The River

The River (Criterion nr. 276) (Blu-ray)

Frankrike – 1951 – Jean Renoir (farger) –99 minutter – Melodrama, India, oppvekst, kjærlighet.

Livets reise

Nivå 1 (uten spoilers)

En britisk familie bor i India. Det er mor, far, fire jenter og så Bogey, gutten. En dag får de besøk av kaptein John, en traumatisert krigsveteran med et trebein. Jentene blir veldig opptatt av John, og sjalusi og rivalisering invaderer det harmoniske livet deres.

Nivå 2 (med spoilers)

John er fetter til jentenes far. Harriet forelsker seg i John, men må til sin fortvilelse se at nabojenta Valerie ser ut til å interessere John mer. Hun er til alt overmål Harriets bestevenninne. Harriet finner ut at hun vil sjarmere John med å demonstrere sin kunnskap om India. Hun forteller historier som vi får se utspille seg på skjermen. En ung indisk jente vokser opp, og flyter som elven. Hun forelsker seg i Aril. Men faren skal velge ektemann for henne. Heldigvis viser den utvalgte seg å være Aril. De blir plutselig omskapt til Lord Krishna og Lady Radha. Hun danser for å vise sin kjærlighet til ham. Dansen minner meg om hvordan fugler kurtiserer sin partner. Mennesker og dyr er likere enn vi tror, med beslektede ritualer.

Harriet og Valerie vil gi blomster til John begge to, men når John kysser Valerie faller Harriets verden i grus. Som naturlig er, blir tenåringsjenta og John venner igjen til slutt. Virkeligheten er sjelden så dramatisk som den kan oppleves i noen øyeblikk. Livet til Harriet er ikke over men går videre, akkurat som en elv. Men før de forsones, skal en tragedie ha inntruffet. Parallelt med denne historien, foregår det mye i lille Bogeys liv. Han er besatt av slanger og fascinert av fakirer som spiller fløyte for kobraer på torget. Han og kompisen leter etter kobraer i villniset, og forsøker å spille fløyte for dem. Det ender med at Bogey blir bitt og dør.

Familien er i sorg, og det er tungt for en far å bære sitt døde barn til graven. Allikevel luftes tanker om at vi egentlig bør feire at mennesker dør som barn. De slapp unna det livet vi fanger dem i. Vi låser dem inn i skoler og lærer dem våre dumme tabuer. Moren mener man må være fornøyd med ting som de er, og ikke slåss mot dem. John må godta at han er en enbent mann. Det hele kulminerer i en indisk fargefestival, hvor alle kaster farge på hverandre. Postmannen blir helt rød av farge, siden han blir et naturlig mål. Filmen slutter med at alle jentene mottar et brev hver fra John i Amerika.

The River er et symbol på livet. Filmen flyter som elven, med liv og død. Livets syklus følger elven. Noen ganger dukker ondskap opp, her symbolisert gjennom slangen. Elven er så viktig for samfunnet. Den gir liv til fisk, fugler og mennesker. Her bades det, vaskes klær og kropp og mediteres. Tempel legges ofte nede ved elvebredden.

India stenges ute fra filmen. Dette er en film om briter i India, de britiskes film. En av familiene består av mennesker fra forskjellig etnisitet, slik at filmen kunne vise litt mer av India. Jeg er litt usikker på hvor vellykket det er. Dette grepet kommer ikke fra boken. Det var en krevende innspilling, med opp mot 45 grader i skyggen. Renoir insisterte på at det ble filmet i India, og ikke i et Hollywoodstudio. Da ville han ikke ha laget filmen. Forfatteren Rumer Godden hadde dårlige erfaringer med filmatisering av sine bøker. Hun hatet Black Narcissus av Powell og Pressburger, og var negativ til å filmatisere nok en av sine bøker. Men det at Renoir kom hjem til huset hennes i India fikk henne på glid. Hun følte det vitnet om en oppriktig respekt.

Audrey Hepburns ektemann, Mel Ferrer, var tildelt hovedrollen. Renoir trengte en stjerne, så det var egentlig krise da han meldte forfall. Renoir endte opp med en ukjent i rollen. Men det ser ut til å ha gått bra, filmen nyter stor respekt. Selv opplever jeg den litt for melodramatisk, på en noe tam måte. Skal jeg ha melodrama, vil jeg heller ha Douglas Sirk når som helst!

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: A Passage to India, The world of Apu, Pather Panchali, Aparajito, Charulata og The Music Room.

Øyeblikket: Bogeys død. Det er jo grusomt og sjeldent at barn dør på film. Det skaper et brudd man ikke forventer i en slik film, noe som i dette tilfelle løfter filmen. At Bogey dør, er nødvendig for å kunne vise alle aspekter ved livet, ikke bare det lyse og ufarlige. Svermeri, familiesamhold, arbeid, ekteskap, traumer og død. Elven tar opp i seg det hele, som en metafor for livet vårt her på jorda.

Lyd og bilde

Denne fargesterke filmen presenteres i 1.33:1 format. Det er et meget godt og skarpt bilde, selv om filmen er nesten 70 år gammel. Bildet grenser til glorete, og har en Powell og Pressburger-følelse ved seg i alle henseende. Lyden er et godt monospor, klar og tydelig. Dialogen uttales tydelig og høyt, litt teatralsk, men dermed også lett å høre.

Ekstramateriale

Introduction to the film from 1962 by director Jean Renoir: En intro på nesten 8 minutter av filmens regissør. Han skryter veldig av boken av Rumer Godden.

Around the River, a 2008 documentary by Arnaud Mandagaran about the making of the film: The River var Jean Renoir egen favorittfilm. Etter fiaskoen med The Rules of the Game dro han utenlands, til Hollywood. I denne dokumentaren på en time, intervjues Satyajit Ray om Renoir, og Ray er en fantastisk regissør og en klok mann. Alltid interessant å høre hans meninger og historier. I dokumentaren snakker også Alain Renoir om sin far. Grei dokumentar, ikke mer.

Interview with filmmaker Martin Scorsese from 2004: Selv om jeg ikke er så veldig begeistret for denne filmen, er det alltid en fryd å høre Martin Scorsese snakke om film. Hans entusiasme kan nesten få deg til å forandre mening om en film. Men bare nesten. Scorsese snakker mye om fargebruken i denne filmen, og mener at The River og Red Shoes er perfekte filmer. Jeg vet at han setter Powell og Pressburger høyt fra før, og kan lett se at fans av Red Shoes vil like The River. Det er bedre å lage en film om India med vestlige øyne enn å forsøke noe annet, men filmen blir da preget av en kolonial stil. Skuespillerne består av noen profesjonelle, men de fleste er amatører.

Audio interview with producer Ken McEldowney from 2000: Uff, jeg liker ikke intervjuer som bare består av lyd. Jeg liker å se intervjuobjektet. Ofte er det dårlig lyd også, som gjør at jeg mister info. Her er lyden bra, men det er lite tilfredsstillende uansett. Dårlig intervju. 47 minutter.

Jean Renoir: A Passage Through India, a new video essay by film writer Paul Ryan: A Passage to India av Forster var en inspirasjon for Renoir. Satyajit Ray kom med innspill til filmen, da han kjente bedre til vestlig kultur enn Renoir kjente til India. Det virker ikke som om Ray var imponert over filmen. Der er jeg på linje med Ray. Renoir kunne ha lært noe av Ray når det gjelder å lage film om India. 15 minutter.

Trailer: Svulstig, skrytende og overdrevet. Fortellerstemmen lirer av seg klisjeer.

An essay by film scholar Ian Christie and notes on the film by Renoir: Passe OK essay som har noen betraktninger om tolkning av filmen. Renoir har noen tankevekkende notater om kontrasten i innfallsvinkel til livet hos indere og vestlige. Vestlige har som ideal å bevege seg, produsere, kjøpe og selge. Indere kan meditere og være i ro. Det kan se ut som om Renoir ser det som en trussel mot økonomisk balanse, men samtidig er det en underfundighet her. Anbefales å lese.