Eraserhead

Eraserhead (Criterion nr.725) (Blu-ray)

USA – 1977 – David Lynch (svart-hvitt) –89 minutter – Horror, psykedelisk drama

Frykt for foreldreskap

Nivå 1 (uten spoilers)

Et ungt par blir foreldre til et barn, et altfor fortidligfødt vesen. Det blir en veldig krevende periode for dem, og da spesielt for Henry som ender opp med hovedansvaret.

Nivå 2 (med spoilers)

Henry lever i et industriområde. Et øde jernbanespor går rett forbi bygningen han bor i. Han tar heis for å komme opp til leiligheten sin, og har naboer i samme oppgang. En ung kvinne er nærmeste nabo. Henry har en kjæreste som bor i et lite hus med hage. Han går dit på middag med svigerforeldrene, og møter dem for første gang. Og nå forstår vi at vi er i en Lynchfilm.

Første scene i huset er umiskjennelig Lynch. Kameraet er plassert litt høyt, og kjæresten og moren sitter i henholdsvis sofaen og en lenestol. Stemningen er anstrengt, og samtalen har litt for lange pauser. Henry ser på et tidspunkt der så ukomfortabel ut at han nærmest klatrer ut av sofaen. Så blir det verre. Kjæresten får et sammenbrudd som minner om epilepsi, før moren får noe lignende. Men ingen lar seg merke med det.

Faren virker som han har øvd på sine sosiale ferdigheter, og avslutter hver setning med et permanent smil. På kjøkkenet sitter en bestemor som ikke kan brukes til noen ting, kanskje bortsett fra å inhalere sigarettrøyk. Det er her moren overrumpler Henry med svært intime spørsmål om kjæresteparets sexliv. Før hun overfaller han med kyss og grafsing.

Henry har hatt sex med kjæresten sin for noen dager siden, og barnet fødes bare noen dager senere. Det ser ikke ut som et menneskebarn, mer som E.T. Og det gråter konstant. Etter bare en dag drar kjæresten hjem for å få sove ordentlig, og Henry er overlatt ansvaret. Det går ikke bra. Barnet er stramt inntullet i bandasjer, og da Henry klipper opp bandasjene med saks, klipper han samtidig opp buken på barnet. Og til sist dreper han barnet med gjentatte stikk med saksen.

Hvordan skal man tolke en film som Eraserhead? Lynch sier selv at ingen publikummere har sett filmen på samme måte som han selv ser den. Det liker han godt, og er grunnen til at han aldri snakker om meningen i filmene sine. Han kommer med gode argumenter. Om du leser en bok om igjen etter 10 år, vil du få en annen opplevelse, og kanskje tolke den annerledes enn det du gjorde da du var yngre. Men teksten er akkurat den samme, det er du som har forandret deg, gjennom å få flere erfaringer, mer kunnskap og kanskje forandret deg emosjonelt. Kanskje blir du lettere rørt nå? Derfor må det være fritt frem for meg å komme med min tolkning, som er helt annerledes nå enn da jeg så filmen for første gang i 2003.

Denne gangen satt jeg med en følelse av at vi så frykten for foreldreskap utfolde seg på lerretet. Henry og kjæresten er et ungt par, overveldet og uforberedt på å skulle blir foreldre etter noen få dagers graviditet. Svangerskap og småbarnsperioden tærer på dem, men alt er skrudd opp tempomessig slik at det er komprimert inn i en kort periode. Henry blir fristet av nabokvinnen som byr seg frem til ham om han trenger å komme litt bort fra kone og baby. Bekymringen til Henry kommer frem om natten da han drømmer at kjæresten føder flere små kryp, en manifestasjon av hans angst for flere barn han ikke mestrer.

I denne settingen tolker jeg scenen hvor hodet til Henry faller av, og barnet som fødes gjennom halsen hans symboliserer at barnet har tatt over hele livet hans. Det er vel slik noen småbarnsforeldre kan oppleve å føle tilværelsen. Det å være småbarnsforeldre er en altoppslukende tilstand, med stress, ansvar, søvnmangel og en følelse av å ikke strekke til. Hodet til Henry blir plukket opp og levert til en mann som borrer ut en del av hjernen hans. Dette materialet blir montert på blyanter som et viskelær, herav navnet på filmen. Hvorfor aner jeg ikke, kanskje man må være Lynch for å forstå det. Eller kanskje jeg bare er dum. Uansett tenker jeg at når Henry dreper barnet med saks, fjerner han det som har tatt over livet hans. Om vi ser en tanke eller ønske han har, eller om han gjør dette i virkeligheten, vites ikke.

Eraserhead presenteres i svart/hvitt, og er den eneste av Lynch sine filmer bortsett fra The Elephant Man som ikke er i farger. Det skaper rom for kreativitet, både hos filmskaper og publikum. Vi får muligheten til å granske de mørke partiene i bildet, og reflektere over hva som finnes i de mørke hjørnene. Lyddesignet gir oss pekepinner om hva som skal komme, på samme måte som enkelte scener har dette umiskjennelige «Lynchske» ved seg. På lydsiden hører vi ofte knitrende elektrisitet, noe som skal brukes videre i omtrent hver eneste Lynchfilm siden. Han tar det elektriske nesten til en egen karakter i Twin Peaks sesong 3. Eraserhead bruker også mye industrilyder som Lynch er så fascinert av. Tungt maskineri, during og lyder fra metallarbeid ligger konstant i lydbildet. Lynch er opptatt av kraft, spesielt elektrisk kraft fra kraftstasjoner, strømkabler og maskiner. Han synes det er litt trist med moderne maskiner som drives av lite strøm, de er ikke imponerende nok. PCer har masse kraft i seg, men fremstår så puslete.

Stanley Kubrick var en av flere regissører som elsket filmen. En gang inviterte han en gruppe filmfolk for å se hans favorittfilm og viste dem Eraserhead. Han brukte også filmen for å få staben på The Shining til å komme i riktig modus for innspillingen av den filmen. Terrence Malick organiserte en visning for en mulig investor, men han reiste seg halvveis i filmen og toget ut av kinosalen mens han ropte bullshit!

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Ingen, bortsett fra kortfilmene til Lynch for å si det litt flåsete.

Øyeblikket: Når radiatordamen synger Pixies. Et frempek mot Twin Peaks, med noe av den samme estetikken og gulvmønstrene. Og det ubehagelige kroppsspråket til Radiatordamen, rytmen i bevegelsene og sjenertheten. Utrolig creepy.

Lyd og bilde

Et aldeles glimrende bilde. Nydelig kontrast, høyt nivå av detaljer og skarphet og fin dybde i bildet. Filmkornet er fint gjengitt. Jeg ble veldig overrasket av at en debutfilm fra 1977 via en filmskole kunne ha slik bildekvalitet. Lyddesignet er topp klasse også. Bildeformatet er 1.85:1, mens lyden gjengis i ukomprimert stereo. Strålende!

Ekstramateriale

“Eraserhead” Stories, a 2001 documentary by Lynch on the making of the film: David Lynch husker ikke om han fikk idèen i Philadelphia, og husker heller ikke at han skrev manuset. Han fikk midler fra American Film Institute (AFI), men ble mye kontrovers. AFI mente at de ikke skulle lage slike filmer. Rektoren, Frank, trakk seg fra stillingen i protest mot det vedtaket. Selv om han ikke likte Eraserhead selv. Kudos! 85 minutter lang dokumentar.

New 2K digital restorations of six short films by Lynch: Six Men Getting Sick (1967), – Jeg tror det er seks menn som spyr. Siden er det noen indre organer som blør. Herregud, Lynch…The Alphabet (1968), – Lynch sin kone heter Peggy. Her vises Peggys kusines mareritt slik Lynch forestiller seg det. ##&%£@!! The Grandmother (1970), – En gutt dyrker en potet (?) i senga. Som igjen føder en bestemor i ferdig bestemorkjole og sko. Gutten har tydeligvis ønsket seg en bestemor. Foreldrene er fæle. The Amputee, Version 1 and Version 2 (1974), – En pleier steller en pasients amputerte ben, mens pasienten skriver et brev. Situasjonen kommer ut av kontroll med blod sprutende ut av beinstumpene, and Premonitions Following an Evil Deed (1995), – Lynch fikk filme et minutts kortfilm med Lumierebrødrenes kamera i forbindelse med 100 årsjubileet. All with video introductions by Lynch: Til sammen 23 minutter.

New documentary featuring interviews with actors Charlotte Stewart and Judith Roberts, assistant to the director Catherine Coulson, and cinematographer Frederick Elmes: Coulson – Filmen tok 6 år å spille inn. Ikke et vanlig manus, mer idèer som storyboard fra natten før innspillingen. Cassavetes jobber motsatt av Lynch, bevegelig kamera mot ubevegelig kamera. Lynch fikk filmruller som var til overs fra Peter Bogdanovich film The Last Picture Show. Staben fikk prosenter fra fremtidige inntekter fra filmen i lønn. Elmes – I dette gamle, slitte opptaket fra Eraserheads innspillingsmiljø, forteller Lynch og kameramann Elmes om filmen. Det er en marerittaktig film, det er vanskelig å si hva som er ekte og hva som er drøm. Publikum var ikke i tankene til filmskaperen da filmen ble skapt. Filmen er abstrakt på en planmessig måte.  Lynch sier mer om film her enn jeg har hørt fra den kanten siden. Kameramannen Herbert filmet i 9 måneder før han døde, så overtok Elmes i 2,5 år. 26 minutter + 17 minutter lane dokumentarer.

Archival interviews with Lynch and members of the cast and crew: Her får vi blant annet se et 7 minutters segment fra fransk TV, hvor Jack Nance og Lynch kjører rundt i et industriområde som Lynch synes er vakkert. Lynch har den samme fascinasjonen for industriområdeestetikk som jeg husker at Anonioni hadde. I en 16 minutters dokumentar får vi være med når staben møtes 20 år etter filminnspillingen. Vi får bli med dem på en vandring på innspillingslokasjonene.

Trailer: 46 sekunder lang. Sær. God. Slik den bør være. Nok en trailer (1 minutt, 24 sekunder). Galskap. Lynch i en sofa sammen med hakkespettdukker,snakkende om Eraserhead.

A booklet featuring an interview with Lynch from filmmaker and writer Chris Rodley’s 1997 book Lynch on Lynch: Kjempefint intervju med Lynch. Bøkene som inngår i serien [Lynch] on [Lynch], sett inn regissørnavn i klammene, er kjempefine. Jeg har lest Cassavetes on Cassavetes og Herzog on Herzog, og det spesielle er at alle opplysninger vi får i bøkene, kommer fra regissøren selv. Her er ingen tolkninger eller tredjepersons observasjoner.