Jeanne Dielman, 23, quai du Commerce, 1080 Bruxelles

Jeanne Dielman, 23, quai du Commerce, 1080 Bruxelles (Criterion nr.484) (Blu-ray)

Frankrike, Belgia – 1975 – Chantal Akerman (farger) –201 minutter – Drama

En annerledes skrekkfilm

Nivå 1 (uten spoilers)

I løpet av 3 dager følger vi en husmors daglige gjøremål, i nitidig detalj. I 3 timer og 21 minutter.

Nivå 2 (med spoilers)

Denne filmen kan vi gradvis snakke oss inn i. La oss begynne med å se den som bygget opp av 3 skall.

  • En husmor gjør dagligdagse gjøremål i huset i realtime til hun på slutten klikker på en av horekundene sine og dreper ham.
  • Den første dagen forløper som den skal, alt utføres korrekt og til riktig tid. Dag nummer 2 starter bra, men når hun får orgasme av kunden sin forstyrres rutinene hennes. Potetene koker for lenge, hun må ut på butikken igjen, middagen blir forsinket, glemmer lokk på terrinen osv. Vekkerklokken blir stilt feil når hun legger seg. Den tredje dagen starter dårlig siden klokken er feil stilt. Midt på dagen får hun en time ledig, som hun får store problemer med. Vi ser at hun blir sittende passiv i en stol og plages av angst. Da horekunden nok en gang gir henne orgasme, dreper hun ham. Hun vet at det ødelegger rutinene og tryggheten hennes.
  • Er filmen en beskrivelse av enhver feminists mareritt? Er dette beskrivelsen av en indoktrinert husmors repetitive og meningsløse liv? Dreper hun kunden fordi hun heller vil ha et trygt intetsigende liv enn en uforutsigbar frihet? Er dette egentlig en eksistensiell skrekkfilm?

Jeanne Dielman er altså en husmor som har lagt opp livet i sitt etter strenge rutiner, hvor hun ser ut til å eksistere kun for sin tenåringssønn. Hun lager mat og rydder for ham. Alt legges opp etter når han skal på skolen og når han kommer hjem fra skolen. Han ser ut til å forvente seg denne oppvartningen, men det er kanskje ikke så rart når det er slik han har blitt oppdratt. Når han er på skolen, rydder hun og passer et barn i en halvtime mens moren handler. Så tar hun imot en kunde i en halvtimes tid, Jeanne er nemlig prostituert som jobber hjemmefra. Selv med den nøysomme livsstilen hun og sønnen har, blir det ikke nok penger.

Chantal Akerman hevder i et intervju at filmen ikke har et budskap. Det er det veldig vanskelig å tro på. For meg handler denne filmen om kvinners kjønnsrolle som husmor i en fastlåst tilværelse. Hverdagen er repetitiv på grensen til det uutholdelige, uten mulighet til å bryte ut. Vår husmor fortsetter tilværelsen slik den var da hun var gift, nå er hun enke. Rutinene gir henne trygghet, men det kan også sees på som at hun var og er så indoktrinert at hun opprettholder kjønnsrollene selv uten at noen presser det på henne. Det er et fenomen man kan se i miljøer hvor kvinner er de som opprettholder kvinneundertrykkende mekanismer, hvor mennene kun trenger å observere. De må jo le i skjegget når de kan opprettholde livet slik de vil, uten å trenge å løfte en finger for det. For meg er det toppen av indoktrinering, og egentlig bare trist.

Det er noe spesielt som skjer når man ser langsomme filmer som dette. Filmskapere som Bela Tarr og Andrej Tarkovsky er to andre eksponenter for filmer som tar seg spesielt god tid. Når vi setter oss ned for å se en film av de nevnte regissører, er det samme mekanismer som utløses i oss som publikum. Først skanner blikket vårt over lerretet etter hvor det viktige foregår. Når vi ikke finner det blir vi rastløse, kanskje vi tenker at vi går glipp av noe. Så kjeder vi oss. Deretter blir vi resignerte, vi overgir oss til filmen, og det er i dette stadiet at vi er der filmskaperen vil ha oss. Nå kan vi slappe av, godta at vi er i gode hender og se filmen på filmskaperens premisser. Vi kan komme inn i riktig rytme, kose oss med detaljer i bildet, i bakgrunnen og skuespillerens mimikk. Vi får tid til å følge en refleksjon et godt stykke på vei, her er det ingenting vi få med oss. Verden, eller historien, overlever om vi blunker. Det er skjønnheten i en langsom film.

Det som er spesielt med Jeanne Dielman for meg, er at dette repetitive og kjedsommelige ikke ser ut til å ha noen ende. Jeg opplever en slags panikkfølelse når jeg tvinges til å se henne gjøre samme rutine om igjen og om igjen. Jeg holdes fast i samme bur som henne, min filmopplevelse og hennes liv. Rutinene som vi tvinges til å se på i nesten 3 og en halv time gjør at vi føler filmen på kroppen, som er grunnleggende for å gripe filmen. Denne fastlåste hverdagstilværelsen kan være overveldende når man ikke ser noen vei ut. Det kan være mange grunner til at man står fast i et slikt liv. Økonomi, normer, tradisjoner, psykiske lidelser eller sosial kontroll. Følelsen av eksistensiell angst og meningsløshet er vel så skremmende som et mer typisk skrekkfilmscenario hvor det er noen etter deg i en mørk skog.

Som sagt begynner Jeannes rutiner å stokke seg i løpet av dag 2, og det fortsetter utover den tredje dagen. Hun ser ut til å få en følelse av eksistensiell tvil mens hun skreller potetene, men tvinger seg inn i sporet igjen. Men det lugger gjennom hele dagen. Og hvordan kan man unngå å reflektere rundt dette? Et liv uten venner, kultur og tid til seg selv? Hun lever for sønnen, og husholdet i seg selv. Gud forby at hun får tid til overs, for da kommer de vonde tankene. Og Gud bedre den som kommer og viser henne et friere og bedre liv, for eksempel gjennom en orgasme. For han må elimineres.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Salmer fra kjøkkenet, Satantango, The Turin Horse og Solaris.

Øyeblikket: Vi har sett en Jeanne Dielman i fullstendig kontroll, hver bevegelse har en mening. Ingen bevegelse er for mye eller for lite. Lys slukkes og tennes i perfekt harmoni. Alle ting har sin plass, og den plassen vet Jeanne hvor er. Ting gjøres i riktig rekkefølge, alt går opp. Derfor blir det et lite sjokk da lyset ikke slukkes, da rekkefølgen stokkes om på. Etter 1,5 time med Jeanne Dielman og hennes rutinetilværelses vold, er vi så kondisjonert at vi reagerer sterkt på dette. Det føles faktisk dramatisk. Det var veldig interessant å oppleve dette.

Lyd og bilde

Et helt greit bilde, men ikke noe man vil huske. Ikke imponerende detaljnivå eller dybde, men et rent og uskadd bilde fra 1975. Lyden er OK, i en film som ikke har noen effekter, og i minimal grad dialog eller musikk. Allikevel er jeg fornøyd både med lyd og bilde i denne utgivelsen. Bildeformatet er 1.66:1, lydformatet er ukomprimert mono.

Ekstramateriale

Autour de “Jeanne Dielman,” a documentary—shot by actor Sami Frey and edited by Agnès Ravez and Akerman—made during the filming of Jeanne Dielman: Vi får se nitidig terping på detaljer og viderekommen diskusjon mellom Seyrig og Akerman. Seyrig synes at alt er så metodisk og gjennomarbeidet at hun føler seg blokkert og ikke får bidra. 68 minutter.

Interviews from 2009 with Akerman and Mangolte: Først ut er et intervju med Akerman om filmen på 20 minutter. Pierot le Fou (Godard) er filmen som åpnet Akermans øyne for at film kunne være kunst, og at du ikke trenger en historie. Hun var opptatt av at 80% av staben skulle være kvinner. Fotograf på filmen var Mangolte, og her forklarer hun valgene hun tok angående kameraplassering, utseende på filmen osv. Det ble en større film enn noen hadde trodd. 23 minutter.

Excerpt from “Chantal Akerman par Chantal Akerman,” a 1997 episode of the French television program Cinéma de notre temps: Dette var rimelig skivebom. Akerman skulle lage et program om en filmskaper av vår tid, men alle hennes forslag var det laget program om fra før. Da foreslår Akerman seg selv, og det blir programmet. Men hun beskriver mer prosessen enn å dele noen interessante opplysninger med oss. 17 minutter.

Interview from 2007 with Akerman’s mother, Natalia: Morsomt intervju med en livlig dame på 28 minutter. Hun blir intervjuet av Chantal om filmen og tiden den ble laget. Hun forteller også om da hun som jøde ble berget under krigen.

Excerpt from a 1976 television interview featuring Akerman and actor Delphine Seyrig: Veldig fint, men kort intervju på 7 minutter. Akerman er opptatt av at dette ikke er en film med et budskap. Nå ja…

Saute ma ville (1968), Akerman’s first film, with an introduction by the director: Til sammen 14 minutter. Denne debutfilmen er en antitese til Jeanne Dielman. Akerman spiller selv hovedrollen og bryter alle rutiner, til slutt også seg selv. En litt Chaplinaktig film i farsestil, hvor vi møter en ubrukelig dame som ikke kan vaske eller pusse sko. Så dør hun.

An essay by film scholar Ivone Margulies: Kjempefint essay! Gode tolkninger, som tør å gå litt på tvers av Akermans utsagn. Så det vil jeg også gjøre i denne omtalen.