When We Were Kings

When We Were Kings (Criterion nr. 998) (Blu-ray)

USA – 1996 – Leon Gast (farger) –87 minutter – Idrettsdokumentar

The Rumble in the Jungle

Nivå 1 (uten spoilers)

I 1974 arrangeres det en musikkfestival i Zaire, tidligere Kongo. Etter hvert kobles festivalen sammen med århundrets boksekamp, tungvektskampen mellom Muhammed Ali og George Foreman. Arrangert av svarte, med svarte musikere og svarte boksere i et svart land styrt av president Mobuto. When We Were Kings skifter fokus fra å være den opprinnelige festivaldokumentaren til å handle om boksekampen, og vant Oscar for beste dokumentar.

Nivå 2 (med spoilers)

I 1974 var Muhammed Ali 32 år, og han hadde bokset 46 kamper. Av disse hadde han vunnet 44 og tapt kun 2. Men seirene hans hadde ikke kommet uten at han hadde blitt truffet en hel del. Ali har jo gått den kampen som sies å være den mest utmattende i boksehistorien, Ali vs Frazier III, The Thrilla in Manilla. Ali har sagt at han aldri har vært så nær døden som da. Han var så utmattet at han så vidt orket å løfte hendene og juble da Joe Frazier ga opp. Så kollapset han selv.

Så en 32 år gammel Ali med en ganske så herjet kropp skulle møte George Foreman på 25 år. Foreman var sett på som uovervinnelig, og selv Alis hjørne håpet bare at Ali ikke skulle dø i denne kampen. Ali hadde tapt for Joe Frazier, George Foreman knocket Frazier ut i løpet av 2 runder. Han gjorde det samme med Ken Norton, den andre bokseren som hadde slått Ali. Ingen levnet Ali en sjanse.

Dette var Alis sjanse til å ta tilbake tungvektstittelen, og kampen skulle gå i Zaire. President Mobuto ønsket kampen som del av PR for landet, og den ble presentert som en kamp arrangert av svarte, med svarte og i et svart land. Samtidig skulle en musikkfestival med bare svarte artister gå av stabelen. Men det var kampen som trakk folk til Zaire, og da George Foreman pådro seg et kutt over øyet på trening og kampen ble utsatt, måtte festivalen avholdes med nesten tomme tribuner.

Kampen ble utsatt i 6 uker, og bokserne fikk ikke forlate landet. Mobuto var redd for at de ikke ville komme tilbake. Ali brukte tiden godt, han dyrket sine afrikanske røtter og snakket fort og mye om svartes rettigheter og stolthet. Han hadde konvertert i en ganske radikal religiøs og nasjonalistisk retning, Nation of Islam. Jeg opplever at de stigmatiserer hvite like mye som svarte har blitt stigmatisert, og virker som en lite gunstig vei å gå. Ali ville ikke kalle noen hvite for bror, med tanke på alt hvite har gjort mot de svarte opp gjennom historien. For meg blir det å være altfor opptatt av hudfarge, noe som jeg håper vi som samfunn kan bevege oss vekk fra. Men på 60-tallet levde Ali i et rasistisk og segregert samfunn som ung svart mann, så han er selvfølgelig farget og bitter på grunn av det.

Ali gjorde en stor innsats for svarte rundt om i verden. Jeg har stor respekt for mennesker som lider for de valgene de tar for å bidra til en bedre verden. Da Ali sa nei til å slåss i Vietnam med den ikoniske setningen «No vietnamese has ever called me nigger», måtte han sitte 5 år i fengsel og ble bøtelagt 10 000 dollar. Han mistet de aller, aller beste bokseårene sine. Dette ga han respekt blant vanlige folk. Da han kom til Zaire, var det han som hadde publikum på sin side. Ali klarte å så tvil om hvor «svart» George Foreman egentlig var, og Foreman hjalp ikke saken sin når han ankom Zaire med en schæfer. Disse ble brukt som politihunder av den belgiske kolonimakten i det som het belgisk Kongo. Umusikalsk av George der, altså.

Don King organiserte den første, eller en av de første, av sine kamper som promotor med The Rumble in the Jungle. Han sier alle de riktige tingene, appellerer til svart stolthet og poengterer at det er en historisk begivenhet. Shakespearesitatene sitter løst. Han var promotor for begge bokserne, så han ville tjene på dette uansett. Don King er jo en kjeltring, og pleide alltid å si at ingen gjør noe for ingenting. Han sees på som en amoralsk person, han styres av andre beveggrunner enn rett og galt, hvorav den største er penger. Han lovte at han skulle gi begge bokserne 5 millioner dollar, det skulle bli 10 millioner til sammen. Da ble avtalen signert, problemet var bare at han ikke hadde 10 millioner dollar. Men det hadde Mobuto, som så dette som en måte Zaire kunne løftes fram på. «Alle snakker om svart makt, i Zaire har svarte makta».

Forfatter Norman Mailer var bokseentusiast og til stede i Zaire. Han skulle senere skrive «The Fight» om denne kampen. Jeg kjenner litt til Mailer fra før, og tror det er innafor å si at ikke alt denne mannen sier nødvendigvis er helt presist. Han er en mann av den gamle skole, som liker å drikke og slåss på barer. Han er også regissør, og regisserte Rip Thorn i en film. Det endte med at Thorn forsøkte å slå ham i hjel med en hammer. Sjekk Youtube, der ligger angrepet i sin helhet. Uansett, tilbake til When We Were Kings. Mailer hevder at president Mobuto, i et dramatisk grep for å vise hvem som styrer i Zaire, samlet sammen 100 av de verste kriminelle i Kinshasa. Foranledningen var at noen hvite utlendinger var blitt ranet og drept. Mobuto drepte alle 100. Det var viktig å vise det kriminelle miljøet at ingen skulle få ødelegge denne verdensbegivenheten. Det viste seg å fungere.

Mailer rapporterte fra kampen, og beskriver Foreman som en mann som snakket lite. Men når han snakket var det alltid vært å lytte til. Kampen skulle gå kl.4 på natten, siden det passet de amerikanske TV-selskapene. I Alis garderobe var det stille, alle hadde en dårlig følelse. Ali måtte bruke energi på å løfte stemningen, for så å få et løft selv. Han får med seg publikum på ropene «Ali bombaye», «Ali, drep ham». Ali starter kampen uortodokst, med direkte høyre hele tiden. Det fungerer, men vil ikke ha noe overraskelsesmoment etter runde 1. I pausen mener Mailer at han for første gang ser frykt i øynene på Ali. Fra runde 2 starter Ali den vanvittige taktikken med frivillig å rygge inn i tauene, og ta imot slagene fra verdens mest hardtslående bokser. Han ruller på tauene og prater til Foreman, ustanselig. Det gikk mye på ting som «du slår ikke ordentlig», «kom igjen George!»

I den 8.runden kom åpningen Ali hadde ventet på, og en sliten Foreman ble slått ut. Han gikk inn i en 2 år lang depresjon, og kom tilbake i offentlighetens lys som en annen og mer ydmyk mann. Haan ble kristen senere. Etter kampen i Zaire, bokset Ali ytterligere 22 kamper. Han pådro seg Parkinsons sykdom, som er en sykdom som skader motorikken, ikke intellektet. Ali forble en skarp mann til sin død. Han var en like stor politisk leder som han var bokser, og det sier ikke lite.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Hoop Dreams, General Idi Amin Dada, Monterey Pop, Gimme Shelter og Grey Gardens.

Øyeblikket: Det må bli boksehistoriens største øyeblikk, som fanges på film her. Ali har gått mange runder mot George Foreman, rullende på tauene og tatt imot slag etter slag. Foreman sliter seg ut, Ali tar imot fryktelig mye juling, men uten å være skikkelig i trøbbel. Så hogger han til, får inn flere gode treffere og merker at Foreman vakler litt. De veksler flere tunge slag, men Ali har initiativet. To tunge treffere sender Foreman i gulvet, så rent at Ali ikke vil ødelegge estetikken ved å slå ham på vei ned i canvasen. Et legendarisk og unikt bilde blir tatt i dette øyeblikk.

Lyd og bilde

Tja. Mye forskjellig kvalitet og lysforhold, som ofte er tilfelle med de beste dokumentarene som har fokus på å fange de unike øyeblikkene. Generelt kan man si at det er en DVD-kvalitet på filmen, med sine gode bluray-øyeblikk. Formatet er 1.78:1, så bildet fyller skjermen. Lyden er overraskende god og fyldig, spesielt er musikken meget godt gjengitt. Lydformatet er 5.0 surround DTS Master Audio.

Ekstramateriale

Soul Power, a 2008 documentary about the Zaïre 74 music festival directed by Jeffrey Kusama-Hinte: Denne filmen er laget av det samme materialet som When We Were Kings, men nå klippet sammen for å lage en dokumentar om musikkfestivalen. Den er ikke ment som en film som skal snylte på den andre filmens suksess, men heller lage den originale dokumentaren med fokus på musikk. I tillegg til å få servert mye god musikk (James Brown, B.B.King osv), får vi følge strabasene bak kulissene. Don King ble spurt om å kombinere festival og boksekamp. Alt var godkjent av president Mobuto. Fin musikkdokumentar på 92 minutter.

New interview with producer David Sonenberg: Etter at Ali ble syk, møttes han og Foreman på en tilstelning på 90-tallet. Her tok Foreman seg godt av sin gamle motstander. Det var første gang de møttes siden Zaire. Produsent Sonenberg var usikker på om Foreman ville like filmen, men det gjorde han. Han sa at for hver gang han så filmen, var han like sikker eller mer sikker på at han ville vinne kampen når den startet. 16 minutter.

Interview from 1997 with director Leon Gast: Ali var veldig deltagende i dokumentaren, han var nærmest med og regisserte. Foreman var utilgjengelig og litt vrang. Den unge Foreman sto i veldig kontrast til den joviale og åpne eldre Foreman, som USA ble kjent med noen år senere. When We Were Kings vant Oscar for beste dokumentar. Regissøren mener at vi om 100 år vil huske Ali mer for det han gjorde utenfor ringen, enn det han gjorde som bokser. 4 minutter.

Trailer: En hektisk trailer, med stort fokus på Ali. 1 minutt og 39 sekunder.

An essay by critic Kelefa Sanneh: Dette essayet tar for seg produksjonen, hendelsene, musikkbegivenheten og boksebegivenheten. Han har også en del om Alis virke utenfor bokseringen, og problematiserer Alis holdninger mot George Foreman. Kjempeinteressant.