Do the Right Thing

Do the Right Thing (Criterion nr.97) (Blu-ray)

USA – 1989 – Spike Lee (farger) –120 minutter – Drama

Sommerens varmeste dag

Nivå 1 (uten spoilers)

Vi befinner oss i Bed Stuy, et nabolag i Brooklyn, New York, på sommerens varmeste dag. På slike dager går mordraten opp, og folk har kort lunte. Alle plages av varmen, og alt kan skje.

Nivå 2 (med spoilers)

Det første som slår oss når vi begynner å se Do the Right Thing, er varmen. Alt vi ser jobber mot å få oss til å føle varmen, fargene, lyset, klær og svette. Alt skal foregå i løpet av én dag, den varmeste den sommeren. Alle tørker svette, trekker inn i skyggen, kjøler seg ned med drikke, aircondition eller vifter. Og filmskaperne lykkes til de grader. Det er nesten så man svetter selv i godstolen. Men de første 2 ukene med filming foregikk i regnvær!

Med kraftig lyssetting, smart kameraføring og overbygde scener, klarte de å skape en illusjon av sterk sol. Sjekk ut scenen hvor vi møter Radio Raheem for første gang. Noen ungdommer sitter og svetter på en trapp. Kameraet sveiper ned, svinger rundt og opp, til vi ser Radio Raheem fra en posisjon nedenfra og opp. Himmelen bak ham er overskyet, men det legger vi ikke merke til. Så klippes det til han gående i en solfylt gate, nå 2 uker inn i innspillingen. Flere scener ble løst slik.

Premisset er som følger: Det er årets varmeste dag. Vi følger en gate i Brooklyn gjennom en dag, som starter som alle andre. Men den skal ende i raseopptøyer. Nabolaget er svart, men italienske Sal’s Pizzeria har holdt til på hjørnet i mange år. Sal har bygd pizzarestauranten med sine egne hender. Han driver den sammen med sine sønner Pino og Vito. Den svarte gutten Mookie leverer pizzaene på døra til beboerne i bydelen.

Når det er så varmt, skjer det noe med mennesker. De blir fort irritable og hissige. I Do the Right Thing rettes irritasjonen mot andre etniske grupper. De er det 4 av i filmen, asiater, svarte, hvite og puertoricanere. I en glimrende scene i filmen ser vi en representant hvor hver gruppe skjelle ut en annen gruppe direkte til kameraet. Den scenen forteller oss hvilke underliggende strømminger som koker under overflaten. Og som snart skal slippes løs.

Buggin Out er en ung, politisk bevisst svart mann som i varmen og en tilstand av kjedsomhet, henger seg opp i at Sal´s Pizzeria bare har bilder av kjente italienske amerikanere på veggen. Siden kundene stort sett er svarte, forlanger han at Sal henger opp bilder av kjente svarte. Sal svarer at den dagen Buggin Out får sitt eget sted, kan han henge opp hva han vil. Det faller ikke i god jord, og krangelen eskalerer til Sal ber han pelle seg ut. Mookie, som er Buggin Outs venn, må geleide han ut. Dermed starter Buggin Out en boikott av Sal’s Pizzeria. Men uansett hvor hardt han prøver, får han bare med Smiley og Radio Raheem på boikotten.

Mookie spilles av Spike Lee selv, og er en ung og ansvarsløs kar, med arbeidsmoral som en 10-åring. Enhver pizzalevering er en mulighet til å drøye tilbaketuren maks, ved å stikke innom kjæresten, skravle med kompiser eller ta en dusj. Han er underbetalt og mistrives, men han har en jobb. Han er stadig i konflikt med Pino, Sals rasistiske og misfornøyde sønn. Han kommer bedre ut av det med Vito, som også trakasseres av Pino. Pino hater restauranten og nabolaget, og svarte generelt som han ser på som dyr.

Radio Raheem går alltid rundt med en boombox som slynger ut Public Enemy på full guffe. Han også havner i clinch med Sal, siden han nekter å slå av spilleren inne. Og temperaturen stiger.

Etter å ha hisset seg opp på et gatehjørne, bestemmer Buggin Out og Radio Raheem seg for å nok en gang å konfrontere Sal. Sal har stått i heten hele dagen, både fra solen og pizzaovnene, og har liten tålmodighet. Da de to durer inn med høy musikk og krav, dras balltreet fram. Boomboxen til Radio Raheem knuses i fillebiter, og Sals utsagn om at han «killed the fucking radio» får det til å tilte for Radio Raheem. Han drar Sal over disken og kaoset er i gang.

Slåsskampen utvikler seg til et masseslagsmål som beveger seg utendørs. Radio Raheem har et godt halsgrep på Sal, og da politiet ankommer hiver de seg over Radio Raheem. Tre politifolk må til for å trekke han vekk fra Sal, men de gir seg ikke der. En politikølle brukes til å presse mot halsen hans og løfte han opp fra bakken. De gir seg ikke før han slutter å sprelle. Da de slipper taket, er Radio Raheem død.

Folkemengden som har stimlet sammen begynner å rope slagord mot politiet. Det er en anspent stemning, og den forløses da Mookie av alle kaster et søppelspann gjennom vinduet på restauranten. Det blir startskuddet for plyndring, vandalisering og brannstifting av Sal’s Pizzeria. Da brannvesenet ankommer, bruker de vannslangene til først å spre mengden før de under kraftig motarbeidelse forsøker å slokke brannen. De svarte er rasende, og det er på nippet at den koreanske grønnsaksbutikken blir rasert også. Men eieren berger butikken ved å hevde at han også er svart, på en måte.

Dagen etter oppsøker Mookie den nedbrente restauranten for å kreve sin siste lønn fra Sal. Det er nesten ikke til å tro, og en lamslått Sal kaster penger til ham i forakt. Men vi kan ane en slags forsoning utover i scenen mellom de to, selv om de har en lang vei å gå. Spike Lee velger å avslutte filmen med et ikkevoldelig budskap fra Martin Luther King, og et mer militant budskap fra Malcolm X. Det blir opp til publikum å reflektere rundt den beste veien videre. Lee ser ut til å mene at forskjellige situasjoner krever forskjellig tilnærming.

Dj Mr. Love Daddy, som spilles av Samuel L. Jackson, ser ut til å være fornuftens stemme, eller samfunnets stemme. Han er opprørt over utviklingen og maner til fornuft gjennom hele filmen, etter hvert som gradestokken skyter i været. Han og Da Mayor ser ut til å legge seg på samme linje, sammen med Mother Sister (til slutt). Det samme gjør de 3 eldre svarte som observerer livet fra solveggen, hvert fall inntil politiet gjør sin inntreden.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: La Haine, Hoop Dreams ogWhite Dog

Øyeblikket: En liten scene mellom Pino og Mookie inne på Sal’s Pizzeria. For en gangs skyld en rolig og ærlig samtale mellom dem, selv om den er ganske sjokkerende i sitt innhold. Mookie starter med å spørre hvem som er Pinos favoritt idrettsmann (Michael Jordan), favoritt skuespiller (Eddie Murphy) og favorittmusiker (Prince). Mookie spør da hvorfor han har så mye imot svarte mennesker. Svaret han får er at disse ikke er svarte, eller niggere. Pino har som alle rasister behov for å skille svarte mennesker han liker, fra svarte mennesker som gruppe. Det blir som rasistene som sier at de ikke liker innvandrere, bortsett fra Ali som er naboen deres og som de kjenner. Han er da ikke som alle de andre. Empirien er haltende, men utbredt. En slags videreføring av denne tankegangen, er å fjerne de positive svarte egenskapene fra historien/samfunnet. Som når det er Forest Gump (en hvit mann) som lærer Elvis rock’n’roll, og ikke Chuck Berry. Kjenner at jeg fikk enda mer imot en film som jeg allerede misliker sterkt der. Og det er Michael J. Fox (en hvit mann) som lærer Chuck Berry rock, da han drar tilbake fra fremtiden til rockens spede begynnelse. Er det noen som har et problem med å innse at svarte kan skape positive ting?

Lyd og bilde

Fantastisk! Dype røde farger, jordfarger og andre varme farger. Alt bidrar til å skildre et nabolag som koker. Fargene er fantastisk, men det er også detaljene, skarpheten og filmkornet. Svart hud har aldri blitt filmet så flott, og nyansert. Topp, topp kvalitet på bildet i 1.85:1. Lyden presenteres i 5.1 surround DTS-HD Master Audio, og det river når det skal. Topp på begge felt. Denne utgaven kom i juli 2019.

Ekstramateriale

Audio commentary from 1995 featuring director Spike Lee, Dickerson, production designer Wynn Thomas, and actor Joie Lee: Et helt OK kommentarspor, men føles delvis overflødig når man har pløyd gjennom alt ekstramaterialet. Noe vil være overlappende. Et fint grep, som kanskje stammer fra disse tidlige Criterion-kommentarsporene, er å skille stemmene fra hverandre med å si navnet på den som snakker før replikk.

Introductions by Lee: Spike Lee forsikrer oss om at den påfølgende «making of» dokumentaren er en skikkelig dokumentar, ikke vanlig sammenraskete opptak som ofte er tilfelle. Den vil fokusere på lokalsamfunnet Bed Stuy som er et ganske røft nabolag.

Making “Do the Right Thing,” a documentary from 1989 by St. Clair Bourne, in a new 2K digital transfer: Her får vi ta del i leseøvinger av replikker og bygging av locations. Sal pizzeria og den koreanske grønnsaksbutikken ble bygget og revet (brent) etter innspillingen. Det snakkes også om hva filmen vil formidle i denne dokumentaren på en god time.

New interviews with costume designer Ruth E. Carter, New York City Council Member Robert Cornegy Jr., writer Nelson George, and filmmaker Darnell Martin: Ruth Carter, kostymedesigner, forsøkte å understreke den vanvittige varmen gjennom klærne. Korte shorts, topper og lyse farger. Samtidig ville hun få frem rasemotsetninger og popkulturelle trekk. Siden filmen foregår over kun èn dag, fikk hun ikke hjelp fra klesskift som kunne signalisere en utvikling eller et narrativ. Da Mayor ble kledd i en slitt, men verdig lys dress. Kanskje var det dressen som ga han kallenavnet en gang i tiden. DJen byttet lue hele tiden, etter hva som skjedde. Lærerik dokumentar på 17 minutter. Manuset var veldig godt skrevet, noe som kom tydelig frem da filmen ble klippet. Klipperen fikk regissere scenen hvor gutten nesten blir påkjørt av bilen. 10 minutter. Gentrifisering blir tatt opp i filmen, og diskutert i en av disse dokumentarene. Hvite som flyttet vekk fra sentrumsnære bydeler med svart vold og narkotika, fant ut at forstedene var like ille, uten svarte. Dermed kjøper de opp igjen leiligheter nære sentrum, for å være nær jobb. De svarte presses ut. 42 minutter.

Three programs from 2000 and 2009, featuring Lee and cast and crew members Barry Alexander Brown, Chuck D, Dickerson, Richard Edson, Frankie Faison, Jon Kilik, Kevin Ladson, Steve Park, Rosie Perez, Luis Ramos, Monty Ross, John Savage, Roger Guenveur Smith, and John Turturro: Back to Bed Stuy – Her går Spike Lee gjennom lokasjonene og ser på hvordan det står til i 2000. 5 minutter. Twenty Years later – Spike Lee oppsummerer hvordan tilstanden er i 2009. New York har blitt bedre. 34 minutter. Spikes Last Word – Gjorde Mookie the right thing? Kun hvite spør Lee om det, aldri har en svart person spurt om det. Mookie så sin beste venn bli drept av politiet. Lee forbløffes av hvordan noen mennesker setter en bygning høyere enn et menneskeliv. Noen filmkritikere karakteriserer knusingen av ruta som en voldelig og uansvarlig handling, en av de verste de har sett på film, men nevner ikke drapet på Radio Raheem med et ord. 6 minutter.

Music video for Public Enemy’s “Fight the Power,” directed by Lee, with remarks from rapper Chuck D: Spike Lee har igjen en intro hvor han forteller om hvordan låta ble bestilt og hva han ønsket. 4 minutter. Musikkvideoen filmes under en opptreden av Public Enemy i gaten. 7 minutter. Photographs består av bilder fra innspillingen mens Chuck D fra Public Enemy kommenterer det vi ser. 11 minutter.

Cannes Film Festival press conference from 1989 featuring Lee along with actors Ossie Davis, Ruby Dee, Edson, and Joie Lee: I denne 42 minutter lange spørsmål og svar-seansen med utvalgte skuespiller og Spike Lee, får vi høre en del om hva Spike Lee har ment med filmen. Interessant program.

Behind-the-scenes footage: Litt for amatørmessig og sammenrasket. Lyden er også ganske dårlig. 58 minutter.

Deleted and extended scenes: Noen ganske morsomme og utfyllende. Flere kunne vært med i filmen. 14 minutter.

Original storyboards, trailer, and TV spots: Helt OK TV-spots. Traileren eskalerer mot slutten, og fungerer fint. Vi får se storyboard for opptøyene-scenen, samtidig som vi får se den endelige scenen i en horisontall split-screen. Dette fungerer kjempefint, og er lærerikt. Ca. 20 minutter.

An essay by critic Vinson Cunningham and (on the Blu-ray) extensive excerpts from the journal Lee kept during the preparation for and production of the film: Essayet av Cunningham er OK, men godbiten blant hele ekstramaterialet er ca. 100 sider med Spike Lees produksjonsdagbok fra idé til filmingen begynner. Vi får lese hans tanker rundt historien, casting, forhandling med filmstudioene og meningen med filmen. Alt dette må sjongleres mens han promoterer hans nylig premiereklare film School Dazed. Spesielt fascinerende å se hvordan prosessen med å få Robert De Niro i rollen som Sal mislykkes. En liten perle av en bok.