1984

1984 (Criterion nr. 984) (Blu-ray)

England – 1984 – Michael Radford (farger) –110 minutter – Fremtidsdystopi.

En hjernevasket framtid

Nivå 1 (uten spoilers)

Winston Smith er en propagandaarbeider i England i 1984, men et 1984 fjernt fra hva vi husker. England har utviklet seg til et totalitært samfunn, Ingsoc, som står for engelsk sosialisme. Filmen er basert på George Orwells bok fra 1948, som den gang beskrev et dystopisk fremtidssamfunn. Her har ord fått motsatt meningsinnhold, og Storebror ser deg. Alltid.

Nivå 2 (med spoilers)

Ingsocsamfunnet er et overvåkningssamfunn. Begrepet «Storebror ser deg» stammer fra Orwells berømte bok. Det er kameraer overalt, og videoskjermer hvor propagandaen ruller og går. Det spilles av manipulerte nyheter om krigen landet er midt oppi og tilståelser fra dissidenter. Den store syndebukken er Goldstein, en opprører som svertes jevnlig som samfunnsfiende og forræder. Han blir gjenstand for folkemengdens raseri under jevnlige samlinger for å se propaganda fra myndighetene på storskjerm.

Arrestasjoner oppleves som tilfeldige, vanlige lojale arbeidere beskyldes for å være dissidenter og det ender alltid med at de tilstår sine ugjerninger. De godtar at de må ha vært hjernevasket av Goldstein, selv om de ikke har noe minne om det. Bare tiår etter Orwells bok skulle McCarthyprosessene feie over USA, som man godt kan trekke paralleller til. Snart ruller tilståelsene deres over videoskjermene. Havner de på rom 101 står tortur for døren, som ingen klarer å stå imot. Første del er tankekontroll, hvor forvirring og smerte gjør fangen mottagelig for indoktrinering. Det er ikke så mye som skal til på toppen av den daglige indoktrineringen som de lever i.

1984 blander det verste fra Hitler Tyskland og Stalins Sovjet. De vilkårlige arrestasjonene minner om Stalins skrekkregime og Gulagleirene, mens de uniformerte ungdomsavdelingene kan minne om Hitlerjugend. De er tilstede på transportmidler og lignende, alltid klare for å angi samfunnsskadelige aktiviteter. Fanger henrettes ved henging og skyting, i offentlige seremonier og kringkasting. Barn er også til stede blant et entusiastisk publikum.

Himmelen, eller håpet, symboliseres av et herlig grønt landskap som Winston og Julia besøker jevnlig. Her er det nakenhet og ro. Jeg vil tro det er en mental tilstand Winston drømmer seg bort i. Effekten er laget uten digitale spesialeffekter. De filmet bare John Hurt gående gjennom en lang gang de satte opp på et jorde, og åpnet døren i enden ut til det vakre landskapet. De friske grønne landskapet er virkelig himmelsk i forhold til de triste omgivelsene vi er vant til å se.

«Den som kontrollerer fortiden kontrollerer framtiden. Den som kontrollerer nåtiden kontrollerer fortiden.» Det er bakgrunnen for Winston Smiths arbeid som innebærer sensur av nyheter. Setninger skrives om og bilder fjernes. Innimellom flettes det inn meningsløst Newspeak, som «uvitenhet er styrke» og «sannhet er løgn» (Trump anyone?). Alt skal sjekkes opp mot Newspeak dictionary volume 10. Unwords er ord som ikke står i ordlista, og er dermed feil.

Oceania er ledet av B, hvis ansikt og blikk vi ser på plakater og videoskjermer gjennom hele filmen. Han er Storebroren som alltid ser deg. Da Winston arresteres etter å ha innledet kontakt med en kvinne fra motstandsbevegelsen, blir han spurt om hva han føler for B. «Jeg hater ham». Men det duger selvfølgelig ikke. Alle må elske B, selv om de skal henrettes. Først omstruktureres dissidentene til de elsker B, så henrettes de fleste. Da er det ingen spor etter dem, verken i fortid eller nåtid. Winston ender også opp med å elske B. Han får til og med leve. Virkeligheten er i menneskets sinn, men ikke i det forgjengelige individuelle sinnet, kun i den kollektive.

John Hurt spiller Winston Smith, som har spiren til opprør i seg. Han ser for seg at håpet ligger i proletariatet. Han ender opp med et forhold til Julia, som har tatt tankene litt lenger. De har et seksuelt forhold, men det er ikke et kjærlighetsforhold. De har sex mer som en politisk handling. Winston leier et rom av en butikkinnehaver som han har fått indikasjoner på er trygg. Men det er butikkinnehaveren som angir dem, og rommet deres var overvåket hele tiden. De trodde det var deres fristed, men politiet har hatt kontroll på dem. Et helikopter henger plutselig utenfor vinduet og politimenn slår inn dør og vinduer.

Forhørslederen er O’Brien, spilt av Richard Burton. Han er en nådeløs mann, blottet for følelser. Første del av torturen har som mål å omstrukturere Winston gjennom å forvirre ham og få han til å godta absurde idèer. Strømtortur brukes for å få de rette svarene, om det da finnes noen riktige svar. Når Winston har mistet alt fundament, dras torturen til. Her kommer rotteburet inn (se Øyeblikket). Til slutt er Winston villig til å angi alt og alle, og foreslår at de andre tortureres i stedet for ham, til og med Julia. Da han møter Julia igjen senere, virker de begge likegyldige og fjerne, som om de var neddopet eller lobotomert. Nå elsker de B.

Nasjonalsanger laget av høyreradikale samfunn er i moll, preget av makt og kraft. Venstreradikale sanger er i dur, preget av skyldfølelse. I dette samfunnet, Ingsoc, vises tilhørighet ved å holde armene opp i kryss. Det er samme symbol som fascistpartiet i Alan Parkers The Wall fra 1979 bruker.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Equilibrium, Fahrenheit 451, Brazil, Soylent Green, Brave New World og THX 1138.

Øyeblikket: To rotter plasseres i en burinnretning med skillevegger. Disse veggene kan fjernes. Innretningen festes til ansiktet på en panikkslagen Winston Smith. Når alle skilleveggene er fjernet, er det fritt fram for rottene å forsyne seg av ansiktet hans. Det er en skrekkelig innretning, som får oss til å tenke på hvor mye ondskap mennesket er i stand til. Noen har faktisk lagt tid og arbeid i å lage dette faenskapet. Rottene ble satt inn i buret, men rotter er rimelig fredelige og satt bare stille sammen. For å få de scenene som trengtes måtte det sendes litt strøm i nettinggulvet. Da reagerte rottene med glefs og aggresjon. Men etter to slike opplevelser plasserte den ene rotta bena ved siden av det strømførende ståltrådene, og den andre hoppet opp på skuldrene dens. Da kunne de ikke spille inn flere scener med dem. Rotter er smarte dyr. Scenen ble overvåket av dyretilsynet så rottene ikke skulle lide overlast.

Lyd og bilde

1984 presenteres med et ekstremt passende bilde. Fargetonene er grå, blå og brunt, det er som å alltid være i en fabrikk. På fritiden lever Winston i falleferdige omgivelser, og gresset er knapt grønt. Disse scenene er spilt inn i et område i London som var under riving. Inntrykket er industrielt og livløst. I et slikt bilde føles det optimalt med en stor dose filmkorn, noe som skaper en herlig tekstur. Det er mange nærbilder som viser at detaljer er skarpt tilstede. Bildet er ofte mørkt, men det er heller ikke noe problem. Bildeformatet er 1.85:1 og monolyden er fyldig og klar.

Ekstramateriale

Two scores: one by Eurythmics and one by composer Dominic Muldowney: Den første filmmusikken, som filmen også ble lansert med, er god og passende til den dystopiske stemningen. Eurytmicssporet er for meg fullstendig upassende. Jeg er sjeleglad for at filmen ikke ble låst til den musikken.

New interviews with director Michael Radford and Deakins: Michael Radford, 22 minutter: For å få finansiert filmen ble Richard Branson kontaktet. Han sa ja, og produksjonen var i rute til å kunne lansere filmen i 1984. Noe som selvfølgelig var viktig. Brando var ønsket i rollen som O’Brien, problemet var at de bare hadde 80 000 dollar avsatt til hans lønn. Agenten sa at Brando ikke står opp av senga for mindre enn en million dollar, så dermed var han uaktuell. Richard Burton ble kontaktet, selv om det ikke manglet på advarsler om den aldrende alkoholikeren. Men han gjorde jobben strålende, og var nykter hele tiden. Roger Deakins, 20 minutter: For Radford var dette en stor, stor film, men Deakins her sier at bildet var primitivt og enkelt siden det var et lite budsjett. Men han setter stor pris på hvordan bildet ble seende ut. Her finnes ingen bluescreen, alle effekter lages i kameraet.

New interview with David Ryan, author of George Orwell on Screen: Boken var tydelig satirisk for mennesker på 50-tallet, men for oss er den ikke det lenger. Orwell ble likt av både venstre og høyresiden. Selv tilhørte han venstresiden, men så at begge kunne bli totalitære. Han var kritisk til sosialismen, men han var for selvstendig tenkning og opprør samtidig.

Behind-the-scenes footage: I dette 5 minutters segmentet får vi vite hva Ingsoc betyr, som ikke forklares i filmen. Det står for engelsk sosialisme. Eller består materialet av små intervjuer med John Hurt, regissøren og Suzanna Hamilton som spiller Julia.

Trailer: Dessverre er traileren satt til Eurytmics sin musikk, og da blir det fælt. Det er også en dårlig fortellerstemme. Men ellers er faktisk traileren bra. Det brukes bilder av Orwell for å promotere filmen, noe som fungerer fint. 2 minutter, 20 sekunder.

Hefte: An essay by writer and performer A. L. Kennedy: Staten vi får beskrevet i 1984 er en slags blanding av Hitlers og Stalins idéer. Hjelmene er sovjetiske, men med Hitlers svarte farge. Etter Brexit er igjen boken inne på topplistene. Det som i 1984 ble oppfattet som sjokkerende skriking på folkemøter, må i dag sies å være mye mer vanlig. Kjøttfritt kjøtt ble sett på som dårlig i 1984, mens det i dag vil ha en mye mer positiv klang. Mange propagandagrep som brukes i filmen har gått i oppfyllelse i dag, som moral som snus på hodet, fiender som blir fordømt som perverse mens kjærlighetsløse orgasmer er en kveld på internett i våre dager.