noe museum selvfølgelig led under. Våpnene ble nitidig kopiert. 5 generaler ble hentet inn som konsulenter. Amerikanske filmkritikere syntes at slagscenene var for kaotiske, men Tolstojs idé var jo at krig er kaotisk. Bondarchuk filmet utendørsscener ute, ikke i studio, og med håndholdt kamera for å få den kaotiske og realistiske effekten.

Filmen skjemmes av den brutale behandlingen av dyr. Hester går om kull i hopetall i slagscenene, og dessverre vet vi at for å få til det ble dyr skadet, ofte med fatalt utfall. Det er også en stygg jaktscene som involverer hunder og ulv. Disse scenene gjør at filmen er forbudt i England, så Criterionutgaven selges ikke der.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: War and Peace (Amerikansk versjon 1956), Napoleon (1928), Barry Lyndon og The Last Emperor.

Øyeblikket: Duellen mellom Pierre og den mulige elskeren til hans kone. Opptakten til duellen er interessant, med all sin usikkerhet og absurde æreskodeks. Men selve duellen demonstrerer det nesten surrealistiske i hvordan disse normene gjør at situasjoner eskalerer og lever sitt eget liv. Hva er kreftene som gjør at mennesker ender opp med å gjøre noe de ikke vil? Og formalitetene er tydeligvis viktigere enn å redde sitt eget liv.

Lyd og bilde

Bildeformatet er 2.35:1. Jeg må si meg veldig fornøyd med dette bildet. Perfekt er det ikke på langt nær, men stort sett er det skarpt og flott. Fargene er korrekte, detaljer er bra både i slagscener på avstand og i nærbilder av ansikter. Hudfarge er meget presist gjengitt. Det er en kaotisk opplevelse til tider, men bildet gjør jobben. Lyden er 5.1 surround DTS-HD Master Audio. Den er meget god. Mye aktivitet i bakhøytalerne, spesielt under ballscener og slagscener. Kjempefint!

Ekstramateriale

New interviews with cinematographer Anatoly Petritsky and filmmaker Fedor Bondarchuk, son of director Sergei Bondarchuk: Petrisky kom til filmen som kameraassistent, men ble etter hvert hovedfotograf. Han jobbet på filmen fra 1962 til 1969. Det første han gjorde var å få ned antall tagninger, som forgjengerne skjøt altfor mange av. Han var mannen bak idèen om å sette fotografene på rulleskøyter mens de filmet ballscenene. Det fungerte glimrende. En fotograf hadde den gangen mye større påvirkning på filmen enn i dag, siden det kun var han som så hvordan scenen ble seende ut i linsen. De hadde ikke monitorer som regissøren kunne se i. Forholdet mellom han og Bondarchuk ble anstrengt etter hvert, som for alle som jobbet med regissøren. 14 minutter. Regissørens sønn stiller opp i et intervju hvor han snakker om farens forhold til resten av bransjen, produksjonen og karrieren hans. Hans eneste tidligere film var Fate of Man, som ble meget populær. 7 minutter.

Two documentaries, from 1966 and 1969, about the making of the film: Den første er en tysk bakomfilm på 48 minutter kalt Voina I Mir, som betyr krig og fred på russisk. Det beskrives et filmsett uten stress og hast. Alle er tålmodige selv om de ligger langt bak skjema. Målet til staben er å gjengi boken så presist som mulig. Hundrevis av forskjellige uniformer ble laget, med alle distinksjoner. Dokumentar nummer 2 kan beskrives som mer av en propagandafilm om War and Peace. Den er holdt i fortellerstemme fra en i filmstaben. Vi ser hvordan de sminker blod på soldatene på slagmarken og slikt, men hovedsakelig er det lange sekvenser med de flotteste slagscenene og ballscenene. Rene reklamen. 30 minutter.

Television program from 1967 on actor Ludmila Savelyeva, featuring Sergei Bondarchuk: Fransk program på 27 minutter. Programmet er litt merkelig, med en fransk fortellerstemme som er uhyre generaliserende i sin omtale av russere. Russere er slik og slik, og tenker slik og slik. Moskovitter er «intenst likegyldige» til mye. Moskva ligger faktisk på breddegrad med Edinburgh. I Sovjet tjente alle skuespillerinnene like mye, uavhengig om de var med i en liten film, eller et stort internasjonalt verk som War and Peace. Så Ludmila Savelyeva som spilte Natasha Rostova må jobbe like mye som alle andre, og har hverken bil eller hjelp i huset. Natasha Rostova er den mest berømte personen i russisk litteratur. På slutten av programmet er det interessante klipp fra arbeidet med dubbingen av scenene hun har sammen med regissøren i rollen som Pierre.

New program with historian Denise J. Youngblood (Bondarchuk’s “War and Peace”: Literary Classic to Soviet Cinematic Epic) detailing the cultural and historical contexts for the film: En god presentasjon av forholdet mellom bok og film, og filmens posisjon i samtiden. Alle russere mener at Krig og Fred er den beste russiske boken noensinne. Tolstoj ønsket å formidle at russisk sjel, stolthet og folk var det som vant over Napoleon, ikke soldatene. Det er et dypt patriotisk verk av en religiøs mann. Sovjet var i tvil om hva de skulle forholde seg til verket på grunn av det. De valgte heldigvis å omfavne det. 47 minutter.

Janus Films rerelease trailer: Veldig kort trailer, kun ett minutt og 40 sekunder. Den er veldig rolig, med fokus på relasjonene mellom karakterene. Nesten ikke én slagscene. «The definitive epic of all time» – Roger Ebert

An essay by critic Ella Taylor: Veldig godt og langt essay! Jeg bruker en god del opplysninger herfra i omtalen av filmen, og det er den beste referanse jeg kan gi.